1 Innledning

1.1 Bakgrunn

I proposisjonen ber regjeringen om Stortingets samtykke til å ratifisere Europarådets strafferettslige konvensjon om korrupsjon av 27. januar 1999, og til undertegning med bindende virkning av tilleggsprotokollen. Konvensjonen ble vedtatt av Europarådets ministerkomité 4. november 1998. Den ble forhandlet frem av Europarådets multidisiplinære ekspertgruppe mot korrupsjon (GMC). På grunnlag av kgl. res. 22. januar 1999 undertegnet Norge konvensjonen 27. januar s.å., samme dag som den ble åpnet for undertegning. Konvensjonen trådte i kraft 1. juli 2002. Tilleggsprotokollen ble vedtatt i stedfortrederkomiteen 22. januar 2003 og åpnes for undertegning fra 15. mai.

I et internasjonalt perspektiv er norsk lovgivning om økonomisk kriminalitet vel utviklet. Den oppfyller allerede en rekke av de kravene som konvensjonen stiller. Det vil likevel være nødvendig med endringer i straffeloven for å gjennomføre konvensjonen og tilleggsprotokollen fullt ut.

Straffelovrådet ble i september 2000 gitt i oppdrag å utrede hvilke tilpasninger som er nødvendige i norsk rett for å kunne ratifisere konvensjonen og undertegne tilleggsprotokollen. Straffelovrådet avga sin utredning 18. desember 2002. Den er trykt som NOU 2002: 22 En alminnelig straffebestemmelse mot korrupsjon. Straffelovrådet går inn for å regulere alle former for korrupsjon i én generell straffebestemmelse, som tar for seg aktiv og passiv korrupsjon i både offentlig og privat sektor. Bestemmelsen foreslås inntatt i straffeloven kapittel 26 som ny § 276 a.

Justisdepartementet følger opp Straffelovrådets forslag i Ot.prp. nr 78 (2002-2003) der departementet fremmer forslag om nye straffebud mot korrupsjon. Det foreslås en egen bestemmelse om grov korrupsjon, og forslaget omfatter også et straffebud mot utilbørlig påvirkningshandel. Bestemmelsene er utformet med sikte på å fange opp alle de former for korrupsjon som er beskrevet i konvensjonen og i tilleggsprotokollen, og går på flere punkter lenger i å kriminalisere korrupt atferd enn konvensjonen krever. Blir bestemmelsene vedtatt, vil det ikke lenger være rettslige hindringer for å ratifisere konvensjonen eller tilleggsprotokollen.

Konvensjonen og tilleggsprotokollen i engelsk originalversjon med oversettelse til norsk følger som trykte vedlegg.

1.2 Hovedinnholdet i konvensjonen og tilleggsprotokollen

Konvensjonen forplikter de kontraherende statene til å kriminalisere alle former for korrupsjon, både i privat og offentlig sektor. I konvensjonen er det nedfelt bestemmelser som retter seg mot korrupsjon begått av eller overfor nasjonale og utenlandske offentlige tjenestemenn, medlemmer av nasjonale og utenlandske offentlige forsamlinger, personer som utøver næringsvirksomhet, tjenestemenn i internasjonale organisasjoner, medlemmer av internasjonale parlamentariske forsamlinger og dommere og tjenestemenn ved internasjonale domstoler. Konvensjonspartene pålegges en plikt til å kriminalisere både den som gir og den som tar imot bestikkelser (såkalt aktiv og passiv korrupsjon).

Tilleggsprotokollen utvider, for enkelte medlemsstaters del, anvendelsesområdet til konvensjonen hva gjelder voldgiftsdommere og jurymedlemmer. Årsaken til at det ble fremforhandlet en tilleggsprotokoll var at det under arbeidet med hovedkonvensjonen var uenighet om hvorvidt voldgiftsdommere ville være omfattet av de persongruppene som er nevnt i hovedkonvensjonen. I tillegg oppdaget man at også jurymedlemmer i enkelte stater ville falle utenfor hovedkonvensjonen. I hvor stor grad protokollen vil innebære en utvidelse, avhenger til en viss grad av den enkelte stats definisjon av «offentlig tjenestemann» og «dommer». Etter konvensjonen skal «offentlig tjenestemann» forstås i samsvar med den enkelte stats nasjonale lovgivning. Fastsettelsen av hovedkonvensjonens anvendelsesområde vanskeliggjøres imidlertid ved at ulike begreper er brukt i den engelske og den franske konvensjonsteksten. I henhold til den engelske teksten omfatter begrepet «dommer» «holders of judicial offices», mens begrepet i den franske teksten er definert som «les personnes exerçant des fonctions judiciaires». Tilleggsprotokollen vil hindre at tolkningsspørsmålet får praktisk betydning.