Del 1
Vern og utvikling av laksebestandene

2 Villaks og villaksforvaltning

I dette kapittelet er det redegjort for laksens utbredelse og biologi, laksens økonomiske og kulturelle betydning, bestandsstatus, påvirkningsfaktorer og villaksforvaltningen.

Kapittel 2.1 beskriver laksens utbredelse og biologi.

Kapittel 2.2 omhandler laksens økonomiske og kulturelle betydning.

Kapittel 2.3 redegjør for bestandsstatus.

Kapittel 2.4 omhandler spørsmål knyttet til beskatning.

Kapittel 2.5 gir en oversikt over de faktorene som påvirker villaksen.

Kapittel 2.6 gir en oversikt over villaksforvaltningen.

2.1 Laksens utbredelse og biologi

Den atlantiske laksen består av et stort antall bestander som er knyttet til vassdrag med utløp til det nordlige Atlanterhavet. Norge er i dag ett av laksens kjerneområder og har en betydelig andel av totalbestanden, om lag en tredjedel. I Norge er laksen utbredt langs hele kysten fra svenskegrensen i sør til grensen mot Russland i nord. En rekke elver og fjordsystemer har spesielt tallrike bestander av laks, og i noen vassdrag er det også flere ulike bestander. Dette er blant annet tilfellet i Tanavassdraget, som også er verdens mest produktive laksevassdrag.

I norske vassdrag gyter laksen vanligvis i oktober eller november. Den gyter på grus- og steinbunn med raskt strømmende vann. Eggene utvikler seg i elvegrusen i løpet av vinteren. De klekkes om våren og yngelen lever først av plommesekken nede i grusen. Senere lever lakseungene stort sett av insektlarver.

I mange elver blir en betydelig andel av hannfisken kjønnsmodne mens de er om lag 11-15 cm store. Disse dverghannene kan delta under gytingen og befrukte en stor del av rognen.

Etter to til fire år i ferskvann gjennomgår lakseungene en såkalt smoltifisering. Det vil si at de tilpasses et liv i saltvann. De utvandrende lakseungene kalles smolt så lenge de er i ferskvann og postsmolt første sommeren etter at de har kommet ut i sjøen. Smolten forlater elven om våren eller forsommeren for deretter å vandre ut i oppvekstområdene i havet.

Etter om lag ett til tre år i havet vandrer laksen tilbake til elven den kom fra for å gyte. Antall år i havet varierer fra bestand til bestand. Laksens evne til å finne tilbake til det vassdraget den har vokst opp i er grunnlaget for oppdelingen i stedegne bestander med genetisk særpreg. Slik tar hver enkelt bestand vare på de egenskaper som sikrer størst overlevelse i den elven den hører hjemme i. En viss feilvandring til andre elver motvirker innavl og gjør at laksen kan ta i bruk nye leveområder.

Det genetiske mangfoldet hos laks i Norge er stort. Mange individrike bestander sikrer overskudd av gytefisk og styrker de naturlige seleksjonsprosessene slik at bestandenes særpreg og genetiske variasjon bevares. Dette er avgjørende for at villaksbestandene skal kunne tilpasse seg naturlige svingninger i miljøet og overleve på lang sikt.

Villaksen er følsom for miljøendringer. Endringer i blant annet vanntemperatur, vannføring og vannkvalitet har derfor stor innvirkning på bestandene. Som følge av dette er livskraftige laksebestander en indikator på god miljøtilstand.

2.2 Laksens økonomiske og kulturelle betydning

Laksebestandene representerer betydelige verdier som næringsgrunnlag for rettighetshaverne og som grunnlag for turisme i en rekke lokalsamfunn. Villaksen er også en viktig kilde til rekreasjon og naturopplevelser. For oppdrettsnæringen utgjør villaksen både grunnlaget for dagens næring og en genetisk ressurs for fremtidig utvikling.

Årlig betaler mellom 70 og 80 tusen personer fra inn- og utland den statlige fiskeravgiften, som er en forutsetning for å kunne fiske lovlig etter laks, sjøørret og sjørøye. Undersøkelser tyder på at antall personer som fisker laks i Norge kan være betydelig høyere.

Villaksens betydning for verdiskaping og sysselsetting i lokalsamfunnene er betydelig, men bare i liten grad kvantifisert.

Villaksutvalget konkluderte i 1999 med at den årlige omsetning i forbindelse med lakseturisme var på minimum 400-500 mill. kroner. I en rapport utgitt av Norges Skogeierforbund, Innovasjon Norge og Reiselivsbedriftenes Landsforening er omsetning i næringsliv og turisme med utgangspunkt i villaksen anslått til 1,3 mrd. kroner årlig, og det pekes på et betydelig potensial for økning. Antall årsverk generert på grunnlag av sportsfiske er usikkert, men ligger trolig på flere tusen arbeidsplasser.

Sjølaksefiske med kilenot og krokgarn har tradisjonelt vært et næringsfiske. Lønnsomheten i dette er fisket er i dag mindre enn tidligere, men det kan fremdeles ha næringsmessig betydning.

Villaksen har karakter av å være et fellesgode, og det er derfor vanskelig å fastsette den samlede økonomiske verdien av ressursen.

I forbindelse med etableringen av ordningen med nasjonale laksevassdrag og laksefjorder ble det gjennomført to analyser som søker å anslå den samfunnsøkonomiske nytteverdien av de 50 laksebestandene som ble foreslått beskyttet av Villaksutvalget. Undersøkelsene indikerer at det er knyttet betydelige nytteverdier til laksebestandene. I en undersøkelse fra Høgskolen i Nord-Trøndelag (Mørkved og Krokan 2000) konkluderes det med at nåverdien av de 50 laksebestandene er i størrelsesorden fem mrd. kroner, og at den kan være i størrelsesordens ti mrd. kroner hvis bestandene styrkes slik Villaksutvalget forutsatte.

Den andre undersøkelsen ble utført av den daværende Landbrukshøgskolen på Ås (Naverud 2001). I undersøkelsen er det beregnet en gjennomsnittlig betalingsvillighet pr. husstand på ca. 500 kroner. Dette gir et anslag for årlig nytteverdi på 1 mrd. kroner. Som følge av usikkerheter knyttet til beregningene er det lagt til grunn en maksimum nytteverdi på 1,5 mrd. kroner pr år, og en tilsvarende minimumsverdi på 350 mill. kroner pr år. Nåverdien av nytten som følge av ordningen med nasjonale laksevassdrag og fjorder, basert på det beste estimatet, er beregnet til ca. 20 mrd. kroner. I disse estimatene er ikke effektene av nasjonale laksevassdrag og fjorder i form av nytteverdien av næringsfiske etter laks og verdien av laksebestandenes genetiske mangfold for oppdrettsnæringen tatt med.

Villaksen utgjør en viktig genetisk ressurs for oppdrettsnæringen. I fremtiden vil det med stor sannsynlighet bli behov for å hente ut nytt genetisk materiale fra andre ville laksebestander enn de som er lagt til grunn for dagens avlsprogrammer. Livskraftige bestander av villaks må derfor betraktes som en viktig genbank for den fremtidige oppdrettsnæringen.

Den kulturelle betydningen av laksen i Norge er gjenspeilet i kulturhistorien gjennom helleristninger, eventyr, sagn, diktning, malerkunst, håndverkstradisjoner og stedsnavn. Ikke minst i områder med samisk bosetting har laksen spilt en sentral rolle både materielt og kulturelt. Laksens betydning for samisk kultur uttrykkes blant annet i språkuttrykk, sagn, joik og gamle redskapstradisjoner. Laksebestandene i Tana har særlig stor betydning for samisk kultur.

2.3 Bestandsstatus

I løpet av de siste 30 årene er den samlede fangsten av atlantisk laks redusert med 75 %, fra ca. 12 000 til ca. 3 000 tonn. I USA er laksen nesten utryddet og ført opp på listen over truede arter. I Canada er bestandene så redusert at det ikke tillates kommersielt fiske. Det søreuropeiske bestandskomplekset er også meget svakt. Situasjonen for de nordeuropeiske bestandene er noe bedre, men også her er bestandskomplekset historisk svakt.

En del av de nordeuropeiske bestandene er i rimelig god forfatning og disse ga grunnlag for økning i laksefangstene i perioden 1997 til 2001. I Norge ble fangstene fordoblet i denne femårsperioden (fra 630 tonn i 1997 til 1,266 tonn i 2001). Økningen var særlig fremtredende i Midt-Norge og i Finnmark.

I perioden 2002-2005 har fangstene avtatt kraftig, noe som tyder på at den positive bestandsutviklingen fra årene 1997-2001 har snudd.

Tabell 2.1 viser at det så langt er registrert 446 vassdrag som har eller har hatt en bestand av laks. Av disse er det i dag registrert 401 gjenværende bestander.

Om lag 1/3 av de 446 gjenværende bestandene i Norge er enten tapt, truet av utryddelse eller vurdert som sårbare. Av disse finner vi noen av de tidligere mest kjente og produktive lakseelvene i landet, blant annet Mandalselva i Vest-Agder, Vosso i Hordaland, Lærdalselva i Sogn og Fjordane, Driva i Møre og Romsdal og Vefsna i Nordland. Dette skyldes i første rekke lakseparasitten Gyrodactylus salaris , forsuring, reguleringer og andre inngrep i vassdrag . Samtidig har ugunstige oppvekstforhold i Atlanteren gjennom det meste av 1990-tallet bidratt til å forverre situasjonen.

Det oppgitte antallet laksebestander er vesentlig redusert i forhold til det antallet som ble presentert i St.prp. nr. 79 (2001-2002). Dette skyldes revisjon av kategorisystemet i 2002 og endring av bestandsdefinisjonen. Tidligere ble et vassdrag ansett å ha en laksebestand hvis det var årlig gyting av laks der som var født i vassdraget. I det reviderte kategorisystemet stilles det krav om at bestanden skal være selvreproduserende over lang tid. Dette er et strengere krav og har medført en reduksjon i antallet registrerte bestander.

2.4 Beskatning

Den overordnende målsettingen for reguleringene i laksefisket er at fisket skal være tilpasset situasjonen for den enkelte laksebestand, slik at laksen kan høstes innenfor sikre biologiske rammer. Både reguleringene i elvefisket og sjøfisket utformes derfor slik at det så langt som mulig tas hensyn til den enkelte bestand.

Det internasjonale rådet for havforskning (ICES) gir råd om beskatning og fiskeregulering for laksebestandene rundt det nordlige Atlanterhav. Rådene gis på oppdrag fra den nordatlantiske organisasjonen for vern av atlantisk laks (NASCO).

I 2004 og 2005 har ICES vurdert gytebestanden i Nord-Europa til å være utenfor sikre biologiske grenser og har anbefalt at fisket reduseres. ICES tilrår særlig at fiske som beskatter flere ulike bestander samtidig (fiske på blandede bestander) blir redusert. Dette er nødvendig for å unngå beskatning av truede og sårbare bestander.

NASCO har utviklet en prosedyre som skal sikre at reguleringene i laksefisket er i samsvar med føre-var-prinsippet. I den sammenheng er gytebestandsmål innført som et nøkkelelement i reguleringene. Gytebestandsmålet er det antall gytefisk en trenger for at elvas produksjonskapasitet utnyttes, med tillegg av en viss sikkerhetsmargin. Reguleringstiltak skal vurderes når gytebestandsmålet ikke oppnås. Arbeidet med å utvikle gytebestandsmål er i gang, og det vil foreligge gytebestandsmål for de fleste viktige laksevassdragene i løpet av 2007.

Figur 2.1 viser utviklingen i laksefangstene i sjø og elv fra 1980 – 2005. Fangst av rømt oppdrettslaks er inkludert. Andelen oppdrettslaks i sjøfisket har gjennom de siste ti årene vært i størrelsesorden 40 % på kysten og 25 % i fjordene. Om lag 8 % av elvefangstene har i denne perioden bestått av rømt oppdrettslaks.

Siden 1989 har den gjennomsnittlige andelen rømt laks i gytebestandene etter endt fiskesesong vært mellom 15 og 35 %.

Rømt oppdrettslaks går vanligvis opp i elvene senere enn villaksen og blir dermed ikke i like stor grad utsatt for fangst. Dette er årsaken til at innslaget av rømt oppdrettslaks i elvefangstene er lavere enn i sjøfangstene.

Den store nedgangen i laksefangstene i 1989 skyldes i hovedsak forbudet mot drivgarnfiske som ble innført dette året.

Kilde: Statistisk sentralbyrå/Direktoratet for naturforvaltning

Figur 2.2 viser beregnet fangst av vill laks i samme periode. Rapportert fangst er her korrigert for innslag av rømt oppdrettslaks.

Laksefangstene har ligget på et historisk lavt nivå gjennom 1990-tallet. Sammenliknet med bunnregistreringen i 1997 var laksefangstene i årene 2000 og 2001 nær fordoblet. Fangstøkningen var knyttet til de regioner og elver hvor bestandene er i rimelig god forfatning. Regioner og elver der laksebestandene er redusert på grunn av dårligere gyte- og oppvekstmiljø, forurensning, forsuring, Gyrodactylus salaris og lakselus hadde ikke økning i laksefangstene.

Den positive utviklingen i årene 2000 og 2001 skyldes med stor sannsynlighet bedre oppvekstforhold i Atlanterhavet. I 2004 og 2005 var fangstene imidlertid igjen på nesten samme lave nivå som årene 1995 – 1999.

Sjøfiske

I Norge foregår sjøfiske etter laks i hovedsak med landforankrede, faststående redskap (kilenot og krokgarn) og i noen grad også med stang og håndsnøre. Dette fisket er regulert med fisketidsbestemmelser, fredningssoner og redskapsbegrensinger.

Færøyene har rett til å fiske laks i egen økonomisk sone i henhold til kvoter og reguleringsbestemmelser som er fastsatt av NASCO. Minst 40 % av den laksen som tidligere ble fanget i dette fisket var av norsk opprinnelse. Færøyene har imidlertid ikke drevet fiske etter laks siden 1991.

I 1989 ble det ble innført forbud mot drivgarnfiske og begrensning i fisket med krokgarn. Det ble også innført et generelt nedsenkingspåbud for fritidsfiske med settegarn etter saltvannsfisk. Sjøfisket ble ytterligere redusert fra og med 1997 da fiske med krokgarn ble forbudt i hele landet unntatt i Finnmark og på Skagerrakkysten. Fra 1997 ble også fisketiden med kilenot innskrenket i store deler av landet. Fra 2003 ble krokgarnforbudet utvidet til også å omfatte Skagerrakkysten.

Det er åpnet for fiske etter rømt oppdrettsfisk i etterkant av den ordinære fiskesesongen også med andre redskapstyper enn de som er tillatt i ordinært laksefiske.

Spesielle oppsynsprosjekter har ført til betydelig reduksjon i omfanget av ulovlig sjøfiske og bifangster av laks i garnfisket etter makrell de siste ti årene.

Elvefiske

Elvefiske drives i dag i all hovedsak med sportsfiskeredskap, med unntak for Neidenelva, Tana og Numedalslågen hvor det også foregår et tradisjonelt fiske med bundne redskaper.

Elvefisket i Norge har de siste årene vært gjenstand for strenge reguleringer, og i en rekke elver åpnes det ikke for fiske etter villaks. Fisketiden er vesentlig innkortet, og i mange elver er det innført kvoter for hvor mange laks hver fisker kan fange innenfor en begrenset tidsperiode. Oppgangen av laks kan variere kraftig fra elv til elv og det kan være stor forskjell på lakseoppgang fra år til år.

Undersøkelser viser at sportsfiskere ofte fanger rundt 30 % av mengden villaks som vandrer opp i vassdragene. Denne andelen varierer imidlertid mellom 20 og 70 %. Generelt varierer beskatningsgraden mindre enn fiskeoppgangen, og det er en tendens til at beskatningsprosenten øker når fiskeoppgangen går ned.

Det foreligger ikke gode anslag over utviklingen i fiskeinnsats i elvene. I de senere årene har imidlertid noe i underkant av 80 000 personer betalt den statlige fiskeravgiften.

Overbeskatning, selektiv beskatning og bifangster

Laksebestandene overbeskattes når det fanges så mye laks at vassdragenes produksjonsevne ikke utnyttes. Det vil si at det produseres færre lakseunger enn det elva har potensial for. Det er en øvre grense for hvor mange smolt en elv kan produsere, og en nedre grense for hvor mange gytefisk som trengs for å produsere disse. Oppgang av gytemoden laks ut over dette regnes som overskuddsfisk som kan høstes.

Det internasjonale rådet for havforskning (ICES) har på grunnlag av bestandsutviklingen i 2004 og 2005 vurdert gytebestanden i Nord-Europa til å være utenfor sikre biologiske grenser, og har anbefalt at fisket reduseres, spesielt på blandede bestander. Rådet fra ICES går ut på at en bare skal tillate fiske på blandede bestander, for eksempel et sjølaksefiske, der alle bestander som inngår i fangsten er tallrike nok til at de kan utnytte produksjonskapasiteten i sitt vassdrag.

Selektiv beskatning, der noen grupper av laks høstes i større grad enn andre, kan endre bestandenes egenskaper og svekke deres produktivitet. Storlaks og laks som vandrer tidlig opp i elvene har blitt beskattet hardere enn laks som vandrer opp senere. Fiske på laks som er i vekst, det vil si fiske på laksens oppvekstområder i havet, er også en uheldig form for ressursutnyttelse.

I dagens fiskerier er problemene med selektiv beskatning mindre enn tidligere, spesielt som følge av opphøret av drivgarnfisket, de sterke begrensningene i krokgarnfisket og bortfallet av fisket ved Færøyene. Fra og med 1989 har fiskeinnsatsen tidlig i sesongen blitt redusert for å spare tidligvandrende storlaks.

Fiske på blandede laksebestander er uheldig fordi det ikke gir mulighet til å skjerme svake laksebestander som trenger beskyttelse. De aller fleste sjøfiskerier er fiskerier på blandete bestander. Dette er også tilfelle i noen vassdrag, blant annet Tana, Namsen og Gaula, som alle har store sidevassdrag med egne laksebestander.

I mange sjøområder er det vanskelig og i praksis ofte umulig å fastslå hvilke bestander som inngår i fangstene. Dette blir vanskeligere jo lengre ut fra elvemunningen en kommer. Sammensetningen av fangsten kan også variere noe fra år til år avhengig av blant annet vær- og strømforhold. I sjølaksefiske er det derfor som regel tilnærmet umulig å unngå beskatning av fisk fra truede og sårbare bestander.

Sjølaksefiske langs ytre kyst beskatter bestander fra en lang rekke elver fordelt over store deler av kysten. Det vil være umulig å utelukke at laks fra truede eller sårbare bestander inngår i slike fangster. I fjordfiske kan en i større grad fastslå hvilke bestander som hovedsakelig bidrar til fangstene.

Fiske i fjorder beskatter i hovedsak bestander fra nærliggende elver. Bestandssituasjonen kan imidlertid variere sterkt mellom elver i samme fjord og andelen de ulike bestandene utgjør av fangsten kan også variere. I mange tilfeller kan derfor det alt vesentlige av sjølaksefangsten stamme fra en bestand med god status, og som dermed tåler beskatningsnivået, mens en mindre del, kanskje bare enkelte fisker, stammer fra bestander med dårlig status.

En betydelig del av fangstene i sjølaksefiske i Øst-Finnmark stammer fra laksebestander i Tana. Fisket i hovedstrengen til Tana, som også utøves med garnredskaper, må betraktes som et fiske på blandede bestander. Fangstene i Tana har vært urovekkende lave i 2004 og 2005 og det er godt mulig at gytebestandene i enkelte sidevassdrag er for små.

Hittil har problemene med fiske på blandede laksebestander blitt forsøkt løst ved at laksefisket i sjøen drives nært inntil kysten, og ved at reguleringene blir sett i sammenheng med reguleringene i vassdragene. På bakgrunn av det siste reguleringsrådet fra ICES er det imidlertid nødvendig å vurdere reguleringsregimet på nytt.

Forsøksfangster indikerer at bifangst av postsmolt under makrellfiske med flytetrål i laksens oppvekstområder i «Smutthavet» nord for Færøyene kan ha betydning for laksebestandene i mange land. Grove anslag, basert på forsøksfiske, viser at betydelige mengder postsmolt kan bli tatt som bifangst. Laks som inngår i slike fangster stammer fra mange europeiske land, men det synes som om de søreuropeiske bestandene er mest berørt. Norske fiskefartøy er ikke involvert i dette fisket.

2.5 Villaksens tilbakegang – årsaker og trusler

Tilbakegangen i laksbestandene skyldes i første rekke forsuring, reguleringer og andre inngrep i vassdrag, lakseparasitten Gyrodactylus salaris og ugunstige oppvekstforhold i Atlanteren gjennom det meste av 1990-tallet. Høye forekomster av lakselus er også en sannsynlig årsak til tilbakegangen i enkelte regioner.

Innblanding av oppdrettslaks i gytebestandene regnes sammen med Gyrodactylussalaris som den mest alvorlige trusselen mot de ville laksebestandene. Det er ikke klart om de store innslagene av rømt oppdrettslaks allerede har bidratt til tilbakegangen. Nyere undersøkelser viser imidlertid at lakseproduksjonen også på kort sikt kan bli kraftig negativt påvirket ved store innslag av rømt oppdrettslaks i gytebestandene.

2.5.1 Naturlige variasjoner i bestandene

Variasjoner i miljøforholdene i vassdragene og havområdene fører til naturlige svingninger i lakseproduksjonen. Smoltproduksjonen i elvene kan variere med en faktor på to over en årrekke, mens andelen laks som overlever i havet varierer mye mer. Sjøoverlevelsen er derfor dominerende årsak til naturlige variasjoner hos laks på landsbasis. Det er anslått at seks til ti mill. smolt vandrer ut fra norske lakseelver hvert år, og at mellom to og ti prosent av denne kommer tilbake som gytemoden laks.

Bestandsutviklingen i Nord-Atlanteren tyder på at laksen reagerer raskt på endringer i havmiljøet, og at lave havtemperaturer har negativ betydning. I den første delen av 1990-årene var havtemperaturene spesielt lave i deler av Nord-Atlanteren og langs norskekysten, og dette er med stor sannsynlighet en av hovedårsakene til laksens tilbakegang på 1990-tallet. Den generelle nedgangen i laksebestandene de siste 30 årene skyldes imidlertid for en stor del menneskeskapte miljøendringer.

Laksen blir spist av blant annet oter, mink og fugl i ferskvann, og av fisk, sjøpattedyr og fugl i havet. Bestandene av sel og hval har økt de siste årene, mens bestandene av byttefisk har gått ned. Det er imidlertid vanskelig å vurdere om, og i så fall hvordan, disse endringene har påvirket dødeligheten av laksesmolt.

Sild, makrell, lodde og kolmule beiter i stor grad i de samme havområdene og til dels på de samme byttedyrene som utvandret smolt. I år med store bestander av disse fiskeartene og dårlige næringsforhold kan konkurranse om næring bidra til å svekke laksebestandene.

2.5.2 Forsuring og vassdragsinngrep

Forsuring

I store deler av Sør-Norge er berggrunnen kalkfattig, og jordsmonnet har liten evne til å motvirke effekter av sur nedbør.

Siden først på 1900-tallet har sur nedbør etter hvert fått dramatiske konsekvenser for fisk og andre organismer i vassdragene. Laksen er særlig utsatt fordi den er spesielt følsom for forsuring. Laksebestandene er utryddet i 25 norske vassdrag på grunn av forsuring og i minst 20 andre vassdrag er bestandene fortsatt negativt påvirket av forsurning. Laksebestander på Sørlandet og Sør-Vestlandet er særlig utsatt.

Det er gjort beregninger som viser at forsuring fører til et årlig tap av smolt på mellom 0,6 og 1,2 mill. individer.

Tilførslene av sur nedbør har blitt sterkt redusert de siste årene. Blant annet er nedfallet av svovel redusert med rundt 65 % siden 1980. Arealet som mottar forsuring ut over tålegrensen er redusert fra i underkant av 100 000 km² til 43 000 km² . Denne positive utviklingen skyldes i stor grad internasjonale avtaler om utslippsreduksjoner. Det er nå hovedsakelig Sørlandet og Sør-Vestlandet som mottar forsuring ut over tålegrensen. I disse områdene har vi de største overskridelsene, men det er også her forbedringene i vannkvalitet er størst. Utviklingen går altså i riktig retning også i disse delene av landet.

Kalking har bidratt til å ta vare på norsk villaks, og i 2005 utgjorde fangsten i kalkede vassdrag om lag 10 % av den totale elvefangsten i Norge.

Vannkraftutbygging

Vannkraftutbygging påvirker 146 laksevassdrag, deriblant de fleste større lakseelvene sør for Troms. Disse vassdragene er i tillegg ofte påvirket av andre fysiske inngrep. Vannkraftutbygging regnes som en negativ påvirkningsfaktor i 90 vassdrag og som en vesentlig årsak til at laksen er utryddet eller vurdert som truet eller sårbar i 35 vassdrag.

De vanligste effektene av reguleringer er redusert vannføring, redusert vanndekt areal, etablering av nye vandringshindre, reduserte flommer, økt vintervannføring, høyere vintertemperatur og lavere sommertemperatur. Redusert vannføring og redusert vanndekt areal kan virke negativt på store deler av laksens liv i ferskvann. Som eksempel kan laksens mulighet for vandring, gytesuksess, overlevelse gjennom vinteren og produksjonsområder for ungfisk påvirkes negativt. Reguleringer kan også føre til at tilførslene av organisk materiale og næringsdyr fra områder ovenfor lakseførende strekning reduseres eller opphører. Kaldere vann om sommeren som følge av tapping av bunnvann fra reguleringsmagasin kan ha negativ innvirkning på både overlevelsen til nyklekt yngel og veksten hos lakseunger. Varmere vintervann vil kunne føre til at rognen klekker på et ugunstig tidspunkt. Reduserte flommer fører i mange tilfeller til akkumulering av finpartikulært materiale i elvene og redusert kvalitet på gyte- og oppvekstområder.

Vassdragreguleringers virkninger på villaksen er svært varierende og blant annet avhengig av vassdragets karakter, restvannføring og biotoptiltak. Avbøtende tiltak som laksetrapper, terskler og spesielle hensyn i gyteområder kan redusere de negative konsekvensene. I noen tilfelle kan reguleringer trolig ha positiv effekt for laksen, blant annet er fangstene i Orkla markert større etter regulering av vassdraget.

Anslag over tap i total smoltproduksjon som følge av vassdragsreguleringer er beheftet med stor usikkerhet. Det samlede produksjonstapet er skjønnsmessig vurdert til å være av størrelsesorden 10 til 20 % av den totale produksjonen, eller inntil èn mill. smolt. For å avbøte disse skadene er regulantene pålagt å sette ut om lag 400 000 smolt årlig. Effektene av disse utsettingene er imidlertid usikre. I tillegg er det gitt pålegg om minstevannføring og anlagt fisketrapper eller terskler for å kompensere for tap. Når det tas hensyn til disse tiltakene anslås det årlige nettotapet av vassdragsreguleringer til ca. 0,5 mill. smolt.

Andre fysiske inngrep i vassdrag

Fysiske inngrep som kanalisering, forbygging, erosjonssikring, senkning, utfylling, masseuttak, grusgraving, vannuttak, fjerning av kantvegetasjon, grøfting eller oppdyrking er registrert som trusselfaktor i 27 laksevassdrag.

Et fellestrekk ved fysiske inngrep i vassdragene er at inngrepene enkeltvis er små, og at det trolig er de sammenlagte effektene som skaper problemer. Det er ingen regler for pålegg om kompensasjonstiltak ved slike inngrep, og ofte er inngrepene enkeltvis så små at konsekvensene for laksen ikke blir tilstrekkelig utredet og vurdert.

På bakgrunn av det store omfanget av inngrep, er det årlige produksjonstapet av smolt som følge av andre fysiske inngrep i vassdragene anslått til å være i samme størrelsesorden som bruttotapet ved vannkraftregulering, det vil si om lag èn mill. smolt.

2.5.3 Lakseparasitten Gyrodactylus salaris

Lakseparasitten Gyrodactylus salaris er en av de alvorligste truslene mot villaksen i Norge. Infeksjoner med parasitten fører til svært høy dødelighet på lakseungene, og etter få år vil den naturlige produksjonen av laks nærmest opphøre. De berørte bestandene blir dermed i praksis utryddet.

G. salaris ble påvist første gang i Norge i 1975 etter import av fisk fra Sverige. Parasitten er siden spredt til store deler av landet, i hovedsak som følge av fiskeutsettinger og spredning via brakkvannslag i fjordene. Den har vært påvist i 46 vassdrag og 37 fiskeanlegg i Norge, men omfattende bekjempelsesarbeid har ført til at parasitten i dag forekommer i 20 vassdrag. Parasitten er også utryddet fra alle infiserte fiskeanlegg.

Arbeidet med å bekjempe parasitten er basert på en handlingsplan som er utarbeidet av Direktoratet for naturforvaltning og Mattilsynet.

Det er anslått at G. salaris innebærer et årlig produksjonstap på om lag èn mill. smolt.

2.5.4 Påvirkning fra fiskeoppdrett

Genetiske og økologiske effekter av rømt oppdrettslaks

I henhold til de rapporterte rømmingstallene i perioden 1998 til 2004, rømte det mellom 272 000 og 553 000 laks. I 2005 ble det rapportert 722 000 rømte laks og regnbueørret, og dette er blant de høyeste nivåene som er rapportert. Også for 2006 ser det ut til at omfanget av rapporterte rømminger vil være svært høyt. Det er imidlertid grunn til å tro at det er et betydelig uregistert rømmingsomfang, som samlet gjør at det faktiske antallet rømt fisk trolig er høyere.

Statistikken for skadeårsaker og omfang av rømminger i perioden 2001 til og med april 2006 viser at uvær og havarier forårsaker 53 % av rømmingsomfanget. Påkjørsel og kollisjon forårsaker 13 %, predatorer 5 %, teknisk svikt i settefiskanlegg 5 %, drivgods og drivis 5 %, propellskader 5 %, håndtering av fisk 2 % og annet 12 %.

Oppdrettslaksens overlevelse og vandringsmønster er i stor grad avhengig av tidspunktet på året og i hvilket livsstadium laksen er i når den rømmer. Effekten på villaksen er størst når oppdrettslaksen går opp i elvene og deltar i gytingen, og sjansen for at dette skjer er størst når oppdrettslaks rømmer på smoltstadiet om våren og når voksen laks rømmer om våren og sommeren før den blir kjønnsmoden.

Forsøk med oppdrettslaks sluppet ut som smolt direkte i sjøen viser at fisken har høy overlevelse frem til kjønnsmodning. Den returnerer grovt sett til det samme geografiske område hvor den ble satt ut og vandrer opp i nærliggende elver for å gyte. Når oppdrettssmolten rømmer om våren ser det ut til at den i likhet med den ville laksesmolten vandrer ut til havs, for så å vende tilbake til kysten når den blir kjønnsmoden.

Smolt av oppdrettslaks, som fôres i merder i sjøen og som etter en tid slippes fri, har lavere overlevelse frem til kjønnsmodning og vandrer opp i elver lenger unna utsettingsstedet, enn laks som slippes direkte ut i sjøen som smolt.

Stor oppdrettslaks som rømmer fra merdene synes å ha lav overlevelse frem til kjønnsmodning. Når fisken rømmer kort tid før den blir kjønnsmoden, om våren eller sommeren, kan dette likevel føre til at mye oppdrettslaks går opp i elvene for å gyte.

Stor oppdrettslaks som rømmer om høsten eller vinteren synes ikke å ha hjemvandringsatferd og ser ut til å bli spredt med havstrømmene. Denne fisken kan vandre opp i vassdrag langt unna rømmingsstedet.

Registreringer som har pågått siden 1989 viser at innslaget av rømt oppdrettslaks har variert mellom 11 og 35 % som et årlig beregnet gjennomsnitt i et begrenset utvalg norske gytebestander om høsten. Det er også registrert mange vassdrag der innslaget har vært i størrelsesorden 50–75 % over en årrekke. Det er generelt registrert mindre rømt oppdrettslaks helt nordøst og lengst sørøst i landet. Forekomstene av rømt laks er særlig store i områder med omfattende oppdrettsvirksomhet. Store innslag av rømt oppdrettslaks i store og viktige laksevassdrag, slik tilfelle er i for eksempel Namsen, er spesielt alvorlig.

Undersøkelser tyder på at om lag 20–40 % av den rømte fisken som fanges i vassdrag har rømt på et tidlig tidspunkt i livssyklusen – trolig på smoltstadiet. Dette er oppdrettsfisk som har vokst opp i havet fra smolt til kjønnsmoden fisk. Denne fisken er både utseende- og atferdsmessig mer lik villfisk. Slike rømminger har trolig foregått siden oppdrettsnæringens oppstart. Det totale omfanget og de genetiske konsekvensene for villaksen av denne formen for rømming er svært urovekkende.

Det er dokumentert at rømt laks er i stand til å gyte i naturen og få avkom. Gytesuksessen er imidlertid dårligere enn hos villaks, samtidig som høy tetthet av villaks på gyteplassene begrenser gytesuksessen til den rømte fisken.

Nyere forskning har vist at stor innblanding av rømt oppdrettsfisk i bestander av villaks også på kort sikt har svært negative konsekvenser for blant annet produksjon og overlevelse. Videre synes det overveiende sannsynlig at rømminger og innslag av rømt fisk i gytebestander i det omfang vi ser i dag, over tid vil føre til at bestandsstrukturen med genetisk distinkte villaksbestander blir ødelagt. Stadig flere villaksbestander vil dermed bli erstattet av en mer ensartet form for laks.

Det er bred enighet om at rømmingssituasjonen ikke er tilfredsstillende, og at observerte innslag av rømt oppdrettsfisk i en rekke norske vassdrag er urovekkende høye. Det er derfor satt i gang et arbeid for å etablere «sårbarhetsindikatorer» eller grenseverdier for innslag av rømt oppdrettsfisk. I utviklingen av slike indikatorer skal en blant annet ta hensyn til nivå på påvirkningen og over hvor lang tid dette foregår sett i forhold til ulike typer bestander med ulike bestandskarakterer. Slike bestandskarakterer kan for eksempel være naturlig fåtallige eller tallrike bestander, små- og storlaksstammer.

Ett av de mest effektive tiltak for å dempe negative effekter av rømt fisk i gytebestander er å styrke bestanden av vill fisk i påvirkete vassdrag ut over det gytebestandsmålet skulle tilsi. Samtidig er det dokumentert at rømt oppdrettslaks vandrer senere opp i vassdragene enn villaksen og dermed i stor grad unngår å bli fanget i fiskesesongen. Denne fisken har også negativ effekt fordi den ødelegger villaksens gytegroper.

Det er fremsatt hypoteser om at laks som rømmer fra oppdrettsanlegg i Irland, Skottland og Færøyene kan bli ført med havstrømmene og ende opp i norske kystfarvann og vassdrag. Foreløpige resultater av et internasjonalt forskningsprosjekt tyder på at dette kan være tilfelle.

Lakselus

Lakselusen eter på laksens hud, og dette kan gi fisken problemer med saltbalansen, nedsatt immunforsvar og føre til død eller redusert vekst, eksponering for økt predasjon og endring av fiskens oppholdstid i sjøen. Veksten i oppdrettsnæringen har ført til at lakselus nå har et svært høyt antall potensielle verter i kystfarvannene gjennom hele året. Lakselus er en ren marin art og overlever dårlig i fjordsystemer med mye brakkvann.

Smittepresset fra lus på utvandrende smolt er i stor grad avhengig av produksjonen av lakselus på oppdrettslaksen rett før smoltutvandring og hydrografiske forhold. Rømt regnbueørret holder seg stort sett i fjordene og utgjør en smittekilde for lakselus på utvandrende laksesmolt. Undersøkelser har vist at hydrografiske forhold i fjordene har meget stor betydning for infeksjonspresset. Fjordsystemer med vassdragsreguleringer kan være spesielt utsatt på grunn av økt ferskvannstilførsel om vinteren. Drift av kraftverk kan derfor spille en rolle for distribusjonen av lakselus.

Problemet med lakselus synes å være størst i områder med omfattende oppdrettsvirksomhet. En undersøkelse fra Sognefjorden sommeren 2001 indikerte at rundt 90 % av smolten fra vassdragene i fjordsystemet døde som følge av denne ene faktoren dette året. Resultatene fra 2002 og 2003 viser relativt lite påslag av lakselus. Lakselus er derfor en betydelig tapsfaktor for laksebestandene når konsentrasjonen av luselarver er høy.

Nyere undersøkelser indikerer at grensene for dødelighet ved infeksjon på smoltstadiet synes å være lavere enn man tidligere har antatt. Denne nye kunnskapen, sammenholdt med det faktum at økningen i antallet «tamme» verter har forandret lakselusens populasjonsdynamikk fundamentalt, medfører at konsekvensene for villaksen er mer alvorlige enn tidligere antatt. Epidemier av lakselus har blitt en årlig hendelse hos vill sjøørret og utvandrende laksesmolt i oppdrettsintensive områder, selv om ikke alle bestander er like hardt rammet.

Nasjonal langtidsovervåkning på sjøørret viser ingen forbedringer i perioden fra rundt 2000 og fram til 2006, og smitten synes å ha stabilisert seg på et vedvarende forhøyet nivå. I oppdrettsintensive områder synes produksjonen av lus å være så høy at det vil være krevende å sikre at lakselus ikke utgjør noen trussel for villaksen.

Fiskehelsemyndighetene og næringen har innført tiltak for å begrense smitten fra oppdrettsanlegg. I enkelte områder er lakselus likevel en trussel mot villaksen.

Forskning og overvåking er viktig for å avdekke effektene av lakselus på villfiskbestandene. Fra 2004 har det blant annet vært drevet et omfattende forskningsprosjekt på lakselus i Hardangerfjorden. Her samarbeider de fleste oppdrettsbedriftene om fiskehelse gjennom et eget nettverk.

Oppdrett med regnbueørret

Regnbueørret forekommer naturlig på vestkysten av Nord-Amerika og ble innført til Norge på begynnelsen av 1900-tallet. Regnbueørreten har vært i kultur i hele denne perioden, og oppdrett med arten har utviklet seg parallelt med utviklingen av lakseoppdrett. Regnbueørret står i dag for om lag 9 % av den totale oppdrettsproduksjonen av laksefisk i Norge.

Regnbueørret rømmer på linje med laks, men faren for genutveksling mellom disse to artene kan trolig utelukkes. Regnbueørret som risikofaktor for villaks er dermed i første rekke knyttet til sykdomsspredning.

På landsbasis utgjør regnbueørret en mindre smitterisiko for villaksen på grunn av det forholdsvis begrensede omfanget av ørretoppdrett. Lokalt må likevel smittepresset sidestilles med laksen. Dette gjelder også med hensyn til lakselus, selv om lokale forhold i noen tilfelle kan være ugunstige for denne parasitten (høye innslag av brakkvann).

Den kanskje mest alvorlige risikoen knyttet til oppdrett med regnbueørret kan være faren for spredning av lakseparasitten Gyrodactylus salaris . Regnbueørret er en svært effektiv vert for denne parasitten, og angrepet fisk har, i motsetning til laksen, god overlevelse. Dette betyr at rømt regnbueørret som vandrer i brakkvannslag mellom vassdrag i gyroinfiserte regioner også kan øke risikoen for spredning av Gyrodactylus salaris . Analyser viser for øvrig at spredning av Gyrodactylus salaris i all hovedsak sannsynligvis har skjedd ved vandringer av fisk i brakkvann.

Det kan også tenkes at rømt regnbueørret går opp i vassdragene om våren og gjennomfører gyteaktiviteter som kan ødelegge laksens gytegroper. Det eventuelle omfanget av dette er imidlertid ikke kjent. Det kan heller ikke utelukkes at regnbueørret på sikt kan danne selvreproduserende bestander i norske laksevassdrag.

2.5.5 Andre påvirkningsfaktorer

Fiskesykdommer generelt

Fiskesykdommer som er av underordnet betydning i naturen, kan få kunstig gode vekstforhold i oppdrettssammenheng og dermed bli et alvorlig problem for både oppdrettsvirksomheten, miljøet og viltlevende bestander. I tillegg kan ulike former for menneskelig aktivitet føre til introduksjon og spredning av nye sykdommer.

Ved siden av lakselus og Gyrodactylus salaris er furunkulose historisk sett den sykdommen som har vært mest i søkelyset med hensyn til villaks. Sykdommen ble innført til Norge med importert smolt og spredte seg gjennom oppdrett langs hele kyststrekningen fra Agder til Troms. Tapet av fisk var betydelig, og smittespredning ble påvist til en rekke laksebestander. I dag vurderes ikke furunkulose som en generell trussel for villaks, men sykdommen kan i enkelte år gi store tap av gytefisk i noen vassdrag.

Kunnskapen om betydningen av ulike sykdommer for de ville laksebestandene, for eksempel virussykdommen infeksiøs lakseanemi (ILA), er begrenset. Det er påvist ILA-virus på villfisk, men aldri påvist sykdomsutbrudd. Foreløpig kunnskap tyder på at det er lite trolig at denne sykdommen vil kunne ha noen vesentlig negativ effekt på villfisk. Generelt er det likevel stor usikkerhet knyttet til effektene av sykdomsutbrudd og epidemier på de ville laksebestandene. Systematisk forskning og overvåking kan bedre kunnskapen om årsaker, virkninger og behovet for tiltak knyttet til fiskehelse i ville laksebestander.

Forurensning

Forurensningsloven av 1981, forskrifter og pålegg til industri, landbruk og kloakkhåndtering, har sammen med strukturendringer ført til en betydelig forbedring i vannkvaliteten i Norges vassdrag og kystområder. Forurensning fra andre kilder enn jordbruk er nå registrert som en trusselfaktor i 15 laksevassdrag.

Problemer knyttet til forurensning fra jordbruk er også betydelig redusert, men det oppstår fortsatt uheldige situasjoner i mindre vassdrag med lav renseevne når vannføringen er liten og vanntemperaturen er høy. Dette gjelder spesielt i områder med intensivt jordbruk. Jordbruksforurensning er registrert som trusselfaktor i totalt 24 lakseelver. Registreringene er imidlertid ufullstendige og problemet kan omfatte flere vassdrag.

Innføring og spredning av fremmede arter

Det antas at en rekke fiskearter vil kunne få negativ effekt på laksebestander som følge av predasjon eller næringskonkurranse dersom de spres til nye områder. Dette gjelder for eksempel regnbueørret, arter av stillehavslaks, steinsmett, hvitfinnet steinulke, ørekyte og sandkryper. Forekomst av steinsmett kan være en av årsakene til den relativt lave produksjonen av laks i noen nordnorske vassdrag. Utslipp av ballastvann og innførsel av akvarieorganismer fra andre verdensdeler har et betydelig omfang, og kontrollen er utilstrekkelig. Disse kildene til spredning av organismer representerer en potensiell, men ikke kvantifiserbar trussel.

2.6 Villaksforvaltningen

2.6.1 Innledning

Villaksen blir påvirket av et bredt spekter av aktiviteter som hører inn under en rekke ulike sektormyndigheter. Villaksforvaltningen forutsetter derfor et omfattende sektovergripende samarbeid i samsvar med de generelle prinsippene i miljøvernpolitikken. I denne sammenheng betyr dette først og fremst at sektormyndighetene skal ivareta hensynet til villaksen i sin bruk av egne virkemidler. Sektormyndighetene har også ansvaret for å skaffe frem det nødvendige kunnskapsgrunnlaget for egen forvaltning gjennom forskning og overvåking.

Det overordnende ansvaret for villaksforvaltningen er lagt til Miljøverndepartementet, som dermed også har ansvaret for nødvendig samordning. Miljøvernforvaltningens viktigste juridiske virkemidler er forankret i lakse- og innlandsfiskloven. Plan- og bygningsloven og forurensningsloven er også av betydning i denne sammenheng.

Fiskeri- og kystdepartementet og Olje- og energidepartementet har ansvaret for forvaltningsområder med særlig stor betydning for villaksen. De viktigste sektorlovverkene er akvakulturloven, matloven, vannressursloven og vassdragsreguleringsloven. Landbruks- og matdepartementets arbeid med å utvikle alternativ næringsvirksomhet basert på utmarksressurser er også relevant for villaksforvaltningen.

For å styrke det sektorovergripende samarbeidet innen villaksforvaltningen arrangerer Direktoratet for naturforvaltning regelmessige samarbeidsmøter om lakseforvaltningen. Representanter fra berørte fagmyndigheter, fylkesmennene, Kommunenes sentralforbund, Sametinget og sentrale organisasjoner for rettighetshaverne, brukerne, oppdrettsnæringen og miljøvernorganisasjoner deltar på møtene. I tillegg er det opprettet et statlig samarbeidsorgan for forvaltning av villaks. Formålet er å etablere et mer forpliktende samarbeid mellom de sentrale sektormyndighetene. Fiskeridirektoratet, Norges vassdrags- og energidirektorat og Mattilsynet deltar i samarbeidsorganet som ledes av Direktoratet for naturforvaltning. Samarbeidsorganet skal bidra til effektiv gjennomføring av vedtatt politikk og gi råd i saker som berører villaksen.

2.6.2 Internasjonale avtaler

Konvensjonen om bevaring av laks i det nordlige Atlanterhav er den internasjonale avtalen som har størst relevans for dagens lakseforvaltning. Konvensjonen forvaltes av Den nordatlantiske organisasjonen for bevaring av villaksen, NASCO, og omfatter alle land som har atlantisk laks.

NASCO har ansvaret for å regulere laksefisket rundt Færøyene og Grønland og skal sørge for at konvensjonens forbud mot fiske etter laks utenfor landenes territorialfarvann blir overholdt. NASCOs arbeid har utviklet seg til å dekke alle relevante temaer innen villaksforvaltningen.

NASCOs medlemsland har blitt enige om en rekke retningslinjer, blant annet om føre-var-tilnærming i lakseforvaltningen. Denne tilnærmingen omfatter separate retningslinjer for blant annet reguleringer i fisket, forvaltning av leveområder, akvakultur, introduksjoner, spredning av arter og genmodifisert laks.

I 2003 innledet NASCO en prosess med sikte på ytterligere å forbedre, målrette og effektivisere sitt arbeid. Dette avdekket at det fortsatt er potensial for bedre oppfølging av NASCOs retningslinjer, mer hensiktsmessig rapportering, større involvering av relevante organisasjoner og bedre informasjon til allmennheten.

På denne bakgrunn ble det blant annet vedtatt at partene skal utarbeide nasjonale planer for oppfølging av NASCOs vedtak og etablere rutiner for rapportering og evaluering av disse planene. Planene skal omfatte regulering av fiske, vern og restaurering av leveområder, akvakultur, introduksjoner og spredning av arter. Samfunnsmessige hensyn og vurderinger skal inngå som en del av planene.

De nasjonale planene skal innholde forpliktelser på overordnet nivå og milepæler for gjennomføring, samtidig som de skal være mål- og evaluerbare. Planene skal være tilpasset det enkelte lands situasjon og utfordringer og ha en tidshorisont på ca. fem år.

Norge har spesielle forpliktelser knyttet til forvaltningen av laksen i Tana, Neiden og Enningdalselva. I disse vassdragene er laksefisket og deler av forvaltingen for øvrig basert på bilaterale avtaler.

2.6.3 Miljøvernforvaltningen

Miljøverndepartementet har gjennom lov om laksefisk og innlandsfisk m.v. av 15 mai 1992 nr. 47 det overordnede forvaltningsansvaret for vill laks. Lovens formål er

«å sikre at naturlige bestander av anadrome laksefisk og deres leveområder forvaltes slik at naturens mangfold og produktivitet bevares. Innenfor disse rammene skal loven gi grunnlag for utvikling av bestandene med sikte på økt avkastning til beste for rettighetshavere og fritidsfiskere».

Loven bygger på et fredningsprinsipp for anadrome laksefisk, og er i stor grad en fullmaktslov. Loven har blant annet bestemmelser om regulering av fisket, etablering av fredningssoner, fiskeutsettinger, rettighetshavernes organisering, fiskeravgift, fangstrapportering og oppsyn. Det er fastsatt en rekke forskrifter i medhold av loven.

Loven er for tiden under revidering og et forslag til ulike endringer er planlagt sendt på høring i 2007. De viktigste endringsforslagene vil være knyttet til lovfesting av ordningen med nasjonale laksevassdrag og laksefjorder og nye regler om organisering av fiskerettshaverne.

Ansvaret for forvaltningen av lakse- og innlandsfiskloven er delegert til Direktoratet for naturforvaltning, fylkesmennene og kommunene. Direktoratet for naturforvaltning fastsetter blant annet forskrifter for laksefiske i sjøen. Fylkesmennene har det regionale ansvaret, gir råd til kommunene og fastsetter forskrifter for laksefiske i vassdragene. Kommunene er tillagt myndighet og oppgaver på flere viktige områder, blant annet knyttet til organisering og driftsplanlegging i vassdrag.

I de senere årene har det vært lagt vekt på å legge til rette for at store deler av forvaltningen skal ivaretas av rettighetshaverne med utgangspunkt i driftsplaner. Dette skal nå også legges til grunn i Tanavassdraget og Neidenvassdraget, der det er satt i gang arbeid med å forberede overgang til en lokal og rettighetsbasert forvaltning i tråd med finnmarkslovens kapittel 4.

Statens naturoppsyn har det sentrale ansvaret for lakseoppsynet. Det er lagt vekt på å effektivisere kontrollen med fisket ved å integrere lakseoppsynet i et helhetlig naturoppsyn.

Lakseoppsynet er til en viss grad basert på kjøp av tjenester fra politiet og på et forpliktende samarbeid mellom Statens naturoppsyn, politiet og regionale miljøvernmyndigheter. Også kystvakten, fiskerioppsynet (Skagerrak) og interesseorganisasjonene deltar i oppsynet.

Lakseoppsyn i regi av myndighetene er i hovedsak rettet mot sjøfisket, mens oppsynet i elvene i hovedsak ivaretas av rettighetshaverne og lokale jeger- og fiskeforeninger.

EUs rammedirektiv for vann skal danne et rammeverk for beskyttelse av vannressursene, inkludert de kystnære sjøområdene. Direktivet skal sikre en helhetlig forvaltning av vannmiljøet, slik at alle faktorer som påvirker den økologiske tilstanden i vassdrag, grunnvann og kystnære farvann kan sees under ett. Direktivet inneholder miljømål som skal sikre god økologisk tilstand i vannforekomstene og pålegger landene å utarbeide forvaltningsplaner og gjennomføre tiltaksprogrammer for å oppnå disse målene innen gitte tidsfrister. Direktivet vil være et viktig instrument for en mer helhetlig og økosystembasert forvaltning av vassdragene og de kystnære områdene. Arbeidet med å iverksette direktivet er godt i gang.

Samlet Plan for vassdrag er et planleggings- og konsekvensutredningsverktøy som prioriterer mellom vannkraftprosjektene i Norge. Alle vannkraftprosjekter av en viss størrelse er plassert i én av to kategorier. Kategori I representerer prosjekter som etter en vurdering av økonomi og konfliktgrad er frigitt for konsesjonsbehandling. Kategori II representerer prosjekter som etter en tilsvarende vurdering ikke er frigitt for konsesjonsbehandling på nåværende tidspunkt. Nye vannkraftprosjekter på over 10 MW må søke fritak fra Samlet planbehandling før de kan konsesjonsbehandles. Tilsvarende kan det søkes om endring i status for tidligere kategori-II-prosjekter der de mest konfliktfylte delene av prosjektet er fjernet eller redusert.

Samlet plan for vassdrag er forankret i St.meld. nr. 63 (1984-85) og senere rulleringer som er behandlet av Stortinget.

Siden Samlet plan for vassdrag sist ble rullert, har det skjedd viktige endringer i flere av de forutsetningene som planen bygger på. Føringene for miljøvernpolitikken og politikken for videre vannkraftutbygging er også endret. Samlet plan er dessuten prosjektbasert og tar ikke hensyn til endringer, tilpasninger og avbøtende tiltak i de opprinnelige prosjektene.

Det vil bli foretatt en gjennomgang av Samlet plan. Gjennomgangen vil blant annet bli sett i sammenheng med metodiske erfaringer fra retningslinjer om fylkesplaner for småkraft, Soria Moria-erklæringens omtale av Verneplan for vassdrag og gjennomføringen av EUs rammedirektiv for vann. Det tas sikte på at dette arbeidet kan konkluderes i 2008.

2.6.4 Vassdragsforvaltningen

De sentrale lovene innen vassdragsforvaltningen er vannressursloven og vassdragsreguleringsloven. Lovene forvaltes av Olje- og energidepartementet med Norges vassdrags- og energidirektorat som viktigste utøvende myndighet.

Vannressursloven er den generelle loven om vassdragene og inneholder blant annet bestemmelser om vannuttak, ekspropriasjon og bestemmelser om offentlig tillatelse til tiltak som berører allmenne interesser. Som hovedregel kreves tillatelse etter vannressursloven for alle typer inngrep og virksomhet i vassdrag som berører allmenne interesser, inklusive utbygging av små-, mini- og mikrokraftverk. Tillatelser til større vannkraftutbygginger med reguleringer eller overføringer gis etter vassdragsreguleringsloven.

En rekke andre sektorlover kan også komme til anvendelse ved behandlingen av vassdragssaker, i første rekke lakse- og innlandsfiskloven, forurensningsloven, plan- og bygningsloven, naturvernloven, kulturminneloven, vassdragsloven og industri­konsesjonsloven.

Den nye vannressursloven gir nye og bedre muligheter for å regulere andre typer inngrep enn kraftutbygging. Vannressursloven og de rikspolitiske retningslinjene for vernede vassdrag har virkemidler som kan øke beskyttelsen av gyte- og oppvekstområder i laksevassdrag.

Verneplan for vassdrag og Samlet plan for vassdrag er, ved siden av konsesjonsbehandlingen, de viktigste verktøyene for en samlet nasjonal forvaltning av vannkraftressursene. Alle potensielle større vannkraftprosjekter må klareres i forhold til disse to planene før de eventuelt konsesjonsbehandles.

Gjennom Verneplan for vassdrag er 22 % av vannkraftpotensialet varig vernet mot kraftutbygging. Andre fysiske inngrep, som blant annet grusgraving, kanalisering, forbygging, utfylling, drenering og fjerning av kantvegetasjon skal heller ikke tillates dersom de er til nevneverdig skade for verneverdiene. Vannkraftinteressene i de nasjonale laksevassdragene er i stor grad avklart gjennom verneplanen.

I den siste suppleringen av Verneplanen ble 48 nye vassdrag helt eller delvis vernet, jf. Innst. S. nr. 116 (2004-2005). Videre ble fire tidligere vernede vassdrag utvidet og grensene justert for fire andre områder. Etter dette er 387 vassdragsobjekter omfattet av verneplanen. Stortinget ba også Regjeringen om å iverksette forarbeider med sikte på vern av ytterligere to og utvidelse av ett vassdrag. I tillegg ble det åpnet for konsesjonsbehandling av kraftverk med installert effekt opp til 1 MW i vernede vassdrag, unntatt for Bjerkreimsvassdraget hvor grensen ble satt til 3 MW. En forutsetning for å gi konsesjon er at verneverdiene ikke reduseres. I Soria Moria-erklæringen er det varslet at Regjeringen vil foreslå at Vefsna tas inn i Verneplan for vassdrag.

2.6.5 Fiskeri- og kystforvaltningen

Fiskerimyndighetene har det overordnede forvaltningsansvaret for oppdrettsnæringen. Som del av dette har fiskerimyndighetene også ansvaret for miljøtilpasning av næringen, der målsettingen er å sikre at hensynet til miljø blir en grunnleggende premiss for videre utvikling og vekst. Dette omfatter blant annet tiltak for reduksjon av rømt oppdrettsfisk samt overvåking, forebygging og bekjempelse av lakselus, Gyrodactylus salaris og andre fiskesykdommer. Tiltak mot G. salaris skjer i nært samarbeid med miljøvernmyndighetene.

Den nye akvakulturloven, som trådte i kraft 1.1.2006, har en sterkere og klarere miljøprofil enn den tidligere oppdrettsloven. Loven vil derfor bedre fange opp helheten og sikre overordnete styringsbehov for utviklingen av miljøregimer og håndtering av miljøutfordringer. Miljøbegrepet i loven er vidt og dekker både økologiske effekter og forurensning. Bestemmelsene i loven skal sikre at hensynet til miljø ivaretas i alle trinn i produksjonskjeden.

Fiskerimyndighetene har ansvaret for å overvåke rømmingssituasjonen og for å skaffe tilstrekkelig kunnskap om effektene av tiltak mot rømminger. Fiskerimyndighetene har også ansvaret for tiltak knyttet til fiskesykdommer både i oppdrettsanlegg og i ville fiskebestander og for å kartlegge effekter av tiltak mot lakselus og annen sykdom.

Fiskeri- og kystdepartementet har siden 1.1.2004 hatt overordnet ansvar for forebygging, overvåking og bekjempelse av sykdommer både hos viltlevende og oppdrettede akvatiske organismer. Dette innebærer blant annet at Fiskeri- og kystdepartementet har ansvaret for holde oversikt over sykdomsproblemer hos ville bestander og for å utarbeide planer for effektive og realistiske tiltak. Det legges opp til god samhandling med miljøvernmyndighetene i dette arbeidet.

Det er de siste årene fastsatt nye bestemmelser om utforming og bruk av utstyr på oppdrettsanlegg. Ett av målene med dette er å bidra til videre reduksjon av rømming på grunn av teknisk svikt og/eller rutinefeil. Forskriftene som regulerer disse forholdene er Forskrift om krav til teknisk standard for anlegg som nyttes i oppdrettsvirksomhet (NYTEK) og Forskrift om internkontroll for å oppfylle akvakulturlovgivningen (IK akvakultur).

I senere år er det også gjort endringer i driftsforskriften der en delvis har gått over fra detaljkrav til funksjonskrav med vekt på forsvarlig drift. Det er blant annet innført kvalifikasjonskrav og beredskapsplaner med sikte på å redusere risiko for rømming. Oppdrettere har plikt til gjenfangst av rømt oppdrettsfisk. De har også plikt til å ta imot gjenfanget rømt oppdrettsfisk. Formålet er å få mest mulig av den rømte fisken opp av sjøen.

Fiskerimyndighetene har besluttet å innføre risikobasert kontroll på akvakulturområdet. Dette skal sikre at kontrollressurser konsentreres til områder der risikoen for brudd på akvakulturlovgivningen er høyest. Som del av dette er det utarbeidet et styringsverktøy (Akvarisk) som vil bli testet ut i 2007 og fullt integrert i forvaltningen i løpet av 2008. Om lag 1/3 av alle oppdrettslokaliteter for laksefisk og marine arter får ett kontrollbesøk i løpet av året.

I 1989 opprettet Fiskeridepartementet 52 midlertidige sikringssoner for laksefisk utenfor 125 lakseelver. Hensikten var å bevare livskraftige ville laksestammer som et biologisk og genetisk grunnlag for fortsatt vekst og utvikling i oppdrettsnæringen og å bidra til å bevare villaksen. Sonene ble evaluert i 1996, og det ble da konkludert med at sonene hadde god effekt der de hadde tilstrekkelig utstrekning. Sonene skal oppheves i sin helhet som del av ferdigstillingen av nasjonale laksevassdrag og laksefjorder, jf. nærmere omtale i kapittel 4.3.

2.6.6 Dyrehelseforvaltningen

Mattilsynet har ansvaret for forvaltningen etter Forskrift om forebygging, begrensning og utrydding av sykdommer hos akvatiske organismer. Forskriften er hjemlet i Lov om matproduksjon og mattrygghet mv. (matloven), og har som formål å forebygge, begrense og utrydde smittsom sykdom på akvatiske organismer. Forskriften gir vide fullmakter for tiltak knyttet til forebygging og bekjempelse av fiskesykdommer. Myndigheten etter loven er i all hovedsak delegert til Mattilsynet.

Mattilsynet har en sentral rolle i arbeidet med å forebygge Gyrodactylus salaris. Tilsynet har også ansvaret for arbeidet med å overvåke og bekjempe lakselus og andre fiskesykdommer i oppdrett og i naturen.

2.6.7 Kommunal forvaltning

Kommunene har i dag ansvaret for en rekke oppgaver innenfor fiskeforvaltningen. Som planmyndighet har kommunene ansvaret for å ivareta fiskeinteressene i kommunal planlegging, herunder å innpasse hensynet til fiskeinteressene og fiskens leveområder i oversiktsplanleggingen.

Etter lakse- og innlandsfiskeloven har kommunene i dag myndighet til å gi pålegg om salg av fiskekort og nærmere spesifiserte kultiveringstiltak. Kommunene er også tiltenkt en større rolle i forbindelse med den private lakseforvaltningen (se nedenfor under kapittel 2.6.8). Kommunene har videre myndighet til å fastsette ulike grenser i vassdrag, kreve gjenoppretting i forhold til enkelte tiltak som er gjennomført i strid med lov eller forskrift og til å iverksette tiltak i krisesituasjoner. I tillegg har kommunene ansvar for å tilrettelegge for næringsutvikling og rekreasjon med utgangspunkt i fiskeressursene. Kommunene ivaretar disse ansvarsområdene blant annet som samarbeidspartner for rettighetshaverne ved utarbeiding av driftsplaner.

2.6.8 Privat forvaltning

Grunneierne har retten til bruk av faststående redskap i sjø og til fiske i elv.

Rettighetshaverne har etter lakse- og innlandsfiskloven oppgaver i forbindelse med innlevering av fangststatistikk, organisering og utforming av lokale driftsplaner for fiske i vassdragene.

Organisasjonene på rettighetshaversiden og brukersiden utfører en omfattende frivillig dugnadsinnsats for å bevare laksestammene og bidra til et forsvarlig og lovlig fiske. Kultivering, oppsyn, organisering, bestandsovervåking, deler av kalkingsvirksomheten og tilrettelegging for fiske inngår i denne virksomheten. Mye av det praktiske arbeidet skjer i samarbeid mellom private rettighetshavere, frivillige organisasjoner og offentlige myndigheter. Samarbeidet er mange steder formalisert gjennom rådgivende samarbeidsorganer på lokalt eller regionalt nivå.

Rettighetshaverne har de senere årene fått større ansvar for forvaltningen av både vilt- og fiskeressursene gjennom forpliktende organisering og utarbeiding av driftsplaner i samråd med kommunen og brukerne. Driftsplanen er en privatrettslig avtale mellom rettighetshaverne om felles forvaltning av fiskeressursene i et vassdrag. Kravet om utarbeiding av driftsplaner er nedfelt i lakse- og innlandsfiskeloven, og det er så langt utarbeidet driftsplaner for om lag 70 % av laksevassdrag med avkastning på over 100 kg laks.

3 Vern og utvikling av laksebestandene

3.1 Målsettinger

Regjeringen har som mål å bevare og gjenoppbygge laksebestander av en størrelse og sammensetning som sikrer mangfold innen arten og utnytter dens produksjonsmuligheter. Laksens leveområder skal forvaltes slik at naturens mangfold og produktivitet bevares, og trusselfaktorer skal identifiseres og fjernes. Der dette ikke er mulig, skal trusselfaktorenes virkning på laksebestandenes produksjon, størrelse og sammensetning motvirkes eller oppheves gjennom tiltak. Påvirkninger som truer laksens genetiske mangfold skal reduseres til ikke-skadelig nivå innen 2010.

Den internasjonalt anerkjente føre-var-tilnærmingen i lakseforvaltningen (jf. kapittel 2.6.2) skal legges til grunn av alle involverte sektorer. Ved inngrep og andre påvirkninger er utgangspunktet at den som forvolder skade på ressursen skal gjenopprette eller kompensere for skaden.

Innenfor disse rammene skal lakseressursene forvaltes til størst mulig nytte for samfunnet, rettighetshavere og fritidsfiskere.

3.2 Roller og ansvar

Statlig forvaltning

I kapittel 2.6 er det gitt en utførlig redegjørelse for villaksforvaltningen. Det fremgår blant annet at de viktigste virkemidlene for vern og utvikling av laksebestandene er tillagt tre departementer:

Miljøverndepartementet har det overordnede ansvaret for villaksen, og de langt fleste bevaringstiltakene er finansiert over Miljøverndepartementets budsjett. Miljøverndepartementet har imidlertid svært begrensede juridiske virkemidler overfor de mest skadelige påvirkningene.

Fiskeri- og kystdepartementet har ansvaret for tiltak knyttet til akvakultur og for å sikre fiskehelsen. Fiskeri- og kystdepartementet har dermed ansvaret for tiltak mot de to mest alvorlige truslene mot villaksen: rømming av oppdrettsfisk og bekjempelse av Gyrodactylus salaris . Bekjempelsestiltak mot G. salaris er i dag likevel finansiert over Miljøverndepartementets budsjett, og det vesentligste av det praktiske arbeidet ledes av Direktoratet for naturforvaltning.

Olje- og energidepartementet har hovedansvaret for vassdragsforvaltningen. Dette innebærer at Olje- og energidepartementet har ansvaret for å innarbeide hensynet til laksens leveområder i vassdragene i saker som medfører fysiske inngrep eller vannføringsendringer og ved revisjon og fornyelser av vassdragskonsesjoner.

Fire av disse departementenes underliggende etater har et særlig ansvar for villaksen: Direktoratet for naturforvaltning, Fiskeridirektoratet, Mattilsynet og Norges vassdrags- og energidirektorat. De tre sistnevnte har også regionale etater som, i tillegg til fylkesmannen, har ansvar for å behandle saker som berører villaksen.

Denne fordelingen av ansvar mellom flere statlige aktører stiller store krav til samhandling, og det er derfor etablert et omfattende samarbeid om lakseforvaltningen. Dette samarbeidet vil bli videreutviklet for å sikre at den samlede politikken blir helhetlig, effektiv og målrettet. Virkemidlene for å oppnå dette er i korthet:

• samordning mellom Miljøverndepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet og Olje- og energidepartementet

• tydelige og godt samordnede styringssignaler fra departementene til underliggende etater

• god og systematisk resultatrapportering fra etatene

• systematisk erfaringsutveksling og samordning mellom etatene

Direktoratenes samarbeidsorgan for villaks (jf. kapittel 2.6) vil ha en særlig viktig samordningsrolle innen villaksforvaltningen.

Privat forvaltning

Den driftsplanbaserte forvaltningen i regi av rettighetshavere i lakseelver skal videreutvikles, slik at oppgaver som fastsetting av fiskeregler, fiskestell, informasjon, tilrettelegging, oppsyn, kontroll og innhenting av fangststatistikk i størst mulig grad ivaretas lokalt. Dette forutsetter at rettighetshaverne er organisert i hensiktsmessige enheter. Slike enheter må være juridisk og økonomisk forpliktende, slik at myndighetene kan forholde seg formelt til rettighetshaverne i et fiskeområde.

Erfaringene så langt viser at en slik forpliktende organisering er ressurskrevende, samtidig som mulighetene for å få til tilfredsstillende organiseringsformer ikke er gode nok. Miljøverndepartementet vil derfor sende et forslag til krav om obligatorisk organisering av fiskerettighetshavere i lakseførende vassdrag på høring som del av den forestående revisjonen av lakse- og innlandsfiskloven. Et slikt krav om organisering vil ikke omfatte den økonomiske utnyttelsen av fiskeretten.

3.3 Organisering og gjennomføring

Partene i den nordatlantiske villaksorganisasjonen NASCO skal utarbeide nasjonale planer for oppfølging av NASCOs retningslinjer for bærekraftig villaksforvaltning, jf. nærmere omtale i kapittel 2.6.2. Planene skal blant annet omfatte reguleringer i laksefisket, vern og restaurering av leveområder og tiltak knyttet til akvakultur.

Planarbeidet er igangsatt og ledes av Direktoratet for naturforvaltning etter oppdrag fra Miljøverndepartementet i samråd med Fiskeri- og kystdepartementet og Olje- og energidepartementet. Planene skal forankres på departementsnivå.

Politikken som er beskrevet i avsnittene 3.4–3.11 nedenfor vil være førende for utarbeidelsen av planene. Flere av tiltaksområdene vil også bli ytterligere detaljert og konkretisert som del av planarbeidet.

Regjeringen legger til grunn at Norge har et særlig ansvar for den atlantiske laksen og dermed bør være et foregangsland i arbeidet med å følge opp de internasjonale retningslinjene for villaksforvaltningen.

3.4 Nasjonale laksevassdrag og laksefjorder

Nasjonale laksevassdrag og laksefjorder er et hovedtiltak for de ville laksebestandene. Ordningen er utførlig omtalt sammen med et forslag til ferdigstilling i proposisjonens del II.

3.5 Tiltak knyttet til fiskeoppdrett

3.5.1 Tiltak mot rømming av oppdrettsfisk

Simuleringer basert på tilgjengelig kunnskap tilsier at et gjennomsnittlig innslag på 20 % rømt oppdrettslaks i en gytebestand av laks innebærer at bestandens genetiske særpreg blir ødelagt i løpet av 10 laksegenerasjoner, det vil si i løpet av 40 til 50 år. Slike bestander vil i praksis bli erstattet med en form for blandingsfisk som ikke vil ha den samme evnen til tilpasning og overlevelse som villaksen. Resultatene fra den forholdsvis begrensede overvåkingen av innslag av rømt oppdrettsfisk i gytebestander tilsier at mange bestander kan ha vært utsatt for langt større innslag de siste 20 til 30 årene. Enkelte bestander, særlig på Vestlandet, kan ha kommet minst halvveis i en slik utvikling.

Regjeringen mener at denne situasjonen er meget alvorlig, både for villaksen, for oppdrettsnæringen og for Norges internasjonale omdømme. Det vil derfor både bli stilt strengere krav til næringen på kort sikt og arbeidet videre med å vurdere behov og muligheter knyttet til fremtidig teknologi og produksjonsformer, bruk av steril fisk og metodeutvikling for merking av fisk.

Tiltak på kort sikt

Fiskerimyndighetene legger meget stor vekt på tiltak for å hindre rømming og har som målsetting at rømminger skal minimaliseres og være på et nivå som gjør at tålegrensene for ville laksebestander ikke overskrides. Det arbeides på mange områder for å få ned rømmingstallene, blant annet kartlegging av årsaker til rømming, forskning og kunnskapsoppbygging, regelverksforbedringer og kontroll.

Fiskeri- og kystdepartementet oppnevnte sommeren 2006 en fast kommisjon for rømming av oppdrettsfisk. Kommisjonen skal innhente informasjon og forestå undersøkelser for å opplyse årsaken til alvorlige rømminger og anleggshavari. Kommisjonen skal arbeide systematisk for å redusere risiko for rømminger og havarier ved å informere om sitt arbeid og ved å foreslå endringer i standarder, regelverk og andre former for rammebetingelser. Alle arbeidsdokumenter, åstedsrapporter, undersøkelsesrapporter og møtereferater skal offentliggjøres i et nettbasert system for offentlig erfaringsdeling. Fiskeridirektoratet stiller sekretariat til rådighet for kommisjonen, som også skal rapportere til direktoratet.

Det stilles nå strenge tekniske og driftsmessige krav til oppdrettsanlegg, og alle etablerte anlegg skal ha et dugelighetsbevis som dokumenterer at kravene er oppfylt.

Det er satt i gang et arbeid med å revidere de tekniske kravene til oppdrettsanlegg. Målet er å justere kravene i forhold til ny kunnskap og erfaringer hos næring, utstyrsleverandører, inspeksjonsorganer og forvaltning.

Risikobasert kontroll av oppdrettsnæringen skal prioriteres og innarbeides i Fiskeridirektoratets ordinære drift. Kontrollarbeidet skal bidra til å sikre at oppdrettsanlegg for laks, regnbueørret og torsk oppfyller kravene i forskriften som regulerer den tekniske utformingen av oppdrettsanlegg (NYTEK) og i driftsforskriften. Kontrollregimet omfatter revisjonskontroller og tekniske kontroller som dekker et bredt spekter av kontrollparametre. Det legges særlig vekt på faktorer som påvirker risiko for rømming og andre miljøhensyn. De faste kontrollene skal omfatte alle anlegg med laksefisk i nasjonale laksefjorder. Det gjennomføres uanmeldte kontroller i alle regioner.

Fiskeridirektoratet utarbeidet våren 2006 en 30-punkts tiltaksplan mot rømt oppdrettsfisk, «Visjon nullflukt». Tiltakspunktene omfatter arbeid med bedre regelverk og bedre forvaltningsverktøy, mer målrettet kontrollinnsats og bedre samhandling med politi og påtalemyndighet, Kystvakten og andre aktører. Tiltaksplanen omfatter flere utredninger. Planen, som skal iverksettes i løpet av 2006 og 2007, er tatt inn i vedlegg 3 til denne proposisjonen.

En rekke reaksjoner kan anvendes i tilfeller der det foreligger uaktsomme eller forsettlige brudd på regelverk som er viktig for å unngå rømming. Fiskerimyndighetene kan pålegge næringsutøvere å gjennomføre tiltak for å bringe ulovlige forhold til opphør. Dette kan følges opp med tvangsmulkt og gjennomføring av tiltak på de ansvarliges regning. Videre kan de ilegges overtredelsesgebyr eller idømmes straff. Fiskeridirektoratet anmelder rømminger til politiet som deretter etterforsker sakene. Fiskeridirektoratet samarbeider med politiet og påtalemyndigheten for å øke kompetanse og bevissthet rundt rømmingssaker.

Det skal arbeides for å sikre bedre statistikkgrunnlag og mer pålitelige rømmingstall. Mengde og vandring av rømt oppdrettslaks og regnbueørret vil også bli kartlagt med økt vekt på å utvikle funksjonelle overvåkingsrutiner som grunnlag for forvaltningsråd. Rømmingssituasjonen skal overvåkes og det vil bli arbeidet med å fremskaffe mer kunnskap om effektene av tiltak mot rømminger. Det skal også etableres metoder for sporing av rømt fisk, jf. egen omtale nedenfor.

Det kan også bli nødvendig med andre kortsiktige bevaringstiltak, slik som innlegging av utsatte bestander i levende genbank, bygging av laksetrapper, biotopforbedrende tiltak og sorteringsfiske etter rømt oppdrettslaks.

Det skal legges større vekt på miljøhensyn i akvakulturforskningen. Dette vil blant annet inkludere effekter av oppdrettsaktiviteter på det omkringliggende miljø, fiskehelse og smittespredning.

Utredning av fremtidige tiltak

Det vil bli arbeidet videre med ny teknologi og nye produksjonsformer som kan redusere rømmingsomfanget. Det skal også arbeides videre med bruk av steril fisk og metodeutvikling for merking av fisk.

Bruk av steril fisk vil være et effektivt tiltak mot genetisk påvirkning. Det vil derfor bli igangsatt et program med sikte på å utvikle en konkurransedyktig steril laks. Dette vil kreve minst to laksegenerasjoner, og steril laks kan dermed tidligst tas i bruk om ti år. Det er nødvendig at et slikt program kommer raskt i gang, slik at steril fisk kan settes inn i storskalaproduksjon dersom andre tiltak ikke får tilstrekkelig effekt. Hensyn knyttet til marked og dyrevelferd må avklares som del av arbeidet.

Nærmere om propellbeskyttelse

I Innst. S. nr. 134 (2002-2003), romertallsvedtak V, ba Stortinget om at Regjeringen innførte krav til propellbeskyttelse for båter brukt i oppdrettsnæringen.

På oppdrag fra Fiskeri- og kystdepartementet nedsatte Fiskeridirektoratet i 2003 en arbeidsgruppe som fikk i oppdrag å utrede Stortingets anmodning. Utvalget ble ledet av Fiskeridirektoratet og besto for øvrig av representanter for Brønnbåteiernes Forening, FHL havbruk og Finansnæringens Hovedorganisasjon. Utvalget avga innstilling i 2004.

Utvalget skisserte to alternative løsninger: Innføring av propellbeskyttelse eller innføring av helhetlige prosedyrekrav. Med prosedyrekrav menes her nærmere bestemmelser om all båttrafikk innenfor ferdselsforbudssonen, det vil si nærmere enn 20 meter fra oppdrettsanleggene. Slike krav vil blant annet omfatte tiltak for risikoredusering i alle arbeidsoperasjoner, opplæring av mannskap, restriksjoner for anløp i dårlig vær og rutiner ved anløp i mørke. Kravene vil omfatte både brønnbåter, arbeidsbåter og servicebåter.

Den årlige merkostnaden ved propellbeskyttelse ble anslått til om lag 45 mill. kr, mens merkostnaden ved prosedyrekrav ble antatt å være vesentlig lavere. Begge alternativer ville kreve nye hjemler i den daværende oppdrettsloven.

Et samlet utvalg og Fiskeridirektoratet anbefalte alternativet med innføring av krav om helhetlige prosedyrer, og Fiskeri- og kystdepartementet støtter denne anbefalingen. De nødvendige lovhjemlene er nedfelt i den nye akvakulturloven, og Fiskeri- og kystdepartementet tar sikte på å fastsette prosedyrekravene i en egen forskrift i løpet av 2007.

Statistikken for skadeårsaker og omfang av rømminger viser for øvrig at propellskader nå utgjør mindre enn 5 % av rømmingsomfanget, mens slike skader var årsak til 11-12 % av den oppgitte rømmingsmengden i perioden 1994-2000.

Nærmere om merking av oppdrettsfisk

I Innst. S. nr. 134 (2002 -2003) forutsetter et flertall at oppdrettsnæringen så snart det er praktisk mulig pålegges å gjennomføre en egnet og rasjonell merking av oppdrettsfisk. En slik merking skal både ha en generell og preventiv effekt og gjøre det mulig å lokalisere anlegg der fisk har rømt fra.

På oppdrag fra Fiskeri- og kystdepartementet nedsatte Fiskeridirektoratet i 2003 en arbeidsgruppe som skulle utrede merkemetoder for oppdrettsfisk. Gruppen besto av representanter fra forskning, næring og forvaltning og fremla en enstemmig rapport om merkemetoder i juni 2004. Det ble anbefalt å følge opp den såkalte case-metoden (beredskapstilnærming).

Case-metoden er et alternativ til obligatorisk fysisk merking av oppdrettsfisk og bygger på den informasjonen som allerede ligger i fisken. Metoden er basert på kjemiske, biokjemiske og geokjemiske parametere, herunder DNA-markører, stabile isotoper, sporstoffer og fettsyreprofiler.

Siden 2005 har det pågått et stort og tverrfaglig utprøvingsprosjekt basert på case-metoden i Hardangerfjordregionen i samarbeid med næringen og miljøvernmyndighetene. Prosjektet er svært lovende, og så langt synes metoden å være godt egnet til å identifisere hvor den rømte fisken kommer fra. Det gjenstår imidlertid noe mer praktisk og vitenskapelig utprøving over en periode på tre til fem år før metoden kan tas i bruk. Dette arbeidet vil bli høyt prioritert, og det tas sikte på at case-metoden skal være operativ så snart den er ferdig utprøvet.

Innføring av obligatorisk fysisk merking av all norsk oppdrettslaks er ikke funnet tilrådelig verken ut fra fiskevelferds-, logistikk- og feilkildebetraktninger eller ut fra en kost-nytte vurdering. Anslag for årlige kostnader ved snutemerking er om lag 200 mill. kroner. Disse kostnadene vil være upåvirket av antall rømminger og vil påløpe oppdrettsselskapene uansett om virksomheten har hatt rømming eller ikke.

3.5.2 Tiltak mot lakselus og andre fiske­sykdommer

Det legges vekt på sykdomsforebyggende tiltak ved etablering og drift av oppdrettsanlegg. Ved alle nyetableringer og utvidelser foretar Mattilsynet en konkret vurdering av smittefaren for det omsøkte anlegget og det omkringliggende miljøet. I forbindelse med transport og slakting av fisk er det krav om helseattest og smitteforebyggende tiltak.

Mattilsynet vil forsterke arbeidet med den nasjonale handlingsplanen mot lakselus, samtidig som myndighetene vil gå igjennom og foreslå revisjoner av eksisterende regelverk.

Det vil bli arbeidet videre med uvikling av nye tiltak mot lakselus, inkludert utvikling av vaksiner og samordning av avlusingstiltak. Ved revisjon av lakselusforskriften vil det blant annet bli innført skjerpede krav til registrering, rapportering, regionale grenseverdier basert på tålegrenser i ville bestander og samordnet behandling. Det tas sikte på at de nye reglene skal være på plass i løpet av 2007.

3.5.3 Nærmere om forvaltningen utenfor laksefjordene

Fiskerimyndighetene er i ferd med å styrke regelverket for oppdrettsnæringen og innføre bedre forvaltningsverktøy og en mer risikobasert og målrettet kontrollinnsats. Dette skal på generell basis sikre at den videre utviklingen av oppdrettsnæringen ikke skal medføre økt risiko, heller ikke for villaksen, og vil også gjelde i de fjordene som ikke opprettes som nasjonale laksefjorder, men som også er viktige for villaksen.

3.6 Bekjempelse og forebyggelse av lakseparasitten Gyrodactylus ­salaris

3.6.1 Mål og status

Lakseparasitten Gyrodactylus salaris er den mest alvorligste tapsfaktoren for norske laksebestander de siste årene. Det er også den enkeltfaktor som har hatt størst dokumentert skadeeffekt på de norske bestandene av villaks. I infiserte vassdrag utryddes laksen i løpet av få år (4-6 år) dersom nødvendige mottiltak ikke blir iverksatt. Infiserte områder representerer dessuten en betydelig fare for spredning til andre vassdrag.

Regjeringens mål er å utrydde parasitten i infiserte vassdrag hvor dette vurderes som realistisk og i tillegg minimalisere risikoen for videre spredning. Dette skal nås gjennom systematisk arbeid i åtte avgrensede smitteregioner og tre risikoregioner. Arbeidet med å bekjempe parasitten er svært krevende og stiller store krav til nøyaktig planlegging og koordinert gjennomføring av tiltak.

Gyrodactylus salaris ble introdusert til Norge i 1975 og har siden blitt spredt til 46 lakseførende vassdrag. I dag er 15 vassdrag friskmeldt etter behandling, 10 vassdrag er behandlet, men ikke friskmeldt, 9 vassdrag er behandlet, men re-infisert og 12 infiserte vassdrag er ikke behandlet.

Myndighetenes bekjempelsesarbeid bygger på «Handlingsplan for bekjempelse av Gyrodactylus salaris » og inkluderer en langsiktig og konkret tiltaksplan og prioriteringsrekkefølge basert på faglige og økonomiske kriterier for effektiv behandling av infiserte vassdrag.

Prioriteringsrekkefølgen i handlingsplanen har i all hovedsak vært fulgt. Steinkjervassdragene ble rotenonbehandlet i 2001/2002, og vassdragene rundt Ranafjorden ble behandlet med samme metode i 2003/2004. Parallelt med disse behandlingene pågikk forsøk med og utvikling av aluminiumsmetoden. I 2003 ble det gjennomført et forsøksprosjekt med bruk av aluminium i kombinasjon med mindre mengder rotenon i Batnfjordselva i Møre og Romsdal. Dette ble fulgt opp med full behandling av vassdraget i 2004, og i 2005/2006 ble Lærdalselva behandlet med aluminiumsmetoden med godt resultat.

3.6.2 Tiltak og virkemidler i bekjempelses­arbeidet

Siden bekjempelsen av parasitten kom i gang i Norge i 1981, har det vært brukt to ulike kjemiske metoder for å utrydde den fra infiserte vassdrag; rotenonbehandling og aluminiumsbehandling. I tillegg har fysisk avsperring av hele eller deler av vassdrag vært et effektivt og viktig supplement. Kjemisk behandling i kombinasjon med fiskesperrer har de seneste årene dannet grunnlaget for bekjempelsesarbeidet.

Rotenonbehandling

Rotenon har tradisjonelt vært et av forvaltningens viktigste virkemidler for bekjempelse av Gyrodactylus salaris og er fremdeles et viktig virkemiddel i bekjempelsesarbeidet.

Rotenon er en effektiv fiskegift som blokkerer oksygenopptaket i gjellene hos fisken. Rotenon er bare moderat giftig overfor fugler og pattedyr, men ekstremt giftig overfor fisk og andre dyr som puster med gjeller. Pattedyr, amfibier, skjell, egg/rogn og krepsdyr påvirkes ikke i vesentlig grad. Elveperlemusling, som er en rødlistet art, påvirkes ikke.

Tidligere behandlinger og forsøk viser at enkelte bestander av bunndyr blir kraftig redusert rett etter eksponering for rotenon. Bunnfaunaen reetableres imidlertid relativt raskt og er stort sett som tidligere i løpet av et års tid. Virkestoffet rotenon omsettes og nedbrytes i organismer til karbondioksid og vann. Det forekommer ikke akkumulering av stoffet rotenon i næringskjeden, men enkelte tilsetningsstoffer i rotenonløsningen har uheldige miljøeffekter.

Rotenon er et biocid og tilhører en gruppe kjemikalier som kan ha betenkelige egenskaper i forhold til miljø og helse. I lys av dette er det innenfor EØS-området vurdert som nødvendig å innføre en godkjenningsordning for disse stoffene og produktene. EUs biociddirektiv legger premissene for godkjenning til bruk i EØS-området og direktivet regulerer innførsel, omsetning og bruk av biocider og biocidprodukter. Etter direktivet er bruken av rotenon som aktivt stoff forbudt i EØS-landene fra og med 1.9.2006 med mindre det er gitt særskilt tidsbegrenset unntak for essensiell bruk eller det er søkt om godkjenning av stoffet.

Norge søkte sommeren 2006 om godkjenning av bruk av rotenon til essensiell bruk. Det er også innkommet søknad om godkjenning av rotenon som aktivt stoff.

Det er senere blitt klart at søknaden om godkjenning av rotenon til essensiell bruk nå ikke anses som aktuell. Årsaken er at søknaden om godkjenning av rotenon som aktivt stoff har blitt vurdert og ansett som godt nok underbygget til at EU-kommisjonen kan behandle den i den behandlingsrunden som er planlagt i 2009. Det vil være tillatt å bruke rotenon i den perioden søknaden er til behandling i kommisjonen.

Aluminiumsbehandling

I de senere år har behandling med aluminium blitt utviklet som en ny og mer miljøvennlig metode for bekjempelse av Gyrodactylus salaris . Metoden går ut på å tilsette kontrollerte mengder aluminium til infiserte vassdrag samtidig som surheten (pH) i vannet justeres. Dette dreper parasitten, mens fisk og annet dyreliv ikke synes å bli nevneverdig negativt påvirket. I dammer, oppkommer og stilleflytende vassdragsavsnitt er det likevel behov for å bruke rotenon for å bli kvitt parasitten. Mengden tilført rotenon blir imidlertid langt mindre enn ved fullskala rotenonbehandlinger av hele vassdrag. I forhold til bunndyr og annet dyreliv i og rundt vassdragene vil derfor aluminiumsmetoden være langt mer skånsom enn rotenonbehandlinger.

Aluminiumsmetoden har de siste årene blitt prøvet ut i full skala i Batnfjordselva i Møre og Romsdal og i Lærdalselva i Sogn og Fjordane. Selv med de gode resultater som er oppnådd her, er metoden fremdeles under utvikling. Erfaringene hittil gjør det imidlertid naturlig å vurdere aluminiumsmetoden som hovedmetode i den kjemiske behandlingen av parasitten.

Som ledd i nødvendig oppskaleringsarbeid er det nå utviklet doseringsutstyr med pumper og sensorer til bruk i vassdragsavsnitt med stor vannføring. Dette utviklingsarbeidet må videreføres for å tilpasse metoden for bruk i store og kompliserte vassdrag.

I tillegg til nødvendige fremtidige investeringer i utvikling og utstyr, er selve aluminiumsmetoden en del mer kostnadskrevende enn rotenonbehandling. I første rekke skyldes dette at aluminiumsmetoden forutsetter en atskillig lengre behandlingsperiode for hver enkelt behandling. Dette gir store utgifter til kjemikalier. Videre gjennomføres det to fulle behandlingssykler i hvert vassdrag med flere måneders mellomrom. I og med at metoden også forutsetter noe bruk av rotenon, er det også nødvendig med ekspertise både innen bruk av rotenon og bruk av aluminium.

Fiskesperrer

Bruk av langtids fiskesperrer som effektivt hindrer oppvandring av laks gjennom flere år, er et svært viktig element i bekjempelsen av Gyrodactylus salaris . Sperrer forhindrer reproduksjon av laks lengre opp i vassdraget, og fører til at parasitten etter hvert dør ut ovenfor sperrene. For å oppnå optimal effekt av fiskesperrer bør de virke i flere år før en starter kjemisk behandling. I tillegg til langtidssperrer benyttes også korttidssperrer som etableres i kompliserte sidevassdrag i tilknytning til kjemiske behandlinger.

Bruk av sperrer reduserer lengden på den strekningen som må behandles med kjemikalier og øker mulighetene for et godt resultat. I store vassdrag vil bygging av fiskesperrer være både teknisk vanskelig og kostnadskrevende. Etablering av sperrer anses likevel som nødvendig i fremtidens behandlingsstrategi og vil ha høy prioritet.

Overvåking og annen smittebegrensning

Arbeidet med overvåking og prøvetaking i vassdrag må prioriteres høyt i tiden fremover. Målet for overvåkingen er å holde løpende oversikt over forekomsten av Gyrodactylus salaris , avdekke spredning på et tidlig stadium og gi et best mulig grunnlag for bekjempelsen av parasitten.

I arbeidet med å begrense smittespredning er det også satt i verk en rekke tiltak rettet inn mot fiske- og friluftsaktiviteter. Blant annet er det i flere vassdrag innført krav om desinfeksjon av fiske- og vannsportsutstyr. Det er også innført begrensninger på oppdrett i ferskvann, forbud mot overføring av vann mellom ulike vassdrag og forbud mot flytting av levende og død fisk. Disse tiltakene skal redusere faren for spredning av smitte til nye områder.

3.6.3 Videre fremdrift i arbeidet

Det har lenge vært kjent at de samfunnsmessige kostnadene av Gyrodactylus salaris er omfattende. I infiserte vassdrag blir de ville laksebestandene raskt utryddet, og dette fører til bortfall av viktige rekreasjons-, frilufts- og næringsaktiviteter bl.a. i form av redusert fisketurisme og annen næringsutvikling i tilknytning til villaksressursen.

Et estimat av de totale samfunnsøkonomiske kostnadene ved tre ulike scenarier for fremdrift i bekjempelsesarbeidet som er gjennomført av Direktoratet for naturforvaltning, viser at en rask og målrettet bekjempelse vil gi reduserte offentlige utgifter knyttet til selve bekjempelsen. I tillegg vil de samfunnsmessige kostnadene knyttet til tap av villaksressursene bli lavere. Et hurtig tempo i bekjempelsesarbeidet medfører også redusert risiko for framtidig smitte til friske vassdrag. Det er i analysen tatt utgangspunkt i en behandlingsstrategi der infiserte vassdrag blir behandlet to ganger i påfølgende år for å minimalisere risikoen for mislykkede behandlinger. For ytterligere å redusere denne risikoen anbefales at tillatelsene som gis til kjemisk behandling av infiserte vassdrag gjøres gyldige for hele perioden frem til vassdraget blir friskmeldt. Kombinert med individuelle beredskapsplaner for det enkelte vassdrag vil dette gi mulighet for å sette i verk effektive mottiltak så snart en påviser eventuell ny smitte i et behandlet vassdrag. Estimatet viser også at med en ressursinnsats på 2005-nivå vil arbeidet med å bekjempe Gyrodactylus salaris tidsmessig kunne strekke seg fram til rundt år 2032.

Den nye påvisningen av Gyrodactylus salaris i Steinkjer i 2005 kombinert med et betydelig økt ressursbehov knyttet til aluminiumsmetoden, har ført til at de tidligere fremdriftsplanene er revurdert. I tillegg er Stortingets prioritering av Vefsn-regionen nå lagt til grunn for den videre fremdriften i arbeidet.

I forslaget til statsbudsjett for 2007 har regjeringen gått inn for å videreføre innsatsen for å bekjempe Gyrodactylus salaris på et høyt nivå. Også i årene fremover vil dette arbeidet bli prioritert.

3.7 Vassdragstiltak

3.7.1 Bevaring og restaurering av leve­områder

Situasjonen for villaksen innebærer at leveområdene i vassdragene ikke bør reduseres, men snarere øke i utbredelse. Dette betyr at eksisterende leveområder som er i god forfatning må sikres, og at leveområder som ikke er optimale for produksjon av villaks bør restaureres.

Både hensynet til villaksen, andre interesser i vassdragene og kostnadseffektivitet tilsier at dette må skje på en helhetlig og planmessig måte. Det vil derfor bli utarbeidet en nasjonal plan for bevaring og restaurering av laksens leveområder. Planen skal utformes i tråd med retningslinjer som er utarbeidet av den nordatlantiske villaksorganisasjonen NASCO. Arbeidet vil bli ledet av Direktoratet for naturforvaltning i nært samarbeid med Norges vassdrags- og energidirektorat. Andre berørte fagmyndigheter, kommunene og rettighetshaverne vil bli trukket inn i arbeidet.

Planen vil omfatte en generell strategi for bevaring og restaurering og tiltak for å minimalisere påvirkninger som kan være til skade for villaksen. Den vil således både gi retningslinjer og danne et praktisk rammeverk for en bedre forvaltning av leveområdene. Den skal også gi grunnlag for prioritering av de mest kostnadseffektive restaureringstiltakene og avveining av hensynet til andre interesser. Tiltak i nasjonale laksevassdrag vil bli særlig prioritert.

For å få et best mulig faglig grunnlag for planen vil det først bli etablert en tilstandsoversikt for laksehabitat i alle laksevassdrag. Oversikten skal gi grunnlag for å identifisere prosjekter og utarbeide retningslinjer for restaurering. Det legges opp til at denne delen av arbeidet skal være på plass i løpet av 2009, og at selve planen kan ferdigstilles i 2010.

Utgangspunktet for restaureringsplanen skal være at det samlet sett ikke skal forekomme ytterligere tap eller forringelse av laksenes leveområder. Dette betyr blant annet at eventuelle tap eller forringelser må kompenseres med tiltak i andre områder. Det er også aktuelt å fastsette nærmere mål for restaureringsarbeidet, for eksempel mål for hvor stor andel av de skadete eller påvirkede leveområdene som skal restaureres innenfor en gitt tidshorisont. Disse målsettingene og de økonomiske og samfunnsmessige konsekvensene må avklares som del av planarbeidet. Planen vil bli sett i sammenheng med tiltak knyttet til vannkraft og med gjennomføringen av rammedirektivet for vann.

Nasjonale laksevassdrag er viktig for bevaring av laksens leveområder i Norge. Regimet kan derfor også tjene som et grunnlag for å vurdere effektene av potensielt skadelige tiltak og aktiviteter i laksevassdrag generelt.

3.7.2 Vannkraft

Nye inngrep i forbindelse med produksjon av vannkraft skal ikke skade produksjonen av laks vesentlig. Ved eventuelle nye vannkraftprosjekter som berører laksevassdrag vil det derfor bli lagt vekt på å unngå skadevirkninger for villaksen gjennom tilpasninger og avbøtende tiltak. På vannkraftsiden kan dermed situasjonen for villaksen først og fremst forbedres i forbindelse med revisjon og fornyelser av vannkraftkonsesjoner. I slike saker vil forholdet til villaksen være et sentralt vurderingstema, og revisjoner og fornyelser vil bli brukt for å forbedre forholdene for villaksen i vassdrag med vannkraftinngrep.

Spørsmål om fornyelser av vannkraftkonsesjoner oppstår når tiden løper ut for en vannkrafttillatelse. Ved søknad om fornyet konsesjon står staten ved vassdragsmyndighetene i prinsippet fritt til å vurdere om konsesjonen skal fornyes. I praksis vil det imidlertid sjelden være aktuelt å legge ned en omfattende regulering som har vært i drift over mange år og kanskje bidrar med betydelig kraftproduksjon. Ved fornyelse kan imidlertid konsesjonen gis med nye vilkår, det kan pålegges avbøtende tiltak og tilpasninger, og deler av det gamle tiltaket kan opphøre.

Revisjon av konsesjoner ble nedfelt i vassdragsreguleringsloven i 1992 og er et vilkår i alle nye konsesjoner. I tillegg kan eldre konsesjoner revideres etter 30 år. Revisjon medfører at konsesjonens vilkår underlegges en miljøjustering på bakgrunn av endrende eller nye forhold, økt vektlegging på miljøhensyn, eller utilsiktede følger av reguleringen.

Ved revisjoner har myndighetene betydelig mindre mulighet for nye pålegg enn ved fornyelser. Som en hovedregel skal det ikke pålegges tiltak som medfører vesentlige reduksjoner i kraftproduksjonen. Alle større vannkraftkonsesjoner gitt før 1992 kan revideres innen 2022. Senere gitte konsesjoner kan revideres 30 år etter konsesjonstidspunktet.

Konsesjonene i laksevassdrag vil bli vurdert fortløpende etter hvert som tidspunktet for revisjon utløper med det klare siktemål og bedre tilpasningen til laksbestandene. Ikke minst eldre utbygginger, der forholdene for laks er betydelig forverret, har stort potensial for forbedringer med relativt små endringer i vilkårene. For eksempel kan omløpsventiler i kraftverkene og overgang fra bunntapping til tapping av vann fra overflaten i magasiner ha stor positiv betydning for villaksen. I tillegg vil krav til minstevannsføring sikre laksen på en langt bedre måte.

Stortinget har gitt overordnede føringer for avveining mellom de ulike interessene i revisjons- og fornyelsessaker, jf. Innst. S. nr. 263 (2000-01) Om vasskrafta og kraftbalansen, der det blant annet heter:

«Komiteen mener at både revisjon og fornyelse av reguleringskonsesjoner gir muligheter til å rette opp forhold som er fremkommet etter mange års erfaringer med reguleringer og fornye vilkårene i samsvar med dagens aktiviteter og politiske målsetninger.» Og videre: «Nye krav til naturmiljø og endret samfunnssyn vil medføre andre og mer restriktive konsesjonsvilkår enn det som er krevd for opp til 80 år siden. Samtidig er det viktig å søke etter muligheter for å øke eller opprettholde produksjonen i vassdrag som allerede er regulert.»

Departementet vil presisere at det er en utfordring å avveie hensynet til kraftbalansen opp mot dagens politikk for bevaring av naturmiljøet i revisjons- og fornyelsessaker. I noen saker må også ulike miljøhensyn veies mot hverandre, for eksempel vannstand i magasin kontra vannføring i nedenforliggende vassdrag. Kompleksiteten i de enkelte saker tilsier derfor at spesifikke løsninger må finnes i hvert enkelt tilfelle.

Det må legges vesentlig vekt på hensynet til villaksen i revisjons- og fornyelsessaker. I den forbindelse vises det også til at Norsk institutt for vannforskning arbeider med et prosjekt som skal belyse mulighetene for å kompensere for krafttap som følge av vilkårsrevisjoner ved å åpne opp for miljømessig forsvarlige kraftutbygginger i andre områder. Denne tilnærmingen vil bli vurdert når resultatene av prosjektet foreligger.

For å få et godt planmessig grunnlag for vilkårsrevisjonene i regulerte laksevassdrag, vil det bli utarbeidet en oversikt over status for hvert enkelt vassdrag. Oversikten vil omfatte opplysninger om status for laksebestanden, betydningen av ulike påvirkningsfaktorer, produksjonspotensial før og etter regulering og tidspunkt for vilkårsrevisjon eller utløp av konsesjon.

Også vannressursloven gir muligheter for endringer i tiltak i vassdrag. Det kan både settes nye vilkår for konsesjonerte tiltak av hensyn til allmenne eller private interesser, og bestemmes at konsesjonsfrie vassdragstiltak i særlige tilfeller kan kalles inn til konsesjonsbehandling. Bestemmelsene om innkalling til konsesjonsbehandling og endring av vilkår må anses som en sikkerhetsventil som er forbeholdt tilfeller der det foreligger sterke miljømessige hensyn, jf. Ot.prp. nr. 39 (1998-99) om vannressursloven.

Vassdragsmyndighetens miljøtilsyn skal sørge for at vannkraftinstallasjoner blir drevet i henhold til konsesjonsbestemmelsene. Konsesjonsvilkår som er viktige for villaksen hører imidlertid dels inn under vassdragsmyndighetenes ansvarsområde og dels inn under Direktoratet for naturforvaltning. For blant annet å styrke tilsyn som er viktig for villaksen vil vassdragsmyndighetens og miljøvernmyndighetens miljøtilsyn i regulerte vassdrag bli best mulig samordnet.

Både vannressursloven og vassdragsreguleringsloven har bestemmelser om straffeansvar for alvorlige brudd på plikter og vilkår som følger av loven eller tillatelse gitt i medhold av lov. Mer praktisk er bestemmelser om pålegg om retting med dertil hørende tvangsmulkt ved overtredelse av lov eller tillatelse. Vassdragsmyndighetene kan dessuten selv, for den ansvarliges regning, iverksette tiltak for å hindre skade dersom pålegg ikke etterkommes.

Mangel på kunnskap er fortsatt et problem i forvaltningen av regulerte vassdrag. Disse manglene preger både den generelle kunnskapen om sammenhengene mellom hydrologiske forhold og økologiske effekter og kunnskapen om effekten av konkrete reguleringer. For blant annet å bedre kunnskapen på dette området har Norges vassdrags- og energidirektorat igangsatt et forskningsprosjekt under navnet miljøbasert vannføring. Direktoratet for naturforvaltning og Energibedriftenes landsforening deltar i styringsgruppen for prosjektet.

Regulantene vil i større grad bli pålagt å gjennomføre kort- og langtidsundersøkelser knyttet til de enkelte reguleringer, i første rekke for å bedre grunnlaget for å fastsette nye vilkår. Grunnlaget for slike påleggsundersøkelser er allerede nedfelt i standardvilkårene for vannkraftkonsesjoner. Ved revisjoner vil disse standardvilkårene også bli tatt inn i eldre konsesjoner.

Det skal legges særlig vekt på å benytte de virkemidlene som er omtalt her til å bedre situasjonen for villaksen i regulerte nasjonale laksevassdrag.

3.7.3 Andre vassdragstiltak

Biotopjustering

Arbeidet med å styrke laksebestandene begynte i forrige århundre med fisketrapper og yngelutsettinger. Etter hvert som inngrep fra vannkraftutbygging og forurensning reduserte lakseproduksjonen, fikk tiltakene mer preg av kompensasjon enn styrking. Tiltakene gjennomføres ofte i samarbeid mellom miljøvernmyndigheter, andre offentlige etater, rettighetshavere, fiskeforeninger og regulanter.

De viktigste biotopjusteringene er terskler, strømkonsentratorer, kulper, utlegging av steinblokker og utlegging av gytesubstrat eller skjul. I elver der inngrep har fjernet kulper og skjul, eller der vassdraget fra naturens side er fattig på hvileplasser, kan terskler øke lakseproduksjonen. Kunstige kulper er viktige i elver med liten variasjon, og utlegging av stein eller gytegrus har vært vellykket i vassdrag med grusgraving, kanalisering og forbygging.

Fisketrapper

Formålet med bygging av fisketrapper har vært å kompensere for negative effekter av vassdragsreguleringer eller å utvide laksens leveområder, styrke bestandene og øke produksjonen. Det er bygget 316 fisketrapper i 171 laksevassdrag. Mer enn 2 000 km ny elvestrekning er på denne måten gjort tilgjengelig for laksen. Produksjonen i de åpnede strekningene har bidratt til å øke den årlige smoltproduksjonen med om lag 0,7 mill. smolt, mens potensialet er beregnet til om lag 1,2 mill. smolt.

Laksetrapper kan innebære at laksen introduseres til områder der den ikke hører naturlig hjemme. Dette kan ha konsekvenser for artsmangfoldet, og Direktoratet for naturforvaltning arbeider nå med nye retningslinjer som grunnlag for å vurdere slike prosjekter. Retningslinjene vil blant annet omhandle fisketrappenes betydning som kompensasjon for negative effekter av fysiske inngrep, påvirkning av naturlige bestander ovenfor trappen og faren for spredning av fremmede arter og sjukdommer.

Det er behov for å restaurere eksisterende fisketrapper med betydning for viktige laksebestander. Direktoratet for naturforvaltning arbeider derfor med en plan for restaurering av fisketrapper.

3.8 Reguleringer i laksefisket

De nåværende reguleringene av laksefisket skal vare ut fiskesesongen 2007, og arbeidet med å forberede reguleringene for perioden 2008-2012 er nylig igangsatt. Det er derfor for tidlig å ta stilling til hvilke konkrete reguleringstiltak som skal gjennomføres i årene fremover. Redegjørelsen i kapittel 2.4 viser imidlertid at det et behov for til dels betydelige innstramminger i laksefisket, og departementet vil her redegjøre for de føringene som skal legges til grunn for de kommende reguleringene.

Konsekvensene av nye reguleringer i laksefisket kan bli betydelige. Departementet vil derfor sikre at arbeidet med å utforme de nye reguleringene skjer med stor grad av medvirking fra de ulike interessegruppene, i første rekke rettighetshavere i elv og i sjø, samiske interesser, fritidsfiskere og næringsvirksomhet som kan bli berørt gjennom ringvirkninger. De nærmere konsekvensene for de enkelte interessegruppene vil bli belyst og avveid som del av prosessen. Målet er å komme frem til et reguleringsregime som er godt tilpasset situasjonen for villaksen, samtidig som de samlede konsekvensene for villaksinteressene blir akseptable. Om nødvendig vil Sametinget bli konsultert i sakens anledning.

Departementet vil presisere at de underliggende rettighetene til laksefisket ikke vil bli berørt av de kommende reguleringene

Redusert fiske på blandede bestander

Reguleringene i laksefisket skal baseres på de vitenskapelige rådene fra det internasjonale havforskningsrådet ICES og på moderne forvaltningsprinsipper, herunder den føre-var-tilnærmingen som er utviklet for disse fiskeriene i NASCO. Disse rådene innebærer i første rekke at laksefisket bør baseres på de bestandene som utnytter produksjonskapasiteten sin fullt ut, og at fiske på øvrige bestander bør begrenses i størst mulig grad. Dette kan bare oppnås ved å redusere fisket på blandede bestander. Sjølaksefisket må derfor reduseres og sannsynligvis også fases ut i enkelte områder. I tillegg vil det være nødvendig å senke beskatningstrykket eller innføre fiskeforbud i deler av vassdrag med klart atskilte bestander med ulik status.

En slik omstilling i laksefisket vil bli krevende for de berørte aktørene, først og fremst fordi fangstene i sjø må reduseres mer enn fangstene i elvene.

I regioner der effektene av å redusere fangstene i sjø og elv vil være av tilnærmet lik betydning for de aktuelle bestandene, må de samlede konsekvensene for de berørte lokalsamfunnene tillegges særlig vekt ved byrdefordelingen.

Reguleringer relatert til gytebestandsmål

Gytebestandsmål er introdusert i fiskereguleringene gjennom NASCOs arbeid med føre-var-tilnærming i lakseforvaltningen. Oppnåelse av gytebestandsmål må legges til grunn for reguleringene i laksefisket i årene fremover. I praksis kan dette innebære at det legges opp til en moderat reduksjon av det generelle beskatningstrykket i både sjø- og elvefisket. I enkelte vassdrag og sjøområder kan det i tillegg bli nødvendig med betydelige innskrenkninger i fisket, og i ytterste fall fiskeforbud, inntil gytebestandsmålene nås.

Reguleringer relatert til innslag av rømt fisk

Innslag av rømt fisk kan gjøre det nødvendig å styrke laksebestandene ut over det gytebestandsmålet skulle tilsi. Dette må legges til grunn for reguleringene og kan i praksis innebære reduksjon i beskatningstrykket i både sjø- og elvefisket. I enkelte vassdrag og sjøområder kan det bli nødvendig med betydelige innskrenkninger i fisket og i ytterste fall fiskeforbud.

Reguleringer basert på kvoter

I NOU 1999: 9 foreslo Villaksutvalget at reguleringene i laksefisket skulle baseres på kvoter. Forslaget er senere utredet av en arbeidsgruppe som konkluderte med at det ikke ville være hensiktsmessig å innføre et landsomfattende kvotebasert reguleringsregime. Begrunnelsen var at en kvoteordning vil være svært ressurskrevende både for forvaltningsmyndighetene, brukerne og for rettighetshaverne. Utvalget mente videre at et kvotebasert reguleringssystem i overskuelig fremtid vanskelig kan bli vesentlig mer presist enn dagens system.

Departementet er enig i at det i dag ikke er grunnlag for omlegging til kvotebasert forvaltning, men vil likevel presisere at bruk av sesong- eller døgnkvoter kan være et alternativ i vassdrag der det er behov for en betydelig reduksjon i beskatningen. Dette virkemiddelet vil bli nærmere vurdert i forbindelse med de nye reguleringene.

Fang og slipp

Fiske basert på fang og slipp er ikke benyttet som reguleringsform i Norge og er i dag begrenset til lokale fiskeregler eller gjøres på frivillig og individuelt grunnlag.

De kommende innstrammingene i laksefisket vil trolig aktualisere denne fiskemetoden som et alternativ til andre reguleringer for styrking av gytebestander. Grunnen er at de samfunnsmessige konsekvensene av et slikt fiske kan bli betydelig mindre enn ved alternative restriksjoner, mens de bestandsmessige effektene kan være tilnærmet like gode. Dødeligheten ved fang og slipp kan imidlertid variere mye med faktorer som fiskemetode, vanntemperatur og tidspunkt på sesongen, og kan i verste fall være høy. Metoden stiller derfor store krav både til fiskeutøvelsen og til behandlingen av fanget fisk.

Det har hittil vært en klar politikk at fang og slipp ikke skal brukes i offentlige reguleringer som et alternativ til innskrenking av fiske eller fiskeforbud. Metoden er ikke omtalt som reguleringsform i lakseloven, og Mattilsynet anser at reguleringer basert på fang og slipp er problematisk i forhold til dyrevernloven. Fiskeri- og kystdepartementet og Miljøverndepartementet vil derfor vurdere de kryssende hensynene som kan oppstå ved eventuell bruk av fang og slipp som reguleringstiltak.

Fiske med krokgarn

Fiske med krokgarn ble stanset i løpet av perioden 1997-2002 på strekningen svenskegrensen t.o.m. Troms. Bakgrunnen var at dette fisket beskatter mer selektivt, særlig på mellomlaks (hovedsakelig hunnfisk) og fører til mer garnskader og påfølgende dødelighet, enn fiske med kilenot.

I Finnmark er det fremdeles tillatt å fiske med krokgarn. Grunnen er at det generelt har vært en bedre situasjon for bestandene i Finnmark enn i resten av landet, og at det har blitt hevdet at klimatiske forhold gjør det vanskelig å fiske med kilenot. I 2005 var det i alt 146 kilenotenheter i Finnmark, og disse fanget til sammen 29 tonn laks. Antall krokgarn var 806 med en samlet fangst på 132 tonn.

Departementet mener at krokgarnfisket bør fases ut også i Finnmark. I den forbindelse vil det bli lagt opp til en overgangsperiode som vil gi de berørte fiskerne tilstrekkelig tid til å gå over til fiske med kilenøter.

Regulering av fisket i nasjonale laksevassdrag og laksefjorder

I St.prp. nr. 79 (2001-2002) ble det lagt til grunn at fiskereguleringene i nasjonale laksevassdrag og laksefjorder skal følge de samme prinsippene som i vassdrag og sjøområder for øvrig. Samtidig ble det presisert at reguleringene i disse områdene skal bygge på et best mulig kunnskapsgrunnlag. Denne praksisen skal videreføres. Det må likevel påregnes strengere reguleringer for fiske som berører truede, sårbare eller reduserte laksebestander som inngår i ordningen.

3.9 Kalking av laksevassdrag

Sur nedbør er fremdeles en alvorlig trussel mot biologisk mangfold i ferskvann i Norge. På det mest alvorlige var 30 % av landarealet påvirket og 20 % av artene forsvunnet fra de sureste vassdragene. Mer enn 25 laksebestander er tapt og minst 20 andre er negativt påvirket.

Utslipp og nedfall av forsurende stoffer er vesentlig redusert siden 1980, men om lag 10 % av arealet i Norge er fortsatt forsuringsskadd. I 2010 er det ventet at 7 % av landet vil være skadd dersom alle avtalte reduksjoner i luftutslipp blir oppfylt. Sørlandet vil være hardest rammet etter 2010. Fra 2010 og frem mot 2030 er det bare ventet marginale forbedringer i forsuringssituasjonen i Sør-Norge. Grunnen er at det vil ta lang til å stabilisere bufferevnen i berggrunn og jordsmonn.

Vassdragskalking har de siste 20 årene utbedret og hindret nye forsuringsskader i deler av forsuringsområdet. Tolv laksebestander er sikret og ni elver har fått tilbake en ny laksebestand.

I mange elvekalkingsprosjekter er det nå sterke og økende bestander av laks, et godt fisketilbud og gode fangster. Den lokale verdiskapingen er stor i mange av elvene som følge av stor tilstrømming av både norske og utenlandske fiskere.

Direktoratet for naturforvaltnings plan for kalking i Norge 2004 - 2010 klargjør hovedprioriteringene innen kalkingsvirksomheten. I planen er det lagt til grunn at kombinasjonen av redusert forsuring og forventet prisstiging vil redusere behovet for midler til videreføring av igangsatte prosjekter med om lag 2,5 % pr. år. Endringer i forutsetningene på pris- og forsuringsutvikling kan imidlertid påvirke gjennomføringen av planen, slik at det ikke blir mulig å gjennomføre alle prioriterte nye kalkingsprosjekter innen 2010 innenfor det bevilgningsnivået som er lagt til grunn.

I 2006 er det totalt bevilget 88 mill. kroner til vassdragskalking, og dette nivået er foreslått videreført for 2007. Om lag 45 mill. kroner av bevilgningen benyttes til kalking og andre tiltak i 22 lakseelver, og disse prosjektene vil bli videreført. I 2005 var totalfangsten av laks i de 21 lakseelvene som da ble kalket 46 tonn. Dette utgjør om lag 10 % av elvefangsten av laks i Norge.

Det er i dag identifisert fem prioriterte kandidater til nye elvekalkingsprosjekter. Disse ligger i Otra, Storåna i Ørsdal, Songdals-, Årdals- og Tysseelva. I de tre førstnevnte elvene anses den opprinnelige laksebestanden som tapt. Årdalselva i Ryfylke og Tysseelva i Hordaland har igjen den opprinnelige laksestammen. I de to siste vassdragene er laksens leveområde betydelig påvirket av inngrep som følge av vassdragsregulering. For å få optimal effekt av eventuell kalking i disse vassdragene må de negative effektene av vassdragsregulering reduseres.

I flere vassdrag der det er planlagt å starte kalking blir det gjennomført nye undersøkelser som kan gi grunnlag for å endre plassering på prioriteringslisten. Dette kan også føre til at nye vassdrag prioriteres, blant annet Saudavassdraget og Dirdalselva i Rogaland, Modalselva, Romarheimselva og Daleelva i Vaksdal i Hordaland, Daleelva i Høyanger og Rivedalselva i Sogn og Fjordane.

Laksebestandene i flere kalkede elver er fremdeles under oppbygging, og det er anslått at det tar om lag 15 år før en laksestamme er fult reetablert. Det er videre anslått at laksefangsten i kalkede elver kan ligge på rundt 70-90 tonn i 2015, tilsvarende ca. 15 % av den nåværende laksefangsten i Norge. Effekten av elvekalkingsprosjekter som er eller vil bli igangsatt etter 2005 vil komme i tillegg.

I flere elver vil effekten av kalkingen bli bedre dersom andre negative påvirkingsfaktorer blir redusert, i første rekke effekter av vassdragsreguleringer og rømt oppdrettslaks.

Kalkingens effekt for laksen er klart begrenset som følge av reguleringsinngrep i Mandalselva, Nidelva, Kvina, Ekso og Jørpelandselva. Vosso, Suldalslågen og Tovdalselva er også påvirket av vassdragsreguleringer. Forekomsten av rømt oppdrettslaks er størst i de kalkede elvene på Vestlandet.

For å få full effekt av kalkingen i disse vassdragene er det viktig at negative effekter av vassdragsreguleringsinngrep og rømt oppdrettslaks blir redusert. Direktoratet for naturforvaltning vil derfor få i oppdrag å utrede muligheter og begrensninger på dette området. Mulighetene for å se kalkingstiltak i sammenheng med revisjon og fornyelse av vassdragskonsesjoner vil også bli vurdert. Utredningen skal gjennomføres i samarbeid med Norges vassdrags- og energidirektorat og Fiskeridirektoratet.

Det gjennomføres kontinuerlig effektkontroll i alle kalkede laksevassdrag. Kontrollen omfatter blant annet programmer for overvåking av effekter på vannkvalitet og fiskebestander. Det er også etablert programmer for dokumentasjon av gjennomføring og evaluering av selve kalkingsvirksomheten. Effektkontrollen er avgjørende for å sikre optimal ressursbruk og gode resultater av kalkingen.

3.10 Fiskeutsettinger og genbank

Fiskeutsettinger

Utsetting av laks gjennomføres i dag i all hovedsak som kompensasjonstiltak i forbindelse med kraftutbygging. Det stilles krav om at fisk som settes ut til kultiveringsformål skal være av stedegen stamme.

Fiskeutsettinger har i mange tilfelle ikke hatt særlig effekt. Det vil derfor bli stilt skerpede krav til evaluering i forbindelse med utsettingspålegg. I tillegg vil det bli etablert kvalitetskriterier for fisk som skal settes ut.

Genbank for villaks

I 1986 ble det satt i gang et arbeid med å etablere en nasjonal genbank for villaks. I dag består banken av en sædbank for nedfrosset melke og en genbank for levende fisk. Materiale fra 169 bestander er lagret i sædbanken, mens 22 stammer er bevart i levende genbank. Sju stammer som har vært oppbevart i levende genbank er tilbakeført til vassdragene. De opprinnelige laksebestandene fra viktige laksevassdrag som Vosso, Driva, Rauma, Ranaelva og Steinkjerelvene finnes nå i all hovedsak bare i genbanken.

Så langt er de laksebestandene som er valgt ut til genbanken enten truet av Gyrodactylus salaris eller av sur nedbør. En rekke laksebestander er imidlertid også truet som følge av store innslag av rømt oppdrettslaks, og det er nødvendig at også disse bestandene blir midlertidig sikret i levende genbanker.

Genbankvirksomheten finansieres i dag med midler over Miljøverndepartementets budsjett. I tillegg bidrar selskaper som produserer kraft i vassdrag hvor laksen er negativt påvirket av kraftutbygging. Summen av bidragene er på om lag 1,5 mill. kroner årlig. Den årlige kostnaden ligger på ca. 16 mill. kroner

Bevaring av bestander som er truet av rømt oppdrettslaks kan utløse en betydelig økning i behovet for midler til den fremtidige genbankvirksomheten. Miljøverndepartementet vil derfor utrede den fremtidige finansiering av genbankene. I den forbindelse vil både regulantenes, oppdrettsnæringens og andre myndigheters roller og ansvar bli avklart.

3.11 Forskning og overvåking

Nye krav til kunnskap om villaksen

Medlemslandene i NASCO har sluttet seg til en føre-var-tilnærming i lakseforvaltningen, og det er utarbeidet detaljerte retningslinjer for hvordan dette skal gjøres i praksis. Retningslinjene innebærer i første rekke at forvaltningen skal baseres på konkrete målsetninger for ønsket bestandstilstand og lakseproduksjon, og at bestandstilstanden skal overvåkes og evalueres regelmessig i forhold til målsettingene.

Føre-var-tilnærmingen innebærer at det må utvikles tallfestede forvaltningsmål for laksevassdragene. Samtidig må det etableres et overvåkningssystem som kan dokumentere forholdet mellom bestandenes tilstand og de målene som er satt.

Menneskeskapte påvirkningsfaktorer

Siden 1988 har rømt oppdrettsfisk utgjort en betydelig andel av den norske gytebestanden. Feltforsøk har sannsynliggjort at krysning mellom rømt oppdrettslaks og vill laks kan få store konsekvenser for den naturlige lakseproduksjonen. Det er nødvendig å skaffe frem mer kunnskap om disse sammenhengene. I tillegg må kunnskapen om effektene av lakselusinfeksjoner styrkes.

Det er behov for mer kunnskap om langtidsvirkninger og effekter av avbøtende tiltak i regulerte vassdrag. Vassdragsregulantene vil i derfor i større grad bli pålagt langtidsundersøkelser, blant annet i forbindelse med revisjon av konsesjonsvilkår.

Vassdragskalking og bekjempelse av lakseparasitten Gyrodactylus salaris er ressurskrevende og stiller store krav til resultatrapportering. Det er nødvendig å opprettholde et høyt nivå på overvåkningen av de aktuelle vassdragene.

Forskningsprogram om villaks mv

Siden 2001 har mye av lakseforskningen foregått i regi av Villaksprogrammet. Programmet har hatt tre tematiske satsningsområder. Det første, «Produksjon av villaks - variasjon i tid og rom», har omhandlet bestandsregulerende mekanismer hos laks i ferskvann og hav. Den andre delen, «Trusler mot villaksen», har økt kunnskapen om virkningen av menneskeskapte trusler. Forskning på lakseparasittene Gyrodactylus salaris og lakselus, på effekter av rømt oppdrettslaks, vassdragsreguleringer og vannforurensning, forsuring, klimaendringer, kompensasjonstiltak, og over- og feilbeskatning har vært sentralt. Den tredje delen av programmet, «Bruk og forvaltning av villaksen», har skaffet frem kunnskap om biologiske, kulturelle og økonomiske interesser i et moderne forvaltnings- og brukerperspektiv. Temaer har blant annet vært optimal gytebestandsstørrelse, beskatningsrater, fangsts­elektivitet, prognoser for lakseinnsig, kvotebasert regulering, kultiveringstiltak og lokal forvaltning. I 2007 vil disse forskningsområdene inngå i det nye programmet Miljø 2015.

I tillegg til forvaltningsrettet forskning, ligger det muligheter for forskning innen verdiskaping. AREAL-programmet under Norges forskningsråd er etablert for å gi ny kunnskap som kan bidra til næringsutvikling basert på bærekraftig bruk av areal- og naturressurser, herunder fisketurisme i lakseførende vassdrag.

Laks i havet

I årene fra 1980 til 2000 gikk laksebestandene i alle land rundt Atlanterhavet betydelig tilbake, og nærmere studier viste at overlevelsen i havet avtok. På denne bakgrunn har NASCO initiert et forskningsprogram som skal kartlegge fordeling og vandring av laks i Nord-Atlanteren (SALSEA). Norge har bidratt vesentlig til bedre kunnskap om laks i havet, i første rekke gjennom aktiviteter i regi av Havforskningsinstituttet.

Overvåkingsplan

Direktoratet for naturforvaltning har utarbeidet en helhetlig plan for den framtidige lakseovervåkningen innenfor eget ansvarsområde. Planen omfatter også naturforvaltningens del av programmet for overvåking og evaluering av nasjonale laksevassdrag og laksefjorder. Planen vil bli lagt til grunn for den fremtidige overvåkingen av laksebestandene.

Overvåking av nasjonale laksevassdrag og laksefjorder

I St.prp. nr. 79 (2001-2002) ble det lagt til grunn at ordningen med nasjonale laksevassdrag og laksefjorder skal evalueres så snart det er mulig å vurdere de konkrete effektene for de aktuelle laksebestandene. Det ble også varslet et særskilt overvåkingsprogram for å få tilstrekkelig kunnskap om bestandene og de faktorene som påvirker dem. I Innst. S. nr. 134 (2002-2003) sluttet Stortinget seg til dette, og forutsatte samtidig at ordningen blir evaluert senest ti år etter at den er ferdigstilt.

På denne bakgrunn arbeider fagmyndighetene med et bredt anlagt tiårig overvåkingsprogram som skal danne grunnlag for evalueringen av de nasjonale laksevassdragene og laksefjordene. Programmet skal gi tilstrekkelig kunnskap om bestandsutviklingen, følge utviklingen av de enkelte påvirkningsfaktorene i vassdrag og fjorder, samt etablere gode rapporteringsrutiner som sikrer en helhetlig oversikt. I tillegg skal programmet bidra til en mest mulig effektiv beskyttelse av bestandene. Programmet, som inngår som en del av den samlede lakseovervåkingen, er delvis iverksatt fra og med 2005 og skal være på plass i sin helhet i 2007.

Sentralt i overvåkingsprogrammet er blant annet data om:

• bestandens tilstand i forhold til negativ menneskeskapt påvirkning,

• lakseoppgang, beskatning og gytebestand i utvalgte nasjonale laksevassdrag og i referansevassdrag,

• utvikling i antall rømt fisk og forekomsten av rømt oppdrettsfisk i gytebestandene i utvalgte nasjonale laksevassdrag og i referansevassdrag,

• frekvens av hybridisering i nasjonale laksevassdrag og referansevassdrag,

• utvikling i reguleringsregimer for vannkraft og fysiske inngrep i nasjonale laksevassdrag,

• utvikling i forurensingskilder og vannkvalitet,

• forekomst og effekt av lakselus og fiskesykdommer hos fisk i oppdrettsanlegg, rømt oppdrettsfisk og villfisk i nasjonale laksefjorder, og i nærliggende referanseområder.

Det vil bli etablert en rapporteringsordning der de ansvarlige myndighetene melder fra om hvilke tiltak som blir iverksatt for å følge opp ordningen. Denne rapporteringen og resultatene fra overvåkningsprogrammet vil bli lagt til grunn for å vurdere effektene. Selve evalueringen vil bli utført av uavhengige sakkyndige fra universitetsmiljøene.