2 Bakgrunn
Rådsdirektiv 89/107/EØF om innbyrdes tilnærming av medlemsstatenes lovgivning om tilsetningsstoffer som kan anvendes i næringsmidler beregnet på konsum (rammedirektivet om tilsetningsstoffer) er innlemmet i EØS-avtalen (jf. ovenfor). Etter EØS-avtalens artikkel 102 er avtalepartene dermed rettslig forpliktet til å komme til enighet i spørsmål om innlemmelse av direktivene om tilsetningsstoffer i avtalen.
Det er norske fagmyndigheters vurdering at noen spesifikke bestemmelser i EUs tre tilsetningsstoffdirektiver - på ulike måter og av forskjellige årsaker - kan øke helserisikoen for hele eller deler av befolkningen, i forhold til den situasjonen vi har i dag, dersom de gjøres gjeldende i Norge. Problemer er knyttet til å tillate økt bruk av:
konserveringsmidlene nitritt og nitrat som kan omdannes til kreftfremkallende nitrosaminer i kjøttvarer;
de såkalte azofargene som kan gi overfølsomhetsreaksjoner hos utsatte personer;
søtstoffet cyklamat som i store mengder kan gi testikkelskade og nedsatt sædkvalitet.
Norsk posisjon for EUs tre tilsetningsstoffdirektiver ble overlevert Kommisjonen 8. desember 1998. Det ble der fremsatt krav om opprettholdelse av nasjonale bestemmelser for nitritt/nitrat i diversedirektivet 95/2/EF, opprettholdelse av nasjonale bestemmelser for azofargestoffer i fargestoffdirektivet 94/36/EF og midlertidig opprettholdelse av nasjonale bestemmelser for cyklamat i søtstoffdirektivet 94/35/EF. Direktivenes bestemmelser for øvrig er i overensstemmelse med norsk regelverk om tilsetningsstoffer. Norge mottok 8. november 1999 avslag på kravene om å opprettholde nasjonale bestemmelser. Som begrunnelse ble det hovedsakelig vist til at Sverige og Danmark hadde fått avslag på omtrent tilsvarende anmodninger om opprettholdelse av nasjonale regler for disse stoffene.
Danmark brakte i januar 2000 Kommisjonens avslag på anmodningen om videreføring av nasjonale bestemmelser for nitritt/nitrat inn for EF-domstolen. Det er fra dansk side lagt vekt på at direktivet ikke bygger på anbefalinger fra EUs vitenskapskomité for næringsmidler (SCF) når det gjelder tillatt mengde tilsatt nitritt/nitrat. Saksanlegget medfører imidlertid ikke at plikten til å gjennomføre direktivene utsettes, og Danmark har derfor gjennomført EUs regler om nitritt/nitrat. Norge kommer til å intervenere til støtte for Danmark.
Norske myndigheter har i etterkant av avslaget på kravene om å videreføre nasjonale bestemmelser hatt en dialog med Kommisjonen, hvor mulighetene for alternative løsninger har blitt diskutert. Kommisjonen har signalisert, blant annet på EØS-rådsmøtet 19. september 2000, at de forventer at direktivene tas inn i EØS-avtalen og at regelverket gjennomføres i EFTA-statene. Kommisjonen har hittil ikke tatt opp spørsmålet om innlemmelse av direktivene i EØS-avtalen i EØS-komiteen. Ved ytterligere forsinkelser fra norsk side, er det sannsynlig at Kommisjonen vil sette spørsmålet på dagsorden og dermed utløse 6-månedersfristen for avgjørelse av spørsmålet, og eventuelt midlertidig opphør av berørt del av EØS-avtalen etter ytterligere 6 måneder, dersom man ikke kommer til enighet. Når det gjelder spørsmålet om en eventuell tilpasningstekst til direktivene, er det Rådet som tar den endelige avgjørelsen. Det er lite sannsynlig at Rådet er villig til å gi Norge større frihet i gjennomføringen av direktivene enn det medlemsstatene Danmark og Sverige har fått, og det synes derfor som Norge kun vil kunne oppnå en eventuell tidsbegrenset overgangsordning for søtstoffet cyklamat.
De klare signalene fra Kommisjonen om at det ikke lenger er rom for forhandlinger, tilsier at Norge nå har to alternativer: Enten å gjennomføre de tre tilsetningsstoffdirektivene, eller at EFTA som EUs motpart i EØS-avtalen reserverer seg mot å innlemme direktivbestemmelsene i EØS-avtalen. Dette er en rett som framgår av EØS-avtalens art. 102. Det er med andre ord EFTA, og ikke bare Norge, som må reservere seg. Dersom EFTA reserverer seg, kan EU etter art. 102 svare med å gå til midlertidig suspensjon av berørte deler av avtalen, også for Island og Liechtenstein, med mindre avtalepartene blir enige om noe annet. I denne sammenheng vil det sannsynligvis si berørte deler av EØS-avtalens vedlegg II, næringsmiddeldelen. Dette kan få vidtrekkende konsekvenser for norsk eksportindustri. Et slikt tilfelle har imidlertid ikke forekommet tidligere, slik at det hersker stor usikkerhet med hensyn til EUs reaksjoner.
Saken har tidligere vært behandlet av Stortinget i forbindelse med St. meld. nr. 40 (1996-97) Matkvalitet og forbrukertrygghet, hvor det sies at «Stortinget vil bli holdt løpende orientert om utviklingen på dette området i forhold til EØS-avtalen. I tillegg vil Regjeringen legge frem en egen stortingsproposisjon forut for et eventuelt vedtak i EØS-komiteen.», jf. kap. 8.8.2.
På bakgrunn av ovennevnte fremmer Regjeringen med dette en stortingsproposisjon om samtykke til at Norge deltar i EØS-komitébeslutning om innlemmelse av diversedirektivet (95/2/EF), fargestoffdirektivet (94/36/EF) og søtstoffdirektivet (94/35/EF) i EØS-avtalen. En gjennomføring av direktivene i norsk rett vil kreve endring av forskrift 21.12.93 nr. 1378 om tilsetningsstoffer til næringsmidler.
Dersom Stortinget gir sitt samtykke til Regjeringens anbefaling, vil denne posisjonen fremmes i den formelle forhandlingsstrukturen i EØS, og Norge vil kunne delta i en EØS-komitébeslutning i overensstemmelse med dette uten innhenting av ytterligere samtykke fra Stortinget, så fremt ikke vesentlige endringer i saken skulle oppstå.
Denne stortingsproposisjonen fremmes før det er utarbeidet en EØS-komitébeslutning, og utkast til en slik beslutning kan derfor ikke fremlegges. Direktivtekstene er imidlertid fastlagte, og EØS-komitébeslutningen forutsettes å bli utformet på vanlig måte om at direktivtekstene innlemmes i EØS-avtalen. Dersom Norge oppnår en overgangsordning for søtstoffdirektivet, vil dette bli reflektert i EØS-komitébeslutningen.
Europaparlaments- og rådsdirektivene 95/2/EF, 94/36/EF og 94/35/EF i uoffisiell norsk versjon følger som trykte vedlegg til denne proposisjonen.