2 Konvensjonens bakgrunn og hovedinnhold

Fredelig bileggelse av tvister mellom stater utgjør et eget prinsipp i Sluttakten fra Konferansen om Sikkerhet og Samarbeid i Europa (KSSE) som fant sted i Helsingfors i 1975. Sluttakten er fortsatt et viktig grunnlag for samarbeidet i det som etter toppmøtet i Budapest i desember 1994 ble til Organisasjonen for Sikkerhet og Samarbeid i Europa (OSSE). Prinsipp V i Sluttakten omtaler fredelig bileggelse av tvister. Medlemsstatene uttrykker her vilje til å «bilegge tvister seg i mellom ved fredelige midler på en slik måte at ikke internasjonal fred og sikkerhet, og rettferdighet, blir satt i fare. De vil bestrebe seg på, i god tro og i samarbeidets ånd, å oppnå en snarlig og rettferdig løsning på grunnlag av folkeretten. For å oppnå dette vil statene benytte midler som forhandling, undersøkelse, megling, forliksbehandling, voldgift, rettsavgjørelse eller andre fredelige midler etter eget valg, herunder enhver fremgangsmåte for bileggelse som de har samtykket i forut for tvister som de er parter i. Dersom det ikke lykkes å nå frem til en løsning ved hjelp av noen av de ovennevnte fredelige midler, vil partene i en tvist fortsette å søke en fredelig bileggelse av løsning på tvisten som begge parter kan godta. Deltakende stater, som er parter i en tvist seg imellom, såvel som andre deltakende stater, vil avstå fra enhver handling som kan forverre situasjonen i en slik grad at den kan sette opprettholdelsen av internasjonal fred og sikkerhet i fare og derved gjøre en fredelig bileggelse av tvisten vanskeligere.»

Sluttakten er normgivende og foreskriver ikke konkret hvilke tvister det siktes til og hvilke prosedyrer som skal anvendes. Mot denne bakgrunn har det vært avholdt flere ekspertmøter innenfor organisasjonen med sikte på å komme frem til metoder og praktiske ordninger for fredelig bileggelse av tvister. Spørsmålet har også stått på dagsorden ved de fleste større oppfølgingsmøter innenfor KSSE (OSSE).

I Paris-pakten for et nytt Europa som ble vedtatt på KSSE-toppmøtet i Paris 1990, ble det bl.a. tatt til orde for å finne effektive måter for å forebygge konflikter med politiske virkemidler. I samsvar med folkeretten, FN-pakten, samt prinsippene i Helsingforssluttakten, skulle det finnes egnede mekanismer for fredelig løsning av tvister, herunder obligatorisk medvirkning fra en tredje part.

På et 4 uker langt ekspertmøte i Valletta i 1991, ble det for første gang oppnådd enighet om en mekanisme for fredelig løsning av tvister (Valetta-mekanismen). Mekanismen inneholder bl.a. en forpliktelse til å godta tredjepartsdeltakelse dersom en tvist ikke kan løses på andre fredelige måter. Dersom en tvist ikke kan bilegges gjennom forhandlinger og partene i tvisten heller ikke kan enes om en metode for bileggelse, kan én av partene be om at OSSEs mekanisme for fredelig tvistebileggelse trer i kraft.

Mekanismen, hvis viktigste funksjon er å bistå partene til å finne og å benytte en egnet måte å løse tvister på, ble godkjent på KSSEs ministermøte i Berlin i juni 1991.

På KSSEs oppfølgingsmøte i Helsingfors våren 1992, fremla Frankrike og Tyskland et utkast til konvensjon om forliksbehandling og voldgift. Her ble det bl.a. foreslått opprettet en domstol for forliksbehandling og voldgift innenfor KSSE-rammen. De stater som sluttet seg til konvensjonen, skulle forplikte seg til å la de tvister konvensjonen omfattet gjøres til gjenstand for forliksbehandling og eventuelt voldgift.

I presentasjonen av forslaget ble det bl.a. vist til at ikke alle stater er rede til å godta Den internasjonale domstols bindende domsmyndighet. Bl.a. på denne bakgrunn og i lys av risikoen for økning i tallet på tvister i KSSE-området, ble det hevdet at det er behov for en ny mekanisme for bileggelse av tvister, som inneholder reelle forpliktelser. Av tvister som kan være aktuelle etter konvensjonen, ble det særlig vist til tvister mellom Sovjetunionens etterfølgerstater, bl.a. om eiendommer og rettigheter som tilhørte den tidligere Sovjetunionen.

Forslaget om en slik konvensjon ble møtt med skepsis fra flere stater, særlig fra Canada, Nederland, Tyrkia, Storbritannia og USA. Denne skepsisen var dels av prinsipiell karakter, som bl.a. motforestillinger mot en slik form for rettsliggjøring av KSSE-prosessen. Da samtlige KSSE-stater neppe ville bli parter til konvensjonen, ville en konvensjon ut fra disse statenes argumentasjon medføre at statene innen KSSE ville få forskjellige forpliktelser. Dessuten ble det stilt spørsmålstegn ved behovet for en slik konvensjon i lys av allerede eksisterende internasjonale tvisteløsningsmekanismer.

Drøftelsene i Helsingfors førte til at man ble enig om å avholde enda et ekspertmøte for bl.a. å drøfte de forslag som ble fremlagt i konvensjonsutkastet. Et slikt ekspertmøte ble holdt i Genève i tiden 12. - 13. oktober 1992, hvor det ble oppnådd enighet om å anbefale et utkast til konvensjon om forliksbehandling og voldgift innenfor KSSE og effektivisering av Valletta-mekanismen.

Konvensjonsutkastet bygget hovedsaklig på det forslaget Frankrike og Tyskland tidligere hadde fremlagt. Det ble imidlertid foretatt betydelige tekniske endringer, samt at man foretok en rekke endringer med sikte på å gjøre konvensjonens regler enklere og mindre kostbare å gjennomføre. Det gjenstod imidlertid å avklare enkelte spørsmål vedrørende konvensjonens finansiering. Disse spørsmålene ble i samsvar med konvensjonens artikkel 13 regulert i en egen finansprotokoll som ble vedtatt i Praha 28. april 1993.

Kapittel I i konvensjonen inneholder flere administrative bestemmelser knyttet til opprettelsen av Domstolen og dens videre arbeid, bl.a. oppnevnelse av forliks- og voldgiftsmenn, den formelle organiseringen av Domstolen, samt dekning av Domstolens omkostninger. Kapittel II berører Domstolens kompetanse, og det åpnes for at statene kan ta forbehold for å sikre overensstemmelse mellom andre internasjonale tvisteløsningsmekanismer og den mekanismen som etableres gjennom konvensjonen. Det foreslås at Norge ikke tar et slikt forbehold. Kapittel III har bestemmelser om forliksbehandling, bl.a. nedsettelse av forlikskommisjoner, samt organisering og utfall av deres arbeid. Kapittel IV omhandler voldgiftsrettens kompetanse og arbeid. Statene kan avgi en erklæring der voldgiftsrettens obligatoriske myndighet anerkjennes i saker der motparten har gjort det samme. En går ikke inn for at Norge ved ratifikasjon avgir en erklæring i henhold til artikkel 26 om anerkjennelse av voldgiftsrettens obligatoriske kompetanse i saker der motparten har gjort det samme. Norge har på de fleste saksområder anerkjent kompetansen til Den internasjonale domstol i Haag. Hensynet til rettsenhet tilsier at Den internasjonale domstol og andre globale tvisteløsningsmidler bør ha forrang fremfor en voldgiftsrett nedsatt i henhold til OSSE-konvensjonen. Spørsmål om bruk av OSSE-konvensjonens voldgiftsrett bør derfor fra norsk side vurderes fra sak til sak. Kapittel V inneholder enkelte sluttbestemmelser om tiltredelse, oppsigelse, ikrafttredelse, samt visse overgangsbestemmelser.