2 Nærmere om de enkelte artiklene i konvensjonen og tilleggsprotokollen

2.1 Konvensjonen

Fortalenunderstreker behovet for samarbeid i arbeidet mot korrupsjon. Videre fremhever den at korrupsjon truer rettsstaten og menneskerettighetene og utgjør en fare for stabiliteten i demokratiske institusjoner.

Artikkel 2 til 12 angår ulike former for aktiv og passiv korrupsjon som partene forplikter seg til å kriminalisere. Hva som er korrupsjon i konvensjonens forstand, er ikke nærmere definert, men følger av beskrivelsen i de enkelte artiklene. Kjernen ligger i det å tilby, love, gi, anmode om eller ta imot en uberettiget fordel - for seg selv eller for andre - for å få mottakeren til å handle eller unnlate å handle under utøvelsen av sine funksjoner. Medvirkning til korrupsjon reguleres av artikkel 15. Også foretak skal gjøres ansvarlige for korrupsjonshandlinger, jf. artikkel 18.

Artikkel 2 til 6 omhandler korrupsjon av nasjonale og utenlandske offentlige tjenestemenn. Felles for disse artiklene er at begrepet «offentlige tjenestemenn» skal forstås i samsvar med det enkelte lands nasjonale lovgivning, jf. artikkel 1.

Artikkel 7 og 8 omfatter korrupsjon av ansatte i den private sektoren. Bestemmelsene gjelder bare korrupsjon som begås "under utøvelse av næringsvirksomhet". Beskrivelsen av korrupsjonshandlingen er i utgangspunktet den samme som for korrupsjon i offentlig sektor. Forskjellen ligger i hvilken påvirkning bestikkelsen er ment å ha på mottakeren. Når det gjelder bestikkelse av offentlige tjenestemenn, er det sentrale hvorvidt bestikkelsen var ment å påvirke tjenestemannens utøvelse av arbeidet. I forhold til bestikkelse av privat ansatte, er vurderingstemaet hvorvidt bestikkelsen var ment å få den ansatte til å begå et pliktbrudd i forhold til sin arbeidsgiver. Ordet «pliktbrudd» indikerer at plikten til å kriminalisere korrupsjon i den private sektoren er noe snevrere enn for den offentlige sektoren.

Artikkel 9 og 10 er direkte rettet mot tjenestemenn i mellomstatlige og overstatlige organisasjoner og parlamentarikerforsamlinger. Disse bestemmelsene viser tilbake til artikkel 2 og 3 og omfatter derfor de samme handlingene. Det samme gjelder artikkel 11 som omhandler dommere i internasjonale domstoler. Etter artikkel 16 skal konvensjonen likevel ikke gå foran regler om immunitet og privilegier.

Bestemmelsen i artikkel 12 omfatter en korrupsjonshandling av en noe annen karakter; såkalt utilbørlig påvirkningshandel i offentlig sektor. Den straffbare handlingen dreier seg her om å tilby eller ta imot en uberettiget fordel for å prøve å påvirke beslutningene til uvitende tredjepersoner. Det er uten betydning om personen senere prøver å påvirke beslutningen eller om den antatte innflytelsen faktisk leder til et bestemt resultat. Det er forespørselen og løftet om å prøve å påvirke som er det sentrale. Et eksempel kan være et kommunestyremedlem som takker ja til en gratis ferietur mot å love å prøve å påvirke sine partifellers stemmegivning i en konkret sak. Et annet eksempel er en person som tar imot penger for å prøve å påvirke søskens eller ektefellens beslutninger i jobbsammenheng. Artikkel 12 rammer både den som tilbyr bestikkelsen og den som tar den imot. Denne formen for korrupsjon er kriminalisert i flere stater.

Artikkel 13 og 14 dreier seg om kriminelle handlinger som er tett knyttet til korrupsjon, nærmere bestemt hvitvasking av korrupsjonsmidler og uriktig regnskapsførsel for å skjule korrupsjon. Det er en forutsetning for effektivt å bekjempe korrupsjon at også disse formene for kriminalitet blir satt i fokus.

Hver stat skal ha jurisdiksjon over korrupsjonshandlinger som er foretatt på eget territorium, jf. artikkel 17. Videre skal jurisdiksjonen omfatte korrupsjonshandlinger som er begått av egne borgere eller offentlige tjenestemenn i utlandet.

Artikkel 19 stiller krav til at nasjonale sanksjoner mot korrupsjon skal være effektive, proporsjonale og avskrekkende.

For så vidt angår de prosessuelle artiklene i konvensjonen bemerkes:

Alle partene til konvensjonen skal ha et offentlig organ eller tjenestemenn som er spesialisert i å bekjempe korrupsjon og skal sørge for at offentlige organer samarbeider om å bekjempe slik kriminalitet, jf. artikkel 20 og 21. Videre skal partene ha systemer som beskytter kilder og vitner, jf. artikkel 22. Artikkel 23 stiller krav til nasjonale metoder for innsamling av bevis og til at utbyttet fra korrupsjonshandlinger skal kunne inndras.

Partenes gjennomføring av konvensjonen skal overvåkes av Europarådets eget overvåkningsorgan; Grupper av stater mot korrupsjon (GRECO), jf. artikkel 24.

Konvensjonen har også regler om gjensidig rettshjelp, herunder rask utlevering av informasjon, direkte kommunikasjon og utlevering av lovbrytere, jf. artiklene 25 til 31.

Konvensjonen er etter artikkel 32 åpen for undertegning med eller uten forbehold om senere ratifikasjon, godtakelse eller godkjenning. Konvensjonen trer i kraft første dag i den måneden som følger etter utløpet av en periode på tre måneder etter den dagen 14 stater har ratifisert konvensjonen. Den kan sies opp, og oppsigelsen trer i kraft første dag i den måneden som følger etter utløpet av en periode på tre måneder etter den dagen oppsigelsen ble mottatt av Europarådets generalsekretær, jf. artikkel 41.

Konvensjonen er åpen for undertegning av alle medlemmer av Europarådet og ikke-medlemmer som har deltatt i forhandlingene, jf. artikkel 32. Blant annet USA har deltatt i og lagt stor vekt på dette arbeidet. Andre stater kan også inviteres til å ratifisere konvensjonen, jf. artikkel 33.

Artikkel 35 sikrer at konvensjonen ikke berører de rettigheter og forpliktelser som skriver seg fra andre internasjonale multilaterale konvensjoner.

Det er mulig å ta helt eller delvis forbehold mot de fleste materielle bestemmelsene i konvensjonen, jf. artikkel 37. Unntaket er artiklene 2 og 3. I tillegg kan partene ta forbehold mot enkelte prosessuelle bestemmelser, jf. artikkel 17 nummer 2, artikkel 26 nummer 1. Antall forbehold er imidlertid begrenset til fem, jf. artikkel 37 para 4. Videre kan partene ved erklæring fastsette at artiklene 5, 9 og 11 bare gjelder så langt det foreligger et pliktbrudd, jf. artikkel 36. Etter artikkel 38 er forbeholdene og erklæringene bare gyldig i tre år av gangen, men de kan fornyes. Forbehold kan tas ved undertegning eller ved ratifikasjon av konvensjonen, se artikkel 37.

Endringer og tillegg i konvensjonen kan gjøres ved enstemmighet, jf. artikkel 39.

Parter som er uenige om tolking av konvensjonen, kan bli enige om å la CDPC (the European Comittee on Crime Problems) megle i konflikten, jf. artikkel 40. Partene kan også bli enige om å bringe konflikten inn for den internasjonale domstolen i Haag.

2.2 Tilleggprotokollen

Fortalenunderstreker ønskeligheten av å utvide Europarådets strafferettslige konvensjon om korrupsjon med sikte på å forebygge og bekjempe korrupsjon.

I artikkel 1er begrepet «voldgiftsdommer» («arbitrator») definert ved referanse til medlemsstatenes nasjonale lovgivning. Begrepet skal i alle tilfeller som konvensjonen rammer, inkludere personer som i henhold til en voldgiftsavtale skal treffe en rettslig bindende avgjørelse i en tvist som avtalens parter har forelagt for vedkommende. Også «jurymedlem» er definert ved referanse til medlemsstatenes nasjonale lovgivning, men slik at begrepet alltid skal omfatte en legperson som opptrer som medlem av et kollegialt organ som er pålagt å avgjøre skyldspørsmålet i en rettssak.

Artikkel 2 og 3forplikter statene til å kriminalisere aktiv og passiv bestikkelse av nasjonale voldgiftsdommere. Beskrivelsen av korrupsjonshandlingen er den samme som i hovedkonvensjonen artikkel 2 og 3.

Artikkel 4, 5 og 6 regulerer bestikkelser av utenlandske voldgiftsdommere og nasjonale og utenlandske jurymedlemmer. Bestemmelsene henviser til beskrivelsene av korrupsjonshandlingene i tilleggsprotokollen artikkel 2 og 3.

I henhold til artikkel 7 skal GRECO overvåke gjennomføringen av protokollen.

Artikkel 8 fastsetter at artikkel 2 til 6 skal anses som tilleggsartikler til hovedkonvensjonen. Videre skal bestemmelsene i konvensjonen anvendes i den grad de er forenelige med protokollens bestemmelser.

I medhold av artikkel 9 kan stater som har avgitt erklæringer i henhold til konvensjonen artikkel 39 også avgi erklæringer om artiklene 4 og 5 i protokollen. Det samme gjelder forbehold i henhold til konvensjonen artikkel 37.

Artikkel 10 regulerer undertegning og ikrafttredelse. Alle stater som har undertegnet konvensjonen og som har gitt sitt samtykke til å være bundet av den, kan undertegne protokollen. Protokollen trer i kraft den første dag i måneden som følger tre måneder etter den dag fem stater har gitt sitt samtykke til å være bundet av den.

Artikkel 11regulerer tiltredelse til protokollen. Videre kan protokollen sies opp, jf. artikkel 13.

Artikkel 12 omhandler protokollens territorielle anvendelsesområde.