5 Nærmere om konvensjonens enkelte bestemmelser

5.1 Konvensjonens innledende bestemmelser

Fortalen viser til de folkerettslige prinsipper som er nedfelt i FN-pakten og at immunitet for stater og deres eiendom overfor fremmede staters domsmyndighet er allment anerkjent som et sedvanerettslig prinsipp i folkeretten. Videre at en internasjonal konvensjon om dette vil styrke rettssikkerheten og gi større rettslig klarhet. Fortalen bekrefter også at folkerettens sedvanerettslige regler fortsatt skal gjelde forhold som ikke er regulert ved denne konvensjonens bestemmelser.

5.1.1 Konvensjonens virkeområde og begrepsbruk (artikkel 1 og 2)

Artikkel 1 slår fast at konvensjonen omhandler immunitet mot rettslig forfølgning og at konvensjonens rettighetssubjekter er stater og deres eiendom.

Artikkel 2 definerer tre av konvensjonens sentrale begreper.

Artikkel 2 nr. 1 bokstav a definerer begrepet domstol. Begrepet er sentralt fordi det i praksis først og fremst vil være nasjonale domstoler som må påse at konvensjonens bestemmelser overholdes.

Etter definisjonen er ethvert statlig organ som har kompetanse til å utøve rettslige funksjoner å anse som en domstol. Det avgjørende er således organets kompetanse, ikke betegnelse. Konvensjonen definerer ikke hvilke funksjoner som er å anses som rettslige. Det skyldes at disse funksjonene varierer fra stat til stat. Folkerettskommisjonens kommentarer understreker at begrepet omfatter slike funksjoner uavhengig av om de utøves av en domstol eller et administrativt organ. Som eksempel på rettslige funksjoner nevner Folkerettskommisjonens kommentarer å pådømme eller på annen måte bilegge tvister, avgjøre juridiske eller faktiske spørsmål, vedta midlertidige forføyninger eller tvangsmidler og andre administrative og utøvende funksjoner som normalt utøves av en stats dømmende myndigheter i forbindelse med en rettergang.

Artikkel 2 nr. 1 bokstav b definerer hva som omfattes av begrepet stat. Hovedformålet med å definere begrepet er å identifisere de enheter og personer staten kan påberope seg statsimmunitet for. I praksis har forståelsen av begrepet variert. Konvensjonens definisjon av statsbegrepet er vid.

Artikkel 2 nr. 1 bokstav b (i)

Som stat regnes staten selv, når den opptrer i eget navn og gjennom sine offentlige organer. Som eksempel nevner Folkerettskommisjonens kommentarer statsoverhoder, regjeringssjefer, ulike departementer, etater og nemder så vel som underordnede organer og delegasjoner som representerer staten, inkludert diplomatiske delegasjoner og konsulære stasjoner, faste delegasjoner og misjoner. Definisjonen er ment å inkludere alle deler av statsapparatet, ikke bare den utøvende del. Den lovgivende og den dømmende makt vil også være omfattet av statsbegrepet.

Begrepet stat omfatter suverene og uavhengige fremmede stater, uavhengig av styresett, men også slike enheter som ikke fullt ut er å regne som uavhengige eller suverene.

Artikkel 2 nr. 1 bokstav b (ii)

Som stat regnes delstater i en føderal stat, samt en stats regionale og lokale forvaltningsmyndigheter. Vilkåret er at organet har kompetanse til å utføre handlinger som ledd i suveren myndighetsutøvelse og at det faktisk utfører slike handlinger. Det er ulik praksis for hvilken status føderale stater gir delstatene sine. I prinsippet er det ingenting som hindrer at slike enheter opprettes, gis kompetanse til å handle på myndighetenes vegne eller gis kompetanse til å utøve suveren myndighet. Det vil derfor bero på det nasjonale systemet hvorvidt en slik enhet faller inn under begrepet stat. Dette avspeiles også i den europeiske konvensjon om statsimmunitet. 1 For Norges del vil både fylkeskommuner og kommuner være omfattet av statsimmuniteten i den grad de utfører handlinger som ledd i suveren myndighetsutøvelse.

Artikkel 2 nr. 1 bokstav b (iii)

Som stat regnes også statens eller andre enheters etater eller organ. Disse enhetene nyter statsimmunitet i den grad de har kompetanse til og faktisk utfører handlinger som ledd i utøvelse av statens suverene myndighet. Bestemmelsen omfatter private og andre ikke-statlige enheter. Fiskesalgslagene er eksempler på norske private enheter som er gitt myndighet til å utføre handlinger som ledd i statens suverene myndighetsutøvelse gjennom råfiskloven av 14/12 1951 nr. 3. Fiskesalgslagene har blant annet myndighet til å fastsette priser, pålegge avgifter og regulere fiske, og vil for den del av virksomheten som består i suveren myndighetsutøvelse være omfattet av statsimmuniteten. I de tilfeller enheten eller organet både utøver suveren myndighet og foretar private handlinger, nyter den kun statsimmunitet for myndighetsutøvelsen.

Statsforetak faller utenfor definisjonen av stat, med mindre disse utfører handlinger som ledd i suveren myndighetsutøvelse, se forøvrig nærmere om statsforetak i artikkel 10 nr. 3.

Artikkel 2 nr. 1 bokstav b (iv).

Som stat omfattes også personer som representerer staten, når de handler i denne egenskap. Folkerettskommisjonens kommentarer nevner som eksempel regjeringssjefer, statsråder, samt diplomatiske og konsulære tjenestemenn. Referansen til «i denne egenskap» er ment å klargjøre at statsimmuniteten kun omfatter tjenestehandlinger, ikke vedkommendes private handlinger. Immuniteten vil i disse tilfellene også være i behold etter at vedkommende er trådt ut av stillingen. Visse personer, for eksempel statsoverhoder, faller inn under både (i) og (iv).

Artikkel 2 nr. 1 bokstav c definerer begrepet forretningstransaksjon. Begrepet transaksjon er normalt videre enn begrepet kontrakt og inkluderer også ikke-kontraktuelle aktiviteter som for eksempel forretningsforhandlinger. Utgangspunktet er at stater ikke nyter immunitet for slike transaksjoner. Det er likevel verdt å merke seg at forretningstransaksjoner mellom stater, som regulert i artikkel 10 nr. 2 bokstav a, ikke er omfattet av unntaket i artikkel 10 nr. 1. Slike transaksjoner vil være omfattet av statsimmunitet.

Definisjonen inkluderer tre typer transaksjoner. For det første omfattes alle typer kontrakter eller transaksjoner for kjøp og salg av varer og tjenester. Dernest omfattes lånekontrakter og andre transaksjoner av finansiell art. Dette omfatter også avtaleforhold hvor en stat stiller garanti for nasjonale selskaper i deres privatrettslige disposisjoner, for eksempel ved kjøp av sivile fly. Begrepet dekker også andre typer avtaler eller transaksjoner av kommersiell, industriell, handels- eller yrkesmessig art. Dermed omfattes en rekke statlige aktiviteter. Arbeidskontrakter faller utenfor, fordi disse er særskilt regulert i artikkel 11.

Artikkel 2 nr. 2 angir to kriterier for å avgjøre hvorvidt en transaksjon er en forretningstransaksjon etter nr. 1 bokstav c: transaksjonens art og formål. Det legges opp til en to-trinns tilnærming. Først og fremst skal det sees hen til transaksjonens art. Dersom den ikke er forretningsmessig er det ikke nødvendig å se nærmere på dens formål. Staten nyter da statsimmunitet. Dersom kontrakten derimot etter sin art synes å være forretningsmessig, kan saksøkte stat likevel bestride dens forretningsmessighet ved å vise til at kontraktens eller transaksjonens formål ikke er av forretningsmessig karakter. Det gjelder på betingelse av at partene er blitt enige om, eller at det følger av domstolsstatens praksis, at formålet er relevant for å avgjøre om kontrakter eller transaksjoner er forretningsmessig. I så fall vil nevnte stat likevel kunne påberope statsimmunitet.

Denne to-trinns tilnærmingen, som i noen tilfeller krever en vurdering både av kontraktens art og dens formål, har til hensikt å beskytte utviklingsland, særlig i arbeidet for å fremme økonomisk vekst. Saksøkte stater skal gis en mulighet til å bevise at transaksjon ikke skal behandles som forretningsmessig fordi dens formål klart er offentlig og den inngås av avgjørende samfunnshensyn, herunder slike som er vesentlige for å opprettholde statens eksistens. For eksempel kan det være tale om kontrakter om kjøp av mat for å fø befolkningen eller avtaler om kjøp av medisiner for å hindre spredning av en epidemi. Bestemmelsen bærer preg av å være et kompromiss mellom to hovedsynspunkter under forhandlingene. Slik teksten lyder, vil man måtte legge til grunn at det kun er i særlige unntakstilfeller at en transaksjon som etter sin art er forretningsmessig, likevel skal omfattes av statsimmunitet. Det er selvsagt den kompetente domstol og ikke den saksøkte stat som avgjør spørsmålet om en transaksjon er av forretningsmessig art.

Artikkel 2 nr. 3 slår fast at definisjonene i artikkel 2 ikke får virkning utover konvensjonen. Selv om det ikke følger direkte av ordlyden, gjelder det også for andre begreper i konvensjonen.

5.1.2 Forholdet til annen folkerettslig immunitet (artikkel 3)

Artikkel 3 slår fast at konvensjonen ikke berører staters immunitet og privilegier som følger av folkerettslig sedvanerett eller andre traktater. Hensikten med bestemmelsen er å forhindre overlapping mellom statsimmunitet etter konvensjonen og allerede eksisterende folkerettslige regler om immunitet og privilegier. Bestemmelsen er ikke uttømmende, og kan derfor ikke leses antitetisk. Artikkel 3 avspeiler konvensjonens generelle tilnærming og må leses blant annet i sammenheng med siste avsnitt i fortalen. Dette presiserer at folkerettslig sedvanerett vil fortsette å regulere forhold som ikke er regulert i denne konvensjonen.

Artikkel 3 nr. 1 bokstav a og b presiserer at konvensjonen ikke berører immunitet og privilegier i forhold til de funksjoner som utøves av diplomatiske og konsulære stasjoner og personer knyttet til disse.

Artikkel 3 nr. 2 presiserer at konvensjonen ikke berører den immunitet og de privilegier som gjelder for statssjefer i kraft av deres stilling. Bestemmelsen kan ikke leses antitetisk dithen at konvensjonen berører eller regulerer den immunitet og de privilegier som etter folkeretten tilkjennes øvrige representanter for staten. Dette ble understreket i redegjørelsen fra ad hoc- komiteens formann, og fremgår også av Folkerettskommisjonens kommentarer. For å bidra til klarhet på dette punkt, tar Norge sikte på å avgi en erklæring om at konvensjonen ikke berører den immunitet og de privilegier som tilligger regjeringssjefer og utenriksministre, samt øvrige representanter for staten i den grad de nyter slik immunitet og privilegier i henhold til folkeretten forøvrig. I henhold til artikkel 2 nr. 1 (i) omfatter begrepet stat også statlige representanter.

Nr. 3 presiserer at konvensjonen ikke berører den immunitet en stat nyter med hensyn til luftfartøyer eller gjenstander i verdensrommet som eies eller drives av en stat.

5.1.3 Konvensjonens virkeområde i tid (artikkel 4)

Artikkel 4 slår fast at konvensjonen ikke skal gis tilbakevirkende kraft. Det innebærer at den ikke gis anvendelse for saker som reises før konvensjonen har trådt i kraft for de berørte stater. Dette får ingen betydning for de regler i konvensjonen som allerede følger av folkerettslig sedvanerett eller traktater.

5.2 Generelle prinsipper

5.2.1 Nærmere om hovedregelen om statsimmunitet (artikkel 5 og 6)

Utgangspunktet i henhold til konvensjonens artikkel 5 er at stater og deres eiendom nyter immunitet ved søksmål for fremmede staters domstoler. Hovedregelen om immunitet er i samsvar med folkerettslig sedvanerett. Ingen stat har ved sine egne domstoler i utgangspunktet kompetanse til å dømme over en annen stat.

Det følger videre av artikkel 6 nr. 1 at en stat skal sørge for at hovedregelen om statsimmunitet i henhold til artikkel 5 overholdes ved å avstå fra å utøve domsmyndighet i en sak for dens domstoler mot en fremmed stat. Staten skal i den forbindelse påse at dens domstoler på eget initiativ fastsetter at statsimmuniteten etter artikkel 5 overholdes. Den kompetente domstol skal derfor ta stilling til hvorvidt et søksmål er rettet mot en fremmed stat, og i hvilken grad denne er beskyttet av immunitetsreglene i konvensjonen, uavhengig av om dette blir anført av vedkommende part.

En sak skal anses for å være reist mot en stat for fremmede domstoler dersom denne staten er oppført som part i saken, samt i de tilfeller hvor vedkommende stat ikke er oppført som part i saken, men søksmålet retter seg mot denne stats eiendom, rettigheter, interesser eller virksomhet. jf. artikkel 6 nr. 2 . Fremveksten av folkerettslig sedvanerett om statsimmunitet har særlig vært knyttet til sistnevnte alternativ, hvor staten ikke er uttrykkelig oppført som part, eksempelvis i forbindelse med arrest i skip med statlig tilknytning. For at et søksmål skal anses for å være rettet mot fremmed stat oppstilles ikke noe krav om at denne står oppført som eier av den omtvistede eiendom eller formuesgode, også besittelse eller kontroll er omfattet.

5.2.2 Avkall på statsimmunitet (artikkel 7-9)

Avkall på statsimmunitet kan i henhold til konvensjonen gis uttrykkelig, eller ved å delta i en rettssak for fremmed stats domstoler.

Uttrykkelig samtykke til å utøve domsmyndighet reguleres av artikkel 7 . Det følger av denne bestemmelsen at en stat er avskåret fra å påberope seg immunitet mot fremmed stats domsmyndighet dersom uttrykkelig samtykke er gitt ved internasjonal overenskomst, i en skriftlig kontrakt eller gjennom en erklæring avgitt i retten eller ved skriftlig meddelelse i en konkret sak for domstolen. Det vil være opp til vedkommende stat å vurdere hvorvidt en slik erklæring skal avgis muntlig for domstolen, eller om meddelelse skal sendes via diplomatiske kanaler, eventuelt andre aksepterte kommunikasjonskanaler. Samtykke ved internasjonal overenskomst får kun virkning såfremt både staten hvor saksanlegget finner sted og staten som er involvert i søksmålet er parter til vedkommende overenskomst.

Konvensjonen forutsetter uttrykkelig samtykke, og samtykke kan følgelig ikke presumeres å foreligge dersom det ikke er eksplisitt kommet til uttrykk. Dette innebærer eksempelvis at dersom en unnlater å møte for en annen stats domstol, vil dette i seg selv ikke innebære samtykke. Domstolen står fritt til i overensstemmelse med nasjonal rett å oppstille strengere vilkår for samtykke enn det som følger av konvensjonen.

Selv om samtykke fra vedkommende stat foreligger, vil det likevel være opp til de kompetente nasjonale domstoler å ta stilling til hvorvidt de øvrige vilkår for saksanlegg i den aktuelle tvisten er oppfylt.

En stats uttrykkelige samtykke til at en annen stats domstol utøver domsmyndighet, gjelder også ved eventuell anke til overordnede rettsinstanser, samt ved eventuell gjenopptakelse av saken. Samtykket gjelder også domstolens avgjørelse mht. tilkjenning av prosesskostnader, men omfatter ikke tvangsfullbyrdelse av rettskraftig dom.

Det følger av artikkel 7 nr. 2 at dersom en stat erklærer seg enig i at en annen stats lovgivning skal få anvendelse, skal dette ikke tolkes som at førstnevnte stat samtykker i at den annen stats domstoler utøver domsmyndighet.

Dersom en stat selv reiser sak for fremmed stats domstoler eller intervenerer i en slik sak eller tar skritt i forhold til sakens materielle innhold, er den avskåret fra å påberope seg immunitet i saken, jf. artikkel 8 nr. 1 . Dette er imidlertid ikke til hinder for at staten påberoper seg immunitet dersom vedkommende stat godtgjør at den ikke kunne ha fått kjennskap til det faktum som kan begrunne en påstand om immunitet før etter at den har tatt slike skritt, såfremt immuniteten påberopes så snart som mulig etter at slik kjennskap foreligger.

I henhold til artikkel 8 nr. 2 anses en stat ikke for å ha avgitt slikt samtykke til domsmyndighet dersom den intervenerer utelukkende for å påberope seg immunitet eller for å gjøre gjeldende en rettighet eller eierinteresse i eiendom saken gjelder, f.eks. ved framlegging av prima facie -bevis for slike rettigheter. Dersom staten imidlertid fremmer konkrete krav knyttet til slik eiendomsrett, anses det for å være en intervensjon i forhold til sakens materielle grunnlag som medfører avkall på immuniteten.

Dersom en representant for en stat møter som vitne for domstolene i en annen stat, skal dette ikke tolkes som at førstnevnte stat samtykker i at domstolen utøver domsmyndighet, jf. artikkel 8 nr. 3 . Av artikkel 8 nr. 4 følger det at dersom en stat unnlater å inngi tilsvar i en sak reist ved en domstol i en annen stat, skal dette ikke anses som et samtykke til domstolens domsmyndighet.

Videre følger det av artikkel 9 at en stat som reiser sak ved en domstol i en annen stat er avskåret fra å påberope seg immunitet for eventuelle motkrav reist med grunnlag i samme rettsforhold eller faktum som hovedkravet. Det samme gjelder med hensyn til eventuelle motkrav reist med grunnlag i samme rettsforhold eller faktum, dersom nevnte stat intervenerer for å gjøre gjeldende et krav i en sak reist ved fremmed stats domstol. Ei heller kan en stat som reiser motkrav i en sak reist mot staten ved en domstol i en annen stat påberope seg immunitet mot domsmyndighet med hensyn til hovedkravet.

Dersom motkrav ikke er begrunnet i samme rettsforhold eller faktum som hovedkravet, vil imidlertid ikke avkall på immunitet etter artikkel 9 foreligge. For det tilfelle at en fremmed stat reiser et motkrav som ikke er begrunnet i samme rettsforhold eller faktum som hovedkravet, vil dette imidlertid kunne anses som et nytt søksmål etter artikkel 8 med avkall på immunitet mot domstolens domsmyndighet som konsekvens.

5.3 Unntak fra hovedregelen om statsimmunitet

5.3.1 Forretningstransaksjoner (artikkel 10)

En stat kan ikke påberope seg immunitet mot fremmede staters domsmyndighet dersom den deltar i forretningsmessige transaksjoner sammen med utenlandske fysiske eller juridiske personer, og det oppstår en tvist relatert til vedkommende transaksjon som etter gjeldende internasjonale regler om verneting hører inn under en annen stats domsmyndighet, jf. artikkel 10 nr. 1 . En forutsetning for unntak fra immunitet er at saken reises med grunnlag i nevnte forretningsmessige transaksjon.

Regelen i artikkel 10 nr. 1 kommer til anvendelse ved forretningstransaksjoner i de tilfeller hvor domstolene i en annen stat er kompetent i henhold til nasjonal lovgivning i tillegg til gjeldende regler om internasjonalt verneting. Et mulig grunnlag for kompetansen til domstolene i den annen stat kan eksempelvis være at den aktuelle kontrakt er undertegnet i domstolsstaten.

5.3.1.1 Unntak fra unntaket

Dersom saken gjelder en forretningstransaksjon mellom stater eller dersom partene i forretningstransaksjonen er blitt enige om det, kan immunitet likevel påberopes, jf. artikkel 10 nr. 2 . Særlig blant utviklingsland og sosialistiske stater har det forekommet forretningsmessige kontrakter stater imellom. Bestemmelsen omfatter transaksjoner som inngås av statlige organer som nevnt i artikkel 2 nr. 1 bokstav b.

Det følger videre av artikkel 10 nr. 3 at statsimmuniteten ikke bortfaller i de tilfeller hvor et statsforetak eller annet statlig selskap som er et selvstendig rettssubjekt er part i forretningsmessige transaksjoner. I tillegg til at tvisten må gjelde en forretningstransaksjon statsforetaket deltar i, oppstiller bestemmelsen to kumulative vilkår for at statens immunitet skal være i behold, nemlig at vedkommende statsforetak er et selvstendig rettssubjekt, og at foretaket har rettsevne til å opptre som part i rettssaker og til å erverve eller besitte og avhende eiendom.

Artikkel 10 nr. 3 foregriper ikke spørsmålet om gjennomskjæring i situasjoner der et statlig selskap bevisst har gitt feilaktig informasjon om sin økonomi eller i ettertid har redusert sine aktiva for å unngå innfrielse av et krav eller liknende, jf. vedlegget til konvensjonen.

5.3.2 Ansettelsesavtaler (artikkel 11)

Det følger av artikkel 11 nr. 1 at i mangel av avtale mellom de berørte stater, kan en stat ikke påberope seg immunitet mot en fremmed stats domsmyndighet i sak der domstolen forøvrig er kompetent, i tvister med grunnlag i arbeidsavtaler mellom nevnte stat og enkeltpersoner i forbindelse med lønnet arbeid som helt eller delvis skal utføres på den annen stats territorium. Unntaket fra immunitet gjelder for tvister angående fortolkningen av arbeidsavtalens vilkår og betingelser.

I tvister som involverer to suverene stater, henholdsvis den stat som opptrer som arbeidsgiver og den stat hvor arbeidet skal utføres, vil to rettslige systemer konkurrere om anvendelsen av egen nasjonal lovgivning. Arbeidsgiverstaten vil gjerne ønske at dens lovgivning skal komme til anvendelse med hensyn til rekruttering, ansettelse og oppsigelse av arbeidstakere på fremmed stats territorium. Når det gjelder arbeidsrettslig vern for lokale arbeidstakere vil imidlertid domstolsstaten ha en overgripende interesse i at nasjonale regler, for eksempel med hensyn til helseforsikring, oppsigelsesvern, lønnet ferie m.v. legges til grunn, og at de nasjonale domstoler i slike tvister har den nødvendige kompetanse til å behandle tvisten.

Artikkel 11 tar sikte på en balansert avveining mellom disse motstående hensyn. De berørte stater står imidlertid fritt til bilateralt eller multilateralt å avtale at immuniteten skal være i behold for de tilfeller som ellers ville falt under anvendelsesområdet til artikkel 11.

5.3.2.1 Unntak fra unntaket

Artikkel 11 nr. 2 oppstiller en rekke unntak fra unntaket, som medfører at immunitet kan påberopes av vedkommende stat om tilfellet faller inn under ett av bestemmelsens alternativer.

En stat kan likevel påberope seg immunitet dersom arbeidstakeren er blitt ansatt for å utføre arbeidsoppgaver som ledd i offentlig myndighetsutøvelse ( bokstav a ) eller dersom arbeidstakeren er diplomatisk eller konsulær tjenestemann eller på annet vis nyter diplomatisk immunitet ( bokstav b ). Immuniteten er også i behold om saken gjelder rekruttering, fornyelse av ansettelsesforholdet eller gjeninnsetting i stilling av arbeidstakeren ( bokstav c ). Statene utøver et suverent skjønn som ikke kan overprøves i slike saker. Opplistingen i bokstav c er uttømmende med hensyn til de tilfeller hvor immuniteten er i behold. Selv om arbeidstakeren ikke kan kreve fornyelse av et arbeidsforhold eller gjeninnsetting i stillingen, er dette likevel ikke til hinder for at vedkommende kan anlegge sak i domstolsstaten for eksempel med påstand om erstatning som følge av brudd på arbeidsavtalen, herunder urettmessig oppsigelse. En forutsetning er at de øvrige vilkår for domstolens kompetanse er oppfylt.

Videre kan en stat også påberope seg immunitet dersom saken gjelder oppsigelse eller avskjedigelse av arbeidstaker, og saken er av slik karakter at den etter statssjefens, regjeringssjefens eller utenriksministerens oppfatning vil komme i konflikt med vedkommende stats sikkerhetsinteresser ( bokstav d ). Bestemmelsen retter seg først og fremst mot den nasjonale sikkerhet og sikkerheten ved diplomatiske og konsulære stasjoner, jf. konvensjonens vedlegg. Man må anta at terskelen for å utstede slik erklæring vil være høy. I praksis vil følgelig en gruppe arbeidstakere gis utvidet mulighet til å gå til søksmål i avskjedigelse- og oppsigelsessaker, i forhold til det som i dag følger av sedvaneretten, og norsk rettspraksis. Bestemmelsen gjelder et praktisk viktig område, og vil få betydning blant annet for lokalt ansatte ved utenriksstasjoner.

En stat kan også påberope seg immunitet dersom arbeidstakeren er borger av arbeidsgiverstaten på det tidspunkt saken blir reist, forutsatt at vedkommende ikke har fast bopel i den annen stat ( bokstav e ). Dette unntaket er ment å sikre tilstrekkelig tilknytning til domstolsstaten. Dersom arbeidstakeren er borger av arbeidsgiverstaten, og ikke har fast bopel i den annen stat, foreligger ikke tilstrekkelig tungtveiende hensyn for at domstolene i den annen stat skal anta tvisten til behandling. Dette gjelder til tross for at arbeidet utføres i den annen stat, og at arbeidsavtalen gjerne kan være inngått der. I disse tilfellene vil det være mer nærliggende å anlegge sak for domstolene i arbeidsgiverstaten.

Immunitet kan også påberopes såfremt arbeidsgiveren og arbeidstakeren skriftlig har avtalt at annen stats domstoler ikke skal ha domsmyndighet over tvister relatert til arbeidsforholdet ( bokstav f ). En forutsetning er dog at den annen stats domstoler ikke er tillagt eksklusiv myndighet grunnet sakens gjenstand. Denne forutsetningen skal forhindre at vertsstatens domstoler avskjæres fra å behandle saker med påståtte brudd på absolutte minimumsrettigheter for arbeidstakere.

5.3.3 Skade på person og eiendom (artikkel 12)

En stat kan i visse tilfeller ikke påberope seg immunitet i saker vedrørende økonomisk erstatning som følge av dødsfall eller personskade eller skade på eller tap av materielle eiendeler forårsaket av en handling eller unnlatelse som staten påstås å være ansvarlig for. Dette gjelder dersom handlingen eller unnlatelsen helt eller delvis fant sted på den annen stats territorium, og vedkommende som handlet eller unnlot å handle befant seg på det angitte territorium på det tidspunkt handlingen eller unnlatelsen fant sted. Dette gjelder likevel ikke dersom de berørte stater har avtalt noe annet.

Dette unntaket fra immunitet åpner for at skadelidte kan anlegge erstatningssøksmål ved skade forvoldt forsettlig eller uaktsomt av representanter for fremmed stat. En forutsetning for at dette unntaket fra immunitet kommer til anvendelse, er at den skadevoldende handling fant sted i den staten hvor skadelidte anlegger sak. Domstolsstatens lovgivning vil følgelig som regel legges til grunn i slike tilfeller.

Artikkel 12 tar først og fremst sikte på de tilfeller hvor skade forvoldes i forbindelse med trafikkulykker, samt ulykker ved transport av gods eller personer med fly-, skips- og jernbanetrafikk. Bestemmelsen er til hinder for at forsikringsselskap som ellers ville vært ansvarlig for slike skader påberoper seg den immunitet som ville tilkommet angjeldende stat. I tillegg til ovennevnte omfatter unntaket i artikkel 12 også andre skadevoldende handlinger, så som forsettlig skade på person og eiendom ved overfall og liknende, samt drap eller politisk motiverte likvideringer. Unntaket fra immunitet i artikkel 12 omfatter ikke de tilfeller hvor det ikke foreligger fysisk skade. Skade på f.eks. en persons omdømme faller utenfor artikkelens anvendelsesområde.

Vilkåret om at vedkommende som handlet eller unnlot å handle på statens vegne befant seg på det angitte territorium på det tidspunkt handlingen eller unnlatelsen fant sted, innebærer at unntaket fra immunitet ikke kommer til anvendelse ved skade som følge av at eksporterte eksplosiver, fyrverkeri o.l. ved uhell går i luften og forvolder skade i en annen stat. Ei heller omfatter derfor artikkel 12 skade som oppstår ved grenseoverskridende skyteepisoder o.l.

Unntaket fra immunitet i artikkel 12 gjelder uavhengig av om den skadevoldende handling oppstod som følge av myndighetsutøvelse eller andre handlinger av den skadevoldende stat.

Artikkel 12 omhandler utelukkende unntak fra statsimmunitet ved søksmål mot den påstått ansvarlige stat anlagt ved domstol i en annen stat. De folkerettslige regler om statsansvar for handlinger som er i strid med folkeretten faller utenfor bestemmelsens anvendelsesområde, jf. Folkerettskommisjonens kommentarer.

Unntaket i artikkel 12 kommer ikke til anvendelse i situasjoner som involverer væpnet konflikt, jf. Folkerettskommisjonens kommentarer.

5.3.4 Eierskap, besittelse og bruk av eiendom (artikkel 13)

I fravær av avtale mellom de berørte stater, kan en stat ikke påberope seg immunitet mot en annen stats domsmyndighet når domstolen forøvrig er kompetent i saker vedrørende fastlegging av statens rettigheter eller eierinteresser i eller dens besittelse eller bruk av fast eiendom som befinner seg i den annen stat ( bokstav a ). Det samme gjelder for saker angående statens forpliktelser som følge av dens nevnte eierinteresser i eller dens besittelse av slik fast eiendom. Fastlegging omfatter ikke bare å forvisse seg om eller verifisere at de beskyttede rettigheter faktisk består, men også å vurdere eller analysere substansen og omfanget av disse rettighetene, jf. konvensjonens vedlegg.

I henhold til artikkel 6 nr. 2 bokstav b kan en stat påberope seg immunitet også i de tilfeller hvor den ikke er oppført som part i saken, men målet med saken er å ramme denne statens eiendom m.v., jf. pkt. 3.2.1. Unntaket fra immunitet i artikkel 13 omfatter også slike tilfeller.

Derimot har unntaket fra immunitet i artikkel 13 ingen innvirkning på den immunitet og de privilegier som en stat i henhold til folkeretten nyter for eiendommer som benyttes som diplomatiske stasjoner eller øvrige eiendommer som nevnt i konvensjonens artikkel 3.

En stat er i mangel av avtale mellom de berørte stater avskåret fra å påberope seg immunitet dersom tvisten dreier om statens rettigheter eller eierinteresser i løsøre eller fast eiendom som skriver seg fra arv, overtakelse, gave mv. ( bokstav b ). Det samme gjelder dersom tvisten retter seg mot statens rettigheter eller eierinteresser i tilknytning til forvaltning av eiendom, så som stiftelsers eiendom, konkursbo m.v. ( bokstav c ). Bokstav c retter seg mot de tilfeller hvor en domstol forvalter slik eiendom, og en av de mulig berørte partene er en fremmed stat.

5.3.5 Immaterielle rettigheter (artikkel 14)

I saker som gjelder fastlegging av statens patentrettigheter, industrielle mønstre, firmanavn, varemerker, opphavsrett eller andre former for immaterielle eller industrielle rettigheter som nyter en viss beskyttelse i den annen stat, kan den saksøkte stat ikke påberope seg immunitet mot den annen stats domsmyndighet når domstolen for øvrig er kompetent ( bokstav a ). Dette gjelder ikke om de berørte stater har avtalt noe annet.

Likeledes gjelder det tilsvarende unntak fra immuniteten i saker vedrørende en påstått krenkelse fra nevnte stats side av slike rettigheter når rettigheten tilhører tredjemann beskyttet i domstolsstaten ( bokstav b ).

Unntaket fra immunitet i artikkel 14 befinner seg mellom unntaket for forretningstransaksjoner i artikkel 10 og unntaket for rettigheter i eller besittelse eller bruk av eiendom i artikkel 13. Dersom en stat f.eks. søker rettslig beskyttelse i en annen stat for rettigheter som nevnt i artikkel 14 bokstav a gjennom registrering av opphavsrett e.l., vil en naturlig konsekvens av dette være at den samtidig gir avkall på immunitet for søksmål knyttet til den nærmere fastlegging av denne rettigheten. Unntaket i bokstav a omfatter de saker som gjelder fastlegging av hvorvidt staten innehar rettigheter eller eierinteresser i nevnte immaterielle og industrielle rettigheter, samt det nærmere innhold og omfanget av disse, jf. også konvensjonens vedlegg.

Videre omfatter unntaket i artikkel 14 ikke bare de saker hvor søksmål er tatt ut mot en fremmed stat eller direkte angår fremmed stats rettigheter, men også de tilfeller hvor saken primært vedrører en tredjepersons rettigheter, og hvor fastlegging av dennes rettigheter avhenger av fremmed stats rettsstilling.

Artikkel 14 bokstav b oppstiller unntak fra immunitet i de tilfeller hvor en fremmed stat påstås å ha krenket rettigheter nevnt i artikkelens bokstav a. En slik krenkelse trenger ikke nødvendigvis å være et resultat av forretningsrelaterte handlinger fra nevnte stat, men kan også stamme fra ikke-kommersielle aktiviteter. For at unntaket skal komme til anvendelse må den påståtte krenkelse ha funnet sted på den annen stats territorium, og den aktuelle rettighet må tilkomme tredjemann og være rettslig beskyttet i domstolsstaten.

Unntaket i artikkel 14 kan fravikes ved avtale mellom de berørte stater. Bestemmelsen legger ingen føringer på utformingen av nasjonalt lovverk om immaterielle og industrielle rettigheter, men dette må selvsagt være i samsvar med de relevante internasjonale overenskomster på området.

5.3.6 Deltakelse i selskap, sammenslutninger m.v. (artikkel 15)

Et ytterligere unntak fra immunitet mot annen stats domsmyndighet gjelder i saker vedrørende statens deltakelse i et selskap eller en annen kollektiv gruppe. Forutsetninger for at unntaket skal komme til anvendelse er at gruppen har deltakere som ikke er stater eller internasjonale organisasjoner og er registrert eller stiftet i henhold til lovgivningen i den annen stat eller har sitt hovedkvarter eller hovedforetak i denne staten.

Formuleringen i artikkel 15 nr. 1 , «selskap eller en annen kollektiv gruppe, enten de er registrert eller ikke» er bevisst valgt for å dekke et vidt spekter av juridiske personer opprettet innenfor ulike rettssystemer, samt sammenslutninger og grupper som ikke er egne rettssubjekter. Selskapet eller den kollektive gruppe en stat deltar i kan ha et forretningsmessig formål, f.eks. et handelsselskap, men kan også være ikke-kommersielt rettet, så som en religiøs sammenslutning, en veldedighetsorganisasjon eller annen filantropisk organisasjon.

Artikkel 15 oppstiller unntak fra immunitet i tvister som gjelder den deltakende stats rettsstilling overfor den kollektive sammenslutningen som nevnt ovenfor, samt rettsstillingen i forhold til øvrige deltakere i sammenslutningen. Unntaket i artikkel 15 forutsetter at selskapet eller sammenslutningen har deltakere som ikke er stater eller internasjonale organisasjoner, og at enheten er registret eller stiftet i henhold til lovgivningen i domstolsstaten eller har sitt hovedkvarter eller hovedforetak i denne staten.

Når en stat beslutter å delta i et selskap eller en sammenslutning tilhørende i en annen stat, har den frivillig akseptert denne stats lovgivning vedrørende det aktuelle rettsforholdet. Det er da rimelig og naturlig at den annen stats domstoler har den nødvendige domsmyndighet over tvister med utspring i nevnte rettsforhold.

Immunitet kan likevel påberopes i slike saker, dersom partene i tvisten har avtalt dette skriftlig eller dersom dokumentet som oppretter eller regulerer vedkommende gruppes virksomhet inneholder slike bestemmelser, jf. artikkel 15 nr. 2.

5.3.7 Statseide eller statsdrevne skip for ikke-offisielle formål (artikkel 16)

En stat som eier eller driver et skip kan ikke påberope seg immunitet mot en fremmed stats domsmyndighet når domstolen forøvrig er kompetent i saker vedrørende driften av det angjeldende skipet dersom skipet på det tidspunktet saksgrunnlaget oppsto ble brukt til annet enn statlig ikke-kommersielt øyemed, jf. artikkel 16 nr. 1 . De berørte stater kan ved avtale fravike dette unntaket fra immunitet.

Krav som retter seg mot statseide eller statsdrevne skip kan oppstå som følge av eksempelvis kollisjon eller annet uhell til sjøs, assistanse ved ulykke til sjøs, reparasjoner, forsyninger eller andre kontraktsforhold overfor skipet, eller som følge av marin forurensning. Folkerettskommisjonen foreslo i utkastet til artikler om statsimmunitet en opplisting av disse eksemplene i konvensjonen. Eksemplene ble senere strøket under arbeidet i FNs generalforsamling, men tjener likevel til å eksemplifisere krav omfattet av artikkel 16. Eksemplene er imidlertid ikke ment å utgjøre noen uttømmende liste. Det vil til sist være opp til den kompetente domstol å avgjøre hvorvidt kravet skal tillates fremmet.

Artikkel 16 omhandler sentrale spørsmål innenfor både hav- og sjøretten. Unntaket fra immunitet gjelder for statseide eller statsdrevne skip for ikke-offisielle formål. Begrepet «skip» har i denne sammenhengen en vid betydning, og dekker alle former for sjøgående fartøyer, uavhengig av formell klassifisering, også slike som kun delvis benyttes i sjøgående trafikk. Artikkel 16 berører ikke folkerettens regler om luft- eller romfartsfartøy, se for øvrig artikkel 3 nr. 3. Konvensjonens skille mellom statsskip som benyttes for offisielle og ikke-offisielle formål, må antas å sammenfalle med skillet etter FNs havrettskonvensjon av 1982 mellom statsskip som benyttes for ikke-kommersielle og kommersielle formål, jf. sistnevnte konvensjons avsnitt 3, underavsnitt B og C.

I enkelte stater, samt også Brusselkonvensjonen om arrest i sjøgående skip av 1952 åpnes det for at en part med krav mot et skip kan søke dekning for dette kravet også i andre skip med samme eierskap som førstnevnte skip (såkalt søsterskip-jurisdiksjon). Slik søsterskip-jurisdiksjon er ikke omfattet av unntaket i artikkel 16.

Unntaket retter seg mot ovennevnte skip som benyttes til ikke-offisielle formål. Unntaket er basert på de samme kriterier som følger av Brusselkonvensjon av 1926 om visse ensartede regler om immunitet for statsskip. Denne konvensjonen tilkjenner ikke immunitet på grunnlag av eierskap, men basert på at det aktuelle skipet benyttes i statlig, ikke-kommersiell tjeneste.

Etter ordlyden i artikkel 16 nr. 1 retter unntaket fra immunitet seg mot driften av det aktuelle skipet. Dette omfatter først og fremst ikke-offisiell utnyttelse eller drift av skipet i forbindelse med transport av gods eller passasjerer til sjøs. Uttrykket «en stat som eier eller driver et skip» omfatter bl.a. en stats besittelse, kontroll, ledelse og chartring av skip, enten båten chartres for et visst tidsrom eller for en bestemt eller flere reiser.

I de tilfeller hvor et skip er statlig eiet, men driften av skipet forestås av et eget rettssubjekt (f.eks. et statlig eiet selskap), vil det være dette rettssubjektet som er underlagt en annen stats domsmyndighet, når domstolen forøvrig er kompetent i saken.

Det følger av artikkel 16 nr. 2 at immuniteten er i behold for krigsskip og marinehjelpefartøyer. Dette gjelder også i de tilfeller hvor disse unntaksvis benyttes i forbindelse med frakt av gods, f.eks. i forbindelse med en nødsituasjon. Øvrige statseide eller statsdrevne fartøyer som på det angjeldende tidspunkt benyttes utelukkende i statlig, ikke-kommersiell tjeneste er også omfattet av statsimmuniteten. For slike skip vil immuniteten imidlertid også følge av artikkel 16 nr. 1. Eksempler på skip som utelukkende antas benyttet i statlig, ikke-kommersiell tjeneste, er politibåter, tollbåter og sykehusskip.

Av artikkel 16 nr. 3 følger at en stat ikke kan påberope seg statsimmunitet overfor en annen stats domsmyndighet i saker vedrørende frakt av last om bord i skip eiet eller drevet av vedkommende stat, forutsatt at skipet på det tidspunkt tvisten oppstod ble benyttet i annet enn statlig, ikke-kommersielt øyemed. Unntakene i artikkel 16 nr. 1-3 retter seg mot den faktiske anvendelsen av de nevnte skip. Immunitet kan ikke påberopes med grunnlag i at skipene er tenkt brukt i statlig, ikke-kommersielt øyemed. Dette ble forkastet av Folkerettskommisjonen, fordi et unntak også for planlagt bruk ville vært for vagt og medført en rekke vanskeligheter ved fastleggingen av immunitet i praksis.

For last ombord på fartøy som nevnt i artikkelens nr. 2, samt last som er statlig eiet og som skal brukes utelukkende i statlig, ikke-kommersielt øyemed er immuniteten i behold, jf. artikkel 16 nr. 4 . Dette unntaket vil bl.a. omfatte varer og utstyr som fraktes i forbindelse med en statlig nødhjelpsoperasjon. Det er verdt å merke seg at unntaket i artikkel 16 nr. 4 også omfatter last som er tenkt brukt i statlig, ikke-kommersielt øyemed. Grunnen til at en annerledes løsning er valgt her enn i artikkel 16 nr. 1-3, er at bestemmelsen retter seg mot last ombord på skip. Denne kan vanskelig tas i bruk før den når bestemmelsesstedet, og følgelig må kriteriet «tenkt bruk» legges til grunn ved vurderingen av immunitetsspørsmålet.

En stat kan gjøre gjeldende alle anførsler for å bestride, hevde foreldet eller begrense erstatningsansvar som kan gjøres gjeldende av privateide skip samt privateid last og deres eiere, jf. artikkel 16 nr. 5. Dette omfatter også alle øvrige anførsler en stat kan gjøre gjeldende i tvister angående statlig eiendom. For det tilfelle at det i en pågående sak reises tvil om et statseid eller statsdrevet skip eller last som er statlig eid faktisk blir benyttet i statlig, ikke-kommersielt øyemed, skal en bekreftelse på slik bruk tjene som bevis på dette såfremt den er oversendt domstolen og undertegnet av diplomatisk representant for eller annen kompetent myndighet i vedkommende stat, jf. artikkel 16 nr. 6. De nærmere regler om framleggingen av slik bekreftelse reguleres av prosesslovgivningen i domstolsstaten.

Artikkel 16 nr. 5 og 6 gjelder både fartøy og last, og forsøker å opprette en balanse mellom unntakene fra immunitet i artikkel 16 nr. 1-4 og staters legitime behov for beskyttelse mot fremmede staters domsmyndighet.

5.3.8 Voldgiftsklausuler (artikkel 17)

I saker hvor en stat inngår en skriftlig avtale med en utenlandsk fysisk eller juridisk person som henviser eventuelle tvister i forbindelse med en forretningstransaksjon til voldgift, er vedkommende stat avskåret fra å påberope seg immunitet mot en annen stats domsmyndighet når domstolen for øvrig er kompetent. En forutsetning er at saken gjelder voldgiftavtalens gyldighet, tolkning eller anvendelse ( bokstav a ), voldgiftsprosedyren ( bokstav b ), eller stadfesting eller opphevelse av voldgiftskjennelsen ( bokstav c ). Dette unntaket fra immunitet gjelder imidlertid ikke om noe annet er avtalt i voldgiftsavtalen. Uttrykket forretningstransaksjon omfatter også investeringssaker, jf. konvensjonens vedlegg.

En forutsetning for unntak fra immunitet i henhold til artikkel 17 er at den annen stats domstol i henhold til nasjonal lovgivning, herunder denne stats internasjonale privatrett, for øvrig vil være kompetent til å utøve domsmyndighet. Et mulig grunnlag for domstolens kompetanse kan være at den avtalte voldgiftsdomstolen har sitt sete i domstolsstaten eller at partene i voldgiftsavtalen har valgt domstolsstatens rett i voldgiftsavtalen. Domstolen kan også være kompetent fordi tvistegjenstanden befinner seg i domstolsstaten. En stats samtykke til voldgift kan ikke anses å innebære avkall på immunitet overfor en annen stats ordinære domstoler som for øvrig ville vært kompetente når det gjelder sakens materielle aspekter. Unntaket i artikkel 17 begrenser seg til virkningene av voldgiftsavtalen. I hvilken grad nasjonale domstoler er kompetente til å overprøve voldgiftavtaler eller voldgiftskjennelser varierer fra stat til stat.

Artikkel 17 omfatter voldgiftsavtaler mellom en stat og utenlandske fysiske eller juridiske personer. Voldgiftsavtaler mellom stater eller mellom stater og internasjonale organisasjoner faller utenfor unntakets anvendelsesområde. Det er dog intet til hinder for at også disse inngår voldgiftsavtaler med klausuler om overprøving av avtalen av domstolene i en annen stat.

5.4 Statsimmunitet mot tvangsmidler (artikkel 18-21)

Artikkel 18-21 regulerer adgangen til bruk av tvangsmidler mot en stats eiendom i forbindelse med sak reist for en domstol i en annen stat. Konvensjonens klare utgangspunkt er at fremmede stater nyter immunitet mot tvangsmidler.

Spørsmålet om statsimmunitet mot tvangsmidler var omdiskutert under fremforhandlingen av konvensjonen. På den ene siden står hensynet til staters suverenitet. På den andre siden står hensynet til en privat kontraktspart, som kan være avhengig av tvangsmidler for å få dekning for kravet sitt i de tilfellene en stat ikke nyter statsimmunitet.

Konvensjonen skiller mellom tvangsmidler som iverksettes før og etter domsavsigelse. Uttrykket «sak reist ved en domstol i en annen stat» i artikkel 18 og 19 retter seg mot domstolene i den staten hvor den aktuelle eiendommen befinner seg, uavhengig av i hvilken stat hovedsøksmålet er reist.

Artikkel 18 stiller som utgangspunkt opp at stater nyter immunitet mot tvangsmidler som iverksettes i forbindelse med en rettergang før det foreligger dom i saken, så som beslag eller arrest. De aktuelle tvangsmidler varierer fra stat til stat. Begrepet tvangsmidler er følgelig brukt som en generell betegnelse. Begrepet skal tolkes vidt, og listen av eksempler er ikke uttømmende.

I motsetning til artikkel 16 og 19 inneholder bestemmelsen i artikkel 18 etter sin ordlyd ingen begrensning i immuniteten mot tvangstiltak før domsavsigelse for eiendom som benyttes i annet enn statlig, ikke-kommersielt øyemed. I henhold til folkerettslig sedvanerett er det imidlertid adgang til å anvende midlertidige tvangsmidler som eksempelvis arrest overfor statlige handelsskip m.v. Det fremgår ikke av forhandlingsdokumentene at en endring av gjeldende folkerett er tilsiktet på dette punktet, og det kan derfor ikke uten videre legges til grunn at immuniteten her utvides gjennom konvensjonen.

Bokstav a og b åpner for visse innskrenkelser i statsimmuniteten knyttet til tvangsfullbyrdelse, basert på den fremmede stats samtykke.

Bokstav a åpner for innskrenkninger i immuniteten mot tvangsmidler når en stat eksplisitt samtykker til dette. Samtykke kan være avgitt for iverksettelse av tvangsmidler generelt eller for spesielle tvangsmidler. Samtykket kan også være rettet mot en bestemt eiendom eller være begrenset til spesielle tiltak rettet mot en bestemt eiendom.

Slikt samtykke kan gis ved internasjonal overenskomst, gjennom voldgiftsavtale eller skriftlig kontrakt, samt gjennom en erklæring avgitt i retten eller ved skriftlig meddelse etter at det er oppstått tvist mellom partene. Samtykke kan bare trekkes tilbake i henhold til avtalen og aldri etter at rettergang er påbegynt.

Bokstav b åpner for innskrenkelser i immuniteten mot tvangsmidler i den utstrekning en stat har avsatt eller øremerket eiendom for kravet som ligger til grunn for vedkommende sak.

Bestemmelsen tar sikte på at uvedkommende eller ubeskyttede kreditorer ikke skal kunne forhindre staten i å innfri et spesifikt krav eller en innrømmet erstatningsplikt. Hvorvidt en eiendom faktisk er øremerket eller avsatt for kravet som ligger til grunn for saken, vil det være opp til den kompetente domstol å avgjøre.

Etter artikkel 19 er hovedregelen at stater nyter immunitet mot tvangsmidler som iverksettes i forbindelse med en rettergang etter at det foreligger dom i saken, så som beslag, arrest eller utlegg. Hvilke typer tvangsmidler det kan være snakk om varierer fra stat til stat. Begrepet tvangsmidler er følgelig brukt som en generell betegnelse. Begrepet skal tolkes vidt, og listen av eksempler er ikke uttømmende.

Artikkel 19 bokstav a og b åpner for tilsvarende begrensninger i immuniteten mot tvangsmidler basert på statens samtykke som artikkel 18. I tillegg åpner den i bokstav c for begrensninger i immuniteten mot tvangsmidler for visse eiendommer som vedkommende stat bruker eller tenker å bruke i annet enn statlig, ikke-kommersielt øyemed. En forutsetning er dog at nevnte eiendom befinner seg på den annen stats territorium, og at tvangsmiddelet retter seg mot en eiendom som har tilknytning til enheten søksmålet ble rettet mot. Immunitetsbegrensningen baserer seg på eiendommens faktiske eller planlagte bruk.

Begrepet «enhet» i artikkel 19 er nærmere definert i vedlegget til konvensjonen.

Artikkel 20 understreker at samtykke til domsmyndighet i artikkel 7 ikke er å anse som samtykke under artikkel 18 og 19 om tvangsfullbyrdelse.

Artikkel 21 snevrer inn unntaket i artikkel 19 bokstav c, ved å definere en rekke eiendommer som det ikke kan iverksettes tvangsmidler mot på grunnlag av bruk eller tiltenkt bruk. Listen er ikke uttømmende. Eksempelvis nevnes eiendom, herunder bankkonti, som brukes eller er tenkt brukt i arbeidet ved diplomatiske stasjoner. Spørsmålet om frysing av bankkonti tilhørende fremmede ambassader er praktisk viktig. Ambassadekonti som brukes til forretningsmessige formål faller utenfor opplistingen i artikkel 21. Dersom den aktuelle konto hovedsakelig brukes til offisielle formål vil den falle inn under artikkel 21, selv om den iblant anvendes til forretningsmessige transaksjoner, jf. Folkerettskommisjonens kommentarer.

Eiendommer av militær art som brukes ved utøvelsen av militære funksjoner er også omfattet av artikkel 21. Videre omfattes også bl.a. eiendom som inngår i statens kulturarv, såfremt den ikke er eller planlegges lagt ut for salg.

Staten kan samtykke i at det iverksettes tvangsmidler, etter avsagt dom også mot de typer eiendommer som er nevnt i artikkel 21, jf. artikkel 21 nr. 2. Slikt samtykke kan gis enten uttrykkelig eller ved å stille slik eiendom som nevnt i bestemmelsen som sikkerhet for kravet som ligger til grunn for vedkommende sak, jf. artikkel 18 og 19 bokstav b. Et generelt samtykke til tvangsmidler for eiendom beliggende på domstolsstatens territorium vil imidlertid ikke være tilstrekkelig for bruk av tvangsmidler mot eiendom som nevnt i artikkel 21.

5.5 Prosessuelle bestemmelser

5.5.1 Forkynnelse av stevning (artikkel 22)

Artikkel 22 fastlegger fremgangsmåten for å forkynne en stevning eller annet dokument om saksanlegg mot en fremmed stat. Spørsmålet om forkynning er av stor betydning blant annet på grunn av muligheten for uteblivelsesdom, jf. pkt. 3.5.2 om konvensjonens artikkel 23. I mangel av presise folkerettslige regler har spørsmålet i stor grad vært overlatt til nasjonal rett. Konvensjonen om statsimmunitet er den første konvensjonen som behandler spørsmålet.

Artikkel 22 åpner for ulike fremgangsmåter. Forkynning skal enten skje i tråd med en eventuell traktat mellom de berørte statene, eller i tråd med en eventuell avtale mellom saksøker og den involverte stat, med mindre avtalen er i strid med nasjonale regler i den staten saken føres. Dersom det ikke foreligger slik traktat eller avtale, skal forkynning skje via diplomatiske kanaler til utenriksministeriet i den staten som er saksøkt eller via ethvert annet middel akseptert av denne, med mindre dette strider mot nasjonale regler i den stat saken føres. Dokumentene skal om nødvendig være oversatt til det offisielle språket eller ett av de offisielle språkene i den berørte stat. En stat som foretar en prosesshandling knyttet til sakens realitet, kan ikke i etterkant påberope seg at forkynning ikke er funnet sted i henhold til bestemmelsen. Staten er likevel ikke forhindret fra å ta forbehold om dette.

5.5.2 Avsigelse av uteblivelsedom (artikkel 23)

En uteblivelsesdom mot en fremmed stat reiser særlige prinsipielle problemstillinger. Artikkel 23 slår derfor fast at uteblivelsedom ikke skal avsies mot en stat kun på grunnlag av at staten ikke møter for domstolen. Domstolen skal i tillegg, på eget initiativ, slå fast at vilkårene for forkynning er innfridd, at en periode på minst fire måneder har gått fra forkynning og at staten ikke nyter immunitet etter konvensjonen. Kopi av en uteblivelsedom, om nødvendig med oversettelse, skal formidles til den berørte stat på en av måtene spesifisert for forkynnelse i artikkel 22. Staten skal deretter gis en frist på minst fire måneder for å kreve at uteblivelsedommen settes til side.

Konvensjonen setter ingen minimumsfrist for tilsvar. Normalt vil en fremmed stat ha behov for mer tid enn en annen saksøkt fordi et tilsvar vil kreve betydelig kommunikasjon mellom den lokale ambassaden/representasjonen, det relevante departement og kvalifiserte lokale rådgivere. Det er bakgrunnen for at en stat har krav på minimum 60 dagers frist for tilsvar etter sedvaneretten. Det følger av konvensjonens fortale femte ledd at det ikke påvirker sedvanereglens gyldighet at den ikke er nedfelt i konvensjonen.

5.5.3 Privilegier og immunitet under rettsforhandlinger (artikkel 24)

Artikkel 24 tilkjenner en stat immunitet mot visse reaksjoner knyttet til å nekte eller unnlate å rette seg etter kjennelse om å legge frem bevis eller informasjon under rettsforhandlinger. Bakgrunnen for bestemmelsen er at en fremmed stat kan være forhindret fra å føye seg etter kjennelsen av hensyn til nasjonal lovgivning eller sikkerhet. Samtidig vil domstolen være bundet av nasjonale regler. I noen stater kan for eksempel nektelse av å fremlegge bevis innebære at dommeren kan eller må trekke en slutning som kan påvirke sakens realitet. Nr. 1 slår fast at immuniteten er begrenset til at slik nekt eller unnlatelse ikke skal sanksjoneres utover at opptreden kan få følger i forhold til sakens realitet. Nr. 1 siste setning presiserer at ingen bot eller straff skal ilegges. Bestemmelsen hindrer ikke domstolen i å pålegge fremleggelse av informasjon, men innebærer kun at det ikke skal medføre særskilte sanksjoner dersom staten unnlater å følge pålegget.

Nr. 2 slår fast at en stat som er saksøkt i en fremmed stat ikke kan pålegges å stille noen sikkerhet for saksomkostningene.

Artikkel 24 avspeiler en generelt akseptert regel om at stater nyter immunitet mot bøter og andre straffereaksjoner vedtatt av domstolene i en fremmed stat. Immunitet og privilegier under rettsforhandlinger i henhold til artikkel 24 gjelder uavhengig av om staten opptrer som saksøker eller saksøkt.

5.6 Avsluttende bestemmelser

5.6.1 Vedlegg (artikkel 25)

Artikkel 25 slår fast at konvensjonens vedlegg utgjør en integrert del av konvensjonen. Forståelsene i vedlegget utgjorde en avgjørende del av den fremforhandlede løsningen i forhold til ulike substansielle vanskeligheter. Ved tolkningen av konvensjonen må man derfor se nøye hen til disse forståelsene. De er omtalt ovenfor i tilknytning til omtalen av de relevante bestemmelsene.

5.6.2 Forholdet til øvrige folkerettslige forpliktelser (artikkel 26)

Artikkel 26 presiserer at konvensjonen ikke skal berøre rettigheter og forpliktelser for parter til eksisterende internasjonale konvensjoner som gjelder forhold omhandlet i denne konvensjonen.

Denne bestemmelsen må leses i lys av femte avsnitt i fortalen, og de spesifikke bevaringsklausulene i artikkel 3 som vedrører blant annet privilegier og immuniteter i forhold til statens diplomatiske stasjoner, konsulære stasjoner, delegasjoner ved internasjonale organisasjoner, statssjefer i kraft av sin stilling, og fly og gjenstander i verdensrommet som eies eller drives av en stat.

5.6.3 Tvisteløsning (artikkel 27)

Artikkel 27 pålegger statene å søke å løse tvister om tolkning og anvendelse av konvensjonen gjennom forhandlinger. Hvis slik tvist ikke kan løses i løpet av seks måneder skal den på forespørsel fra en av partene, overføres til voldgift. Dersom partene ikke kan bli enige om organiseringen av voldgiftsprosessen innen seks måneder, kan uenigheten henvises av en av partene til Den internasjonale domstol i Haag i henhold til domstolens statutter. Stater kan reservere seg mot denne muligheten når de slutter seg til konvensjonen. Det legges ikke opp til at Norge skal reservere seg mot denne muligheten. Det innebærer at Den internasjonale domstol vil ha jurisdiksjon til å behandle tvister knyttet til konvensjonen mellom Norge og andre parter som ikke har reservert seg mot domstolens jurisdiksjon.

5.6.4 Traktattekniske bestemmelser (artikkel 28-33)

Av konvensjonens artikkel 28 fremgår det at den ble åpnet for undertegning 17. januar 2005 og forblir åpen for undertegning frem til 17. januar 2007.

Artikkel 29 åpner for at alle stater kan slutte seg til konvensjonen. Tilslutning kan skje ved ratifikasjon, godtakelse eller godkjenning. Tilslutningsinstrumentet skal deponeres hos FNs generalsekretær.

Konvensjonen vil tre i kraft 30 dager etter dato for deponering av det 30. tilslutningsinstrumentet hos FNs generalsekretær, jf. artikkel 30.

En part kan skriftlig overfor FNs generalsekretær si opp konvensjonen. Oppsigelsen får virkning ett år etter dagen for mottagelsen av oppsigelsen. Konvensjonen vil likevel fortsette å gjelde for forhold som knytter seg til søksmål anlagt mot en stat før oppsigelsen av konvensjonen får virkning for noen av de berørte stater.

En oppsigelse berører ikke vedkommende parts plikt til å oppfylle enhver forpliktelse nevnt i konvensjonen som også gjelder etter sedvanebasert folkerett, uavhengig av konvensjonen, jf. fortalens femte linje og artikkel 3, og tilsvarende generelle regel, gjenspeilet i artikkel 43 i Wien-konvensjonen av 1969 om traktatretten. FNs generalsekretær skal være depositar for konvensjonen og endringer i den, jf. artikkel 32 nr 1.

Konvensjonen har samme gyldighet på alle FNs seks offisielle språk.