7 Næringsvirksomhet

7.1 Innledning

Norsk kulldrift har tidligere vært det primære virkemiddelet for å opprettholde norsk nærvær på Svalbard. I dag spiller også det private næringsliv en vesentlig rolle for bosetningen i Longyearbyen. Det har i løpet av de siste 5–10 årene funnet sted en betydelig vekst innen privat næringsvirksomhet, mens det har vært en reduksjon i kullgruvedriften. Det finnes i dag betydelig norsk næringsaktivitet på Svalbard.

Utfordringen ligger i å etablere og opprettholde norsk virksomhet og aktivitet som et bidrag til å oppfylle de overordnede målene for norsk svalbardpolitikk. Et godt utbygd næringsliv er et viktig virkemiddel for å videreføre et livskraftig lokalsamfunn på Svalbard. Særlig er servicenæringen av stor betydning for annen virksomhet på øygruppen. Et differensiert og moderne næringsliv er med på å gjøre det attraktivt å bo på Svalbard. Dette, sammen med en godt utbygd infrastruktur, er med på å gjøre øygruppen til en etterspurt forsk­ningsplattform – nasjonalt og internasjonalt. Lønnsom næringsvirksomhet er også viktig for at de statlige overføringene til Svalbard kan trappes ned. Den videre utviklingen av næringslivet må holde seg innenfor de rammebetingelser regjeringens høye miljømål for Svalbard setter.

7.2 Utviklingen i næringsvirksomheten

På slutten av 1980-tallet var sysselsettingsbildet i Longyearbyen preget av at Store Norske Spitsbergen Kulkompani AS (Store Norske) var den dominerende aktøren og utførte ca. 355 årsverk. I tillegg ble det utført ca. 115 årsverk i statlig sektor. Det var på dette tidspunktet begrenset aktivitet innen det private næringslivet.

I St.meld. nr. 50 (1990–91) Næringstiltak for Svalbard gikk regjeringen inn for, ved organisatoriske tiltak og næringspolitiske virkemidler, å legge forholdene bedre til rette for et mer variert og lønnsomt næringsliv og et mer allsidig samfunn, spesielt i Longyearbyen. Reduksjon i antall ansatte i Store Norske og de store driftstilskuddene til kullproduksjonen, understreket behovet for utvikling av et mer variert og lønnsomt næringsliv. Meldingen understreket at norsk næringsutvikling er et viktig ledd i suverenitetsutøvelsen på øygruppen. Det ble lagt opp til at de nye arbeidsplassene skulle være stabile, lønnsomme og helårige. Det ble understreket at næringsutviklingen skal tilpasses de overordnede miljømessige rammekrav som gjelder for Svalbard. Svalbard Næringsutvikling AS fikk ansvaret for å stimulere til næringsetablering og næringsvirksomhet. Næringsutvikling i Longyearbyen ble prioritert.

Som et ledd i regjeringens strategi, ble det foretatt en omorganisering av Store Norske-gruppen. Det ble bl.a. innført et klarere skille mellom drift av infrastrukturen i Longyearbyen og næringsinteressene. Kullselskapet skulle konsentrere sin virksomhet om kulldrift og annen beslektet virksomhet. Svalbard Samfunnsdrift AS ble skilt ut fra Store Norske og fikk hovedansvaret for samfunnsmessige oppgaver i Longyearbyen. Svalbard Næringsutvikling ble også skilt ut fra Store Norske og ble et heleid datterselskap av Svalbard Samfunnsdrift. Det er senere foretatt en ny omorganisering av Svalbard Samfunnsdrift, jf. kap. 7.3.1 Svalbard Samfunnsdrift AS med datterselskaper.

Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND) har bidratt til utviklingen av privat næringsliv på Svalbard. I tidsrommet 1990–98 ble det innvilget lån og tilskudd for til sammen 39 mill. kroner til 62 bedrifter, hvorav 26 mill. kroner ble bevilget til reiselivsformål. Beløpet er korrigert for prosjekter det ikke ble noe av. I løpet av første halvår 1999 ble det gitt tilsagn om lån og tilskudd for til sammen 0,78 mill. kroner til 5 bedrifter. Den største delen av SND-midler til virksomheter på Svalbard gis i form av tilskudd.

Longyearbyen har i 1990-årene utviklet seg til et sted med et større mangfold av virksomheter og med et langt mer variert næringsliv enn for få år tilbake. Den interdepartementale arbeidsgruppen som vurderte statsstøtten til norsk virksomhet på Svalbard i 1998, konkluderte med at det ikke er nødvendig å videreføre kulldriften for å opprettholde en bosetning og videreføre sentrale samfunnsfunksjoner i Longyearbyen.

Reiselivet har vært i kraftig vekst på 90-tallet. Ytterligere kapasitet er under utbygging og det foreligger planer om nye etableringer. I tallene presentert i en rapport fra Svalbard Næringsutvikling vedrørende næringsutvikling på Svalbard 1989–98, ser det i likevel ut til at veksten i reiselivet har flatet ut de siste årene. For 1999 er det så langt en nedgang. Se nærmere omtale i kap. 7.4.4 Reiseliv.

Aktiviteter innen forskning og høyere utdanning utgjør et betydelig tilskudd til næringsvirksomheten i Longyearbyen. Denne typen virksomhet trekker en rekke kurs, konferanser og gjester til Svalbard.

De siste årene har det også skjedd en betydelig vekst innen romrelatert virksomhet. Norsk Romsenter har etablert Svalbard Satellittstasjon (SvalSat) nær Longyearbyen. Satellittstasjonen nedleser data for sivile formål fra satellitter i polare baner og styrer også disse satellittene. I Ny-Ålesund er det etablert en oppskytningstjeneste for vitenskapelige sonderaketter (SvalRak) som drives av Andøya Rakettskytefelt AS. For nærmere omtale, se kap. 7.4.5 Romrelatert virksomhet.

I privat sektor finnes butikker innenfor flere bransjer, f.eks. Svalbardbutikken og det nyåpnede Lompen butikksenter. Det finnes flere restauranter og serveringssteder i Longyearbyen. Det er etablert bedrifter innen bygg og anlegg, samt flere konsulentfirmaer og andre mindre bedrifter.

Økningen i privat virksomhet i Longyearbyen har ført til at Svalbard Næringsforening ble opprettet i 1993 som et felles organ for næringslivet. Foreningen har 41 medlemmer.

Tabell 7.1 viser utviklingen i sysselsettingen i Longyearbyen i perioden 1989–98. Tallene er innhentet fra virksomhetene i Longyearbyen. Som tabellen viser, har det gradvis skjedd en nedtrapping av sysselsettingen i kulldriften til Store Norske. Fra 1989 og til utgangen av 1998 har det skjedd en reduksjon i sysselsettingen i selskapet med ca. 140 årsverk. Kulldriften er omtalt i 7.4.1 Norsk kulldrift.

I tidsrommet 1989–1998 har det skjedd en økning innen privat virksomhet med ca. 340 årsverk. Økningen har i vesentlig grad funnet sted innenfor reiselivsnæringen og varehandel. Arbeidsplassene skapt innen det private næringslivet, har i samme periode dekket opp for nedgangen i sysselsettingen i kullselskapet og i tillegg skapt nye arbeidsplasser. Utviklingen er i hovedsak innenfor rammen av hva det ble lagt opp til i St.meld. nr. 50 (1990–91). Det ble imidlertid ikke forutsett at veksten innenfor privat virksomhet ville ha en så sterk utvikling som tabell 7.1 viser.

I forbindelse med rapporten «Næringsutvikling på Svalbard 1989–1996» fra Svalbard Næringsutvikling (1997), ble det laget en prognose for sysselsettingsutviklingen i Longyearbyen fram til 2001, gitt at nåværende politikk videreføres. Prognosen er basert på virksomhetenes egne vurderinger for fremtiden, og viser et anslag på ca. 950 utførte årsverk i Longyearbyen i 2001. I 1998 var antallet utførte årsverk samlet allerede ca. 960. Dette illustrerer det raske tempoet i utviklingen av Longyearbyen.

Som en del av undersøkelsen om næringsutviklingen på Svalbard 1989–96, ble det gjennomført en egen analyse av lønnsomheten i de private bedriftene i Longyearbyen. Undersøkelsen viser at lønnsomheten i de private bedriftene er på linje med eller noe bedre enn i norsk næringsliv for øvrig, innenfor de rammebetingelser som gjelder på Svalbard (bl.a. lav person- og bedriftsbeskatning, avgiftsfrihet og subsidiert infrastruktur). Regnskapene viser at eierne jevnt over tar ut beskjedent utbytte og at overskuddet i stor grad føres tilbake til virksomhetene.

Det er ønskelig at de arbeidsplassene som skapes er stabile. Tabell 7.2 er basert på en undersøkelse foretatt av Svalbard Næringsutvikling, og viser antallet sysselsatte gjennom året for 1996 og 1998, fordelt på kjønn og type stilling:

Tabellen viser at innslaget av sesongengasjementer er sterkt.

I rapporten fra Svalbard Næringsutvikling fremgår det likevel at innen kulldrift og offentlig forvaltning er andelen årsverk i faste heltidsstillinger høy, med hhv. 94   % og 87   %. Det tilsvarende tallet for forskning og undervisning er 81   %, mens det for reiselivet er 79   %. Samlet sett var 81 % av årsverkene i 1998 utført av personer i heltidsstillinger.

Det har skjedd få avviklinger og konkurser blant de virksomhetene som har etablert seg på Svalbard siden begynnelsen av 1990-tallet. Dette tyder på at nyetableringene stort sett representerer stabile virksomheter.

7.3 Selskaper med statlige eierinteresser

7.3.1 Svalbard Samfunnsdrift AS med datterselskaper

Svalbard Samfunnsdrift AS ble skilt ut fra Store Norske Spitsbergen Kulkompani AS og etablert som et heleid datterselskap fra 1. januar 1989. Staten kjøpte i 1993 alle aksjene i Svalbard Samfunnsdrift fra Store Norske. Svalbard Samfunnsdrift har siden da vært et statsaksjeselskap under Nærings- og handelsdepartementet.

Svalbard Samfunnsdrift har tre heleide datterselskaper; Svalbard Næringsutvikling AS, Svalbard Næringsbygg AS og Svalbard ServiceSenter AS. Aksjekapitalen er på 10 mill. kroner. Pr. 31. desember 1998 hadde konsernet 141 ansatte.

Svalbard Samfunnsdrift har ansvaret for en rekke oppgaver som på fastlandet er tillagt kommuner. Selskapet yter offentlige tjenester og forestår utbygging og drift av infrastruktur. Virksomheten omfatter produksjon og distribusjon av elektrisk kraft og fjernvarme, vannforsyning, av­løps­håndtering, renovasjon, arealplanlegging, oppmålingstjenester, avfallshåndtering, brannvern, drift av barnehager, ungdomsklubb, kino, bibliotek, galleri og Svalbardhallen. Videre har selskapet blant annet ansvar for vedlikehold av veinettet i Longyearbyen og drift av bykaia. Svalbard Samfunnsdrift eier boliger som leies ut til egne ansatte og andre prioriterte grupper i Longyearbyen.

Morselskapets totale drifts- og finanskostnader i 1998 utgjorde 85 mill. kroner. Av dette ble 47 mill. kroner finansiert av egne inntekter. Det resterende ble dekket av tilskudd over statsbudsjettet. Mor­selskapet hadde ved årsskiftet 75 ansatte.

Svalbard Samfunnsdrift selger en del tjenester uten full kostnadsdekning. Det har så langt ikke vært åpnet for at Svalbard Samfunnsdrift kan lånefinansiere sine investeringer og selskapet har derfor i hovedsak vært avhengig av statlige tilskuddsbevilgninger. Differansen mellom inntekter og kostnader dekkes av statlig driftstilskudd. I gjennomsnitt antas det at 50–70   % av investeringene finansieres av tilknytningsavgifter i forbindelse med energiforsyning, vann og avløp.

Regjeringen har fram til nå lagt vekt på at Svalbard Samfunnsdrift prioriterer arbeidet med mer kostnadsrettet prising av selskapets tjenestetilbud. Det har vært et mål at prisene skal dekke en størst mulig andel av selskapets investeringskostnader. Dette har gitt som resultat at statssubsidiene for selskapets tjenester i Longyearbyen gradvis har blitt redusert, slik at brukerne selv i større grad har betalt kostnadene ved tjenestene de mottar. Når Longyearbyen lokalstyre overtar som eier av Svalbard Samfunnsdrift vil det bli opp til Longyearbyen lokalstyre å sette slike krav.

Svalbard Næringsutvikling AS

Svalbard Næringsutvikling AS ble stiftet 14. oktober 1988 og har fra 1. januar 1993 vært et heleid datterselskap av Svalbard Samfunnsdrift. Selskapet har hatt som oppgave å stimulere til mer variert næringsvirksomhet på Svalbard med varige, helårige og lønnsomme arbeidsplasser. Det har også en veilederfunksjon overfor næringslivet.

Info-Svalbard er en avdeling i Svalbard Næringsutvikling og har helårig turistinformasjon og ansvar for koordinerings- og fellesoppgaver for reiselivsnæringen, bl.a. sekretariat for Svalbard Reiselivsråd. Svalbard Næringsutvikling hadde ved utgangen av 1998 fire ansatte.

Det har funnet sted en betydelig vekst i antallet nyetableringer de senere år, og det er i dag ikke samme behov for å videreføre arbeidet med aktiv tilrettelegging for nyetablering som hittil, jf. St. prp. nr. 1 (1998–99) Nærings- og handelsdepartementet. De målene som myndighetene satte for utvikling av næringslivet i Longyearbyen tidlig på 1990-tallet er i stor grad oppfylt.

Det er imidlertid viktig at deler av oppgavene til Svalbard Næringsutvikling videreføres. Dette gjelder statistikkproduksjon, arbeidet med å tilrettelegge for et miljøtilpasset reiseliv og ansvaret for vertskapsfunksjonene innen reiselivet som i dag utføres av avdelingen Info-Svalbard. Når det gjelder næringsstatistikken, arbeides det med å overføre statistikkproduksjonen til Statistisk Sentralbyrå. Dette vil bidra til å sikre et godt kvalitativt nivå på tallmaterialet. For reiselivsoppgaver arbeider Nærings- og handelsdepartementet i samråd med Svalbard Reiselivsråd med et opplegg der næringen vil få et større ansvar for utviklingen. Se nærmere omtale i kap. 7.4.4 Reiseliv.

På denne bakgrunn vil det ikke lenger være nødvendig å opprettholde Svalbard Næringsutvikling som eget selskap. Svalbard Næringsutviklings resterende oppgaver vil inntil videre bli overtatt av morselskapet Svalbard Samfunnsdrift.

Svalbard Næringsbygg AS

Svalbard Næringsbygg AS ble stiftet 15. november 1989. Selskapets formål er å eie og leie ut næringsarealer på Svalbard. I forbindelse med omorganiseringen av Svalbard Samfunnsdrift i 1995, ble en del næringsbygg overført fra Svalbard Samfunnsdrift til datterselskapet Svalbard Næringsbygg, med virk­ning fra 1. januar 1996. Bygningsmassen om­fatter Lompensenteret, Næringsbygget, Nybyen Forlegningene, Nybyen Stormessa, Nybyen Gammelbutikken, Forsamlingshuset (Huset) og ser­vicebygget på Bykaia. Svalbard Samfunnsdrift kjøpte i 1997 Svalbard Næringsutviklings aksjer i Svalbard Næringsbygg, og ble dermed 100 % eier av selskapet. Svalbard Samfunnsdrift har besluttet å overføre selskapets boligmasse til Svalbard Nærings­bygg. Selskapet hadde én ansatt i 1998.

Svalbard ServiceSenter AS

Datterselskapet Svalbard ServiceSenter AS ble stiftet 13. desember 1995 i forbindelse med at Svalbard Samfunnsdrift AS gjennomførte en klarere avgrensing mellom forvaltningsmessige oppgaver og forretningsmessige aktiviteter. Selskapet er 100   % eid av Svalbard Samfunnsdrift. Selskapet overtok ansvaret for videreføring av næringsrelaterte aktiviteter som elektro, VVS, bygg, vaktmestertjenester og renhold. Selskapet skal drive kommersiell virksomhet i konkurranse med private aktører. Aksjekapitalen er på 7 mill. kroner. Ved utgangen av 1998 hadde selskapet 61 ansatte. I 1998 kjøpte Svalbard ServiceSenter AS 100   % av aksjene i Longyearbyen Byggservice AS og 50   % av aksjene i det nystartede selskapet Miljøservice AS. Svalbard ServiceSenter fikk i november 1998 gjennomført en verdivurdering av selskapet ved ekstern konsulent. Substansverdien ble anslått å være ca. 15 mill. kroner.

Selskapet er i løpet av 1999 kommet i en bekymringsfull økonomisk situasjon. Som følge av dette har selskapet funnet det nødvendig å foreta oppsigelser, nedlegge renholds- og byggeavdelingen og avhende eiendeler.

7.3.2 Store Norske Spitsbergen Kulkompani AS

Store Norske Spitsbergen Kulkompani AS (Store Norske) ble stiftet i 1916. I 1973 overtok staten en tredjedel av aksjene. Fra 1976 har staten eid 99,9   % av aksjene i selskapet. Aksjekapitalen er på 14,4 mill. kroner.

Store Norske driver kullproduksjon på Svalbard. Selskapet er største utmålshaver på øygruppen. På 1990-tallet har kulldriften foregått i to gruver ved Longyearbyen – Gruve 3 og Gruve 7. I tillegg har det pågått en begrenset undersøkelses- og oppfaringsdrift i Svea. I samsvar med driftsopplegget som Stortinget godkjente i 1995, ble driften i Gruve 3 avviklet i november 1996 og Sveagruva ble satt i regulær produksjonsdrift i januar 1997.

Ved omorganiseringen av Store Norske i 1989 ble aktivitetene knyttet til samfunnsdrift og reiseliv utskilt i egne heleide datterselskaper, jf. kap. 7.3.1 Svalbard Samfunnsdrift AS med datterselskaper. Det foregikk samtidig et arbeid med å overføre andre aktiviteter til private aktører. Næringskomiteen ga i sin innstilling til budsjettproposisjonen for 1995 uttrykk for at det er viktig at selskapet konsentrerer seg om sin hovedoppgave, kulldriften, og at selskapet i størst mulig grad unngår å drive avledet virksomhet som bedre kan ivaretas av det øvrige næringslivet.

I tillegg til gruvedriften, har selskapet i dag et servicetilbud rettet mot samfunnet i tilknytning til kapasitetsutnyttelse av anleggsmidler som i hovedsak benyttes i gruvedriften. Tilbudet omfatter utleie av transport- og entreprenørutstyr samt ledige arealer. Det pågår en løpende vurdering av de aktivitetene som er rettet mot samfunnet, med sikte på en avvikling av disse når det foreligger et fullverdig tilbud fra andre i lokalsamfunnet.

Store Norske går med underskudd og virksomheten opprettholdes med statsstøtte. Som følge av endringer i driftsopplegget, er underskuddene og tilskuddsbehovet til driften blitt betydelig redusert etter 1996. Store Norske hadde i 1998 driftsinntekter på ca. 144 mill. kroner og et underskudd før statstilskudd på ca. 52 mill. kroner. Tilsvarende tall for 1997 var 132 mill. kroner og 61 mill. kroner. Statstilskuddet for disse årene var 62 mill. kroner i 1998 og 63 mill. kroner i 1997. Tilskudd til investeringer i Svea Nord inngår ikke i disse beløpene.

Selskapet hadde 201 ansatte ved utgangen av 1998. Det har i de senere år skjedd en betydelig nedbemanning i Store Norske. Siden 1990 er antall fast ansatte redusert med ca. 150 personer. Nedbemanningen, som har skjedd i nært samarbeid med de ansatte, har hovedsakelig vært gjennomført ved naturlig avgang, førtidspensjonering, begrenset inntaksstopp og bruk av engasjementer.

En nærmere beskrivelse av Store Norskes kullvirksomhet er gitt i kap. 7.4.1 Norsk kulldrift.

7.3.3 Kings Bay AS

Kings Bay Kull Compani AS ble etablert i 1916 som et gruveselskap. Selskapet var privat eid fram til 1933 da staten overtok alle aksjene. Etter at gruvedriften opphørte i 1963 er selskapets gruverettigheter overlatt til Store Norske Spitsbergen Kulkompani AS. Det er ikke aktuelt å starte opp ny gruvedrift på stedet.

Kings Bay AS eier grunn og det meste av bygninger og anlegg i Ny-Ålesund på Svalbard.

I St.meld. nr. 42 (1992–93) het det at den fremtidige organiseringen og driften av Ny-Ålesund bør vurderes slik at målsetningen om å videreutvikle Ny-Ålesund som en internasjonal forskningsstasjon kan ivaretas på en bedre måte.

I mai 1996 ble formålsparagrafen for Kings Bay Kull Compani AS endret, slik at den nå lyder:

«Kings Bay Kull Compani AS har til formål drift og utnyttelse av selskapets eiendommer på Svalbard og annen virksomhet som står i forbindelse med dette. Selskapets virksomhet skal særlig ha som mål å yte tjenester til og fremme forskning og vitenskapelig virksomhet, samt bidra til å utvikle Ny-Ålesund som en internasjonal arktisk naturvitenskaplig forskningsstasjon.»

Selskapet skiftet i 1998 navn til Kings Bay AS. Styret ble sammensatt slik at forskningsadministrativ innsikt ble representert i styret.

Kings Bay hadde 20 ansatte ved utgangen av 1998. Totalt sett ble det utført 27 årsverk. Selskapet hadde i henhold til regnskapet for 1998 et driftsresultat på 1,7 mill. kroner, eksklusiv investeringer. I perioden 1993–1998 er driftsresultatet forbedret fra et driftsunderskudd på 10,5 mill. kroner i 1993, til et driftsoverskudd på 1,7 mill. kroner i 1998.

For Kings Bay har de siste årene vært preget av store utbyggingsoppgaver. Med utgangspunkt i krav fra Luftfartsverket har selskapet bygd ut selskapets flyplass for 17 mill. kroner. I 1996 ble det bygd nytt vannverk, og distribusjonsnett for høy- og lavspent strøm på stedet ble rustet opp. Økt aktivitet i Ny-Ålesund i de senere årene har økt behovet for stabile kraftleveranser. På denne bakgrunn ble det totalt bevilget 30 mill. kroner til bygging av ny kraftstasjon. Kraftstasjonen ble satt i drift i desember 1997. I 1999 er ombygging og utbygging av messebygget påbegynt.

Det er behov for investeringer for å forbedre boligsituasjonen i Ny-Ålesund. Det er for få boliger på stedet, og standarden på mange av boligene er lav.

Aktiviteten i Ny-Ålesund har vært økende siden forrige stortingsmelding om Svalbard, både når det gjelder forskning og andre besøkende. Antall overnattingsdøgn har økt fra 16 451 i 1994 til 23 034 i 1998. Ny-Ålesund fikk i 1996 status som Large Scale Facility under EUs forskningsprogram. Dette innebærer at flere EU-finansierte forskningsprosjekter blir lokalisert til Ny-Ålesund, og stiller økte krav til Kings Bays forvaltning av infrastrukturen i Ny-Ålesund. For en nærmere beskrivelse av forskningsaktiviteten i Ny-Ålesund, se kap. 8.4.5 Infrastruktur for forsknings- og utdanningsvirksomhet og kap. 8.5.6 Ny-Ålesund som internasjonal forsknings- og miljøovervåkingsbase.

Ny-Ålesund er også et attraktivt område for cruiseskip og turistbåter som besøker Svalbard. I sommerhalvåret har stedet besøk av fartøyer med turister der det gis anledning til å gå i land for en omvisning i byen og for besøk på stedets butikk. Av hensyn til forskningen har Kings Bay valgt å begrense turistbåttrafikken ved at havneavgiftene er øket. Antall båtanløp er omlag halvert i løpet av de fire siste årene fra cirka 100 i 1995 til knapt 60 i 1998, men samtidig har antall passasjerer økt. Inntektene fra denne aktiviteten har gitt et positivt bidrag til selskapets drift.

Ny-Ålesund har i tillegg flere beredskapsfunksjoner. Stedet blir benyttet av Sysselmannen på Svalbard, Longyearbyen sykehus og fiskeflåten i forbindelse med ulykker, sykdom, havari osv. Kings Bay har som ansvarlig for infrastruktur på stedet også ansvar for å opprettholde en beredskap.

Selskapet utarbeidet i 1998 en arealplan for Ny-Ålesund og denne forventes sammen med selskapets års- og langtidsbudsjetter å bli et godt styringsverktøy for håndteringen av den økte aktiviteten på stedet.

For at Kings Bay skal kunne utføre sine oppgaver på en tilfredsstillende måte, er det viktig med god kommunikasjon med forskningsmiljøene i Ny-Ålesund. Dette skjer gjennom «Ny Ålesund Science Managers Committee» (NySMAC), som er en koordineringskomité for forskningsaktiviteten i Ny-Ålesund. Kings Bay har observatørstatus. NySMAC er nærmere omtalt i kap. 8.4.2 Organisatoriske tiltak.

Det er videre viktig at Kings Bay har et godt samarbeid med Norges forskningsråd og Svalbard Science Forum. Selskapet bør videreutvikle sin strategiske planlegging basert på et samarbeid med forskningsmiljøene.

Regjeringen legger til grunn at Kings Bay AS videreføres som et statsaksjeselskap under Nærings- og handelsdepartementet, og understreker selskapets betydning som en nøytral tilrettelegger av infrastrukturtjenestene for de forskjellige forskningsmiljøene på stedet. Den økende interessen for å etablere og utvide forskningen i Ny-Ålesund stiller krav til hvordan selskapet legger forholdene til rette. Forskningsaktivitet og tilrettelegging av infrastrukturen skal gis prioritet i samsvar med intensjonene i lokal strategisk plan for stedet, utviklet av selskapet og Norsk Polarinstitutt i fellesskap. Annen virksomhet må tilpasses de rammer som forskningsvirksomheten krever.

Regjeringen forutsetter at prisen for varer og tjenester som Kings Bay AS tilbyr, ligger på samme nivå for norske og utenlandske forskningsinstitusjoner i tråd med norsk politikk på Svalbard om å likebehandle norske og utenlandske forsk­ningsinstitusjoner.

7.3.4 Bjørnøen AS

Bjørnøen AS ble stiftet i 1918. Selskapet var privat eid fram til 1932 da staten overtok alle aksjene. Bjørnøen AS eier Bjørnøya og selskapets aksjekapital er på 4 mill. kroner. Selskapet har inntekter fra løpende festekontrakter.

De planene som foreligger for vern av Bjørnøya, jf. kap. 6.3.4 Områdevern, antas ikke å ha økonomiske konsekvenser for Bjørnøen AS.

7.4 Dagens næringsvirksomhet

7.4.1 Norsk kulldrift

Generelt

Den norske kullvirksomheten på Svalbard drives av Store Norske Spitsbergen Kulkompani AS (Store Norske). De viktigste markedene for Store Norske er Norge, Finland, Tyskland og England. I tillegg har selskapet i de senere årene hatt leveranser til Sverige, Danmark og Island. Longyear-kullet anvendes hovedsakelig innen metallurgi, mens Svea-kullet hittil bare har vært benyttet til energiformål i kraftverk og ved sementproduksjon.

Gruvedriften har dannet et viktig fundament for annen norsk virksomhet i Longyearbyen og for den norske bosetningen på Svalbard, og har vært et viktig virkemiddel i norsk svalbardpolitikk. Gruvedriften er derfor blitt vurdert i et bredere perspektiv enn det rent bedriftsøkonomiske.

Grunnleggende forutsetninger for Store Norskes kullvirksomhet er at den skal drives mest mulig kostnadseffektivt innen den rammen som er fastsatt og at driften skal baseres på velprøvde metoder der miljø- og sikkerhetsmessige forhold er ivaretatt på en tilfredsstillende måte.

Driftsopplegg vedtatt i 1995

Stortinget ga i 1995 sin tilslutning til regjeringens forslag om et nytt driftsopplegg for Store Norske. Opplegget innebar at produksjonen i Gruve 3 av driftsøkonomiske årsaker ble stanset i 1996, som var ett år tidligere enn opprinnelig forutsatt. I stedet ble det forutsatt regulær produksjonsdrift i Svea fra 1997. Regulær drift i Svea skulle kombineres med en noe redusert drift i Gruve 7 ved Longyearbyen, slik at den samlede produksjonen ikke oversteg 300 000   tonn pr. år etter at den nødvendige omleggingen hadde funnet sted.

Bemanningen i Store Norske ville med et slikt driftsopplegg gradvis kunne reduseres fra ca. 260 ansatte i 1995 til om lag 210 personer f.o.m. 2000. Med et årlig produksjonsvolum på ca. 220 000   tonn fra Svea og ca. 80 000   tonn fra Gruve 7, antok selskapet i 1995 at Sveagruva (Vestfeltet og Østfeltet) hadde reserver for 12–13 års drift og at Gruve 7 kunne drives fram mot 2020.

Tilpasninger til endrede markedsforhold

I 1997 og 1998 inntraff det et betydelig fall i prisene i det internasjonale kullmarkedet, noe som gjorde det nødvendig for selskapet å iverksette enkelte umiddelbare tiltak for å tilpasse driftskostnadene til reduserte salgsinntekter. Dette omfattet blant annet omlegging av driften i Gruve 7, midlertidig høyere produksjon i Svea og nedtrapping av bemanningen ved naturlig avgang. I Gruve 7 er produksjonen i de mest kostnadskrevende områdene innstilt til fordel for produksjon i områder som har god kvalitet og som er ferdig oppfart. Driftsplanene er likevel slik at de gjenstående ressursene i Gruve 7 ikke er avskåret fra en eventuell drift i fremtiden. Dersom kullprisen holder seg på et lavt nivå i tiden fremover, ser selskapet for seg en avvikling eller en svært redusert drift i Gruve 7 allerede ved utgangen av 2001. Nåværende drift i Svea Vest kan bare pågå til høsten 2000. Svea Øst er undersøkt og anses ikke lenger å være drivverdig.

Med den tidligere vedtatte produksjonsbegrensningen på 300 000   tonn kull pr. år, har Store Norske hatt begrensede muligheter til å motvirke en reduksjon i driftsinntektene med en økning i volumet. For å sikre videre drift uten høyere statlige tilskudd enn opprinnelig forutsatt, ble det i statsbudsjettet for 1999 vedtatt en produksjonsbegrensning for Store Norske på 400 000   tonn i gjennomsnitt pr. år for perioden 1999–2001.

Erfaringer fra driften i Svea

Store Norske har valgt å benytte mekanisk strossedrift som driftsform i Sveagruva. De største ut­fordringene  ved  denne  driftsformen  knytter  seg til berg­mekaniske stabilitetsforhold. Sveagruva hadde ved to anledninger i 1997–98 driftsavbrudd av flere ukers varighet som følge av ras. Store Norske har imidlertid mestret de problemene som oppsto, og har kunnet gjenoppta driften uten personskader og med relativt beskjedne skader på maskiner og driftsutstyr. Etter to års produksjonsdrift, fremholdt selskapet at erfaringene så langt har vist at denne produksjonsmetoden var riktig satsing for avbygging i Svea.

Prosjekt Svea Nord

I 1997 startet Store Norske utredning av mulighetene for en videreføring av kullgruvedriften i Sentralfeltet etter at reservene i Gruve 7 og Svea Vest er utdrevet. Sentralfeltet, som er det største kjente kullfeltet på Svalbard, er utforsket med i alt 69 borehull. Det området innen Sentralfeltet hvor Store Norske har planlagt gruvedrift kalles Svea Nord. Basert på borehullsdata og seismiske undersøkelser har Store Norske anslått at feltet inneholder ca. 37 mill. tonn kull (brutto). Av dette regner selskapet med å kunne utvinne 20 mill. tonn salgskull. Mektigheten på kullfløtsen varierer mellom 2 og 5 meter.

Store Norske mener reservene vil kunne danne grunnlag for kulldrift i ca. 20 år med 150 arbeidsplasser. Fremtidig drift vil være basert på at gruvepersonellet pendler fra Longyearbyen, og det forutsettes ikke bygging av vei eller kraftlinje til Svea. En beslutning om langsiktig drift i Svea Nord kan imidlertid ikke tas før feltet er undersøkt ved stolldrift. Stollene vil gi svar på kullkvalitet, bergmessige forhold rundt kullfløtsen, forkastninger/foldninger i feltet og vanninntrengning.

Undersøkelsen antas å koste ca. 140 mill. kroner og vil kunne bli sluttført i 2001. I tillegg kommer driftstilskudd på ca. 50 mill. kroner til midlertidig produksjonsdrift i samme periode i den sydlige randsonen av Svea Nord. Om undersøkelsene gir positive resultater og man velger å fortsette kulldriften, vil det være behov for ytterligere statlige tilskudd på ca. 100 mill. kroner i perioden 2001–2002. De samlede kostnadene for prosjektet anslås således til om lag 290 mill. kroner i perioden 1999–2002.

Store Norske har opplyst at nedtrapping av driften i Gruve 7 og i Svea Vest krever tilskudd på ca. 75 mill. kroner for perioden 2000–2002. De samlede tilskudd til kulldriften på Svalbard, inklusive undersøkelsesstoller, vil ifølge Store Norske utgjøre ca. 415 mill. kroner i perioden 1999–2002. Dette inkluderer vedtatt driftstilskudd for 1999. Selskapets beregninger antyder at en ordinær kullgruvedrift bør kunne gå i balanse fra 2003, dvs. uten årlige tilskudd, dersom det i perioden fram til 2003 gis tilskudd til drift, åpningsarbeider og kapitalkostnader, som ikke forutsettes tilbakebetalt fra selskapets side.

En ekstern rådgiver har på oppdrag fra Nærings- og handelsdepartementet gjennomgått Store Norskes utredning og tilrådinger, og slutter seg i hovedsak til de vurderinger som er gjort. Konsulentrapporten understreker at prosjektet er meget følsomt for pris- og volumendringer, og tilrår derfor at det legges opp til et forholdsvis høyt årlig produksjonsvolum på i underkant av 1 mill. tonn.

Store Norske har etablert kontakt med en mulig partner med tanke på industrielt og/eller eiermessig samarbeid i prosjektet, dersom det er grunnlag for langsiktig drift. Slikt samarbeid kan imidlertid ikke etableres før undersøkelsesresultatene foreligger.

Dersom gruvedriften alternativt trappes ned, har Store Norske anslått samlede kostnader ved avvikling til 286 mill. kroner. Mulige inntekter ved salg eller bortleie av kullfelt og andre aktiva er ikke inkludert. Anslaget er svært usikkert og avhenger blant annet av hvilke miljømessige tiltak som må iverksettes. Blir det kulldrift i Svea Nord, vil av­viklings- og oppryddingskostnader påløpe når denne gruven stenges etter ca. 20 år.

I revidert nasjonalbudsjett for 1999 ble det besluttet at Store Norske bevilges midler til å påbegynne arbeidene med undersøkelsesstoll i Svea Nord. Det vises til nærmere redegjørelse i St.prp. nr. 67 (1998–99) Omprioriteringer og tilleggsbevilgninger på statsbudsjettet 1999. Dette er fulgt opp i regjeringens forslag til statsbudsjett for 2000, der det er foreslått bevilget 66 mill. kroner til driving av prøvestoll.

Når resultatet fra undersøkelsesstollen foreligger, vil regjeringen vurdere om det skal igangsettes ordinær drift i Svea Nord. Regjeringen har ikke tatt stilling til drift i Svea Nord etter år 2002. Regjeringen vil i vurderingen av dette spørsmålet legge betydelig vekt på miljømessige konsekvenser, det økonomiske grunnlaget (forutsatt uten tilskudd fra år 2003), eventuelle endringer i bosetningene på grunn av ukependling, samt mulighetene for alternativ virksomhet.

7.4.2 Petroleumsaktiviteten på Svalbard

I begynnelsen av 1960-årene startet oljeselskapene med metodiske undersøkelser etter petroleum på Svalbard. Denne perioden varte fra 1963 til 1977. Deretter fulgte en roligere periode, før aktiviteten på nytt tok seg opp i perioden 1983 til 1994. Spesielt i den siste perioden kom oljeindustrien relativt tungt inn i undersøkelsene, og flere ekspedisjoner i regi av både norske og utenlandske oljeselskaper ble gjennomført, ofte i samarbeid med universitetene i Norge.

På Svalbard er det siden 1963 og fram til i dag boret 17 letebrønner etter petroleumsforekomster. Disse fordeler seg med 2 på Hopen, 2 på Edgeøya (Raddedalen og Plurdalen), 2 på Sørkapp Land (Haketangen), 8 på Nordenskiöld Land (Grønfjorden, Van Mijenfjorden, Colesbukta, Reindalspasset og Kapp Laila) og 3 nordvest på Oscar II Land (Brøggerhalvøya og Sarstangen). Resultatene har så langt vært negative. Det er ikke rapportert funn av større mengder olje eller gass i noen av brønnene. I tre brønner ble det testet små mengder gass. Det har vært registrert spor av olje i noen av de øvrige letebrønnene.

Konklusjoner fra boreaktivitet på Svalbard og fremtidig aktivitet

Selv om informasjonen fra brønnene som ble boret på Svalbard på 1960- og 1970-tallet til dels er svært mangelfulle, er det rimelig å anta at manglende reservoarbergart med tilstrekkelig porøsitet og permeabilitet var hovedårsaken til at det ikke ble gjort funn. På grunn av et begrenset geofysisk datagrunnlag, kan flere av brønnene også være boret utenfor strukturell lukning. Aktiviteten i 1980- og 1990-årene har imidlertid omfattet til dels grundige undersøkelser, også med innsamling av land- og sjøseismikk, slik at vurderingsgrunnlaget nå er vesentlig bedre. Denne datainnsamlingen har bidratt til en forsvarlig geologisk kartlegging av petroleumsprospekter. Imidlertid har ledende operatørselskaper på norsk sokkel så langt konkludert med at fortsatt leteaktivitet ikke er interessant på det nåværende tidspunkt, ut fra kommersielle hensyn.

Om det kan oppstå fornyet interesse for leteaktivitet i fremtiden, er uvisst. I forbindelse med de senere års aktivitet er det skutt noe landseismikk på Spitsbergen, og industrien har vurdert sine utmål på bakgrunn av disse dataene. Nye leteboringer på Svalbard basert på mer presis prospektdefinisjon kan være aktuelle om myndighetene legger forholdene til rette for gjennomføring av datainnsamling og leteboring på kommersiell basis.

Miljøhensyn legger begrensninger på slik virksomhet. Interessen for fremtidig virksomhet vil avhenge av den fremtidige utviklingen i nordlige del av Barentshavet, teknologiske løsninger, oljepris og hvilke begrensninger miljøhensynet legger på aktiviteten.

Svalbards betydning for geologisk forståelse av nordområdene

Geologer har i flere år gjennomført feltekspedisjoner til Svalbard for å studere den geologiske utviklingen på øygruppen. Oljeselskaper og universiteter har foretatt feltekspedisjoner til Svalbard som et ledd i kartleggingsvirksomheten i Barentshavet. Det vil alltid være behov for å benytte Svalbard som et geologisk laboratorium. Fra oljeindustrien, og til dels fra forskningsmiljøenes side, vil omfanget av aktiviteten i stor grad styres av aktiviteten i Barentshavet. Geologien på land er unik og av uvurderlig betydning for å forstå den geologiske utviklingen i Barentshavet. Slik tilgang på feltlokaliteter for geologisk kontroll med og utfylling av innsamlede data fra sokkelen, bidrar til enorme kostnadsbesparelser i form av sparte boringer. Det er derfor meget viktig at geologisk forskningsaktivitet kan opprettholdes i nøkkelområder på Svalbard for å videreutvikle forståelsen av geologien i Barentshavet.

Siden 1990 har Oljedirektoratet, i samarbeid med oljeselskaper og universiteter, foretatt ulike feltekspedisjoner på land (Spitsbergen, Bjørnøya, Hopen og Kong Karls Land), som ledd i kartleggingsvirksomheten i Barentshavet.

Barentshavet Nord (nord for 74^o 30’ N) er ikke åpnet for letevirksomhet, og sammenlignet med norsk sokkel for øvrig, befinner Barentshavet Nord seg på et tidlig stadium i petroleumsgeologisk utforskningen. Siden midt på 1970-tallet har Oljedirektoratet samlet inn i overkant av 70 000   km refleksjonsseismiske data i Barentshavet Nord. To regionale seismiske datapakker fra Barentshavet Nord er foreløpig gjort tilgjengelig for industrien. Disse utgjør ca. en sjettedel av den totale datamengden som Oljedirektoratet har samlet inn i området.

Samtidig med seismiske undersøkelser samler Oljedirektoratet inn gravimetriske (tyngde-) data. Regionale studier av tyngde- og magnetiske data er en verdifull støtte til seismiske data i kartlegging av lite utforskede områder, hvor varierende seismisk kvalitet og geologisk kompleksitet vanskeliggjør en tilfredstillende seismisk tolkning.

Siden 1990 har Oljedirektoratet utført 23 stratigrafiske boringer i det nordlige Barentshavet nord for 74^o 30’ N. Til sammen representerer disse i overkant av 2100 meter med kjernemateriale. Resultatene fra disse boringene vil bli gjort tilgjengelige for industrien.

Miljøhensyn og vern av Bjørnøya

Av hensyn til svalbardmiljøets sårbarhet, er det innført strenge restriksjoner for både innsamling av seismikk og leteboring etter petroleumsforekomster. Prinsippet er at disse aktivitetene ikke skal sette synlige spor i naturen, og at naturen ikke skal utsettes for forurensning fra aktivitetene. Dette begrenser i praksis tidsrommet for gjennomføring av aktivitetene til den tiden på året når det er tele i bakken, samtidig som den er snødekket.

For operasjonene i Reindalspasset i 1991 og på Kapp Laila i 1994 ble disse prinsippene fulgt, og få synlige spor etter aktivitetene ble registrert. Bruk av tyngre terrenggående kjøretøyer i forbindelse med kulldrift og olje- og gassleting i perioden før 1990 har imidlertid gitt markerte og til dels selvforsterkende kjørespor flere steder på Svalbard. I de senere årene er det foretatt opprydding på enkelte eldre borelokasjoner. Selv om leteboringer på land i dag kan gjennomføres med minimale spor, vil eventuell drift av drivverdige funn kunne føre til betydelige naturinngrep.

For innsamling av seismikk har restriksjonene resultert i utvikling av spesielle teknikker som ikke etterlater noen synlige spor etter aktiviteten. Seismikken innsamles om vinteren ved hjelp av en såkalt «snowstreamer».

Bjørnøya har betydning for sikkerheten i forbindelse med petroleumsvirksomheten i Barentshavet. Ved spørsmål om åpning for petroleumsvirksomhet i den nordlige delen av Barentshavet, vil kravet til sikkerhet være avgjørende. Foruten den betydning øya har i dag i en beredskapsmessig sammenheng i forhold til de allerede åpnede områdene i Barenshavet, vil fremtidige behov kunne være knyttet opp til blant annet beredskapstiltak, kommunikasjonsinstallasjoner, geologiske feltundersøkelser, landbaserte styringsanlegg for undervannskompleterte brønner, og mellomlagring av utstyr av sikkerhetsmessig betydning.

Det er i verneplanene tatt hensyn til disse forholdene. Det vises i denne sammenheng til omtale av vern av Bjørnøya i kap. 6.3.4 Områdevern.

Hopen vil med bakgrunn i øyas beliggenhet, på samme møte som Bjørnøya, ha stor betydning for sikkerhet i forbindelse med petroleumsaktiviteter nord for 74^o 30’ N i Barentshavet. De fremtidige behovene vil være sammenfallende med dem som er beskrevet ovenfor for Bjørnøya.

7.4.3 Fiskeri

Det foregår fiske i Svalbards indre farvann, i Svalbards territorialfarvann og i fiskevernsonen rundt Svalbard. Fisket i Svalbards indre farvann og territorialfarvann er langt mindre omfattende enn fisket i fiskevernsonen ved Svalbard. Det følger av suvereniteten over Svalbard at Norge også i havområdene ved Svalbard har rett til å utøve den utvidede fiskerijurisdiksjon som er fastslått i havretten. Med hjemmel i loven om Norges økonomiske sone av 17. desember 1976 nr. 91 ble det ved kgl.res. av 3. juni 1977 opprettet en 200 nautiske mils fiskevernsone ved Svalbard. Bakgrunnen for opprettelsen av en ikke-diskriminerende fiskevernsone var først og fremst å oppnå kontroll med og begrense fisket i området for å bevare ressursene og unngå uregulert fiske.

På slutten av 1980-tallet ble det drevet noe skjellskraping i disse farvannene. På bakgrunn av undersøkelser som viste sterk beskatning av haneskjellforekomstene ble deler av fangstfeltene stengt i 1988. Siden 1990 har bare to fartøy deltatt i haneskjellfisket ved Svalbard. Fangstmetoden (bunnskraping) påvirker bunnstrukturen ved at det skrapes løs bunnlevende organismer og sedimenter i tillegg til skjell. De langvarige skadevirkningene på havbunnens økosystem forårsaket av inngrepet er ikke klarlagt.

I dag drives det først og fremst fiske etter reker og torsk. Fra 1996 har fisket etter reker vært regulert ved innsatsregulering. Dette innebærer at bare fartøyer fra nasjoner som tradisjonelt har fisket reker i området, kan delta. Omfanget av det enkelte lands fiske er fastsatt på grunnlag av tidligere fiske ved Svalbard. Det er innført begrensninger i antall fartøyer som kan benyttes i rekefisket og antall døgn det kan fiskes i Svalbards indre farvann, territorialfarvann og i fiskevernsonen.

I enkelte perioder har innblanding av torsk- og hyseyngel skapt problemer for avviklingen av rekefisket. Det er iverksatt et relativt omfattende overvåkingsprogram for kartlegging av innslaget av yngel i rekefangstene. Dersom innslaget ligger over fastsatte grenser, medfører det at fiskefelt blir midlertidig stengt. Det er fastsatt regelverk for bruk av ny fangstteknologi, som f.eks. sorteringsrist. Det er innført påbud om bruk av sorteringsrist i reketrål og torsketrål. I områder som er stengt fordi innblandingen av yngel er for stor, kan det gis adgang til fiske med rist med større sorteringsevne enn den som er påbudt, forutsatt at innblandingen av småfisk er på lovlig nivå.

Norge fastsatte første gang i 1986 forskrift om regulering av fiske etter torsk i fiskevernsonen. I medhold av denne forskriften er fartøyer fra Norge, Russland, EU, Færøyene og Polen gitt adgang til å fiske i sonen.

Fiske på andre bestander er marginalt. Det er forbudt å drive fiske på de fleste andre kommersielle fiskeslag som finnes innenfor Svalbards territorialfarvann og indre farvann, for eksempel lodde, uer, blåkveite og norsk vårgytende sild. Tilsvarende forbud er i de senere år innført i fiskevernsonen.

Regelverket for fiske er relativt omfattende. Det er fastsatt likeartede regler for fiske i Svalbards territorialfarvann og indre farvann og i fiskevernsonen. Dette omfatter bl.a. rapporterings­reg­ler, regler for føring av fangstdagbok, bestemmelser om maskevidde i fiskeredskap, bruk av sorteringsrist og minstemål for fisk mv. Videre er det fastsatt forbud mot alt annet fiske enn rekefiske i Bjørnøyas territorialfarvann og i nærmere avgrensede områder på vestsiden av Spitsbergen.

Håndhevelse av bestemmelser i Svalbards territorialfarvann og indre farvann er tillagt Sysselmannen på Svalbard. Det er imidlertid Kystvakten som i praksis gjennomfører kontroll av fisket i disse farvannene, på vegne av sysselmannen.

Verdien av det som fiskes rundt Svalbard er betydelig, se tabell 7.3. Det er av avgjørende betydning at disse ressursene blir forvaltet på en slik måte at man også i fremtiden kan hente ressurser i disse havområdene, og slik at det biologiske mangfoldet opprettholdes på kort og lang sikt. En rekke sjøfugl- og sjøpattedyrbestander på Svalbard og i Barentshavet er avhengig av en bærekraftig forvaltning av de kommersielle fiskeslagene.

I forbindelse med rekefisket i Hinlopen og på nordsiden av Svalbard vinterstid har det vært en del hendelser som har understreket behovet for å bedre sjøsikkerheten og redusere risikoen for forlis og andre typer uhell. Dette er nærmere omtalt i kap. 6.3.10 Akutt forurensning og kap. 10.1 Sjøsikkerhet.

7.4.4 Reiseliv

Utvikling

Ved behandlingen av St.meld. nr. 39 (1974–75) Vedrørende Svalbard og St.meld. nr. 40 (1985–86) Svalbard, ga Stortinget sin tilslutning til utviklingen av en kontrollert og variert turisme av mindre omfang på Svalbard. I St.meld. nr. 50 (1990–91) Næringstiltak for Svalbard gikk regjeringen inn for at forholdene skulle legges til rette for utvikling av reiseliv som næring på Svalbard. Det ble imidlertid understreket at turismen måtte styres og at den ikke måtte utbygges i et omfang som kunne true områdets særegne villmarksnatur.

Siden St.meld. nr. 50 ble lagt fram, har det vært en sterk vekst i reiselivsnæringen på Svalbard. Såvel antallet turister som reiselivsprodukter, bedrifter, aktører og antall ansatte har økt. Viljen til å investere og inntjeningsevnen har vært stor. Dette har gitt betydelige ringvirkninger for Svalbard. Næringen er i dag et viktig grunnlag for bosetning og virksomhet på øygruppen, spesielt i Longyearbyen. I følge en rapport fra Svalbard Næringsutvikling AS «Næringsutvikling på Svalbard 1989–1998» har økningen i antall tilreisende gitt viktige vekstimpulser til næringslivet i Longyearbyen på 1990-tallet. Det er beregnet at omsetningen direkte mot tilreisende i 1998 beløp seg til omlag 122 mill. kroner. Dette har generert en omsetning i lokalt kjøp tilsvarende 55 mill. kroner. Samtidig er det beregnet at hvert årsverk som reiselivet genererer i første hånd gir grunnlag for 0,8 årsverk i avledet virksomhet lokalt. Dette betyr at en sysselsetting i sektoren tilsvarende 126 årsverk, gir 84 årsverk i avledet virksomhet. Rapporten viser at næringen fortsatt er kjennetegnet ved bruk av et betydelig antall vikarer og sommerengasjementer. Likevel tyder utviklingen på en noe jevnere aktivitet og at antallet årsverk utført av fast ansatte har økt.

Fra midt på 1980-tallet har reiselivsnæringen på Svalbard utviklet seg fra å bestå av bare en overnattingsbedrift, en restaurant, to kafeer og ett billettkontor til i dag å omfatte en rekke overnattings- og bespisningsbedrifter, flere turoperatører, utleiefirmaer, transportselskaper og suvenirbutikker. Tidlig på 1990-tallet var reisevirksomheten til Svalbard i stor grad basert på yrkesreisende. Det har imidlertid de senere årene vært en vekst innen ferie- og fritidsmarkedet. Utviklingen i antall gjestedøgn i Longyearbyen gjengitt i figur 7.1 illustrerer dette. Utviklingen pr. 3. kvartal i 1999 viser en nedgang i antall gjestedøgn på 7,1 %.

¹ ) Den sterke veksten i 1996 skyldes at det ble solgt et stort antall kampanjebilletter av flyselskapet Braathens.

Kilde: Svalbard Næringsutvikling AS – Info-Svalbard 1998.

De ca. 46 200 gjestedøgnene registrert i Longyearbyen i 1998 representerer ca.17 900 gjester. Av disse var ca. 10 200 gjester med ferie og fritid som formål for besøket, ca. 5 500 yrkesreisende og ca. 2 200 deltakere på kurs eller konferanse på Svalbard. Våren 1999 hadde Longyearbyen en overnattingskapasitet på 234 rom med til sammen 497 senger. Dette representerer et differensiert tilbud til ulike kundegrupper. Det finnes også en campingplass ved Longyearbyen. Ytterligere overnattingskapasitet er under utbygging, og det foreligger også planer om nyetableringer.

I Ny-Ålesund er det begrenset reiselivsvirksomhet av hensyn til forskningen på stedet. Det har imidlertid vært noe overnatting i forbindelse med ferie og fritid samt kurs og konferanse. Det ble i 1991 registrert ca. 920 gjestedøgn, mens tallet i 1998 var ca. 1050.

Reiselivsnæringen på Svalbard har gjennom de siste årene utviklet en rekke aktivitets- og opplevelsestilbud for tilreisende og fastboende. De aktivitetene som tilbys de besøkende, er i stor grad knyttet til opplevelser i naturen. Om sommeren tilbys det bl.a. guidede fotturer i fjell, på isbre og langs fjæra – med eller uten overnatting i camper, fotturer med kløvhund, fossilplukking, besøk i russisk bosetning, kajakkturer, ridning, mm. Om vinteren er guidede snøscooterturer og isgrotting under bre av de mest populære aktivitetene, men forskjellige hundesledeturer og skiturer tilbys også. Uavhengig av årstid arrangeres det sightseeing og besøk i gruvene. Siden 1995 har det vært en økning i motorisert turisme, særlig i snøscootertrafikken. Nye og utradisjonelle produkter på Svalbard er også forsøksvis introdusert. Det er uttrykt ønske om å arrangere helikopterturer, heli-skiing, innefrysing av båter i isen og dykking. Både lokale og eksterne aktører står for denne nyutviklingen av produkter som er tilpasset et stadig mer kresent, krevende og pengesterkt publikum. Ingen av disse nye produktene er imidlertid en del av reiselivstilbudet i dag.

Det kommer en rekke cruisefartøyer til Svalbard i dag. Cruiseturismen øker på verdensbasis, og det er ikke usannsynlig at dette også vil gi seg utslag på Svalbard i årene fremover. I 1990 var det ca. 16 000 personer om bord på de oversjøiske cruiseskipene som besøkte Svalbard (passasjerer og besetning). I 1998 var tallet ca. 27 000. I antall utgjør cruiseturismen den største enkeltgruppen turister. De største båtene tar ca. 2000 passasjerer. Det arrangeres ilandstigninger gjennomsnittlig 1–2 ganger mens båtene er på Svalbard. De mest besøkte stedene er Magdalenefjorden, Ny-Ålesund og Longyearbyen.

Organisering

Fram til 1990 var det ingen som hadde ansvaret for å ivareta fellesoppgaver og vertskapsfunksjoner forbundet med reiselivet på Svalbard. Spitsbergen Travel AS hadde imidlertid gjennom flere sesonger drevet turistinformasjon i Longyearbyen om sommeren. I St.meld. nr. 50 (1990–91) ble det vist til at reiselivsnæringen har behov for et koordinerende organ som ivaretar de funksjoner som på fastlandet vanligvis løses av kommuner og fylkeskommuner. Regjeringen la opp til at Svalbard Samfunnsdrift, gjennom Svalbard Næringsutvikling, skulle bli det koordinerende organet for reiselivet.

På denne bakgrunn ble det i 1991 etablert en turistinformasjonstjeneste, som fikk navnet Info-Svalbard. Info-Svalbard er i dag organisert som en egen avdeling i Svalbard Næringsutvikling. Info-Svalbard er et element i den offentlige turistinformasjonen på Svalbard. I tillegg til å være sekretariat for Svalbard Reiselivsråd, der de fleste av reiselivsbedriftene i Longyearbyen er representert, har kontoret også oppgaver knyttet til vertskapsfunksjoner, reiselivsstatistikk og arbeidet med å utvikle et miljøtilpasset reiseliv. Info-Svalbard driver ikke salg av reiselivsprodukter.

Med fremveksten av stadig flere bedrifter innen reiseliv og reiserelatert virksomhet, ble behovet for et samarbeidsorgan større. Som et resultat av dette, ble Svalbard Reiselivsråd opprettet. Formålet er å skape samarbeid om produktutvikling, markedsføring, kvalitetssikring, kompetanseheving og miljøtiltak. Tiltaksbudsjettet til reiselivsrådet er i hovedsak basert på inntekter fra medlemsavgifter, samt et kontanttilskudd fra Svalbard Næringsutvikling.

Reiselivsrådet består i dag av 37 medlemsbedrifter. Alle medlemsbedriftene har tilholdssted på Svalbard. Så å si alle representerer norske eierinteresser og har hovedsakelig norske og lokalkjente ansatte.

I reiselivsrådet foregår det mye positivt arbeid for å øke profesjonaliteten i reiselivsbedriftene og kvaliteten i deres produkter. Som eksempel på tiltak reiselivsrådet gjennomfører kan nevnes et 3-årig prøveprosjekt med opplæring og utdanning av guider og turledere som skal virke på Svalbard. Det er også utarbeidet retningslinjer for å bidra til at snøscooterturisme på Svalbard ikke utvikler seg i negativ retning for miljøet, samtidig som næringen ønsker en kvalitetsmessig forbedring av organiserte scooterturer som reiselivsprodukt. Erfaringene viser at reiselivsnæringen på Svalbard har vist ansvarlighet i forbindelse med utvikling av reiselivsproduktet, bl.a. ved å legge vekt på en miljøvennlig reiselivsprofil.

I tillegg til samarbeidet mellom reiselivsbedriftene og Info-Svalbard, skjer det også samarbeid mellom reiselivsnæringen og myndighetene, spesielt miljøvernmyndighetene på Svalbard. Erfaringen med samarbeidet er god. Det er viktig at det bygges videre på dette for å sikre tidlig problemavklaring og bidra til at den etablerte dialogen fortsetter på en god måte.

Rammebetingelser

Det viktigste virkemiddelet for å regulere turismen er turistforskriften av 18. oktober 1991. Den skal regulere turisme og annen reiselivsvirksomhet for å beskytte natur- og kulturmiljøet, sikre at sikkerhetsmessige hensyn ivaretas og at øvrig regelverk overholdes. Forskriften pålegger ulike grupper og personer en melde- og forsikringsplikt når de drar til bestemte områder på Svalbard. Forsikringsplikten for reisearrangør gjelder uavhengig av områder og omfatter alle typer kostnader som påføres det offentlige ved søk, redningsaksjoner eller syketransport som gjennomføres i tilknytning til vedkommendes virksomhet på Svalbard. Reisearrangører skal før hver sommer- og vintersesong gi melding til sysselmannen om planlagte turopplegg på Svalbard. Turisttransportør skal gi melding om planlagte utsettinger av personer til områder utenfor de faste bosetningene. Ved turer til sjøs, til eller innenfor nasjonalparker og naturreservater skal det gis melding om seilingsplan, herunder ilandstigninger. Individuelle reisende som ikke er fastboende skal melde turopplegg som innebærer ferdsel utenfor de faste bosetningene, med unntak for visse områder. I områdene med meldeplikt har individuelle reisende også forsikringsplikt. Ferdsel til eller i nasjonalparker eller naturreservat skal også meldes til sysselmannen, som i slike tilfeller kan kreve at et turopplegg endres.

Da regjeringen i St.meld. nr. 50 (1990–91) gikk inn for at det skulle satses på en miljømessig forsvarlig utvikling av turismen som næring på Svalbard, ble det forutsatt at det skulle utarbeides en forvaltningsplan for å sikre en slik utvikling. Miljøverndepartementet har utarbeidet en forvaltningsplan for turisme og friluftsliv på Svalbard for 1995–1999. Denne trekker opp de langsiktige retningslinjene for styring av turisme og friluftsliv for Svalbard. Planen fastsetter mål for akseptabel bruk og belastning i ulike geografiske områder på øygruppen. Det sentrale elementet i planen er en soneinndeling av Svalbard. I de ulike sonene legges det til rette for forskjellige former for turisme og friluftsliv basert på ulik miljøbelastning.

Som en oppfølging av St.meld. nr. 50 (1990–91) Næringstiltak for Svalbard, tok Nærings- og handelsdepartementet også initiativ til å utarbeide en reiselivsplan for Svalbard. Svalbard Næringsutvikling AS utarbeidet i 1994, og oppdaterte i 1997, en slik plan. Reiselivsplanen er et strategidokument med målsetninger for den videre utvikling av reiselivsnæringen på øygruppen. Det er bl.a. lagt vekt på en miljøvennlig utvikling av næringen.

Utfordringer

Regjeringen antar at potensialet for reiselivsnæringen på Svalbard er stort også de kommende årene, selv om de siste tallene for 1999 viser en nedgang. Samtidig er det viktig å understreke at reiselivsvirksomheten kan representere et forbruk av Svalbards naturressurser. Det er derfor en viktig utfordring for myndighetene å sikre at turismen ut­vikles og utøves i tråd med overordnede mål for svalbardpolitikken.

Svalbard har ikke noe veisystem som forbinder de ulike bosetningene. Nesten all ferdsel og transport mellom og utenom bosetningene foregår derfor med båt, fly, helikopter eller snøscooter. Reiselivsnæringen har selv bidratt til å dempe negative virkninger av økt motorisert ferdsel. Til tross for dette vil det imidlertid være nødvendig for myndighetene å begrense og styre den motoriserte ferdselen i samsvar med målet om å bevare Svalbards særegne villmarksnatur. Motorisert ferdsel er nærmere omtalt i kap. 6.3.3 Motorisert ferdsel.

De fleste av turistene til Svalbard har Longyearbyen som utgangspunkt for besøket på Svalbard. En følge av dette er at en stor del av ferdselen skjer i Longyearbyens nærområder der man kan akseptere en noe mer intensiv bruk av arealene enn ellers på Svalbard. Det må imidlertid utvises varsomhet med motorisert ferdsel også i disse områdene, både av hensyn til naturmiljøet og for å tilrettelegge for en ikke motorisert turisme i området.

Interessen for å drive reiselivsnæring på Svalbard har økt. Reiselivsrådet omfatter de fleste aktørene innen reiselivet på Svalbard. Det er imidlertid de senere år kommet flere nye aktører som ikke er organisert gjennom reiselivsrådet. Det samme gjelder den største aktøren innen turisme på Svalbard, nemlig den oversjøiske cruisenæringen. Flertallet i cruisenæringen er større og mindre utenlandske selskaper som ikke har tilknytning til Svalbard gjennom etablering i Longyearbyen. De fleste av disse turoperatørene er sør- eller mellomeuropeiske og tilbyr sommercruise. Reiselivsrådet vil fortsatt være en viktig aktør og samarbeidspartner for å utvikle reiselivsnæringen på Svalbard. For å nå aktører utenfor reiselivsrådet må imidlertid andre virkemidler benyttes aktivt.

Nedleggelsen av Svalbard Næringsutvikling, der Info-Svalbard er en avdeling, vil få konsekvenser for nåværende organisering av reiselivet. De mest sentrale oppgavene som Info-Svalbard utfører bør imidlertid videreføres.

Oppfølging

Regjeringen vil videreføre arbeidet med å legge til rette for en miljømessig og sikkerhetsmessig forsvarlig turisme på Svalbard. I lys av at de overordnede målsetninger om at Svalbard skal fremstå som et av verdens best forvaltede villmarksområder, er det ikke ønskelig at det utvikles turistprodukter som innebærer en miljømessig eller sikkerhetsmessig risiko. Av hensyn til det sårbare naturmiljøet på Svalbard, legger regjeringen opp til at det skal være strenge miljømessige rammebetingelser for den videre utvikling av reiselivet på Svalbard.

Regjeringen vil vurdere ulike tiltak i forbindelse med den økte veksten, bl.a. i lys av forslaget til miljøvernlov for Svalbard. Det vil i denne forbindelse bli lagt vekt på behovet for å opprettholde konkurransen innenfor reiselivsnæringen.

Samspill mellom aktørene i reiselivsnæringen er viktig for styring av turismen på Svalbard. Næringen har fram til i dag vist stort ansvar og en har tro på at et miljøvennlig reiselivstilbud kan videreutvikles i samarbeid med myndighetene, spesielt miljøvernmyndighetene på Svalbard. Utviklingen vil imidlertid bli løpende vurdert. Regjeringen legger opp til at nødvendige reguleringer settes direkte inn mot de aktivitetene som kan skade naturmiljøet.

Regjeringen vil på bakgrunn av opplysninger om utviklingen innen turismen på Svalbard de senere årene vurdere en revisjon av turistforskriften. Enkelte reiselivsaktører har markedsført turistopplegg som fremtrer som uønskede sett ut fra enten et miljø- eller sikkerhetssynspunkt, f.eks. aktiv markedsføring av isbjørnopplevelser. Turistforskriften har vist seg å være lite egnet til å håndtere slike tilfeller, fordi den gir begrenset mulighet til å forby et bestemt turopplegg. Hjemmel til å stille krav om lokal tilknytning eller kunnskap om lokale forhold bør vurderes. Det samme bør muligheten for å innføre krav om at turer skal inngå i organiserte opplegg, f.eks. snøscooterturer til østkysten eller andre fjerne deler av Spitsbergen . Regjeringen vil også se på muligheten for å innføre adgang til å pålegge turoperatører å benytte godkjente guider, f.eks. ved å kreve at disse har gjennomført reiselivsrådets guide- og turlederopplæring. Det foreligger i dag plikt til å melde turopplegg før hver sesong, men det foreligger ingen plikt til å gi denne meldingen før produktet er markedsført. Formell godkjenningsordning for opplegg før produktet tilbys i markedet kan være et aktuelt tiltak. I forbindelse med en revisjon av turistforskriften vil også en klargjøring av skillet mellom hvem som er reisearrangør/turoperatør og hvem som kun er transportør, bli vurdert. Dette skillet praktiseres i dag skjønnsmessig, og oppleves ikke som tilfredsstillende. Selv om turistforskriften i dag åpner for at myndighetene kan kreve tilbakemelding om gjennomførte turopplegg av alle kategorier reisende, er det problemer med å få inn gode nok opplysninger. En løsning kan være å innføre restriksjoner overfor operatører som ikke melder om sin virksomhet etter gjeldende regler, for eksempel mulighet for å nekte turopplegg og ferdsel for kommende sesong. Når det gjelder søk- og redningsforsikring som pålegges den enkelte operatør før hver sesong, er det opplyst at forsikringssummen i noen tilfelle er for liten i forhold til de reelle utgiftene ved en eventuell redningsaksjon. Størrelsene på forsikringssummene vil derfor bli vurdert.

Forvaltningsplanen for turisme og reiseliv vil bli revidert i tråd med den senere tids utvikling. Reiselivsnæringen på Svalbard vil bli involvert i arbeidet. Det vil i den forbindelse også blitt sett nærmere på et forslag til «Principles and codes of conduct for Arctic tourism» som World Wide Fund For Nature (WWF) la fram i 1998. WWF har i samarbeid med turoperatører, miljøorganisasjoner, forvaltere, forskere og lokalbefolkningen utarbeidet et forslag til prinsipper og retningslinjer for en miljømessig bærekraftig turisme i Arktis. Målsetningen er at disse skal bidra til å styre utviklingen av turismen på en slik måte at man oppnår positive økonomiske ringvirkninger for Svalbard, samtidig som natur og kulturminner ikke forringes.

Det er videre regjeringens syn at reiselivsnæringen på Svalbard selv, i dialog med myndighetene, bør ta et ansvar for å videreutvikle og følge opp reiselivsplanen. På bakgrunn av utviklingen innen næringen de kommende år, kan det være hensiktsmessig at planen evalueres og oppdateres etter noen år.

Regjeringen tar sikte på å gi næringen selv et større ansvar for utvikling av reiselivsnæringen på Svalbard. Myndighetene er i den forbindelse i dialog med Svalbard Reiselivsråd med sikte på en videreføring av hovedoppgavene til Info-Svalbard. Informasjons- og vertskapsoppgaver finansieres normalt av kommunene på fastlandet. For at reiselivsnæringen skal kunne ivareta de oppgavene som Info-Svalbard i dag utfører, er det naturlig at myndighetene bidrar med midler ved et statlig tilskudd. Regjeringen legger til grunn at reiselivsrådet også i fremtiden bør være en meget viktig samarbeidspartner for myndighetene vedrørende utviklingen i reiselivet.

Regjeringen mener at det bør legges økt vekt på å utvikle organiserte turer med guide både i nærområdet til Longyearbyen og i de øvrige områdene på Svalbard. Dette gjelder ferdsel både på land og på sjøen. Opplegget til Svalbard Reiselivsråd med et opplæringsprogram for guider, er i denne sammenheng et positivt bidrag.

7.4.5 Romrelatert virksomhet

Norsk Romsenter og dets datterselskaper har to hovedaktiviteter på Svalbard: etablering og drift av Svalbard Satellittstasjon (SvalSat) og operasjon av oppskytingstjenester for vitenskapelige raketter (SvalRak).

SvalSat nedleser data for sivile formål fra satellitter i polare baner og styrer også disse satellittene. SvalSat tilbyr tjenester for internasjonale satellittorganisasjoner. Norsk Romsenter investerte 42 mill. kroner i forbindelse med etableringen av SvalSat. Eierne av de to antennene på Platåberget, NASA og Lockheed Martin/Kongsberg Defence & Aerospace AS, har investert til sammen ca. 100 mill. kroner. SvalSat ble fullt operativ i 1998 med ferdigstillelse av stasjonsbygningen og de tekniske installasjonene. Stasjonen drev testoperasjon i 1998, og regulær virksomhet startet våren 1999 med oppskyting av den amerikanske satellitten Landat 7. Det er nå 11 ansatte ved stasjonen og omsetningen i 1999 forventes å bli ca. 15 mill. kroner.

Norsk Romsenter og Tromsø Satellittstasjon, som er ansvarlig for driften av SvalSat, arbeider aktivt med å sikre den videre utviklingen. Det er forventet at Eumetsat, den europeiske meteorologiorganisasjonen, vil velge Svalbard som hovedstasjon for sitt nye satellittsystem og derved installere to antenner. Videre arbeides det med å etablere enda en antenne for amerikanske brukere. Det er derfor grunnlag for å anta at SvalSat vil operere 4–5 store antenneinstallasjoner og bli en betydelig satellittstasjon i løpet av få år. Det er i forskrift av 11. juni 1999 fastsatt særlige regler om drift av jordstasjon for å sikre at driften skjer i samsvar med Svalbardtraktaten.

Aktiviteten ved SvalSat innebærer en stor økning av teletrafikken og vil kunne gi betydelige inntekter for Telenor Svalbard AS.

Norsk Romsenter etablerte i 1997 oppskytingstjenester for vitenskapelige sonderaketter, SvalRak, i Ny-Ålesund. Andøya Rakettskytefelt AS, et selskap 90 % eid av Norsk Romsenter og 10 % eid av Kongsberg Defence & Aerospace AS, investerte 5 mill. kroner til etableringen. Virksomheten ved SvalRak administreres og drives av Andøya Rakettskytefelt. De første fire rakettene ble skutt opp samme år, med stort vitenskapelig utbytte. Det var ikke oppskytingsaktivitet ved SvalRak i 1998 og det vil heller ikke være det i 1999. Det planlegges to kampanjer vinteren/våren 2000/01.

7.4.6 Annen næringsvirksomhet

I 1998 registrerte Svalbard Næringsutvikling 15 nye etableringer innenfor områdene reiseliv, industri, varehandel, reparasjon av kjøretøy, transport, eiendomsdrift, offentlig forvaltning og forsk­ningsservice. Det har vært stor byggeaktivitet i Longyearbyen og i Ny-Ålesund de senere årene. Dette har ført til at flere entreprenører har etablert seg i Longyearbyen. De senere års utvikling viser at arbeidsoppdrag som tidligere gikk til entreprenører på fastlandet, nå lettere tilfaller lokale bedrifter. I tillegg har det utviklet seg økt samhandel mellom Ny-Ålesund og Longyearbyen ved at Kings Bay AS i en del tilfeller bruker service- og entreprenørbedrifter i Longyearbyen, i stedet for fastlandsbedrifter. Det har også funnet sted konkurranseutsetting av virksomhet som tidligere ble drevet av de statlig eide selskapene.

De senere årene har det også vært en vekst innen handel og service. Denne bransjen har sitt kundegrunnlag både hos lokalbefolkningen og tilreisende. Det har skjedd en samling av handelsvirksomhet i sentrumsfeltet.

I Longyearbyen er det flere mindre produksjonsbedrifter, hovedsakelig med kvinnelige etab­lerere. Disse driver særlig produksjon av suvenirer og smykker, delvis basert på lokale råstoffer. Det er også etablert konsulent- og revisjonsbedrifter i Longyearbyen.

Det kan også nevnes at det i gruve 3 nå leies ut plass til det svenske selskapet Nordiska Genbanken. Selskapet har etablert en genbank som inneholder mer enn halvannen million ulike frøtyper. Svalbard er valgt fordi det her er et tørt og kjølig klima, og inne i gruven er det permafrost som innebærer en konstant temperatur under 0 oC hele året.

7.5 Bergverksordningen og utmål

Bergverksordningen

Svalbardtraktaten artikkel 8 uttaler at Norge er forpliktet til å istandbringe en bergverksordning og foreskriver nærmere hva denne skal inneholde og hvordan den skal utarbeides. Bergverksordningen for Svalbard ble i samsvar med artikkel 8 gitt ved kgl.res. av 7. august 1925. Bergverksordningen gir alle undersåtter av de stater som har sluttet seg til Svalbardtraktaten, samt selskaper som er hjemmehørende og lovlig stiftet i disse, rett til å lete etter, erverve og utnytte kull, jordolje og andre mineraler og bergarter som utvinnes gjennom bergverksdrift.

Leting etter mineraler kan foretas såvel på egen som på andres grunn. Leting på andres (og statens) grunn krever imidlertid at man har fått utstedt en søkeseddel fra bergmesteren. Søke­seddelen gjelder for 2 år og gir søkeren rett til å foreta ethvert arbeid som er nødvendig eller hensiktsmessig for å finne materialer og bergarter eller undersøke allerede kjente funn. Arbeidet må likevel skje innenfor de rammer som til enhver tid gjelder for virksomhet på Svalbard, f.eks. ut fra miljøhensyn. Den som finner en forekomst av mineraler eller bergarter, får rett til funnet fremfor senere finnere dersom funnpunktet merkes og bergmesteren underrettes om funnet.

Innen 5 år etter at funnet ble merket, kan søkeren begjære utmål. Bergmesteren avholder utmålsforretning innen 2 år etter at begjæringen er avgitt. Han fastsetter grensene for utmål (max. 10   km² ) og kontrollerer at vilkårene for utmål er til stede, bl.a. at ingen andre har bedre rett til funnet. Når utmålsforretningen er endelig, har utmålshaveren enerett til å utvinne alle mineraler og bergarter innenfor utmålet. Forutsetningen er imidlertid at arbeidsplikten oppfylles, dvs. at det innen 4 år settes i gang bergverksdrift og hver følgende 5 års-periode anvendes minst 1 500 dagsverk bergverksarbeid. Nærings- og handelsdepartementet kan dispensere fra arbeidsplikten på visse vilkår. Utmålshavere plikter hvert år å betale en avgift til staten på kr 6 000 pr. utmål. Dersom avgiften ikke betales, faller utmålet i det fri, dvs. retten etter utmålet opphører.

Eier av grunnen der utmål er gitt, har rett til å delta i driften med inntil . Dersom grunneier vil benytte seg av denne retten, må han gi utmålshaver beskjed om dette innen 1 år etter at utmålet er kunngjort i Norsk Lysingsblad. Avtale må opprettes mellom grunneier og utmålshaver om grunneiers plikt til å betale deler av utgiftene forbundet med driften og retten til utbytte. Drift av gruve og dagbrudd skal foregå bergmessig. Det stilles krav til den som har den tekniske ledelse på stedet. Det skal opptegnes kart over gruver som ikke kan sees fra dagen. Bergmesteren må underrettes om innstilling av drift i slike gruver.

Bergmesteren for Svalbard fører tilsyn med bergverksdriften. Arbeidstilsynet, Oljedirektoratet, Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern og Produkt- og elektrisitetstilsynet har også oppgaver i tilknytning til driften.

Utmålsaktivitet i dag

Pr. 1. januar 1999 er det 451 gyldige utmål på Svalbard. Til sammen dekker disse 4 717   km² . Det overveiende antall utmål, 316 stykker, tilhører Store Norske Spitsbergen Kulkompani AS. Øvrige utmålshavere er Polargas AB (50), Trust Arktikugol (35), Petro Arctic AB (19), Statoil (14), Norwegian Holding (11), Norwegian Petroleum AS med partnere (3) og Norwegian Petroleum Group AS (3). Utmålshaverne er i hovedsak interessert i kull og olje. Det er også gitt utmål på bl.a. gull og barytt. Fig. 7.3 viser utmålene på Svalbard i dag.

Utmålsaktiviteten har vært synkende siden 1989, da det var 1 067 gyldige utmål. Bakgrunnen for at antall utmål har gått ned, henger sammen med svingninger i aktiviteten på oljesiden og at utmålsavgiften på slutten av 80-tallet ble indeksregulert, noe som medførte en økning av årsavgiften fra kr 1 500 til kr 4 500 i 1988. I 1993 ble den igjen justert opp til kr 6 000.

7.6 Statens eierinteresser på Svalbard

All grunn som ikke ble tilkjent private i forbindelse med ikrafttredelsen av Svalbardtraktaten – såkalt traktatgrunn – anses som statseiendom i medhold av svalbardloven § 22. Konsekvensen er at det meste av grunnen på Svalbard er eid av staten; 95,2   % er statseiendom, 4   % eies av norske selskaper med statlig eierinteresser, Trust Arktikugol eier 0,4   % og 0,4   % eies av andre private. Se for øvrig tabell 7.4.

Statens interesser som grunneier forvaltes av Nærings- og handelsdepartementet. Statens interesser i selskapene Bjørnøen AS, Kings Bay AS og Store Norske Spitsbergen Kulkompani AS (Store Norske) forvaltes også av Nærings- og handelsdepartementet. Selskapene eier henholdsvis Bjørnøya og grunnen bl.a. i Ny-Ålesund, Svea og Longyearbyen, samt andre områder sentralt på Nordenskiöld Land.

I forbindelse med at staten tilførte Store Norske betydelige midler, ble det i 1933 inngått en avtale mellom staten og Store Norske. Store Norske skulle som motytelse vederlagsfritt overlate til staten nødvendig grunn til forskjellige offentlige anlegg. Det offentlige fikk videre adgang til vederlagsfri bruk av selskapets kaier og fortøyningsinnretninger. Det ble også satt som vilkår at bortfeste til utlendinger skal godkjennes av departementet.

Utøvelse av eiendomsrett er ett av flere virkemidler som staten har til rådighet i styringen av utviklingen på Svalbard. Selv om eiendomsretten utøves innenfor rammen av så vel Svalbardtraktaten som norsk lovgivning – herunder Bergverksordningen – vil en aktiv utnyttelse av grunneierrettighetene gi muligheter for å styre utviklingen i en retning som er ønskelig ut fra overordnede mål i svalbardpolitikken. Dette gjelder på Svalbard generelt, men spesielt i de norske bosetningene. Her eies grunnen av selskaper med statlig eierinteresser, noe som har gjort det mulig å sette ramme­vilkårene for virksomheter og aktivitet som ellers ville vært undergitt detaljert og offentligrettslig regulering i andre former. Som eksempel kan nevnes fordeling av arealer til bygg og anlegg, etablering av ulike former for virksomhet og prising av fellestjenester.

Gårdsnummer 22, bruksnummer 1 (tidligere matrikkel nr. 22) Longyeardal, eies av Store Norske. Eiendommen omfatter hele bosetningen i Longyearbyen og et betydelig utmarksareal. I forbindelse med oppsplittingen av Store Norske-gruppen, ble Svalbard Samfunnsdrift AS gitt ansvaret for samfunnsmessige oppgaver i Longyearbyen, dvs. yte offentlige tjenester og forestå utbygging og drift av infrastruktur. Det ble også inngått en samarbeidsavtale mellom Store Norske og Svalbard Samfunnsdrift om gnr. 22. Avtalen innebærer at Svalbard Samfunnsdrift bl.a. skal utarbeide forslag til arealplaner, klargjøre tomter og avgjøre byggesaker i Longyearbyen. Videre har Svalbard Samfunnsdrift fullmakt til å bortfeste i eget navn tomter som er utskilt fra eiendommen.

Siden 1989 har avtalen ligget til grunn for selskapenes samarbeid. I mangel av et regelverk tilsvarende plan- og bygningsloven, har fullmakten til å forvalte Store Norskes eiendommer i Longyearbyen vært et virkemiddel for å ivareta en overordnet styring av utbyggingen i Longyearbyen. Forskrift om arealplanlegging i bosetningene på Svalbard ble vedtatt den 24. februar 1997. Forskriften gjelder innenfor nærmere avgrensede planområder. Det er forutsatt at Svalbard Samfunnsdrift er planansvarlig i Longyearbyen, på vegne av Store Norske.

Det er ikke innført byggesaksbestemmelser på Svalbard. Festeavtalene og samarbeidsavtalen mellom Store Norske og Svalbard Samfunnsdrift er derfor et viktig grunnlag når byggesaker behandles. Svalbard Samfunnsdrift har laget egne bygge­saksbestemmelser, og følger så langt det passer prinsippene i plan- og bygningsloven. Dagens ordning der Svalbard Samfunnsdrift både inngår festekontrakter, fastsetter vilkår for bygging, og behandler byggesaksøknader, er lite tilfredsstillende. Det er derfor behov for bestemmelser som gir et bedre grunnlag for byggesaksbehandling.

Utøvelsen av eierrettighetene danner bl.a. grunnlaget for en del av lokalforvaltningen i bosetningene. I Longyearbyen legges det opp til at Svalbard Samfunnsdrift AS skal overtas av Longyearbyen lokalstyre (jf. kapittel 14 Utvikling av lokalsamfunnet i Longyearbyen). Selv om det blir utarbeidet egne forskrifter for både arealplanlegging og byggesaksbehandling, vil det fortsatt være slik at bygging er avhengig av at eier stiller grunn til rådighet for dette. Det må derfor vurderes hvordan eierrettighetene i Longyearbyen best kan forvaltes. Et alternativ kan være at grunneierrettighetene tilbakeføres Store Norske. Forutsetningen for dette vil måtte vurderes nærmere. Bortfeste av grunn vil da bli en av Store Norskes gjenværende aktiviteter i Longyearbyen.

Regjeringen ser det som viktig at eiendomsretten til grunnen i bosetningene forblir samlet på en eiers hånd.