2 Jahre-sakens bakgrunn

Fra 1 939 til sin død i 1982 bygde Anders Jahre opp en utenlandsformue. Myndighetene kom på spor av formuen i første halvdel av 1970-årene som følge av at Jahre hjemførte midler fra formuen uten påkrevd valutalisens for å kunne oppfylle et gaveløfte om bidrag til nytt rådhus i Sandefjord. Etter langvarig saksbehandling og bokettersyn ble Jahre etterlignet i 1983. Etter klage ble den ligningsmessige behandlingen avsluttet av Riksskattenemnda i 1990. Med tillegg for straffeskatt og renter ble det fastsatt et samlet krav på 779,7 mill. kr. Pr. 30. november 2001 utgjør skattekravet inklusiv påløpte renter ca. 1 370 mill. kr. Et søksmål for å bestride kravet for domstolene er frafalt slik at skattekravet er endelig fastsatt.

På grunn av myndighetenes pågang restrukturerte Jahre utenlandsformuen i 1976. Den ble da lagt inn i en formelt veldedig stiftelse, Continental Foundation. Som «settlor» for stiftelsen ble det valgt en utenlandsbasert nordmann, Thorleif Monsen, som også ble «trustee» og «advisor» i stiftelsen. Jahre hadde etter dette ingen formelle rettigheter til formuen, men boet mener at han søkte å gardere seg ved å sette inn Lazard Bank som forvalter og håndplukkede personer, bl.a. Lord Kindersley som på det tidspunkt var en av bankens direktører, i kontrollerende posisjoner i stiftelsen. Mot slutten av Jahres levetid tilvendte Monsen seg likevel 20% av utenlandsformuen (vel 100 mill. kr.) og tok kort etter Jahres død kontroll over det resterende. De som etter boets oppfatning var satt inn for å forhindre en slik utvikling, forsøkte ikke å hindre det.

Monsen plasserte midlene i første omgang i en ny stiftelse, Aall Foundation, som etter noen år fikk sete på Cayman Islands. Fra stiftelsen ble det overført store beløp til Monsens familie, medhjelpere og venner. Det er senere satt inn en ny forvalter i stiftelsen som er uavhengig av Monsen-familien. Det som er igjen av utenlandsformuen er således spredt på en lang rekke personer og foretak, men størstedelen av det som ikke er forbrukt og som kan etterspores, finnes i dag på to hender: Monsen-familien og Aall Foundation, representert ved den nye forvalteren.

I 1992 kom boet i kontakt med amerikaneren Henry McKinnell, som tilbød boet opplysninger og dokumenter vedrørende Jahres utenlandsformue. Boet fikk tilgang til dette mot å refundere McKinnells utlegg i forbindelse med innsamlingen, som var anslått til 250 000 USD. Det ble videre avtalt et resultatavhengig vederlag lik 40% av boets netto etter fradrag for boets omkostninger og enkelte andre spesifiserte poster. McKinnells andel vil være opptjent først når boet er klart for slutning.

Bl.a. på bakgrunn av de opplysningene boet hadde mottatt fra McKinnell, tok det i mai 1994 ut søksmål ved The High Court of Justice, Chancery Division, i London mot 84 utenlandske parter med krav om tilbakeføring og erstatning i tilknytning til Anders Jahres utenlandsformue. Som mottrekk fra kretsen av saksøkte ble boet samme høst saksøkt på Cayman Islands. Boet trakk i oktober 1995 det engelske søksmålet. Boet vant en viktig seier i saken på Cayman Islands i november 1999, da spørsmålet om gyldigheten av stiftelseskonstruksjonen fra 1976 kom opp for den høyeste rettsinstansen, Privy Council i London. Privy Council avsa dom i boets favør med tilkjennelse av saksomkostninger. Saken er nå tilbake i domstolen på Cayman Islands, hvor en i høst har påbegynt behandlingen av sakens kjernepunkt: hvem som har eiendomsretten til midlene som ble lagt inn i stiftelsen, Anders Jahres dødsbo eller andre pretendenter.

Bortfallet av søksmålet i London åpnet for saksanlegg mot Lazard Bank, Lord Kindersley og Bjørn Bettum i Norge. Søksmål ble reist ved stevning for Sandefjord byrett i april 1996.

Lazard Bank (tidligere kalt Lazard Brothers & Co. Limited) var Anders Jahres bankforbindelse fra den tiden han etablerte sin rederi- og industrivirksomhet i 1 920-årene. Fra midten av 70-tallet var det Bjørn Bettum som stod for instruksene til banken på vegne av Anders Jahre.

Ved Anders Jahres død i 1982 ble høyesterettsadvokat dr. juris Per Brunsvig oppnevnt som bobestyrer. Hans forespørsler til Lazard Bank satte ham ikke på sporet av Anders Jahres utenlandsformue. Da boet ønsket rettslige avhør av Lord Kindersley og en annen sentral person i banken, motsatte banken seg dette under henvisning til taushetsplikten. Først etter avgjørelse fra House of Lords på slutten av 80-tallet kunne avhørene foretas. Opplysningene som kom frem der var sentrale for Riksskattenemndas kjennelse i 1990 om etterligning av Anders Jahre.

I søksmålet som ble tatt ut i 1996, fremholdt boet at Lazard Bank og Bjørn Bettum var ansvarlige for boets tap som følge av at de hadde medvirket til å skjule Jahres utenlandsformue fra midten av 70-tallet, og dessuten etter Anders Jahres død hadde holdt tilbake opplysninger slik at boet ble forhindret fra å få hånd om utenlandsformuen. Boet har dessuten krevd å få tilbakeført en aksjepost i det norske selskapet Bulls Tankrederi AS som i 1975/76 ble brukt til å hjemføre midler fra utenlandsformuen til oppfyllelsen av Jahres løfte om bidrag til et nytt rådhus i Sandefjord.

Hovedforhandling i søksmålet ble påbegynt i mars 2000, men ble avbrutt 18. mai samme år som følge av Bjørn Bettums sykdom. Ny hovedforhandling er berammet til 14. januar 2002. En nylig innsendt søknad fra Bettum om ny utsettelse ligger til behandling i retten. Ny utsettelse vil også bli aktuelt dersom det på det tidspunkt verserer kjæremål om skifterettens godkjennelse av forliket, jf. punkt 4.5 nedenfor.