1 Innledning og situasjonsbeskrivelse

Sykefraværet har økt sterkt i Norge siden midten av 1990-tallet. Antall sykefraværsdager som folketrygden dekker økte fra 8,8 dager per sysselsatt i 1995 til 12,9 dager i 2000 1

. Dette representerer en økning på 46 pst. Fra 1999 til 2000 økte sykefraværet i trygdeperioden med anslagsvis 12 pst, svarende til om lag 10 000 årsverk.

Dagens nivå på sykefraværet er det høyeste som noen gang er registrert. En liten andel av de sysselsatte - om lag sju pst. - står for omkring 80 pst. av sykefraværet utover arbeidsgiverperioden. Det er i første rekke det lange fraværet som har økt. Korttidsfraværet, 1-3 dager, har vært relativt konstant. Det har også vært en økning i antall personer som har brukt opp sykepengeretten. Blant disse er det rundt en tredjedel som mottar uførepensjon 6 måneder etterpå. Dels som følge av økningen i sykefraværet, har også antallet personer på uførepensjon økt sterk i den samme perioden. Antall uførepensjonister ved utgangen av 2000 var vel 279 500, mot 236 000 ved utgangen av 1995. Økningen tilsvarer drøyt 18 pst. Nær en tredjedel av veksten i sykefraværet på 1990-tallet kan forklares ved endringer i antall sysselsatte og i alderssammensetningen i arbeidsstyrken. Veksten både i sykefraværet og i antallet nye uførepensjonister ser ut til å flate noe ut i 2001.

Regjeringen ser det som et alvorlig problem at en økende andel av befolkningen til enhver tid er ute av arbeidslivet på grunn av helseplager, og at en stadig større del av offentlige budsjetter brukes til sykdomsrelaterte trygdeytelser. For den enkelte arbeidstaker medfører omfattende eller langvarig bruk av sykmeldinger en risiko for å falle ut av arbeidslivet for godt. For bedriftene innebærer økende sykefravær kostnadsvekst og tapt produksjon. I de siste fem årene har om lag en tredjedel av den samlede utgiftsveksten i de offentlige budsjettene gått med til å dekke veksten i uførepensjonering og utgifter til sykepenger. Dette legger sterke bindinger på friheten i budsjettpolitikken. I tillegg vil økende sykefravær og uførepensjonering redusere den effektive arbeidsstyrken, og den økonomiske veksten blir lavere fordi stadig flere går ut av ordinært arbeid.

Som følge av at sykefravær og uførhet øker med stigende alder, vil demografiske endringer i årene framover med en økende andel eldre arbeidstakere skape et press i retning av høyere fravær og vekst i uførepensjonering. Samtidig forventes at den framtidige veksten i arbeidsstyrken vil bli vesentlig lavere enn det en har vært vant til. Dette vil forsterke utfordringene i den økonomiske politikken ytterligere. Samtidig vil etterspørselen etter arbeidskraft, særlig i helse- og omsorgssektoren øke kraftig etter hvert som befolkningen eldes. Regjeringen legger stor vekt på et arbeidsliv med plass til alle. Arbeidslivet må derfor gjøres mer inkluderende og forholdene i den enkelte virksomhet må i større grad vært lagt til rette for yrkesdeltakelse også for mennesker som ikke kan yte full innsats.

Sandmanutvalget la fram NOU 2000:27 Et inkluderende arbeidsliv høsten 2000. Innstillingen legger til grunn følgende strategier med sikte på å redusere sykefraværet:

• tiltak for å redusere sykefraværet forankres i arbeidslivet, på den enkeltes arbeidsplass

• arbeidstaker og arbeidsgiver ansvarliggjøres i større grad

• økt vekt på funksjonsvurdering som grunnlag for sykemelding og oppfølgingstiltak

• offentlige tiltak og virkemidler skal støtte opp under tiltak på den sykmeldtes arbeidsplass

• bedriftene bør i størst mulig grad ha én offentlig instans å forholde seg til ved oppfølging av sykmeldte

• trygdeetaten får en mer aktiv, rådgivende og støttende rolle i forhold til virksomhetene

• en omlegging i sykelønnsordningen

Innstillingen har vært på omfattende høring. Det er bred tilslutning til hovedprinsippene og strategiene og de fleste av forslagene i utvalgets innstilling. I statsbudsjettet for 2002 har regjeringen lagt nevnte hovedprinsipper og strategier til grunn i det videre arbeid med saken, men vektlegger at arbeidstakernes rettigheter i sykelønnsordningen ikke endres.

Yrkesdeltakelsen synker betydelig for personer over 60 år. Slik uønsket tidlig avgang fra arbeidslivet tilsier forsterket innsats. Ordningen med avtalefestet pensjon (AFP) gjør det særlig viktig å motivere arbeidsgivere til å rekruttere og holde på arbeidstakere over 62 år. Dette arbeidet må utformes i et samspill mellom den enkelte bedrift og offentlige myndigheter. Myndighetene kan legge til rette for gode rammeforutsetninger, men det er den enkelte bedrift som må ha hovedansvaret.

Regjeringen har på denne bakgrunn tatt initiativ overfor arbeidslivets parter for å få til en intensjonsavtale der siktemålet er et mer inkluderende arbeidsliv til beste for den enkelte arbeidstaker, arbeidsplassen og samfunnet. Hensikten er å redusere sykefraværet og tilgangen til uførepensjon og ta vare på eldre arbeidstakeres ressurser og arbeidskraft for å motvirke tidlig avgang fra arbeidslivet. Avtalen bygger dermed godt opp under de prinsippene i innstillingen fra Sandmanutvalget som regjeringen har lagt til grunn.