2 Bakgrunn

Som det er redegjort for i St prp nr 41 (1994-95) ble alternative ilandføringssteder for NorFra-rørledningen vurdert. Tekniske og økonomiske faktorer ble avgjørende for valget av Dunkerque i Frankrike. En forutsetning for å kunne treffe et valg mellom de foreliggende alternativer var at de rettslige og beskatningsmessige sider ved en ilandføring i Frankrike var fastlagt. NorFra-avtalen fastlegger disse vilkårene.

Forhandlingene med Frankrike om en overenskomst vedrørende ilandføring av en gassrørledning i nærheten av Dunkerque ble avsluttet i mars 1995. Avtalen ble undertegnet i Paris den 27 mars 1995 av nærings- og energiminister Jens Stoltenberg på grunnlag av Kgl resolusjon av 24 mars 1995. Fra norsk og fransk side er avtalen inngått med forbehold om henholdsvis Stortingets og Parlamentets godkjennelse.

Den norske forhandlingsdelegasjonen ble ledet av ekspedisjonssjef Tore Sandvold, Nærings- og energidepartementet, og har for øvrig bestått av medlemmer av det faste Unitiserings- og rørledningsutvalget, etablert ved Kgl resolusjon av 2 mai 1975, med deltakere fra Nærings- og energidepartementet, Finansdepartementet, Utenriksdepartementet og Oljedirektoratet.

Godkjennelse av NorFra-avtalen skal skje ved noteveksling. Utenriksdepartementet har mottatt underretning om at de interne prosedyrer for godkjenning av avtalen i Frankrike er fullført. Avtalen ble godkjent av den franske nasjonalforsamlingen ved lov av 17 mai 1995.

NorFra-avtalen, som i all hovedsak er bygget over samme lest som Europipe-avtalen av 20 april 1993 med Tyskland, tar sikte på å løse folkerettslige, skatterettslige og andre spørsmål som oppstår i tilknytning til legging og drift av et transportsystem for gass fra norsk kontinentalsokkel til det europeiske kontinentet. Avtalen bygger på de samme grunnleggende prinsipper som de andre avtalene som tidligere er inngått med Storbritannia, Tyskland og Belgia for ilandføringsrørledninger fra norsk kontinentalsokkel.

Etter avtalen skal ethvert skattespørsmål være underlagt Skatteavtalen mellom Norge og Frankrike, spesielt den tilleggsavtale som er inngått i forbindelse med NorFra-avtalen. Det vises til St prp nr 65 (1994-95) og merknadene til artiklene 4 og 14 nedenfor.

NorFra-rørledningen vil krysse dansk, tysk, nederlandsk og belgisk kontinentalsokkel. De folkerettslige regler for legging av rørledninger over annen stats kontinentalsokkel og kyststatens rettigheter følger av alminnelig folkerett og internasjonale konvensjoner. Kyststaten har rett til å godkjenne rørledningens trasé og treffe rimelige tiltak for leting etter og utnyttelse av egne undersjøiske naturforekomster og for å forhindre, redusere eller kontrollere forurensning fra en rørledning. De nødvendige avklaringer for legging og drift av NorFra-rørledningen med ovennevnte kyststater er gjennomført. Det er også inngått samarbeidsordninger mellom Oljedirektoratet og de kompetente tilsynsmyndigheter i alle de relevante kyststatene.

I denne sammenheng var Belgia i en spesiell situasjon ettersom Belgia ikke er part i Genèvekonvensjonen av 1958 om kontinentalsokkelen eller FNs Havrettskonvensjon av 1982. I tillegg mangler Belgia internrettslige hjemler for å håndheve de rettigheter Belgia har som kyststat i henhold til folkeretten. For å avhjelpe dette, ble det 20 desember 1996 undertegnet en overenskomst mellom Norge og Belgia. Den er gitt midlertidig anvendelse fra undertegningen, og er ikke av en slik art at den krever Stortingets godkjennelse.

Et avtrykk av NorFra-avtalen i norsk originaltekst følger som trykt vedlegg til denne proposisjonen.