2 Frihandelsforhandlingene mellom EFTA og Tunisia

2.1 Bakgrunn

Et bærende prinsipp i EFTA-statenes frihandelspolitikk har vært parallellitet med EU. I tråd med dette prinsippet er hovedformålet også med denne frihandelsavtalen å sikre EFTA-statene like gode handelsvilkår med Tunisia som det EU har sikret seg i assosieringsavtalen med Tunisia undertegnet i 1998.

I EFTA-ministrenes erklæring fra Bergen 1995 ble samarbeidet mellom EFTA og tredjeland utvidet til også å gjelde stater og regioner utenfor Europa. Erklæringen har blitt fulgt opp med forhandlinger, samarbeidserklæringer og frihandelsavtaler med de fleste stater i middelhavsregionen, som ikke er med i EU.

EFTA undertegnet i desember 1995 en samarbeidserklæring med Tunisia. Erklæringen hadde som mål å utvikle handel og økonomisk samarbeid mellom partene. Siden undertegningen har partene ønsket å utdype samarbeidet ved å inngå en frihandelsavtale. Gjennom å inngå en frihandelsavtale ønsker EFTA-statene samtidig å støtte opp om det bredere samarbeidet mellom EU og middelhavslandene for å sikre politisk og økonomisk stabilitet i regionen, den såkalte Barcelona-prosessen. På bakgrunn av dette har middelhavsregionen hatt høyere prioritet fra norsk side enn handelsvolumet alene skulle tilsi.

2.2 Samhandelen mellom Norge og Tunisia

Norges handel med Tunisia er svært begrenset. I 2003 eksporterte Norge industrivarer, inkludert fisk, til Tunisia for ca. 19 millioner kroner. Tunisia lå med dette på 112. plass på listen over våre eksportmarkeder. Importen fra Tunisia lå i 2003 på ca. 96 millioner kroner og bestod for det meste av klær og tilbehør til klær.

2.3 Samhandelen mellom EFTA-statene og Tunisia

EFTA-statenes handel med Tunisia er begrenset og utgjorde i 2003 kun 0,03 prosent av EFTAs totale handel. Handelen har vært stabilt lav i de tre årene fra 2001. I 2003 utgjorde eksporten fra EFTA-statene til Tunisia ca. 431 millioner kroner og importen nesten 205 millioner kroner. EFTAs handel med Tunisia er svært ulikt fordelt på de ulike EFTA-statene. Sveits stod i 2003 for 96 prosent av handelen med Tunisia, etterfulgt av Norge med 4 prosent. Sveits' viktigste eksportartikler er maskiner og farmasøytiske produkter.

2.4 Den politiske og økonomiske utviklingen i Tunisia

Tunisia er en republikk med et forholdsvis begrenset demokratisk system. Tunisias president, Zine al-Abedine Ben Ali, ble gjenvalgt for en ny femårs periode 24. oktober 2004. Hans parti, «Rassemblement constitutionnel démocratique» (RCD), dominerer i stor grad regjeringen, parlamentet og forvaltningen.

Tunisia er preget av arabisk, islamsk og europeisk kultur. Landet fikk selvstendighet 20. mars 1956 etter å ha vært fransk protektorat siden 1881. Ett år etter selvstendighetserklæringen ble landet republikk og president Habib Bourguiba omdannet Tunisia til en av de mest progressive av de arabiske stater, med innføring av forbud mot polygami og bedre sikring av kvinners rettigheter.

Frem til midten av 1980-tallet var Tunisias økonomiske politikk preget av statlig eierskap og stor grad av proteksjonisme. Inntekter fra olje- og fosfateksport bidro til økonomisk vekst og stabilitet.

Prisfall på olje i 1986 sammen med vanskelige kår for landbruk, fosfatproduksjon og turisme førte til at landet på slutten av 1980-tallet iverksatte omfattende strukturreformer med støtte fra IMF. Strukturreformene har bidratt til å stimulere til økonomisk vekst, selv om veksttakten har vært lav. Privatiseringsprosessen er ikke kommet særlig langt og staten spiller fortsatt en sentral rolle i økonomien. For å beskytte nasjonal produksjon har regjeringen opprettholdt et høyt importvern. Selv om gjennomsnittlige tollsatser ble redusert fra 35,9 prosent i 2000 til 26.5 prosent i 2003, bidrar tollsatsene og andre ikke tollmessige handelshindringer til at det nasjonale markedet i liten grad er utsatt for utenlandsk konkurranse. Tunisia figurerer da også med verdien 8 på IMFs handelsbarriereindeks, hvor 10 er maksimal beskyttelse.

Landets viktigste sektorer er landbruk (13,9 prosent av BNP), industri (32,2 prosent av BNP) og tjenester (53,9 prosent av BNP).

Handelsbalansen er tradisjonelt negativ, tilsvarende ca. 12 milliarder kroner. Sentrale tunisiske eksportprodukter er tekstiler, mekaniske redskaper, fosfater, kjemikalier og landbruksprodukter. Tunisias viktigste importprodukter er tekstiler, maskiner, olje, kjemikalier. EU er Tunisias viktigste handelspartner og sto i 2003 for ca. 81 % av Tunisias eksport og 71 % av landets import. Frankrike som tidligere kolonipartner er viktigste handelspartner i EU, fulgt av Italia. Både Frankrike og Italia har opprettholdt sin andel av samhandelen de siste år.

Tunisia er medlem av WTO, og Tunisia var det første landet rundt Middelhavet som inngikk en assosieringsavtale med EU. Avtalen trådte i kraft 1. mars 1998 og innebærer tollnedtrapping på industriprodukter over en periode på 12 år fra 1998. I februar 2004 undertegnet Tunisia en frihandelsavtale med Jordan, Marokko og Egypt. I denne såkalte Agadir-avtalen forplikter partene seg til å fjerne tilnærmet alle tollsatser innen 1. januar 2006.

Kilde for tallmaterialet: The Economist Intelligence Unit

2.5 Forhandlingsprosessen

Forhandlingene mellom EFTA-statene og Tunisia har foregått i Tunis og Genève i perioden 1996-2004. EFTA-statene har opptrådt som en samlet gruppe i forhandlingene på basis av felles forhandlingsposisjoner fastlagt på forutgående interne EFTA-møter. Sveits ledet forhandlingene fra EFTAs side. Nærings- og handelsdepartementet ledet den norske forhandlingsdelegasjonen. Landbruks - og matdepartementet har ledet forhandlingene på landbruksområdet mellom Norge og Tunisia, og Finansdepartementet ved Toll- og avgiftsdirektoratet har ledet forhandlingene om toll- og opprinnelsesspørsmål. Fiskeridepartementet ledet forhandlingene om handel med fisk. Utenriksdepartementet har bistått Nærings- og handelsdepartementet i spørsmål vedrørende tjeneste- og investeringsartiklene. Representanter fra den faste norske delegasjonen i Genève har bistått Landbruks - og matdepartementet i landbruksforhandlingene. Forhandlingene om immaterielle rettigheter foregikk på to ekspertmøter i Tunisia i henholdsvis september 2003 og januar 2004, og ble avsluttet i Genève i april 2004. Fra norsk side ble dette området forhandlet av Patentstyret i nært samarbeide med Utenriksdepartementet, Justisdepartementet og Nærings- og handelsdepartementet. EFTAs faste råd i Genève og EFTA-ministrene har vært holdt løpende orientert om utviklingen i forhandlingene. På norsk side har sentrale spørsmål under forhandlingene blitt løpende avklart i en egen interdepartemental referansegruppe for EFTA og tredjelandsspørsmål.

Avtalen med vedlegg og protokoller ble ferdigforhandlet i Genève 1. desember 2004. En norsk faglig bistandspakke for fiskerisektoren i Tunisia ble også ferdigforhandlet ved denne anledning, men bistandspakken er ikke en integrert del av frihandelsavtalen. Avtalene ble undertegnet på EFTAs ministermøte i Genève 17. desember 2004.