3 Forhandlingsprosessen (AsDF IX)

Forhandlingene om den 8. kapitalpåfyllingen i Det asiatiske utviklingsfondet (AsDF IX) for perioden 2005-2008 ble innledet i København i oktober 2003. Forhandlingene ble som planlagt avsluttet i Seoul i mai 2004 etter fire forhandlingsmøter. Hovedtemaer i forhandlingene var utviklingspolitiske prioriteringer og retningslinjene for AsDFs virksomhet, innføring av gavemidler under AsDF IX, størrelsen på kapitalpåfyllingen og byrdefordeling mellom giverlandene.

Representanter fra låntakerlandene deltok for første gang i forhandlingene. Det ble også holdt et eget møte med representanter for det sivile samfunn i Asia og stillehavsområdet i tilknytning til et av forhandlingsmøtene. Forhandlingsdokumentene ble fortløpende lagt ut på internett med mulighet for innspill fra det sivile samfunn. Dette bidro til en større åpenhet rundt forhandlingsprosessen sammenlignet med tidligere forhandlinger.

Sentrale forhandlingsspørsmål

Framgangen under AsDF VIII på sentrale policy områder var mer beskjeden enn forventet og det var derfor enighet om at økt utviklingseffekt, resultatstyring av virksomheten og gjennomføring av eksisterende policy skal være hovedfokus for AsDF IX. Samtidig ble det understreket at AsDF IXs mål og strategier skal støtte opp om prioriteringene i den globale utviklingsagendaen. Daværende president Chinos lansering av flere interne reformer på første forhandlingsmøte for å fremme en åpnere og mer resultatstyrt forvaltning fikk full oppslutning og var avgjørende for forhandlingsresultatet.

Hovedfokus for diskusjonene var hvordan den videre gjennomføringen av bankens fattigdomsstrategi kan styrkes og hvordan man på en mer effektiv måte skal kunne påvise målbare virkninger av AsDFs virksomhet for fattigdomsreduksjon. I denne sammenheng ble bedre overvåkings- og evalueringssystemer sett på som særlig viktig. AsDBs forslag til innføring av en resultatstyrt forvaltning innenfor rammen av tusenårsmålene fikk bred støtte. Dette arbeidet fokuserer på det interne styresettet, omlegging til resultatstyring i låntakerlandene og internasjonal harmonisering og samarbeid. Flere land, inkludert Norge, viste til at det er viktig å endre bankens kultur og insentivsystem for å lykkes med en slik omlegging.

Det ble krevet at AsDB må tilpasse sin virksomhet til landenes egne utviklingsstrategier og bidra aktivt til harmonisering med andre givere lokalt. I så henseende understreket mange land, deriblant Norge, nødvendigheten av å få fortgang i delegeringen av myndighet og ressurser til landkontorene. De nordiske land la særlig vekt på behovet for en mer systematisk integrering av tverrgående temaer som likestilling, miljø og godt styresett. Det var videre bred enighet om at lokal institusjons- og kapasitetsbygging må opprioriteres og utgjøre en sentral komponent i alle prosjekter og programmer. Norge pekte dessuten på at støtte til nasjonal kapasitets- og institusjonsbygging må baseres på en helhetlig tilnærming til landets behov, og dermed gå utover faglig bistand til implementering av bankens programmer.

Det var enighet om at ressursallokeringssystemet («performance-based lending»), som ble vedtatt under AsDF VIII, må forenkles, strømlinjeformes og gjøres mer transparent og brukervennlig for låntakerlandene. Fra norsk side ble behovet for robust dialog med landene for å sikre større grad av transparens og lokalt eierskap understreket. Det ble bestemt å opprette en enhet utenfor den operasjonelle virksomheten med ansvar for fordelingen av midler for å styrke implementeringen av systemet.

Det ble videre bestemt at AsDB må utvikle en tilnærming til de landene som presterer dårlig (såkalte «weakly performing countries»). Norge fremhevet at støtte til disse landene må være forankret i ressursallokeringssystemet og tilpasses forholdene i de enkelte land.

Det var bred enighet om å inkludere gavemidler til faglig bistand for prosjektforberedelser og kapasitetsbygging under AsDF IX. AsDB hadde ikke gavemidler under AsDF VIII og bankens ressurser til faglig bistand generelt er svært begrenset. Fra norsk hold ble det lagt vekt på at det må legges til grunn et mer resultatorientert og kostnadseffektivt rammeverk for bruken av disse midlene under AsDF IX.

Det vanskeligste forhandlingsspørsmålet var i hvilken grad og til hvilke formål AsDF skal gi finansiell bistand på gavevilkår. De fleste land, inkludert Norge, ønsket en oppmykning av lånevilkårene framfor gavemidler, mens USA med støtte fra enkelte av de regionale medlemslandene gikk inn for en betydelig gaveandel. Det var også uenighet om rammeverket for gavemidler både med hensyn til omfang, temaer, land og den prosentvise fordelingen mellom de ulike komponentene. Diskusjonen endte med en kompromissløsning hvor opp til 21 pst. av midlene kan anvendes til gaver innenfor et forenklet og begrenset rammeverk. Flere land, deriblant Norge, uttrykte skuffelse over den høye gaveandelen. Dette må ses i lys av ønsket om å holde fast ved rolledelingen mellom FN og utviklingsbankene hvor FN er hovedkanal for den multilaterale gavebistanden og utviklingsbankene hovedkanal for lån.