3 Bemerkninger til de enkelte artiklene

Artiklene 1 og 2 har bestemmelser om overenskomstens saklige anvendelsesområde. I følge artikkel 1 omfatter overenskomsten personer som er bosatt (hjemmehørende) i den ene eller i begge stater. Artikkel 2 inneholder en oppregning av hvilke skatter som for tiden omfattes av overenskomsten. Selv om Canada ikke har formuesskatt, omfatter overenskomsten også skatt på formue.

Artiklene 3-5 inneholder definisjoner av forskjellige ord og uttrykk som forekommer i overenskomsten.

På samme måte som i den gjeldende avtale og i tråd med det som er vanlig i skatteavtaler Norge har inngått senere år, får overenskomsten anvendelse på kontinentalsokkelen. I den gjeldende avtale er kontinentalsokkelen ikke nevnt i definisjonen av Canada. Kontinentalsokkelen var likevel omfattet av begrepet Canada. For å unngå enhver uklarhet er imidlertid nå kontinentalsokkelen nevnt eksplisitt. I likhet med våre øvrige skatteavtaler er det fastslått at overenskomsten ikke får anvendelse på Svalbard, Jan Mayen og de norske biland.

Definisjonen av begrepet person i artikkel 3 punkt 1 c) er noe annerledes utformet enn det som er vanlig idet en i definisjonen også nevner trust og partnership. Dette er imidlertid ingen utvidelse av den definisjonen som vanligvis anvendes, idet disse ville vært omfattet av uttrykket «enhver annen sammenslutning av personer».

Definisjonen av internasjonal fart i artikkel 3 punkt 1 g) avviker noe fra det som er vanlig i Norges øvrige skatteavtaler ved at det ikke skal anses for a være internasjonal fart dersom fartøyet ellers hovedsakelig går i fart mellom steder i bare en stat. Vanligvis vil all transport være omfattet med mindre transporten utelukkende foregår mellom to steder i en av statene.

De øvrige definisjonene i artikkel 3 følger stort sett OECD-mønsteret.

Artikkel 4 definerer uttrykket « person bosatt i en kontraherende stat». Punktene 2 og 3 regulerer situasjonen hvor en fysisk eller juridisk person etter intern lovgivning i de to stater anses for å være bosatt (hjemmehørende) både i Norge og i Canada. Punkt 3 avviker fra det som er vanlig i norske skatteavtaler. Ved dobbelt bosted for juridiske personer anvender Norge vanligvis en bestemmelse om at setet for den virkelige ledelse skal være avgjørende. Canada ønsket en annen løsning. En ble derfor enige om at de kompetente myndigheter skulle forsøke å løse spørsmålet om dobbelt bosted for juridiske personer gjennom en gjensidig overenskomst.

Artikkel 5 inneholder definisjonen av uttrykket « fast driftssted». Denne definisjonen er viktig fordi den danner rammen for skattlegging etter artikkel 7 av fortjeneste ved forretningsvirksomhet som en person bosatt i den ene stat oppebærer ved virksomhet i den annen stat. Punktene 1 og 2 er i samsvar med OECD-mønsteret, mens punkt 3 er forskjellig fra så vel mønsteret som den gjeldende overenskomst. Stedet for et bygningsarbeid eller et anleggs-, installasjons- eller monteringsprosjekt, eller kontroll- eller rådgivningsvirksomhet tilknyttet slike er å anse som et fast driftssted såfremt stedet opprettholdes eller virksomheten sammenlagt varer mer enn tolv måneder. At kontroll- eller rådgivningsvirksomhet også er omfattet, er nytt. Den saklige begrensningen følger norsk mønster i senere overenskomster, mens tidsbegrensningen er som i gjeldende overenskomst. Når det gjelder forretningsvirksomhet på kontinentalsokkelen er det fastsatt særregler i artikkel 21, jf. bemerkningene nedenfor.

Punktene 4-7 følger OECD-mønsteret. Punkt 4 angir hva som ikke omfattes av begrepet «fast driftssted». I korthet går bestemmelsen ut på at innretninger utelukkende til bruk for lagring, utstilling eller utlevering ikke skal utgjøre fast driftssted. Punkt 5 regulerer når en representant skal anses for å være «avhengig» og således anses for å utgjøre et fast driftssted for foretaket. Punkt 6 slår fast at en uavhengig representant ikke utgjør fast driftssted for oppdragsgiver såfremt han opptrer innenfor rammen av sin ordinære forretningsvirksomhet.

Artiklene 6-22har regler om beskatning av forskjellige former for inntekt. Disse bestemmelsene har til formål å forhindre dobbeltbeskatning, dvs. at en skattyter blir skattlagt i begge stater av samme inntekt. De detaljerte reglene om de forskjellige inntektskategorier er avgjørende for om den primære beskatningsretten skal tilfalle den stat hvor den skattepliktige er bosatt, eller den annen stat hvor inntekten skriver seg fra (kildestaten).

Skatteavtalen regulerer ikke trekk på forskuddsstadiet. I prinsippet kan derfor statene tilbakeholde kildeskatt etter den fulle sats som følger av intern lovgivning. I den utstrekning skatteavtalen medfører at skatt enten skal betales med en redusert sats eller inntekten skal unntas fra beskatning, må etterfølgende justering finne sted.

Artikkel 6 fastsetter at inntekt av fast eiendom kan skattlegges i den stat hvor eiendommen ligger (kildestaten). Dette er i overensstemmelse med OECD-mønsteret. Det samme gjelder ved inntekt fra direkte bruk eller annen utnyttelse av fast eiendom så vel som gevinst ved avhendelse av slik eiendom, jf. punkt 3. Tilføyelsen om beskatning av gevinst ved avhendelse kom inn etter kanadisk ønske. Bakgrunnen for bestemmelsen er særregler i det kanadiske skattesystemet. Systemet har en todeling av tilfeldige gevinster og gevinster som kommer som følge av virksomheten en driver. Som eksempel kan nevnes en bygning som er kjøpt for 10, nedskrevet til 7 og solgt for 15. Beskatningsgrunnlaget her er 3 (differansen mellom kostpris og nedskrevet verdi) etter artikkel 6, mens inntekter som skal beskattes etter artikkel 13 er 5 (differansen mellom salgspris og kostpris). I dette ligger at kanadisk rett skiller mellom avkastning som vil være inntekt fra virksomheten og gevinst.

I definisjonen av begrepet «fast eiendom» i punkt 2 er det presisert at begrepet også omfatter utnyttelse av og undersøkelse etter naturressurser. Også rettigheter til slik undersøkelse og utnyttelse er omfattet av definisjonen.

Artikkel 7 inneholder regler om skattlegging av fortjeneste ved forretningsvirksomhet som et foretak hjemmehørende i en kontraherende stat utøver i den annen stat. Slik virksomhet kan bare inntektsbeskattes i den sistnevnte stat dersom den utøves gjennom et fast driftssted der. De nærmere definisjoner av hva som forstås ved et fast driftssted er som nevnt ovenfor, tatt inn i artikkel 5. Derimot inneholder artikkel 7 hovedprinsippene for selve ansettelsen av fortjeneste som skriver seg fra det faste driftssted.

I henhold til OECD's mønster, er det bare inntekt som kan tilskrives det faste driftssted som skal kunne skattlegges i kildestaten. Inntekt av annen, ikke tilknyttet virksomhet i samme stat, faller således utenfor driftsstedets beskatningsgrunnlag.

Artikkelens punkt 2 inneholder grunnregelen for fastsettelsen av det faste driftssteds fortjeneste, nemlig at driftsstedet skal tilskrives den fortjeneste som det ventelig ville ha ervervet dersom det hadde vært et særskilt, selvstendig foretak som utøvet samme eller liknende virksomhet under samme eller liknende forhold, og det opptrådte helt uavhengig i forhold til det foretak hvis faste driftssted det er («armlengdeprinsippet»).

Artikkelens punkt 3 gir regler om rammen for utgiftsfradragene ved fastsettelsen av det faste driftssteds skattbare fortjeneste.

De øvrige bestemmelser i artikkelen svarer til OECD's mønster.

Artikkel 8 gir regler om skattlegging av fortjeneste av skips- og luftfartsvirksomhet. I motsetning til hva som er vanlig i andre skatteavtaler omfatter bestemmelsen ikke bare drift av skipsfartsvirksomhet i internasjonal fart.

Punkt 1 avviker fra OECD-mønsteret, ettersom det fastsetter at fortjeneste ved drift av skip eller luftfartøy som drives i internasjonal fart, bare kan skattlegges i den stat hvor det foretak som oppebærer fortjenesten ved driften er hjemmehørende. Dette er imidlertid i samsvar med de skatteavtaler Norge har inngått i de senere år.

I punkt 2 er det imidlertid tatt inn en bestemmelse som avviker både fra OECD-mønsteret og det som Norge har i andre skatteavtaler. Etter kanadisk ønske er det tatt inn en bestemmelse for skipsfart som innebærer at punkt 1 ikke skal komme til anvendelse når det hovedsakelige formålet med farten er å drive kysttrafikk i et land. Det er fastslått at heller ikke artikkel 7 om virksomhetsinntekter skal anvendes. Dette innebærer at inntekten alltid kan beskattes i kyststaten uansett om skipet i et enkeltstående tilfelle går i internasjonal fart og uansett om det foreligger et fast driftssted der. For å unngå uklarhet er det likevel fastslått at denne bestemmelse ikke skal komme til anvendelse hvis kysttrafikken er tilfeldig eller kommer i tillegg til drift i internasjonal fart. I så fall kommer de vanlige bestemmelser i punkt 1 eller artikkel 7 til anvendelse.

Punkt 3 klargjør at bestemmelsene i punkt 1 også gjelder fortjeneste som et foretak i en kontraherende stat får gjennom deltakelse i en «pool», felles forretningsvirksomhet eller i et internasjonalt driftskontor.

Etter punkt 4 skal fortjeneste ved bruk, vedlikehold eller utleie av containere som benyttes til transport av varer i internasjonal fart bare kunne skattlegges i den stat hvor det foretak som oppebærer fortjenesten ved driften er hjemmehørende. Bestemmelsen tilsvarer den Norge har inntatt i mange av sine senere avtaler.

I punkt 5 er det tatt inn en bestemmelse som tar sikte på å regulere beskatningen av SAS.

Artikkel 9 omhandler foretak med fast tilknytning til hverandre. Bestemmelsen gjelder assosierte selskaper, dvs. mor- og datterselskaper samt selskaper under felles kontroll og ledelse og gir ligningsmyndighetene adgang til å forhøye et foretaks skattbare fortjeneste når denne er redusert som følge av at det i det økonomiske samkvem mellom dette og tilknyttede foretak er anvendt forretningsvilkår som avviker fra dem som ville ha vært avtalt mellom uavhengige foretak under tilsvarende omstendigheter. Når retting foretas i slike tilfeller skal det anvendte forretningsvilkår for beskatningsformål erstattes med vilkår overensstemmende med den såkalte armlengde-standarden, jf. skatteloven kapittel 13. Bestemmelsen bygger på OECD-mønsteret, men har ikke bestemmelser om korresponderende retting i det land hvor foretaket er hjemmehørende. Slik retting kan likevel finne sted i medhold av artikkel 26 om gjensidig overenskomst.

Artikkel 10 gjelder skattlegging av dividender. Etter artikkelens punkt 1 kan dividender skattlegges i den kontraherende stat hvor aksjonæren er bosatt. De samme inntektene kan dessuten skattlegges i den stat hvor selskapet som utdeler dividendene er hjemmehørende (kildestaten), men den skattesats som kan benyttes er begrenset i punkt 2. Punkt 2 a) fastsetter at kildestatens skattesats ikke må overstige 5 prosent av bruttobeløpet når dividender utbetales til et selskap som direkte eller indirekte innehar minst 10 prosent av de stemmeberettigede aksjer i det utdelende selskap. Denne begrensningen i kildeskattesatsen gjelder likevel ikke for dividender som betales av et investeringsselskap hjemmehørende i Canada, men eid av personer som ikke er hjemmehørende der.

Skattesatsen som benyttes i andre tilfeller er i punkt 2 b) begrenset til 15 prosent hvis mottakeren er den virkelige rettighetshaver til dividendene.

De ovenfor nevnte begrensninger i adgangen til å kreve kildeskatt gjelder likevel ikke når de aksjer hvorav dividendene utdeles, reelt er knyttet til næringsvirksomhet eller utøvelse av fritt yrke gjennom et fast driftssted eller fast sted for selvstendige personlige tjenester, som rettighetshaveren har i den stat hvor det utdelende selskap er hjemmehørende. Etter artikkelens punkt 4 skattlegges i så fall dividendene i samsvar med bestemmelsene i henholdsvis artikkel 7 eller artikkel 14. (Tilsvarende bestemmelser gjelder etter artikkel 11 punkt 5 for renter og etter artikkel 12 punkt 5 for royalty.)

I henhold til punkt 3 kan de kompetente myndigheter avtale at dividender som utbetales til en stat eller dens regionale eller lokale forvaltningsmyndigheter og underliggende etater bare skal kunne skattlegges i denne stat.

Artikkel 11 omhandler renteinntekter. Overensstemmende med OECD's mønsterartikkel er det fastsatt at slike inntekter kan skattlegges både i den stat hvor den som mottar dem er bosatt, jf. artikkelens punkt 1, og i den stat hvor renten skriver seg fra, jf. artikkelens punkt 2. Kildeskatten i sistnevnte stat skal dog ikke overstige 10 prosent av rentenes bruttobeløp. Det er for tiden ingen hjemmel i norsk skattelovgivning til å oppkreve kildeskatt av renter som utbetales fra Norge til mottaker bosatt i utlandet.

I punkt 3 er det gitt visse unntak fra retten til å kreve kildeskatt. Etter underpunkt a) omfatter unntaket renter på obligasjoner, ihendehaverobligasjoner eller lignende forpliktelser som er utstedt av staten eller dens regionale eller lokale forvaltningsorganer og som utbetales til person bosatt i den andre staten, forutsatt at han er den rettmessige eier av rentene. I underpunkt b) er det fastsatt at renter som skriver seg fra Norge og som utbetales til en person bosatt i Canada dersom lånet eller en kreditt er gitt, garantert eller sikret av Export Development Canada skal være fritatt for kildeskatt. Bestemmelsen har ingen betydning så lenge Norge ikke har hjemmel til å kreve kildeskatt på renter. I underpunkt c) er det gitt fritak for kildeskatt på renter som utbetales til Garantiinstituttet for eksportkreditt, A/S Eksportfinans og lignende institusjoner som de kompetente myndigheter måtte bli enige om. Det samme gjelder for renter på lån som er gitt, sikret eller garantert av disse institusjonene. Etter underpunkt d) kan de kompetente myndigheter gi fritak for kildeskatt på renter som utbetales til staten eller dens regionale eller lokale forvaltningsmyndigheter eller underavdelinger.

Punkt 4 inneholder definisjonen av renter. Denne er utformet annerledes enn det som er vanlig i skatteavtaler Norge ellers har inngått. Etter denne bestemmelse er det henvist til hva som etter intern lovgivning anses som renter, men omfatter likevel ikke slike renter hvis de faller inn under definisjonen av dividender i artikkel 10.

Artikkel 12 gir bestemmelser om skattlegging av royalty. Royalty kan skattlegges både i mottakerens bostedsstat og i kildestaten, men satsen for den kildeskatt som kan kreves er begrenset til 10 prosent av royaltyens bruttobeløp. Etter punkt 3 underpunkt a) skal likevel royalty som er betaling for produksjon eller reproduksjon av ethvert kulturelt arbeid eller for arbeid i forbindelse med drama, musikaler eller annet kunstnerisk arbeid være fritatt for kildeskatt. Dette gjelder likevel ikke royalty for betaling for film eller for arbeid med film eller bånd eller for andre midler som anvendes for reproduksjon i forbindelse fjernsynskringkasting. Etter underpunkt b) skal også royalty som utbetales for bruken eller retten til å bruke computer software eller patenter eller for opplysninger vedrørende industrielt, kommersielt eller vitenskapelig erfaring også være fritatt for kildeskatt. Dette fritaket gjelder likevel ikke betalinger av royalty for betaling i anledning utleie- eller lisensavtaler. Slike betalinger vil bli ilagt en kildeskatt på 10 prosent. Det er for tiden ingen hjemmel i norsk skattelovgivning til å oppkreve kildeskatt av royalty som utbetales fra Norge til mottaker bosatt i utlandet.

Definisjonen av royalty i punkt 6 er i hovedsak i overensstemmelse med OECD-mønsteret, og omfatter således ikke betalinger for bruken av, eller retten til å bruke, industrielt, kommersielt eller vitenskapelig utstyr.

Artikkel 13 omhandler skattlegging av formuesgevinster. Bestemmelsene bygger på det prinsipp at retten til å skattlegge en formuesgevinst bør tilligge den stat som var berettiget til å skattlegge vedkommende formuesgode og dens avkastning før avhendelse fant sted.

Etter punkt 1 kan gevinst som oppebæres ved avhendelse av fast eiendom, skattlegges i den kontraherende stat hvor eiendommen ligger.

Gevinst ved avhendelse av løsøre som utgjør driftsmidler knyttet til et fast driftssted eller et fast sted for utøvelse av fritt yrke, kan i henhold til artikkelens punkt 2 skattlegges i den kontraherende stat hvor det faste driftssted eller faste sted befinner seg. Det samme gjelder gevinst ved avhendelse av selve det faste driftssted eller faste sted.

I henhold til punkt 3 skal gevinst ved avhendelse av skip eller luftfartøy drevet i internasjonal fart bare kunne skattlegges i den stat hvor avhenderen er hjemmehørende.

Punkt 4 omhandler gevinst ved avhendelse av containere mv. På samme måte som for skip og luftfartøy skal slik gevinst bare kunne skattlegges i den stat hvor avhenderen er hjemmehørende, med mindre det dreier seg om transport som hovedsakelig foregår i det annet land.

Punkt 5 inneholder etter kanadisk ønske en spesialregel for gevinst ved salg av aksjer i et tilfelle der aksjene hovedsakelig henter sin verdi fra fast eiendom. Beskatningsretten er i et slikt tilfelle tillagt den stat der eiendommen ligger. Norge har for sin del ikke intern hjemmel til å beskatte slik gevinst som tilfaller en aksjonær bosatt i utlandet. Også når slik gevinst ikke tilfaller en aksjonær, men tilfaller en deltaker i et interessentskap (partnership) eller trust, har det landet hvor eiendommen ligger rett til å beskatte gevinsten. Med uttrykket fast eiendom skal en i denne sammenheng ikke ta i betraktning slik eiendom som brukes av selskapet, interessentskapet eller trusten i forretningsvirksomheten. Eiendom som en mottar leieinntekter fra skal likevel regnes som fast eiendom.

Punkt 6 er en sekkebestemmelse som fastslår at alle andre gevinster enn de som er spesielt nevnt i punktene 1-5, bare skal kunne beskattes i avhenderens bostedsstat.

Punkt 7 inneholder en særregel om gevinstbeskatning i inntil 6 år etter utflytting. Etter denne bestemmelsen beholder hver av statene sin rett til å beskatte i henhold til egen lovgivning gevinst ved avhendelse av eiendom som en fysisk person avhender i løpet av de første seks årene etter utflytting. Norges rett til å beskatte slike gevinster som tilfaller personer bosatt i utlandet er begrenset av skattelovens § 2-3, tredje ledd. Bestemmelsen kommer likevel ikke til anvendelse på gevinst som skriver seg fra slik eiendom som er omhandlet av punkt 8.

Punkt 8 omhandler gevinstbeskatning av fysiske personer i forbindelse med utflytting og er begrenset til det tilfellet hvor det finner sted opphør av bosted i en stat og umiddelbar bosettelse i den annen stat. Hvor slike personer blir ansett for å ha avhendet eiendelen i forbindelse med opphøret av bosted og av den grunn blir beskattet for en hypotetisk gevinst, så har denne bestemmelsen regler for fastsettelse av inngangsverdien i den nye bostedsstaten. Ved beregningen av den nye inngangsverdien skal en legge til grunn at eiendelen er solgt og kjøpt tilbake umiddelbart før utflyttingen. Den inngangsverdi som skal legges til grunn er den laveste av riktig markedsverdi på utflyttingstidspunktet og det salgsvederlag han anses for å ha realisert ved den tenkte avhendelsen. Bestemmelsen skal likevel ikke anvendes dersom den nye bostedsstaten etter artikkelens øvrige bestemmelser hadde kunne beskatte gevinsten dersom avhendelsen hadde skjedd før utflyttingen.

Også punkt 9 er kommet etter kanadisk ønske. Bestemmelsen fastsetter at dersom en person som avhender eiendeler i forbindelse med organisering, reorganisering, fusjon, fisjon eller lignende transaksjon og en fortjeneste, gevinst eller inntekt ikke medfører beskatning i den stat hvor avhenderen er bosatt, da kan den personen som erverver eiendelen anmode den kompetente myndighet i den andre staten om også å utsette beskatningen. Den kompetente myndighet står fritt i avgjørelsen av om den vil gi slik utsettelse med beskatningen og kan dersom utsettelse gis, sette de betingelser den finner hensiktsmessig.

Artikkel 14 gjelder beskatningen av inntekt ved utøvelse av fritt yrke. Bestemmelsene om beskatning av inntekt av slik virksomhet avviker noe fra OECD's mønsteravtale av 1998. Etter dette mønster skattlegges inntekter ved utøvelse av fritt yrke i den stat hvor yrkesutøveren er bosatt, med mindre han i en annen kontraherende stat vanligvis råder over et fast sted (kontor eller liknende) som tjener utøvelsen av hans virksomhet. I så fall kan sistnevnte stat skattlegge den del av inntekten som kan henføres til et slikt sted. Artikkelen har her fått en tilføyelse således at sistnevnte stat også kan skattlegge dersom oppholdet i denne stat i ett eller flere tidsrom til sammen overstiger 183 dager i løpet av enhver tolvmånedersperiode.

Punkt 2 i artikkelen definerer nærmere hva som ligger i begrepet «fritt yrke», og nevner eksempler på aktiviteter og yrkesgrupper som kan falle inn under artikkelen. Oppregningen er ikke uttømmende. Det bemerkes at bestemmelsen bare omhandler selvstendige yrkesutøvere, og således ikke f.eks. en lege som er fast ansatt ved en bedrift. Artister og idrettsutøvere er omhandlet særskilt i artikkel 17.

Lønnsinntekter er omhandlet i artikkel 15. Som etter OECD-mønsteret tilkommer det den stat hvor lønnsmottakeren er bosatt å skattlegge lønnsinntektene med mindre arbeidet utføres i den annen kontraherende stat. I så fall har den stat hvor arbeidet utføres, rett til å skattlegge inntektene. Det gjelder dog et unntak på bestemte vilkår i artikkelens punkt 2 for kortvarige opphold, den såkalte 183-dagersregel. Under forhandlingene ble problematikken om beskatning av utleid arbeidskraft drøftet. Man var enige om at unntaket under punkt 2 ikke skulle komme til anvendelse dersom arbeidstakeren er innleid. Denne forståelsen er presisert i punkt 2 b). I tillegg er det satt som betingelse for unntaket fra beskatning at arbeidstaker og arbeidsgiver må være hjemmehørende i samme land.

Artikkelens punkt 3 gir særregler for lønnsarbeid utført om bord i et skip eller luftfartøy drevet i internasjonal fart. Etter denne bestemmelse kan lønnsinntekt fra slikt arbeid skattlegges i den stat hvor foretaket er hjemmehørende.

Avtalen inneholder ingen særbestemmelse for professorer, lærere og forskere. Disse gruppene vil derfor følge de alminnelige reglene om skattlegging av arbeidsinntekt, eventuelt reglene om lønn i offentlig tjeneste.

Artikkel 16 omhandler styregodtgjørelse. Slike inntekter kan i overensstemmelse med OECD-mønsteret skattlegges i den stat hvor selskapet er hjemmehørende.

Artikkel 17 fastsetter at artister og idrettsutøvere kan skattlegges i den stat hvor slik virksomhet utøves, uansett reglene i artikkel 7 om fortjeneste ved forretningsvirksomhet, artikkel 14 om fritt yrke og artikkel 15 om lønnsarbeid i privat tjeneste. Artikkelen kommer også til anvendelse på lønnsutbetalinger til artister og idrettsutøvere som får lønn utbetalt i forbindelse med forretningsvirksomhet drevet av en stat, jf. punkt 2 i artikkel 19.

Artikkelens punkt 2 inneholder en tilføyelse som tar sikte på å sikre at den stat hvor artisten eller idrettsutøveren opptrer, har beskatningsrett også hvor vederlaget utbetales til en tredjemann, f.eks. et artistbyrå eller et selskap artisten har opprettet. Reglene i punktene 1 og 2 er i samsvar med OECD's mønster.

Artikkelens punkt 3 gir unntak fra de ovenfor nevnte regler når besøket i den ene staten i betydelig grad er understøttet av offentlige midler fra den annen stat. I slike tilfeller skal inntekten bare kunne beskattes i den stat hvor artisten eller idrettsutøveren er bosatt.

Artikkel 18 omhandler pensjoner, livrenter og underholdsbidrag. I motsetning til tilsvarende bestemmelse i OECD-mønsteret omhandler denne artikkelen alle typer pensjoner, både private og offentlige. Også sosiale trygdeytelser er omfattet. Etter punkt 1 kan pensjoner og sosiale trygdeytelser som betales fra en kontraherende stat til en person bosatt i den annen kontraherende stat kunne beskattes i bostedsstaten.

Etter punkt 2 kan imidlertid slike ytelser også kunne skattlegges i den staten hvor utbetalingen skriver seg fra, men ikke med mer enn 15 prosent av beløpets bruttobeløp dersom det dreier seg om periodiske utbetalinger. Hvis det derimot dreier seg om en engangsutbetaling, vil det ikke foreligge noen begrensning og Canada kan derfor beskatte etter sin interne skattesats som for tiden er på 25 prosent.

Punkt 3 inneholder en særregel for livrenter. Også her kan utbetalingsstaten beskatte. Som hovedregel skal skattesatsen begrenses til 15 prosent. Denne begrensningen til 15 prosent kommer likevel ikke til anvendelse ved engangsutbetaling i forbindelse med innløsning, oppsigelse, gjenkjøp, salg eller annen overdragelse av livrenten. Begrensningen gjelder heller ikke dersom betalingen for livrenten var fradragsberettiget ved inntektsfastsettelsen.

I forhold til pensjoner som utbetales til personer bosatt i utlandet, har Norge i dag bare adgang til å beskatte pensjoner som utbetales til direktør, eller medlem av styre, kontrollkomite eller lignende organ i et selskap mv hjemmehørende i riket. Bestemmelsen har imidlertid også betydning i forhold til personer som anses skattemessig bosatt i Norge i henhold til norsk intern rett. Også i disse tilfellene kan Norge beskatte pensjonsutbetalingen, men i motsetning til i andre skatteavtaler hvor kildestaten har rett til å beskatte en pensjonsutbetaling, er skatten begrenset til 15 prosent av brutto utbetalt beløp.

Punkt 4 fastslår at krigspensjoner som utbetales fra Canada skal være fritatt for beskatning i Norge så lenge de er skattefrie i Canada. Videre skal underholdsbidrag som hovedregel kun beskattes i den stat hvor mottakeren er bosatt. Dersom bidraget utdeles av en person bosatt i en av statene til en mottaker bosatt i den annen stat, og beløpet ikke er fradragsberettiget for betaleren, er det imidlertid bare utbetalingslandet som har beskatningsretten.

Artikkel 19 omhandler offentlig tjeneste. Som hovedregel og i samsvar med OECD's mønster, er den stat som utreder godtgjørelsen tillagt beskatningsretten. For så vidt angår lønnsutbetalinger gjelder hovedregelen ikke når de bestemte vilkår i punkt 1 b) er oppfylt, og heller ikke i forbindelse med utøvelse av offentlig forretningsvirksomhet. I slike tilfeller er det bestemmelsene i avtalens øvrige bestemmelser som kommer til anvendelse. Dette vil fortrinnsvis være artiklene 15, 16, 17 og 21, jf. punkt 2. Offentlige pensjonsutbetalinger omfattes som nevnt av artikkel 18.

Artikkel 20 fastsetter at studenter og lærlinger som er bosatt i den ene staten og som midlertidig oppholder seg i den annen stat i anledning sin personlige utdannelse eller opplæring, ikke skal skattlegges i den sistnevnte stat av pengebeløp som de mottar til slike formål fra kilder utenfor denne stat. Bestemmelsen samsvarer med OECD-mønsteret og med skatteloven § 2-30 annet ledd.

Artikkel 21 inneholder forskjellige bestemmelser som får anvendelse på visse virksomheter utenfor kysten (kontinentalsokkelaktiviteter). Bestemmelsen bygger på tilsvarende bestemmelser i andre skatteavtaler Norge har inngått og som omhandler særbestemmelser for virksomhet på kontinentalsokkelen. På enkelte områder gir den likevel sokkelstaten større beskatningsrett enn det som er vanlig i tilsvarende artikler.

Punkt 1 fastslår at artikkelens bestemmelser skal ha gjennomslagskraft innenfor sitt avgrensede område uansett hva som måtte følge av overenskomsten for øvrig.

Punktene 2 og 3 omhandler næringsvirksomhet og fastslår at aktiviteter utenfor kysten skalanses utøvet gjennom et fast driftssted eller et fast sted i den stat hvor virksomheten foregår.

En har funnet det hensiktsmessig å fastsette en nedre terskel med hensyn til omfang i tid for anvendelse av reglene i punkt 2. Således er det i punkt 3 a) bestemt at fast driftssted eller fast sted bare foreligger dersom virksomheten varer sammenlagt mer enn 30 dager i løpet av en eller flere perioder på 12 måneder. Derved vil beskatningsretten ved kortvarige og sporadiske oppdrag på kontinentalsokkelen kunne tilkomme vedkommende persons hjemstat, noe som både for skattemyndighetene og selskapene innebærer administrative fordeler. De nærmere vilkår som er fastsatt i punkt 3 a) og b) tar sikte på å hindre at 30-dagers fristen blir omgått ved at likeartede oppdrag blir utført av flere foretak med interessefellesskap.

Punkt 4 inneholder et viktig unntak fra hovedregelen om at all virksomhet kan skattlegges i sokkelstaten. I følge første punktum skal fortjeneste ved drift av skip eller luftfartøy (helikopter) engasjert i transport av forsyninger eller personell til eller fra installasjoner som benyttes i forbindelse med offshorevirksomhet, eller mellom slike installasjoner, bare være gjenstand for beskatning i den stat hvor den person som oppebærer fortjeneste ved driften av det er bosatt (hjemmehørende). Det samme gjelder inntekt fra drift av taubåter og andre hjelpefartøy som er knyttet til slik virksomhet. Uttrykket «hjelpefartøy» innebærer at bestemmelsen eksempelvis omfatter brannslukningsfartøy, dykkerskip og kombinasjonsfartøy. Rekkevidden av unntaket er imidlertid mer begrenset enn det som er vanlig i andre avtaler som inneholder en slik bestemmelse i det unntaket bare gjelder hvor slik virksomhet drives i internasjonal trafikk. Foregår denne aktiviteten derimot lokalt på en av statenes territorier eller kontinentalsokler, vil hovedbestemmelsen om fast driftssted etter 30 dager komme til anvendelse.

I punkt 5 er det gitt bestemmelser om beskatning av lønnsinntekter i forbindelse med sokkelvirksomhet. Slik lønnsinntekt kan etter punkt 5 a) skattlegges i sokkelstaten såfremt ansettelsesforholdet knyttet til virksomheten utenfor kysten overstiger 30 dager i løpet av en eller flere perioder på 12 måneder. Denne begrensningen på 30 dager gjelder likevel ikke dersom arbeidstakeren er ansatt hos en arbeidsgiver som er hjemmehørende i sokkelstaten. Punkt 5 b) omhandler inntekt fra lønnsarbeid om bord på skip eller luftfartøy som er omhandlet i punkt 4. Slik inntekt kan beskattes i den stat hvor den som oppebærer fortjenesten ved driften av skipet eller luftfartøyet er hjemmehørende. Slik inntekt kan imidlertid også beskattes i arbeidstakerens bostedsstat som i tilfelle må gi fradrag (kredit) etter bestemmelsene i artikkel 24. På samme måte som for punkt 4, gjelder bestemmelsen bare dersom fartøyene drives i internasjonal trafikk. Dette innebærer at lønnsinntekt som oppebæres for arbeidstakere om bord på slike fartøy i lokaltrafikk, faller inn under hovedregelen i punkt 5 a).

Punkt 6 klargjør beskatningssituasjonen med hensyn til visse avhendelsesgevinster som har tilknytning til den stat hvor kontinentalsokkel-aktivitetene foregår. Det gjelder gevinst ved overføring av rettigheter til undersøkelse eller utnyttelse av naturforekomster, eiendeler som i sokkelstaten benyttes i forbindelse med virksomheten utenfor kysten, eller aksjer eller andeler som henter sin verdi fra slike rettigheter eller slike eiendeler. Etter artikkelens punkt 3, skal imidlertid avhendelsesgevinster av eiendeler som nevnt i punkt 6 b), ikke kunne beskattes i sokkelstaten dersom den har vært benyttet i virksomheten i inntil 30 dager i løpet av en 12 måneders periode.

Punkt 7 gjør det klart at bestemmelsen også gjelder luftrommet over kontinentalsokkelen. Dette er gjort for å unngå diskusjon om f eks helikoptertransport til og fra installasjoner var omfattet av bestemmelsen. Dette er imidlertid ikke annet enn hva som er gjeldende forståelse selv uten denne bestemmelse.

Artikkel 22 gjelder annen inntekt som ikke er uttrykkelig omhandlet i overenskomstens øvrige artikler. Bestemmelsen avviker fra det som er vanlig i skatteavtaler Norge har inngått med andre OECD-land, idet den åpner for at slik inntekt også kan beskattes der den har sin kilde. I punkt 3 til artikkel 24 er det gitt nærmere regler om hvor en inntekt skal ha sin kilde. Dersom denne inntekten kommer fra en stiftelse (trust) og denne inntekten er skattepliktig på mottakerens hånd, så skal ikke skatten overstige 15 prosent av inntektens bruttobeløp. Denne begrensningen i beskatningen gjelder likevel ikke dersom overføringene til stiftelsen (trusten) er fradragsberettiget i inntekten.

Artikkel 23 gjelder skattlegging av formue. Formue som består av fast eiendom kan beskattes i den staten der eiendommen ligger. Formue som består av løsøre som utgjør driftsmiddel knyttet til et fast driftssted eller fast sted, kan skattlegges i den staten der driftsstedet eller det faste stedet ligger, jf. punkt 1 og 2.

I følge punkt 3 kan formue som består av skip og luftfartøy, og løsøre knyttet til driften av disse, bare skattlegges i den staten der det foretaket som eier skipet eller luftfartøyet er hjemmehørende.

I følge punkt 4 skal formue som består av containere som brukes til transport av varer bare kunne skattlegges i den staten der foretaket som eier containerne er hjemmehørende. Dette gjelder likevel ikke dersom containeren blir brukt hovedsakelig til transport i det andre landet. Dersom dette er tilfellet, må beskatningsretten avgjøres etter henholdsvis punktene 2 eller 5.

All annen formue som tilhører en person bosatt i en av statene, kan bare skattlegges i denne staten, jf. pkt. 5.

Canada utlikner for tiden ikke formuesskatt.

Artikkel 23 gir regler om fremgangsmåten til unngåelse av dobbeltbeskatning. Både Norge og Canada benytter godskrivelsesmetoden (kreditmetoden) som metode for unngåelse av dobbeltbeskatning. For Norges vedkommende sier artikkelen i punkt 2 at bestemmelsene i skatteloven §§ 16-20 følgende skal kunne gis anvendelse ved beregningen av fradrag i norsk skatt for skatt betalt i Canada. De alminnelige retningslinjer for godskrivelsesmetoden er imidlertid inntatt i bestemmelsen og innebærer at Norge, overfor personer bosatt i Norge, kan skattlegge en inntekt også når det av overenskomstens materielle bestemmelser fremgår at inntekten kan skattlegges i Canada. Norge må imidlertid innrømme som fradrag i den utlignede skatt et beløp som svarer til den norske skatt på inntekten som kan beskattes i Canada. Beløpet skal likevel under ingen omstendighet kunne overstige den skatt som er betalt i Canada.

For de inntekter som i henhold til overenskomsten er forbeholdt Canada til beskatning skal det i Norge brukes den alternative fordelingsmetode. I punkt 2 b) er det således fastsatt at i den utstrekning en person bosatt i Norge mottar inntekter som i henhold til noen bestemmelser i overenskomsten er unntatt fra beskatning i Norge, så kan inntekten likevel medregnes i beskatningsgrunnlaget, men at det i den samlede skatten gis et fradrag som tilsvarer den beregnede norske skatt som faller på den kanadiske delen av inntekten. Fradraget i norsk skatt skal altså skje med et beregnet beløp, uavhengig om dette beløpet er høyere eller lavere enn det beløpet som faktisk er betalt i Canada. I praksis vil denne bestemmelsen bare få anvendelse på inntekter som faller inn under artikkel 19 om offentlig tjeneste.

Punkt 3 er tatt inn etter kanadisk ønske og fastslår at når det i denne artikkelen er nødvendig å fastslå hvor en inntekt skal ha sin kilde, så skal en inntekt, fortjeneste eller gevinst som oppebæres av en person som er bosatt i en av statene, men som i henhold til skatteavtalen kan beskattes i den andre staten, anses for å ha sin kilde i denne andre staten. Bestemmelsen er knyttet til det forhold at Canada i henhold til sin metodebestemmelse i punkt 1, skal gi fradrag (kredit) for inntekt som har sin kilde i Norge.

Artiklene 25-29 inneholder enkelte særlige bestemmelser om ikke-diskriminering (artikkel 25), fremgangsmåten ved inngåelse av gjensidige avtaler mellom de kompetente myndigheter i de to stater (artikkel 26), utveksling av opplysninger (artikkel 27), bistand til innfordring(artikkel 28), medlemmer av diplomatiske stasjoner eller konsulat(artikkel 29).

Artikkel 30 - forskjellige regler - klargjør i punkt 1 at bestemmelsene i skatteavtalen ikke skal tolkes slik at de begrenser en stats rett til å anvende sine interne regler for å fastsette den skattepliktige inntekt. Videre inneholder artikkelen i punkt 2 en klargjøring om at overenskomsten ikke er til hinder for at en stat ved beskatningen av en person som er bosatt der kan medregne beløp som skriver seg fra deltakerliknede selskaper (partnerships), trusts eller selskaper som han har økonomiske interesser i. I punkt 3 er det fastsatt at overenskomsten ikke skal få anvendelse på deltakerliknede selskaper (partnerships), stiftelser (trusts) eller andre enheter som er hjemmehørende i en stat, men direkte eller indirekte eid av personer bosatt andre steder, dersom disse enhetene blir beskattet betydelig lavere enn hva de ville blitt dersom enhetene hadde vært eid av personer hjemmehørende i samme staten som enhetene er hjemmehørende i. Punkt 4 inneholder bestemmelser om GATS.

Artiklene 31 og 32 inneholder sluttbestemmelser (ikrafttredelse og opphør).

Etter artikkel 31 skal statene underrette hverandre når de nødvendige konstitusjonelle skritt for at overenskomsten kan tre i kraft er gjennomført. Overenskomsten trer i kraft på datoen for mottakelsen av den siste av disse underretninger. Overenskomsten vil få virkning med hensyn til skatter av inntekt som vedkommer det kalenderår som følger etter det år da overenskomsten trer i kraft. Fra dette tidspunkt vil overenskomst mellom Norge og Canada, undertegnet 23. november 1966, opphøre å ha virkning.