3 Forholdet til norsk rett

3.1 Kort om norsk rett

Norsk straffelovgivning inneholder i dag innen generell straffebestemmelse mot korrupsjon. De viktigste straffehjemlene rettet mot korrupsjon i offentlige forhold finnes i straffeloven §§ 112 og 113, som retter seg mot passiv korrupsjon, og i § 128, som gjelder aktiv korrupsjon.

I praksis er det gjerne bestemmelsene om utroskap i straffeloven §§ 275 og 276 som brukes ved straffeforfølgning av korrupsjon i privat sektor. Andre bestemmelser som setter straff for korrupsjon i tilknytning til privat virksomhet, finnes i straffeloven § 405 b og markedsføringsloven § 6 jf. § 17.

Straffebud som gjelder korrupsjon eller korrupsjonsliknende forhold finnes også i straffeloven §§ 105, 106, 114, 287 og 373 første ledd nr. 1. Se dessuten aksjeloven § 6-17 jf. § 19-1 og legemiddelforskriften § 13-7 femte ledd, jf. legemiddelloven § 31.

3.2 Konvensjonen

Konvensjonen artikkel 2 og 3 retter seg mot aktiv og passiv korrupsjon begått overfor eller av nasjonale offentlige tjenestemenn. Det er ikke stilt som vilkår for straff at tjenestemannen må ha påtatt seg å handle pliktstridig. Det er derfor tvilsomt om gjeldende norsk straffelovgivning fullt ut oppfyller kravene som stilles i artikkel 2 og 3. Straffeloven § 128 rammer bare forsøk på å påvirke en tjenestemann til å handle «uretmæssig», mens straffeloven § 113 bare kan anvendes hvor bestikkelsen kreves eller mottas for å utføre en «pligtstridig» handling. Straffeloven § 112 inneholder ikke noe slikt straffbarhetsvilkår, men strafferammen på seks måneder gjør at bestemmelsen trolig ikke oppfyller kravene i artikkel 19 om effektive, forholdsmessige og preventive straffesanksjoner (»effective, proportionate and dissuasive sanctions»). Det samme antas å gjelde i forhold til § 128, som har en strafferamme på fengsel i inntil ett år.

Konvensjonen artikkel 4 retter seg mot aktiv og passiv bestikkelse av medlemmer av nasjonale offentlige forsamlinger som utøver lovgivnings- eller forvaltningsmyndighet. Tjenestemannsbegrepet i norsk strafferett er vidt, og korrupsjon begått av eller overfor personer som nevnt i artikkel 4 kan straffes med hjemmel i straffeloven §§ 112, 113 og 128. Artikkel 4 omfatter imidlertid de samme handlinger som i artikkel 2 og 3. De problemer som oppstår i forhold til disse artiklene, reiser seg derfor også i forhold til artikkel 4.

Europarådskonvensjonen artikkel 5 viser til artikkel 2 og 3, og pålegger de deltakende stater å kriminalisere korrupsjon av den art som er beskrevet der, når den er begått av eller overfor utenlandske offentlige tjenestemenn. Siden artikkel 5 viser til artikkel 2 og 3, vil de problemer som gjelder disse artiklene også gjelde for artikkel 5. I tillegg kommer at gjeldende norsk rett ikke i tilstrekkelig grad rammer passiv bestikkelse av utenlandske offentlige tjenestemenn. Det anbefales derfor at gjeldende rett endres på dette punktet, for å sikre oppfyllelse av Norges forpliktelser etter konvensjonen.

Artikkel 6 er bygd opp på samme måte som artikkel 5, men retter seg mot aktiv og passiv korrupsjon begått overfor eller av medlemmer av utenlandske offentlige forsamlinger. Rettstilstanden i Norge er den samme i forhold til denne personkretsen som i forhold til utenlandske offentlige tjenestemenn.

Artikkel 7 og 8 pålegger de deltakende stater å ha straffebestemmelser som retter seg mot aktiv og passiv korrupsjon i privat sektor. I praksis er det i dag utroskapsbestemmelsene i straffeloven §§ 275 og 276 som anvendes i saker hvor det er aktuelt med straffesanksjoner mot korrupsjon i privat sektor. Disse bestemmelsene tilfredsstiller ikke fullt ut kravene som stilles i artikkel 7 og 8. Personkretsen som kan straffes for utroskap er begrenset på en måte som er vanskelig å forene med konvensjonens krav, jf. formuleringen «styrer eller har tilsyn med». Videre kan ikke en person som lar seg bestikke, straffes for utroskap dersom han feilaktig mener ikke å ha handlet mot arbeidsgivers tarv. En svakhet ved dagens lovverk er for øvrig at den aktive bestikker bare kan straffes for medvirkning til utroskap, blant annet med den konsekvens at heller ikke bestikkeren kan straffes i tilfeller hvor den bestukne mener å ha handlet til arbeidsgivers beste. Det antas derfor at artikkel 7 og 8 skaper et behov for lovendringer.

Artikkel 9, 10 og 11 henviser til artikkel 2, 3 og 4, og retter seg alle både mot aktiv og passiv korrupsjon. Artikkel 9 gjelder bestikkelse av tjenestemenn og andre ansatte i internasjonale organisasjoner. Tjenestemenn og andre ansatte i ikke-statlige organisasjoner faller utenfor artikkel 9, men vil kunne rammes etter artikkel 7 og 8. Artikkel 10 gjelder bestikkelse av medlemmer av internasjonale parlamentariske forsamlinger, mens artikkel 11 retter seg mot bestikkelse av dommere og andre ansatte i internasjonale domstoler. Det antas at artikkel 9, 10 og 11 ikke kan gjennomføres i norsk rett uten endringer i norsk straffelovgivning.

Bestemmelsen om påvirkningshandel (»trading in influence») i artikkel 12 tar sikte på å motvirke bakgrunnskorrupsjon i offentlig sektor. Norsk straffelovgivning tilfredsstiller i dag ikke de krav som kan utledes av artikkel 12.

Artikkel 13 viser til artikkel 6 nr. 1 og 2 i Europarådets konvensjon av 8. november 1990 vedrørende hvitvasking, ransaking, beslag og inndragning. Handlingene som der er beskrevet skal være straffbare også hvor utbyttet stammer fra korrupsjon, jf. artikkel 2 til 12. Bestemmelsen gjør det ikke påkrevet å endre straffeloven § 317 om heleri, som gjelder befatning med utbytte fra alle former for straffbare handlinger. Norges forpliktelser etter artikkel 13 vil likevel først være gjennomført idet samtlige handlinger som er beskrevet i artikkel 2 til 12 er gjort straffbare også etter norsk rett.

Artikkel 14 forutsetter at de deltakende parter fastsetter «strafferettslige eller andre sanksjoner» mot handlinger eller unnlatelser som går ut på «å lage eller bruke en faktura eller et annet regnskapsdokument eller -bok som inneholder falske eller ufullstendige opplysninger» eller «rettsstridig å unnlate å bokføre en betaling». Det legges til grunn at norsk rett tilfredsstiller de krav som stilles.

Gjennom artikkel 15 forplikter konvensjonsstatene seg til å gjøre det straffbart å «medvirke til et straffbart forhold fastsatt i samsvar med denne konvensjonen». Verken straffeloven § 112, § 113 eller § 405 b inneholder noe medvirkningstillegg, og det er derfor tvilsomt om gjeldende norsk straffelovgivning oppfyller Norges forpliktelser i henhold til denne konvensjonsbestemmelsen.

Artikkel 17 nr. 1 gjør det klart at Norge plikter å sørge for å ha jurisdiksjon over korrupsjonshandlingene beskrevet i artiklene 2 til 14 i tilfeller hvor:

«a) det straffbare forholdet er begått helt eller delvis på partens territorium,

b) gjerningsmannen er en av partens borgere, en av dens offentlige tjenestemenn, eller medlem av en av dens nasjonale offentlige forsamlinger,

c) det straffbare forholdet involverer en av partens offentlige tjenestemenn eller medlemmer av dens nasjonale offentlige forsamlinger eller en annen person nevnt i artikkel 9 til 11 som samtidig er en av partens borgere.»

Det vises forøvrig til art. 4 der nasjonal offentlig forsamling kvalifiseres til en nasjonal forsamling som utøver lovgivnings- eller forvaltningsmyndighet.

Artikkel 17 nr. 1 bokstav b og c nødvendiggjør visse endringer i bestemmelsene om norsk straffelovgivnings virkeområde.

Det følger av artikkel 18 nr. 1 at de deltakende stater plikter å sørge for at juridiske personer kan holdes ansvarlige for aktiv bestikkelse, påvirkningshandel og hvitvasking som er begått til fordel for den juridiske personen av en fysisk person i en ledende stilling. Det antas at bestemmelsene om foretaksstraff i straffeloven kapittel 3 a oppfyller konvensjonens krav til ansvar for juridiske personer.

Artikkel 19 nr. 1 gjør det klart at de deltakende stater er forpliktet til å «fastsette effektive, forholdsmessige og preventive sanksjoner og tiltak, herunder straff som innebærer frihetsberøvelse som kan gi grunnlag for utlevering når det straffbare forholdet er begått av en fysisk person». Det antas at verken straffebudene i straffeloven §§ 112, 128 og 405 b eller markedsføringsloven § 17 jf. § 6 tilfredsstiller kravene som stilles i artikkel 19 nr. 1.

Artikkel 19 nr. 2 er allerede drøftet i tilknytning til behandlingen av artikkel 18, mens artikkel 19 nr. 3 stiller krav om at deltakende stater skal kunne inndra eller på annen måte legge beslag på midler til og utbytte fra korrupsjon, eller eiendom med en verdi tilsvarende slikt utbytte. Det antas at artikkel 19 nr. 3 allerede er gjennomført på en tilfredsstillende måte i norsk rett gjennom straffeprosessloven § 203 om beslag og § 217 om heftelse i formuesgjenstander, sammenholdt med bestemmelsene om inndragning i straffeloven §§ 34 til 37 d.

Etter artikkel 23 nr. 1 plikter konvensjonsstatene å vedta lovgivning som åpner for bruk av «spesielle etterforskningsteknikker» (»special investigative techniques») for å lette innsamling av bevismateriale i tilknytning til korrupsjonshandlinger, samt for å identifisere, oppspore, fryse og beslaglegge midler til og utbytte fra korrupsjon, jf. artikkel 19 nr. 3. Det antas at Norge allerede i dag har et regelverk som tilfredsstiller kravene i artikkel 23.

De øvrige artiklene gjelder blant annet immunitet (artikkel 16), spesialiserte myndigheter, samarbeid og beskyttelse av vitner mv. (artiklene 20 til 22), overvåkning av gjennomføringen (artikkel 24), internasjonalt samarbeid (artiklene 25 til 31) og sluttbestemmelser (artiklene 32 til 42). Disse bestemmelsene gjør det ikke nødvendig med lovendringer.

3.3 Tilleggsprotokollen

Tilleggsprotokollen utvider konvensjonens virkeområde til også å omfatte aktiv og passiv bestikkelse av voldgiftsdommere og jurymedlemmer, uavhengig av om disse utøver sine verv i henhold til norsk eller utenlandsk rett.

Det er tvilsomt om norsk rett rammer utenlandske voldgiftsdommere og jurymedlemmer som lar seg bestikke. Norsk straffelovgivning er ikke i samsvar med de kravene tilleggsprotokollen stiller med hensyn til aktiv korrupsjon av voldgiftsdommere og lagrettemedlemmer. Det anbefales at norsk rett endres på dette punktet, for å sikre oppfyllelse av Norges forpliktelser etter tilleggsprotokollen.

3.4 Forslaget i Ot.prp. nr. 78 (2002-2003)

I Ot.prp. nr. 78 (2002-2003) om lov om endringer i straffeloven mv. (straffebud mot korrupsjon) er det fremmet forslag til et generelt straffebud mot korrupsjon som ny § 276 a i straffeloven. Straffebudet skal etter forslaget rette seg mot både aktiv og passiv korrupsjon. Det skiller ikke mellom korrupsjon i offentlig og privat sektor. Grov korrupsjon er etter forslaget skilt ut i en ny § 276 b. Videre foreslås et eget straffebud om påvirkningshandel som etter forslaget skal tas inn som ny § 276 c i straffeloven. Bestemmelsene antas å tilfredsstille Norges forpliktelser både i henhold til konvensjonen og tilleggsprotokollen.