4 Nærmere om sentrale politikkområder

Reindriften står overfor store utfordringer. Stabile rammebetingelser for reindriftsnæringen er en nødvendig forutsetning for å kunne skape trygghet og forutsigbarhet innenfor reindriftsnæringen. Reindriftsutøvere som utøver sin reindrift i områder der rammebetingelsene er fastsatt har en bedre lønnsomhet enn utøvere der slike fundamentale spørsmål er uavklart. I dag er situasjonen for store deler av reindriften i Finnmark bekymringsfull med lav produksjon, nedslitte lavbeiter, store rovdyrtap og stadige inngrep som medfører en økt fragmentering av reindriftens beiteland. For at reindriften skal ha en framtid er det viktig at rammebetingelsene blir fastsatt og etterlevd. Videre er det viktig at det blir iverksatt tiltak som begrenser tapene, herunder rovdyrtapene, til et akseptabelt nivå, og at reindriftens arealer sikres. Det er også viktig å få til økt verdiskaping for næringsutøverne bl.a. gjennom økt lokal foredling. Sentralt i en positiv utvikling av reindriftsnæringen er økt kompetanse. Departementet ser det som viktig å videreutvikle den kompetansen reindriften besitter og bruke reindriftens kunnskap i forvaltningen av den næringen som er den sentrale for bevaring av samisk kultur, levesett og språk.

4.1 Beiteressursene

Reinens beitegrunnlag influeres av en rekke faktorer som er økologiske og menneskeskapte. Gjennom variasjon i økologiske faktorer som temperatur, nedbør, topografi og berggrunn vil man få områdevis variasjon i vekst- og artssammensetting i beitet.

For å ivareta reindriftens beitemønster og reinens valg av beiteplanter, må det biologiske mangfoldet opprettholdes gjennom rike lavbeiter og gode grøntbeiter. Dette er en forutsetning for å sikre fremtidens produksjonsmuligheter i næringen. En bærekraftig reindrift med en økologisk tilpasset beitebruk vil ha positiv innvirkning på det biologiske mangfoldet. Gjennom sine driftsformer vil reindriften i fremtiden også kunne være en viktig bidragsyter for å opprettholde mangfoldet av planter og vekster.

En grunnleggende forutsetning for en økologisk bærekraftig reindriftsnæring er at beiteressursene ikke utnyttes i større grad enn det bæreevnen tillater. Det høye reintallet i deler av Finnmark har resultert i en mistilpasning av reintallet i forhold til beitegrunnlaget, noe som har bidratt til redusert produktivitet, lavere slaktevekter, redusert kalvingsprosent og økt dødelighet.

Satellittbilder fra 1996 og 2000, bearbeidet av NORUT informasjonsteknologi, tyder på at verdien av vinterbeite i Vest-Finnmark reinbeiteområde har blitt betydelig redusert i løpet av 1990-årene. De regionale forskjellene i dagens beitebelastning, sett i forhold til tilgjengeligheten av gode sommerbeiter, er store i Finnmark. Det alvorlige med reduksjonen i lavbeitene, sammenlignet med grøntbeitene, er at tilveksten også blir redusert. Dersom antall dyr er konstant, og tilveksten i lavmattene er mindre enn mengden lav som reinen spiser i løpet av et år, vil reduksjonen av lavmattene akselerere. For å bygge opp lavmatter som er nedbeitet kreves derfor et reintall som holdes så lavt at uttaket hele tiden er mindre enn tilveksten til laven. De lavbeitene som er mest nedslitt i dag vil trolig trenge 15-25 år for å nå en maksimal produksjon igjen. Gjenvekstperioden for lavmattene vil være avhengig av beitetrykket under denne reetableringsperioden. Feltundersøkelser foretatt av NINA sommeren 2000, bekrefter funnene til NORUT.

Skal næringen oppnå en økonomisk bærekraft er det viktig at ernæringsforholdene til reinen etableres på et nivå som gir størst mulig vekstutvikling. En reinflokk med lave simlevekter vil på grunn av fysiologiske begrensninger gi svært lav avkastning til næringen.

Ser vi på beitingsgraden på lavbeiten i fellesbeitedistriktene i Vest-Finnmark reinbeiteområde, var statusen i 2000 som følgende: 5 % intakt, 44 % sterkt nedbeitet, 51 % utbeitet. Produksjonen av lav har årlig blitt redusert. Deler av beitet er nå helt ute av produksjon. Når man nå konkluderer at store deler av lavbeitet på fellesbeitedistriktene både i Vest- og Øst-Finnmark reinbeiteområder er i en slik forfatning at de ikke er tjenlige beite for reinen, er det på bakgrunn av studier som strekker seg over en lang tidsperiode. Disse beiteområdene ble kartlagt og beskrevet for første gang i 1961/62, videre i 1973/74, 1989/90, 1994/95 og en undersøkelse fra 1998 som ble supplert og utvidet i 1999/2000 til også å gjelde distriktene 2, 5C, 5D, 11 og 12.

Reinen forsøker å optimalisere sitt beitesøk gjennom å avveie kvaliteten på beitet opp mot den tid det tar å finne føden. Dette er en evolusjonær tilpasning vi finner hos de fleste dyr. En økning i tettheten vil påvirke reinen til å bli mindre selektiv. Konsekvensen av dette er at reinen må konsumere mer føde av dårligere kvalitet, noe som vil resultere i lavere produksjon i reinflokken. På grunn av dårlig kondisjon hos reinen vil også dødeligheten øke. Dyr med dårlig kondisjon vil samtidig også bli et lettere bytte for rovvilt, noe som vil virke forsterkende på de store rovvilttapene vi har i mange reinbeitedistrikt i dag.

4.2 Fastsetting av rammebetingelser i Finnmark

4.2.1 Innledning

For å styrke bærekraften i reindriften i Finnmark må man få på plass sentrale rammebetingelser for reinbeiteområdene. Dette gjelder distrikts- og siidainndeling, fastsettelse av beitetider, samt en fastsetting av høyeste reintall for reinbeitedistriktene.

En av de største utfordringene er å knytte tilpasningen av beitebelastningen til ressurstilgangen og tilpasse antall utøvere til ressursgrunnlaget for å bedre vilkårene i næringen. En økning av produktiviteten er avgjørende for næringen i årene som kommer.

I løpet av en 12-årsperiode, fra 1976 til 1988, doblet reintallet seg i Vest-Finnmark reinbeiteområde fra noen og femti tusen til nærmere 110 000 rein. I samme periode gikk totalproduksjonen per rein ned fra 11,3 kg til 7,2 kg.

Et tilpasset reintall vil gi hver rein den ernæringen den trenger for å oppnå en god kondisjon med høye slaktevekter, høy reproduksjon og overlevelse. Dette vil igjen få stor betydning for kalvenes fødselsvekt, overlevelse og slaktevekt. Det høyeste reintallet for et området er ikke uten videre gitt som en funksjon av nettoarealet. Faktorer som klima, geologi og jordsmonn vil være avgjørende for vegetasjonens veksthastighet og næringsinnhold. Topografien vil ha stor betydning for reinens tilgjengelighet til beitet. Graden av forstyrrelser, inngrep, samt driftsmessige forhold må også tas med i beregningen. Det høyeste reintallet må også balanseres med tanke på at reinen utnytter ulike områder til sommer-, høst/ vår- og vinterbeiter. Fastsatte beitetider vil være av stor betydning for å beskytte de områdene der beitebelastningen er størst.

En utfordring med å estimere høyeste reintall for hvert distrikt på bakgrunn av vinterbeitekapasiteten i fellesbeiteområdene, er at det sedvanemessige rettsgrunnlaget for bruken av fellesbeitene i Finnmark ikke er tilstrekkelig klarlagt. Derfor har sommerbeitekapasiteten blitt brukt som en fordelingsnøkkel for vurderingene av det høyeste reintallet i Vest-Finnmark reinbeiteområde.

På 1970-tallet var produktiviteten på samme nivå i Finnmark og Sør-Trøndelag/Hedmark reinbeiteområde. Produktiviteten i Finnmark har senere blitt redusert. I driftsåret 2000/2001 var produktiviteten i Finnmark på 1,2 kg per livdyr, sammenlignet med Sør-Trøndelag/Hedmark reinbeiteområde som hadde 14,3 kg per livdyr. Det må understrekes at dette driftsåret var spesielt som følge av store tap grunnet klima, rovdyr m.v.

4.2.2 Fastsetting av rammebetingelser i Vest-Finnmark reinbeiteområde

For Vest-Finnmark reinbeiteområde fastsatte Reindriftsstyret i januar 2002 høyeste reintall for sommerbeitedistriktene. Samtidig ble forslagene til nye beitetider sendt ut på høring. Beitetidene forventes fastsatt i løpet av 2002. Arbeidet med ny distriktsinndeling pågår og forventes avsluttet ved utgangen av 2002. Den nye siidainndelingen for vår/høst/vinterbeitene forventes å være sluttført i løpet av 2003.

Stortinget har ved flere anledninger gitt uttrykk for at en reduksjon av reintallet vil være et av de viktigste midlene for å gjenopprette den økologiske bærekraften i næringen. Høyeste reintall for distriktene i Vest-Finnmark reinbeiteområde ble fastsatt på bakgrunn av Stortingets vedtak i forbindelse med behandlingen om reindriftsavtalen for 1999/2000:

«Stortinget ber Regjeringen i samarbeid med reindriftsutøverne å fastsette øvre reintall for hvert distrikt».

Reindriftsforvaltningen utarbeidet på bakgrunn av denne føringen et høringsdokument: «Høyeste reintall for distriktene i Vest-Finnmark», som var et grunnlagsdokumentet for vedtaket Reindriftsstyret fattet om høyeste reintall for sommerbeitedistriktene i Vest-Finnmark reinbeiteområde.

Viktigheten av å få tilpasset reintallet ble ytterligere presisert av næringskomiteen ved deres budsjettinnstilling for rammeområde 1 Landbruksdepartementet der komiteen presiserer at det er viktig å intensivere arbeidet med å få tilpasset antallet rein til beitegrunnlaget, jfr Budsjett-innst. S. nr. 8 (2001-2002). Her presiseres videre at omstillingstiltakene i indre Finnmark må følges opp nøye, og om nødvendig må det stilles flere midler til disposisjon til disse tiltakene.

Vedtaket om et høyeste reintall for sommerbeitedistriktene i Vest-Finnmark reinbeiteområde legger opp til en prosess som vil bestå av tre ulike men delvis parallelle faser. Fase 1 er et fastsatt høyeste reintall på bakgrunn av beitekapasiteten til sommerbeitedistriktene. Dette tallet ble for Vest-Finnmark reinbeiteområde satt til 63 700 rein. Dette innebærer en reduksjon på nærmere 30 % i forhold til tidligere høyeste reintallet for Vest-Finnmark reinbeiteområde på 87 000 rein. Ut over en reduksjon av reintallet for Vest-Finnmark reinbeiteområde på nærmere 30 000 rein, vil selve omfordelingen av reintallet mellom distriktene få store konsekvenser. For 7 av distriktene som i dag innehar et alt for høyt reintall i Vest-Finnmark reinbeiteområde, vil utfordringer bli ekstra store. Dette siden mange av reineierne her er forholdsvis unge, samt at reintallsreduksjonen vil bli betydelig. Fase 2 vil bestå i å få på plass siidagrensene for vår/høst/vinterbeitene (fellesbeitene). Når disse rammebetingelsene er på plass vil man så i fase 3 kunne gjøre et endelig vedtak om et høyeste reintall på bakgrunn av vår/høst/vinterbeitene.

For å imøtekomme Stortingets henstilling om at et høyeste reintall fastsettes i samarbeid med reindriftsutøverne vil det i fase 1 kjøres en prosess mot hvert enkelt reinbeitedistrikt. På bakgrunn av en drøfting med distriktene vil det utarbeides tiltak som er tilpasset de ulike distriktenes behov. Denne dialogen vil danne grunnlaget for en fremtidig driftsavtale mellom Reindriftsforvaltningen og hvert enkelt distrikt/siida, der det skisseres hvordan man skal nå målet om det fastsatte høyeste reintallet, enten det dreier seg om en reduksjon i antall driftsenheter eller en reduksjon i antall rein per driftsenhet. Både staten og næringen har en gjensidig forpliktelse for å sørge for at de tiltakene man blir enige om gjennomføres. Det vil i denne prosessen bli lagt vekt på hvordan man kan legge forholdene best mulig til rette for de som må ut av næringen, samtidig som man sikrer fremtidens reindriftsutøvere trygge og gode rammebetingelser.

Dersom ikke distriktet blir enige om fordelingen av reintallet mellom driftsenhetene, forutsettes det at fordelingen bli gjort av Områdestyret for Vest-Finnmark reinbeiteområde. Tilpasningen av reintallet til det fastsatte reintall skal være gjennomført før 1.april 2005.

Siden reineiere må avvikle er det viktig at det etableres ordninger som ivaretar den enkelte reineiers rettigheter og behov for et inntektsgrunnlag utenfor reindriften. Det er også viktig å ivareta og utvikle den kompetansen reindriftsutøvere innehar til å øke verdiskapingen i næringen.

Reintallet som nå er fastsatt på bakgrunn av sommerbeitekapasiteten for de ulike distrikt i Vest-Finnmark reinbeiteområde er ennå for høyt til at man vil få en reetablering av lav på vår/høst- og vinterbeitene. Når siidainndelingen er på plass for vår/høst/vinterbeitene i Vest-Finnmark reinbeiteområde, vil man på bakgrunn av vurderinger av siidaenes samlede ressursgrunnlag kunne stå overfor endringer i reintallet.

4.2.3 Fasetting av rammebetingelser i Øst-Finnmark reinbeiteområde

I Øst-Finnmark reinbeiteområde pågår arbeidet med nye distriktsinndelinger på vår/høst/vinterbeitene. Det er videre igangsatt et utredningsarbeid med sikte på å fastsette høyeste reintall per distrikt og nye beitetider som etter planen skal samordnes med distriktsinndelingsarbeidet. Reindriftsstyret har gitt sin foreløpige tilslutning til et forslag til prosess, der en samordnet vurdering av rammebetingelser og deltakelse fra næringen er sentrale elementer. Første del av prosessen (fase 1) er en utredningsfase der økologi, driftsforhold, samfunnsmessige konsekvenser og nødvendige tiltak vil bli vurdert. Fase 1 forventes sluttført i løpet av 2003. Andre del av prosessen (fase 2) omfatter fastsetting av siidagrenser og høyeste reintall på vår/høst/vinterbeitene og vil ta lenger tid.

4.3 Sikring av reindriftens arealer

Inngrep og forstyrrelser innenfor reinbeiteområdene har akselerert de siste tiårene. Dette har ført til varig reduksjon av arealer som reindriften har til rådighet, og til økte forstyrrelser for reinflokkene.

Direkte konsekvenser av inngrep og forstyrrende aktivitet kan være permanent tap av det beiteland som nedbygges eller oppdyrkes, samt hindringer i reinens trekk- eller flyttleier. Indirekte konsekvenser kan være midlertidig tap eller redusert bruk av omkringliggende beiteland, merarbeid for reineier og stress for reinen. Totaleffekten av mange små inngrep og forstyrrende aktiviteter er oftest større enn hva summen av de enkelte inngrep skulle tilsi. Dette henger sammen med oppstykking av beiteområdene, som vanskelig lar seg forene med reinens behov for sammenhengende «friområder» og trekkleier. En slik fragmentering av reinbeiteland har vært, og er trolig, en av de alvorligste truslene mot reindriftens arealgrunnlag.

Samtidig er det viktig at næringen har forståelse for at øvrige samfunnsinteresser også utgjør en del av rammebetingelsene for reindriften og premisser for utviklingen.

Felles for alle reinbeiteområdene er at de har lav reintetthet (antall rein per km 2) på forholdsvis store arealer. Selv om reintettheten på distriktsnivå er lav, betyr ikke det at eventuelle inngrep i reinbeiteområdene ikke vil ha stor betydning for reindriften. Reindriften foregår på åtte ulike årstidsbeiter. I hver årstid er det svært begrensede arealer som kan nyttes til beite, og det kan oppstå situasjoner der hele reinflokken må samles på et lite område. Dette gjelder for eksempel på vårvinteren da det meste av beitet vil være utilgjengelig under snø og is. Tettheten av rein på beite på de tilgjengelige arealene vil da være svært høy, og kapasiteten her vil være bestemmende for hvor mange rein distriktet kan ha på beite gjennom året.

På bakgrunn av de nevnte forholdene er det et behov for å få et styrket vern av reindriftens arealer, og da særlig de arealene som er av avgjørende betydning for en bærekraftig reindrift. Hvilke arealer dette er, vil variere mellom reinbeitedistriktene. Reindriftsforvaltningen vil ha som prioritert oppgave å utarbeide en metode for å lokalisere disse arealene og utarbeide en verdiklassifisering på allerede eksisterende arealbrukskart. Arealbrukskartene er distriktsvise digitale kart og dekker samtlige reinbeitedistrikter i Norge. Kartene er på et format og i et koordinatsystem som kan utveksles med alle brukere av GIS i Norge. Kartene inneholder 11 arealbrukstema, herunder årstidsbeiter, trekk- og flyttleier, gjerder og anlegg. Disse kartene vil være viktige bidrag i kommunal- og fylkeskommunale planprosesser.

Det er kun plan- og bygningsloven som i någjeldende lovverk gir reindriften og dens ressursgrunnlag et visst arealvern. Dagens lov avgrenser imidlertid reindriftens rolle til å være høringsinstans og innsigelsesmyndighet i forhold til kommunens arealplan, reguleringsplaner og andre arealsaker. Distriktsstyrene i berørte reinbeitedistrikt er høringsinstans, mens områdestyrene er innsigelsesmyndighet i arealplansaker og reguleringssaker. Reindriftsforvaltningen i de ulike reinbeiteområdene er faglig rådgiver for distriktsstyrene og områdestyrene i slike saker, og sekretariat for områdestyrene.

Plan- og bygningsloven er under revisjon. På initiativ fra Landbruksdepartementet og Kommunal- og regionaldepartementet ble Planlovutvalget utvidet med en reindriftsrepresentant høsten 2001. Denne representasjonen medfører at næringen selv kan ta aktivt del i det arbeidet som vil være av vesentlig betydning for utøvelsen av reindriften i framtiden, og med det bidra til å sikre bevaringen og utviklingen av samisk kultur.

I forbindelse med revisjonen av plan- og bygningsloven, ser departementet det som viktig at loven videreutvikles til et verktøy som i sterkere grad synliggjør reindriftens behov og interesser og ivaretar disse i de ulike planprosessene. I den forbindelse er det viktig at samhandlingen mellom kommunal- og fylkeskommunal forvaltning og reindriftsforvaltningen og dens styringsorganer videreutvikles med det formål å øke forståelsen for reindriftens særegenhet, dens behov for sammenhengende friarealer samt konsekvenser av inngrep og forstyrrelser. På den andre siden er det også viktig at den enkelte reindriftsutøver får økt kunnskap om gjeldende regelverk og planleggingsprosesser slik at han bedre kan ivareta egne interesser i sine uttalelser til bl.a. kommunens arealplaner. Et sentralt verktøy i samhandlingen mellom reindriften og offentlig forvaltning er reindriftens distriktsplaner. Med bakgrunn i reindriftsloven § 8 a skal det enkelte reinbeitedistrikt utarbeide en distriktsplan som blant annet skal inneholde elementer som er av betydning for areal- og ressursdisponeringene i området. Planen er et offentlig dokument og skal være tilgjengelig for planmyndigheter og andre som har reell interesse av reindriftsnæringens plan for utnyttelse av ressursene.

4.4 Tap av rein til rovdyr

Det er mange årsaker til at rein tapes, hvorav de viktigste er rovvilt, sykdom og ulykker, ugunstige vær- og beiteforhold, slitte beiter og tyveri. I enkelte områder er rovdyr den største årsaken til tapene.

Norge har gjennom internasjonale konvensjoner og avtaler, samt egne lover forpliktet seg til å ivareta både levedyktige bestander av de store rovdyra og ivareta samisk kultur og språk. For å nå sistnevnte mål er en sikring av reindriftens næringsvirksomhet avgjørende. I St. meld. 28 (1991-1992) En bærekraftig reindrift, er det presisert at: Grunnlaget for kultur og språk opprettholdes gjennom samenes næringsvirksomhet i form av å utøve reindrift.

En økning i tapene på grunn av økt antall rovvilt har gjennom de senere år påført reindriften betydelige problemer i de fleste reinbeiteområdene, og de høye tapene i enkelte distrikter og/eller siidaer i Finnmark, Troms og Nordland er ikke akseptable. De påståtte rovdyrtapene ble angitt til nærmere 60.000 rein og utgjorde 82 % av totaltapene for alle reinbeiteområdene samlet i 2000/01. Det ble utbetalt erstatninger for 28 % av de påståtte totale tapene i 2000/01. De samlede rovvilterstatningene til reindriften var for år 2000 på 33 mill kroner. De samlede inntekter ved salg og eget forbruk av reinkjøtt var til sammenlikning 59 mill kroner.

Under årets forhandlinger ble rovviltproblemene i reindriftsnæringen viet særlig oppmerksomhet. Norske reindriftsamers landsforbund (NRL) krevde en betydelig reduksjon i rovvilttapene, som de karakterisert som uakseptabelt høye. På bakgrunn av dette ble det avholdt et møte på statsrådsnivå mellom Landbruksdepartementet og Miljøverndepartementet. Departementene bli enige om at de høye tapene, herunder rovdyrtapene, i enkelte distrikter og/eller siidaer i Finnmark, Troms og Nordland ikke er akseptable, og at det må arbeides aktivt for å redusere disse tapene. Ut over dette ble man enige om den videre oppfølgingen for inneværende år og frem til og med 2004.

Utfordringen fremover blir å finne en fornuftig sammensetning av skadeforebyggende og skadebegrensende tiltak. Dette vil i noen områder måtte innebære mer direkte skadebegrensende tiltak som for eksempel økt uttak av skadedyr. Man vil i første omgang prioritere de hardest rammede reinbeitedistriktene som er særlig utsatt for tap. I disse områdene vil man vurdere en reduksjon av rovviltbestanden gjennom avskyting og/eller hiuttak. Uttak av rovdyr må baseres på reindriftens tap til rovdyr og miljøforvaltningens bestandsregistreringer og faglige vurderinger i forhold til tapsutsatte driftsenheter/siidaer.

Miljøvern- og reindriftsforvaltningen har samlet sett mye kunnskap om rovvilt og rein, og reindriftsnæringen har sine erfaringer og praktisk kunnskap om de samme tema. Det er viktig å diskutere med det mål å nå felles forståelse som grunnlag for tiltak og samhandling i forhold til tapsproblemene. Reindriftens rovviltutvalg vil være det aktuelle forum for å drøfte konkrete problemstillinger knyttet til tapsproblematikk i reindriften. Samtidig som erfaringskunnskapen fra næringen trekkes sterkere inn i rovviltforvaltningen, er det behov for fortsatt satsing på bestandsregistrering av store rovdyr og i tillegg skaffe mer kunnskap om tapsforhold og årsakssammenhenger. Miljøverndepartementet har bedt Direktoratet for naturforvaltning om å vurdere tiltak i inneværende år i de hardest rammede områdene med sikte på å redusere konfliktene. En effektivisering av prosedyrene for fellingstillatelser og uttak av rovdyr skal også vurderes.

Det skal legges fram en ny stortingsmelding om rovdyrforvaltning høsten 2003. I den forbindelse forutsettes det at forholdet til reindriften blir viet særlig oppmerksomhet. Reindriftsnæringen vil inngå i en referansegruppe i dette arbeidet. Næringen har gjennom representasjon i det Sentrale rovviltutvalget og Reindriftens rovviltutvalg mulighet til å spille en aktiv rolle i arbeidet med å iverksette tiltak og delta i de varslede utviklingsprosesser.

Det er nødvendig å fortsette en kartlegging av de reelle tapene som knyttes direkte til rovvilt, dette vil gi større klarhet i hvilke tiltak som best kan redusere de høye tapene man påstås å ha i næringen. Arbeidet med bestandsregistrering av de store rovdyrene har vært intensivert de senere årene. Direktoratet for naturforvaltning vil ytterligere styrke arbeidet med bestandsregistreringer i særlig utsatte områder. Det forutsettes at næringen skal bidra aktivt i dette arbeidet. I tillegg må man hele tiden søke å øke den generelle kunnskapen om rovvilt og reindrift.

Det er også nødvendig å ta forskningens signaler om viktigheten av å ha dyr med god kondisjon, dette for å redusere tapene til rovvilt og den naturlige dødeligheten. En reintallstilpasning vil i flere områder være helt sentralt for å redusere tap av dyr på beite. Videre er det behov for en gjennomgang av driftsmåter, driftsmønster, krav om tilsyn, rapportering i melding om reindrift og forsøk og tiltak innenfor reindriften med sikte på en langsiktig bærekraftig reindrift der rovdyrskader er redusert mest mulig. Landbruksdepartementet vil sørge for iverksetting av et slikt arbeid.

4.5 Verdiskapingsprogrammet for reindrift

Det ble i 2001 etablert et Verdiskapingsprogram for reindrift. Formålet med programmet er å øke verdiskapingen i reindriftsnæringen slik at det kommer reineieren til gode. Satsingsområdene er en gjennomgang av regelverk som kan være til hinder for økt verdiskaping, mobilisering av nettverk, veiledning, motivering og kompetanseheving. Administrasjon av programmet er lagt til Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND) i Troms. Det er etablert en styringsgruppe som har ansvaret for overordnede prioriteringer og strategier for programmet. Styringsgruppen består av 5 medlemmer, der to er oppnevnt av NRL, to er oppnevnt av Landbruksdepartementet og ett medlem er oppnevnt av Sametinget.

Leder i styringsgruppen for verdiskapingsprogrammet for reindrift er også medlem i styringsgruppen for verdiskapingsprogrammet for norsk matproduksjon.

Verdiskapingsprogrammet for reindrift er ikke begrenset til kun å gjelde matprodukter, men skal også fokusere på andre produkter og tiltak som kan gi en økt verdiskaping i næringen. Styringsgruppen har fastsatt følgende delmål for programmet:

• Å bidra til at reineier gis mulighet til å øke sin inntjening gjennom å ta ansvaret for en større del av verdiskapingen selv

• Å sikre at tradisjonell kunnskap som gir produktene en høyere verdi i markedet kommer til anvendelse

• Å revitalisere tradisjonelle bearbeidingsformer av bl.a. matprodukter og å presentere disse for markedet

• Å legge til rette for at større volum av reinprodukter av høy kvalitet når markeder med høy betalingsvillighet.

Prosjekter som representerer rene tilleggsnæringer, uten tilknytning til verdiskapingen i selve reindriften, faller utenfor programmet. Programmets retningslinjer har fokus på følgende områder: Nyskaping og bedriftsutvikling, kompetanse, mobilisering og nettverk, markedskanaler og andre tiltak.

Både sekretariatet og styringsgruppen har arbeidet med informasjon og markedsføring av programmet mot næringen og aktører i verdikjeden. Prosjekttilfanget er relativt stort, og det er hittil finansiert prosjekt både innen bedriftsutvikling, kompetanse og mobilisering og nettverksarbeid.

For avtaleåret 2002/2003 avsettes 7,7 mill til verdiskapingsprogrammet for reindrift inkl. utgifter til administrasjon.

4.6 Slakting av rein i liten skala

Statens næringsmiddeltilsyn har i samarbeid med Statens dyrehelsetilsyn, etter oppdrag fra Landbruksdepartementet, utredet muligheter og begrensninger i dagens regelverk for slakting og produksjon av kjøtt i liten skala, herunder slakting av rein og produksjon av reinkjøtt. Ved årsskiftet ble det avgitt en rapport til Landbruksdepartementet med bakgrunn i dette arbeidet. I rapporten ble det pekt på at mulighetene for fjellslakting av rein for frambud direkte til forbruker burde utredes nærmere. Etter en vurdering er reinslakteforskriften foreslått endret.

Forslaget til endringer innebærer at slakting av inntil 10 rein per driftsenhet kan unntas fra forskriften. Dette innebærer at disse slaktene kan unntas kravet om slaktebehandling ved slakteri, samt kravet om veterinær kjøttkontroll. En forutsetning er at kjøttet frambys i nærområdet direkte til forbruker og til benyttelse i dennes private husholdning. Det gis kun anledning til å fremby slakt som ikke er videre bearbeidet. Videre er det foreslått endringer som tillater benyttelse av sesongslakteriene til slakting/slaktebehandling av rein i mindre mengder utenom fastsatt sesong: 15. august til 10. oktober.

Begge forslagene til endringer, herunder åpning for fjellslakting av rein for lokalt frambud og utvidet benyttelse av sesongslakteriene, er foreslått for å legge til rette for større grad av tradisjonell slakting, samt økt fleksibilitet og verdiskaping i reindriftsnæringen. Det forutsettes at endringene av reinslakteforskriften er gjennomført før slaktesesongen 2002/2003.