St.prp. nr. 29 (2004-2005)

Om samtykke til ratifikasjon av en frihandelsavtale mellom EFTA-statene og Libanon og en tilknyttet landbruksavtale mellom Libanon og Norge, begge av 24. juni 2004

Til innholdsfortegnelse

2 Frihandelsforhandlingene mellom EFTA og Libanon Bakgrunn og gjennomføring

2.1 Bakgrunn

Et bærende prinsipp i EFTA-statenes frihandelspolitikk har vært parallellitet med EU. I tråd med dette prinsippet er hovedformålet også med denne frihandelsavtalen å sikre EFTA-statene like gode handelsvilkår med Libanon som det EU har sikret seg i frihandelsavtalen med Libanon undertegnet i 2002.

I EFTA-ministrenes erklæring fra Bergen i juni 1995 ble samarbeidet mellom EFTA og tredjeland utvidet til også å gjelde land og regioner utenfor Europa. Erklæringen er blitt fulgt opp med forhandlinger, samarbeidserklæringer og frihandelsavtaler med de fleste stater i Middelhavsregionen. EFTA undertegnet 19. juni 1997 en samarbeidserklæring med Libanon. Erklæringen hadde som mål å utvikle handel og økonomisk samarbeid mellom partene. Siden undertegningen har partene ønsket å utdype samarbeidet ved å inngå en frihandelsavtale.

Gjennom en frihandelsavtale ønsker EFTA-statene samtidig å støtte opp om det bredere samarbeidet mellom EU og Middelhavslandene for å sikre politisk og økonomisk stabilitet i regionen, den såkalte Barcelona-prosessen.

På bakgrunn av dette har Middelhavsregionen hatt høyere prioritet fra norsk side enn handelsvolumet skulle tilsi.

2.2 Forhandlingsprosessen

Forhandlingene om en frihandelsavtale har foregått på embetsnivå i Beirut og Genève i perioden april 2003 til februar 2004 i løpet av tre forhandlingsrunder. EFTA-statene har opptrådt som en samlet gruppe i forhandlingene på basis av felles forhandlingsposisjoner fastlagt på forutgående interne EFTA-møter.

Island ledet forhandlingene fra EFTAs side. Nærings- og handelsdepartementet ledet den norske forhandlingsdelegasjonen. Landbruksdepartementet har ledet forhandlingene på landbruksområdet mellom Norge og Libanon, og Finansdepartementet ved Toll- og avgiftsdirektoratet har ledet forhandlingene om toll- og opprinnelsesspørsmål. Fiskeridepartementet ledet forhandlingene om fiskerispørsmål. Utenriksdepartementet deltok i forhandlingene om immaterielle rettigheter og har bistått Nærings- og handelsdepartementet i spørsmål vedrørende tjeneste- og investeringsartiklene. Representanter fra den faste norske delegasjonen i Genève har bistått Landbruksdepartementet i landbruksforhandlingene.

EFTAs faste råd i Genève og EFTA-ministrene har vært holdt løpende orientert om utviklingen i forhandlingene. På norsk side har sentrale spørsmål under forhandlingene blitt løpende avklart i en egen interdepartemental referansegruppe for EFTA og tredjelandsspørsmål. Avtalen med vedlegg og protokoller ble parafert i Genève 21. november 2003, mens forhandlinger om teknisk bistand fra EFTA-statene ble avsluttet i februar 2004. Regjeringen traff beslutning om undertegning ved kongelig resolusjon og avtalen ble undertegnet på EFTAs ministermøte i Montreux 24. juni 2004.

2.3 Samhandelen mellom Norge og Libanon

Norges handel med Libanon er begrenset. I 2003 eksporterte vi varer til Libanon for ca. 30 millioner NOK, og Libanon lå med dette på 100. plass på listen over våre eksportmarkeder. Maskiner og teknisk utstyr er viktige eksportvarer. Importen fra Libanon lå i 2003 på ca. 26 millioner NOK og bestod for det meste av matvarer, glass og plast.

Tabell 2.1 Samhandelen mellom Norge og Libanon de siste tre årene

200120022003Endring siste år
Eksport79 35835 03029 725- 15 %
Import11 11212 81225 63895 %
Total90 47047 84255 36316 %

Kilde: World Trade Atlas, SSB. Alle tall i 1 000 NOK

2.4 Samhandelen mellom EFTA-statene og Libanon

EFTA-statenes handel med Libanon er svært begrenset og utgjorde i 2003 kun 0,09 prosent av EFTAs totale handel. Totalt sett har imidlertid handelen økt de siste tre årene. Fra 2002 til 2003 vokste importen med 47 prosent mens eksporten sank med 7 prosent. I 2003 utgjorde eksporten ca. 913 millioner NOK og importen litt over 1 milliard NOK.

EFTAs handel med Libanon er svært ulikt fordelt på de ulike EFTA-statene. Sveits stod i 2003 for 97 prosent av handelen med Libanon, etterfulgt av Norge med 2,8 prosent. Sveits' viktigste eksportartikler er farmasøytiske produkter, edelstener og klokker, mens edelstener også står for 97 prosent av importen.

Tabell 2.2 Samhandelen mellom EFTA-statene og Libanon de siste tre årene

200120022003Endring siste år
Eksport883 657985 806913 913- 7 %
Import739 516700 3151 029 14447 %
Total1 623 1731 686 1211 943 05715 %

Kilde: EFTA-sekretariatet. Alle tall i 1 000 NOK

2.5 Den politiske og økonomiske utviklingen i Libanon

Libanon er i dag en republikk der det politiske systemet er basert på et maktdelingssystem mellom landets trosretninger (kristne, sunni- og shiamuslimer). 1

På grunn av sin sentrale beliggenhet i Midtøsten har Libanon vært utsatt for ulike intervensjoner fra naboland i regionen.

Borgerkrigen som raste i perioden 1975-91 skadet Libanons økonomiske infrastruktur, halverte nasjonalinntekten og reduserte landets posisjon som Midtøstens transittsentrum og finansielle midtpunkt. Den såkalte Ta'if-avtalen, underskrevet i 1989, la grunnlaget for fred og for dagens maktfordeling mellom de tre sekteriske hovedgruppene. De første parlamentsvalgene etter krigen ble holdt i 1992.

Fred har gjort regjeringen i stand til å starte arbeidet med å gjenreise økonomien som lenge har vært preget av stagnasjon på grunn av konfliktene. Libanon har en liten og åpen økonomi der landets viktigste sektor har vært tjenester som estimeres til 65-70% av BNP. Uten mineralressurser og med begrensede landbruks- og industrisektorer har Libanon tradisjonelt vært avhengig av importerte varer som basis for økonomisk aktivitet. For eksempel tilsvarer importen rundt 40% av BNP sammenlignet med 20-25% i nabolandet Syria.

Siden slutten på borgerkrigen kan den økonomiske utviklingen i landet deles inn i tre faser. Den første fasen (1991-1996) var preget av sterk økonomisk vekst på gjennomsnittelig 6,5% per år. Men arbeidet med å gjenoppbygge landets sterkt skadede infrastruktur, og å gjenopprette Libanon som et regionalt finans- og servicesenter, kostet mye. Regjeringens gjenoppbyggingsprogram «Horizon 2000», som ble implementert i 1993 kostet 128,6 milliarder NOK. Den andre fasen (1996-2000) ble derfor preget av økende budsjettunderskudd og stigende statsgjeld. Et fortsatt høyt rentenivå reduserte inflasjonen fra nesten 120% i 1992 til en deflasjon på 1% i 2000. Den tredje fasen (2000-) karakteriseres av en svak økonomisk bedring ved blant annet en fordobling av eksportinntektene mellom 2000-2003, og økt vekst i reiselivsnæringen. Perioden frem til i dag har likevel vært preget av store budsjettunderskudd og svak økonomisk vekst. Intern politisk maktkamp har preget den økonomiske politikken og har hindret regjeringen å innføre den budsjettdisiplin som er nødvendig for å bevege seg fremover med det planlagte privatiseringsprogrammet. På en giverkonferanse som ble holdt i Paris i 2002 med delegater fra 22 land samt ulike finansielle organisasjoner, senere kjent som Paris II-konferansen, ble det fra ulike land gitt 34,7 milliarder NOK i finansiell støtte til Libanon. Dette stabiliserte den libanesiske økonomien i 2002 og 2003, men lettet samtidig presset på å implementere ulike reformprogrammer.

Den libanesiske handelspolitikk forandret seg etter 2000 med store kutt i landets høye tollbarrierer for å fremme regionale og multilaterale handelsavtaler. Libanon inngikk en frihandelsavtale med EU i 2002 som en del av EUs Barcelona-prosess med å danne et frihandelsområde i Middelhavsregionen innen 2010. Libanon har også forpliktet seg til å redusere sine tollsatser overfor Syria og de fleste andre arabiske stater og har startet innledende forhandlinger om medlemskap i WTO.

EU og USA er Libanons viktigste handelspartnere og står for ca 60% av importen med Italia og Frankrike som de største individuelle landene. Viktigste eksportland er De forente arabiske emirater, Sveits, Saudi-Arabia og USA. Handelsbalansen er svært skjev. Mens importverdien tilsvarer ca. 40% av nasjonalproduktet utgjør eksportinntektene kun 5% av BNP. På grunn av den skjeve handelsbalansen er Libanon avhengig av en stor kapitaltilførsel. En stor del av inntektene stammer fra turisme, shipping og finansielle tjenester. I tillegg sender utvandrede libanesere store beløp inn i landet.

Fotnoter

1.

Kilde: The Economist Intelligence Unit

Til forsiden