9 Redningsberedskap på Svalbard

9.1 Innledning

Sysselmannen er i egenskap av politimester leder for lokal redningssentral (LRS) som på vanlig måte er under overordnet kommando av Hovedredningssentralen i Bodø (HRS-NN). Sysselmannen samarbeider med Longyearbyen Røde Kors, sykehuset, brannkorpset, Store Norske Spitsbergen Kulkompani AS (Store Norske) og andre lokale aktører.

Kravene til redningsberedskapen skjerpes stadig som følge av økt tilstrømning av turister, økt ferdsel av fastboende og økt skipstrafikk og fiske ved Svalbard. Det har de senere år vært flere ulykker som har demonstrert betydningen av en effektiv og godt planlagt redningsberedskap. Spesielt kan nevnes reketråleren «Atlantic Prawn» som gikk ned nord i Hinlopenstretet i desember 1995, og cruiseskipet «Hanseatic» som grunnstøtte i Murchisonfjorden i juli 1997. Det har også vært en rekke snøscooterulykker der en velfungerende redningstjeneste har vært avgjørende for å hindre tap av menneskeliv.

Foto: Bjørn Frantzen

Redningsberedskapen på Svalbard krever betydelige ressurser. Opprettholdelse av en troverdig beredskap er allerede nå ressurskrevende, og behovene vil ikke bli mindre i fremtiden. Det vil blant annet være behov for midler til vedlikehold og fornyelse av nødvendig materiell og utstyr. Værforholdene på Svalbard kan være så ekstreme at selv ikke det aller beste av utstyr gjør det mulig å gjennomføre redningsaksjoner. Det er derfor grunn til å advare mot den forventning som noen synes å ha om at redningsmannskapene med dagens utstyr alltid vil være i stand til å nå fram til de forulykkede.

Utbyggingen av helikopterberedskapen på Svalbard de senere år, har økt muligheten for å operere langt utenfor sysselmannens ansvarsområde. Dette har særlig betydning for redningsberedskap i forhold til fiskeflåten.

Turismen på Svalbard er regulert i turistforskriften av 18. oktober 1991. Forskriften bestemmer blant annet at samtlige reisearrangører på øygruppen må ha tilstrekkelig forsikring, eller stille likeverdig garanti, for de utgifter offentlige myndigheter påføres i forbindelse med søk, redningsoperasjoner eller syketransport som må gjennomføres i tilknytning til vedkommendes virksomhet på Svalbard. I god tid før hver sesong må reisearrangører gi sysselmannen melding om planlagte turopplegg.

Meldeplikt etter turistforskriften gir sysselmannen oversikt over turistenes ferdsel i fjerntliggende områder og er dermed et godt hjelpemiddel i redningssammenheng. Melding- og forsikringsplikten bidrar til å anskueliggjøre for de reisende hvilke farer ferdsel på Svalbard innebærer. Det er grunn til å tro at regelverket skjerper turistenes aktsomhet og dermed forebygger ekspedisjoner med stort ulykkespotensial.

9.2 Planverket

Ajourførte redningsplaner er et nødvendig redskap i redningsberedskapen. Sysselmannen har oppdaterte redningsplaner for ulike typer ulykkesscenarier. Planverket omfatter også flyplassene, som i tillegg har egne planverk. Planene inkluderer Longyearbyen brannkorps og gruveredningskorpset til Store Norske, som utgjør en viktig ressurs også ved andre ulykker enn brann og gruveredning. Brann- og havaritjenesten ved Svalbard Lufthavn har helkontinuerlig beredskap og disponerer et hurtiggående fartøy for innsats i nærområdene. Sysselmannens helikopteroperatør har døgnkontinuerlig redningsberedskap og står i direkte kontakt med sysselmannsbestillingen.

Plansituasjonen oppfattes i dag som tilfredsstillende med mulighet til å spille på ulik kompetanse, alt etter hva den konkrete situasjonen skulle tilsi.

9.3 Beredskapen ved ulykker til sjøs

På sjøen er Sysselmannens tjenestefartøy «M/S Polarsyssel», bygd 1976, en meget viktig ressurs. Fartøyet disponeres ca. 6 måneder hvert år og er tilpasset sysselmannens behov i redningsøyemed. Det har helikopterplattform og er modifisert for oppsamling av olje. Skipet er en isbryter, noe som er nødvendig i svalbardfarvann.

Sysselmannen disponerer også hurtiggående småbåter som egner seg godt i evakueringssammenheng når rask bistand er nødvendig og avstandene og værforholdene gjør det aktuelt å bruke mindre fartøy.

Samarbeidet med kystvakten er en viktig del av den samlede redningsberedskapen. Kystvaktens fartøy representerer en betydelig evakuerings- og redningsressurs med stor kapasitet ved akutt forurensning.

Det er planlagt bygd et nytt kystvaktfartøy med bedre evne til isoperasjoner. To norske leverandører har inngitt tilbud på bygging av fartøyet, og kontraktsforhandlinger forventes fullført høsten 1999. Byggestart er planlagt i 2000 og fartøyet forventes levert i løpet av 2002. Fartøyet skal gis navnet «KV Svalbard».

9.4 Redningsressurser i luften

Redningshelikoptertjenesten er av sentral betydning for den samlede redningsberedskap på Svalbard. I tillegg til et SAR-utrustet (Search and Rescue) Super Puma redningshelikopter disponerer sysselmannen også et Bell 212-helikopter der redningsheis enkelt kan monteres. Helikopteret er velegnet ved mindre redningsoppdrag under værforhold som ikke gjør det nødvendig med en fullt utstyrt Super Puma. Helikopterene til kystvakten utgjør sammen med 330-skvadronen på Banak (Sea King) et viktig bidrag til den samlede redningsberedskapen. Disse helikopterene kan også benytte seg av de drivstoffdepotene som er utplassert en rekke steder på øygruppen, slik at det geografiske operasjonsområdet utvides.

AS Lufttransport har et fly av type «Dornier» i kommersiell flyging på Svalbard. Dette er et luftfartøy med lang rekkevidde som bl.a. kan settes inn ved lokalisering av havarister, noe som har vært gjort med stort hell. Sysselmannen har installert en basisstasjon i dette flyet slik at det kan bidra til å oppnå sambandsdekning i områder sysselmannen vanligvis ikke når med sitt ordinære samband.

Ordningen med et Super Puma helikopter under sysselmannens ledelse har fungert siden 1993, da Stortinget vedtok å styrke redningsberedskapen i svalbardområdet. I denne forbindelse ble det vurdert å opprette en egen redningshelikopterbase på Svalbard. Regjeringen valgte den gangen å styrke sysselmannens helikoptertjeneste ved at Super Puma helikopteret erstattet et av sysselmannens Bell 212-helikoptere. Dette er en praktisk og kostnadseffektiv ordning som har fungert godt, og regjeringen vil videreføre denne.

9.5 Redningsberedskapen på land

Sysselmannen utfører og koordinerer årlig en rekke redningsaksjoner på land. Til dette formål har sysselmannen to beltevogner og et betydelig antall snøscootere med utstyr tilpasset de fleste vær- og føreforhold. Kjøretøyene er utstyrt med samband, GPS og for en av beltevognenes vedkommende, også radar, noe som gjør sysselmannen i stand til å yte assistanse under vanskelige forhold.

På Svalbard foregår utstrakt ferdsel på isbreer, både på ski og med snøscooter. Sysselmannen har et meget godt samarbeide med Røde Kors i Longyearbyen med sikte på å opprettholde et godt nivå på breredningstjenesten. Det avholdes årlige kurs med høyt kvalifiserte instruktører fra fastlandet.

9.6 Samband

Et godt samband har avgjørende betydning for en effektiv redningsberedskap. Det er de siste årene lagt stor vekt på stadige forbedringer av sysselmannens samband. Dekningsområdene har i løpet av få år blitt vesentlig utvidet, men det gjenstår fremdeles noen områder som det av redningsberedskapsmessige grunner er ønskelig å få dekket. Basisstasjonene er høyt plassert og dermed sterkt utsatt for vær og vind. Jevnlig ettersyn og reparasjoner er nødvendig for å sikre et samband som fungerer når behovet melder seg. Kystradioen er et viktig supplement, spesielt når sysselmannens eget samband av ulike grunner ikke fungerer tilfredsstillende.