4 Forholdet til norsk rett

I Ot.prp. nr. 73 (2005-2006) foreslås endringer i utlendingsloven av 24. juni 1988 nr. 64 på bakgrunn av trepartsavtalen med Sveits. Lovendringene skal klargjøre at norske myndigheter kan anvende Dublin-regelverket også i forhold til Sveits.

I tillegg er det behov for enkelte endringer i utleveringsloven av 13. juni 1975 nr. 39. I tillegg til Schengen-regelverket om utlevering av lovbrytere mellom medlemsstatene har EU utarbeidet to konvensjoner om utlevering mellom medlemsstatene i Den europeiske union som gir en forenklet og mer effektiv prosedyre i utleveringssaker. De aktuelle konvensjonene er konvensjon om forenklet utleveringsprosedyre mellom medlemsstatene i Den europeiske union av 10. mars 1995 og konvensjon om utlevering mellom medlemsstatene i Den europeiske union av 27. september 1996, som regulerer materielle vilkår for utlevering. Den 27. februar 2003 vedtok EUs Råd at hele konvensjon om forenklet utleveringsprosedyre og artiklene 1, 2, 6, 8, 9 og 13 i konvensjonen om utlevering mellom medlemsstatene i Den europeiske union anses å være en videreutvikling av Schengen-konvensjonens kapittel 4 om utlevering.

EU vedtok imidlertid i 2002 en ny prosedyre for overlevering av lovbrytere mellom medlemsstatene kalt Den europeiske arrestordre. Arrestordren erstatter alt annet regelverk om utlevering av lovbrytere, inkludert reglene i Schengen-konvensjonen og EUs to konvensjoner om utlevering. Den europeiske arrestordre anses ikke å være en videreutvikling av Schengen-regelverket. Norge og Island ble likevel tilbudt forhandlinger med EU om en overleveringsavtale basert på arrestordren. Slike forhandlinger ble innledet i 2003, og vil ventelig bli sluttført innen kort tid.

I lys av at forhandlinger mellom Norge og EU var innledet med sikte på å inngå en avtale som vil oppheve de to utleveringskonvensjonene, ble det ikke arbeidet videre med lovforslag om gjennomføring av disse konvensjonene i norsk rett. I forhold til Sveits, som ikke deltar i forhandlingene om en overleveringsavtale, oppstår imidlertid spørsmålet om behov for lovendringer for å gjennomføre de prosedyrer som er nedfelt i de to utleveringdskonvensjonene.

Fra norsk side er det ønskelig å se endringer i utleveringsreglene i sammenheng, slik at nødvendige lovforslag om gjennomføring av overleveringsavtalen med EU kan gis anvendelse også overfor Sveits i den grad reglene er sammenfallende. Av denne grunn vil ikke regjeringen legge fram forslag til endringer for å gjennomføre de to utleveringskonvensjonene nå, men innrette senere lovforslag slik at utleveringsloven gjenspeiler forpliktelsene etter trepartsavtalen på et senere tidspunkt. Utsettelsen på dette punkt skjer i forståelse med Sveits.

Dagens prosedyrer og vilkår for utlevering av lovbrytere i norsk lovgivning bygger på Europarådets konvensjon om utlevering fra 1957. Konvensjonen har til dels omstendelige og tidkrevende prosedyrer for utlevering. Erfaring fra saker som gjelder utlevering mellom europeiske land har klart vist at det er behov for forenklinger. Allerede ved Norges tilslutning til Schengen-samarbeidet ble prosedyrene for utlevering forenklet som følge av reglene i Schengen-konvensjonen. De angitte bestemmelsene i EUs to utleveringskonvensjoner, vil ytterligere forenkle og effektivisere prosedyrene i slike saker og bidra til at utlevering og straffeforfølgning av personer som befinner seg i utlandet kan skje raskere enn i dag. Dette anses å være et viktig bidrag i bekjempelsen av kriminalitet, som i stadig større grad foregår på tvers av landegrensene.

Gjennomføring av de Schengen-relevante deler av konvensjonene i norsk rett vil medføre behov for endringer i utleveringsloven (lov 13. juni 1975 om utlevering av lovbrytere m.v.). Utleveringsloven § 3 nr. 1 og 3 kreves endret ved at kravet til strafferammen for lovbrudd det kan utleveres for senkes slik at utlevering kan skje for straffbare forhold som har en strafferamme på fengselsstraff i minst ett år i den anmodende stat og minst 6 måneder i den anmodede stat. Videre kreves det endringer i utleveringsloven § 13 slik at utleveringsbegjæringer ikke må foreligge i original eller bekreftet kopi, men kan oversendes via telefaks. Det vil også være nødvendig med endringer av reglene i utleveringsloven § 9 om forbud mot utlevering ved foreldelse slik at utlevering ikke kan avslås selv om forholdet er foreldet i den anmodede stat. I tillegg kreves det nye bestemmelser om forenklet utleveringsprosedyre, med endring av utleveringsloven § 17 a. Etter EU-konvensjonen av 1995 kan vedkommende samtykke til forenklet prosedyre før formell utleveringsbegjæring er oversendt norske myndigheter. Dersom samtykke gis, vil det være unødvendig å oversende formell utleveringsbegjæring.