3 Nærmere om de ulike delene av direktivet
Yrkeskvalifikasjonsdirektivet er en fornying og forenkling av 15 tidligere direktiver. Det gjelder de tre generelle direktivene 89/48/EØF, 92/51/EØF og 1999/42/EF, som omfatter alle regulerte yrker unntatt de yrkene som reguleres i egne direktiv. Videre sektordirektivene 77/452/EØF, 77/453/EØF, 78/686/EØF, 78/687/EØF, 78/1026/EØF, 78/1027/EØF, 80/154/EØF, 80/155/EØF, 85/384/EØF, 85/432/EØF, 85/433/EØF og 93/16/EØF for yrkene sykepleier, tannlege, veterinær, jordmor, arkitekt, provisorfarmasøyt og lege. Det nye direktivet er først og fremst en forenkling av de eksisterende direktivene med noen endringer.
Direktivet kommer til anvendelse for EØS-statsborgere som ønsker å praktisere et regulert yrke i en annen EØS-stat (vertsstaten) enn hvor de har yrkeskvalifisert seg (hjemstaten) og for arbeidstakere, tjenesteytere og for personer som ønsker å etablere seg innenfor yrkesregulert virksomhet. Direktivet vil sikre at personer som har kvalifisert seg i en EØS-stat ikke blir diskriminert når de søker adgang til et regulert yrke i en annen EØS-stat.
Det vil være enklere for så vel norske statsborgere som er yrkeskvalifisert i Norge å bli godkjent for å praktisere et regulert yrke i EØS-området, som for personer som har kvalifisert seg i EØS-området å bli godkjent for å praktisere et regulert yrke i Norge.
Med regulert yrke menes her at myndighetene stiller krav om minimumskvalifikasjoner i lov eller forskrift for å utøve hele eller deler av yrket og/eller benytte en bestemt tittel.
I forhold til de tidligere direktivene er ulikheten i forbindelse med godkjenningsprosessen av yrkeskvalifikasjoner i de tre generelle direktivene og de 12 sektordirektivene beholdt. For yrkesgrupper som i dag omfattes av sektordirektivene, dvs. for 7 ovennevnte yrkesgruppene, vil det være en automatisk godkjennelse basert på en samordning av utdanningskravene. For de øvrige regulerte yrkene, bygger godkjennelsen på prinsippene i de tre generelle direktivene, dvs. ut fra utdanning og/eller yrkeserfaring.
Endringene i forhold til dagens direktiver kan sammenfattes slik:
Forenkling og fornying av de gjeldende direktivene
De tidligere direktivene samles i én tekst, samtidig oppheves de gamle direktivene
Strukturen i systemet forenkles, de viktigste kravene og garantiene i de tidligere direktivene er beholdt
Forenkling av tjenestereglene
Tjenesteyter kan midlertidig utøve et regulert yrke i en annen medlemsstat under etableringslandets yrkestittel i flere yrker enn i dag
Forenkling av godkjenningsprosedyren
Godkjenningsprosessen for yrkene som omfattes av den generelle ordningen forenkles ved en inndeling av yrkeskvalifikasjonene i fem nivåer
Direktivet har bestemmelser som har til hensikt å øke muligheten til godkjenning etter den generelle ordningen ved innføringen av såkalte felles plattformer
Gjennom felles prosessuelle bestemmelser forenkles behandlingen av søknader hos godkjenningsmyndighetene
Bedre administrasjon, bedre rådgivning og informasjon til borgerne
Statene skal opprette et kontaktpunkt for å forsterke samarbeidet mellom de nasjonale godkjenningsmyndighetene og mellom statene. Her vil den enkelte borger kunne få nødvendig informasjon om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner på ett sted
Koordinatorfunksjonen fra de generelle direktivene videreføres og utvides
3.1 Oppbygning og hovedinnhold
Det nye direktivet viderefører mange av bestemmelsene i de 15 direktivene. Direktivteksten er samlet i ett dokument som gjør området mer oversiktlig og bestemmelsene lettere å lese. Videre har det skjedd forenkling og konsolidering av direktivene.
Direktivet er inndelt i 6 avdelinger:
Avdeling I – alminnelige bestemmelser
Avdeling II – frihet til tilby tjenester
Avdeling III – etableringsfrihet
Avdeling IV – detaljerte regler for utøvelsen av yrket
Avdeling V – administrativt samarbeid og gjennomføringsansvar
Avdeling VI – andre bestemmelser
3.1.1 Avdeling I – alminnelige bestemmelser
Direktivet skal sikre adgang for personer med yrkeskvalifikasjoner fra en stat slik at denne personen kan utøve et regulert yrke i en annen stat. De yrkeskvalifikasjoner personen har opparbeidet seg i en stat skal i utgangspunktet aksepteres i en annen stat slik at borgeren får tilgang til yrkesutøvelsen der. Dette kommer frem i artikkel 1 og 2 i direktivet. Direktivet benytter vertsstat om den staten hvor borgeren ønsker å etablere seg og hjemstat om den staten der borgeren har opparbeidet seg sine yrkeskvalifikasjoner.
Direktivet gjelder for personer som ønsker å tilby sine tjenester i Norge inkludert norske statsborgere med utdannelse og/eller praksis fra en annen EØS-stat.
Direktivet gjelder for personer og ikke virksomheter.
Direktivet opplister en del forskjellige definisjoner i artikkel 3 . Det er enkelte endringer i forhold til tidligere direktiver.
Nytt i forhold til tidligere direktiver er definisjonen av yrkeskvalifikasjoner. Yrkeskvalifikasjoner er kvalifikasjoner som kommer frem i et bevis på formelle kvalifikasjoner, et kompetansebevis som vist til i artikkel 11, bokstav a) i) og/eller yrkeserfaring.
Kvalifikasjonsbevis defineres som eksamens-, utdannings- eller annet kompetansebevis som utgis etter en yrkesutdanning som i hovedsak er funnet sted etter en medlemsstats lover og regler.
Vertsstaten skal godta bevis utstedt i tredjestat dersom søker har arbeidet i en annen medlemsstat i minst 3 år og beviset har vært godkjent i denne medlemsstaten, jf. artikkel 3 nr. 3 . Dette er nytt i forhold til tidligere direktiver.
Når vertsstaten har godkjent søkers yrkeskvalifikasjoner vil det si at vedkommende har de samme rettighetene som innbyggerne i vertsstaten med tanke på tilgang til og utøvelse av det yrket, som vedkommende utførte i hjemstaten der kvalifikasjonen ble tildelt, jf. artikkel 4 .
3.1.2 Avdeling II – frihet til å tilby tjenester
I forbindelse med godkjenning av yrkeskvalifikasjoner inneholder direktivet et vesentlig skille mellom midlertidig tjenesteyting/yrkesutøvelse og etablering i en annen stat. Direktivet har til hensikt å gjøre det lettere for borgerne å tilby midlertidig yrkesutøvelse i andre stater enn i den staten han eller hun er etablert. Skillet mellom etablering og midlertidig yrkesutøvelse får betydning bl.a. for hvilken dokumentasjon som kan kreves av tjenesteyter, og om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner er en betingelse for tjenesteytingen.
Det nye direktivet fastsetter et prinsipp om frihet til å tilby midlertidig tjenester. Den eneste substansielle endringen er at reglene om midlertidig tjenesteyting eller yrkesutøvelse er utvidet til å omfatte flere yrker enn i dag og vil gjelde alle yrker som omfattes av direktivet.
Ordningen med midlertidig yrkesutøvelse er ikke ny innenfor rammen av EØS-avtalen. For yrkene lege, tannlege, sykepleier, jordmor og veterinær, er det regler som åpner for midlertidig yrkesutøvelse. Denne adgangen til midlertidig yrkesutøvelse i Norge er i dag regulert i forskrift forvaltet av Helse- og omsorgsdepartementet. Disse yrkene er gjenstand for en automatisk godkjenning i hele EØS-området på bakgrunn av fastsatte og aksepterte minimumskrav til utdanning og praksis.
Det er innført strenge regler for å beskytte forbrukerne ved midlertidig yrkesutøvelse. Det er bl.a. åpnet for at myndighetene kan kreve en forhåndsmelding før personen starter å utøve yrket og en forhåndsgodkjenning der det er fare for liv eller samfunnssikkerhet.
En person som lovlig utøver et yrke i en stat skal ikke hindres i å midlertidig utøve samme regulerte yrke i en annen stat, jf. artikkel 5 . I utgangspunktet kan godkjenningsmyndighetene ikke kreve at søker har en formell godkjenning for å gi søker adgang til det regulerte yrket, men det finnes unntak i artikkel 6 og 7 . I de tilfellene yrket ikke er regulert i etableringsstaten kan vertsstaten kreve at søker har utøvet yrket i minst to av de siste ti år. Dette gjelder allikevel ikke dersom søker har gjennomført en regulert utdanning, som nevnt i artikkel 3 nr. 1 bokstav c .
Ved vurdering av hva som er midlertidig yrkesutøvelse skal det legges vekt på ytelsens varighet, hyppighet, regelmessighet og kontinuitet. Det skal være en individuell og skjønnsmessig vurdering fra sak til sak. I vurderingen vil det være avgjørende om tilbyder kan anses å være etablert eller ikke. Europakommisjonen har uttalt at det kan være ulike tidsgrenser for et yrke som typisk er sesongbetont og for en aktivitet som gjelder et byggeprosjekt over en lengre periode 1 .
Etter artikkel 6 skal en midlertidig yrkesutøver ha unntak fra eventuelle nasjonale krav om tillatelse, registrering eller medlemskap i en yrkesorganisasjon eller annet organ. Vertsstaten kan likevel kreve at søker midlertidig registreres eller har et proformamedlemskap i en yrkesorganisasjon. Forutsetningen er at kravet ikke på noen måte forsinker eller kompliserer muligheten for å tilby en midlertidig tjeneste, videre at det ikke påfører tjenesteyteren tilleggskostnader. Denne bestemmelsen vil gjøre det lettere å kunne anvende eventuelle disiplinære bestemmelser overfor tilbyder.
Artikkel 6 sier også at i henhold til artikkel 5 nr. 1 skal vertsstaten unnta tjenesteytere som er etablert i en annen medlemsstat fra de krav den pålegger fagfolk etablert på vertsstatens territorium knyttet til «registrering i et offentlig trygdeordningsorgan med det formål å foreta avregninger knyttet til virksomhet som utøves til fordel for forsikrede personer med en forsikringsgiver», jf. artikkel 6 bokstav b .
Vertsstatens myndigheter kan kreve at de blir skriftlig underrettet av den midlertidige yrkesutøver før han eller hun tilbyr sine tjenester i landet, jf. artikkel 7 nr. 1 . Det er opp til myndighetene i landet å bestemme hvilke yrker som skal levere en melding om oppstart av midlertidig yrkesutøvelse. En eventuell melding skal fornyes en gang i året.
Ved melding om midlertidig yrkesutøvelse kan godkjenningsmyndighetene kreve at det vedlegges dokumenter som viser:
Bevis for nasjonalitet.
Bekreftelse på at yrkesutøveren er lovlig etablert i en stat og ikke har forbud mot å praktisere der.
Kvalifikasjonsbevis.
Dersom yrket ikke er regulert i hjemstaten, en bekreftelse på at personen har utøvd yrket i minst to år i løpet av de siste ti år.
For yrker innen sikkerhetsbransjen, dokumentasjon for at utøver ikke er dømt for noe straffbart forhold.
Dersom det er aktuelt å benytte disse kravene må de reguleres i lov eller forskrift.
Yrkesutøveren skal i utgangspunktet benytte etableringsstatens tittel, jf. artikkel 7 nr. 3 . Dette skal gjøres for å unngå forveksling med yrkestitlene i vertsstaten. Det gjelder ikke yrkene som omfattes av reglene om automatisk godkjenning, dvs. sykepleier, tannlege, veterinær, jordmor, arkitekt, provisorfarmasøyt og lege. Vertsstatens tittel skal også benyttes for yrkesutøvere fra andre yrkesgrupper dersom godkjenningsmyndighetene i vertsstaten benytter anledningen til å forhåndskontrollere vedkommendes kvalifikasjoner, jf. artikkel 7 nr. 4 , siste avsnitt.
Direktivet åpner for at vertsstatens godkjenningsmyndighet kan kontrollere personens yrkeskvalifikasjoner før vedkommende første gang tilbyr sin tjeneste. En slik kontroll kan kun skje dersom utøvelsen av yrket har konsekvenser for den offentlige helse og sikkerhet. Yrker som omfattes av automatisk godkjenning, kan ikke kontrolleres etter denne regelen. En kontroll kan kun skje når formålet er å unngå alvorlig skade for tjenestemottakers helse eller sikkerhet pga. utøvers manglende yrkeskvalifikasjoner. En søknad om godkjenning skal behandles så raskt som mulig og innen en måned, eventuelt to måneder. Dersom godkjenningsmyndighetene ikke behandler søknaden innen fristen gis søker en rett til å tilby sine tjenester. Dette er vesentlig nytt i forhold til tidligere bestemmelser.
Ved midlertidig yrkesutøvelse forutsetter direktivet et administrativt samarbeid mellom de ulike landene og godkjenningsmyndighetene. En stats godkjenningsmyndighet kan av tilsvarende organ i andre stater kreve visse opplysninger om utøveren, bl.a. om personen lovlig er etablert, har redelig atferd eller om personen har blitt underlagt yrkesdisiplinære reaksjoner eller strafferettslig forfølgning. Myndighetene skal også sikre utveksling av all informasjon som er nødvendig for at klager fra en mottaker av en tjeneste mot en tjenesteyter blir fulgt opp på riktig måte, jf. artikkel 8 .
For å beskytte forbrukerne kan myndighetene etter artikkel 9 kreve at yrkesutøveren gir bestemte opplysninger til mottakeren av tjenesten. Direktivet opplister flere opplysninger som statene kan kreve at tilbyder opplyser til forbruker.
3.1.3 Avdeling III - etableringsfrihet
Artiklene i avdeling III viderefører i stor del de bestemmelsene som var i de 15 tidligere direktivene. Det er foretatt noen endringer for å forenkle systemet.
Avdeling III er inndelt i følgende kapitler:
Kapittel I – Den generelle ordningen for godkjenning av kvalifikasjonsbevis
Kapittel II – Godkjenning av yrkeserfaring
Kapittel III – Godkjenning på grunnlag av samordning av minstekrav for utdanning (lege, sykepleier, tannlege, veterinær, jordmor, provisorfarmasøyt, arkitekt)
Kapittel IV – Felles bestemmelser for etablering
3.1.3.1 Kapittel I – Den generelle ordningen for godkjenning av kvalifikasjonsbevis
I kapittel I beholdes prinsippene fra direktivene 89/48/EØF og 92/51/EØF.
Kapittel I, artikkel 10-15 , omfatter alle regulerte yrker som ikke omfattes av kapittel II eller kapittel III. Etter artikkel 10 skal reglene i kapittel I benyttes subsidiært i forhold til godkjenning etter kapittel II. Nyutdannede personer i et yrke som omfattes av kapittel II vil begrunne søknaden med oppnådd kvalifikasjonsbevis og ikke tidligere yrkespraksis. Videre vil personer som har utdannelse og eller praksis i en av yrkesgruppene som omfattes av kapittel III, men som ikke oppfyller samtlige utdanningskrav for yrket og ikke kan støtte seg på reglene om ervervede rettigheter, kunne bruke kapittel I for å utøve yrket.
Virkeområdet til den generelle ordningen i det nye direktivet går noe videre i forhold til direktivene 89/48/EØF og 92/51/ EØF. Den generelle ordningen omfatter også søkere som av spesifikke og særlige årsaker ikke oppfyller kravene i sektorordningen. Bestemmelsene i kapittel I gjelder alle tilfeller som ikke automatisk godkjennes pga. yrkeserfaring eller samordning av minimumskrav for utdanning.
I artikkel 11 er det innført en henvisning til fem utdanningsnivåer:
Nivå A – kompetansebevis
Nivå B – bevis på avsluttet videregående opplæring
Nivå C – eksamensbevis fra utdanning etter videregående opplæring på minst 1 år
Nivå D – eksamensbevis fra utdanning etter videregående opplæring på minst 3 år og høyst 4 år
Nivå E – eksamensbevis fra utdanning etter videregående opplæring på minst 4 år
Bestemmelsen kodifiserer gjeldende rett fra EF-domstolen og tar høyde for at mastergraden i ulike land kan variere fra 4 til 5 år. Det er ingen realitetsendring i forhold til direktivene 89/48/EØF og 92/51/ EØF, men kun en sammenslåing av reglene i de to direktivene.
Artikkel 12 slår fast prinsippet om likebehandling av kvalifikasjonsbevis mellom landene.
Vilkårene for godkjenning er gitt i artikkel 13 . Det er foretatt en språklig forenkling i forhold til direktivene 89/48/EØF og 92/51/EØF. Søker må legge frem et kompetansebevis eller et bevis på formelle kvalifikasjoner som er utstedt av en godkjenningsmyndighet. Beviset må bekrefte at søker minst har utdanning på et nivå umiddelbart under det nivå som vertslandet krever for å gi tilgang til det regulerte yrket.
Adgangen til yrket skal også gis til søkere som har utøvd det aktuelle yrket på heltid i to år i løpet av de foregående ti årene i en annen medlemsstat der det yrket ikke er regulert, og vedkommende er i besittelse av en eller flere kompetanseattester eller bevis på formelle kvalifikasjoner.
Godkjenningsmyndighetene kan kreve at søker gjennomfører en prøveperiode eller egnethetstest dersom det er minst ett års forskjell i utdanningstid, eller ved vesentlige forskjeller i utdanningens innhold. Muligheten til å kreve supplerende yrkeserfaring ved forskjeller i utdanningslengde er tatt ut i forhold til dagens ordning. Vesentlige forskjeller i utdanningens innhold vil kun være aktuelt der kunnskap er avgjørende for utøvelsen av yrket og der den utdannelsen som søker har viser viktige forskjeller når det gjelder varighet eller innhold til den utdanningen som kreves i vertsstaten. Kompensasjonstiltakene skal benyttes etter proporsjonalitetsprinsippet.
For å forsøke å forenkle godkjenningsprosedyren ytterligere skal det utarbeides såkalte «European platforms», jf. artikkel 15 . En europeisk plattform skal gi garanti for at søkerens utdanningsnivå er på et visst minimumsnivå. Hensikten med utarbeidelsen av en felles plattform er at godkjenningen skal skje automatisk, uten krav om kompensasjonstiltak. Ved utarbeidelse av plattformene skal varigheten og innholdet i opplæringen sammenlignes i minst to tredjedeler av landene i EU, inkludert de landene som regulerer yrket, for å klassifisere de vesentlige forskjellene. Yrkesorganisasjoner som er representert på nasjonalt og europeisk nivå kan foreslå europeiske plattformer.
3.1.3.2 Kapittel II – Godkjenning av yrkeserfaring
Prinsippet fra det tredje generelle direktiv 1999/42/EF videreføres i artikkel 16 til 19 . Systemet er forenklet gjennom en omgruppering av kategoriene og ved at vedleggene med oversikt over ulike virksomheter som kommer inn under ordningen har blitt redusert fra seks til tre. Bestemmelsene gjelder for virksomheter innenfor bl.a. håndverk, handel og industri som nevnes i direktivets bilag IV.
Prinsippet er at søker skal godkjennes dersom han eller hun har utøvd virksomheten som selvstendig næringsdrivende eller leder av et foretak i et visst antall år i sammenheng. Kravene til tiden for utøvelse av yrket forkortes i de tilfellene søker har gjennomgått relevant utdanning. Utdanningen skal være dokumentert ved attestert bevis fra opprinnelseslandet eller av en yrkesorganisasjon som har vurdert den som fullgod, jf. artikkel 17 til 19 .
3.1.3.3 Kapittel III – Godkjenning på grunnlag av samordning av minstekrav for utdanning
I det nye direktivets kapittel III videreføres prinsippene fra sektordirektivene. Det er ingen vesentlige endringer i forhold til dagens direktiver. Kapittel III inneholder ulike bestemmelser for sektoryrkene og er inndelt i 8 avdelinger:
Avdeling 1 – alminnelige bestemmelser
Avdeling 2 – lege
Avdeling 3 – sykepleier med ansvar for alminnelig sykepleie
Avdeling 4 – tannlege
Avdeling 5 – veterinær
Avdeling 6 – jordmor
Avdeling 7 – provisorfarmasøyt
Avdeling 8 – arkitekt
Prinsippet om automatisk godkjenning er regulert i artikkel 21 . Landene skal godkjenne bevis for formelle kvalifikasjoner som oppfyller minstekravene for utdanning som omtalt i direktivet. Søker skal godkjennes dersom han eller hun har de nødvendige bevis på de formelle kvalifikasjonene. En godkjenning innebærer at søker gis adgang til yrket på like vilkår som for vertsstatens borgere.
Det er nytt at direktivet innfører felles enhetlige regler om utdanning som er tatt på deltid, jf. artikkel 22 . Landene kan tillate utdanning på deltid, men de skal sikre at den samlede varighet, nivå og kvalitet på utdanningen ikke er lavere enn den som er gjennomført på heltid. Direktivet oppfordrer landene til å sørge for at personer som har avsluttet sine studier kan holde seg à jour med utviklingen gjennom etterutdanning, i den utstrekning dette er nødvendig for å opprettholde en sikker og effektiv praksis.
Bestemmelsene i artikkel 23 omhandler ervervede rettigheter for enkelte av yrkene som kommer inn under bestemmelsene i kapitlet. Dersom en søker har en utdannelse som ikke oppfyller alle kravene til utdanning i direktivet og utdanningen startet før de referansedatoene som er satt opp i vedlegget til direktivet, skal landene anerkjenne det bevis som er utstedt av et annet medlemsland. I beviset skal det fremgå at personen det gjelder faktisk og lovlig har utøvet virksomheten i minst tre år sammenhengende i løpet av de siste fem år.
Det er en endring i regelen for spesialistutdanning for leger og tannleger. For å forenkle systemet skal spesialistkompetanse som er felles og obligatorisk i statene godkjennes automatisk. I tillegg vil i fremtiden alle spesialister som omtales i det nåværende legedirektivet også omfattes av regelen. Nye spesialistretninger skal være felles for minst to femtedeler av medlemsstatene for å omfattes av automatisk godkjenning. Spesialiseringer som kun er felles for et mindre antall medlemsstater integreres i den generelle ordningen.
3.1.3.4 Kapittel IV – Felles bestemmelser for etablering
I forbindelse med godkjenningsprosedyren kan godkjenningsmyndighetene kreve ulike dokumenter av søker, artikkel 50 og vedlegg VII nevner hvilke dokumenter som kan kreves. Dette er stort sett en videreføring av dagens regelverk. I de tilfellene vertsstaten har en velbegrunnet tvil i forhold til dokumentasjonen, kan de kreve at godkjenningsmyndighetene i en annen medlemsstat bevitner ektheten av et bevis og at søker oppfyller minimumskravene til utdanningen.
Krav om saksbehandlingstid er innskjerpet i forhold til dagens direktiv. Etter artikkel 51 skal et begrunnet vedtak fattes så snart som mulig og senest innen tre måneder etter at fullstendig søknad ble mottatt. Fristen kan forlenges med en måned for saker som omfattes av den generelle ordningen. Mottakelse av en søknad skal bekreftes innen en måned. Det er også plikt til å informere søkeren dersom dokumenter mangler.
En godkjenning vil gi søker rett til å bruke den yrkestittel eller den forkortelse som brukes i vertsstaten, jf. artikkel 52 .
3.1.3.5 Avdeling IV - detaljerte regler for utøvelsen av yrket
Direktivet har krav til språkkunnskaper for å få adgang til å utøve yrket, dette er nytt i forhold til tidligere direktiv. De krav som kan stilles må følge proporsjonalitetsprinsippet, dvs. at godkjenningsmyndighetene kun kan stille krav til språklige ferdigheter som er nødvendig for yrkesutøvelsen. Europakommisjonen har uttalt at godkjenning av yrkeskvalifikasjoner og godkjenning av språkkunnskaper er to atskilte forhold. Bestemmelsen innebærer at myndighetene ikke kan avslå en søknad om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner med henvisning til manglende språkkunnskaper. Imidlertid kan yrkesadgangen avskjæres inntil vedkommende har ervervet de nødvendige språkkunnskaper.
Leger og tannleger skal gis dispensasjon fra krav om forberedende praksis og/eller yrkespraksis for å kunne slutte seg til en sykeforsikringsordning i vertsstaten, jf. artikkel 55 .
3.1.3.6 Avdeling V- administrativt samarbeid og gjennomføringsansvar
Direktivet har krav til økt administrativt samarbeid mellom de ulike landene og godkjenningsmyndighetene. Etter artikkel 56 skal det være et nært samarbeid mellom myndighetene i statene. De skal gi hverandre gjensidig bistand for å tilrettelegge anvendelsen av direktivet. Samarbeidet omfatter bl.a. utveksling av opplysninger om disiplinære tiltak eller strafferettslige reaksjoner som treffes eller andre alvorlige, særlige omstendigheter som kan få konsekvenser for utøvelsen av virksomheten i henhold til direktivet. Ved informasjonsutvekslingen skal medlemsstatene følge reglene gitt i de to direktivene som omhandler behandling av personopplysninger, jf. direktiv 95/46/EF og direktiv 2002/58/EF.
Hvert land skal oppnevne en koordinator for direktivet. Det er nytt i forhold til sektordirektivene. Koordinator skal fremme en enhetlig gjennomføring av direktivet og å samle viktig informasjon som er relevant for anvendelse av direktivet.
Det skal opprettes et kontaktpunkt som har til oppgave å gi informasjon om godkjenning av yrkespraksis til borgerne og andre lands kontaktpunkter. Kontaktpunktet skal også bistå borgerne ved utøvelsen av deres rettigheter etter direktivet og samarbeide med tilsvarende organ i andre land.
3.1.3.7 Avdeling VI – andre bestemmelser
Etter artikkel 60 skal landene annet hvert år rapportere til Europakommisjonen om anvendelsen av direktivene. Denne ordningen er allerede etablert innenfor de generelle direktivene, men det er nytt i forhold til sektordirektivene.
Etter artikkel 62 vil henvisninger i de gamle direktivene også gjelde det nye direktivet. I praksis betyr det at tidligere rettspraksis fra EF-domstolen fortsatt vil gjelde.
3.2 Forholdet mellom direktiv 2005/36/EF om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner og direktiv 2006/123/EF om tjenester i det indre marked
Direktiv 2006/123/EF om tjenester i det indre marked (tjenestedirektivet) har flere henvisninger til direktiv 2005/36/EF om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner (yrkeskvalifikasjonsdirektivet). Samtlige henvisninger presiserer at det er yrkeskvalifikasjonsdirektivet som regulerer forholdene rundt godkjenning av yrkeskvalifikasjoner og ikke tjenestedirektivet.
Yrkeskvalifikasjonsdirektivet gjelder for personer som ønsker å få godkjent sine yrkeskvalifikasjoner i en annen medlemsstat for å få adgang til utøvelse av et regulert yrke der. Tjenestedirektivet gjelder for fysiske og juridiske personer som driver eller ønsker å drive tjenestevirksomhet i en annen medlemsstat.
Fristen for å gjennomføre tjenestedirektivet i EU er 28. desember 2009. Fristen for å gjennomføre yrkeskvalifikasjonsdirektivet i EU var 20. oktober 2007.
Fotnoter
Jf. den såkalte Schnitzer-saken (sak C-215/01) hvor et portugisisk bygg- og anleggsforetak hadde et oppdrag i Tyskland i 3 år, uten at foretaket av EF-domstolen ble ansett som etablert i Tyskland.