3 Nærmere om utviklingen i næringen

3.1 Ressurssituasjonen.

I Ressursregnskap for reindriftsnæringen rapporterer Reindriftssjefen årlig om forhold som knytter seg til beitegrunnlag, reintall, flokkstruktur, produksjon, tap, virkemidler, organisering, ressursfordeling og anlegg. Rapporten danner grunnlag for forvaltningens og næringens egen ressursforvaltning. I tillegg blir effekter av endringer som kommer gjennom de årlige reindriftsforhandlinger beskrevet og rapportert i forhold til målet om en bærekraftig reindrift.

Beitepotensialet setter sammen med reintallet og strukturen i vårflokkene grenser for den samlede produksjon i reindriften. I det følgende gis en oppsummering av ressurssituasjonen i næringen med utgangspunkt i disse forhold, bl.a. på bakgrunn av Ressursregnskap for reindriftsnæringen (januar 2000).

3.1.1 Hovedutfordringer

Utfordringene for å nå Stortingets målsetting om en økologisk, økonomisk og kulturelt bærekraftig reindrift knytter seg først og fremst til arbeidet med å avbalansere reintallet til beitegrunnlaget i Finnmark, øke verdiskapingen med grunnlag i kjøtt, sikre beite- og arealgrunnlaget for næringen samt utvikle tiltak for å redusere rovdyrtapene. I samtlige reinbeiteområder sliter næringen med store rovdyrtap og med produksjonssvikt som følge. For hele det samiske reinbeiteområdet er det viktig å skape forståelse, tillit og erfaring for at reindrift kan drives uten reelle næringskonflikter med annen sedvanemessig bruk av områdene. Ordningen med konfliktforebyggende tiltak - støtte til inngjerding av dyrket areal, er et sentralt virkemiddel for å løse konfliktene mellom jordbruk og reindrift. For øvrig er utfordringene noe ulike i de seks reinbeiteområdene.

Reindriften i Finnmark har gjennomgått en utvikling som i hastighet ikke kan sammenlignes med andre primærnæringer. Blant annet som en følge av at næringen her ikke har historisk tradisjon og erfaring med regulering, og at forvaltningen heller ikke har klart å etablere nødvendige reguleringer, har det etter hvert oppstått en kritisk ressurssituasjon. Dette genererer nye og store utfordringer som i hovedsak er knyttet til reintallstilpasningen, overholdelse av beitegrenser og beitetider, samt bruken og fordelingen av ytterst marginale lavbeiter. Reindriften i Finnmark sliter i tillegg med låg produksjon og store tap. Tapene skyldes ikke bare rovdyr.

I samtlige områder sør for Finnmark er sikring av beitearealene mot inngrep en av de viktigste utfordringene, i tillegg til rovdyrproblematikken. Reindriften i Troms sliter spesielt med manglende vinterbeiter og uhensiktsmessig slakteristruktur. I Nordland byr oppfølgingen av den nye distriktsinndelingen på store utfordringer. For reindriften i Sør-Trøndelag/Hedmark er arealrettighetsspørsmål en sentral problemstilling. Dette reinbeiteområdet ligger i ytterkanten av det samiske reindriftsområdet, og det pågår her rettstvister med grunneiere om reinbeiteretten på privat grunn innenfor reinbeitedistrikt.

3.1.2 Beitegrunnlaget

Det totale reindriftsareal i Norge er drøyt 140.000 km². Dette utgjør mer enn 40% av det samlede areal i landet, og berører rundt 140 kommuner fra Finnmark i nord til Hedmark i sør samt i Nord-Gudbrandsdalen og Valdres. Både flyttemønster og arealbruk varierer mellom områdene. Dette har i hovedsak sammenheng med ulike naturgitte forhold.

I Finnmark skjer vinterbeitingen i innlandet og sommerbeitingen ved kysten eller på øyene. Vår- og høstbeitingen skjer i hovedsak i en mellomliggende sone. I Troms skjer flyttingen oftest over korte avstander og innen samme distrikt. Reindriften i Nordland har et todelt flyttemønster. Her, i likhet med Troms, flytter noen distrikt på vinterbeite i Sverige, mens andre har sine vinterbeiter ved kysten. I Nord-Trøndelag har de fleste distrikt kystnære vinterbeiter, men det foregår også vinterbeiting i innlandet. Flyttingen i Sør-Trøndelag/Hedmark foregår i hovedsak fra barmarksbeiter i nord til vinterbeiter i sør. Tamreinlagene nytter generelt kystnære høgfjellsområder i nordvest som barmarksbeite og mer kontinentale og lågereliggende fjell- og skogsområder i sørøst som vinterbeite.

Sammenholdes de enkelte områders bruttoareal med reintallet i vårflokken, finner man store forskjeller i dyretetthet mellom områdene - fra 0,4 rein/km² i Troms og Nordland til 3 rein/km² i Vest-Finnmark. Faktorer som temperatur, nedbør, topografi og berggrunn gir grunnlag for områdevis variasjon i vekst- og vegetasjonsforhold. I Troms, Nordland og Nord-Trøndelag setter vinterbeitekapasiteten klare skranker for dyretettheten. I Sør-Trøndelag/Hedmark er det en bedre balanse mellom sommer- og vinterbeitekapasitet, og her er dyretettheten 1,6 rein/km². Den høge dyretettheten i Vest-Finnmark - 3 rein/km² uttrykker stor mistilpasning til beitegrunnlaget. Dyretettheten i Øst-Finnmark er til sammenligning 1,7 rein/km² - tilnærmet lik den i Sør-Trøndelag/Hedmark.

3.1.3 Menneskelige inngrep og forstyrrelser

I hovedsak utøves reindriften i marginale utmarksområder hvor reinen er prisgitt uforutsigbare værforhold og store sesongmessige variasjoner i både beitekvalitet og beitetilgang. Dette er det normale. For å kunne overleve og reprodusere under slike forhold har reinen utviklet spesielle måter å tilpasse seg på. Den trekker mellom ulike beiteområder, den kan bygge opp og lagre store fettreserver og den har en helt spesiell evne i forhold til andre drøvtyggere når det gjelder å fordøye lav. Disse tilpasningene gjør samtidig reinen svært sårbar for forandringer i levemiljøet.

Reindrift er arealkrevende, både på grunn av marginale beiteområder og på grunn av reinens behov for spesielle årstidsbeiter og flytteleier mellom disse. Menneskelig virksomhet i reinbeiteland, i form av fysiske inngrep og forstyrrende aktivitet, kommer «på toppen» av de naturlige forstyrrelser fra rovdyr og insekter, som reinen alltid har måttet leve med. Ofte er de energimessige marginene så små at slike tilleggsforstyrrelser kan få fatale konsekvenser, både for dyrenes kondisjon og områdebruk. Reinen svekkes kondisjonsmessig gjennom økt aktivitet - energiforbruk, og også ved redusert beitetid - energiinntak. Det samme gjelder ved tidsmessig feilbruk av årstidsbeitene.

Inngrep og forstyrrende aktiviteter har akselerert i omfang de siste tiårene. Dette har ført til varig reduksjon av arealer som reindriften har hatt til rådighet og til økte forstyrrelser for reinflokkene.

Direkte konsekvenser av inngrep og forstyrrende aktivitet kan være permanent tap av det beiteland som nedbygges eller oppdyrkes samt hindringer i reinens trekk- og flytteleier. Indirekte konsekvenser kan være midlertidig tap eller redusert bruk av omkringliggende beiteland, merarbeid for reineier og stress for reinen. Totaleffekten av mange små inngrep og forstyrrende aktivitet er oftest større enn hva summen av de enkelte inngrep skulle tilsi. Dette henger sammen med oppstykking av beiteområdene, som vanskelig lar seg forene med reinens behov for sammenhengende «friområder» og trekkleier. En slik fragmentering av reinbeiteland har vært, og er trolig, en av de alvorligste truslene mot reindriftens arealgrunnlag.

Reindriften selv påvirker også sitt eget beitegrunnlag i negativ retning. Dette skjer hovedsakelig ved høg beitebelastning, motorisert ferdsel på barmark og de mange gjerdesystemer.

3.1.4 Tilpasning av reintallet til beitegrunnlaget

3.1.4.1 Metoder for beitevurdering

Beitene kan vurderes ved enten å registrere beitevegetasjonen (beitekartlegging) eller ved å se reinens vekst- og vektutvikling som indikator på beitets kvalitet og tilstrekkelighet. Metodene for registrering av beitevegetasjonen - beitekartlegging, kan inndeles i tre grupper; tradisjonell registrering i felt, registrering basert på flyfoto og registrering basert på satellittbilder. Registrering av reinens vekst- og vektutvikling baseres på levendevekter og slaktevekter. Til forskningsformål har f.eks. mengden nyrefett hos slaktet rein om høsten vært brukt som kondisjonsmål for reinen og som kriterium for sommerbeitets tilstrekkelighet.

3.1.4.2 Reintallstilpasning innen sommerbeitedistriktene - grønnbeitet

Når det gjelder spørsmål knyttet til sommerbeitene - den grønne vegetasjonen, har Reindriftsforvaltningen og NORUT informasjonsteknologi i samarbeid vist at reinens vekst- og vektutvikling gjennom denne perioden influeres mer enn dobbelt så sterkt av beitebelegget - antall rein per arealenhet, enn av beitevegetasjonen. Dette forteller at økologisk og økonomisk reintallstilpasning til sommerbeiteressursene må baseres på en direkte registrering av reinens egen kondisjon, - vekst- og vektutvikling etter sommerbeiteperioden, og ikke indirekte gjennom vegetasjonskartlegging av sommerbeitene i kombinasjon med en serie usikre anslag over stående biomasse, prosent som antas beitet og næringsverdien i dette. Der reinen oppnår normal vektutvikling gjennom sommeren og normal kondisjon om høsten, er også reintallet i balanse med sommerbeieteressursene. Der reinen derimot ikke oppnår normalvekt og nødvendig kondisjon før vinteren, er det overbelegg, og reintallet må ned til et nivå der vitaliteten gjenvinnes.

3.1.4.3 Reinens vekt som indikator for beitetilpasning

Både levendevekter og slaktevekter hos rein er gode indikatorer for analyse av beitetilpasningen innen sommerbeitedistriktene. Reindriftsforvaltningen har prioritert arbeidet med innhenting av vekter fra høsten 1995, og har nå levendevekter for simler fra de fleste reinbeitedistrikt.

Vektmaterialet viser at Nordland og Troms jevnt over har de høgste levendevektene på simler, mens de klart lågste registreres i deler av Vest-Finnmark. Videre er det betydelige forskjeller mellom distrikt innenfor samme reinbeiteområde, og særlig i Vest-Finnmark. Her har distriktene som grenser opp mot vår- og høstbeitet («innerdistriktene») gjennomgående lågere levendevekter enn øvrige distrikt («ytterdistriktene»). Årsaken synes å være kompleks, men kan i hovedsak tilskrives forskjeller i reintetthet og driftsmessige ulikheter mellom inner- og ytterdistriktene. Driftsmessige forhold gjør det mulig for innerdistriktene å opprettholde en for høg reintetthet i forhold til tilgjengelig sommerbeiteressurs. Til en viss grad kompenseres denne ubalansen gjennom økt bruk av det felles vår- og høstbeite, men som på grunn av låg beitekvalitet gir begrenset økning i høstvektene.

Som følge av en nylig foretatt omlegging av slaktevektrapporteringen fra listeførte slakterier til Reindriftsforvaltningen, kommer det nå inn kjønns- og aldersspesifikke slaktevekter fra de fleste distrikt og tamreinlag. For voksne dyr er datamaterialet enda tynt for noen distrikt, dels på grunn av lågt slakteuttak og dels på grunn av en noe ufullstendig rapportering fra enkelte listeførte slakteriforetak. Dette gjelder spesielt Troms, hvor bare et par distrikt foreløpig er registrert, og Øst-Finnmark, hvor registreringen er ufullstendig for de fleste distrikt.

Figur 3.1 viser at det er store geografiske forskjeller i gjennomsnittlig slaktevekt for simler. De fleste distrikt i Karasjok og Vest-Finnmark (Kautokeino) har vesentlig lågere slaktevekter på simler enn distriktene i områdene lenger sør. Det framgår videre at den største spredningen i slaktevekter er i Vest-Finnmark, hvor de beste distriktene har slaktevekter på nivå med de dårligste distriktene i områdene sør for Finnmark.

Tidlig på 1960-tallet ble det i regi av daværende NLVF (Norges Landbruksvitenskapelige Forskningsråd) og Fylkesveterinæren for Nord-Norge foretatt slaktevektregistreringer i mer enn halvparten av sommerbeitedistriktene i Vest-Finnmark. I tabell 3.1 er disse registreringene for varik (okser 1 ½ år) sammenholdt med tilsvarende registreringer fra 1998/99 for samme dyrekategori. Sammenligningen viser at dagens slaktevekt på varik er ca 3/4 av hva den var i perioden 1960/61-1963/64.

Mens gjennomsnittlig slaktevekt for kalv- ½ år gammel rein, i reinbeiteområdene sør for Finnmark varierte fra 20,8 til 23,4 kg i 1998/99, veide varik i Vest-Finnmark - som er ett år eldre, 22,6 kg i gjennomsnitt.

3.1.4.4 Reintallstilpasning innen høst-, vinter og vårbeitedistriktene - lavbeitet

Tilpasning av reintallet til lavbeiteressursene lar seg derimot ikke måle og overvåke gjennom reinens kondisjon og vektutvikling. Lav er en flerårig vekst, og reinen vil her, gjennom en periode - etter at beiteopptaket av lav er blitt større enn årlig lavtilvekst, kunne fortsette å beite samme mengde lav som tidligere. Beitingen skjer da på «lavkapitalen», men uten at dette merkes på reinen. Derfor må man ved optimalisering av vekst- og produksjonspotensialet i lavbeitet, foreta en selvstendig registrering av dette.

Beitekartlegging ved hjelp av satellittbilder gjør det mulig å kartfeste vegetasjonsforholdene over store områder. Ved sammenligning av bilder tatt med års mellomrom får man «tidsstudier» over utviklingen innen et gitt beiteområde. NORUT informasjonsteknologi har på denne måten vist at stående biomasse av lav er dramatisk redusert i Finnmark fra 1973 til 1996. Utviklingen går fram av figur 3.2.

Kilde: NORUT informasjonsteknologi.

For bedre å kunne følge med i den videre utvikling innen lavbeitene i Indre Finnmark, og for samtidig å skaffe fram et solid grunnlag for framtidig forvaltning av lavbeitene, har NINA (Norsk Institutt for Naturforskning) og NORUT informasjonsteknologi, på oppdrag fra Reindriftsforvaltningen, igangsatt et omfattende overvåkningsprogram. Programmet består både av registreringer i felt (NINA) og registreringer ved hjelp av satellittbilder (NORUT).

En vekt- og kondisjonsbasert tilpasning av reintallet til beiteressursene i Finnmark - utslakting av simler som ikke holder kvalitetsmål, må i prinsippet gjennomføres i to etapper. Først i forhold til beiteressursene innen sommerbeitedistriktene, og deretter følges opp i forhold til lavbeitet. Gjennom overvåking av utviklingen i lavbeitet (jfr. fig. 3.2) vil man kunne finne at dette fortsatt har en negativ utvikling, selv om reintallet er tilpasset sommerbeitedistriktene. Ønsker man å stoppe nedbrytingen av lavmatten i indre strøk av Finnmark, eller gjenoppbygge lavbeitepotensialet i dette området, må reintallet reduseres ut over det som kreves for tilpasning til sommerbeitedistriktene. Dette kan skje ved at vektgrensene for den rein som skal kunne beite på høst- og vinterbeitene settes høgere enn det som er nødvendig for å oppnå beitebalanse innen sommerbeitedistriktene. Dette vil resultere i vektgrenser som er for «strenge» i forhold til sommerbeitene, men til gjengjeld et lavbeite som ikke brytes ytterligere ned, og en reinflokk som er i god kondisjon før vinterbeiteperioden.

3.1.4.5 Reintall, flokkstruktur, kalvetilgang og tap.

Med hjemmel i reindriftslovens § 2 har Reindriftsstyret regulert reintallet på distriktsnivå gjennom fastsetting av et øvre antall for de fleste sommerbeitedistrikt og for noen vinterbeitedistrikt. Hensikten med dette er å balansere forholdet mellom beiteressurs og reintall. Det settes nå i gang et arbeid for å fastsette nye øvre reintall for sommerbeitedistriktene i Finnmark. Dette vil følges opp gjennom fastsetting av øvre reintall per driftsenhet.

Driftsenhetene plikter å føre kontroll med reintallet sitt, og de skal årlig rapportere om dette til Reindriftsforvaltningen. Gjennom offentlig kontrollerte tellinger er det avdekket systematisk underrapportering av reintall i en del distrikt. Slik underrapportering svekker reintallsoppgavene vesentlig.

I forhold til landets øvrige reindrift har reindriften i Finnmark den klart største dimensjon. Fylket har 71 % av driftsenhetene, 68 % av reintallet, og står for 57 % av reinkjøttproduksjonen. Dette forhold sammen med de betydelige mistilpasninger man har innad i næringen gjør at finnmarksreindriften er viet spesiell oppmerksomhet. I figur 3.3 er det gitt en oversikt over utviklingen i reintallet fra 1979/80 og fram til 1998/99. Materialet er spesifisert for Øst- og Vest-Finnmark, mens de øvrige områder er vist sammen. Reintallet er gitt per 31. mars - tidspunktet hvor alt slakteuttak er foretatt og før kalvingen har startet.

I middel for årene 1950-75 var reintallet i sum for Øst- og Vest Finnmark på ca. 80-85 000. En sterk reintallsvekst begynte på slutten av 70-tallet og kulminerte i 1989 med ca. 200 000 rein. Fra 1989 til 1999 har reintallet gått ned med ca. 35 %, men fortsatt er reinbestanden for stor i forhold til beitenes bæreevne.

På 1960- og 70-tallet ble sommerbeitekapasiteten innen fylket ansett som den begrensende faktor. Den norsk-svenske reinbeitekommisjon av 1964 framholdt 72 000 og 129 000 rein som «praktisk optimalt» for henholdsvis sommerbeitene (grønnbeitene) og høst-, vinter- og vårbeitene (lavbeitene). Fra først på 80-tallet og fram til i dag har reintallet ligget over det optimale for lavbeitene. Slik er vår-/høstbeitene, og også vinterbeitene nedslitt, - med redusert produksjonskapasitet som følge. Lavbeitene framstår derfor som nye minimumsfaktorer for reindriften i Finnmark (jfr. figur 3.2).

Ernæringsforholdene er styrende for veksten og vektutviklingen hos rein. Slik er beitetilgangen avgjørende for et tilfredsstillende produksjonsresultat. Det finnes en rekke faktorer som gjør at produksjonspotensialet i en reinflokk er knyttet opp mot vektstrukturen i simleflokken. Foruten kalvens høstvekt bestemmes også kalvingsprosenten om våren, det «naturlige» kalvetapet om våren og kalvemerkingsprosenten om sommeren/høsten i stor grad av vektforholdene i simleflokken. Ved å foreta utslakting av simler som ikke holder kvalitetsmål, vil reintallet reduseres, beitebalansen opprettes, beitets ernæringstilbud forbedres og simleflokkens produktivitet økes. Med dagens kunnskap om vekst- og vektforhold hos simlekalv, kviger og simler på høsten, er målet at nedre vektgrense for disse tre aldersgruppene skal kunne settes til henholdsvis mellom 42 og 48 kg, mellom 59 og 64 kg og mellom 67 og 70 kg. Over reindriftsavtalen er det avsatt særskilte midler til vektregistrering, vektstrukturanalyse og rådgivning overfor distrikt og driftsenheter. Dette arbeidet er samtidig ledd i en prosess med å formidle relevant kunnskap om den helhetstenkning som ligger bak begrepet «en bærekraftig reindrift».

Sammen med ernæringstilbudet i beitet og vektstrukturen i simleflokken er kjønns- og aldersstrukturen i flokken avgjørende for produktiviteten i reindriften. Slik vil kjøttavkastningen på et gitt reintall kunne maksimeres ved også å øke simleandelen i vårflokken på bekostning av bukk og ett års kalver.

Tabell 3.2 viser prosentvis tilgang av kalver for de tre siste driftsår, slik som reineierne har oppgitt dem. Kalvetilgangen refererer til fødte kalver og er gitt i % av antall simler ved driftsårets begynnelse.

I distrikt hvor reintallet er i balanse med beitegrunnlaget og rovdyrtapene er beskjedne, vil simleandelen kunne presses opp mot 80 % og kalveandelen ned mot 20 % av reintallet i (vinter og) vårflokken. Med en slik kjønns- og aldersstruktur vil kalvetilgangen kunne bli ca. 70 % av reintallet i vårflokken - tilsvarende 87-88 % av antallet simler. For de tre siste driftsår varierte denne prosenten fra 87 til 90 for tamreinlagene (jfr. tabell 3.2).

Fram til avvenning om høsten ser man kalvene som produksjonsresultat av simlene. I en simleflokk hvor vekt- og aldersstrukturen er optimalt tilpasset, vil kjøttproduksjonspotensialet per simle og år være større enn hos noen annen kjønns- eller aldersgruppe innen reinflokken. Under marginale beiteforhold vil hanndyr som er overflødig ut fra et paringssynspunkt beslaglegge beite som har alternativ anvendelse for simler. Ved påsett av hannkalver om høsten vil kjøttproduksjonspotensialet for disse i det påfølgende år - fram til neste høst, være ca. 8-10 kg. Hannkalvene står nærmest simlene i kjøttproduksjonskapasitet. For simler forventer man minst dobbel så stor produksjon under tilfredsstillende ernæringsforhold.

Rein tapes gjennom året av ulike årsaker, som grovt kan inndeles i fire kategorier; rovdyrtap, sykdom, ulykker og andre tap (tidligtap av kalv, tap som følge av ugunstige vær- og beiteforhold mv.). Rovdyrtapenes andel av de totale tapene har vært økende de siste årene.

St. meld. nr. 35 (1996/97), om rovviltforvaltning, danner grunnlaget for framtidens forvaltning av de store rovdyrene bjørn, ulv, jerv og gaupe. I meldingen legges det opp til at det skal legges til rette for levedyktige bestander av rovdyr i sentrale leveområder.

Rein er det eneste beitedyret som ernærer seg i utmark hele året. Driftsformen gir i seg selv en økt tapsrisiko, og gjør reindriften spesielt sårbar ved en økning i rovdyrstammene. De viktigste skadegjørene på rein er gaupe, jerv og kongeørn. Resultater fra rovdyrprosjektene i Nord-Trøndelag (NINA 1994/95) viser at i et normalår med den daværende rovdyrbestanden sto rovdyr bak 64-75% av de totale tapene, og tapsprosenten var på ca. 12-13% av total antall rein i vårflokk.

Figur 3.4 viser utviklingen i utbetalte rovdyrerstatninger i perioden fra 1991 til 1998 totalt og fordelt på reinbeiteområder. Figuren viser at erstatningsutbetalingene hadde en bunn i 1992 på 2,6 mill. kroner og en topp i 1998 på 25,1 mill. kroner. I 1995 økte erstatningene merkbart, fra å ha ligget mellom 2,5 og 4 mill. kroner til 6,6 mill. kroner, selv om Trøndelagsfylkene ikke fikk utbetalt erstatning dette året. Dokumentasjonsandelen for rovdyrtap er låg, og det er derfor i første rekke sannsynliggjorte tap som erstattes. Økningen i erstatningene etter 1994 skyldes ikke alene økende rovdyrtap, men kanskje i enda sterkere grad at dokumentasjonen av tap gjennom forskningsprosjekter og utredninger i tapsutsatte områder har gitt økt aksept for sannsynliggjorte tap. Økt fokus på rovdyr og generelt vanskeligere vilkår for reindriften, sammen med bedret skadedokumentasjon og samarbeid mellom næringsutøverne og rovviltforvaltningen, har ført til at flere søker om erstatning. I tillegg har det vært en økning i erstatningssatsene i perioden. Det er gjort noen viktige endringer i forvaltningen som har ført til økte utbetalinger av erstatning. Gaupe kom med som erstatningspliktig art fra reindriftsåret 1992/93 og er den største utbetalingsposten for rovvilttap til reindriften. Det ble iverksatt nye erstatningsforskrifter fra reindriftsåret 1996/97, og en ytterligere oppmykning av erstatningspraksis kom i 1998 med overføring av søknadsbehandlingen til fylkesmennene.

Fra tidligere å være rådgivende organ har fylkesmannen overtatt avgjørelsesmyndigheten fra Direktoratet for Naturforvaltning (DN) for erstatningssøknader fra reindriften. DN er nå klageinstans. Hovedhensikten med denne endringen var å sikre en raskere saksbehandling/utbetaling, ved at den instans som har hovedansvaret for skadedokumentasjon og bestandsregistrering også skal foreta utbetalingene. Dette åpner samtidig for et nærmere samarbeid mellom Reindriftsforvaltningen og Fylkesmannen ved behandling av søknader.

Erstatningssatsene fastsettes gjennom de priser som oppnås i de årlige reindriftsavtaleforhandlingene. Det skal gis erstatning når det er ført bevis for at skaden er voldt av gaupe, jerv, bjørn, ulv eller kongeørn. Det samme gjelder når det gjennom kadaverfunn og/eller dokumentert rovdyrforekomst er sannsynliggjort at tapene skyldes disse fem rovdyrartene. Et forslag til nye erstatningsregler skal sendes på høring og vedtas i 2000 for iverksetting fra reindriftsåret 2001/2002.

Reduksjon av flokkene som følge av rovdyrtap medfører tapt produksjon både på kort og lang sikt. På kort sikt innebærer dette tap av kjøttproduksjon i tapsåret, og på lang sikt omfatter tapet også bortfall av kalve- og kjøttproduksjon fra tapte livdyr.

På initiativ fra fylkesmannen i Nordland sammenkalte Kommunal- og Regionaldepartementet til et møte høsten 1998 hvor det ble konkludert med at den kritiske tapsutviklingen innen reindriften i Troms, Nordland, Sør-Trøndelag og Hedmark skulle følges opp gjennom en tiltaksplan hvor fase en er gjennomført og innebar en fordeling av 700 000 kroner til driftsenheter i Nordland som var i akutt krise. Fase to innebar gjennomgang og beregning av støttetiltak for driftsenheter som er rammet i alle fire fylker. Dette arbeidet er gjort i samarbeid mellom Reindriftsforvaltningen, DN og fylkesmennene ut fra en gjennomgang av relevante data for perioden 1985 til 1998.

Fase tre i tiltaksplanen er en gjennomgang av mer langsiktige tiltak og samarbeid for å motvirke framtidig tapsutvikling og dempe konfliktforholdet rein-rovvilt innenfor de rammer som Stortinget har gitt. Dette arbeidet er igangsatt.

Den økonomiske delen som ligger i fase to er tenkt løst ved at Staten gir en kompensasjon på totalt 6,8 mill. kroner. Beløpet dekkes inn med 3,4 mill. kroner fra LD, 2,4 mill. kroner fra MD og 1 mill. kroner fra KRD. For LD1/2s vedkommende dekkes beløpet ved en engangsbevilgning til reindriftsavtalen 2000/2001.

3.1.4.6 Slakteuttak og produktivitet

Tilgangen på slaktedyr er avhengig av kalvetilgangen og tap av dyr. Som tidligere vist er det store variasjoner i kalvetilgang og tap mellom reinbeiteområdene (jfr. tabell 3.2 og figur 3.4). Det er også betydelige forskjeller innad i områdene.

Utvelgelsen av slakterein med hensyn til antall og alders- og kjønnskategori er trolig den viktigste beslutning reineierne gjør. De valg som foretas vil ha følger for framtidig flokkstruktur. Ved i størst mulig grad å slakte ut de to mest tapsutsatte dyregruppene - bukk og kalv, reduseres tapene samtidig som flokkstrukturen og slakteuttaket optimaliseres.

Slakterein leveres i hovedsak gjennom slakteri, men i tillegg slaktes det rein både til eget forbruk og for privat salg. Utviklingen i prosentvis slakteuttak og totalt slaktekvantum for de siste åtte driftsår er vist i tabellene 3.3 og 3.4. Oversikten omfatter både leveranse til slakteri, privat salg og eget forbruk.

For å beskrive produktiviteten i reindriften relateres produksjonen enten til rein i vårflokk (antall rein ved driftsårets begynnelse) eller til brutto beiteareal. «Totalproduksjonen» gir det biologiske uttrykk for produktiviteten. Foruten slakteproduksjonen i driftsåret - slakt levert til slakteri, solgt privat eller brukt i eget hushold, blir den endring som har skjedd med reintallet fra driftsårets begynnelse (1. april) til driftsårets slutt (31. mars) medregnet. Både Troms og Sør-Trøndelag/Hedmark har hatt en produktivitetsøkning siste driftsår - fra 1997/98 til 1998/99, som både skyldes økt slakteproduksjon og økning i reintallet fra driftsårets begynnelse til driftsårets slutt. Dersom et distrikt har hatt større nedgang i reintallet enn uttaket av slaktedyr, vil distriktet få en negativ totalproduksjon. I driftsåret 1998/99 var dette tilfelle for et par distrikt i Nordland med spesielt store rovdyrtap.

Figur 3.5 og tabell 3.5 viser henholdsvis totalproduksjonen per rein i vårflokk og per arealenhet beite for de siste driftsårene.

3.1.4.7 Lovbasert reintallsfastsetting

Slik forholdene har utviklet seg forvaltes større deler av beiteressursene i Finnmark i prinsippet som en allmenningsressurs med åpen adgang for et større antall reindriftsutøvere. Dette danner grunnlag for et motsetningsfylt «spill» mellom privatinteressen på den ene side og fellesskapets interesse på den annen side. Den felles interesse ligger i å sikre et maksimalt langvarig utbytte, mens de motstridende private interessene ligger i hvordan dette utbyttet skal fordeles. Utviklingen i dette «spillet» styres ved at fordelene ved å øke egen bruk og utnyttelse av fellesressursen kun tilfaller den enkelte, mens ulempene fordeles likt på alle. På sikt vil dette «spillet» ende med ressurskrise for alle. For store deler av høst-, vår- og vinterbeitene i Finnmark er denne ressurskrisen nå et faktum.

I 1967 framholdt Den norsk-svenske reinbeitekommisjon av 1964 at 129 000 rein ville være «praktisk optimalt» for høst-, vinter- og vårbeitedistriktene i Finnmark. Ved fastsettingen av høgste reintall for reinbeitedistriktene i Finnmark - som skjedde i perioden 1984-1987, innstilte Reindriftsforvaltningen på 137 400 rein, mens Reindriftsstyret fattet vedtak om 175 400 rein. Etter klagebehandling ble antallet redusert, og høgste reintall fastsatt til 160 500.

Fra høgste reintall ble fastsatt og fram til i dag er det distrikt som har overskredet «reintallskvoten» sin med opptil 100 % uten at noe er gjort, fordi spørsmålet er uavklart om hvordan reduksjonen skal fordeles mellom driftsenhetene innen det enkelte distrikt. Også omfanget av den enkelte driftsenhets ressursbruk kan fordeles innen det enkelte reinbeitedistrikt på samme måte som omfanget av det enkelte distrikts ressursbruk er fordelt innen det enkelte reinbeiteområde. Etter reindriftslovens § 2 kan områdestyret fastsette høgste antall rein per driftsenhet etter godkjenning av Reindriftsstyret. Slik regulering er gjennomført på driftsenhetsnivå i noen distrikt innen områdene sør for Finnmark, og den har her vist seg å gi både forutsigbare og stabile rammebetingelser for næringen- og ikke minst trygghet for utøverne.

I 1991 fastsatte områdestyret i Vest-Finnmark høgste antall rein per driftsenhet innen sitt område, men vedtaket ble ikke fulgt opp av Reindriftsstyret. Reindriftsstyret kom imidlertid tilbake til spørsmålet i 1998 gjennom et prinsippvedtak om at områdestyrene i Finnmark nå skulle fastsette reintallskvoter for driftsenhetene. Bakgrunnen for dette var Reindriftsstyrets bekymring for ubalansen mellom reintall og beiteressurs, særlig lavbeiteressursene, og erkjennelsen av at grensen for hva som kunne oppnås av reintallsreduksjon gjennom økonomiske virkemidler var nådd. Vedtaket i Reindriftsstyret er ennå ikke fulgt opp av områdestyrene.

Norske Reindriftsamers Landsforbund er sterk imot offentlig innblanding i spørsmålet om reintallsregulering og fastsetting av reintallskvoter for driftsenhetene i Finnmark, og mener at dette helt ut er et indre anliggende for det enkelte reinbeitedistrikt. På den annen side har Sametinget i alle tidligere sammenhenger framholdt nødvendigheten av at det offentlige går inn og foretar slik regulering på driftsenhetsnivå. Dette synet ligger fortsatt til grunn, men det framholdes nå at fastsetting av et øvre reintall for driftsenhetene ikke må gjøres før etter at nye øvre reintall er fastsatt for distriktene (jfr. kap.1).

I tabell 3.6 er det for de tre siste år vist antall og prosent av driftsenheter innen områdene med mer enn 600 rein ved driftsårests begynnelse, og summen av det antall rein som overskrider 600 rein per driftsenhet. Etter en nedgang i dette reintallet fra driftsåret 96/97 til 97/98, som i hovedsak skyldtes ekstraordinære tapsforhold, er man i driftsåret 98/99 nærmest tilbake på 96/97- nivået.

3.2 Den økonomiske situasjonen

Totalregnskapet for reindriftsnæringen viser hovedtrekkene i utviklingen i næringen, og gir en oversikt over de økonomiske forholdene. Det vises til tabell 3.7 som viser hovedtallene for regnskapsårene 1995-1998 og foreløpig regnskap for 1999.

Reindriftsforvaltningen samler hvert år inn oppgaver over totalt antall slakt, vekter og priser. Disse danner grunnlag for beregning av næringens avkastning. Oppgaver fra slakteriene danner grunnlag for beregning av offentlig godkjent slakt (antall og vekt). Gjennomsnittsprisen for reinkjøtt beregnes for den delen av kvantumet som omsettes gjennom slakteri. Det blir derved tatt hensyn til klassifiseringsresultat og omkostninger ved slaktingen. Privat bruk og omsetning regnes å ha samme verdi per kg. Samlet for hele reindriften beregnes gjennomsnittspris ved å veie prisen i det enkelte reinbeiteområde i forhold til områdets totale kvantum.

Reintallet per 31. mars (produksjonsdyr) bygger på tall fra oppgaver til den enkelte reineier. Endringer her kan ikke direkte sammenlignes med endringer oppgitt i totalregnskapet grunnet ulik periodisering, forskyvning i slaktetidspunkt og handel med rein. Reintallet per 1. januar er beregnet på grunnlag av reintallet per 31. mars og slakteuttak fra 1. januar til 31. mars.

Reintallet per 1. januar varierer fra år til år, både på grunn av reelle endringer i reintallet og forskyvning av slaktetidspunkt. Ved å korrigere salgsinntektene med endringer i reinhjordverdien, framkommer næringens produksjonsverdi. Endringen i dyretallet verdsettes til full slakteverdi.

Bygging av fellesgjerder i Vest-Finnmark og ressursovervåkning gir til dels betydelige arbeidsinntekter for reindriftsutøverne. Da disse aktivitetene er direkte knyttet til reindriften, og dessuten vil påvirke reindriftsnæringen, er inntektene medregnet i totalregnskapet.

Erstatninger regnes også som inntekter til næringen. De ordninger som er tatt med er erstatninger fra Direktoratet for Naturforvaltning for rovvilttap, erstatninger over Reindriftsavtalen ved omfattende tap av rein og erstatninger fra NSB for rein ihjelkjørt av tog.

Erstatninger for arealinngrep beregnes ut fra regnskap fra reinbeitedistrikt og reindriftsfond, og anvendes i hovedsak til dekning av felles kostnader.

Verdien av kjøtt og biprodukter økte med 1,3 mill. kroner fra 1997 til 1998. Økningen kom som følge av en prisoppgang på kr 1,54 (+3,6 %). Slaktet kvantum er redusert med 25 tonn.

Næringsutøvernes inntekter av duodji (videreforedling av skinn, gevir m.v.), jakt, fiske, bærplukking og annen virksomhet knyttet til reindrift er en integrert del av den samiske reindriften. Det er i stor grad kvinner som står for denne virksomheten. For å få et riktig bilde av økonomien i reindriften er det derfor viktig å få synliggjort også denne delen av næringen. Ut fra den betydning disse binæringsinntektene har for næringen, er de fra og med 1996 tatt med i totalregnskapet. Binæringsinntektene økte med 0,1 mill. kroner til 2,4 mill. kroner i 1998.

Kjøre- og arbeidsinntektene økte med 1 mill. kroner til 2,8 mill. kroner i 1998, i hovedsak som følge av økte arbeidsinntekter i forbindelse med veiinger. Videre er beregnede erstatninger for arealinngrep økt med 0,8 mill. kroner.

Sum inntekter økte med 30,6 mill. kroner (+36,6 %) fra 1997 til 1998. Endringen er i hovedsak et resultat av endringer i reinhjordverdien. I 1997 var det en negativ endring i reinhjordverdien på 11,3 mill. kroner, mens det i 1998 var en positiv endring i reinhjordverdien beregnet til 8,9 mill. kroner. Verdien av produksjonen (korrigert for endringer i reinhjordverdien) øker fra 57,7 mill. kroner i 1997 til 79,3 mill. kroner i 1998 (+37,3 %). Hvis en ser bort fra endringer i reinhjordverdien er økningen i sum inntekter fra 1997 til 1998 på 10,4 mill. kroner (11 %). Økningen kom som følge av positive endringer på samtlige inntektsposter.

Økte erstatninger for tap av rein på 7,2 mill. kroner, fra 18,4 mill. kroner i 1997 til 25,6 mill. kroner i 1998, forklarer 69,2 % av denne økningen. Endringen kommer som følge av en økning i erstattede tap.

Totale kostnader økte fra 77,2 mill. kroner i 1997 til 82,1 mill. kroner i 1998 (+10,5 %), i hovedsak som følge av en økning i driftsenhetenes kostnader på 4,9 mill. kroner (+9,1 %). Felleskostnadene økte med 0,8 mill. kroner (+4,4 %), mens tamreinlagenes kostnader er redusert med 0,8 mill. kroner (-13,4 %).

Utbetalte statstilskudd økte fra 54,4 mill. kroner i 1997 til 69,6 mill. kroner i 1998 (+28 %). Det er en økning på samtlige ordninger under statstilskudd, med unntak av andre tilskudd. Den største endringen kom på ekstraordinære tilskudd, som økte fra 4,6 mill. kroner i 1997 til 14,9 mill. kroner i 1998. Av dette er 13,2 mill. kroner ekstraordinær og skjønnsmessig støtte til driftsenheter i Troms og Finnmark etter krisevinteren 1997. De ordinære statstilskuddene økte med 3,1 mill. kroner som følge av økte utbetalinger av tilskudd til driftsenheter og tamreinlag. Økningen kan tilbakeføres til omleggingen av tilskuddsordningen, og lettelser i slaktekravene i forbindelse med krisevinteren 1997. Nivået på posten tapsforebyggende tiltak var høyt i 1997 på grunn av økte utbetalinger i forbindelse med krisevinteren 1997. Fra 1997 til 1998 er posten redusert med 2,9 mill. kroner og utgjorde i 1998 1,5 mill. kroner.

Tilskudd til tiltak mot radioaktivitet økte fra 3,6 mill. kroner i 1997 til 3,7 mill. kroner i 1998.

Tilskudd til binæringer økte fra 1,8 mill. kroner til 4,2 mill. kroner. Tilskudd til binæringer omfatter investeringstilskudd og driftstilskudd, og bygger på tilskudd til næringskombinasjoner, administrert av Samisk Utvikingsfond. Det overføres årlig midler fra Reindriftens Utviklingsfond til Samisk Utviklingsfond. Andre tilskudd reduseres med 0,7 mill. kroner som følge av reduserte utbetalinger i form av avviklingslønn.

I sum gir nevnte økninger og reduksjoner en positiv endring i resultatmålene fra 1997 til 1998, jfr. tabell 3.1. Vederlag for arbeid og egenkapital øker med 41,4 mill. kroner, fra 55,1 mill. kroner i 1997 til 96,6 mill. kroner i 1998. Dette gir et vederlag for arbeid og egenkapital per årsverk på 99 797 kroner og per driftsenhet på 166 845 kroner i 1998.

Endringene i resultatmålene fra 1997 til 1998 kom i hovedsak som følge av

• endringer i reinhjordverdien,

• ekstraordinære tilskudd,

• erstatninger for tap av rein.

I foreløpig regnskap for 1999 er det regnet med økning i antall dyr levert listeført slakteri fra 43 968 rein i 1998 til 47 935 rein i 1999. Dette tilsvarer et kvantum på 1 181,5 tonn, en økning på 100,5 tonn fra 1998. Den private omsetningen er beregnet til 16 840 rein med et kvantum på 498 tonn. Slaktekvantumet i 1999 anslås på bakgrunn av dette til 1 680 tonn inkludert privat uttak. Det kalkuleres videre med en prisøkning i 1999 på 0,18 kr/kg, noe som gir en beregnet produsentpris på 44,90 kroner. Inntektene fra kjøtt og biprodukter ventes ut fra dette å ende på 75,4 mill. kroner i 1999.

Det forutsettes en mindre nedgang i overføringene til ordinære statstilskudd fra 1998 til 1999. Dette skyldes en reduksjon i overføringene til transport av dyr og tapsforebyggende tiltak samt en forskyvning av utbetalingene av distriktstilskudd. Det forutsettes en økning i utbetalingene til øvrige tilskudd til driftsenheter og tamreinlag.

Posten «andre tilskudd» omfattet i 1998 ordningen med utdanningsstipend, lærlingeordning i doudji, tilskudd til barnehager og avviklingslønn. Disse ordningene ble videreført i 1999, med en samlet utbetaling på 5,8 mill. kroner, en nedgang på 0,9 mill. kroner fra 1998.

I 1997 og 1998 ble det utbetalt ekstraordinære tilskudd på henholdsvis 4,6 mill. kroner og 14,9 mill. kroner, til driftsenheter i distrikter i Nord-Trøndelag, Troms og Finnmark som har vært rammet av ekstraordinært vanskelige driftsforhold. I foreløpig regnskap for 1999 er det utbetalt 1,6 mill. kroner på denne posten, av dette er 1,3 mill. kroner ekstraordinære kalvetilskudd til driftsenheter i Troms og Finnmark. I tillegg er det utbetalt 2,1 mill. kroner til reinbeitedistrikter i Sør-Trøndelag/Hedmark for dekning av kostnader i forbindelse med rettssaker angående reindriftsretten innenfor reinbeitedistrikt. I sum medfører dette ekstraordinære overføringer på 3,7 mill. kroner i 1999.

Ut fra forutsetningene ovenfor forventes overføringer under posten statstilskudd å komme på 54,9 mill. kroner, en nedgang på 14,7 mill. kroner fra regnskapsåret 1998.

Med de forutsetningene som er gitt ovenfor er vederlag for arbeid og kapital beregnet til 82,2 mill. kroner, en reduksjon på 19,4 mill. kroner i forhold til regnskap 1998.

Gjeldsbelastningen i 1999 forutsettes å ligge på samme nivå som tidligere. Rentenivået ligger tilsynelatende noe høyt i forhold til andre sektorer. På grunnlag av endringer i det generelle rentenivået settes renter på lånt kapital til 4,8 mill. kroner.

I sum forventes det derfor i foreløpig regnskap for 1999 en reduksjon i vederlag for arbeid og egenkapital fra 1998 til 1999 på 19,1 mill. kroner til 77,4 mill. kroner. Det forutsettes en arbeidsinnsats på 970 årsverk i 1999. Vederlag for arbeid og egenkapital per årsverk vil ut fra de gitte forutsetningene bli på 79 825 kroner i 1999 mot 99 797 kroner i regnskapet for 1998. Vederlag for arbeid og egenkapital per driftsenhet forventes å bli redusert fra 166 845 kroner i 1998 til 131 237 kroner i 1999.

Det totale økonomiske resultatet for næringen samlet sett må fortsatt karakteriseres som svakt. Tabell 3.8 gjengir det økonomiske resultatet i de ulike reindriftsområder i 1998. Dette materialet viser at det fortsatt er store skjevheter i inntektsfordelingen internt i næringen. Som tidligere er lønnsomheten best i de reindriftsområdene lengst sør i landet.

Departementet vil peke på de store forskjellene i produksjonstilpasning og effektivitet i næringen. Den økonomiske og sosiale situasjonen for reineiere i store deler av de sentrale reindriftsområdene i Finnmark er fortsatt meget vanskelig. Totalregnskapet viser at de økonomiske resultatene er svært dårlige. Det er få alternative inntekts- og sysselsetningsmuligheter, noe som forverrer situasjonen i regionen og skaper risiko for ny overetablering i næringen.

Situasjonen krever at omleggingene som er iverksatt i næringen fortsetter gjennom de økonomiske virkemidlene som skal bidra til høyt slakteuttak, tidligere gjennomføring av slaktingen og satsing på utviklings- og investeringstiltak. Dette er helt nødvendig for å sikre en bærekraftig utvikling i reindriftsnæringen.

3.3 Markedssituasjonen

I likhet med de fem siste år er det også i driftsåret 1999/2000 importert reinslakt og levende rein for slakting. Skrottene tas vesentlig fra Sverige og Finland, mens importen av levende rein kommer fra Finland. I tidligere år har det også vært importert rein fra Russland. Hovedhensikten med importen har vært å dekke etterspørselen i det norske markedet samt unngå de negative konsekvenser som vil følge av at reinkjøttet blir borte fra markedet i en lengre periode av året. Slik har tollregimet vært administrert med tanke på at norske forbrukere får jevn tilgang på reinkjøtt.

Tilgangen på reinkjøtt har vært god i forhold til etterspørselen, og dette har virket til at markedet har vært noe tregt. Slik har prisnoteringene ligget under målpris.

Det tollbaserte importvernet skal, innenfor de rammer som Norges forpliktelser i henhold til WTO-avtalen setter, praktiseres på en måte som sikrer reindriften et rimelig vern mot konkurrerende import. Etter samråd med Norsk Kjøtt kan Landbruksdepartementet ved Statens Landbruksforvaltning gi tillatelse til import av reinkjøtt til redusert toll (administrativ tollnedsettelse) dersom markedssituasjonen tilsier det. Tollnedsettelsen for reinkjøtt knyttes til reindriftsavtalens prisbestemmelser, og praktiseringen skal så langt som mulig samsvare med bestemmelsene som gjelder for varer omfattet av jordbruksavtalens målprissystem.