1 Innledning

Europarådets konvensjon om beskyttelse av menneskerettighetene og menneskets verdighet i forbindelse med anvendelsen av biologi og medisin: konvensjonen om menneskerettigheter og biomedisin (heretter kalt biomedisinkonvensjon) er av 4. april 1997 og trådte i kraft 1. desember 1999.

Konvensjonen er det første bindende all-europeiske instrument som ivaretar enkeltmenneskets rettigheter ved medisinsk forskning og behandling, og som gir klare rettigheter for den enkelte. Konvensjonen består av en rammetekst som slår fast de viktigste prinsippene til beskyttelse av menneskets verdighet i forbindelsen med anvendelsen av biologi og medisin. Tilleggsstandarder og mer detaljerte spørsmål reguleres i tilleggsprotokoller. Det foreligger en protokoll som forbyr kloning, en protokoll om transplantasjon av organer og vev fra mennesker, samt en protokoll om biomedisinsk forskning. Norge har foreløpig kun undertegnet klonings- og forskningsprotokollen. Det arbeides i Helse- og omsorgsdepartementet med å tilrettelegge grunnlaget for undertegning av transplantasjonsprotokollen. Protokollene kan i henhold til konvensjonens artikkel 31 ikke ratifiseres før selve konvensjonen er ratifisert.

Initiativ til biomedisinkonvensjonen kom fra daværende generalsekretær i Europarådet, Cathrine Lalumière. Fra norsk side deltok en representant fra det daværende Sosial- og helsedepartementet i Styringskomiteen for bioetikk (Steering Committee on Bioethics – CDBI), som hadde ansvar for å utarbeide utkast til konvensjonen.

I og med at gjennomføring av konvensjonen nødvendiggjør lovendring, er Stortingets samtykke til ratifikasjon av konvensjonen nødvendig i medhold av Grl. § 26, annet ledd.

Konvensjonen i engelsk originaltekst med norsk oversettelse følger som trykt vedlegg til proposisjonen.