4 Forholdet til norsk rett

Norsk lovgivning og praksis er i dag langt på vei tilfredsstillende i forhold til de krav som konvensjonen stiller. Ved nyere lovendringer i den psykisk helsevernloven er konvensjonens bestemmelser tatt hensyn til under utformingen av vilkårene for tvungent psykisk helsevern i § 3–3, jf. Ot.prp. nr. 11 (1998–99). Det samme ble gjort for endringer i transplantasjonsloven vedrørende kommersiell utnytting av organer, jf. transplantasjonsloven § 10 a og Ot.prp. nr. 77 (1999–2000).

Norsk rett er imidlertid ikke fullt ut i overensstemmelse med konvensjonens bestemmelser på alle punkter. Det ble konstatert uoverensstemmelse mellom konvensjonens krav hva angår inngrep overfor personer som ikke selv kan samtykke og reglene om dette i lov av 13. juni 1975 om svangerskapsavbrudd og lov av 3. juni 1977 nr. 57 om sterilisering, slik at det er nødvendig med endringer i disse lovene.

Når det gjelder lov av 13. juni 1975 om svangerskapsavbrudd inneholder den ingen begrensning om at svangerskapsavbrudd kun kan tillates der inngrepet er til direkte fordel for vedkommende. Lov om svangerskapsavbrudd inneholder heller ikke noen begrensing av hvilke formål inngrepet kan fremme. Det er derfor nødvendig med lovendring for å oppfylle biomedisinkonvensjonens krav.

Når det gjelder sterilisering, åpner biomedisinkonvensjonen for at at inngrep kan begrunnes av hensyn til andre, men kun i tilfeller der det er forholdsmessighet mellom de hensyn som begrunner sterilisering og konsekvensen av dette, nemlig tap av forplantningsevne. Gjeldende lov om sterilisering krever ikke at det skal foretas en forholdsmessighetsvurdering, og det er derfor tvilsomt om loven oppfyller konvensjonens krav på dette punkt.

Etter lov om sterilisering § 8 første ledd kan en person etter søknad få tillatelse til kastrasjon hvis han på grunn av abnorm kjønnsdrift må formodes å ville begå sedelighetsforbrytelser. Etter § 8 annet ledd jf. § 9 åpnes det for at Steriliseringsrådet også kan tillate kastrering etter søknad fra en persons verge. Dette er kun i tilfeller der personen har en så alvorlig sinnslidelse eller psykisk utviklingshemming eller psykisk svekkelse at vedkommende ikke har evne til selv å ta standpunkt til inngrepet. Videre er det et vilkår om at helbredelse eller vesentlig bedring ikke kan påregnes. Loven krever imidlertid ikke at kastrering kun kan tillates etter en forholdsmessighetsvurdering mellom inngrepets formål og konsekvens. Slik sett kan bestemmelsen vanskelig sies å oppfylle kravet i biomedisinkonvensjonen om at slike inngrep kun kan tillates når de er «nødvendige i et demokratisk samfunn».

Helse- og omsorgsdepartementet fremmer i Ot.prp. nr. 63 (2005–2006) forslag om endringer i nevnte lover for å bringe norsk rett i overensstemmelse med biomedisinkonvensjonen.