2 Direkte skatter og avgifter til folketrygden

2.1 Innledning

I dette kapitlet omtales Regjeringens forslag til endringer i direkte skatter. Direkte skatter og avgifter omfatter inntekts- og formuesskatt for personlige og etterskuddspliktige skattytere, eiendomsskatt, trygdeavgift og arbeidsgiveravgift, og utgjør knapt 57 pst. av de samlede skatte- og avgiftsinntektene i 2002.

Alle skattepliktige, både personer og selskaper, ilegges en flat skatt på 28 pst. på alminnelig inntekt. Alminnelig inntekt for personer består av alle typer skattepliktige inntekter fratrukket fradragsberettigede utgifter (minstefradrag, gjeldsrenter mv.). I tillegg får personlige skattytere trekke fra et personfradrag i alminnelig inntekt før inntektsskatten fastsettes. For selskaper er alminnelig inntekt det skattepliktige overskuddet. I 2002 anslås skatten på alminnelig inntekt for personer å utgjøre 151 mrd. kroner, mens skatt på overskudd i selskaper utenom petroleumssektoren anslås til 44 mrd. kroner, jf. tabell 1.4.

Personinntekt beregnes kun for personlige skattytere. Personinntekten omfatter inntekt av arbeid og pensjon uten fradrag av noen art. For personlige næringsdrivende, herunder lønnstakere med næringsinntekt og aktive eiere i selskaper, blir inntekt fra arbeid i virksomheten beregnet ved hjelp av delingsmodellen. Trygdeavgiften er 3 pst. for pensjonsinntekter, 7,8 pst. for lønnsinntekter (og næringsinntekt fra primærnæringer) og 10,7 pst. for andre næringsinntekter. Toppskatten er 13,5 pst. i trinn 1 og 19,5 pst. i trinn 2 og beregnes av personinntekten. Trygdeavgiften anslås til 58 mrd. kroner og toppskatten til 16 mrd. kroner i 2002.

Det progressive elementet i inntektsbeskatningen er i hovedsak ivaretatt gjennom bunnfradrag (personfradrag, særskilt fradrag i arbeidsinntekt og minstefradrag) og toppskatten. Dette innebærer at skattytere med høye personinntekter betaler forholdsvis mer i inntektsskatt enn personer med lave personinntekter.

Personlige skattytere skattlegges i klasse 1 eller klasse 2. I 2002 vil om lag 90 pst. av de personlige skattyterne lignes i klasse 1. De fleste som lignes i klasse 2 er enslige forsørgere og ektepar der den ene ektefellen er hjemmeværende eller har lav arbeidsinntekt.

Formuesskatten er et progressivt element i beskatningen av kapital. Alle personlige skattytere er skattepliktige for nettoformue over et visst nivå. Formuesskatten anslås til om lag 8,2 mrd. kroner for personlige skattytere i 2002.

Alle som har ansatte plikter å betale arbeidsgiveravgift av lønn og annen godtgjørelse som utbetales til ansatte. Arbeidsgiveravgiften er hovedsakelig differensiert etter fem ulike geografiske soner. I 2002 anslås arbeidsgiveravgiften til om lag 81 mrd. kroner.

Grunnrente i bl.a. petroleumssektoren skattlegges særskilt. I 2002 er samlede skatter og avgifter fra petroleumssektoren anslått til vel 105 mrd. kroner.

Kommunene har også anledning til å ilegge en eiendomsskatt på boliger og annen fast eiendom. Eiendomsskatten anslås til om lag 2,9 mrd. kroner i 2002.

Samlede direkte skatter utgjør anslagsvis 392 mrd. kroner i 2002. Figur 2.1 viser fordelingen av ulike skattetyper som andel av samlede direkte skatter. Figuren viser at om lag 31 pst. av alle direkte skatter er skatt på bedrifter og petroleumsvirksomhet, om lag 35 pst. er inntektsskatt på personer, mens om lag 29 pst. utgjør trygde- og arbeidsgiveravgift. Formues- og eiendomsskatt utgjør om lag 2 pst. av samlede direkte skatter.

Kilde: Finansdepartementet.

I tabell 1.1 er det gitt en oversikt over provenyvirkningene av Regjeringens forslag for 2003. Tabell 2.1 viser forslaget til skattesatser og beløpsgrenser for 2003. Til sammenligning viser tabellen også reglene for 2002 og endring i prosent fra 2002 til 2003. Den prosentvise oppjusteringen av de generelle fradragene og beløpsgrensene fra 2002 til 2003 kan avvike noe fra den anslåtte lønnsveksten som følge av avrundinger. For øvrig vises det til utkast til skattevedtak i denne proposisjonen.

2.2 Skatt fra personer

Figur 2.2 viser marginalskatten på lønnsinntekt for en skattyter som lignes i klasse 1 ved Regjeringens forslag og i referansesystemet for 2003. I referansesystemet er grenser og fradrag justert med anslått lønnsvekst fra 2002 til 2003 på 5 pst. Det er videre lagt til grunn at skattyteren kun mottar lønnsinntekt og kun har standardfradrag (dvs. personfradrag, minstefradrag eller særskilt fradrag i arbeidsinntekt).

Figuren viser at en med lønnsinntekt under 23 400 kroner ikke vil betale skatt med Regjeringens forslag. For lønnsinntekter utover dette beregnes det trygdeavgift. Av lønnsinntekter mellom 23 400 kroner og om lag 33 430 kroner betales det trygdeavgift etter en opptrappingssats på 25 pst, noe som innebærer at marginalskatten i dette intervallet blir 25 pst. For lønnstakere med over om lag 33 430 kroner i lønn betales trygdeavgiften etter ordinære regler tilsvarende 7,8 pst. av hele lønnen. For inntil 63 500 kroner i lønn betales det kun trygdeavgift, og marginalskatten blir følgelig 7,8 pst. Ved lønnsinntekter ut over dette, vil lønnstakere også betale 28 pst. skatt av alminnelig inntekt. Ettersom det særskilte fradraget i arbeidsinntekt (lønnsfradraget) vil være høyere enn minstefradraget for lønnstakere med inntil 138 300 kroner i lønn, vil lønnstakere med mellom 63 500 kroner og 138 300 kroner i lønn få en marginalskatt på 35,8 pst. Minstefradraget fastsettes etter en sats på 23 pst. av lønnen inntil lønnen overstiger 198 700 kroner. Dette fører til at marginalskatten vil falle til 29,4 pst. for lønnstakere med mellom om lag 138 300 kroner og 198 700 kroner i lønnsinntekt. Utover 198 700 kroner utgjør minstefradraget et fast kronebeløp, noe som igjen øker marginalskatten til 35,8 pst. Skattytere i klasse 1 med over 340 700 kroner i lønnsinntekt skal i tillegg betale en toppskatt på 13,5 pst. på den overskytende inntekten. For disse vil marginalskatten følgelig øke til 49,3 pst.

Figur 2.2 viser videre at de foreslåtte justeringene i minstefradraget og toppskatten, jf. nedenfor, vil redusere marginalskatten for en del skattytere. Dette dreier seg samlet sett om anslagsvis 55 000 personer. Figuren viser videre at de ulike skattesatsene foreslås holdt uendret.

Kilde: Finansdepartementet.

2.2.1 Toppskatten

Etter gjeldende regler beregnes det toppskatt av personinntekten, dvs. brutto arbeids- og pensjonsinntekter. Toppskatten består av to trinn. Satsen i trinn 1 er 13,5 pst. I Finnmark og Nord-Troms er satsen 9,5 pst. Satsen i trinn 2 er 19,5 pst. I 2002 betaler anslagsvis 775 000 skattytere toppskatt.

Regjeringen foreslår å øke innslagspunktene i trinn 1 i toppskatten fra 320 000 kroner til 340 700 kroner i klasse 1 og fra 342 200 kroner til 364 000 kroner i klasse 2. Dette innebærer at innslagspunktene økes med hhv. om lag 6,5 pst. for klasse 1 og 6,4 pst. for klasse 2. Skattytere med en personinntekt over 340 700 kroner i 2003, og som lignes i klasse 1, vil med dette forslaget isolert sett få en skattelette på 635 kroner ift. referansesystemet. Skatteletten er beregnet til om lag 490 mill. kroner påløpt og 395 mill. kroner bokført i 2003.

Regjeringen foreslår også å justere innslagspunktet for trinn 2 i toppskatten med om lag anslått lønnsvekst fra 830 000 kroner til 872 000 kroner.

Kilde: Statistisk sentralbyrå, Finansdepartementet og Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene.

Figur 2.3 viser utviklingen i antall skattytere i toppskatteposisjon og i innslagspunktet i trinn 1 i toppskatten i klasse 1. Innslagspunktet for de ulike årene er korrigert til 2003-nivå med faktisk og anslått gjennomsnittlig årslønnsvekst i perioden 1992-2003. Gjennomsnittlig lønnsinntekt inklusive overtid for en heltidsansatt er beregnet til om lag 346 100 kroner i 2003.

Figuren viser at innslagspunktet reelt sett gikk ned i perioden 1992-1995, dvs. at det ble underregulert i forhold til faktisk gjennomsnittlig årslønnsvekst. Innslagspunktet økte reelt fra 1996 til 1999, før det ble redusert igjen i 2000 og 2001. Oppjusteringen av innslagspunktet i klasse 1 i 2002 medførte at innslagspunktet reelt sett økte ganske betydelig.

Figuren viser videre at det var om lag 740 000 skattytere i toppskatteposisjon i 1992. Antallet økte hvert år til om lag 920 000 skattytere i 1998, noe som både skyldes underregulering av innslagspunktet og økt sysselsetting. I 1999 falt antallet skattytere i toppskatteposisjon til om lag 850 000 1. Antall skattytere i toppskatteposisjon økte siden til anslagsvis 880 000 i 2001, før oppjusteringen av innslagspunktet i klasse 1 reduserte antall toppskattytere til om lag 775 000 i 2002.

Med Regjeringens forslag til skatteopplegg for 2003 vil anslagsvis 745 000 skattytere være i toppskatteposisjon i 2003. Dette er om lag 30 000 færre enn i 2002. Denne gruppen vil dermed få redusert marginalskatten sin fra 49,3 pst. til 35,8 pst., noe som vil gjøre det relativt sett mer lønnsomt å øke arbeidsinnsatsen noe.

Det vises til forslag til § 3-1 i Stortingets skattevedtak for inntektsåret 2003.

2.2.2 Standardfradrag

Det gis et minstefradrag i lønns- og pensjonsinntekt. For 2002 beregnes minstefradraget som 23 pst. av lønns- og pensjonsinntekten med en nedre grense på 4 000 kroner og en øvre grense på 43 000 kroner.

Regjeringen foreslår å øke øvre grense i minstefradraget fra 43 000 kroner til 45 700 kroner, dvs. en økning på om lag 6,3 pst. Formålet er både å bidra til en bedre inntektsfordeling og gjøre det mer lønnsomt å arbeide for personer med lavere inntekter. Sammenlignet med referansesystemet innebærer forslaget at marginalskatten for alle med lønns- og pensjonsinntekter mellom 196 000 kroner og 198 700 kroner i 2003 vil bli redusert fra 35,8 pst. til 29,4 pst. For personer med lønns- og pensjonsinntekter over 198 700 kroner reduseres skatten isolert sett med 154 kroner. Oppreguleringen av øvre grense i minstefradraget anslås isolert sett å gi en skattelette på om lag 285 mill. kroner påløpt og 230 mill. kroner bokført. Nedre grense og satsen i minstefradraget foreslås holdt uendret.

Det vises til forslag til § 7-3 i Stortingets skattevedtak for inntektsåret 2003.

Som et alternativ til minstefradraget kan det gis særskilt fradrag i arbeidsinntekt mv. (lønnsfradraget). Det foreslås at fradraget på 31 800 kroner holdes nominelt uendret fra 2002 til 2003. Det vil lønne seg for lønnstakere med under 138 300 kroner i lønnsinntekt å bli lignet etter lønnsfradraget isteden for minstefradraget. Disse vil isolert sett få en skatteøkning på 445 kroner ift. referansesystemet. Isolert sett anslås dette å gi en innstramming på om lag 115 mill. kroner påløpt og 90 mill. kroner bokført.

Det vises til forslag til § 7-3 i Stortingets skattevedtak for inntektsåret 2003.

Det gis personfradrag ved beregning av skatt på alminnelig inntekt for personlige skattytere. Det foreslås at personfradragene oppjusteres med anslått lønnsvekst til 31 600 kroner i klasse 1 og til 63 200 kroner i klasse 2.

Det vises til forslag til § 7-5 i Stortingets skattevedtak for inntektsåret 2003.

2.2.3 Særskilte regler for pensjonister mv.

Pensjonister og trygdede blir i utgangspunktet skattlagt likt med andre personlige skattytere. Det er imidlertid noen viktige unntak som sikrer at pensjonistene betaler mindre skatt enn lønnstakere med samme inntekt. For det første er trygdeavgiften på pensjonsinntekten 3 pst., mens den er 7,8 pst. på lønnsinntekt. For det andre får alders- og uførepensjonister et særfradrag i alminnelig inntekt på maksimalt 18 360 kroner i 2002.

Pensjonister med midlere og lave inntekter og formuer sikres en ytterligere skattereduksjon gjennom skattebegrensningsregelen, jf. skatteloven § 17-1. AFP-pensjonister, enslige forsørgere som mottar overgangsstønad og personer med alderspensjon fra folketrygden kan skattlegges etter skattebegrensningsregelen dersom dette gir lavest skatt. Uførepensjonister kan skattlegges etter skattebegrensningsregelen kun dersom ervervsevnen er satt ned med minst 2/3. I 2001 hadde om lag 85 pst. av alle uførepensjonistene uføregrad på 2/3 eller mer.

Fordelen av skattebegrensningsregelen avtrappes ved at overskytende inntekter skattlegges med en sats på 55 pst., jf. figur 2.4. Skattefordelen blir mindre for pensjonister mv. med formue ved at disse får 2 pst. av nettoformuen over 200 000 kroner lagt til inntekten som skattlegges med avtrappingssatsen på 55 pst.

I 2003 blir nesten 50 pst. av de trygdede omfattet av skattebegrensningsregelen. Av disse er det om lag 80 pst. som betaler inntektsskatt og om lag 20 pst. som ikke betaler skatt. Resten av de trygdede betaler skatt etter ordinære skatteregler for pensjonister.

Det foreslås at grensene for skattefrie nettoinntekterfor pensjonister mv. som kommer inn under skattebegrensningsregelen, justeres med anslått lønnsvekst til 85 200 kroner for enslige og til 138 300 kroner for ektepar. Grensen for skattefri pensjonsinntekt, hvis pensjonistene ikke har andre inntekter, fradrag eller netto formue over 200 000 kroner, øker med dette forslaget fra om lag 105 300 kroner til om lag 110 650 kroner i 2003 for enslige og fra om lag 171 000 kroner til vel 179 600 kroner for ektepar.

Det vises til forslag § 7-6 i Stortingets skattevedtak for inntektsåret 2003.

Kilde: Finansdepartementet.

Det foreslås at særfradraget for alder og uførhet mv. på 18 360 kroner holdes nominelt uendret fra 2002 til 2003. Forslaget innebærer isolert sett en innstramming på 257 kroner ift. referansesystemet for de som har dette fradraget. Dette gir isolert sett økt proveny på om lag 120 mill. kroner påløpt og 95 mill. kroner bokført.

Figur 2.4 viser beregnet skatt på pensjonsinntekt for enslige alderspensjonister sammenlignet med skatt på lønnsinntekt for lønnstakere i klasse 1 med Regjeringens forslag til skatteregler for 2003. Figuren illustrerer at pensjonister på alle inntektsnivåer betaler lavere skatt enn lønnstakere. Figuren viser også hva enslige alderspensjonister ville betalt i skatt uten skattebegrensningsregelen. Enslige alderspensjonister (uten formue over 200 000 kroner eller andre inntekter og uten andre fradrag enn standardfradrag) vil med Regjeringens forslag begynne å betale skatt etter ordinære regler med en pensjonsinntekt på knapt 184 800 kroner.

2.2.4 Særfradrag for store sykdomsutgifter

Etter skatteloven § 6-83 kan skattytere som har hatt store utgifter i forbindelse med sykdom og varig svakhet, få et særfradrag i alminnelig inntekt. Fradraget kan i utgangspunktet gis for alle typer merutgifter som pådras i forbindelse med sykdommen eller svakheten. Utgiftene anses som store dersom de overstiger 2/3 av seks månedsfradrag for særfradraget for alder, tilsvarende 6 120 kroner etter gjeldende regler. Fradraget settes til 9 180 kroner (eller et halvt særfradrag for alder), selv om de faktiske utgiftene er mellom 6 120 og 9 180 kroner. Det gis ikke fradrag for utgifter som er lavere enn 6 120 kroner. Er utgiftene høyere enn 9 180 kroner, settes fradraget til de faktiske utgiftene. Etter gjeldende regler er det ikke noe begrensning på særfradragets størrelse.

Særfradraget gir dekning av sykdomsutgifter mv. som det offentlige har valgt å ikke gi direkte støtte til. Videre er det ligningsmyndighetene som i utgangspunktet avgjør om en person er berettiget til særfradrag, og praksis har vist at det oppstår mange og kompliserte fortolkningsspørsmål.

Regjeringen foreslår å innføre en øvre beløpsgrense for fradraget. Det foreslås å sette grensen lik fullt særfradrag for alder og uførhet, dvs. 18 360 kroner. Pensjonister med lavere og midlere inntekter (inkl. minstepensjonister) og andre som skattlegges etter skattebegrensningsregelen, får ikke redusert skatten som følge av fradraget og vil av denne grunn heller ikke bli berørt av innstrammingen i særfradraget. Personer med særlig alvorlig eller langvarig sykdom mv., og som har en skattebelastning som kan virke uforholdsmessig tyngende, kan fortsatt søke om å få skatten nedsatt eller ettergitt av billighetsgrunner, jf. skattebetalingsloven § 41.

Merprovenyet i 2003 er anslått til om lag 75 mill. kroner påløpt og 60 mill. kroner bokført.

2.2.5 Fradrag for gaver til frivillige organisasjoner

Som varslet i St. meld. nr. 2 (2001-2002) Revidert nasjonalbudsjett 2002, foreslår Regjeringen endringer i reglene om fradrag for gaver til visse frivillige organisasjoner (skatteloven § 6-50) i forbindelse med budsjettet for 2003.

Etter dagens regler kan alle skattytere kreve fradrag for gaver til visse frivillige organisasjoner. Det er en forutsetning at gaven minst utgjør 500 kroner i det året gaven gis. Fradraget kan, sammen med fradrag for betalt fagforeningskontingent, imidlertid ikke utgjøre mer enn 900 kroner. Fradragsretten omfatter bidrag til organisasjoner som ikke har erverv til formål, og som driver:

1. omsorgs- og helsefremmende arbeid for barn eller ungdom, for eldre, syke, funksjonshemmede eller andre svakstilte grupper,

2. barne- og ungdomsrettet arbeid innen musikk, teater, litteratur, dans, idrett, friluftsliv o.l.,

3. religiøs eller annen livssynsrettet virksomhet,

4. virksomhet til vern av menneskerettigheter eller utviklingshjelp,

5. katastrofehjelp og virksomhet til forebygging av ulykker og skader, eller

6. kulturvern, miljøvern, naturvern eller dyrevern.

Videre er ordningen begrenset til organisasjoner som har nasjonalt omfang. Stiftelser må 1. januar i det året gaven gis oppfylle vilkårene i lov om stiftelser m.v. § 14, dvs. de må være offentlige stiftelser og motta offentlig støtte.

For å bedre de økonomiske rammebetingelsene for frivillige organisasjoner, foreslår Regjeringen at den maksimale beløpsgrensen for fradrag for gaver til visse frivillige organisasjoner økes til 6 000 kroner med virkning fra og med inntektsåret 2003. Samtidig foreslås det at det blir et eget fradrag for gaver, det vil si at samordningen med fradraget for fagforeningskontingent opphører. På svært usikkert grunnlag anslås forslaget å gi en skattelettelse i størrelsesorden 100 mill. kroner påløpt og 80 mill. kroner bokført i 2003.

I dag omfattes ikke private stiftelser av fradragsordningen. Når den nye stiftelsesloven trer i kraft (vedtatt av Stortinget 15. juni 2001), vil skillet mellom offentlige og private stiftelser falle bort. Det er usikkert når den nye stiftelsesloven trer i kraft, og private stiftelser vil derfor inntil videre falle utenfor ordningen. Regjeringen ser det som ønskelig at fradragsordningen likebehandler frivillige organisasjoner med ulik organisasjonsform, samtidig som den er mest mulig målrettet og effektiv. Det er behov for en nærmere vurdering av hvilke stiftelser som bør komme inn under ordningen. Regjeringen tar derfor sikte på å komme tilbake med forslag til endringer i regelverket når den nye stiftelsesloven trer i kraft.

Det vises for øvrig til omtale av endringen i Ot.prp. nr. 1 (2002-2003) Skatte- og avgiftsopplegget 2003 - lovendringer.

2.2.6 Fradrag for fagforeningskontingent mv.

Skattytere kan på visse vilkår kreve fradrag for kontingent til arbeidstakerorganisasjon (fagforening). Fradraget for kontingent er begrenset til 900 kroner i året, og etter gjeldende regler gjelder det maksimale fradragsbeløpet samlet for fagforeningskontingent og gaver til visse frivillige organisasjoner. Næringsdrivende skattytere kan også få fradrag for medlemskontingent til næringsorganisasjon på inntil 900 kroner eller 2 promille av samlet utbetalt lønn, dersom dette gir et høyere fradrag.

Regjeringen foreslår å heve fradraget for fagforeningskontingent og fradraget for medlemskontingent til næringsorganisasjoner fra 900 kroner til 1 100 kroner for inntektsåret 2003. Samtidig foreslås det at samordningen av fradrag for fagforeningskontingent og gaver opphører, jf. avsnitt 2.2.5.

Hevingen av fradraget for fagforeningskontingent mv. anslås å redusere skatteinntektene med 50 mill. kroner påløpt og 40 mill. kroner bokført i 2003.

2.2.7 Sjømanns- og fiskerfradraget

Sjøfolk og fiskere har etter gjeldende regler krav på et særskilt fradrag i alminnelig inntekt på 30 pst. av hhv. inntekt om bord på skip i fart og av arbeidsinntekt av fiske eller fangst. Fradraget er begrenset til 70 000 kroner.

Sjømannsfradraget gis når arbeid som sjømann er skattyterens hovedbeskjeftigelse i den tiden arbeidet pågår og når sjømannen har arbeidet om bord på et kvalifisert fartøy i til sammen minst 130 dager i inntektsåret. Fiskerfradraget gis fiskere som har hatt full beskjeftigelse i fiske eller fangst på havet eller ved kysten i til sammen minst 130 dager av inntektsåret. Fiskerfradraget og sjømannsfradraget er samordnet. Har skattyter i samme inntektsår vært beskjeftiget dels i fiske som gir rett til fiskerfradraget og dels i arbeid som gir rett til sjømannsfradraget, skal det samlede fradraget ikke overstige 70 000 kroner. Imidlertid er det tilstrekkelig at skattyteren har arbeidet om bord som fisker og som sjømann til sammen i minst 130 dager i løpet av inntektsåret.

Regjeringen foreslår å øke det maksimale beløpet for sjømanns- og fiskerfradraget til 80 000 kroner i 2003. Forslaget innebærer en skattelette på om lag 35 mill. kroner påløpt og 25 mill. kroner bokført i 2003.

Det vises for øvrig til omtale av endringer i Ot.prp. nr. 1 (2002-2003) Skatte- og avgiftsopplegget 2003 - lovendringer.

2.2.8 Særskilte skatteregler for landbruk

Jordbruksfradraget

Stortinget vedtok ifm. behandlingen av årets jordbruksavtale å øke det særskilte fradraget i næringsinntekt fra jord- og hagebruk med 100 mill. kroner påløpt i 2002 og ytterligere 100 mill. kroner påløpt i 2003, jf. Innst. S. nr. 250 (2001-2002). Det ble lagt til grunn at økningen av inntektsfradraget skal skje ved at gjeldende flate fradrag på 36 000 kroner beholdes og at det i tillegg gis et prosentfradrag av overskytende inntekt opp til en øvre fradragsgrense.

Regjeringen foreslår at økningen i inntektsfradraget for 2002 fastsettes til 9 pst. av næringsinntekten fra jord- og hagebruk utover 36 000 kroner opp til et samlet fradrag på 47 500 kroner. Næringsinntekten må minst utgjøre 163 778 kroner for å få maksimalt fradrag i 2002. Dette gir isolert sett en skattelette på inntil 3 220 kroner ift. gjeldende regler for 2002.

Regjeringen foreslår videre at økningen i inntektsfradraget f.o.m. 2003 skjer ved at fradraget fastsettes til 19 pst. av næringsinntekten fra jord og hagebruk utover 36 000 kroner opp til et samlet fradrag på 61 500 kroner. For å få maksimalt fradrag kreves det da en næringsinntekt på minst 170 211 kroner. Dette gir isolert sett opptil 3 255 kroner i skattelette regnet ift. referansesystemet (dvs. 2002 - fradraget på 47 500 kroner oppjustert med anslått lønnsvekst). Med disse forslagene vil om lag samme gruppe omfattes av økningen av jordbruksfradraget for 2002 og 2003. Det vises til en nærmere omtale av endringen i jordbruksfradraget i Ot.prp. nr. 1 (2002-2003) Skatte- og avgiftsopplegget 2003 - lovendringer.

Provenytapet av opptrappingen av jordbruksfradraget i 2003 anslås til 100 mill. kroner både påløpt og bokført i 2003. Provenytapet som påløper som følge av opptrappingen i 2002 anslås først å slå ut i lavere innbetaling av skatt i 2003. Det samlede bokførte provenytapet av økningen i 2002 og 2003 vil dermed være 200 mill. kroner i 2003.

Skogavgiften

Skogeiere er hvert år pålagt å avsette minimum 5 pst. og maksimalt 25 pst. av virkets bruttoverdi til skogavgiftskonto ved beregning av skattemessig overskudd. Ved uttak til investeringer i skogkultur og skogbilveier inntektsføres kun en andel av uttaket. Andelen varierer med investeringens størrelse. Dersom uttaket er mindre enn 50 000 kroner, inntektsføres 65 pst. av midlene, og minste skattefordel gis ved uttak over 500 000 kroner hvor 95 pst. av midlene inntektsføres. Provenytapet av dagens skogavgiftsordning utgjør samlet sett om lag 23 mill. kroner.

Regjeringen foreslår å erstatte dagens trappesatser for inntektsføringen med en flat skattefordelssats slik at 40 pst. av anvendt skogavgift inntektsføres. Regjeringen foreslår samtidig at skattefordelen ved investeringer i nye skogbilveier fjernes. Å innføre en flat skattefordelssats vil bidra til en forenkling av dagens regelverk samtidig som en slik omlegging vil sikre likebehandling av alle skogeiere uavhengig av investeringsnivået. Omleggingen vil også bidra til at en større del av skattelempningen innenfor gjeldende skogavgiftsordning tilfaller investeringer i oppbygging av ny skog. Direkte utgiftsføring av skogbilveier vil fortsatt gi en lempelig beskatning av slike investeringer.

Skogavgiften berører et relativt beskjedent antall skattytere. I 2001 ble det registrert uttak fra vel 15 000 konti. En flat inntektsføringssats i skogavgiften på 40 pst. vil i gjennomsnitt innebære en ytterligere skattelette på om lag 600 kroner pr. skogeier, dersom en antar at antall skogeiere om lag tilsvarer antall konti. Forslaget anslås å gi en samlet påløpt og bokført skattelette for skogeiere i 2003 på 9 mill. kroner. Det vises forøvrig til omtale av endringen i Ot.prp. nr. 1 (2002-2003) Skatte- og avgiftsopplegget 2003 - lovendringer.

2.2.9 Andre grenser og fradrag mv.

I tråd med praksis fra tidligere år, foreslås det at øvrige mer spesielle grenser og fradrag ikke justeres. Dette innebærer nominell videreføring av bl.a. fradraget for personlige skattytere i Finnmark og Nord-Troms, fradrag for premie innbetalt til IPA (individuelle pensjonsavtaler), fradrag for pass og stell av barn (foreldrefradraget) og beløpsgrensene i BSU-ordningen (boligsparing for ungdom). Også beløpsgrensene i formuesskatten foreslås holdt nominelt uendret fra 2002 til 2003. Dette anslås samlet sett å gi en innstramming på om lag 175 mill. kroner påløpt og 140 mill. kroner bokført.

I tillegg foreslås det nominelt å videreføre lønnsfradraget og nedre grense i minstefradraget, jf. avsnitt 2.2.2, og særfradraget for alder og uførhet, jf. avsnitt 2.2.3. Samlet sett vil nominell videreføring av grenser og fradrag mv. gi en innstramming på om lag 400 mill. kroner påløpt og 320 mill. kroner bokført.

Etter gjeldende regler gis skattyter fradrag for reise mellom hjem og arbeidssted (arbeidsreise) med den delen av samlet beregnet reisebeløp som overstiger 9 200 kroner i løpet av inntektsåret. Det foreslås at denne nedre beløpsgrensen videreføres i 2003.

Det vises til forslag i Ot.prp. nr. 1 (2002-2003) Skatte- og avgiftsopplegget 2003 - lovendringer.

2.2.10 Barnetrygd

Etter gjeldende regler gis barnetrygden til og med måneden før barnet fyller 18 år. For 2002 er den generelle satsen for barnetrygd 11 664 kroner for hvert barn pr. år. Stønadsmottakere i Nord-Troms og Finnmark får en ekstra barnetrygd på 3 792 kroner. For barn mellom 1 og 3 år gis det et småbarnstillegg på 7 884 kroner. Enslige forsørgere har rett til barnetrygd for ett barn mer enn de faktisk forsørger. I tillegg gis det ett ekstra småbarnstillegg til enslige forsørgere med barn under 3 år som oppfyller vilkårene for full overgangsstønad.

Det foreslås å holde den generelle barnetrygdsatsen nominelt uendret. Tilsvarende foreslås for den ekstra barnetrygden i Finnmark og Nord-Troms.

Samlet innebærer nominell videreføring av satsene i barnetrygden (inklusive småbarnstillegget) en innstramming på om lag 750 mill. kroner i 2003 ift. referansesystemet. Dette betyr reelt sett en innstramming i den generelle barnetrygden på om lag 580 kroner pr. barn.

Det foreslås videre å avvikle det ordinære småbarnstillegget for barn i alderen ett til tre år fra 1. august 2003. Dette forslaget innebærer isolert sett en ytterligere innstramming på om lag 390 mill. kroner. Det ekstra småbarnstillegget på 7 884 kroner for enslige forsørgere som oppfyller vilkårene for full overgangsstønad, foreslås imidlertid videreført.

Samlet sett utgjør innstrammingene i barnetrygden om lag 1 140 mill. kroner påløpt og bokført i 2003.

Forslaget om å avvikle det ordinære småbarnstillegget må ses i sammenheng med Regjeringens forslag til oppfølging av barnehageavtalen. Forslagene innebærer en økning av satsene i statstilskuddet til kommunale og private barnehager, etablering av 12 000 nye barnehageplasser og videreføring av stimuleringstilskudd. Satsøkningen skal legge til rette for en gjennomsnittlig foreldrebetaling på om lag 2500 kroner pr. måned for en fulltidsplass både i kommunale og private barnehager. Videre må innstrammingen ses i sammenheng med at Regjeringen foreslår å øke kontantstøtten med opptil 657 kroner pr. måned fra 1. august 2003. Dette tilsvarer det månedlige beløpet i småbarnstillegget. Det vises til St.prp. nr. 1 (2002-2003) Statsbudsjettet medregnet folketrygden 2003 og St. prp. nr. 1 (2002-2003) Barne- og familiedepartementet for en nærmere omtale av disse sakene.

2.2.11 Beskatning av bolig og fritidseiendom

Bolig og fritidseiendom som eieren selv bor i, beskattes i dag dels gjennom inntektsbeskatning og dels gjennom formuesbeskatning. Begge skattegrunnlagene beregnes ut fra ligningsverdien på boligen. Nettoinntekt fra egen bolig fastsettes sjablonmessig med 2,5 pst. av eiendommens ligningsverdi (prosentligning). For den delen av ligningsverdien som overstiger 451 000 kroner skal nettoinntekten beregnes med 5 pst. Ved beregning av skattepliktig inntekt av egen bolig gis det et bunnfradrag på 80 000 kroner.

I 2002 ble inntektsbeskatningen av bolig redusert ved å øke bunnfradraget for beregning av inntekt fra egen bolig fra 51 250 kroner til 80 000 kroner. Som et ledd i en gradvis utfasing av inntektsskatt på bolig, foreslår Regjeringen å redusere ligningsverdiene for bolig og fritidseiendom med 5 pst. i 2003.

Regjeringens forslag innebærer at vel 15 000 færre boligeiere vil få beregnet skatt på inntekt av egen bolig. En skattyter med ligningstakst på eksempelvis 300 000 kroner på egen bolig vil få redusert inntektskatten med 105 kroner. I tillegg vil formuesskatten i dette eksempelet reduseres med inntil 165 kroner avhengig av størrelsen på samlet nettoformue.

En reduksjon av ligningstakstene for bolig og fritidseiendom med 5 pst. vil redusere inntektsskatten med om lag 170 mill. kroner påløpt og 135 mill. kroner bokført. I tillegg vil forslaget gi lavere formuesskatt på fast eiendom med anslagsvis 100 mill. kroner påløpt og 80 mill. kroner bokført. Samlet sett vil forslaget innebære en skattelettelse på om lag 270 mill. kroner påløpt og 215 mill. kroner bokført i 2003.

Etter disse endringene anslås provenyet fra inntektsbeskatningen av egen bolig og fritidseiendom til 1,7 mrd. kroner i 2003.

2.2.12 Arbeidspendling mellom utlandet og Norge

Regjeringen foreslår visse presiseringer i det gjeldende regelverket for arbeidspendling mellom utlandet og Norge.

Ved arbeidspendling innenlands kan arbeidstaker få dekket pendlerkostnader skattefritt av arbeidsgiver. Skattefritaket gjelder imidlertid kun kostnader opp til det nivået som ellers ville vært fradragsberettiget for arbeidstakeren. Fradragsretten følger normalt statens satser for godtgjørelse.

Ved arbeidspendling fra utlandet har det utviklet seg en praksis der arbeidsgivers dekning kan bli skattefri selv om dekningen går utover fradragsretten. Videre har mange utlendinger med midlertidig arbeidsopphold i Norge et standardfradrag på 15 pst. av bruttoinntekten, dersom de er skattepliktige hit. Standardfradraget skal som utgangspunkt avskjære fradrag for pendlerutgifter. I praksis får de utenlandske arbeidstakerne dette gjelder likevel skattefritak for pendlerutgifter dekket av arbeidsgiver som standardfradraget er ment å dekke.

Regjeringen foreslår en presisering av gjeldende regelverk, som gjør det klart at arbeidsgivers dekning av kost, losji og reiser ut over beløp tilsvarende fradragsretten for de samme kostnadene, alltid er skattepliktig. Det foreslås også at slik utgiftsdekning i sin helhet gjøres skattepliktig, dersom arbeidstakeren ikke oppfyller vilkårene for å regnes som pendler eller samtidig mottar standardfradrag.

Dette innebærer at skattyteren må velge mellom enten å kreve standardfradraget eller å motta skattefri utgiftsgodtgjørelse. Etter forslaget vil skattyteren bli skattlagt for hele utgiftsgodtgjørelsen når han krever standardfradraget. Tilsvarende har ikke skattyteren krav på standardfradraget når han mottar skattefri utgiftsgodtgjørelse.

Regjeringen foreslår i tillegg at arbeidstakere som har begrenset skatteplikt, dvs. som har et arbeidsopphold på under et halvt år, skal kunne velge mellom standardfradrag og fradrag for faktiske utgifter.

For en nærmere omtale av forslaget vises det til Ot. prp. nr. 1 (2002-2003) Skatte- og avgiftsopplegget 2003 - lovendringer.

Den samlede provenyøkningen anslås på usikkert grunnlag til om lag 20 mill. kroner påløpt og 15 mill. kroner bokført i 2003.

2.2.13 Omlegging av reglene for barnebidrag

I juni 2001 vedtok Stortinget nye regler for barnebidrag, jf. Ot.prp. nr. 43 (2000-2001) Om lov om endringer i barnelova, forskotteringsloven og i enkelte andre lover (nye regler for beregning av barnebidrag m.m.). Et par mindre endringer trådte i kraft fra 2002, men den store omleggingen vil skje 1. oktober 2003. De viktigste endringene i forhold til dagens regler er at bidraget ikke lenger utelukkende skal baseres på bidragspliktiges inntekt. Bidraget skal fastsettes ved at utgiftene til underhold fordeles forholdsmessig mellom foreldrene etter deres inntekter, og det skal tas hensyn til barnets samvær med foreldrene. Det er et mål at de nye reglene skal redusere antall bidrag som fastsettes av det offentlige.

Stortinget vedtok også endringer i skattereglene. I dag beskattes mottatt bidrag som alminnelig inntekt, men hvor det gis ett ekstra minstefradrag for hvert mottatte bidrag. Bidragspliktige får det betalte bidraget trukket fra i alminnelig inntekt.

Ifølge de nye reglene skal mottatt bidrag ikke lenger anses som skattepliktig inntekt. Det innebærer at bidraget ikke lenger vil være skattepliktig på mottakers hånd. Samtidig er det vedtatt at betalt bidrag ikke lenger skal kunne føres til fradrag i den bidragspliktiges inntekt.

På årsbasis anslås endringen i skattereglene å gi økte skatteinntekter på i størrelsesorden 320 mill. kroner. Med omleggingen av reglene fra 1. oktober 2003, vil merprovenyet i 2003 bli om lag 80 mill. kroner påløpt, tilsvarende om lag 65 mill. kroner bokført. Gjeldende bidragsregelverk ligger til grunn for beregningen.

2.2.14 Beskatning av tidsbegrenset uførestønad

I Ot.prp. nr. 102 (2001-2002) Om lov om endringer i folketrygdloven og i enkelte andre lover (tidsbegrenset uførestønad), som ble lagt fram i juni i år, foreslår Regjeringen å innføre tidsbegrenset uførestønad. Forslaget er en oppfølging av Sandmanutvalgets innstilling (NOU 2000: 27 Sykefravær og uførepensjonering). Innføring av tidsbegrenset uførestønad representerer en strukturell omlegging av stønadsordningen for uføre og kan medvirke til at flere uføre vil kunne komme tilbake i arbeid på hel- eller deltid etter en tid med stønad. Tidsbegrenset uførestønad kan derfor bidra til å begrense varig utstøting fra arbeidslivet.

Den nye tidsbegrensede uførestønaden vil være en korttidsytelse som gis i en overgangsperiode når framtidig arbeidsevne er uklar. Ordningen markerer at ikke alle skal ha en varig ytelse. Den skal hovedsakelig gis til alle som har en viss arbeidsevne i behold (som bare er delvis uføre), og hvor det på lengre sikt kan forventes en bedring av arbeidsevnen. Den kan også gis til 100 pst. uføre når det er sannsynlig at det vil skje en bedring av arbeidsevnen. En ny vurdering av stønadsmottakerens muligheter til å ta inntektsgivende arbeid vil skje før det er gått fire år. Det legges ikke opp til noen liberalisering av inngangsvilkårene ved å innføre en tidsbegrenset uførestønad.

Kompensasjonsnivået foreslås satt til 60 pst. av beregningsgrunnlaget, som er inntekten det siste året eller gjennomsnittet av de tre siste årene. Beregningsmåten er i prinsippet den samme som for rehabiliterings- og attføringspenger, men kompensasjonsnivået blir litt lavere enn for disse ytelsene. Den tidsbegrensede uførestønaden blir pensjonsgivende og skattlegges som lønnsinntekt.

Uførepensjon skattlegges i dag lempeligere enn tilsvarende arbeidsinntekt, jf. avsnitt 2.2.3. Som følge av at den nye stønaden blir skattlagt som arbeidsinntekt, vil skatteinntektene øke med anslagsvis 15 mill. kroner påløpt og 10 mill. kroner bokført i 2003. I 2004 anslås skatteinntektene å bli om lag 85 mill. kroner. Når ordningen er fullt implementert, vil årlig merproveny bli i størrelsesorden 180 mill. kroner.

I tillegg er det anslått at utgiftene vil øke med om lag 25 mill. kroner i 2003, jf. St.prp. nr. 1 (2002-2003) Folketrygden.

Loven om tidsbegrenset uførestønad vil gjelde nye uføre og tre i kraft fra 1. juli 2003. Skattereglene vil imidlertid bli endret ifm. budsjettet for 2003 og formelt sett gjelde fra 1. januar 2003, selv om ingen mottakere av tidsbegrenset uførestønad vil komme før 1. juli 2003.

Utvidelsen i skattevedtaket § 7-3 tredje punktum (til også å omfatte tidsbegrenset uførestønad) følger av at ytelsen forutsettes beskattet som lønnsinntekt. Tilføyelsen betinges av at Stortinget vedtar forslagene til endring av skattereglene i Ot.prp. nr. 102 (2001-2002).

2.2.15 Beskatningen av grunnfondsbevis

Grunnfondsbevis formuesverdsettes etter dagens regler til kursverdien, uten reduksjon. Dersom formuesverdien ikke er notert eller kjent, settes formuesverdien til antatt salgsverdi.

Regjeringen foreslo i Ot.prp. nr. 59 (2001-2002) at sparebanker skal kunne omdannes til aksjeselskap. Samtidig foreslo Regjeringen å styrke grunnfondsbevisenes stilling gjennom å redusere formuesverdsettelsen av grunnfondsbevis fra 100 pst. til 65 pst. av kursverdien fra og med inntektsåret 2003. Dette tilsvarer reglene for formuesverdsettelse av aksjer for ikke-børsnoterte selskaper og selskaper notert ved SMB-listen på Oslo Børs. Stortinget sluttet seg til forslaget, jf. Innst. O. nr. 57 (2001-2002).

Skatteendringen vil gi et provenytap i 2003 som på usikkert grunnlag anslås til om lag 25 mill. kroner påløpt og 20 mill. kroner bokført.

2.2.16 Normrente for beregning av fordel av rimelig lån hos arbeidsgiver

Fordelen ved rimelige lån i arbeidsforhold beskattes ut fra en normrente som fastsettes i Stortingets skattevedtak for det enkelte år. Rentefordelen settes til differansen mellom normrenten og den renten som skattyter betaler, dersom lånet er gitt av nåværende eller tidligere arbeidsgiver. Dette gjelder også dersom lånet er gitt av andre, og arbeidsgiver har formidlet lånet eller lånet på annen måte er foranlediget av arbeidsforholdet.

Normrenten skal fastsettes med utgangspunkt i lånevilkårene i markedet. Nivået på normrenten er vesentlig lavere enn markedsrenter det er naturlig å sammenlikne med. På dette grunnlaget foreslås det at normrenten for 2003 settes til 6,5 pst.

Det vises til forslag til § 7-2 i Stortingets skattevedtak for inntektsåret 2003.

2.2.17 Behandlingsforsikringer og sykdomsutgifter betalt av arbeidsgiver

Etter gjeldende regler beskattes arbeidsgivers dekning av behandlingsforsikringer og direkte behandlingsutgifter for ansatte som lønn på den ansattes hånd, og ilegges arbeidsgiveravgift på bedriftens hånd.

Stortinget har i anmodningsvedtak bedt regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet 2003 fremme forslag om å unnta private behandlingsforsikringer for arbeidsgiveravgift og personskatt fra 1. januar 2003, jf. Dok. nr. 8:90 (2001-2002) og Innst.S. nr. 271 (2001-2002).

Som varslet i Sem-erklæringen og i St.prp. nr. 1 (2001-2002) Tillegg nr. 4, ønsker Regjeringen også å fjerne skatt på arbeidsgivers direkte dekning av ansattes behandlingsutgifter ved sykdom. Det er naturlig å se innføring av skattefritak for direkte dekning av behandlingsutgifter i sammenheng med oppfølgingen av Stortingets vedtak om fritak for behandlingsforsikringer.

Intensjonen med begge tiltakene er å stimulere arbeidsgivere til å bruke denne typen ordninger for raskere å bringe syke og skadede arbeidstakere tilbake i arbeid. Det legges opp til å avgrense skattefritaket både ift. type lidelse og type behandling, for eksempel slik at ordinære legekonsultasjoner holdes utenfor. Departementet vil arbeide videre med dette med sikte på forskriftsregulering. I Ot.prp. nr. 1 (2002-2003) Skatte- og avgiftsopplegget 2003 - lovendringer gjøres det nærmere rede for Regjeringens forslag.

Det er stor usikkerhet om provenyvirkningene av endringene, bl.a. fordi det er vanskelig å anslå hvor omfattende bruken av ordningene vil bli. På usikkert grunnlag anslås det samlede provenytapet i 2003 til i størrelsesorden 100 mill. kroner påløpt og 80 mill. kroner bokført. Det er da lagt til grunn at ordningene avgrenses til medisinsk behandling. På noe sikt vil trolig provenytapet kunne bli vesentlig større, særlig fordi tilbud om behandlingsforsikring kan bli mer utbredt.

Regjeringen legger vekt på at reduksjonen i skatteinntekter i noen grad vil kunne motsvares av at staten får en viss innsparing i utgifter til sykepenger ved at ventetiden kan reduseres og sykemeldingsperioden forkortes. Dette kan også være en fordel for bedriftene og gi økt inntjening. Størrelsen på innsparingspotensialet er imidlertid usikker, blant annet fordi kvaliteten på ventetidsdataene er relativt dårlig. Det må også tas i betraktning at det allerede finnes en ordning for kjøp av helsetjenester i trygdeetatens regi. Denne ordningen er innrettet nettopp med sikte på å få gitt raskere behandling til sykemeldte ved å utnytte ledig kapasitet i helsevesenet.

2.2.18 Kostgodtgjørelse for reiser uten overnatting

Godtgjørelse for kost på tjenestereise uten overnatting er etter gjeldende regler ikke skattepliktig når utbetalingen ikke overstiger statens satser for slike reiser og når samlet mottatt godtgjørelse ikke overstiger 4 500 kroner i inntektsåret. 2 Dersom samlet mottatt godtgjørelse for reiser uten overnatting overstiger 4 500 kroner i inntektsåret, anses halvparten av det overskytende beløpet som overskudd. Overskuddet beskattes som lønn.

I utgangspunktet er det ikke noen nødvendig sammenheng mellom statens satser for godtgjørelse og sjablonene for skattefri utgiftsgodtgjørelse. Når den skattefrie sjablonen er fastsatt ut fra statens satser, skyldes det at ligningsmyndighetene har lagt til grunn at statens godtgjørelsessatser på dette området kun dekker de reelle merkostnadene, slik at godtgjørelsen ikke gir noe skattemessig overskudd.

Etter en vurdering av nivået på satsene mener Regjeringen at statens gjeldende satser for kostgodtgjørelse for reiser uten overnatting kun kompenserer for merkostnader arbeidstakeren har hatt som følge av tjenestereise, også i de tilfeller skattyter mottar mer enn 4 500 kroner i slik godtgjørelse pr. inntektsår. Av denne grunn foreslår Regjeringen å oppheve beskatningen av kostgodtgjørelse etter statens satser. Dette vil bidra til en forenkling av skattesystemet. Samtidig medfører forslaget en administrativ forenkling, både for arbeidsgivere og for ligningsmyndighetene. Forslaget anslås å redusere skatteinntektene med om lag 25 mill. kroner påløpt og 20 mill. kroner bokført i 2003.

Regjeringen vil samtidig peke på at statens godtgjørelsessatser i stor utstrekning fastsettes gjennom forhandlinger med arbeidstakerorganisasjonene. Da slike godtgjørelser ikke er ment å dekke annet enn mottakerens netto merkostnader, synes denne ordningen lite hensiktsmessig og prinsipielt uheldig. Dersom forhandlingene fører til at godtgjørelsessatsene overstiger det som etter skattemyndighetenes syn representerer netto merkostnader, vil det for øvrig kunne føre til at man må gjeninnføre skattlegging av deler av godtgjørelsene. Regjeringen vil derfor gjennomgå rutinene for fastsetting av slike godtgjørelser.

2.2.19 Arbeidsgivers betaling av barnehageplasser til ansatte

Barnehageavtalen mellom representantene fra Ap, FrP, SV og Sp punkt 1 o) om skattefritak for arbeidsgivers betaling av barnehageplasser for ansatte lyder, jf. avsnitt 10.4.2 i Innst.S. nr. 255 (2001-2002):

«Arbeidsgivere eller andre som tilbyr gratis barnehageplasser til ansatte eller andre, skal ikke betale arbeidsgiveravgift av det beløpet som ellers ville ha vært brukerens/foreldrenes egenbetaling. Brukeren/foreldre skal ikke skatte av den fordelen det er å ha gratis barnehageplasser. Dette gjelder i kommunale, private og bedriftsbarnehager. Det forutsettes, som i dag, at utgifter til barnehageplass er fradragsberettiget i inntekt med begrensing oppad som vedtatt av Stortinget hvert år. Med bedriftsbarnehager menes barnehager som er drevet av en bedrift(er) og som tilbyr plasser til bedriftens ansattes barn. Overskuddsplasser i bedriftsbarnehagen skal tilfalle samordnet opptak. Det oppstår selvsagt kun rett til skattefrihet og frihet fra arbeidsgiveravgift for arbeidsgiverbetalt barnehageplass når barnehageplassen de facto er arbeidsgiverbetalt. Plasser som bedriftsbarnehagen tilbyr til andre enn bedriftens ansattes barn, omfattes ikke av skatte- eller avgiftsfrihet. Endringer i skattebestemmelsene vedtas i budsjettet for 2003.»

Med gjeldende regler beskattes arbeidsgivers betaling av barnehageplasser i utgangspunktet som lønn, i likhet med de fleste andre naturalytelser. Det finnes likevel en skattefritaksordning for fordel av arbeidsgiverbetalte barnehageplasser som fyller visse krav. Hovedsakelig er det et krav at arbeidsgiver, gjennom eierandeler eller kapitaltilskudd, disponerer reserverte plasser. Antallet reserverte plasser må stå i forhold til eierandelen eller kapitaltilskuddet. Kapitaltilskuddene kan være engangsinnskudd eller årlige, forskuddsbetalte innskudd. Eierandelen, eller kapitaltilskuddet, må gi arbeidsgiver innflytelse over barnehagens regnskaper og andre dokumenter knyttet til driften. Arbeidsgivers rett til reserverte plasser, innsyn og innflytelse må fremgå av barnehagens vedtekter.

Er disse forutsetningene oppfylt, vil arbeidsgivers tilskudd til barnehageplass ikke være skattepliktig hos arbeidstakeren når foreldrenes egenbetaling minst utgjør 18 000 kroner pr. år for ett barn og 9 000 kroner pr. år for hvert ytterligere barn. Dette innebærer at en ansatt med gratis arbeidsgiverbetalt barnehageplass for ett barn får beregnet en skattepliktig fordel på 18 000 kroner. Fordelen av arbeidsgiverbetalingen utover den stipulerte foreldrebetalingen er skattefri. Den skattepliktige fordelen reduseres med en eventuell foreldrebetaling.

En arbeidsgiver har indirekte nytte av at forholdene ligger til rette for arbeidstakerne, både hjemme og på jobb, slik at arbeidstakerne er i stand til å yte maksimalt i arbeidssituasjonen. Mange utgifter må imidlertid regnes som rene private utgifter, til tross for at de kan påvirke arbeidstakernes yteevne på jobb. Dette gjelder for eksempel utgifter til mat, klær og husly. Videre kan arbeidstakere ønske å pådra seg enkelte rene private utgifter for å øke sin yteevne på jobb og dermed også bedre sjansene for økt lønn. Dette kan for eksempel være utgifter til rengjøringshjelp og treningsstudio mv. Enkelte utgifter kan dels sies å ha karakter av å være utgifter til inntekts ervervelse og dels være av mer privat karakter. Noen av disse utgiftene er antatt å være dekket av minstefradraget, mens det gis særskilte, men begrensede fradrag for reiseutgifter til og fra arbeid samt dokumenterte utgifter til pass og stell av barn (foreldrefradraget). Foreldrefradraget gis imidlertid også til familier med én hjemmeværende person. Fradraget må derfor ses på som en generell støtte til alle familier som har slike utgifter, og ikke som et fradrag for utgifter til inntekts erverv.

Etter departementets syn er det nødvendig å trekke et skattemessig skille mellom arbeidstakerens mer private utgifter og arbeidsgiverens betaling for arbeidsinnsats. Skattesystemet bør ikke motivere arbeidsgivere til å tilfredstille arbeidstakeres påregnelige og private behov gjennom direkte utgiftsdekning framfor å tilby tilsvarende i lønn.

Et viktig prinsipp i skattesystemet er at alle fordeler vunnet ved arbeid bør beskattes som lønn. Dette tilsier at naturalytelser som ytes i, eller i tilknytning til, arbeidsforhold i hovedsak bør være skattepliktig lønn på lik linje med kontante ytelser. En snever definisjon av lønn som fritar naturalytelser helt eller delvis fra beskatning, vil føre til at avlønningen i større grad skjer i form av naturalytelser. Resultatet vil bli flere samfunnsøkonomisk ulønnsomme tilpasninger og sløsing med ressursene.

Et fullt skattefritak for arbeidsgiverbetalte barnehageplasser vil uthule skattegrunnlaget og føre til høyere skatte- og avgiftssatser for å kompensere for inntektstapet. Forslaget vil følgelig øke effektivitetstapet knyttet til skattereglene.

Også fordelingsmessig vil forslaget være uheldig, fordi det er de skattyterne som har høyest inntekt som vil få den største fordelen. Det skyldes både at de har høyest marginalskatt på lønn og at de alternativt i en del kommuner ville betalt mer for en kommunal barnehageplass på grunn av inntektsgradering. Videre vil det bli en forskjellsbehandling i forhold til trygdede og andre som står utenfor arbeidsmarkedet. Disse vil måtte betale barnehageplass med skattlagte trygdeinntekter o.l.

Det er vanskelig å anslå hvor stort provenytapet av et fullt skattefritak vil bli. Først og fremst er det svært vanskelig å anslå hvor omfattende arbeidsgiverbetaling av barnehageplasser er i dag, og hvor stort omfanget ville blitt med et fullt skattefritak. Ettersom et fullt skattefritak er gunstig både for arbeidsgiver og arbeidstaker, må man forvente at omfanget ville øke betydelig over tid. Videre gir avtaleteksten rom for ulike alternativer, og dette vil bl.a. gi forskjellige anslag på provenytapet. Blant annet må man eventuelt vurdere om skattefritaket også skal gjelde for tilskudd til ansatte med barn i kommunale barnehager eller at arbeidsgiver de facto betaler for barnehageplassen.

Dersom man vektlegger avtalens formulering om at arbeidsgiver de facto skal betale barnehageplassen, anslås påløpt provenytap skjønnsmessig til å ligge mellom 200 mill. kroner og 600 mill. kroner. Innenfor dette intervallet avhenger provenytapet bl.a. av hvilket krav man stiller til arbeidsgivers økonomiske engasjement i barnehagen. Ettersom arbeidsgivere i privat sektor normalt ikke har mulighet til å ha økonomisk engasjement i kommunale barnehager, vil denne avgrensningen i praksis føre til at det ikke gis skattefritak for tilskudd til deres ansatte med barn i kommunale barnehager.

Dersom man vektlegger avtaletekstens formulering om at skattefritaket også skal gjelde for kommunale barnehager, må man åpne for at arbeidsgivers tilskudd direkte til arbeidstaker blir unntatt skatteplikt, eventuelt at private arbeidsgivere kan kjøpe plasser i kommunale barnehager. Arbeidstakeren kan da selv ordne med og betale barnehageplass, og det stilles ingen krav til arbeidsgivers økonomiske engasjement i barnehagen. I dette tilfellet må man anta at omfanget av arbeidsgiverbetaling blir relativt stort allerede i innføringsåret. Dette skyldes at det blir både gunstig og lett for arbeidsgivere å tilby tilskudd til alle ansatte med barn i barnehage, selv om de ansatte allerede har barnehageplass. I denne avgrensningen kan det for øvrig stilles spørsmål om barnehageplassene de facto er arbeidsgiverbetalt. På svært skjønnsmessig grunnlag anslås provenytapet av dette til 1 mrd. kroner påløpt.

På sikt må man anta at et fullt skattefritak vil medføre et betydelig provenytap, uavhengig av om man stiller krav til arbeidsgivers økonomiske engasjement i barnehager eller ikke. Over tid vil trolig barnehager legge til rette for at arbeidsgiveres engasjement skal oppfylle kravene, f.eks. gjennom spesielt utformede avtaler. Hvis også tilskudd som er utbetalt direkte til ansatte skal gis skattefritak, kan man forvente at en stor andel arbeidstakere med barn i barnehage etter hvert får tilbud fra arbeidsgiver om at barnehageutgiftene blir dekket. For arbeidsgiveren vil tilbud om fri barnehage være et rimeligere alternativ enn en lønnsøkning, samtidig som arbeidstakeren ikke må skatte av ytelsen. På noe sikt kan provenytapet bli mellom 1 - 2 mrd. kroner pr. år.

I provenyberegningene er det lagt til grunn at skattefritaket innføres fra 1. januar 2003. For øvrig er det beregningsteknisk tatt utgangspunkt i maksimalsatsene som er foreslått gjeldende fra 1. august 2003 og 2004 i barnehageavtalen.

Det betydelige provenytapet og de uheldige fordelingsvirkningene er hovedårsakene til at Regjeringen ikke har funnet mulighet til å følge opp dette punktet i barnehageavtalen i 2003.

Det vises til øvrig omtale av Regjeringens oppfølging av barnehageavtalen i St.prp. nr. 1 (2002-2003) Statsbudsjettet medregnet folketrygden 2003 og St.prp. nr. 1 (2002-2003) Barne- og familiedepartementet.

2.3 Næringsbeskatningen (inngår i kap. 5501)

2.3.1 Skattefradrag for FoU

I forbindelse med budsjettet for 2002 ble det vedtatt en skattefradragsordning for FoU. Ordningen er avgrenset til bedrifter som oppfyller to av følgende tre vilkår:

• omsetning lavere enn 80 mill. kroner

• balansesum lavere enn 40 mill. kroner

• færre enn 100 ansatte.

Bedrifter som kommer inn under ordningen, skal kunne trekke fra 20 pst. av godkjente FoU-kostnader i utlignet skatt. Fradraget beregnes av en maksimal kostnadsramme på 4 mill. kroner. Kostnadsrammen øker til 8 mill. kroner ved innkjøp av FoU-tjenester fra godkjente forskningsinstitusjoner, universiteter og høyskoler. Dersom bedriften ikke betaler tilstrekkelig skatt til å dekke fradraget, utbetales et supplerende tilskudd ved ligningen.

For å imøtekomme ESAs krav til godkjennelse og sikre at skattefradragsordningen kan iverksettes fra og med inntektsåret 2002 som vedtatt, foreslår Regjeringen enkelte tilpasninger i dagens lovregel. Det vises til nærmere omtale i Ot.prp. nr. 1 (2002-3003) Skatte- og avgiftsopplegget 2003 - lovendringer.

Regjeringen mener det er viktig å stimulere næringslivet til å satse mer på FoU, og går derfor inn for å utvide skattefradragsordningen for FoU til å gjelde allebedrifter fra og med inntektsåret 2003. På denne måten ønsker Regjeringen å bringe FoU-innsatsen i Norge nærmere målet om gjennomsnittlig OECD-nivå innen 2005.

For at støtteintensiteten i ordningen ikke skal bli for høy iht. ESAs retningslinjer, jf. nærmere omtale i Ot.prp. nr. 1 (2002-2003), foreslås det at fradragssatsen settes til 18 pst. for bedrifter som faller utenfor ESAs definisjon av SMB. En bedrift regnes i følge ESAs definisjon som SMB dersom den oppfyller samtlige av følgende tre vilkår:

• omsetning lavere enn 320 mill. kroner

• balansesum lavere enn 216 mill. kroner

• færre enn 250 ansatte.

I tillegg må bedriftene tilfredsstille et krav om uavhengighet, dvs. at mindre enn 25 pst. av kapitalen må være eid av foretak som faller utenfor ESAs definisjon av SMB.

For bedrifter som omfattes av ESAs definisjon av SMB, settes fradragssatsen som i dag til 20 pst.

Forslaget innebærer et økt provenytap på om lag 400 mill. kroner påløpt og 40 mill. kroner bokført i 2003.

2.4 Endringer i kommunale og fylkeskommunale skattører og fellesskatt for 2003

Som en del av det økonomiske opplegget for kommunesektoren for budsjettåret 2003, foreslår Regjeringen å øke den maksimale skattøren for kommunene med 0,4 prosentpoeng til 12,8 pst. Bakgrunnen for forslaget er Regjeringens mål om å øke den kommunale skatteandelen.

Samtidig foreslår Regjeringen å øke den maksimale skattøren for fylkeskommunene med 1,3 prosentpoeng til 3,2 pst. At den foreslåtte økningen i skattøren er såpass stor skyldes tekniske forhold vedrørende sykehusreformen i 2002.

Det vises til forslag til Stortingets vedtak om fastsettelse av den kommunale og fylkeskommunale inntektsskattøren for inntektsåret 2003.

For å opprettholde en skattesats på 28 pst. på alminnelig inntekt, er det nødvendig å redusere satsen for fellesskatten til staten med 1,7 prosentpoeng til 12 pst. I Finnmark og Nord-Troms, hvor skattesatsen på alminnelig inntekt for personlige skattytere er 24,5 pst., reduseres fellesskatten til staten med 1,7 prosentpoeng til 8,5 pst. Det vises til forslag til § 3-2 i Stortingets skattevedtak for inntektsåret 2003.

For en nærmere redegjørelse for forslaget om endringer i de kommunale og fylkeskommunale skattørene, vises det til kapittel 3 i Nasjonalbudsjettet 2003.

2.5 Endringer i skattevedtaket for inntektsåret 2002

2.5.1 Minstefradrag for mottakere av rehabiliterings- og attføringspenger

Ved lov 30. juni 2000 nr. 57 vedtok Stortinget å endre reglene for rehabiliteringspenger etter lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven) kapittel 10 og attføringspenger etter folketrygdloven kapittel 11. Endringene trådte i kraft 1. januar 2002, jf. kgl.res. 31. august 2001. Endringene er blant annet omtalt i St.prp. nr. 1 (2001-2002) Skatte-, avgifts- og tollvedtak under kapittel 2.2.12:

«Som en oppfølging av innstillingen fra Stortingets sosialkomite i forbindelse med behandlingen av Velferdsmeldingen (St.meld. nr. 35 (1994-95)), vedtok Stortinget i 2000 bl.a. å endre beregningsreglene for rehabiliterings- og attføringspenger. Etter gjeldende regler beregnes rehabiliterings- og attføringspenger på samme måte som uførepensjon. For å gjøre det klarere at rehabiliterings- og attføringspenger er midlertidige ytelser og ikke en «stasjon» på veien mot uførepensjon, vil beregningen av ytelsene følge de samme prinsipper som for dagpenger under arbeidsløshet. Vedtaket innebærer også at ytelsene skattlegges på samme måte som dagpenger. Ytelsene vil bli regnet som pensjonsgivende inntekt, slik at mottakerne tjener opp pensjonspoeng. Det betyr at mottakerne mister retten til lav trygdeavgift på ytelsene og det halve særfradraget i alminnelig inntekt. Samtidig øker ytelsene og minste årlige ytelse for rehabiliterings- og attføringspenger heves fra 1 G til 1,6 G.»

Når rehabiliterings- og attføringspenger skal skattlegges på samme måte som dagpenger, innebærer dette blant annet at de skal omfattes av den samme regelen med hensyn til beregning av minstefradrag. Av skattevedtakets § 7-3 fremgår det at minstefradrag som beregnes av bl.a. dagpenger ikke skal settes lavere enn 31 800 kroner.

Det er ikke gitt en tilsvarende regel for mottakere av rehabiliterings- og attføringspenger. Det foreslås derfor en tilføyelse i bestemmelsen slik at det fremgår at minstefradraget for mottakerne av rehabiliterings- og attføringspenger ikke skal settes lavere enn 31 800 kroner. Det vises til forslag til endring av § 7-3 i skattevedtaket for inntektsåret 2002.

2.6 Avgift på arv og gaver (kap. 5506, post 70)

For 2003 foreslås det ingen endringer i avgiftssatser og fribeløp i arveavgiftsloven §§ 4 og 5. Det foreslås å videreføre fradragsbeløpet i § 2. For øvrig foreslås det likelydende vedtak for 2003 som for 2002.

Det vises til forslag til Stortingets vedtak om avgift til statskassen på arv og gaver for budsjetterminen 2003.

Etter arveavgiftsloven § 17 får en avgiftspliktig som mottar arv etter sin forsørger et fradrag i avgiftsgrunnlaget for hvert år som mangler på at han har fylt 21 år. Det årlige fradragsbeløpet fastsettes av Stortinget i skattevedtakene. Med virkning fra 2002, ble det årlige fradraget økt fra 25 000 kroner til 35 000 kroner.

I forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett 2002, jf. St.prp. nr. 63 (2001-2002) og Innst.S. nr. II (2001-2002), ble det vedtatt å endre skattevedtaket for 2002 slik at det årlige fradraget økes fra 35 000 kroner til 50 000 kroner. Endringen ble gitt tilbakevirkende kraft og gjelder arv hvor rådighetservervet finner sted etter 1. januar 2002.

Samtidig ble det foretatt endringer i arveavgiftsloven. Etter gjeldende arvelov kan ikke samboere arve hverandre uten at de har opprettet testamente. For testamentsarv betalte samboere arveavgift etter høy sats. Regjeringen mente at denne forskjellen i forhold til ektefeller kunne gi urimelige utslag og foreslo i Ot.prp. nr. 75 (2001-2002) Om lov om endringer i skatte- og avgiftslovgivninga mv. en endring i arveavgiftsloven som medfører at samboere som oppfyller definisjonen av samboere i folketrygdloven § 1-5 (samboere med felles barn og/eller som tidligere har vært gift med hverandre), skal likebehandles med ektefeller i forhold til arveavgift. Det betyr fullt avgiftsfritak. Endringen ble gitt tilbakevirkende kraft for arv hvor rådighetservervet finner sted etter 1. januar 2002.

Som en direkte konsekvens av denne endringen i arveavgiftsloven, ble kretsen av avgiftspliktige utvidet. Det er nå bl.a. avgiftsplikt på arv og gave fra en avdød samboer til den andre samboers særkullsbarn og på gave som en samboer mottar fra den andre samboerens foreldre. Den nye avgiftsplikten gjelder for arv/gave hvor rådighetservervet finner sted fra det tidspunktet lovendringen trådte i kraft (28. juni 2002).

2.7 Trygdeavgift og andre avgifter til folketrygden (kap. 5700, post 71 og 72)

Etter gjeldende regler betaler arbeidsgivere en arbeidsgiveravgift til folketrygden. Grunnlaget for arbeidsgiveravgiften er lønn og annen godtgjørelse utbetalt til arbeidstakerne. Satsen på arbeidsgiveravgiften varierer fra null prosent i Finnmark og Nord-Troms til 14,1 pst. i sentrale områder i Sør-Norge.

Personlige skattytere betaler en trygdeavgift på personinntekten. Satsen er 7,8 pst for lønn og næringsinntekt fra primærnæringene. For annen næringsinntekt er satsen 10,7 pst. inntil 12 G og 7,8 pst. over dette. På pensjonsinntekt mv. betales det en trygdeavgift på 3 pst.

For inntektsåret 2003 foreslås det ingen endringer i satsene for trygde- og arbeidsgiveravgift til folketrygden.

Det foreslås likevel en teknisk endring i avgiftsvedtaket. Inntil 2000 henviste avgiftsvedtaket § 1 til skatteloven av 1911 § 24. Reglene i denne bestemmelsen finnes i dag i skatteloven §§ 3-1 og 3-4. Henvisningen til § 3-4 ble imidlertid ikke tatt med da avgiftsvedtaket skulle oppdateres i forhold til den nye skatteloven. Forslaget innebærer at det i § 1 bokstavene a til e tas inn en henvisning til skatteloven § 3-4, slik at vedtaket nå skal vise både til skatteloven § 3-1 og § 3-4.

Produktavgiften i fiskerinæringen skal dekke forskjellen mellom høy sats og mellomsats for trygdeavgiften, ettersom næringsdrivende i fiskerinæringen, i motsetning til næringsdrivende utenfor primærnæringene, ikke er pålagt trygdeavgift med høy sats. Etter forslaget for 2003 er forskjellen mellom høy sats og mellomsats 2,9 prosentenheter av inntekten. Videre skal produktavgiften dekke arbeidsgiveravgift på hyre, en kollektiv medlemspremie til yrkesskadetrygd (0,2 pst. av inntekten), de faktiske utgiftene folketrygden har i forbindelse med frivillig tilleggstrygd for sykepenger, samt utgifter i forbindelse med stønad til arbeidsløse i næringen.

Fiskeridepartementet har i brev av 6. september 2002 tilrådd at avgiftssatsen blir fastsatt til 3,4 pst. i 2003. I brevet fra Fiskeridepartementet heter det bl.a.:

«Fiskeridepartementet har innhentet prognose på førstehåndsverdi og pensjonsgivende inntekt fra Fiskeridirektoratet. Rikstrygdeverket har kommet med opplysninger om utviklingen i kostnadene ved kollektiv tilleggstrygd til sykepenger for fiskere samt oversikt på innbetalt produktavgift for 2002. Garantikassen for fiskere har opplyst om utviklingen i utbetalingene av arbeidsledighetstrygd for fiskere med prognose for 2003. Oversikt på arbeidsgiveravgift for hyremottakere er levert av Statistisk sentralbyrå.

Følgende størrelser ligger til grunn ved fastsetting av nivået på produktavgifta for 2003:

Førstehåndsverdi som det skal betales produktavgift av	11.400 mill. kr.
Dette gir en pensjonsgivende inntekt på	4.393 mill. kr.

Fiskeridepartementet vil legge til grunn følgende prognoser som produktavgifta skal dekke i 2003. [...]

Andel medlemsavgift (2,9 pst. av inntekt)	127,4 mill. kr.
Yrkesskadetrygd (0,2 pst. av inntekt)	8,8 mill. kr.
Dagpenger ved arbeidsløshet	36,0 mill. kr.
Kollektiv tilleggstrygd for sykepenger	176,8 mill. kr.
Arbeidsgiveravgift for hyremottakere	38,0 mill. kr.
Totalt	387,0 mill. kr.

Beregningene viser at riktig sats på produktavgiften vil være 3,4 % for 2003, som er en økning på 0,2 % i forhold til hele 2002.»

Finansdepartementet slutter seg til dette, og legger fram forslag om at avgiftssatsen for produktavgift blir fastsatt til 3,4 pst. i 2003. Det vises til forslag til vedtak om produktavgift til folketrygden for fiskeri-, hval- og selfangstnæringen for 2003.

2.8 Differensiert arbeidsgiveravgift og forholdet til EØS-avtalen

I mai 1999 fikk ESA medhold av EFTA-domstolen i at systemet med differensiert arbeidsgiveravgift var statsstøtte og dermed måtte tilpasses EØS-avtalens regler om dette. Senere i 1999 godkjente ESA systemet for differensiert arbeidsgiveravgift bl.a. etter en fleksibel fortolkning av ESAs retningslinjer for støtte til ekstra transportkostnader i tynt befolkede områder, dvs. som en indirekte transportstøtteordning. Dette innebar bl.a. at visse aktiviteter fra 1. januar 2000 måtte betale høyeste avgift uansett arbeidstakers bosted. Av ESAs vedtak framgikk det at den norske ordningen ville gjennomgås på nytt innen utløpet av 2003.

I 2000 behandlet Kommisjonen en svensk ordning med reduserte sosiale avgifter for deler av tjenestesektoren i Nord-Sverige. Kommisjonen la da til grunn en mer ordlydstro tolkning av gjeldende retningslinjer for regional transportstøtte enn tidligere, med det resultat at Sverige ikke fikk godkjent sin ordning.

I brev av 4. juni 2002 har ESA formelt meddelt at de vil starte gjennomgangen av den norske ordningen. ESA har signalisert at vurderingen vil bli foretatt i lys av Kommisjonens vedtak i den svenske saken. Økt handel med tjenester og behovet for en mer detaljert gjennomgang av ulike typer økonomisk virksomhet, nevnes også som årsaker til at en ny gjennomgang av den norske ordningen er nødvendig. Formålet er å sikre lik håndheving av statsstøtteregelverket innen EØS-området.

Differensiert arbeidsgiveravgift er et av de viktigste virkemidlene for å bevare hovedtrekkene i bosettingsmønsteret i Distrikts-Norge. Det er derfor Regjeringens mål at hovedtrekkene i den gjeldende ordningen opprettholdes også etter 2003. Det er imidlertid usikkert hvor store endringer ESA vil kreve i det gjeldende regelverket. Det er derfor naturlig at det arbeides parallelt med mulige alternativer til differensiert arbeidsgiveravgift. Eventuelle alternative ordninger bør være treffsikre og kostnadseffektive. Dette taler for at ordningene utformes mest mulig generelt, og at de er målrettet i forhold til bosetting og sysselsetting i distriktene.