Del 1
Hovedinnledning

1 Innledning

Norsk utenrikspolitikk skal ivareta norske interesser og verdier i en verden i rask forandring. Samtidig skal den bidra til å fremme internasjonale fellesgoder og bygge en bedre organisert verden. Hovedlinjene i regjeringens politikk bygger på en sterk oppslutning om FN og folkeretten, medlemskapet i NATO og EØS-avtalen og norsk innsats for fattigdomsbekjempelse, mer rettferdig fordeling og en mer demokratisk verdensorden, både globalt og regionalt.

Nordområdene er denne regjeringens viktigste strategiske satsingsområde i utenrikspolitikken. Utviklingen i Nord skaper en ny arena for norsk utenrikspolitikk. Derfor har vi økt fokuset og styrket kontakten med samarbeidspartnere i regionen og med andre land om nordområdene. Norge skal være til å kjenne igjen i nordområdene. Nærvær, aktivitet og kunnskap er nøkkelord for vår satsing.

Vår politikk er en bred nasjonal satsing på bosetting, arbeid, verdiskaping, klima og miljø, bærekraftig forvaltning, kunnskap og kultur. Regjeringens nordområdestrategi, som ble lansert i Tromsø 1. desember 2006, gir en samlet oversikt over satsinger og ambisjoner. Videre oppfølgning av strategien vil stå høyt på Regjeringens dagsorden.

Forholdet til Russland er den sentrale bilaterale dimensjon ved nordområdepolitikken. Politikken overfor Russland vil være interessebasert og samarbeidsorientert, pragmatisk og preget av fasthet. Flere av utfordringene i nord, som innen miljø, redning og beredskap og ressursforvaltning, kan bare løses med russisk engasjement og norsk-russisk samarbeid. Dialogen med Russland skal være åpen og tydelig når det gjelder vårt syn på rettsstatsprinsipper, menneskerettigheter og politiske rettigheter. For Norge er vår forankring i NATO og samarbeidet over Atlanterhavet en viktig dimensjon i denne politikken.

Regjeringen vektlegger i sin utenrikspolitikk tett kontakt og dialog med de andre europeiske landene, og med EUs medlemsland og institusjoner. Med utgangspunkt i at Norge ikke er medlem av EU søker vi å utnytte alle muligheter for samarbeid og påvirkning i forhold til Europa med sikte på å ivareta norske interesser og vinne gjennomslag for norske syn. Parallelt med godt arbeid inn mot de viktigste EU-institusjonene, vil vi følge mer aktivt opp vår europapolitikk bilateralt overfor hovedstedene i EU-land.

Det er i norsk interesse at vi har en FN-ledet verdensorden. Derfor vil Regjeringen arbeide for å styrke FN og internasjonal rett. Regjeringen vil fortsette fokuset på, og gi konkrete innspill til FN-reform. Som medlemsland støtter Norge aktivt opp om reformprosessen og vi søker samarbeid med nærstående land for et moderne og effektivt FN. Norge vil bidra med så vel politisk som økonomisk støtte til dette viktige arbeidet. FNs største fortrinn som forum for å styrke verdensfreden er bredden i virkemidlene. FN kan spille en rolle i alle stadier i en konflikt: Fra før konflikt bryter ut, via fredsoperasjoner og bistand i overgangen etter en fredsavtale, til langsiktig utvikling og institusjonsbygging på veien mot varig fred. Derfor samarbeider regjeringen nært med FN i vårt eget fred og forsoningsarbeid.

Norges rolle for å bidra til fred og forsoning har en tydelig plass i vår regjeringsplattform. Våre bidrag til å forebygge, dempe og løse konflikter styrkes. Vi kan ikke engasjere oss over evne, men Norge har fortrinn og erfaring, og vi har bygget opp viktig kompetanse. Norge har lange tradisjoner for å legge til rette for fredsprosesser i langvarige og vanskelige konflikter. Regjeringen vil prioritere dette arbeidet videre, herunder på Sri Lanka, i Sudan, Midtøsten, Somalia, Nepal, på Filippinene og Haiti. Vi vil i tillegg prioritere støtte til oppfølgning av sikkerhetsrådsresolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet.

Norsk sikkerhet trygges best gjennom et godt internasjonalt samarbeid, og gjennom god samhandling med våre naboland, våre europeiske og nord-amerikanske allierte. NATO-medlemskapet er en bærebjelke i vår sikkerhetspolitikk. Vi vil bruke organisasjonen aktivt til å utvikle transatlantisk dialog og partnerskap. Gjennom aktiv deltakelse i NATO og andre sikkerhetspolitiske organer, vil vi arbeide for en helhetlig sikkerhetspolitikk som gjør at vi står sterkere til å møte alle sikkerhetspolitiske utfordringer, herunder terror, helse, klima, miljøødeleggelser og nedrustning. Regjeringen vil også bidra til å trygge fred og sikkerhet gjennom deltakelse i internasjonale fredsoperasjoner. ISAF-operasjonen i Afghanistan vil fortsatt være Regjeringens hovedprioritet i denne sammenheng, samtidig som norske bidrag til FNs fredsoperasjoner, spesielt på det afrikanske kontinentet, vil vektlegges.

Regjeringen vil prioritere arbeidet med menneskerettigheter. Hovedproblemet i dag er ikke mangel på regelverk, men de mange land som ikke sikrer sine borgere de rettigheter de har i henhold til dette regelverket. Gapet mellom forpliktelser og realiteter er stort. Vi vil jobbe for at arbeidet for å styrke menneskerettighetene må fortsette gjennom overvåking, dialog og internasjonalt samarbeid og gjennom klar kritikk av menneskerettighetsbrudd når det er nødvendig.

Norge vil øke den utenrikspolitiske innsatsen knyttet til klima og miljø. De globale klimaendringene er en av de største miljømessige og økonomiske utfordringene verden står overfor. Rapportene fra FNs klimapanel konkluderer med at det ikke lenger er rimelig tvil om at den globale oppvarmingen de siste femti årene er menneskeskapt. Regjeringen vil derfor arbeide for en mer ambisiøs global klimaavtale med mer omfattende utslippsforpliktelser og deltakelse. Vi vil også søke nye allianser og samarbeid med viktige utviklingsland, herunder Kina og India, om klima og miljø.

På utviklingsområdet vil Regjeringen møte klimatrusselen med en bredt anlagt pakke av tiltak. De fattigste landene står for kun en liten andel av utslipp, men rammes hardest av klimaendringene. Utviklingslandene må støttes i sitt arbeid med å tilpasse seg endringene. Land med dårlig energitilgang vil ha behov for samarbeid om løsninger med lave utslipp som vannkraft og solenergi. De store utslipplandene må tilbys faglig samarbeid for å få ned utslippene og utvikle nye og mer miljøvennlige løsninger.

Fremme av norsk verdiskaping i utlandet er en viktig prioritet for Regjeringen. Gjennom nært samarbeid med Innovasjon Norge og med forankring i Regjeringens verdigrunnlag, vil vi gi støtte til norske bedrifters arbeid med å vinne innpass i utlandet. Som en del av regjeringens kulturløft styrker vi også satsingen på kultur. Kultur og kreativitet i norsk kulturprofilering gir oss inngang til nettverk og miljøer i andre land som er interessante for oss. Vi legger i dette arbeidet stor vekt på kontakt og samarbeid med fagmiljøene og med støtte av norsk næringsliv. Internasjonal kulturutveksling er et viktig bidrag for å skape forståelse og dialog mellom ulike deler av verden.

Regjeringen fortsetter opptrappingen av bistanden. I budsjettet for 2008 forslås det at BNI-andelen økes til 0,98 pst, et viktig skritt på veien mot Soria Moria målsetningen om 1 pst av BNI. Norsk bistandsinnsats fordrer en aktiv politikk på flere områder for å fremme den ønskede utviklingen. Fred, rettferdig fordeling, en velfungerende stat og utdanning er alle viktige faktorer for fattigdomsreduksjon.

Norge skal yte betydelig innsats på områder som er viktig for utvikling. Vi skal fortsatt være blant de som gir mest utdanningsbistand, og som gjør en særskilt innsats for barn og barns rettigheter. Den største veksten i norske bidrag vil komme på områder der Norge har fortrinn. Regjeringen ønsker at Norge skal gjøre mer innen de områdene vi har særskilt kompetanse. En arbeidsdeling der ulike land tar lederskap ut i fra sine fortrinn gjør den samlede bistanden mer effektiv og skaper dermed bedre resultater. Arbeid for fred og forsoning er ett av områdene der Norge har kompetanse og erfaringer å trekke på.

Verden er nå halvveis i en felles innsats for å oppfylle tusenårsmålene. Den raske sosiale og økonomiske utviklingen i Asia bidrar til optimisme – viderefører vi innsatsen er tusenårsmålene innen rekkevidde. Utviklingen på det afrikanske kontinentet er mer ujevn, og krever betydelig større internasjonal innsats. Afrika vil derfor fortsatt være det viktigst området i norsk utviklingssamarbeid. Regjeringen har valgt å ta et særskilt ansvar for at de helserelaterte tusenårsmålene skal oppfylles. Norge samler ulike aktører til felles innsats for redusert barne- og mødredødelighet, og bidrar også aktivt i arbeidet med å bekjempe aids og andre smittsomme sykdommer.

Rikdom på naturressurser har ofte vist seg å være en forbannelse for landets befolkning snarere enn den velsignelsen den burde være. Norges forvaltningskompetanse knyttet til energi- og oljeressurser er unik i verdenssammenheng. Regjeringen ønsker å trekke på denne kompetansen i utviklingssamarbeidet. Norge vil kunne bidra innen områder som regleverksutvikling og forvaltningsregimer som fører til større åpenhet og mindre korrupsjon i forvaltningen av olje og naturressurser. Arbeidet bygger på forståelsen av at naturressurser må forvaltes ut fra miljøhensyn, og at inntektene må bidra til utjamning og velferdsutvikling for befolkningen som helhet.

Norge er blant de landene som har kommet lengst i kvinnefrigjøring og likestilling. Skal likestilling oppnås må makt flyttes og kvinner kunne ta kontroll over egne liv. Regjeringen vil bruke erfaringene fra den norske likestillingskampen i utviklingssamarbeidet. Tiltak og samarbeid for å styrke seksuelle minoriteter og stigmatiserte grupper som hiv-positive, vil videreutvikles.

Regjeringen har vist at korrupsjon ikke tolereres i forvaltningen av norske bistandsmidler. Arbeidet med antikorrupsjon vil styrkes ytterligere. Som et ledd i dette arbeidet ønsker Regjeringen å bekjempe skatteparadiser. Det vil settes inn en særlig innsats for å få internasjonale organisasjoner, herunder FN-systemet enda mer involvert i dette arbeidet. Det skal bli vanskeligere å unndra økonomiske ressurser fra fellesskapet. Norges erfaringer med utviklingen av velferdsstaten vil kunne bidra til å utvikle velfungerende stater og samfunn mindre preget av korrupsjon.

2 Tabelloversikter over budsjettforslaget

Utgifter fordelt på kapitler

Inntekter fordelt på kapitler

3 Generelle merknader til budsjettforslaget

Utenriksministeren og Statsråden for utviklingssaker har det konstitusjonelle ansvar for følgende kapitler på Utenriksdepartementets budsjett:

4 Overføring til neste budsjettermin – bruk av stikkeordet «kan overføres»

Utbetalinger til prosjekter og tiltak kan avvike fra vedtatt årsbudsjett. Ubrukte bevilgninger ett år overføres følgelig til neste budsjettermin. Overføringene er i hovedsak knyttet til 70-poster og gjelder tilskudd til tiltak i utviklingsland, EØS-området samt tiltak i Russland/SUS. I samsvar med Bevilgningsreglementet § 5, gis følgende oversikt over poster utenom postgruppe 30 – 49 som har stikkordet «kan overføres» knyttet til seg (poster med overførbare bevilgninger fra en budsjettermin til neste – beløp i 1000 kroner):

Under Utenriksdepartementet blir stikkordet foreslått knyttet til disse postene utenom postgruppe 30-49

5 Årsverksoversikt Utenriksdepartementet

6 Anmodningsvedtak

Nedenfor nevnes oppfølging av to anmodningsvedtak innenfor Utenriksdepartementets område for stortingssesjonen 2006-2007. I del III Spesielle tema, punkt 3 Om oppfølging av anmodningsvedtak, gis det en nærmere omtale av anmodningsvedtakene.

• Vedtak nr. 316, 19. desember 2006

• Vedtak nr. 501, 12. juni 2007

7 Programområde 02 Utenriksforvaltning

Utgifter fordelt på programkategorier

7.1 Satsing i Nordområdene

1. desember 2006 la regjeringen frem sin nordområdestrategi for å sikre norske økonomiske, miljømessige og sikkerhetspolitiske interesser i nord. Strategien omtaler tiltak innen kunnskapsutvikling, næringsfremme, miljø- og klima, urfolk, energi, forsvar, kultur og folk-til-folk-samarbeid i nord.

Dette er mer enn utenrikspolitikk og mer enn innenrikspolitikk. Det handler om vår evne til å videreføre tradisjonen med ansvarlig ressursforvaltning, gjenkjennelig suverenitetshevdelse og nært samarbeid med naboer, allierte og partnere. Men det handler også om en bred og langsiktig mobilisering av egne krefter og ressurser for utvikling av hele vår nordlige landsdel.

Dette vil si at strategien følges bredt opp over flere departementers budsjetter. Samtidig er det flere tiltak i budsjettet som ikke er spesielt innrettet mot nordområdene, men som også innebærer økt satsing i nord. Slik er det for eksempel med regjeringens forslag om å styrke kommunenes økonomi.

Både mulighetene og utfordringene i nord henger i betydelig grad sammen med tilgang til og forvaltning av rike naturressurser – i første rekke fisk, olje og gass. Mulighetene ligger blant annet i at Barentshavet er et spiskammer for Europa og en fremvoksende internasjonal energiprovins. I tillegg kommer nordområdenes økende betydning for marin bioteknologi, som turistmål og som plattform for romvirksomhet og miljø- og klimaforskning.

Utfordringene knytter seg blant annet til avgrensning av sokkel og soner mot Russland i Barentshavet og til uenighet om Svalbardtraktatens geografiske virkeområde. Dertil kommer bærekraftsutfordringen slik den er beskrevet i Helhetlig forvaltningsplan for det marine miljø i Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten – St.meld. nr. 8 (2005-2006).

For å utnytte mulighetene og møte utfordringene i nord, kreves økt kunnskap og kompetanse. Styrket norsk forskningsinnsats gir positive effekter innen miljøforvaltning, ressursutnyttelse og verdiskaping. Derfor er kunnskap selve navet i nordområdestrategien. Derfor legges det opp til økt forsknings-, kartleggings- og overvåkingsvirksomhet i nordområdene.

Nordområdene fremstår i økende grad som interessante i internasjonal klimasammenheng. For det første er det i arktiske strøk at klimaendringene skjer raskest. For det andre byr Svalbard på svært gode muligheter til å drive klimaforskning.

Norge skal lede an i utviklingen av nordområdene. Som kyststat har vi et ansvar for å sikre norsk suverenitet og trygge utviklingen av fornybare og ikke-fornybare ressurser. Dette krever at vi videreutvikler samarbeidet med Russland og styrker kontakten med våre naboer og allierte.

Besøkene av bredt sammensatte delegasjoner fra svensk og tysk næringsliv og politikk til nordområdene det siste halve året, viser at den internasjonale interessen for nordområdene er økende. Dette bidrar i sin tur til å styrke mulighetene for konkret næringslivssamarbeid og investeringer i nord.

Medvirkning fra og samarbeid med Russland er nødvendig for at Norge fullt ut skal kunne ivareta sine interesser i nord. Dette følger dels av geografi – vi er naboer som deler Barentshavet – og dels av makt- og interessepolitikk. Forholdet til Russland er den sentrale tosidige dimensjon i norsk nordområdepolitikk.

Russland har svart positivt på den invitasjonen til samarbeid som ligger i regjeringens nordområdestrategi:

• Det gir grunnlag for skjerpet kamp mot det ulovlige, uregulerte og uregistrerte fisket i Barentshavet.

• Det åpner for ekspertdrøftelser om etablering av en norsk-russisk økonomisk og industriell samarbeidssone.

• Det stimulerer oss til å søke ytterligere tiltak for å lette grensepasseringen mellom Norge og Russland.

• Det legger forholdene til rette for et prosjektsamarbeid om helse, miljø og sikkerhet (HMS) innen skipsfart og petroleumsvirksomhet i Barentshavet.

• Det gir grunnlag for å styrke samarbeidet på kunnskapsfeltet, både innenfor forskning, høyere utdanning og grunnopplæring.

• Det gjør det også mulig for det regionale nivå i nord, fylkeskommuner, kommuner, Barentssekretariatet og ulike foreninger og organisasjoner, å videreutvikle sine kontakter med Nordvest-Russland.

Energi og klima er viktige sider ved nordområdepolitikken og krever bred oppfølging både internasjonalt og nasjonalt. Regjeringens målsettinger for klimapolitikken vil være ledende også i nordområdearbeidet. Dette vil kreve helhetlig tenkning rundt petroleumsutvinning i Barentshavet, med betydelig vekt på konsekvenser av CO₂-utslipp, gode nok HMS-standarder og utvikling av mer miljøvennlig teknologi. Norge vil ta initiativet til bilateralt samarbeid om klima med Russland, også i internasjonale fora, og vektlegge klimaproblematikken i arbeidet i de regionale råd.

Frem til våren 2009 vil Norges formannskap i Arktisk råd stå sentralt i nordområdearbeidet. Arbeidet med klimaendringer og bærekraftig utvikling i Arktis vil bli prioritert. Et formannskapssekretariat i Tromsø er opprettet for det norske og de to påfølgende formannskap (Danmark og Sverige). Formannskapet faller sammen med det internasjonale polaråret. Dette gir gode muligheter for profilering av Norge som polarnasjon.

Norge skal være en pådriver for å påse at innretningen og strukturen for samarbeidet i nord, herunder i de regionale råd, er hensiktsmessig og møter behovene. Norge er fullverdig partner i Den nordlige dimensjon fra 1. januar 2007, og vil arbeide for at multilaterale fora for samarbeid i nord bidrar til å oppnå viktige målsettinger og gjensidig forsterker hverandre. Innen Barentssamarbeidet vil opprettelsen av et internasjonalt Barentssekretariat i 2008 bidra til å styrke den multilaterale og europeiske dimensjonen i samarbeidet.

Gjennom programmet Barents 2020 for kunnskapsutvikling i nord vil regjeringen skape arenaer for samarbeid mellom norske og utenlandske kompetansemiljøer og bidra til å fornye våre kunnskaper om nordområdene. Det vil bl.a. bli satset på egne nordområdestipendier, et strategisk forskningsprogram i regi av Norges forskningsråd, et HMS-program med Russland og et helhetlig overvåknings- og varslingssystem for nordområdene.

Prosjektsamarbeidet og atomsikkerhetssamarbeidet med Russland vil bli videreført. Samarbeidets omfang og form vil tilpasses de aktuelle prioriteringer i nordområdepolitikken.

Et aktivt presse- og besøksprogram vil bli brukt for å styrke nordområdedimensjonen i dialogen med utenlandske og norske media og fagmiljøer og internasjonale beslutningstakere.

Som et ledd i den styrkede satsingen i nordområdene legger Regjeringen vekt på å utbygge samarbeidet med naboland hvis interesser faller sammen med Norges. Norge og Island undertegnet i forbindelse med NATOs uformelle utenriksministermøte i Oslo i april 2007 en avtale om gjensidig sikkerhetspolitisk samarbeid. Samarbeidet vil bl.a. omfatte jevnlige konsultasjoner, norsk deltakelse i militær trening og øvelser på Island og norsk bistand for å styrke Islands evne til å overvåke og håndheve kontrollen med eget sjø- og luftterritorium. I tillegg er Norge, Sverige og Finland i ferd med å utvikle et bredt anlagt samarbeid. Det vil omfatte sikkerhets- og forsvarspolitiske utfordringer med utgangspunkt i de tre lands medlemskap i henholdsvis NATO og EU, så vel som samarbeid om økonomiske og energirelaterte spørsmål som berører nordområdene.

7.2 Trygge Norges sikkerhet

Ved aktiv deltakelse i NATO og andre sikkerhetspolitiske organer vil Regjeringen sikre et trygt Norge. Vi skal arbeide nært med våre allierte og gjennom dialog og samhandling sikre at vi nasjonalt og internasjonalt kan møte gamle og nye sikkerhetspolitiske utfordringer, herunder terror, spredning av helseproblemer og miljøødeleggelser. Vi skal videreføre norsk engasjement for nedrustning og ikke-spredning og vi skal gi støtte til utvikling av dialog mellom ulike grupper der konflikt kan utvikles.

Regjeringen legger det utvidede sikkerhetsbegrep til grunn for utformingen av Norges utenriks- og sikkerhetspolitikk. I tillegg til militære virkemidler, legges det derfor vekt på klima og miljø, og sosiale og økonomiske tiltak for å sikre stabilitet og utvikling.

NATO-medlemskapet er en bærebjelke i vårt internasjonale engasjement. Alliansens betydning som sikkerhetspolitisk instrument til støtte for bl.a. FN og den Afrikanske Union stiller nye krav til organisasjonen, særlig med hensyn til stabiliseringsoperasjoner og samarbeid med sivile aktører. Regjeringen legger stor vekt på å bidra til at NATO fortsetter å utvikle seg på en måte som gjør den i stand til å møte de nye sikkerhetsutfordringer på en koordinert og effektiv måte. Det er også Regjeringens mål at den løpende utvidelse av Alliansen og det voksende samarbeidet med NATOs ulike partnere bidrar til økt stabilitet i og utenfor Europa.

Norsk og europeisk sikkerhet bygger på et nært forhold til USA. Regjeringen vil bruke NATO til å videreutvikle det transatlantiske partnerskapet og det amerikanske engasjement i Europa, så vel som et tett bilateralt samarbeid mellom Norge og USA.

Afghanistan vil forbli både NATOs og Norges viktigste militære innsatsområde. Den NATO-ledede ISAF-operasjonen er et sentralt virkemiddel i det internasjonale samfunns samlede anstrengelser for å bidra til varig fred og stabilitet i Afghanistan. Norge vil videreføre en omfattende deltakelse i ISAF.

Fram mot toppmøtet i Bucuresti i april 2008 vil Alliansens pågående operasjoner, en mulig ny utvidelsesrunde, styrking av forholdet til Russland, rustningskontroll og nedrustning, så vel som fortsatt intern omforming og tilpasning stå på NATOs dagsorden. Troverdige og samlende beslutninger på disse områdene vil kreve styrket politisk dialog mellom de allierte. Norge vil være en pådriver i denne prosessen.

EUs sikkerhets- og utenrikspolitikk bidrar bl.a. til å styrke det internasjonale samfunns samlede evne til å håndtere konflikter og kriser. Etablering av innsatsstyrker er viktig for EUs evne til å støtte FNs krisehåndtering. I tråd med Soria Moria-erklæringen vil Regjeringen bidra med militære styrker til operasjoner der disse styrkene benyttes når det foreligger et klart og utvetydig FN-mandat. Norge har sammen med Sverige, Finland, Estland og Irland opprettet en slik innsatsstyrke som skal være i beredskap i seks måneder fra 1. januar 2008. Det pågår i tillegg en dialog mellom Norge og EU om et styrket samarbeid om sivil krisehåndtering i Afghanistan og Kosovo. Norge har, som eneste ikke-EU land inngått et samarbeidsarrangement med European Defence Agency (EDA), og aktiviteten særlig innenfor forsknings- og teknologisamarbeidet er økende.

Regjeringen vil videreføre sitt sterke engasjement for nedrustning og ikke-spredning av kjernevåpen og andre masseødeleggelsesvåpen som kjemiske og biologiske våpen. Det gjelder blant annet initiativet Norge har tatt sammen med seks andre land for å styrke det internasjonale ikke-spredningsregimet og for fortsatt kjernefysisk nedrustning. Her har Regjeringen tatt en lederrolle for å fremme tiltak som kan samle bredest mulig internasjonal oppslutning.

Regjeringen vil trappe opp arbeidet for at NATO-landene skal gå foran når det gjelder nedrustning og bekjempelse av masseødeleggelsesvåpen. NATO må kontinuerlig vurdere sin atomstrategi for å redusere atomvåpnenes rolle i internasjonal politikk. Vårt mål er fullstendig avskaffelse av atomvåpen.

Det er i år ti år siden Minekonvensjonen ble ferdigforhandlet i Oslo. Den var et resultat av et samarbeid mellom små og mellomstore stater på kryss av regionale skillelinjer med formål å effektivt adressere et uakseptabelt humanitært problem. Den var også en prosess hvor stater og det sivile samfunn, FN og det internasjonale Røde Kors (ICRC) arbeidet i partnerskap. Regjeringen har nå tatt initiativ til å starte en prosess for et internasjonalt forbud mot klaseammunisjon. Vi samarbeider med stater, humanitære organisasjoner, FN og ICRC. Regjeringen vil ha en internasjonal lederrolle og et sterkt engasjement i den videre prosessen for å få et resultat som gir reelle humanitære resultater og beskyttelse for sivile. Over 80 land rapporteres nå å støtte Oslo-erklæringen om å forhandle fram et slikt instrument innen utgangen av 2008.

Arbeidet for et forbud mot produksjon av spaltbart materiale for kjernevåpen og en avtale om forbud mot kjernefysiske prøvesprengninger er fortsatt sentrale prioriteringer. Regjeringen intensiverer arbeidet for et internasjonalt forbud mot bruk av klaseammunisjon med uakseptable humanitære virkninger på basis av den erklæring som ble vedtatt på en internasjonal konferanse i Oslo i februar 2007. Siktemålet er å få en avtale fremforhandlet innen utgangen av 2008. Regjeringen arbeider for internasjonale tiltak for å begrense utbredelsen av håndvåpen og støtter aktivt opp om å få på plass en egen konvensjon som handel med konvensjonelle våpen.

En overordnet målsetting for vår innsats i bekjempelsen av terrorisme er at Norge innenfor rammen av folkeretten skal yte effektive og relevante bidrag som også reduserer trusselen mot Norge. For å lykkes med dette, er det viktig med en god balanse mellom bekjempende og forebyggende tiltak. Det er også viktig å støtte opp under FN som den ledende aktør i det internasjonale arbeidet mot terrorisme, samt at vi samarbeider tett med regionale organisasjoner som NATO, EU og OSSE der dette er naturlig. Norge vil som tidligere konsekvent kreve at kampen mot terrorisme må føres i full overensstemmelse med menneskerettighetene og grunnleggende rettstatsprinsipper.

7.3 Klima og bærekraftig utvikling

De menneskeskapte klimaendringene og deres negative konsekvenser er vår tids største utfordring. Endringene kommer fortere og gir større utslag enn en regnet med inntil bare for kort tid siden. Regjeringen har derfor lansert ambisiøse mål for å redusere CO₂-utslipp. Disse er: Skjerping av den norske Kyotoforpliktelsen med 10 prosentpoeng, til 9 pst. under 1990-nivå, kutte de globale utslippene av klimagasser tilsvarende 30 pst. av Norges utslipp i 1990 innen 2020, og karbonnøytralt i 2050. Norges hovedinnsats i kampen mot klimaendringene internasjonalt skjer innenfor FN og på utviklingsområdet, jf. egen omtale under pkt. 8.2. Den største utfordringen i dag er å få igangsatt forhandlinger om en bred framtidig klimaavtale der alle land bidrar, og som vil gjelde fra utløpet av Kyotoprotokollens 1. forpliktelsesperiode. Norge vil være en pådriver i dette arbeidet.

I den forbindelse er det behov for støtte til internasjonale bestrebelser på å utvikle nye former for forpliktelser i et omfattende globalt regime, for eksempel videreutvikling av Kyotoprotokollens mekanisme for felles gjennomføring. Andre typer klimautredninger og –tiltak er også aktuelle, for eksempel i regi av OECD, IEA m.v., eller Verdensbankens nye langsiktige initiativ for lavkarbon vekst og utvikling etter 2012. Norge vil støtte opp om FNs generalsekretærs initiativ om å gjøre FN karbonnøytralt.

Utenriksdepartementets innsats for bærekraftig utvikling vil i tråd med strategi for bærekraftig utvikling i Nasjonalbudsjettet for 2008, bestå i å arbeide for å styrke det internasjonale samarbeidet for å oppnå de globale miljømålene, herunder en sosial og miljømessig bærekraftig globalisering. Hoveddelen av denne innsatsen vil bli satt inn på utviklingsområdet, men det vil også være sentralt å fremme prinsippene om bærekraftig utvikling i FN-organer og de multilaterale utviklings- og finansinstitusjonene. Norge vil gi høy prioritet til arbeidet for FN-reform og følge opp rapporten fra Høynivåpanelet. Arbeidet i Verdens handelsorganisasjon (WTO), Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD), Kommisjonen for bærekraftig utvikling (CSD), samt nordområdearbeidet vil også være viktige arenaer for dette arbeidet.

7.4 En aktiv europapolitikk

Med utgangspunkt i at Norge ikke er medlem av EU skal vi utnytte alle muligheter for samarbeid og påvirkning i forhold til Europa med sikte på å ivareta norske interesser og vinne gjennomslag for norske syn. Regjeringen vil samarbeide med EU basert på eksisterende tilknytningsformer. Regjeringen vil i større grad ta i bruk mulighetene til innflytelse og påvirkning på områder av betydning. Vi har blitt og skal fortsette med å bli tydeligere i våre prioriteringer, mer fokusert i vår satsing og påvirkning og strategiske i å søke samarbeid og norske bidrag i forhold til EU og EUs medlemsland.

Regjeringens mål er en aktiv og tydelig europapolitikk som både bidrar til et solidarisk og trygt Europa og som mer offensivt ivaretar norske interesser overfor EU. EU er viktig og påvirker store deler av det norske samfunnet. I 2006 gikk omtrent 82 pst. av den totale norske eksporten til EU, og omtrent 68.5 pst. av vår import kom fra EU.

Utviklingen i EU gir nye muligheter og utfordringer for norsk europapolitikk. I 2007 ble Bulgaria og Romania medlem av EU og en del av EØS-området. EU forhandler om ytterligere utvidelser med Kroatia og Tyrkia. Med sine 27 medlemsland og utvidelser de siste årene har EU blitt mer variert og mangfoldig.

Med Stortingsmelding nr. 23 (2005-2006) har Regjeringen skissert hvordan arbeidet med europapolitikken skal legges opp. Stortingsmeldingen ble enstemmig innstilt av Stortinget 13. februar 2007. Den konkretiserer tiltak for å sikre tydelige og tidlige politiske prioriteringer, god samordning og utnytting av mulighetene, god gjennomføring og forvaltning av forpliktelsene, kompetansebygging og økt åpenhet og dialog. Regjeringen arbeider nå aktivt med oppfølgingen av denne handlingsplanen.

Regjeringen er opptatt av å sørge for økt åpenhet og dialog med eksterne miljøer og regionale myndigheter i EU- og EØS-saker. Kontakten med relevante organisasjoner og institusjoner vil derfor styrkes.

Gjennom EØS-finansieringsordningene bidrar Norge i perioden 2004-2009 med over 10 milliarder kroner til sosial og økonomisk utjevning i det utvidede EØS og til at de nye medlemslandene blir i stand til å gjennomføre EUs regelverk, blant annet på områder som miljø og ytre grensekontroll. Så langt har Norge godkjent prosjektforslag under ordningene på nær 3 milliarder kroner.

EUs engasjement på Vest-Balkan forsterkes og tydeliggjøres. Europakommisjonen har satt Vest-Balkan høyt på dagsorden, og det forventes at EUs engasjement i regionen vil bli ytterligere styrket i tiden fremover. For Norge er det viktig å støtte den felles europeiske anstrengelse for stabilisering og utvikling på Vest-Balkan. Norges innsats på Vest-Balkan følger en omforent internasjonal tilnærming, der støtte for integrasjon i euroatlantiske strukturer (EU og NATO) er det bærende element. Norge vil gjennom sin prosjektbistand støtte reformarbeidet og implementeringen av europeiske standarder for å bidra til nærmere integrasjon, i samspill og samarbeid med EU. Norge vil videre bidra til denne målsettingen gjennom fortsatt deltakelse i EUs krisehåndteringsoperasjoner på Vest-Balkan.

Energipolitikk spiller en stadig viktigere rolle i norsk europapolitikk. Regjeringen vil styrke energidialogen med Europakommisjonen og utvikle vårt strategiske energipartnerskap. Det er også ønskelig å se energi- og klimapolitikk i sammenheng. Kommisjonen fremla i januar 2007 «An Energy Policy for Europe» som knytter sammen energisikkerhet, konkurransedyktighet og klima. Det europeiske råd ble 9. mars enige om et bindende mål på 20 pst. fornybar energi i energimiksen og å redusere CO₂-utslippet med 20 pst. innen 2020. Norge har som mål å redusere klimautslippene med 30 pst. innen 2020 og ønsker å samarbeide med EU for å oppnå en ny internasjonal klimaavtale etter 2012.

Norge er knyttet til viktige deler av EUs samarbeid om justis- og innenrikssaker, blant annet gjennom Schengen-avtalen. Utfordringer som økt grenseoverskridende kriminalitet og illegal innvandring, krever at Norge prioriterer det justis- og innenrikspolitiske samarbeidet med andre europeiske land. Norge er invitert med av Kommisjonen til å delta i utviklingen av EUs globale tilnærming til migrasjon gjennom samarbeidsplattformer om utviklingstiltak i opprinnelsesland og transittland.

Innsats mot menneskehandel er høyt prioritert i Regjeringen. EU har utarbeidet en handlingsplan og bindende direktiver når det gjelder å bekjempe menneskehandel. I samsvar med Regjeringens handlingsplan mot menneskehandel (2006-2009) er det ønskelig å få et nært samarbeid med EU og medlemslandene på dette området.

Det nordiske samarbeidet er en viktig arena for å utveksle erfaringer om europapolitiske spørsmål. Den nordiske arenaen vil bli brukt aktivt for å ivareta norske interesser overfor EU.

Gjennom naboskapsprogrammet bidrar EU til utviklingen i Ukraina, Moldova og landene i Sør-Kaukasus. Norges innsats i regionen skjer gjennom bilateral prosjektbistand og internasjonale organisasjoner. Menneskerettigheter og støtte til det sivile samfunn er et sentralt element, bl.a. i regjeringens nye handlingsplan for Hviterussland. OSSE og Europarådet har en viktig rolle for å sikre en demokratisk utvikling i regionen. For Norge er det derfor en målsetting å bidra til at landene kan etterleve sine forpliktelser i OSSE, Europarådet og FN. Det er også en målsetting å styrke disse organisasjonenes kapasitet til å bistå SUS-landene.

I lys av det økende press mot de demokratiske friheter i Russland, vil menneskerettigheter og demokrati være et viktig element i dialogen med Russland i tiden fremover. Regjeringen vil på denne bakgrunn bl.a. søke å styrke samarbeidet mellom norske og russiske aktører på en måte som bidrar til å støtte opp om MR, uavhengige media og ytringsfriheten i Russland.

7.5 Rettferdig global styring

En av regjeringens utenrikspolitiske hovedprioriteringer er å arbeide aktivt for global rettferdighet og en sosial og bærekraftig globalisering. Regjeringen vil derfor gjøre en målrettet innsats for å styrke globale styringsinstrumenter som kan fremme mer rettferdig fordeling – ikke bare mellom land, men også mellom ulike sosiale grupper, uavhengig av landegrenser. Gjennom norske initiativ og i strategisk samarbeid med andre, skal vi gå inn for å utvikle politiske svar på den markedsdrevne globaliseringen. Vi skal ha kapasitet til å utrede nye samarbeidsformer og nye finansieringsordninger som kan styrke det globale styringssystemet. Vi skal gjennom økonomiske og personellmessige bidrag gi vår støtte til et kvalitativt bedre FN som er i stand til å ivareta sine oppgaver etter FN-pakten.

Det er etablert en rekke organisasjoner og prosesser for å fremme internasjonalt økonomisk samarbeid gjennom utvikling av felles regelverk i global skala. Ikke minst spiller FNs særorganisasjoner viktige roller innenfor sine mandatområder. Som ledd i arbeidet for rettferdig global styring, vil Regjeringen gi høy prioritet til arbeidet i FNs særorganisasjoner. Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) er særlig relevant, med sosial rettferdighet som eksplisitt formål og mandat, blant annet gjennom regler for beskyttelse av arbeidstakernes rettigheter.

Regjeringen vil fortsette sitt engasjement i favør av styrket internasjonalt samarbeid for å sikre Internetts åpenhet, stabilitet og sikkerhet.

Regjeringen har tatt initiativ til en global kampanje for å nå de helserelaterte tusenårsmålene om barnedødelighet, mødredødelighet og bekjempelse av aids og andre sykdommer. Norge arbeider dessuten tett med utvalgte land fra hele verden for at dagens utfordringer på helseområdet skal håndteres også innenfor utenrikspolitikken. Helserisiko og sårbarhet kjenner ingen landegrenser og krever en ny utenrikspolitikk.

Norge er i front for å fremme åpenhet om inntekter fra olje- og gruveindustrien. Det internasjonale initiativet på dette området (EITI) har et eget sekretariat, som i 2007 ble lagt til Oslo.

FN-reform

Med sitt universelle medlemskap og helhetlige mandat, er FN den viktigste organisasjon for internasjonalt samarbeid og rettferdig global styring. Som oppfølging av FN-toppmøtet i 2005 er det gjennomført en rekke reformer innenfor hele FN-systemets innsatsområde. Både FNs mandater, sekretariatets organisering, samordning mellom FNs ulike organisasjoner og FNs effektivitet på landnivå følges opp. Generalsekretær Ban Ki-moon har i 2007 tatt initiativ til reorganisering av FNs avdeling for fredsbevarende operasjoner (DPKO) og nedrustningsavdelingen (DDA). Generalsekretæren leverte i april 2007 sine anbefalinger til oppfølging av FN-reformpanelet som så på forbedringer i forhold til utvikling, miljø og humanitær bistand, ledet av Norges, Pakistans og Mosambiks statsministere. Reformpanelets forslag vil bli fulgt opp i FNs generalforsamling innen de ulike prosesser som allerede pågår (på miljø, utvikling og det humanitære området). Styrking av FNs likestillingsarbeid har fått høyest prioritet. FN er i ferd med å prøve ut «Ett FN» i åtte land: Vietnam, Pakistan, Mosambik, Rwanda, Tanzania, Kapp Verde, Albania og Uruguay. Norge bidrar aktivt i denne prosessen.

Norge har to hovedformål ved FN-reform: 1) FN leverer mer effektivt på landnivå og 2) Økt åpenhet, ansvarlighet og tydelige ansvarslinjer i FN-sekretariatet.

Norge har særlig konsentrert seg om følgende områder: FNs fredsbyggende virksomhet, administrative reformer, effektivisering av FNs operative innsats på landnivå, styrking av FNs likestillingsarbeid og gjennomføring av sikkerhetsrådsresolusjon 1325 (2000) om Kvinner, fred og sikkerhet. Vi vil fortsette satsingen på disse områdene.

WTO og handelspolitikk

Verdens handelsorganisasjon (WTO) har en tredelt funksjon. Organisasjonen forvalter et omfattende regelverk, den behandler internasjonale handelstvister gjennom et forpliktende tvisteløsningssystem, og den er et forum for forhandlinger om handelsspørsmål. Regjeringen legger stor vekt på å bidra til å videreutvikle det regelbaserte multilaterale handelssystemet i WTO til et best mulig redskap for rettferdig global styring på handelsområdet. I likhet med Norge understreker de fleste av WTOs medlemsland, og ikke minst utviklingslandene, betydningen av å nå frem til et godt forhandlingsresultat i den såkalte Doha-runden. Avstanden mellom ulike lands posisjoner på ulike forhandlingsområder er imidlertid fortsatt stor, og det er derfor høyst usikkert om det vil være mulig å nå frem til en avtale med det første.

WTO-forhandlingene berører det norske samfunnet på en meget direkte måte. Norge har en svært åpen økonomi. Vår velstand er i stor grad tuftet på det utbyttet vi har hatt av å delta i internasjonal handel. Dette må vi bygge videre på gjennom å arbeide for tilfredsstillende rammevilkår for norsk næringsliv. Samtidig er det norske landbruket i en spesiell situasjon. Landbruket har også betydning for viktige sider ved vår økonomi, forsyningssituasjon, bosetting, arbeidsplasser, kultur og kulturlandskap. På denne bakgrunn vil Regjeringen fortsette sitt aktive arbeid i forhandlingene, med sikte på å bidra konstruktivt til en løsning som både ivaretar utviklingslandenes særlige behov og som gjør det mulig å videreføre et levedyktig norsk jordbruk.

Regjeringen ønsker å bidra til å styrke utviklingslandenes mulighet til å bli bedre integrert i den globale økonomien og til å skape økonomisk vekst og velferd gjennom økt eksport. Regjeringen, med utenriksministeren som hovedansvarlig, har derfor foretatt en gjennomgang av den norske ordningen for tollpreferanser for utviklingsland (GSP-ordningen), og legger i St.prp. nr. 1 (2007–2008 Skatte-, avgifts- og tollvedtak frem forslag til forbedringer. I tillegg foretar Regjeringen en styrking av det handelsrelaterte utviklingssamarbeidet for å bidra til å styrke utviklingslandenes mulighet til å eksportere varer i samsvar med de fattigste landenes ønsker og krav bl.a. i WTO. Dette omtales nærmere under programområde 03.

7.6 Fremme norsk verdiskaping i utlandet

Utenrikstjenesten er en integrert del av virkemiddelapparatet for næringslivet. Å støtte opp om norsk næringsliv er en prioritert oppgave for Regjeringen. Derfor arbeider Regjeringen aktivt med å utvikle tilbudet til norske bedrifter i utlandet og holder god kontakt med norsk næringsliv.

Utenrikstjenesten skal bistå norske bedrifter i deres arbeid med å vinne innpass på internasjonale markeder. Gjennom nært samarbeid med øvrige deler av virkemiddelapparatet for næringslivet skal utenrikstjenesten, forankret i regjeringens verdigrunnlag, gi støtte til norske bedrifters internasjonaliseringsbestrebelser.

Samarbeidsavtalen mellom UD og Innovasjon Norge er revudert. Den gir et godt grunnlag for å bygge ut et samlet tilbud til næringslivet. Gjennom kursing av utsendt personell ved utenriksstasjoner i næringsfremme har man ønsket å heves kompetansen på området. Dette arbeidet vil fortsette. I dette arbeidet vil også miljø og klima inngå. Den store konferansen om næringslivets samfunnsansvar og partnerskap i Oslo i mars 2007 var et ledd i dette arbeidet.

Globaliseringen preges i stor grad av grenseoverskridende handel og investeringer. Dette skaper store muligheter for norsk næringsliv, men også utfordringer innen områder som menneskerettigheter, arbeidsstandarder, klima, miljø og korrupsjon. Dette har ført til at det har blitt reist diskusjon om bedrifters samfunnsansvar. Mange internasjonale selskaper ser samfunnsansvar som et strategisk ledelsesansvar og er kommet langt når det gjelder utvikling av interne retningslinjer og rapportering. Det sivile samfunn har også vært pådriver. Regjeringen er opptatt av samsfunnsansvar. Regjeringen vil derfor legge frem en stortingsmelding om samsfunnsansvar i løpet av neste år, med en konkretisering av Regjeringens politikk på området.

Et sterkt internasjonalt omdømme er av stor betydning for norsk kultur- og næringslivs muligheter i utlandet, og skal bidra til at Norge blir en foretrukket samarbeidspartner. Regjeringen vil i det langsiktige nasjonale omdømmearbeidet søke å være faglig og teknologisk i forkant for å profilere Norge internasjonalt. Arbeidet for å styrke Norges omdømme vil skje i nær dialog med samarbeidspartnere.

Et nasjonalt omdømmeforum er etablert som ett ledd i UDs arbeid med å styrke Norges omdømme. Omdømmeforumet består av utvalgte eksperter og fagpersoner fra det offentlige, kultur- og næringsliv. Siktemålet med forumet er bl.a. å bidra til UDs strategiske planlegging av det nasjonale omdømmearbeidet. Omdømmearbeidet skal bygge opp under regjeringens fremme av norsk kultur og verdiskapning i utlandet.

Fremme av kultur

Fremme av norsk kultur i utlandet er viktig for Regjeringen. Norsk kultursamarbeid med utlandet er en del av Regjeringens kulturløft og skal sikre det mangfold av kontakter som er en forutsetning for veksten i norsk kulturliv. Internasjonalt kultur­samarbeid skaper møteplasser, bygger nettverk og styrker dialogen mellom Norge og mangfoldet av internasjonale strømninger og aktører som er viktige målgrupper for norsk utenriks- og utviklingspolitikk. Samtidig er synliggjøringen av norske kunstuttrykk på den internasjonale arena med på å gi innhold til vårt profileringsarbeid ute.

Med dette som utgangspunkt vil regjeringen fortsette samarbeidet med de kunstfaglige organisasjoner i Norge – og gjennom våre utenriksstasjoner bygge ut kontaktnettet til toneangivende kulturinstitusjoner internasjonalt. Det idemessige budskap som kjennetegnet Ibsen-året i 2006 og Grieg-markeringene i 2007 – likestilling, ytringsfrihet og de universelle menneskerettigheter – vil være en integrert del av vårt kulturelle budskap også i 2008.

Ut fra denne målsetting står norsk kunst- og kulturliv sentralt i arbeidet med å styrke de mellomfolkelige kontakter. Den betydning som tillegges mangfoldet i kulturuttrykk, herunder også viktigheten av å bevare urfolkstradisjonene, skal reflekteres i vår presentasjon overfor utlandet.

Ibsenåret 2006 synliggjorde en levende og stor interesse i utlandet for samarbeid med norske utøvere innen de ulike kunstdisipliner, og ga en kulturell ramme for den viktige dialog som må være levende mellom nasjoner med ulike religiøse, etiske og politiske tradisjoner. Disse kontakter skal styrkes videre.

8 Programområde 03 Internasjonal bistand

Utgifter fordelt på programkategorier

8.1 Overordnede føringer

Regjeringens innsats i kampen mot fattigdom bygger på Soria Moria erklæringen, Regjeringens tiltredelseserklæring og de utviklingspolitiske redegjørelser i Stortinget i mai 2006 og juni 2007. Videre er Stortingets behandling av St.meld.nr.35 (2003-2004) «Felles kamp mot fattigdom», lagt til grunn. Regjeringen arbeider for at kampen mot fattigdom skal lykkes, men erkjenner at mange faktorer må spille sammen for å få det til.

Bistand alene kan ikke løfte store folkegrupper ut av fattigdom. De globale og regionale rammebetingelsene er avgjørende for fred og stabilitet, for økonomisk utvikling, investeringer og handel, for migrasjon og for håndteringen av miljø, klima og helseutfordringene. De tre viktigste nasjonale faktorene som påvirker utvikling og nivået på fattigdom i et land er for det første en velfungerende stat, som skal sikre fred, trygghet og menneskerettigheter, levere grunnleggende tjenester til befolkningen og sikre gode rammebetingelser for sunn økonomisk aktivitet og handel, for det andre et aktivt næringsliv og for det tredje et levende sivilt samfunn, med frie medier og aktive pressgrupper.

Norsk utviklingspolitikk tar sikte på å påvirke alle disse faktorene. Mye av dette arbeidet foregår ved politisk dialog både internasjonalt og i det enkelte land. Bistanden er ett viktig virkemiddel som brukes aktivt i utøvelsen av denne politikken.

Alle land har et egen ansvar for sin egen utvikling. Effekten av bistanden er i stor grad avhengig av den innsatsen som gjøres av de politiske lederne, det offentlige, privat sektor og det sivile samfunn i de enkelte land. Gjennom å støtte opp under det arbeidet disse gjør for å fremme en utvikling som gagner de fattige, kan norsk bistand bidra til at utviklingen går i riktig retning. I land preget av krig, konflikt, naturkatastrofer eller kombinasjoner av dette har Norge et ansvar for å yte humanitær bistand for å ivareta enkeltmenneskers behov for beskyttelse og livsnødvendig hjelp.

Mange utviklingsland har hatt betydelig økonomisk vekst de senere årene. Viktige faktorer har vært en omfattende omstrukturering av økonomien, vellykket makroøkonomisk stabilisering og et økt myndighetsfokus på viktigheten av å fremme gode rammebetingelser for næringsutvikling, handel og økonomisk vekst. Verdiskaping og vekst hemmes fortsatt av dårlig forvaltning av naturressursene, mangel på kapital og kompetanse, manglende infrastruktur og handelshindringer av ulik karakter. Norsk bistand vil være ett av flere virkemidler for å bedre disse forholdene.

Regjeringen vil være en pådriver i det internasjonale arbeidet med å øke bevilgningene til utviklingssamarbeid. Soria Moria-erklæringen sier bevilgningene skal opp til 1 pst. av BNI og deretter trappes ytterligere opp i løpet av inneværende stortingsperiode. I statsbudsjettet for 2008 foreslås bistandsinnsatsen økt med 1,5 mrd. kroner. Bistanden utgjør da 22,3 mrd. kroner og vil tilsvare 0,98 pst. av BNI i 2008.

Regjeringen vil fortsette arbeidet med å legge økt vekt på å sikre kvaliteten på bistanden. Norge deltar i det internasjonale arbeidet og i arbeidet ledet av myndighetene i en rekke mottakerland, for å bedre dokumentasjonen av utviklingseffekter og for at offentlige midler skal styres etter hva som gir best resultater. Det er viktig å være trygg på at bistanden fører til resultater og at pengene kommer fram dit de skal. Dette er en spesiell utfordring i fattige land der behovene er store, men institusjonene som skal skape utvikling og rapportere om disse, deriblant mediene, er svake. Å gi bistand i land preget av konflikter, svake formelle strukturer og korrupsjon, er krevende og utviklingen vil i perioden preges av tilbakeslag. Det er derfor en ekstra utfordring av måle resultatene av denne bistanden.

Korrupsjon tapper mange utviklingsland for beløp som er større enn bistandsoverføringene. Regjeringen vil at Norge skal lede an i den internasjonale kampen mot korrupsjon, hvitvasking av penger og kapitalflukt fasilitert av såkalte skatteparadis. Kampen mot korrupsjon må føres av de sterke internasjonale aktørene som Verdensbanken og FN, og Norge vil arbeide i internasjonale fora for å styrke gjennomføringen av FN-konvensjonen mot korrupsjon (2003), spesielt når det gjelder repatriering av fluktkapital og mulighetene for å skjule økonomisk kriminalitet.

Regjeringen legger vekt på å sikre best mulig sammenheng i norsk politikk på bred basis overfor utviklingslandene og nedsatte i desember 2006 et utvalg som skal utrede mulighetene for å justere norsk politikk slik at den blir enda mer effektiv i å bekjempe fattigdom. Utvalget vil levere sin utredning i første kvartal 2008.

Regjeringen vil at Norge skal fortsette å arbeide for FN-reform. Dette innebærer å bygge opp under FN som en sterkere aktør for å fremme fred og utvikling gjennom å støtte FNs fredsbyggingskommisjon og fredsbyggingsfond, styrke FNs likestillingsarbeid, støtte gjennomføring av pilotprosjektene for å skape ett FN på landnivå, tiltak for bedre integrasjon av humanitære aspekter og utviklingshensyn i FNs fredsoperasjoner, og videreføring av igangsatte reformer på det humanitære området.

I St.prp. nr. 1 2006 – 2007 annonserte regjeringen at den ville komme tilbake til Stortinget med en vurdering av om det var formålstjenelig å fortsette med å klassifisere land som hovedsamarbeidsland og samarbeidsland. Begrepene ble introdusert i 2002 for land Norge ønsker et langsiktig utviklingssamarbeid med. Hovedsamarbeidsland skulle være land der Norge tilstreber et langsiktig, forutsigbart og robust utviklingssamarbeid. Samarbeidsland skulle brukes om andre land Norge ønsket et langsiktig samarbeid med, men hadde en lavere ambisjon om deltakelse i bistandsdialogen. Skillet mellom hovedsamarbeids- og samarbeidsland er ikke lenger et reelt skille i praksis. Mens samarbeidet med noen hovedsamarbeidsland er blitt begrenset på grunn av den politiske utviklingen i landet, er dialogen med og bistanden til enkelte andre land utvidet. Dette gjelder spesielt land hvor norsk og internasjonal bistand er et viktig bidrag til stabilisering og varig fredsløsning, som i Afghanistan og Sudan. På denne bakgrunn finner regjeringen det ikke lenger naturlig å videreføre skillet mellom hovedsamarbeidsland og andre samarbeidsland.

Norge arbeider for at rollen FN-systemet og de internasjonale utviklingsbankene skal ha i utviklingsarbeidet skal bli klarere og at arbeidsdelingen og samarbeidet dem imellom og med andre bistandsaktører skal bli bedre. Det legges vekt på å følge opp ambisjonene i Paris-erklæringen fra 2005 om økt bistandseffektivitet både internasjonalt og på landnivå. Dette innebærer at nasjonalt eierskap, bruk av mottakerlandets systemer, samarbeid mellom givere, resultatstyring og felles ansvar vil være ledertråden for det norske utviklingssamarbeidet. Et viktig ledd i dette arbeidet er å skape mer forutsigbarhet i den langsiktige bistanden ved å inngå avtaler om flerårige tilsagn med utvalgte samarbeidsland og FN-organisasjoner.

Norge vil fortsette sitt høye engasjement for å bistå sårbare, svake, stater på vei ut av konflikt, og bidra med omfattende humanitær bistand for å lindre nød, sikre beskyttelse og skape muligheter for en bedre og tryggere fremtid for utsatte grupper. Utviklingen i de fleste land rammet av krig og konflikt er ikke er en lineær prosess fra humanitær katastrofe, via gjenoppbygging til langsiktig utvikling. I praksis har dette medført behov for å gi bistand for å møte alle disse situasjonene i ett og samme land samtidig. Dette gjør at land som Afghanistan, Sudan og de palestinske områdene samtidig er mottakere både av humanitær bistand, bistand til fred og forsoning, overgangsbistand og bistand til langsiktig utvikling. Regjeringen legger vekt på å se de ulike virkemidlene i sammenheng og vektlegger koordinering og effektiv arbeidsdeling for å få størst mulig effekt av bistanden.

Det internasjonale samfunn har forpliktet seg til å øke bistanden til Afrika, og G8-landene har vedtatt å doble bistanden til Afrika fra 2005 til 2010. For Norges del vil det legges opp til at bevilgningene for Afrika øker i tilnærmet samme omfang i perioden.

Norge skal bidra til at FNs tusenårsmål nås. FNs statusrapport viser at det har vært betydelig fremdrift på en rekke områder og at delmål fortsatt kan nås i mange deler av verden dersom det mobiliseres ekstra vilje og ressurser, jf. vedlegg 3. Det vil være en spesiell utfordring å oppnå merkbare forbedringer i de fattigste landene og land som er i konflikt eller i ferd med å finne en politisk løsning på en konflikt. Norge har tatt initiativet til en spesiell internasjonal mobilisering for de helserelaterte tusenårsmålene om redusert barne- og mødredødelighet og bekjempelse av aids og andre sykdommer.

Regjeringen ønsker å bidra til en bedre arbeidsdeling mellom givere og i økende grad fokusere på områder der Norge har særlig kompetanse. Dette innebærer at økingen i bistanden under denne regjerning i første rekke benyttes til fem utvalgte hovedprioriteringer der Norge har fortrinn.

8.2 Regjeringens satsingsområder

Regjeringen ønsker å bidra til en bedre arbeidsdeling mellom giverne og i økende grad fokusere på områder der Norge har særlige fortrinn og kompetanse. De fem områdene der Norge kan bidra mest er; klima, miljø og bærekraftig utvikling; fredsbygging, menneskerettigheter og humanitær bistand; olje og ren energi; kvinner og likestilling; godt styre­sett og kamp mot korrupsjon.

Klima, miljø og bærekraftig utvikling

Den største trusselen verden står overfor i dag er klimaendringene. Regjeringen vil være ledende i det internasjonale arbeidet med å håndtere de store endringene. Regjeringen lanserer en bredt anlagt tiltakspakke på 400 mill. kroner som skal brukes både til å redusere skadelige utslipp, og for å lette de fattige landenes tilpasning til klimaendringene. I tillegg ønsker Regjeringen å bruke disse midlene til å stimulere utviklingslandenes vilje og evne til å slutte seg til et framtidig regime for utslippsreduksjoner etter utløpet av Kyoto-perioden i 2012. Utover denne styrkingen av klimainnsatsen, vil miljøbistanden styrkes med ytterligere 80 mill. kroner til oppfølging av Handlingsplanen for miljørettet utviklingssamarbeid.

Det er de fattigste landene – de som bidrar minst til global oppvarming, – som blir hardest rammet av klimaendringene. Klimasatsingen i utviklingspolitikken må derfor både inneholde tiltak for reduksjon av klimaskadelige utslipp, og for tilpasning til klimaendringene i fattige land. Arbeidet med bærekraftig forvaltning, bruk og bevaring av naturressurser og biologisk mangfold, er viktig for å forebygge naturkatastrofer og redusere fattiges sårbarhet overfor klimaendringer. Frivillige organisasjoner spiller en viktig rolle i dette arbeidet.

Forslag til økningen på klimatiltak i 2008 foreslås fordelt langs følgende tre hovedlinjer:

• 130 mill. kroner til opptrapping av det bilaterale samarbeidet med fokus på tilpasningstiltak og ren energi i Afrika. Klimatiltak i Mellom-Amerika (regionale tiltak) og i Amazonas området vil også stå sentralt. Klimasamarbeidet med Kina, India og Indonesia styrkes.

• 100 mill. kroner til økt satsing på klimaforskning, faglig samarbeid og næringsliv. Tiltak rettet inn mot ren energi, Den grønne utviklingsmekanismen og samarbeid om karbonfangst og lagring i utviklingsland vil stå sentralt. Det igangsettes en kartlegging av mulige samarbeidsprosjekter.

• 170 mill. kroner til satsing på nye multilaterale klima og ren energi initiativ blant annet gjennom FN-systemet og utviklingsbankene, herunder karbonpartnerskap for å bekjempe avskoging og nye former for karbonfinansieringsinitiativ. Det foreslås å øke bidragene til klimafondene under Klimakonvensjonen.

Massiv støtte til klimatiltak er også viktig for å stimulere utviklingslandenes vilje og evne til å slutte seg til et framtidig regime for utslippsreduksjoner etter utløpet av Kyoto-protokollen i 2012. Klimasatsingen i utviklingssamarbeidet er ledd i oppfølgingen av Regjeringens internasjonale klimastrategi.

En nærmere omtale av satsingen på klima, miljø og bærekraftig utvikling er gjort i kapittel 10.

Fredsbygging, menneskerettigheter og humanitær bistand

Regjeringen ønsker at Norge skal være en betydelig fredsnasjon. Norges bidrag til å forebygge, dempe og løse konflikter, skal sees i sammenheng med vår betydelige humanitære innsats, bistand i overgangsperioden fra krig til fred, det langsiktige utviklingssamarbeidet og vårt arbeid for menneskerettighetene. Norges styrke er fleksibilitet til raskt å kunne svare på utfordringer i en ustabil situasjon og den tette kopling mellom utenriks- og utviklingspolitikken.

Regjeringen ønsker å videreføre støtten til FNs fredsbyggende innsats, forebygging av væpnet konflikt og mer integrerte fredsoperasjoner. Oppfølgingen av FNs nye fredsbyggingskommisjon, der Norge sitter i organisasjonskomiteen, vil bli prioritert.

Norge vil legge særskilt vekt på å følge opp FNs sikkerhetsrådsresolusjoner 1325 om Kvinner, fred og sikkerhet, og 1612 om Barn i væpnet konflikt. Menneskerettskonvensjonene skal brukes metodisk for å identifisere staters plikter overfor sin befolkning.

De siste årene har det vært store politiske framskritt i noen av de mest konfliktherjede landene, der FN, utviklingsbankene og bilaterale aktører spiller en sentral rolle i gjenoppbyggingsfasen. Samtidig er det fare for tilbakefall til væpnet konflikt. Norge vil videreføre den fredsbyggende innsatsen i flere av disse landene og søke å bidra til å bygge og trygge en i utgangspunktet skjør fred. Arbeidet for mer integrerte fredsoperasjoner, med bedre samspill mellom sikkerhetselementer, humanitære elementer og utviklingselementer, vil være en viktig del av dette. Det vil bli avsatt midler for bidra til å forhindre en reversering av den positive utviklingen som har funnet sted i en rekke land. Det er avgjørende at befolkningen i land på vei ut av konflikt opplever konkret forbedring i sin livssituasjon, som resultat av overgangen fra krig til fred. Jo flere som deltar i og har eierskap til en fredsprosess, jo tryggere blir freden. Bred politisk tilnærming, mobilisering av det sivile samfunn, samarbeid med lokalt næringsliv og internasjonal samordning er alle viktige elementer i prosessen. Regjeringen vil videreføre samarbeidet med frivillige organisasjoner, forskningsmiljøer og andre som arbeider med fred, konfliktløsning og fredsbygging.

Det er store og vedvarende behov for betydelig humanitær innsats. Regjeringen vil arbeide aktivt for å styrke det internasjonale humanitære responssystemet bl.a. gjennom fortsatte bidrag til FNs nødhjelpsfond CERF og til humanitære landfond. Målsetningen med fondet er å sikre at FN får hurtig, tilstrekkelig, fleksibel og balansert finansiering av humanitær innsats, med særlig oppmerksomhet på kriser og konflikter som ikke får særlig internasjonal oppmerksomhet – de såkalte glemte kriser eksempelvis i Colombia og Burma. Regjeringen vil legge vekt på at kjønnsperspektivet integreres i den humanitære innsatsen og la dette være en viktig del av dialogen med de humanitære aktørene. Regjeringen vil arbeide for en mer koordinert, effektiv og helhetlig humanitær innsats, med særlig fokus på forebygging, beskyttelse og sammenhenger mellom ulike virkemidler. En egen stortingsmelding om forebygging av humanitære katastrofer, blant annet i lys av miljø- og klimaendringene, vil bli lagt fram i 2007.

Kvinner og likestilling

En ny handlingsplan for kvinners rettigheter og likestilling i utviklingssamarbeidet ble lansert 8. mars 2007.

Handlingsplanen definerer fire tematiske innsatsområder:

• kvinners politiske deltakelse

• kvinners økonomiske deltakelse

• seksuell og reproduktiv helse og rettigheter, og

• vold mot kvinner

Regjeringen legger vekt på at bistand til kvinners rettigheter må omfatte både tiltak spesifikt rettet mot kvinner som målgruppe, og inngå som en integrert del av det øvrige utviklingssamarbeidet. Det er ikke nok med bare den ene av disse to tilnærmingene.

Norge skal være en uredd forkjemper for kvinners rettigheter og likestilling også i kontroversielle spørsmål. Med utgangspunkt i nasjonale erfaringer skal Norge være en pådriver for avkriminalisering av abort, være ledende i kampen mot kjønnslemlestelse, bekjempe enhver diskriminering og stigmatisering av personer på grunnlag av seksuell orientering, og fremme forståelse for at investeringer i kvinners rettigheter og økonomiske deltakelse også bidrar til økonomisk vekst.

På bakgrunn av den store satsingen på dette temaet, vil regjeringen legge fram en egen stortingsmelding om kvinner og likestilling i utviklingspolitikken i løpet av 2007.

En nærmere omtale av satsingen på kvinner og likestilling er gjort i kapittel 10.

Olje og ren energi

Norge har kompetanse som er meget etterspurt både innen petroleumssektoren og på områdene vannkraft og annen ren energi.

Programmet Olje for Utvikling som ble startet høsten 2005, har skapt stor internasjonal oppmerksomhet og er etablert som et program hvor styresett, petroleumsforvaltning, miljøspørsmål og ikke minst finansforvaltning er de sentrale områdene. Formålet med programmet er å overføre norsk kompetanse slik at utviklingsland kan forvalte petroleumsressursene på en måte som bidrar til en varig reduksjon av fattigdom og sikrer hensyntagen til miljøet. Det er etablert et langsiktig samarbeid med 10 land og i tillegg gis det avgrenset bistand til et 20-talls land. Den langsiktige bistanden stiller store krav til planlegging, koordinering og kvalitetssikring. Utfordringen framover blir således å prioritere begrensede faglige ressurser. Olje for Utvikling er et samarbeidsprogram hvor Olje – og energidepartementet, Finansdepartementet og Miljøverndepartementet bidrar under Utenriksdepartementets ledelse. Fagdepartementene spiller en viktig rolle i planlegging, koordinering og som ressursbase av fagfolk for gjennomføring av programmet.

Som et ledd i opptrappingen av innsatsen innen ren energi er det utarbeidet en egen plattform for dette arbeidet, Ren energi for Utvikling, hvor siktemålet er å utnytte den betydelige kompetansen Norge har. Norge har bygd opp ledende internasjonal kompetanse og industri innen forvaltning av energiressurser, utbygging og drift av vannkraft, utvikling og bruk av andre rene energikilder samt forskning og høyere utdanning på energiområdet. Videre har Norge høy kompetanse knyttet til samlet planlegging for bruk og vern av vannressursene og sammenhengen mellom energi og miljø.

Den globale oppvarmingen og klimaspørsmål har ytterligere aktualisert behovet for å bistå utviklingslandene med faglige og økonomiske ressurser for utbygging og utvikling av ren energi. Prioriterte innsatsområder er; oppbygging av nasjonale institusjoner som stimulerer investeringer i produksjon av ren energi og energieffektivisering, regional og nasjonal energiplanlegging, tilrettelegging for og bidrag til investeringer i nasjonal og regional energiproduksjon og krafthandel, småskala energiproduksjon fra ulike energikilder som sol, biomasse og vind, samt kunnskaps- og teknologiutvikling. Hovedtyngden av innsatsen vil bli rettet mot Afrika hvor mange land fortsatt bare dekker elektrisitetsforsyning til en liten prosentdel av befolkningen. Men også i Asia vil innsatsen bli trappet opp særlig innen teknologisk samarbeid med folkerike land hvor potensialet for reduksjon av klimautslipp er betydelig.

Godt styresett og kamp mot korrupsjon

Regjeringen ønsker å støtte statsbygging i sårbare stater, styrke offentlig sektor i utvalgte samarbeidsland gjennom budsjettstøtte, styrke uavhengige medier og forsterke innsats mot korrupsjon.

Arbeidet med å utvikle en mer langsiktig støtte til statsbygging i utvalgte sårbare, svake, stater som aktivt forsøker å finne en fredelig vei ut av konflikt vil fortsette. Det vil bli lagt vekt på tiltak som kan konsolidere en freds- og forsoningsprosess og støtte opp under bygging av demokratiske, sosialt inkluderende styresett.

Å bidra til fremveksten av sterke og demokratiske stater som har både evne og vilje til å bekjempe fattigdom og respektere menneskerettighetene, er et bærende prinsipp for det langsiktige utviklingssamarbeidet. Regjeringen vil gjennom å øke budsjettstøtten til enkelte samarbeidsland styrke disse landenes evne til å utvikle en velfungerende stat med større muligheter til å levere offentlige velferdstjenester. Betydelig arbeid vil fortsatt bli lagt ned fra norsk side i dialogen mellom givere og mottakere av budsjettstøtte med spesiell vekt på oppfølgingen av styresettutviklingen og bedringen av rammebetingelsene for økonomisk utvikling, næringsliv og handel.

Norge skal bidra til å styrke funksjoner som kan fungere som voktere og som kan holde myndigheter og regjeringer ansvarlige. I dette ligger støtte til utvikling av fungerende rettssystem, til parlamenter og politiske partier, til frie media og til et aktivt sivilt samfunn. Utviklingen av den nordiske velferdsmodellen representerer i denne sammenheng en viktig erfaring som vil bli framhevet i dialogen.

Norge vil trappe opp støtten til kampen mot korrupsjon både internasjonalt og på landnivå, inklusive støtten til styrking av utviklingslandenes finansforvaltning og revisjon. 

Arbeidet for de helserelaterte tusenårsmålene

I tillegg til de fem hovedprioriteringene om områder der Norge har spesiell kompetanse, har regjeringen valgt å ta et særskilt ansvar for at verdenssamfunnet skal nå de helserelaterte tusenårsmålene. Norges lederrolle gjelder særlig mål 4 om redusert barnedødelighet og mål 5 om redusert mødredødelighet. I tillegg er Norge svært aktiv i arbeidet for mål 6 om bekjempelse av aids, malaria og andre sykdommer. Over 10 millioner barn dør hvert år før de fyller fem år. Av disse dør 4 millioner før de er en måned gamle. Av de resterende 6 millioner dør 2,5 millioner av sykdommer som vi har eller vil få vaksiner mot i de nærmeste årene. De viktigste andre, ikke vaksinerelaterte, årsaker til barnedødelighet er luftveisinfeksjoner, diaré, malaria og hiv og aids. Årlig dør en halv million kvinner av komplikasjoner knyttet til graviditet og fødsler som kan forebygges og behandles. Arbeidet for redusert mødredødelighet er nært knyttet til arbeidet for redusert barnedødelighet. Regjeringen har engasjert seg sterkt for at alle verdens barn og kvinner skal kunne ha fordelen av å bli vaksinert og få tilgang på andre helsetjenester og slik unngå høy sykelighet og dødelighet på grunn av sykdommer og komplikasjoner som kan forebygges og behandles. Et viktig element i dette arbeidet er en global kampanje Norge har tatt initiativ til for å at disse tusenårsmålene skal nås og flere liv berges. Norge arbeider sammen med bl.a. britiske myndigheter og Gates Foundation. Et annet element er etableringen av et bilateralt samarbeid på politisk nivå med noen av de landene i verden der det dør flest barn, deriblant India, Pakistan, Nigeria og Tanzania. Dette samarbeidet omfatter betydelig norsk støtte til arbeidet for å redusere særlig barne- og mødredødelighet i disse landene.

Norges kamp mot barnedødelighet vil fortsatt omfatte støtte til vaksiner gjennom det globale vaksinepartnerskapet (GAVI) og bidrag til vaksinasjonsforskning der norske fagmiljø deltar. Også Det globale fondet for bekjempelse av aids, tuberkulose og malaria (GFATM) vil få økt støtte.

Andre viktige innsatsområder

Selv om økingen av bistandsbudsjettet i stor grad vil gå til hovedprioriteringene, vil regjeringen oppretthode et høyt nivå på støtten til andre innsatsområder som tradisjonelt har vært viktige i norsk bistand, og også løfte fram nye områder der Norge kan fremme viktige internasjonale initiativ. I denne satsningen vi regjeringen ta hensyn til erfaringer fra utviklingssamarbeidet så langt.

Norge vil videreføre den betydelige støtten til offentlige velferdstjenester, spesielt helse og utdanning, både direkte gjennom multilaterale og bilaterale kanaler og gjennom budsjettstøtte til utvalgte land. Utdanning er en av de sterkeste virkemidler for bekjemping av fattigdom og utvikling av demokratiske samfunn. Den internasjonale støtten til utdanning har medført en betydelig økning i antall barn på skolen. Mangelen på utdanningstilbud er nå størst for barn som er flyktninger og/eller lever i land i konflikt. Regjeringen ønsker å gi utdanning av unge jenter og av barn i krig og konflikt særlig oppmerksomhet. Regjeringen legger også spesiell vekt på arbeidet med å sikre kvinners seksuelle og reproduktive helse og rettigheter, redusere svangerskapsrelatert dødelighet, styrke innsatsen mot kjønnslemlestelse og fremme trygg og selvbestemt abort.

Regjeringen vil i oppfølgingen av utviklingsstrategien for barn og unge fortsatt fokusere på noen få særskilte innsatser globalt og på landnivå, knyttet til barns rettigheter og beskyttelse, og synergier i forhold til andre globale initiativ og hovedprioriteringer. Det gjelder barn og unge i tilknytning til fredsbygging, medvirkning i fred og forsoning, beskyttelse og rettigheter i væpnet konflikt og humanitære kriser, oppfølging av FN-studien om vold mot barn og styrking av barn og unges rett til deltakelse og medvirkning.

Menneskehandel representerer grove brudd på menneskerettighetene og er den nest største inntektskilden for internasjonalt organisert kriminalitet. Regjeringen vil legge spesiell vekt på tiltak som kan hindre rekruttering av nye ofre i opprinnelsesland. Bistand til og beskyttelse av ofre er også sentrale tiltak, herunder retur og reintegreringstiltak i hjemlandet.

Hiv- og aidsinnsatsen, som ble konsolidert med et nytt posisjonsnotat i 2007, skal videreføres på et høyt nivå. Regjeringen vil prioritere arbeidet med å sikre universell tilgang til medisiner innen 2010, og støtte til utsatte grupper som opplever dobbelt diskriminering og stigmatisering, spesielt menn som har sex med menn, sexarbeidere og sprøytebrukere.

Regjeringen vil arbeide for å øke næringslivets investeringer i utviklingsland. Kampen mot fattigdom i utviklingsland kan ikke vinnes uten at det også investeres kapital fra næringslivet. I dette arbeidet må næringslivets samfunnsansvar og rolle i klimaarbeidet stå sentralt. Regjeringen vil at midler fra bistandsbudsjettet benyttes i samfinansiering med midler fra kommersielle aktører i et offentlig-privat-partnerskap for utvikling. Målet er å mobilisere midler og kompetanse som ikke ellers ville blitt investert i fattige land. Norfund er regjeringens viktigste virkemiddel for støtte til næringsutvikling i utviklingsland, og selskapets plass og rolle i bistandsarbeidet står uendret etter siste års endringer i strategi og ledelse, se omtale under post 161.75. Planleggingen av et nytt norsk offentlig-privat initiativ der målsetningen er å øke kapitaltilgang og faglig bistand til mikrofinans, ble initiert i 2007 og forventes å kunne starte opp tidlig i 2008, forutsatt at de private investorene også stiller med kapital og kompetanse. Et styrking av samarbeidet med norske vannkraftselskaper for å øke investeringer i ren energi, spesielt i Afrika er også initiert. Regjeringen ønsker videre å styrke det handelsrettede utviklingssamarbeidet, gjennom multilaterale og bilaterale kanaler, og ser dette i sammenheng med det internasjonale arbeidet på dette området, blant annet i Verdens handelsorganisasjon (WTO).

Regjeringen deltar aktivt i det internasjonale arbeidet med å utvikle nye og innovative finansieringsmekanismer for utviklingsformål. For å øke det samlede tilfanget av bistandsressurser er det ønskelig at flere land innfører slike ordninger.

Norge skal fortsatt lede an i arbeidet med å slette de fattigste landenes gjeld, både ved aktiv bilateral gjeldssletting, ved å være en sterk støttespiller for multilaterale gjeldssletteordninger og ved å gå i bresjen for gjeldspolitisk nytenkning. Spesielt viktig er det strategiske samarbeid med Verdensbanken innenfor gjeldshåndtering og «illegitim gjeld». Norge har gjennom Verdensbanken og FN finansiert to studier om «illegitim gjeld». At Verdensbanken og FN jobber med dette vanskelige temaet er viktig i seg selv, men hovedmålsettingen er å komme med praktisk gjennomførbare anbefalinger om hvordan man kan jobbe med temaet videre.

Norge har slettet Egypts, Ecuadors, Perus og Jamaicas gjenværende gjeld til Norge som skrev seg fra den norske skipseksportkampanjen 1976-1980, ved ensidige erklæringer og uten at det stilles betingelser for gjeldssletten. Det knyttes ikke tvil til det rettslige grunnlaget for skipseksportgjelden. Det er heller ikke grunnlag for å karakterisere denne gjelden som «illegitim». Samtidig er det bred enighet om at skipseksportkampanjen representerte en feilslått utviklingspolitikk. Norge har som kreditor et medansvar for den resulterende gjelden. Ved å slette fordringene viser Norge at dette ansvaret tas på alvor. I tråd med den etablerte finansieringsløsningen for den norske gjeldsplanen, ble slettingen av skipseksportgjelden gjennomført uten bevilgning over bistandsbudsjettet og uten å rapportere de ettergitte beløpene til OECD/DAC som utviklingsbistand (ODA).

Norge vil fortsette å støtte arbeidet med det globale forumet for migrasjon og utvikling. Arbeidet med disse områdene vil gjennomføres i tett kontakt og samspill med andre departementer. Utenriksdepartementet vil også vektlegge viktigheten av involvering av innvandrere i Norge.

8.3 Rapport om norsk utviklingssamarbeid i 2006

Resultater på nasjonalt nivå i landene som mottar støtte fra Norge kan vanskelig tilskrives spesifikke tiltak som støttes fra Norge eller andre givere alene. Det er felles innsats, fra utviklingslandene selv og fra bilaterale og multilaterale givere, som gir resultater. Vurderinger av om norsk utviklingssamarbeid bidrar effektivt til fattigdomsbekjempelse må derfor gjøres på grunnlag av gjennomganger og evalueringer knyttet til enkeltland, organisasjoner og sektorer. Vurderingene må i stor grad fokusere på samarbeidslandenes politikk og i hvilken grad politikken er gjennomført. Departementet har også utarbeidet en årsrapport for 2006 over norsk bilateralt utviklingssamarbeid og Norad er i ferd med å utarbeide en resultatrapport som tar for seg totaliteten av norsk bistand.

ODA-godkjent bistand i 2006

I 2006 ble det utbetalt 18,950 mrd. kroner i offisiell bistand, en økning på 1,004 mrd. kroner (5,6 pst.) fra 2005. Forbruket i 2006 tilsvarte 0,89 pst. av BNI. Til sammenlikning utgjorde den ODA-godkjente bistanden 0,93 pst. av BNI i 2005.

Tabellen viser at fordelingen mellom multilateral bistand (inkl. multi-bilateral bistand) og bilateral bistand over tid har forandret seg, med en minskende andel til bilateral bistand og økende andel gjennom de multilaterale organisasjonene. Innen den multilaterale bistanden har det vært en forskyving til øremerket multi-bilateral bistand.

Norge følger regelverket i OECDs utviklingskomité (DAC) for rapportering av offisiell utviklingsbistand (land og formål). Det er bare bilateral bistand og øremerkede tilskudd gjennom multilaterale organisasjoner (multi-bilateral bistand) som kan fordeles på land og regioner.

Bilateral bistand fordelt på regioner, land, organisasjoner og sektorer

2005 var et unntaksår i denne geografiske fordelingen ettersom det var vesentlige, ekstraordinære utbetalinger til Asia etter tsunamien og jordskjelvet i Pakistan. Med unntak av dette viser tabellen en jevn øking av bistandsvolumet til Asia og Afrika i kroner, mens det har vært relativt uforandret over tid i de andre regionene. Prosentandelen til Afrika har sunket fra 2003 til 2006. Den største økingen har vært den store opp-prioriteringen av globale tiltak. En stor andel av tiltakene som registreres som globale foregår imidlertid i Afrika.

Denne oversikten viser at i 2006 gikk ca en tredel av den bilaterale bistanden gjennom multilaterale organisasjoner, en tredel gjennom myndigheter og næringsliv m.m. og nesten en tredel gjennom frivillige organisasjoner. Over tid ser man at andelen til norske frivillige organisasjoner (ca. 25 pst.) har vært relativt stabil, mens andelen gjennom myndigheter og næringsliv har sunket og andelen gjennom multilaterale organisasjoner har økt.

Tabellen viser at blant de seks største mottakerne er det tre land som Norge over lang tid har hatt et langsiktig utviklingssamarbeid med; Tanzania, Mosambik og Zambia, og som primært mottar støtte fra bevilgningen for langsiktig bistand og noe fra andre globale poster som bevilgningen for frivillige organisasjoner. Sudan, Det palestinske området og Afghanistan er land/områder som er i eller på vei ut av konflikt, og de mottar primært støtte over de globale bevilgningene for overgangsbistand og humanitær bistand.

Tabellen viser at det har vært en økning i støtten til alle de fem største multilaterale mottagerne i perioden 2003 – 2006. Den største økningen har vært i støtten til globale fond, spesielt på helseområdet. De største mottakerne blant de globale fondene i 2006 er GAVI med 499 mill. kroner, GFATM med 271 mill. kroner og Fast Track med 200 mill. kroner. Støtten fra de globale fondene blir kanalisert gjennom eksisterende multilaterale organisasjoner som Verdensbanken, UNICEF og WHO, men forvaltes av egne styrer i fondene.

Støtten gjennom de multilaterale organisasjonene gis på to måter, som grunnstøtte til organisasjonenes programmer vedtatt av styret (generelle tilskudd) eller som øremerket støtte til konkrete programmer og prosjekter (multi-bilateral bistand). De generelle bidragene regnes som multilateral støtte, mens den øremerkede støtten regnes som bilateral støtte. Det er særlig den øremerkede støtten, dvs multi-bilateral bistand, som har økt de siste årene.

Tabellen viser at i 2006 så mottok 4 norske frivillige organisasjoner hver over 400 millioner kroner. En svært stor andel av midlene til disse organisasjonene kom fra de globale postene for humanitær bistand. Disse fire organisasjonene mottok 56 pst. av den totale støtten gjennom norske frivillige organisasjoner. Det vises til vedlegg 4 for nærmere detaljer.

Prosentandel er satt i forhold til total bilateral bistand, som inkluderer flere sektorer enn de som er presentert her. Multilateral bistand som ikke er øremerket på sektor kommer i tillegg.

Den største sektoren for norsk bilateral bistand er fredsbygging og nødhjelp, som i 2006 mottok nesten 3,5 mrd. kroner. Styresett og menneskerettigheter er den nest største sektoren med nesten 14 pst. Tabellen viser også at fordelingen mellom de ulike sektorer har vært relativt stabil over tid. Økningen i kroner de siste årene har vært størst innen fredsbygging og nødhjelp.

Tversgående hensyn og målgrupper

Den samlede støtten til tiltak som har miljø som hovedmål eller delmål, utgjorde vel 1,55 mrd. kroner i 2006. Disse midlene var fordelt på utvikling av bærekraftige produksjonssystemer (hovedmål 1) 273 mill. kroner; vern og bærekraftig bruk av biologisk mangfold (hovedmål 2) 65 mill. kroner; redusert forurensing av jord, luft og vann (hovedmål 3) 130 mill. kroner; kulturminnevern og forvaltning av naturmiljøets kulturelle verdier (hovedmål 4) 6 mill. kroner, og på styrket miljøvernpolitikk og -forvaltning (hovedmål 5) 471 mill. kroner.

Den resterende delen av den miljørettede bistanden, 608 mill. kroner, omfattet integrering av miljøhensyn i tiltak som ikke faller inn under ovennevnte hovedmål. I tillegg omfatter den bidrag til Den globale miljøfasiliteten, GEF (ODA-godkjent andel) og støtte til FNs miljøprogram, UNEP.

Utenriksdepartementet nedsatte en arbeidsgruppe med deltakelse fra departementet og Norad som har vurdert et opplegg for ressursrapportering i forhold til den nye handlingsplanen for miljørettet utviklingssamarbeid som ble lansert i 2006. Arbeidsgruppen kom frem til at det med dagens statistikksystem basert på DAC-koder ikke vil være mulig å gi nøyaktig informasjon om forbruk under de enkelte innsatsområdene. Det vil videre være relativt stor usikkerhet i statistikken på lite avgrensede eller udefinerte temaområder som for eksempel klima (uslippsreduksjoner og tilpasning). Utenriksdepartementet legger derfor opp til å rapportere på samlet miljøinnsats i framtidige budsjettproposisjoner. Det legges videre opp til rapportering av resultatoppnåelse innenfor de enkelte temaområdene i den nye handlingsplanen i Norads årsmelding. Det vises for øvrig til miljøomtalen, se kap. 10.

Den bilaterale støtten til tiltak som har kvinner og likestilling som hovedmål eller delmål, har steget de siste årene både beløpsmessig og som andel av total bilateral bistand, og utgjorde i 2006 om lag 2,7 mrd. kroner (21,4 pst.), mot 2,4 mrd. kroner (19,7 pst.) i 2005. Av disse utgjorde støtten til tiltak med kvinner og likestilling som hovedmål i 2006 om lag 0,6 mrd. kroner (4,5 pst.). Det vises for øvrig til kvinne- og likestillingsomtalen, i del III.

Støtten til tiltak som har flyktninger som målgruppe, utgjorde i 2006 ca 1,4 mrd. kroner, dvs. 11,1 pst. av total bilateral bistand. Støtten til urfolk utgjorde i 2006, 377 mill. kroner, dvs. 3 pst. av total bilateral bistand. Støtten til barn utgjorde i 2006 rett under 2 mrd. kroner, dvs. 15,5 pst. av total bilateral bistand. Støtten til funksjonshemmede utgjorde i 2006, 238 mill kroner, dvs. 1,9 pst. av total bilateral bistand.