3 Anvendelsesbegrensninger

3.1 Bakgrunn

Kraftkontrakter og leieavtaler med Statkraft på myndighetsbestemte vilkår er inngått under forutsetning av at kraften nyttes til industriell virksomhet, som regel på bestemte steder.

Ved behandlingen av St.prp. nr. 104 (1990-91), jf. Innst. S. nr. 30 (1991-92), foretok Stortinget en skjerpelse av industriens kraftdisponering ved å sette vilkår om at industrien må ha behov for all kraft de disponerer (behovsvilkåret). Regelen innebærer at industriens kjøp av fastkraft og kraft med risikodeling, samt middelproduksjonen fra egne og hjemfalte kraftverk, normalt ikke skal overstige kraftbehovet i industrivirksomheten. Vilkåret ses i konsernsammenheng. Det var lagt til grunn at konsern som har kontrakter eller avtaler basert på vilkårene i St.prp. nr. 104 (1990-91), ikke kan selge kraft ut av sitt system. Under visse forutsetninger tillates salg i inntil to år uten godkjennelse fra myndighetene. Salg med varighet over fem år skal avgjøres av Stortinget. Vilkåret skal imidlertid ikke være til hinder for at industrien tilpasser produksjonen midlertidig i tørrår, situasjoner med spesielt høy etterspørsel fra alminnelig forsyning, for eksempel kalde vintre, situasjoner med spesielt stor belastning på nettet etc. Kraft som genereres i varmegjenvinningsanlegg er unntatt fra behovsvilkåret og kan selges i markedet.

Anvendelses­begrensninger som er knyttet til den enkelte kontrakt, avtale eller konsesjon, gjelder uavhengig av behovs­vilkåret.

3.2 Behovsvilkåret

Behovsvilkåret gir kontroll med hele krafttilgangen, herunder finansielle og fysiske markedskontrakter. Vilkåret kan imidlertid svekke industriens insentiver til å skaffe seg ny krafttilgang og til å gjennomføre enøk-tiltak, for eksempel opprustning av egne kraftverk. Selv om kraftforbruket i industrien opprettholdes, kan inngåelse av nye kjøpskontrakter eller økt egenproduksjon resultere i at departementet må redusere leveransene fra kontrakter fornyet eller tildelt i henhold til St.prp. nr. 104 (1990-91). Dersom bedrifter med kraftoverskudd ikke har slike kontrakter, kan departementet inndra kraft fra andre bedrifter i konsernet.

Regjeringen foreslår at behovsvilkåret videreføres, men at det justeres etter det opplegget som Stortinget har vedtatt for Norsk Hydro, jf. St prp nr 38 og Innst. S. nr. 195 (1997-98). Justeringene foreslås å gjelde for bedrifter som inngår nye myndighetsbestemte kontrakter eller leieavtaler, og for bedrifter som har kontrakter og avtaler om foregrepet hjemfall basert på St.prp. nr. 104 (1990-91), som forblir uendret til utløp.

Det foreslås at det nye behovsvilkåret gjøres gjeldende fra 1.1.1999. Krafttilgang som bedriftene skaffer seg etter 1.1.1999, utenom nye myndighetsbestemte kontrakter og leieavtaler, skal ikke omfattes av behovsvilkåret. Forslaget innebærer at behovsvilkåret trappes ned etter hvert som kontrakter og annen krafttilgang reduseres eller faller bort.

Det foreslås at bare krafttilgang som har varighet utover 2002 regnes med. Dette er i overensstemmelse med fremgangsmåten som foreslås ved fastsettelse av volumene i de nye myndighetsbestemte kontraktene, jf. kapittel 2.2. At en ikke inkluderer krafttilgang som utløper innen 2002 har liten betydning for behovsvilkårets funksjon, men gjør det vesentlig enklere å praktisere. Kraft produsert i varmegjenvinningsanlegg skal ikke medregnes.

Dersom en bedrift foretar salg, reforhandlinger eller lignende disposisjoner som medfører at kraftvolum eller utløpsdato blir annerledes enn det som var lagt til grunn pr. 1.1.1999, må departementet i det enkelte tilfelle vurdere om de nye forholdene vil innebære endringer i omfanget av behovsvilkåret.

Behovsvilkåret vil representere en nedre grense for kraftforbruket i konsernets industrivirksomhet i Norge.

3.3 Lokale bindinger

I dagens kontrakter og leieavtaler er det variasjoner i vilkårene for kraftdisponeringen. Leieavtalene har visse bindinger til konkrete virksomheter. I de fleste kontraktene er det strenge krav knyttet til bedriftenes kraftforbruk.

I forslaget til nye myndighetsbestemte kontrakter og leieavtaler har Regjeringen lagt avgjørende vekt på bedriftenes betydning for berørte lokalsamfunn. Det er samtidig nødvendig å stimulere til omstillinger til virksomhet med tilstrekkelig lønnsomhet til å opprettholde aktiviteten på lang sikt. Det legges opp til en nedtrapping av volumene i kontraktene. Videre foreslås det at behovsvilkåret trappes ned etter hvert som kontrakter og annen tilgang utløper.

Det foreslås å sette vilkår om at kraftforbruket i bedriftene som kraften er forutsatt nyttet i, skal være minst like stort som summen av den nye myndighetsbestemte avtalen og øvrig krafttilgang i behovsvilkåret som går til den aktuelle bedriften. Bindingen vil dermed trappes ned over tid, i takt med at dagens krafttilgang reduseres og utløper. Dersom alle de kraftintensive bedriftene i et konsern tilbys nye myndighetsbestemte kontrakter eller nye leieavtaler, må hele konsernets krafttilgang pr. 1.1.1999 fordeles på de enkelte bedriftene. Dette er samme prinsipp som benyttes ved fastsettelse av kraftmengdene i nye kontrakter, jf. kapittel 2.2.

Regjeringen legger vekt på å ha strenge vilkår knyttet til de lokale bindingene. For mange av bedriftene som omfattes av proposisjonen, betyr forslagene en skjerpelse i de lokale bindingene. Dersom kraften fra kraftverk som omfattes av de nye leieavtalene ikke nyttes som forutsatt, må kraften selges tilbake til Statkraft til samme pris som i leieavtalen, jf. kapittel 3.4. For vel halvparten av bedriftene som får tilbud om nye kontrakter, vil forslaget innebære en viss reduksjon i volumet i den lokale bindingen. Men bindingene vil også bli styrket hos flere av bedriftene som tilbys nye kontrakter. Blant annet vil det nå bli lagt bindinger på bedrifter som ikke har hatt kontrakter med Statkraft på myndighetsbestemte vilkår tidligere. Det foreslås også en strengere praktisering av reglene, jf. kapittel 3.4.

I Sauda er kraftproduksjonen betydelig høyere enn forbruket ved smelteverket. Elkem har nylig inngått en avtale om salg av manganvirksomheten, blant annet smelteverkene i Sauda og Porsgrunn (PEA), til det franske selskapet Eramet. Overdragelsen vil skje så snart nødvendige tillatelser fra de respektive lands myndigheter foreligger. Partene har inngått avtale om at Saudefaldene skal levere 883 GWh/år til Eramet frem til 31.12.2010. Elkem har søkt departementet om unntak fra behovsvilkåret for dette salget. Regjeringen foreslår å sette som vilkår at kraften fortrinnsvis skal brukes ved smelteverket i Sauda, og at overskytende skal anvendes ved PEA. Det vises til St prp nr 51 (1998-99).

For tiden fra 1.1.2011 til 31.12.2030 legges det til grunn at Elkem, ved Saudefaldene, og Eramet inngår kraftkontrakt med en kraftmengde som tilsvarer 60 prosent av kraftbehovet ved smelteverket i Sauda pr. 1.1.1999. Det forutsettes at kraftkontrakten skal gå til å dekke kraftbehovet ved smelteverket i Sauda. Denne forutsetningen innebærer at smelteverket i Sauda får lenger varighet på leveransen enn bedrifter som tilbys ordinære kontrakter i denne proposisjonen. Smelteverket får heller ikke en nedtrapping av volumet fra og med 2011. Bedriften er lokalisert i sone C innen det distriktspolitiske virkeområdet. PEA i Porsgrunn tilbys ny myndighetsbestemt kontrakt fra 2011, jf. kapittel 2.2.

Løsningen om salg av kraft fra Elkem til Eramet forutsetter at avtalen om salg av smelteverkene iverksettes. I motsatt fall forutsettes det at et volum tilsvarende 60 prosent av kraftbehovet i smelteverket i Sauda pr. 1.1.1999 brukes i smelteverket i leieavtalens løpetid. Videre skal PEAs kraftbehov dekkes av Elkems øvrige krafttilgang, jf. kapittel 2.2.

Det forutsettes at kraftmengdene i leieavtalen, som ikke er knyttet til smelteverkene i Sauda og Porsgrunn (PEA), må benyttes i øvrige ferrolegeringsbedrifter i Elkem-konsernet.

Kraften fra Svelgen I og II forutsettes benyttet ved smelteverket i Bremanger.

Kraften fra Tysso II forutsettes benyttet i henhold til eksisterende konsesjon frem til utløp 31.12.2006. Etter dette forutsettes kraftvolumet i leieavtalen fordelt på Norzink, Odda Smelteverk og Tinfos Titan & Iron i forhold til disse bedriftenes kraftbehov pr. 1.1.2006. Det legges til grunn at Tyssefaldene leverer kraften på prisvilkår som reflekterer vilkårene i leieavtalen for Tysso II.

Eventuelle vilkår knyttet til økt krafttilgang i forbindelse med utbygging i vassdragene, må vurderes av myndighetene ved behandling av de enkelte saker.

3.4 Muligheter for omdisponering

Regjeringen legger vekt på at de ovennevnte vilkårene ikke bør svekke industriens muligheter til å foreta omstillinger og utvikling av et mer variert og robust næringsliv. Industrien har også behov for å kunne foreta tilpasninger av aktivitetsnivået som kan gi midlertidige reduksjoner i kraftbehovet. Det kan for eksempel skyldes midlertidig svikt i priser og avsetning, eller reparasjoner/ombygging av industrianleggene. Det er derfor behov for visse muligheter til å omdisponere kraft, enten innen konsernet eller gjennom salg ut av konsernet.

Departementet foreslår at industrien gis tillatelse til å foreta midlertidige omdisponeringer i inntil tre år uten godkjennelse fra myndighetene. Dette gjelder både i forhold til de lokale bindingene og i forhold til behovsvilkåret. Det innebærer en mindre lettelse i forhold til behovsvilkårs­reglene som følger av St.prp. nr. 104 (1990-91), hvor kraftsalg fra industrien i mer enn to år normalt ikke skal finne sted. Det foreslås også at vol­umbegrensningen, som tidligere har vært for eld­re kontrakter, faller bort.

Det foreslås at alle søknader om omdisponering kan avgjøres av departementet. Det innebærer at søknader om omdisponering utover fem år ikke lenger må forelegges Stortinget.

Det er ikke hensiktsmessig å fastsette detaljerte vilkår for når og under hvilke forutsetninger brudd på lokale bindinger eller behovsvilkåret skal tillates. Dette må myndighetene vurdere i hvert enkelt tilfelle.

Dersom bedriften nedlegges eller varig innskrenker driften, slik at anvendelsesbegrensningene brytes, er utgangspunktet at krafttilgangen faller bort eller innskrenkes umiddelbart.

Det legges opp til en streng praksis når det gjelder midlertidige brudd på anvendelsesbegrensningene av lengre varighet enn tre år, og ved varige nedleggelser eller innskrenkninger. Dette må anses som en skjerpelse i forhold til tidligere. En slik skjerpelse må sees i sammenheng med de lettelser som foreslås i behovsvilkåret og de lokale bindingene.

I utgangspunktet vil imidlertid departementet ikke avvise omdisponeringer innen et konsern. Forhold som kan komme inn i vurderingen av slike omdisponeringer, er for eksempel omfanget av endringer i sysselsettingen, alternativ sysselsetting lokalt, og eventuelle forpliktelser selskapet påtar seg overfor lokalsamfunnet.

Odda og Mo i Rana er to industristeder som er særpreget ved at det i samme lokalsamfunn er lokalisert flere kraftintensive virksomheter, med ulike eiere, som har kraftleveranser på myndighetsbestemte vilkår. Mo i Rana tilhører sone B i det distriktspolitiske virkeområdet, mens Odda ligger i sone C. Departementet mener at det på disse to stedene, i gitte situasjoner, kan være hensiktsmessig å akseptere omdisponeringer av kraftleveranser mellom bedriftene som tilbys myndighetsbestemte leveranser i denne proposisjonen. Ved vurdering av slike omdisponeringer må det legges vekt på sysselsettingseffekter knyttet til en omdisponering, og hvorvidt en slik omdisponering er hensiktsmessig sett i forhold til en langsiktig næringsutvikling i disse lokalsamfunnene.

Departementet vil fastsette nærmere regler for kontroll av om kraften disponeres som forutsatt. Det tas blant annet sikte på at industrien jevnlig skal informere departementet om blant annet kraftforbruk og krafttilgang. Industrien må dessuten uoppfordret gi informasjon som har betydning i forhold til anvendelsesbegrensningene.

Dersom vilkårene for kontraktene ikke overholdes, kan departementet redusere kraftleveransene. Dersom behovsvilkåret ikke er oppfylt, kan departementet redusere kontrakter som er fornyet eller tildelt i henhold til St.prp. nr. 104 (1990-91) og denne proposisjonen.

Et slikt sanksjonsvilkår kan være komplisert å praktisere for kraft produsert i kraftverk som industrien selv disponerer. Departementet foreslår derfor at det i de nye leieavtalene tas inn vilkår om at kraft som ikke benyttes som forutsatt, må selges tilbake til Statkraft til samme pris som i leieavtalen. Ved hel eller delvis nedleggelse av industrivirksomhet som kraften er bundet til, kan det være aktuelt at Statkraft overtar driften av, og krafttilgangen fra, de utleide anleggene før leieavtalen utløper. Det samme gjelder hvis leietaker misligholder avtalen.

I St prp nr 51 (1998-99) foreslår Regjeringen at Elkem gis unntak fra behovsvilkåret for salg av 883 GWh/år til Eramet frem til 31.12.2010. Dersom kraften ikke nyttes som forutsatt i smelteverkene i Sauda og Porsgrunn, må Saudefaldene selge kraft tilbake til Statkraft til samme pris som i den til enhver tid gjeldende leieavtale. Reglene knyttet til behovsvilkåret i St.prp. nr. 104 (1990-91), med senere eventuelle endringer, skal legges til grunn. I forhold til det justerte behovsvilkåret, jf. kapittel 3.2, innebærer dette blant annet at leveringsforpliktelsen på 883 GWh/år til 2010 skal trekkes fra i Elkems behovsvilkår.

Som nevnt i kapittel 3.3 forutsettes det at Saudefaldene i den nye leieavtalen forpliktes til å tilby Eramet en kraftkontrakt på et visst volum for bruk i smelteverket i Sauda etter 2010. Også leveringsforpliktelsen etter 2010 fratrekkes Elkems behovsvilkår, så lenge leieavtalen løper. Dersom forbruket i smelteverket i Sauda er lavere enn det angitte kontraktsvolumet, må departementet ta stilling til reduksjon i kontraktsvolumet. Det foreslås at reduksjonen tilfaller Statkraft til samme pris som i den til enhver tid gjeldende leieavtale. Dersom Saudefaldene ikke skulle inngå kraftkontrakt med Eramet som forutsatt, skal det angitte kontraktsvolumet tilfalle Statkraft til leiepris.