1 Innledning og sammendrag

Det europeiske frihandelsforbund, EFTA, ble opprettet i 1960 for å fremme frihandel og økonomisk samarbeid mellom medlemslandene. EFTA består i dag av Norge, Island, Liechtenstein og Sveits.

Hovedformålet med EFTAs frihandelsavtaler er å stimulere til økt samhandel og økonomisk samarbeid mellom partene. Frihandelsavtalen med Tunisia er et instrument for å støtte den demokratiske og økonomiske utviklingen i landet og regionen for øvrig. Samtidig gir avtalen en mulighet til å bidra til utviklingen av et frihandelsområde som omfatter Europa og middelhavsområdet på bakgrunn av samarbeidet mellom EU og middelshavslandene innenfor rammen av Barcelona-prosessen. Avtalen regulerer handelen mellom den enkelte EFTA-stat og Tunisia. De tilsvarende forbindelser mellom EFTA-statene er regulert av EFTA-konvensjonen.

Et bærende prinsipp i EFTA-statenes tredjelandspolitikk har vært parallellitet med EU. Bakgrunnen for dette prinsippet er å sikre EFTA-eksportører tilsvarende handelsbetingelser i tredjelandsmarkeder som EU-eksportører. Det har likeledes vært en målsetting å formulere avtalen slik at forholdene ligger til rette for et fremtidig felles frihandelsområde rundt Middelhavet. Tunisia inngikk en assosieringsavtale med EU som trådte i kraft i mars 1998, og som innebærer tollnedtrapping på industriprodukter over en periode på 12 år fra ikrafttredelsen.

Tunisia er medlem av WTO, men Norge har ingen andre handelsavtaler med landet.

Frihandelsavtalen mellom EFTA-statene og Tunisia er bygget over samme lest som EFTAs frihandelsavtaler med de øvrige land i regionen. Avtalen inneholder bestemmelser som bygger på den senere tids utvikling i det internasjonale handelsregimet. Avtalen omfatter med få unntak handel med industrivarer, bearbeidede landbruksvarer, fisk og andre marine produkter. Eventuelle handelshindringer som kvantitative restriksjoner skal avvikles fra avtalens ikrafttredelse. Tollsatser må avvikles etter en fastlagt tidsplan. Avtalen er asymmetrisk, noe som innebærer at Tunisia gis lengre tid enn EFTA-statene til å trappe ned sine tollsatser. Videre inneholder avtalen basisbestemmelser for investeringer, inkludert kapitalbevegelser, offentlige anskaffelser, immaterielle rettigheter, og en utviklingsklausul på tjenester.

Avtalen fastslår at partene har til hensikt på et senere tidspunkt å utvide avtalen med hensyn til investeringer og handel med tjenester. Hver av EFTA-statene har dessuten forhandlet frem en bilateral landbruksprotokoll med Tunisia. I fortalen og den innledende formålsartikkelen fastslås de grunnprinsipper som avtalen bygger på, herunder markedsøkonomi og respekt for demokratiske verdier og menneskerettighetene.

Frihandelsavtalen og den bilaterale landbruksprotokollen vil bli notifisert samtidig til Verdens handelsorganisasjon (WTO) for å tilfredsstille kravet i GATT-avtalens artikkel XXIV om at et frihandelsområde skal omfatte hoveddelen av samhandelen.

I et vedlegg til avtalen gis Norge rett, ved ratifikasjon, til å unnta Svalbard fra avtalens geografiske virkeområde, med unntak av de bestemmelser som gjelder handelen med varer. Norge vil benytte seg av denne retten.

Frihandelsavtalen og den bilaterale landbruksprotokollen ble undertegnet på EFTAs ministermøte i Genève 17. desember 2004.

Frihandelsavtalen, dens vedlegg I, V og VI og den bilaterale landbruksprotokollen følger vedlagt i engelsk originalversjon med uoffisiell oversettelse til norsk. Vedleggene ellers og protokollene til frihandelsavtalen og den bilaterale landbruksprotokollen følger som utrykte vedlegg til proposisjonen. Disse vedleggene finnes også elektronisk på http://odin.dep.no/ud/norsk/publ/stprp.