2 Sakens bakgrunn og arbeidet i NATO

Forberedelsene til opptak av nye medlemmer i NATO har funnet sted i en periode med omfattende endringer i Europa. Oppløsningen av Warszawapakten, og senere av Sovjetunionen, skapte grunnlag både for et nært samarbeid mellom NATO og europeiske land utenfor NATO, og for en ny rolle og nye oppgaver for alliansen.

NATO har lagt vekt på at et omfattende praktisk og politisk samarbeid med alle land i Sentral- og Øst-Europa skulle inngå som en del av alliansens nyorientering. Forholdene for et slikt nært samarbeid ble lagt til rette gjennom opprettelsen av Det nordatlantiske samarbeidsråd i 1991, Partnerskap for fred i 1994 og Det euro-atlantiske partnerskapsråd i 1997, som da erstattet Det nordatlantiske samarbeidsråd. I 1997 undertegnet NATO også omfattende samarbeidsdokumenter med Russland og Ukraina. Opptak av nye medlemmer i alliansen er derfor kun ett av flere elementer i en bred strategi for å fremme stabiliteten i Europa og å tilpasse alliansen til en ny sikkerhetspolitisk situasjon.

På stats- og regjeringssjefsmøtet i januar 1994 vedtok NATO at alliansen var åpen for nye medlemmer. I 1995 gjennomførte alliansen en studie om utvidelsen. Denne gjorde blant annet rede for de prinsipper og målsettinger som burde ligge til grunn for en utvidelse, og de politiske og militære krav som måtte stilles til nye medlemmer.

I løpet av 1996 ble det avholdt en serie individuelle møter med interesserte land om spørsmål knyttet til utvidelsen. Møtene tjente særlig til å klargjøre for kandidatlandene de rettigheter og plikter medlemskap medfører. Gjennom disse samtalene med individuelle kandidatland fikk de allierte større innsikt i det enkelte lands forutsetninger for medlemskap, og på hvilke områder det var behov for reformer. Interesserte partnerland ble også invitert til å delta i et nært samarbeid med NATO gjennom en ny forsvarsplanleggingsprosess innenfor Partnerskap for fred.

På NATOs utenriksministermøte i desember 1996 ble det fattet vedtak om å tilrå at det året etter ble avholdt et stats- og regjeringssjefsmøte i NATO. Et slikt toppmøte skulle blant annet fatte vedtak om hvilke av de etter hvert tolv kandidatland som i denne omgang skulle inviteres til drøftelser om tiltredelse til Traktaten.

På stats- og regjeringssjefsmøtet i Madrid 7. og 8. juli 1997 var det enighet om at Polen, Tsjekkia og Ungarn var ønsket og kvalifisert til medlemskap i NATO. Disse ble derfor innbudt til drøftelser om tiltredelse til Traktaten.

Under møtet i Madrid var det også enighet om at NATO fortsatt ville være åpen for nye medlemmer, og at utvidelsesprosessen skulle gjennomgås på neste toppmøte, som vil finne sted i 1999. Stats- og regjeringssjefene uttalte at de hadde fulgt med interesse den positive utvikling i en rekke stater i det sørøstlige Europa, særlig i Romania og Slovenia. De anerkjente også den framgang som var gjort av kandidatland i det baltiske området.

Drøftelsene med Polen, Tsjekkia og Ungarn om tiltredelse til Traktaten fant sted i løpet av september - november 1997. Etter at drøftelsene var avsluttet med positivt resultat, underrettet de tre lands regjeringer NATOs generalsekretær om sitt ønske om å tiltre Traktaten.

De nåværende parter til Traktaten undertegnet i Brussel den 16. desember 1997 protokoller vedrørende Polen, Tsjekkia og Ungarns tiltredelse til Traktaten. Undertegningen ble fra norsk side foretatt av utenriksminister Knut Vollebæk, i henhold til fullmakt gitt ved kongelig resolusjon av 12. desember 1997.