2 Generelt om konvensjonen

I likhet med den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) inneholder konvensjonen ikke definisjon av betegnelsen «menneske». Det er opp til de stater som slutter seg til konvensjonen å definere hvorvidt betegnelsen også skal omfatte det ufødte liv. Det etableres et vern av personer som ikke er i stand til å samtykke, slik at inngrep på helseområdet ovenfor en slik person som hovedregel kun kan foretas når det er direkte til fordel for personen selv. Det gjelder et unntak for samtykke i nødssituasjoner. Visse sider av tvangsbehandling av alvorlig sinnslidende personer reguleres.

Konvensjonen fastsetter respekt for privatlivet med hensyn til opplysninger om egen helse. Den beskytter videre menneskets arveanlegg, og forbyr diskriminering på grunnlag av arveanlegg.

Konvensjonen stiller en rekke betingelser for at biomedisinsk forskning skal kunne utføres, og legger videre opp til meget strenge beskyttelsesregler for forskning på personer som ikke kan gi eget samtykke. Transplantasjon fra personer som ikke kan gi eget samtykke skal kun unntaksvis finne sted - og da under meget strenge betingelser. Menneskekroppen eller deler av den kan ikke gi opphav til økonomisk gevinst.

Den europeiske menneskerettighetsdomstolen kan på anmodning avgi rådgivende fortolkninger om juridiske spørsmål. Konvensjonen gir ikke klagemulighet for den enkelte borger slik som tilfellet er med den europeiske menneskerettighetsdomstolen.