5 Justisdepartementets vurdering

Boet har med enkelte avbrudd forhandlet med motpartene nærmest kontinuerlig siden vinteren 2000. Det har, som nevnt foran, også vært en rekke sonderinger og forhandlinger i tidligere faser av saken siden 1996. Det har tidligere ikke lykkes å fremforhandle et dokument som forplikter noen av motpartene. Dersom forlik heller ikke denne gangen kommer i stand, vil det få betydelige konsekvenser for det fremtidige forhold mellom partene. En må i tilfelle regne med flere års kamp for domstolene i Norge og på Cayman Islands før det igjen kan innledes forliksforhandlinger. Vurdert isolert ut fra boets rettslige posisjoner vil ikke en slik strategi være uforsvarlig. Boet har imidlertid akkumulert en betydelig gjeld til staten de siste syv årene gjennom statens bidrag til bobehandlingen.

Den foreliggende forliksavtalen er med hensyn til beløp og erklæringer m.v. i tråd med det ambisjonsnivået som fra statens side har vært signalisert til bobestyreren. Departementet legger vekt på at forliket vil gjøre boet i stand til å tilbakebetale hele det statlige bidraget til bobehandlingen med renter og likevel ha en solid egenkapital til å føre sakene videre mot de motpartene som ikke er med i forliket, samt til å møte krav som måtte bli gjort gjeldende i henhold til skadesløserklæringene. Departementet legger også vekt på de erkjennelsene fra Lazard Bank og Lord Kindersley som er inntatt i avtalens bilag 3. Etter departementets oppfatning bidrar disse erkjennelsene til å underbygge boets fremstilling av de faktiske forhold knyttet til nøkkelhendelser i Jahre-sakens historie.

Med den avklaring av potensialet for reelt ansvar som følge av skadesløserklæringene som bobestyreren har gitt, taler etter departementets mening derfor de beste grunner for at staten for sin del oppfyller de forutsetningene som forliket stiller opp. I samråd med Finansdepartementet tilrår Justisdepartementet derfor at Stortinget samtykker i at Justisdepartementet gir en slik statsgaranti som nevnt i bilag 5 i forliksavtalen.