I. Nasjonal politikk

1. Den nasjonale politikken som er utformet i henhold til artikkel 3 i konvensjonen skal ta hensyn til Del II av Konvensjon om sikkerhet og helse i arbeidslivet (nr. 155) fra 1981, og til de relevante rettigheter og forpliktelser for arbeidstakere, arbeidsgivere og myndigheter som er fastlagt i den nevnte konvensjon.

II. Nasjonalt system

1. Under arbeidet med å etablere, opprettholde, gradvis utvikle og med jevne mellomrom gjennomgå et nasjonalt system for sikkerhet og helse i arbeidslivet, slik dette er definert i artikkel 1 bokstav b i konvensjonen,

   1. skal medlemmene ta hensyn til de ILO-dokumenter som er relevante for et rammeverk som skal fremme sikkerhet og helse i arbeidslivet, og som er ført opp i vedlegget til denne rekommandasjon, særlig Konvensjon om sikkerhet og helse i arbeidslivet (nr. 155) fra 1981, Konvensjon om arbeidstilsyn i industri og handel (nr. 81) fra 1947 og Konvensjon om arbeidstilsyn i landbruket (nr. 129) fra 1969, og

   2. kan medlemmene utvide samrådet som er fastsatt i artikkel 4 nr. 1) i konvensjonen til å omfatte også andre interesserte parter.

2. For å forebygge skader, sykdom og dødsfall i arbeidslivet, skal det nasjonale systemet omfatte hensiktsmessige tiltak for å beskytte alle arbeidstakere, og særlig de som arbeider i høyrisiko-sektorer, samt arbeidstakere som er spesielt utsatt, som f.eks. de som arbeider i den uformelle økonomien, og gjestearbeidere og ungdom.

3. Medlemmene skal ta forholdsregler for å ivareta sikkerheten og beskytte helsen til arbeidstakere av begge kjønn, herunder beskytte deres forplantningsevne.

4. Under arbeidet med å fremme en nasjonal forebyggende kultur for sikkerhet og helse, slik denne er definert i artikkel 1 bokstav d) i konvensjonen, skal medlemmene bestrebe seg på å:

   1. skape bevissthet omkring sikkerhet og helse i arbeidslivet på arbeidsplasser og blant allmennheten gjennom nasjonale kampanjer, i tilknytning til initiativer på den enkelte arbeidsplass og internasjonale initiativer, der dette er aktuelt,

   2. fremme mekanismer for tilbud om utdanning og opplæring innenfor sikkerhet og helse i arbeidslivet, særlig for bedriftenes ledelse, arbeidsledere, arbeidstakere og deres representanter og offentlige tjenestemenn som har ansvar for sikkerhet og helse,

   3. innføre begreper om og, der det er behov for det, kompetanse innenfor sikkerhet og helse i arbeidslivet, i utdanning og yrkesopplæring,

   4. legge til rette for utveksling av statistikk og data om sikkerhet og helse i arbeidslivet mellom relevante myndigheter, arbeidsgivere og arbeidstakere og deres representanter,

   5. bidra med informasjon og rådgivning til arbeidsgivere og arbeidstakere og deres respektive organisasjoner, og fremme eller legge til rette for samarbeid mellom dem, med sikte på å eliminere eller minimere arbeidsrelatert risiko, så langt det med rimelighet lar seg gjøre,

   6. medvirke til at det på de enkelte arbeidsplasser blir etablert sikkerhets- og helsemessige retningslinjer og fellesutvalg for sikkerhet og helse, og at det blir utnevnt sikkerhets- og helserepresentanter for arbeidstakerne, i samsvar med nasjonal lovgivning og praksis, og

   7. ta opp mikroforetaks, små og mellomstore foretaks og entreprenørers begrensninger når det gjelder gjennomføring av retningslinjer for og bestemmelser om sikkerhet og helse i arbeidsmiljøet, i samsvar med nasjonal lovgivning og praksis.

5. Medlemmene skal gjøre sikkerhet og helse i arbeidslivet til en integrert del av bedriftenes styringssystemer, f.eks. slik det er skissert i Retningslinjer for styringssystemer for sikkerhet og helse i arbeidslivet (ILO-OSH 2001)

III. Nasjonalt program

1. Det nasjonale programmet for sikkerhet og helse i arbeidslivet, slik det er definert i artikkel 1 bokstav c) i konvensjonen, skal bygge på prinsippene om risikovurdering og risikohåndtering, særlig på arbeidsplassnivå.

2. Det nasjonale programmet skal kartlegge hvilke tiltak som bør prioriteres, og prioriteringene bør gjennomgås og oppdateres med jevne mellomrom.

3. Under arbeidet med utformingen og senere gjennomganger av det nasjonale programmet kan medlemmene utvide samrådet som er fastsatt i artikkel 5 nr. 1) i konvensjonen til å omfatte også andre interesserte parter.

4. For å gjennomføre bestemmelsene i artikkel 5 i konvensjonen, bør det nasjonale programmet aktivt fremme forebyggende tiltak og aktiviteter, som inkluderer arbeidsgivere, arbeidstakere og representanter for disse, på de enkelte arbeidsplassene.

5. Det nasjonale programmet for sikkerhet og helse i arbeidslivet skal, når det er hensiktsmessig, samordnes med andre nasjonale programmer og planer, f.eks. med programmer og planer som gjelder folkehelsen og den økonomiske utvikling.

6. Under arbeidet med å utforme og gjennomgå det nasjonale programmet, skal medlemmene ta hensyn til de dokumenter fra ILO som er relevante for et rammeverk som skal fremme sikkerhet og helse i arbeidslivet, og som er ført opp i vedlegget til denne rekommandasjon, uten at dette skal ha innvirkning på deres forpliktelser i henhold til konvensjoner som de har ratifisert.

IV. Nasjonal profil

1. Medlemmene skal utarbeide og med jevne mellomrom oppdatere en nasjonal profil som oppsummerer situasjonen når det gjelder sikkerhet og helse i arbeidslivet og utviklingen i arbeidet for et trygt og sunt arbeidsmiljø. Profilen skal brukes som grunnlag for utforming og gjennomgang av det nasjonale programmet.

2. 1) Den nasjonale profilen med hensyn til sikkerhet og helse i arbeidslivet skal omfatte informasjon om følgende elementer, dersom det er mulig:

   1. lover og regelverk, kollektive avtaler dersom det er aktuelt, og eventuelle andre dokumenter som har relevans for sikkerhet og helse i arbeidslivet,

   2. den myndighet, ev. de myndigheter, eller det organ, ev. de organer, som har ansvaret for sikkerhet og helse i arbeidslivet, og som er utpekt i henhold til nasjonal lovgivning og praksis,

   3. de mekanismer som skal sikre at nasjonale lover og regelverk blir overholdt, herunder tilsynssystemer,

   4. ordninger som skal fremme, på foretaksnivå, samarbeid mellom ledelse, arbeidere og representanter for disse, som et viktig element i det forebyggende arbeidet på arbeidsplassen,

   5. det nasjonale rådgivende trepartsorganet, ev. de nasjonale rådgivende trepartsorganene, som skal behandle spørsmål som gjelder sikkerhet og helse i arbeidslivet,

   6. informasjons- og rådgivningstjenester vedrørende sikkerhet og helse i arbeidslivet,

   7. tilgang til opplæring på området sikkerhet og helse i arbeidslivet,

   8. bedriftshelsetjenester, i samsvar med nasjonal lovgivning og praksis,

   9. forskning på sikkerhet og helse i arbeidslivet,

   10. mekanismen for innsamling og analyse av data om yrkesskader og yrkessykdommer og deres årsaker, i samsvar med relevante ILO-dokumenter,

   11. tilretteleggingen av samarbeid med relevante forsikrings- eller trygdeordninger som dekker yrkesskader og yrkessykdommer, og

   12. støttemekanismene for en gradvis og kontinuerlig forbedring av sikkerheten og de helsemessige forholdene i mikroforetak, i små og mellomstore foretak og i den uformelle økonomien.

3. 2) I tillegg skal den nasjonale profilen med hensyn til sikkerhet og helse i arbeidslivet omfatte informasjon om følgende elementer, der det er aktuelt:

   1. samordnings- og samarbeidsmekanismer på nasjonalt nivå og på foretaksnivå, herunder mekanismer for evaluering av det nasjonale programmet,

   2. tekniske standarder, reglement og retningslinjer for sikkerhet og helse i arbeidslivet,

   3. undervisningsopplegg og bevissthetsskapende tiltak, herunder initiativer for å fremme slike,

   4. tekniske, medisinske og vitenskapelige faginstitusjoner som beskjeftiger seg med ulike aspekter ved sikkerhet og helse i arbeidslivet, herunder forskningsinstitusjoner og laboratorier som arbeider med slike spørsmål,

   5. personell som har sikkerhet og helse som arbeidsfelt, som f.eks. inspektører, sikkerhetspersonell og bedriftsleger og annet helsepersonell,

   6. statistikk over yrkesskader og yrkessykdommer,

   7. arbeidsgiverorganisasjoners og fagforeningers politikk og programmer for sikkerhet og helse i arbeidslivet,

   8. regelmessige eller kontinuerlige aktiviteter som gjelder sikkerhet og helse i arbeidslivet, herunder internasjonalt samarbeid,

   9. finansielle og budsjettmessige ressurser til sikkerhet og helse i arbeidslivet, og

   10. data om demografi, lese- og skriveferdigheter, økonomi og sysselsetting, dersom det foreligger slike data, og eventuell annen relevant informasjon.

V. Internasjonalt samarbeid og utveksling av informasjon

1. Den internasjonale arbeidsorganisasjonen skal:

   1. tilrettelegge for internasjonalt teknisk samarbeid om sikkerhet og helse i arbeidslivet, med sikte på å bistå land, og særlig utviklingsland, med å:

      1. styrke sin evne til å etablere og opprettholde en nasjonal forebyggende kultur for sikkerhet og helse,

      2. gjøre sikkerhet og helse til en integrert del av bedriftenes styringssystemer, og

      3. ratifisere, når det gjelder konvensjoner, og gjennomføre de ILO-dokumenter som er relevante for et rammeverk til fremme av sikkerhet og helse i arbeidslivet, og som er ført opp i vedlegget til denne rekommandasjon,

   2. tilrettelegge for utveksling av informasjon om de enkelte lands nasjonale politikk, slik den er definert i artikkel 1 bokstav a) i konvensjonen, om nasjonale systemer og programmer for sikkerhet og helse i arbeidslivet, herunder om gode framgangsmåter og innovative løsninger, og om identifisering av nye risiko- og faremomenter på arbeidsplassen, og

   3. gi informasjon om framskritt som blir gjort i arbeidet for å utvikle et trygt og sunt arbeidsmiljø.

VI. Oppdatering av vedlegget

1. Vedlegget til denne rekommandasjon skal gjennomgås og oppdateres av styret i Det internasjonale arbeidsbyrået. Etter at vedlegget er revidert på denne måten, skal det godkjennes av styret, og dette nye vedlegget skal deretter erstatte det tidligere vedlegget, etter at det er sendt ut til medlemmene i Den internasjonale arbeidsorganisasjonen.

I. konvensjoner

• Konvensjon om arbeidstilsyn i industri og handel (nr. 81) fra 1947

• Konvensjon om vern mot strålefare (nr. 115) fra 1960

• Konvensjon om yrkeshygiene i handels- og kontorvirksomhet (nr. 120) fra 1964

• Konvensjon om yrkesskadetrygd (nr. 121) fra 1964

• Konvensjon om arbeidstilsyn i landbruket (nr. 129) fra 1969

• Konvensjon om yrkesframkalt kreft (nr. 139) fra 1974

• Konvensjon om arbeidsmiljø (luftforurensning, støy og vibrasjon) (nr. 148) fra 1977

• Konvensjon om yrkesmessig sikkerhet og helse innenfor havnearbeid (nr. 152) fra 1979

• Konvensjon om sikkerhet og helse i arbeidslivet (nr. 155) fra 1981

• Konvensjon om bedriftshelsetjeneste (nr. 161) fra 1985

• Konvensjon om sikkerhet ved bruk av asbest (nr. 162) fra 1986

• Konvensjon om sikkerhet og helse i bygg- og anleggsbransjen (nr. 167) fra 1988

• Konvensjon om kjemiske stoffer (nr. 170) fra 1990

• Konvensjon om forebygging av store industriulykker (nr. 174) fra 1993

• Konvensjon om sikkerhet og helse innenfor gruvedrift (nr. 176) fra 1995

• Protokoll av 1995 til Konvensjon om arbeidstilsyn i industri og handel (nr. 81) fra 1947

• Konvensjon om sikkerhet og helse i landbruket (nr. 184) fra 2001

• Protokoll av 2002 til Konvensjon om sikkerhet og helse i arbeidslivet (nr. 155) fra 1981

II. Rekommandasjoner

• Rekommandasjon om arbeidstilsyn i industri og handel (nr. 81) fra 1947

• Rekommandasjon om arbeidstilsyn innenfor gruvedrift og transport (nr. 82) fra 1947

• Rekommandasjon om vern av arbeidstakeres helse (nr. 97) fra 1953

• Rekommandasjon om velferdsinnretninger (nr. 102) fra 1956

• Rekommandasjon om vern mot strålefare (nr. 114) fra 1960

• Rekommandasjon om innkvartering av arbeidere (nr. 115) fra 1961

• Rekommandasjon om yrkeshygiene i handels- og kontorvirksomhet (nr. 120) fra 1964

• Rekommandasjon om yrkesskadetrygd (nr. 121) fra 1964

• Rekommandasjon om arbeidstilsyn i landbruket (nr. 133) fra 1969

• Rekommandasjon om yrkesframkalt kreft (nr. 147) fra 1974

• Rekommandasjon om arbeidsmiljø (luftforurensning, støy og vibrasjon) (nr. 156) fra 1977

• Rekommandasjon om yrkesmessig sikkerhet og helse innenfor havnearbeid (nr. 160) fra 1979

• Rekommandasjon om sikkerhet og helse i arbeidslivet (nr. 164) fra 1981

• Rekommandasjon om bedriftshelsetjeneste (nr. 171) fra 1985

• Rekommandasjon om sikkerhet ved bruk av asbest (nr. 172) fra 1986

• Rekommandasjon om sikkerhet og helse i bygg- og anleggsbransjen (nr. 175) fra 1988

• Rekommandasjon om kjemiske stoffer (nr. 177) fra 1990

• Rekommandasjon om forebygging av store industriulykker (nr. 181) fra 1993

• Rekommandasjon om sikkerhet og helse innenfor gruvedrift (nr. 183) fra 1995

• Rekommandasjon om sikkerhet og helse i landbruket (nr. 192) fra 2001

• Rekommandasjon om liste over yrkessykdommer (nr. 194) fra 2002

Rekommandasjon nr. 198 av 2006 om ansettelsesforholdet

Den internasjonale arbeidsorganisasjonens generalkonferanse,

• som styret for Det internasjonale arbeidsbyrået har sammenkalt i Genève til sin 95. sesjon 31. mai 2006, og

• som tar i betraktning at nasjonal lovgivning og kollektive avtaler gir beskyttelse som er knyttet til at det foreligger et ansettelsesforhold mellom en arbeidsgiver og en arbeidstaker, og

• som tar i betraktning at lovgivningen og tolkningen av den bør være forenlig med målsettingen om anstendig arbeid, og

• som tar i betraktning at sysselsettings- eller arbeidslovgivningen søker blant annet å adressere det som kan være en ulik forhandlingsposisjon mellom partene i et ansettelsesforhold, og

• som tar i betraktning at beskyttelse av arbeidstakere er sentralt i mandatet til Den internasjonale arbeidsorganisasjonen, og i samsvar med prinsippene i ILOs erklæring om grunnleggende prinsipper og rettigheter i arbeidslivet, 1998, og ILOs agenda for anstendig arbeid, og

• som tar i betraktning vanskene med å fastslå om det foreligger et ansettelsesforhold i situasjoner hvor partenes respektive rettigheter og forpliktelser ikke er klare, hvor det er gjort forsøk på å skjule at det er tale om et ansettelsesforhold, eller hvor det finnes mangler eller begrensninger i regelverket eller dets tolkning eller anvendelse, og

• som merker seg at det finnes situasjoner hvor kontraktsmessige ordninger kan medføre at personer som utfører arbeid fratas beskyttelsen de har krav på, og

• som erkjenner at internasjonal veiledning til Medlemsstatene har en rolle å spille i å hjelpe dem å oppnå denne beskyttelsen gjennom nasjonal rett og praksis, og at slik veiledning bør ha relevans over tid, og

• som også erkjenner at slik beskyttelse bør være tilgjengelig for alle, i særdeleshet utsatte arbeidstakere, og bør være basert på lovgivning som er effektiv og omfattende, med rask virkning, og som ansporer til frivillig etterlevelse, og

• som erkjenner at nasjonal politikk bør være et resultat av rådslagning med arbeidslivets parter og bør gi veiledning til de berørte partene på arbeidsplassen, og

• som erkjenner at nasjonal politikk bør fremme økonomisk vekst, etablering av nye arbeidsplasser og anstendig arbeid, og

• som tar i betraktning at økonomisk globalisering har økt mobiliteten til personer som utfører arbeid som har behov for beskyttelse, i hvert fall i tilfeller der nasjonal beskyttelse omgås ved valg av lovgivning, og

• som merker seg at det innenfor rammen av tjenesteyting over landegrensene er viktig å fastsette hvem som ansees som arbeidstaker, hvilke rettigheter arbeidstakeren har, og hvem som er arbeidsgiveren, og

• som tar i betraktning at vanskene med å fastslå om det foreligger et ansettelsesforhold kan skape alvorlige problemer for vedkommende personer, deres lokalsamfunn og storsamfunnet, og

• som tar i betraktning at usikkerheten om det foreligger et ansettelsesforhold må adresseres for å garantere likeverdig konkurranse og effektiv beskyttelse av arbeidstakere på en måte som er i samsvar med nasjonal lovgivning eller praksis, og

• som merker seg alle relevante internasjonale arbeidsstandarder, særlig de som retter seg mot kvinners spesielle situasjon, likeledes de som retter seg mot arbeidstakerbegrepets rekkevidde, og

• som har besluttet å vedta visse forslag som gjelder ansettelsesforholdet, punkt 5 på sesjonens dagsorden, og

• som har besluttet at disse forslagene skal gis form av en rekommandasjon;

vedtar i dag, 15. juni 2006, følgende rekommandasjon, kalt Rekommandasjon om ansettelsesforholdet, 2006.

I. Nasjonal politikk for beskyttelse av arbeidstakere

1. Medlemsstatene bør utforme og gjennomføre en nasjonal politikk for å gjennomgå ved passende mellomrom og, om nødvendig, avklare og tilpasse virkeområdet for relevante lover og forskrifter med det for øye å garantere effektiv beskyttelse for personer som utfører arbeid innenfor rammen av et ansettelsesforhold (arbeidstakere).

2. Arten og omfanget av beskyttelse som gis arbeidstakere bør defineres av nasjonal lovgivning eller praksis, eller av begge deler, samtidig som det tas hensyn til relevante internasjonale arbeidsstandarder. Slik lovgivning eller praksis, herunder de elementene som angår virkeområde og ansvar for gjennomføring, bør være klare og tilstrekkelige til å sikre effektiv beskyttelse av arbeidstakere.

3. Nasjonal politikk bør utformes og gjennomføres i samsvar med nasjonal lovgivning og praksis i samråd med de mest representative arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner.

4. Nasjonal politikk bør minst omfatte tiltak for:

   1. å gi veiledning til berørte parter, særlig arbeidsgivere og personer som utfører arbeid, i å effektivt fastslå om det foreligger et ansettelsesforhold og om avgrensningen mellom arbeidstakere og selvstendige,

   2. å bekjempe skjulte ansettelsesforhold i sammenheng med, for eksempel, andre forhold som kan innbefatte bruken av andre former for kontraktsmessige ordninger som skjuler den reelle juridiske status, under forståelse av at et skjult ansettelsesforhold oppstår når arbeidsgiveren behandler et individ annet enn som en arbeidstaker på en måte som skjuler hans eller hennes reelle juridiske status som arbeidstaker, og at det kan oppstå situasjoner hvor kontraktsmessige ordninger har som virkning at arbeidstakere fratas beskyttelsen de har krav på,

   3. å sikre standarder som kan anvendes på alle former for kontraktsmessige ordninger, herunder de som involverer en rekker parter, slik at arbeidstakere får beskyttelsen de har krav på,

   4. å sikre at standarder som kan anvendes på alle former for kontraktsmessige ordninger fastslår hvem som har ansvar for beskyttelsen ordningene omfatter,

   5. å sørge for at de berørte, især arbeidsgivere og arbeidstakere, har effektiv tilgang til hensiktsmessige, hurtige, rimelige, rettferdige og effektive prosedyrer og mekanismer for tvisteløsning vedrørende et ansettelsesforholds eksistens og vilkår,

   6. å sikre etterlevelse og effektiv anvendelse av lovgivning som regulerer ansettelsesforholdet, og

   7. å sørge for hensiktsmessig og tilstrekkelig opplæring i relevante internasjonale arbeidsstandarder, komparativ rett og rettspraksis for dommere, voldgiftsdommere, meglere, arbeidstilsynsinspektører og andre personer med ansvar for tvisteløsning og håndheving av nasjonal arbeidslovgivning og standarder.

5. Medlemsstatene bør i den nasjonale politikken særlig søke å sikre effektiv beskyttelse for personer som utfører arbeid som er særlig berørt av usikkerheten i forhold til om det foreligger et ansettelsesforhold, herunder kvinner, likeledes de mest utsatte grupper av personer som utfører arbeid, unge, eldre, personer som arbeider i den uformelle økonomien, arbeidsinnvandrere og funksjonshemmede.

6. Medlemsstatene bør:

   1. i den nasjonale politikken særlig ta hensyn til kjønnsdimensjonen ettersom kvinner dominerer i visse yrker og sektorer hvor det finnes en høy andel skjulte ansettelsesforhold, eller mangel på klarhet i ansettelsesforhold, og

   2. ha en klar politikk når det gjelder likestilling mellom kjønnene og bedre håndheving av relevante lover og avtaler på nasjonalt nivå som effektivt tar hensyn til kjønnsdimensjonen.

7. Når det gjelder bevegelse av personer som utfører arbeid over landegrensene:

   1. bør enhver Medlemsstat, i sin utforming av nasjonal politikk og etter rådslagning med de mest representative arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene, overveie å vedta innenfor sin jurisdiksjon, og der det er hensiktsmessig i samarbeid med andre Medlemsstater, hensiktsmessige tiltak for å gi effektiv beskyttelse til arbeidsinnvandrere i sitt territorium som kan bli berørt av usikkerhet i forhold til om det foreligger et ansettelsesforhold, og for å forebygge at deres rettigheter blir svekket,

   2. kan, når det rekrutteres personer i ett land for å arbeide i et annet, vedkommende Medlemsstater overveie å inngå bilaterale avtaler for å forebygge misligheter og uredelig praksis som har som formål å omgå bestående ordninger for beskyttelse av arbeidstakere.

8. Nasjonal politikk for beskyttelse av arbeidstakere bør ikke gripe inn overfor reelle sivile og kommersielle forhold, og bør samtidig sørge for at arbeidstakere får beskyttelsen de har krav på.

II. Vurderingen av om det foreligger et ansettelsesforhold

1. Når det gjelder nasjonal politikk for beskyttelse av arbeidstakere, bør vurderingen av om det foreligger et ansettelsesforhold primært styres av de faktiske forholdene knyttet til utførelsen av arbeidet og avlønningen, uaktet hvordan forholdet betegnes i en eventuell motsatt ordning, i kontrakts- eller annen form, som måtte være avtalt mellom partene.

2. Medlemsstatene bør fremme klare metoder for veiledning av personer som utfører arbeid og arbeidsgivere i å vurdere om det foreligger et ansettelsesforhold.

3. Med henblikk på å lette vurderingen av om det foreligger et ansettelsesforhold, bør Medlemsstatene innenfor rammen av den nasjonale politikken som er omtalt i denne Rekommandasjonen, overveie muligheten av;

   1. å tillate flere ulike måter å vurdere om det foreligger et ansettelsesforhold,

   2. å legge til grunn at det er etablert en juridisk formodning om at det foreligger et ansettelsesforhold der en eller flere relevante indikatorer er til stede, og

   3. å bestemme, etter forutgående rådslagninger med de mest representative arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner, at arbeidstakere med visse kjennetegn må, generelt eller i en bestemt sektor, anses for enten å være arbeidstakere eller selvstendige,

4. Med henblikk på den nasjonale politikken som er omtalt i denne Rekommandasjonen, kan Medlemsstater overveie å presisere kriteriene som anvendes for å vurdere om det foreligger et ansettelsesforhold, for eksempel underordning eller avhengighet.

5. Medlemsstatene bør overveie muligheten av å definere i sin lovgivning, eller på annen måte, spesifikke indikatorer på at det foreligger et ansettelsesforhold. Slike indikatorer vil kunne omfatte:

   1. at arbeidet utføres etter anvisninger fra og under kontroll av en annen person; innebærer integrasjon av den som utfører arbeid i foretakets organisasjon; utføres utelukkende eller i hovedsak til fordel for en annen person; må utføres personlig; utføres innenfor en bestemt arbeidstid eller på en arbeidsplass som er spesifisert eller avtalt av den som anmoder om arbeidet; har en bestemt varighet og en viss kontinuitet; forutsetter at den som utfører arbeid er tilgjengelig; eller innebærer at den som anmoder om arbeidet stiller til rådighet redskap, arbeidsmaterialer eller maskiner,

   2. periodisk utbetaling av lønn; at slik lønn utgjør eneste eller hovedinntektskilde; ytelse av naturalia så som mat, losji eller transport; erkjennelse av rettigheter så som ukentlig hviletid og årlig ferie; at den som anmoder om arbeidet betaler for reiser som foretas for å kunne utføre arbeidet; eller fravær av økonomisk risiko.

6. Tvisteløsning vedrørende et ansettelsesforholds eksistens og vilkår bør være en sak for arbeidsrettsdomstoler eller annen rett eller voldgiftsmyndigheter som de som utfører arbeid og arbeidsgivere har effektiv tilgang til i samsvar med nasjonal lovgivning og praksis.

7. Den kompetente myndigheten bør vedta tiltak med sikte på å sikre respekt for og gjennomføring av lovgivning vedrørende ansettelsesforholdet hva angår de ulike aspektene som er omtalt i denne Rekommandasjonen, for eksempel gjennom arbeidstilsynsetaten og dets samarbeid med trygdeetaten og skatteetaten.

8. Med hensyn til ansettelsesforholdet, bør nasjonale arbeidsetater og tilknyttede tjenester føre regelmessig kontroll med sine håndhevingsprogrammer og prosesser. Oppmerksomhet bør særlig rettes mot yrker og sektorer med en høy andel kvinner.

9. Som en del av den nasjonale politikken som er omtalt i denne Rekommandasjonen, bør Medlemsstater utvikle effektive tiltak med sikte på å fjerne incitamenter til å skjule et ansettelsesforhold.

10. Som en del av den nasjonale politikken, bør Medlemsstater fremme den rollen som tarifforhandlinger og den sosiale dialogen har som et av flere midler til å finne løsninger på spørsmål angående arbeidstakerbegrepets rekkevidde på nasjonalt nivå.

III. Overvåking og gjennomføring

1. Medlemsstatene bør etablere en hensiktsmessig mekanisme, eller benytte en som allerede eksisterer, for å overvåke utviklingen i arbeidsmarkedet og organisering av arbeid, og for å utforme råd når det gjelder vedtakelse og gjennomføring av tiltak angående ansettelsesforholdet innenfor rammen av den nasjonal politikken.

2. De mest representative arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene bør representeres på like fot i mekanismen for å overvåke utviklingen i arbeidsmarkedet og organisering av arbeid. I tillegg bør disse organisasjonene rådføres under mekanismen så ofte som nødvendig, og der det er mulig og nyttig, på grunnlag av ekspertrapporter eller tekniske studier.

3. Medlemsstatene bør i den utstrekning det er mulig samle opplysninger og statistiske data og foreta forskning om forandringer i arbeidsmønstre og -struktur på nasjonalt og sektornivå, samtidig som det tas hensyn til fordelingen av menn og kvinner og andre relevante forhold.

4. Medlemsstatene bør etablere spesifikke nasjonale mekanismer for å sikre at ansettelsesforhold effektivt kan identifiseres innenfor rammen av tjenesteyting over landegrensene. Det bør også overveies å utvikle systematisk kontakt og informasjonsutveksling omkring dette temaet med andre Stater.

IV. Siste paragraf

1. Denne Rekommandasjonen reviderer ikke Rekommandasjon nr 188 (1997) om privat arbeidsformidling, og kan heller ikke revidere Konvensjon nr 181 (1997) om privat arbeidsformidling.