3 Nærmere om den økonomiske utviklingen i næringen

3.1 Den økonomiske situasjonen

3.1.1 Materiale og metode

Totalregnskapet for reindriftsnæringen viser hovedtrekkene i utviklingen i næringen, og gir en oversikt over de økonomiske forholdene. Det vises til tabell 3.1 som viser hovedtallene for regnskapsårene 1997-2000 og foreløpig regnskap for 2001.

Hoveddelen av datamaterialet er knyttet til kalenderår. Tallmaterialet som er hentet fra reineiernes melding om reindrift er knyttet opp mot driftsår. Et driftsår varer fra 1. april til 31. mars påfølgende år. Formelt sett består antall driftsenheter både av aktive og inaktive driftsenheter. Med aktive driftsenheter menes driftsenheter som i reineiernes melding om reindrift står oppført med rein i sluttstatus, per 31. mars. Dette inkluderer også oppbygningsbruk og uoppgjorte dødsbo. Med inaktive driftsenheter menes enheter som står uten rein i sluttstatus, men som ikke er formelt avviklet.

Reindriftsforvaltningen samler hvert år inn oppgaver over totalt antall slakt, vekter og priser. Disse data danner grunnlaget for beregning av næringens avkastning.

Reintallet per 1. januar varierer fra år til år, både på grunn av reelle endringer i reintallet og forskyvning av slaktetidspunkt. Ved å korrigere salgsinntektene med endringer i reinhjordverdien, framkommer næringens produksjonsverdi. Endringer i dyretallet verdsettes til full slakteverdi. Verdiøkningen inntektsføres, mens verdinedgang føres til fradrag.

Bygging av fellesgjerder i Vest-Finnmark og ressursovervåkning gir til dels betydelige arbeidsinntekter for reindriftsutøverne. Da disse aktivitetene er direkte knyttet til reindriften, og dessuten vil påvirke reindriftsnæringen, finner man det riktig å ta med disse arbeidsinntektene.

Erstatninger regnes også som inntekter til næringen. De ordningene som er tatt med er erstatninger fra Direktoratet for naturforvaltning for rovviltskader, erstatninger over reindriftsavtalen ved omfattende tap av rein og erstatninger fra NSB for rein ihjelkjørt av tog.

Erstatninger for arealinngrep beregnes ut fra regnskap fra reinbeitedistrikt og reindriftsfond og anvendes i hovedsak til dekning av felleskostnader.

Driftsenhetenes totale kostnader beregnes på grunnlag av et utvalg av skatteregnskap. Antall regnskap utgjør nå 63 % av alle driftsenhetene. Driftskostnadene og avskrivninger for snøscooter og maskiner er korrigert for den andelen privat bruk som driftsenhetene oppgir i sine næringsoppgaver.

Felleskostnader beregnes i prinsippet på grunnlag av regnskap fra reinbeitedistrikter, reindriftsfond og offentlige regnskap. Tamreinlagenes kostnader er beregnet ut fra samtlige lags regnskap. Når det gjelder tilskudd med inntektsvirkning deles posten i ordinære- og ekstraordinære tilskudd. Posten ekstraordinære tilskudd har omfattet ulike ordninger over tid. I sammenligningsperioden gjelder dette støtte til driftsenheter i Sør-Trøndelag/Hedmark, Nord-Trøndelag, Nordland og Troms reinbeiteområder for å gjenopprette en ordinær driftssituasjon i distrikter som er rammet av ekstraordinære vanskelige driftsforhold. Skjønnsmessig støtte, ekstraordinær støtte og ekstra kalvetilskudd til driftsenheter i Finnmark og Troms i forbindelse med «krisevinteren 1997». Dekning av advokatutgifter i forbindelse med rettighetsspørsmål i Sør-Trøndelag/Hedmark og Troms reinbeiteområder.

Etter Tsjernobyl-ulykken ble det satt i verk tiltak for å holde reindriftsutøverne økonomisk skadesløse og for å kunne nytte en så stor del som mulig av reindriftens produkter som mat. For å få tatt ut slaktedyrene når bequerellnivået er lavest, og før det er nødvendig å sette inn mer kostnadskrevende tiltak som fôring eller kassasjon, gis det kompensasjon for vekttap og merkostnader ved tidlig- og fremskyndet slakting. Det gis også tilskudd til nedforing av slaktedyr. Kostnader ved kassasjon av slakt inngår i verdien av kjøtt og biprodukter. Kostnader for reinbeitedistriktene og reineierne er inkludert i næringens totale kostnader. Økt arbeidsforbruk og eventuelle inntektsvirkninger som følge av dette, er inkludert, men ikke spesifisert.

Reindriftsnæringens kapital domineres av en stor hovedverdi, reinen. Statusverdi beregnes på grunnlag av totalt reintall per 31. mars, beregnet livdyrverdi og flokksammensetning. Livdyrprisene beregnes årlig på grunnlag av total gjennomsnittspris og gjennomsnittsvekter for ulike dyrekategorier i de enkelte reinbeiteområdene. Andre aktiva slik som statusverdi på driftsbygninger, private reindriftsanlegg, maskinelle hjelpemidler og gjeld beregnes på grunnlag av det samme utvalget som kostnadsundersøkelsen.

3.1.2 Totalregnskapet for reindriften

Sammendraget av reindriftens totalregnskap for perioden 1997-2001 er satt opp i tabell 3.1. På bakgrunn av den store usikkerheten som er knyttet til endringer i reinhjordverdien, holdes denne verdien utenfor det foreløpige regnskapet for 2001.

Reindriftsnæringen er fortsatt inne i en vanskelig situasjon med lav produktivitet og store tap. Likevel var det en forbedring i resultatmålene fra 1999 til 2000. Vederlag for arbeid og egenkapital økte med 10,1 mill kr, fra 59,3 mill kroner i 1999 til 69,4 mill kroner i 2000. Dette ga et vederlag for arbeid og egenkapital per årsverk på 71 296 kroner, og et vederlag for arbeid og egenkapital per driftsenhet på 116 982 kroner. Den positive endringen i resultatmålene fra 1999 til 2000 kan i hovedsak forklares ut fra endringer i:

• reinhjordverdien

• erstatninger for tap av rein

• ordinære statstilskudd

Sum inntekter økte fra 92,0 mill kroner i 1999 til 97,8 mill kroner i 2000, vesentlig som følge av en positiv endring i reinhjordverdien og økte erstatninger for tap av rein. Kjøttinntektene ble derimot redusert fra 72,7 mill kroner i 1999 til 59,5 mill kroner i 2000. Nedgangen i kjøttinntektene skyldes i første rekke en reduksjon i slaktekvantum levert slakteri fra 1 286 tonn i 1999 til 924 tonn i 2000. Gjennomsnittlig pris utbetalt til produsent økte fra kroner 44,98 per kg i 1999 til kroner 46,95 per kg i 2000.

Driftsenhetenes kostnader og tamreinlagenes kostnader ble redusert med henholdsvis 4,9 mill kr og 0,2 mill kr fra 1999 til 2000, mens felleskostnadene økte med 4,4 mill kr. I sum ga dette en mindre endring i de totale kostnadene (-0,7 mill kr) fra 82,4 mill kr i 1999 til 81,8 mill kr i 2000. I likhet med de tre foregående årene var det ingen utenlandshandel med levende rein i 2000.

Sum statstilskudd økte fra 56,5 mill kr i 1999 til 60,3 mill kr i 2000. Den største økningen kan knyttes til posten ordinære tilskudd (+5,0 mill kr), men også de ekstraordinære tilskuddene og tilskuddene til binæringer økte fra 1999 til 2000. Derimot minket postene andre tilskudd og tiltak mot radioaktivitet fra 1999 til 2000.

Renter på lånt kapital økte fra 6,8 mill kr i 1999 til 7,0 mill kr i 2000, mens rentesatsen gikk ned fra 8,7 % i 1999 til 8,5 % i 2000.

Vederlag for arbeid og egenkapital per årsverk økte fra 71 296 kroner i 2000 til 123 041 kroner i foreløpig regnskap 2001. Hovedårsaken til denne veksten er det ekstraordinære statstilskuddet på 20 mill kroner som ble utbetalt til enkelte driftsenheter i Troms og Finnmark i 2001. Det forventes derfor at inntektene vil være tilbake på tidligere års nivå i regnskapet for 2002.

3.1.3 Totalregnskapet for 2000 etter reinbeiteområde

Tabell 3.2 viser variasjon i lønnsomhet mellom de ulike reinbeiteområdene i 2000. Som tidligere er lønnsomheten best i de sydligste reinbeiteområdene. Det er viktig å understreke at i reinbeiteområdene med høyest vederlag til arbeid og egenkapital ikke har et spesielt godt resultat, sett i forhold til andre yrkesgrupper.

Det går frem av tabell 3.2 at det er klare nivåforskjeller i resultatmålene mellom reinbeiteområdene sør for Troms og de nordlige reinbeiteområdene, med unntak av Polmak/Varanger. Vederlag for arbeid og egenkapital samlet for de sørlige samiske reinbeiteområdene er på henholdsvis 291 956 kroner per driftsenhet og 208 609 kroner per årsverk. For de nordlige reinbeiteområdene, med unntak av Polmak/Varanger, viser tilsvarende beregninger 53 899 kroner per driftsenhet og 32 129 kroner per årsverk.

Troms og Nord-Trøndelag har en negativ endring i resultatmålene fra 1999 til 2000. For de øvrige reinbeiteområdene er endringen positiv. Den negative utviklingen i Troms reinbeiteområde skyldes i hovedsak reduserte kjøttinntekter og økte kostnader. De viktigste forklaringsfaktorene for den negative utviklingen i Nord-Trøndelag reinbeiteområde er reduserte kjøttinntekter, økte kostnader og reduserte statstilskudd.

Endringer i reinhjordverdien framkommer som følge av endringer i reintallet og forskyvninger i slaktetidspunktet. Tabell 3.2 viser at disse endringene har stor betydning for resultatmålene i de fleste reinbeiteområdene. I tillegg til at endringer i reinhjordverdien har stor betydning for resultatmålene i de fleste reinbeiteområdene innenfor samme år, har de også avgjørende betydning for endringer i resultatmålene innenfor et område mellom år. Fra 1999 til 2000 utgjør endringene i reinhjordverdien følgende verdiendring i 1 000 kroner for de ulike reinbeiteområdene:

• Øst-Finnmark +3 244 kroner (Polmak/Varanger +520 kroner, Karasjok +2 724 kroner),

• Vest-Finnmark - 326 kroner,

• Troms +967 kroner,

• Nordland +3 268 kroner,

• Nord-Trøndelag +1 756 kroner,

• Sør-Trøndelag/Hedmark +1 329 kroner,

• Tamreinlag +1 448 kroner.

Sum inntekter øker fra 1999 til 2000 i alle reinbeiteområder unntatt Nord-Trøndelag. I Øst-Finnmark og Troms skyldes økningen en kombinasjon av økte erstatningsutbetalinger og positive endringer i reinhjordverdien. I Vest-Finnmark skyldes endringen økte binæringsinntekter og økte erstatninger. I Nordland kan endringen i hovedsak knyttes til en positiv endring i reinhjordverdien. I Sør-Trøndelag/Hedmark og tamreinlagene skyldes økningen økte kjøttinntekter og positive endringer i reinhjordverdien. Nedgangen i totale inntekter fra 1999 til 2000 i Nord-Trøndelag skyldes reduserte kjøttinntekter og reduserte erstatningsutbetalinger.

De totale kostnadene øker fra 1999 til 2000 i Troms, Nordland, Nord-Trøndelag og Sør-Trøndelag/Hedmark reinbeiteområder. Nordland reinbeiteområde har den prosentvis største kostnadsøkningen (+16,5 %), mens kostnadene i Karasjok reinsogn reduseres mest (-15,8 %).

Sum statstilskudd øker fra 1999 til 2000 i samtlige reinbeiteområder unntatt Nord-Trøndelag reinbeiteområde. Økningene kan i hovedsak knyttes til posten ordinære tilskudd.

Polmak/Varanger: Positiv endring i reinhjordverdien, økte erstatninger for tap av rein, reduserte kostnader og økte statstilskudd gir en positiv utvikling i resultatmålene, til tross for reduserte i kjøttinntekter.

Karasjok: Den positive endringen i resultatmålene skyldes en positiv endring i reinhjordverdien, økte erstatninger, reduserte kostnader og økte statstilskudd. I likhet med situasjonen i Polmak/Varanger reduseres kjøttinntektene også i Karasjok.

Vest-Finnmark: Kjøttinntektene og reinhjordverdien reduseres, men økte tilskudd til binæringer, økte erstatninger for tap av rein, reduserte kostnader og økte statstilskudd medfører en forbedring av resultatmålene.

Troms: Den negative utviklingen i resultatmålene er en følge av reduksjoner i kjøttinntektene, kjøre- og arbeidsinntektene og binæringsinntektene, kombinert med økte kostnader. En positiv endring i reinhjordverdien, økte erstatninger og økte statstilskudd bidrar imidlertid til å dempe den negative effekten.

Nordland: Den positive endringen i resultatmålene skyldes i hovedsak en positiv endring i reinhjorden og økte statstilskudd, men også binæringsinntektene og kjøre- og arbeidsinntektene øker. Reduserte kjøttinntekter, reduserte erstatningsutbetalinger og økte kostnader bidrar derimot til å begrense effekten.

Nord-Trøndelag: Den negative endringen i resultatmålene skyldes reduserte kjøttinntekter, reduserte erstatninger, økte kostnader og reduserte statstilskudd, mens en positiv endring i reinhjorden demper de negative utslagene.

Sør-Trøndelag/Hedmark: Økte kjøttinntekter, økte kjøre- og arbeidsinntekter, økte binæringsinntekter, en positiv endring i reinhjordverdien og økte statstilskudd bidrar til resultatforbedring, til tross for at erstatningsutbetalingene reduseres og kostnadene øker.

Tamreinlag: En kombinasjon av økte kjøttinntekter, positive endringer i reinhjordverdien, økte erstatninger, reduserte kostnader og økte statstilskudd gir en forbedring av resultatmålene.

Det totale økonomiske resultatet for næringen samlet sett må fortsatt karakteriseres som svakt. Departementet vil peke på de store forskjellene i produksjonstilpasning og effektivitet i næringen. Den økonomiske og sosiale situasjonen for reineierne i store deler av de sentrale reinbeiteområdene i Finnmark er fortsatt meget vanskelig. Totalregnskapet viser at de økonomiske resultatene er svært dårlige. Det er få alternative inntekts- og sysselsetningsmuligheter, noe som forverrer situasjonen i regionen og skaper risiko for ny overetablering i næringen. Situasjonen krever at det blir lagt til rette for de som må ut av næringen, samtidig som man sikrer framtidens reindriftsutøvere trygge og gode rammebetingelser. De økonomiske virkemidlene over avtalen bør fortsatt stimulere til høyt slakteuttak, tidligere gjennomføring av slaktingen og satsing på utviklings- og investeringstiltak. Dette er helt nødvendig for å sikre en bærekraftig utvikling i reindriftsnæringen.

3.1.4 Driftsenhetenes økonomi i 2000

Tabell 3.3 viser gjennomsnittlige nøkkeltall per driftsenhet i reinbeiteområdene. Tabellen viser store variasjoner mellom områdene. Her vises det til bl.a. variasjonen i gjennomsnittlige kjøttinntekter per driftsenhet mellom de ulike reinbeiteområdene der kjøttinntektene per driftsenhet i Sør-Trøndelag/Hedmark reinbeiteområde er 5,4 ganger høyere enn i Karasjok reinsogn. Den gjennomsnittlige kjøttinntekten per rein varierer mellom 233 kroner i Vest-Finnmark reinbeiteområde og 697 kroner i Sør-Trøndelag/Hedmark reinbeiteområde. Gjennomsnittlig kjøttinntekt per rein i samisk reindrift var 324 kroner. Tilsvarende tall for 1999 var 370 kroner per rein. For tamreinlagene var den gjennomsnittlige kjøttinntekten på 731 kroner per rein i 2000, og 722 kroner per rein i 1999.

Variasjonen i kjøttinntekter per rein har sammenheng med at produksjonen per rein i vårflokk varierer vesentlig mellom reinbeiteområdene. Karasjok reinsogn, Vest-Finnmark og Troms reinbeiteområder skiller seg ut med en gjennomsnittlig produksjon per rein i vårflokk på henholdsvis 5, 5 og 6 kg. På den andre siden av skalaen finner vi Sør-Trøndelag/Hedmark reinbeiteområde og Tamreinlagene som hadde en gjennomsnittlig produksjon per rein i vårflokk på 15 respektive 16 kg.

Det er også betydelig variasjoner i gjennomsnittlige totale tilskudd per driftsenhet mellom reinbeiteområdene. Reinbeiteområdene der flest driftsenheter og distrikter oppfyller kravene i henhold til reindriftsavtalen, får uttelling i form av høyere utbetaling per driftsenhet. Dette gjelder i hovedsak de produksjonsavhengige tilskuddene, der utbetalingene er knyttet opp mot ulike produksjonskrav som er satt bl.a. for å hindre vekst i reintallet og ytterligere slitasje av lavbeitene. Inntektsoverføringene per driftsenhet er høyest i Sør-Trøndelag/Hedmark reinbeiteområde og lavest i Vest-Finnmark reinbeiteområde. Dersom inntektsoverføringene relateres til produsert kvantum, ser imidlertid situasjonen noe annerledes ut. Sør-Trøndelag/Hedmark reinbeiteområde, som ligger høyest i overføringer per driftsenhet i 2000, har sammen med Nord-Trøndelag reinbeiteområde og Polmak/Varanger reinsogn de lavest overføringene per kg produsert kjøtt, mens Troms reinbeiteområde og Karasjok reinsogn kommer høyere opp i forhold til de øvrige reinbeiteområdene.

De totale kostnadene per driftsenhet varierer også mellom områdene, men i mindre grad enn inntektene. Totale kostnader per rein varierer imidlertid svært mye mellom områdene. Det ser med andre ord ut til at kostnadene per driftsenhet i betydelig grad er uavhengig av antall rein.

Vederlag til arbeid og egenkapital per driftsenhet viser en vesentlig forskjell mellom områdene. I Sør-Trøndelag/Hedmark reinbeiteområde er vederlaget på ca 450 000 kroner per driftsenhet mens den er om lag 1/12 av dette i Vest-Finnmark reinbeiteområde. Den store variasjonen skyldtes både forskjell i antall rein per driftsenhet og inntjening per rein, der forskjellen i inntjening per rein betyr mest. En forbedring i driftsenhetenes lønnsomhet i de områder med lavest lønnsomhet betinger først og fremst en forbedring i inntjening per rein, men også økt gjennomsnittlig antall rein per driftsenhet.

Inntekter utenfor reindriften har størst betydning for driftsenhetene fra Nordland og nordover. I disse reinbeiteområdene utgjør sum inntekter utenfor reindriften per driftsenhet mer enn kjøttinntektene per driftsenhet. Dersom binæringsinntekter, kjøre- og arbeidsinntekter, erstatninger for tap av rein og sum statstilskudd legges til kjøttinntektene, er imidlertid de gjennomsnittlige inntektene innenfor reindriften større enn de gjennomsnittlige inntektene utenfor reindriften i samtlige reinbeiteområder. For Karasjok reinsogn og Vest-Finnmark reinbeiteområde er inntekten utenfor reindriften en vesentlig betingelse for å kunne forbli i næringen. Det er i all hovedsak kvinner som står for inntekten utenfor næringen.