4 Nærmere om konvensjonen

4.1 Konvensjonens hovedinnhold

Konvensjonen regulerer i hvilken grad stater og deres eiendom nyter immunitet mot fremmede ­staters domstolers domsmyndighet, samt immunitet mot tvangsfullbyrdelse i forbindelse med søksmål for slike domstoler. Langt på vei innebærer konvensjonen en kodifisering av det som i dag må anses å være gjeldende folkerettslig sedvanerett.

Utgangspunktet etter konvensjonen er at stater og deres eiendom nyter immunitet mot søksmål for fremmede staters domstoler. Samtidig åpner konvensjonen for at en stat kan gi avkall på immuniteten. Slikt avkall kan gis eksplisitt ved avtale eller ved å avgi en erklæring om slikt avkall i forbindelse med en pågående tvist. En stat anses også for å ha gitt avkall på immuniteten ved at den opptrer som part i en rettssak for fremmede staters domstoler, eller ved at den fremmer motkrav i forbindelse med en slik rettssak.

Konvensjonen oppstiller en rekke unntak fra statsimmuniteten. Praktisk viktige unntak fra immuniteten gjelder i de tilfeller hvor stater inngår forretningsmessige transaksjoner, samt hvor stater opptrer som arbeidsgiver på en annen stats territorium. Begge disse unntakene har imidlertid særlige begrensninger. Andre unntak fra immunitet gjelder dersom en stat forvolder skade på person og eiendom på en annen stats territorium, ved søksmål i tilknytning til eiendom en stat eier eller besitter i utlandet, eller dersom søksmålet dreier seg om immaterielle rettigheter. Videre inneholder konvensjonen unntak fra statsimmunitet ved deltakelse i selskap, sammenslutninger med videre, samt for søksmål relatert til bruken av statseide eller statsdrevne skip, såfremt disse benyttes til ikke-offisielle formål.

For det tilfelle at en stat opptrer som part i en rettssak for domstolene i en fremmed stat, oppstiller konvensjonen forbud mot bruk av prosessuelle tvangsmidler, herunder midlertidig forføyning og tvangsfullbyrdelse av eventuell dom mot staten. Konvensjonen åpner for enkelte unntak fra dette forbudet, basert på vedkommende stats samtykke.

Det følger av konvensjonen at forkynning av stevning mot fremmed stat som hovedregel skal skje via diplomatiske kanaler, med mindre noe annet følger av folkerettslig bindende avtale mellom de berørte stater. Uteblivelsesdom mot fremmede stater kan kun avsies tidligst fire måneder etter at forkynning har funnet sted, forutsatt at konvensjonens krav er oppfylt.

Avslutningsvis inneholder konvensjonen bestemmelser om forholdet til statspartenes øvrige folkerettslige forpliktelser, tvisteløsning, undertegning og tiltredelse, ikrafttredelse med videre.

4.2 Forholdet til militære aktiviteter

Konvensjonen inneholder ingen uttrykkelig bestemmelse om forholdet til militære aktiviteter. Et stort antall stater, herunder Norge, la likevel til grunn under fremforhandlingen av traktatteksten at slike aktiviteter ikke skulle omfattes av konvensjonen. Dette ble også fremholdt av formannen i ad hoc–komiteen i hans oppsummerende redegjørelse om konvensjonen til FNs generalforsamling. Spørsmålet om immunitet og privilegier knyttet til militære aktiviteter vil fortsatt være regulert av alminnelig folkerett og særskilte avtaler. Konvensjonen innebærer følgelig ingen endring i dagens rettstilstand på dette punkt.

For å unngå eventuell uklarhet, tar Norge og en del andre stater sikte på å avgi erklæring som bekrefter at konvensjonen ikke anses å omfatte militære aktiviteter.

4.3 Forholdet til straffeforfølgning

Spørsmålet om immunitet for internasjonale forbrytelser er heller ikke regulert i konvensjonen. Den generelle holdningen i ad hoc-komiteen var at spørsmålet faller utenfor konvensjonens virkeområde. Dette standpunktet ble også fremholdt i komitéformannens redegjørelse og understrekes i generalforsamlingens resolusjon om vedtakelse av konvensjonen. Ingen person vil derfor nyte immunitet mot straffeforfølgning på grunnlag av konvensjonen. Eventuell immunitet må derfor følge av andre folkerettslige regler. For så vidt gjelder de internasjonale forbrytelsene folkemord, krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten, slår Roma-vedtektene for Den internasjonale straffedomstol artikkel 27 fast at immunitet som personer nyter i kraft av sin stilling ikke skal hindre domstolen i å straffeforfølge personen.

4.4 Forholdet til Den europeiske menneskerettighetskonvensjon

En stats immunitet vil i enkelte tilfeller innebære en prosessuell barriere for en person i å få behandlet et søksmål vedkommende ellers ville hatt anledning til å få behandlet. Retten til rettergang er først og fremst slått fast i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen artikkel 6. I tre viktige saker har Den europeiske menneskerettighetsdomstol slått fast at en begrensning i retten til rettergang som følge av statsimmunitet ikke er i strid med konvensjonen. 1 Domstolen har begrunnet dette med at formålet med begrensningen, blant annet samkvem mellom stater og respekt for staters suverenitet, er legitimt og at begrensningen er proporsjonal i forhold til formålet.