3 NVEs innstilling om ny reguleringskonsesjon

3.1 Innledning

På vegne av de private vannfallseiere søkte Glommens og Laagens Brukseierforening (GLB) ved brev 10.04.75 om ny konsesjon for regulering av Osensjøen.

Ved brev av 23.12.80 har NVE oversendt sin innstilling til Olje- og energidepartementet. NVE har har innhentet uttalelser fra en rekke instanser og kommet med egne merknader. NVE har også foreslått nye vilkår for konsesjonen.

3.2 NVEs innstilling

NVE har avgitt følgende innstilling vedrørende ny reguleringskonsesjon for private falleiere:

3.2.1 Søknaden

Glommens og Laagens Brukseierforening har sendt inn følgende søknad datert 10. april 1975:

«I henhold til vassdragsreguleringslovens § 20 a søker Brukseierforeningen herved det ærede departement på vegne av Rena Kraftselskap A/S, Aktieselskapet Hafslund og A/S Borregaard om fornyet konsesjon for deres andeler i Osenreguleringen.

Tillatelse til regulering av Osensjøen ble gitt ved kgl.res. av 5/7 1928. Konsesjonen for de private verk ble gitt for et tidsrom av 50 år, mens den for de offentlige verk ble gitt på ubegrenset tid.

I bilagene er det i tabells form satt opp aktuelle data for Osenreguleringen. Oversikt over eierforhold m.v. er gitt i følgende 3 alternativer:

1. Nåværende forhold

2. Forhold med Funnefoss og Kongsvinger kraftverk utbygget, gjeldende fra 1/7 1975.

3. Forhold med Nye Osa kraftverk utbygget av Hedmark Kraftverk. Konsesjonssøknaden for Nye Osa kraftverk ventes avgjort i nærmeste fremtid og kraftverket ventes ferdig i 1978-79.

De eksisterende kraftverk Osfallet og Kvernfallet vil da ikke lenger utnytte magasinvann fra Osensjøen, men eierne har inngått avtale med Hedmark Kraftverk om overdragelse av sine fall og rettigheter.

Som det fremgår av oversikten, er de private kraftverks andel i Osenreguleringen i dag 57,61%. Ved utbygging av Funnefoss og Kongsvinger kraftverk reduseres denne andelen til 51,42%.

Ved utbygging av Nye Osa kraftverk vil de private verks andel reduseres til 21,30%, idet Nye Osa kraftverk da vil representere ca. 50,35% av eierandelene i Osenreguleringen.

De private eiere, Rena Kraftselskap A/S, Aktieselskapet Hafslund og A/S Borregaard, har alle ervervet sine fall før «Lov om erverv av vannfall, bergverk og annen fast eiendom m.v. av 14. desember 1917». Hjemfallsrett til de ervervede fall hjemlet i denne loven kommer derfor ikke til anvendelse. Rena Kraftselskap, som tidligere var eiet av Rena Kartonfabrik A/S er forsåvidt angår 90% av aksjene overdradd til Åmot kommune pr. 1.1.1974. Den overveiende del av kraften fra Osfallet går som industrikraft til Rena Kartonfabrik A/S.

Som tidligere nevnt vil Rena Kraftselskaps fallrettigheter efter utbygging av Nye Osa kraftverk bli utnyttet av Hedmark Kraftverk efter egen avtale.

Borregaard leverer all strøm produsert i eget kraftverk i Sarpsfossen til egne fabrikker i Sarpsborg.

Hafslund, som står som eier av den andre halvdel (venstre side) av Sarpsfossen samt Vamma og Kykkelsrud kraftverker, leverer kraft fra sine anlegg dels til alminnelig forbruk og dels til industri.

I henhold til de beregnede vassføringsøkinger i Nedre Glomma, representerer magasinvann fra Osen 6,3% av regulert vassføring for Hafslund og Borregaards kraftverker.»

Med søknaden fulgte 3 stk. bilag.

Bilag 1:

«Osenreguleringen.

Konsesjonsdato: 5/7.1928

Konsesjonstid: 50 år for private verk

Nedbørfelt: 1190 km²

HRV: 437,5 m.o.h.

LRV: 430,9 m.o.h.

Reg.h.: 6,6 m

Magasin: 265 mill.m³

Bokført verdi pr. 31/12-74: kr. 757.981,23

Årlig avgift til Staten: kr. 0,20 pr. innv. nat. h.k.

Årlig avgift til Kommunene: kr. 1,80 pr. innv. nat. h.k.

ALT. I Nåværende forhold

				Andelsprosent
			Fall-	Konsesjonstid	Vassf.-2)
			høyde	ubegr.	50 år	øking	Innv. nat.
Eier		Fall	m	%	%	m3/s	h.k.
Åmot kommune		Kvernfallet	18,00	2,08		2,2	528,00
Rena K/S		Osfallet	41,80		18,27	10,5	5852,00
Hamar, Vang og Furnes		Løpet	19,30	8,98		10,5	2702,00
Elverum El.verk		Skjefstadfoss	12,80	5,95		14,0	2389,33
Akershus El.verk		Rånåsfoss	14,08	8,22		14,0	2628,27
Staten		Mørkfoss	7,37	4,30		14,0	1375,73
Oslo Lysverker		Solbergfoss	13,39	7,89		14,0	2499,47
Oslo Lysverker		Fossumfoss	8,63	5,04		14,0	1610,93
A/S Hafslund		Kykkelsrud	18,45		10,78	14,0	3444,00
A/S Hafslund		Vamma	28,15		16,44	14,0	5254,67
A/S Hafslund		Sarpsfossen1)	10,38		6,06	14,0	1937,60
A/S Borregaard		Sarpsfossen1)	10,38		6,06	14,0	1937,60
Sum			202,73	42,39	57,61		32159,60

¹Beregnes som 1/2 part av bruttofall i Sarpsfossen 20,76 m.

²Avgiftsgrunnlag fastsatt av NVE.

For de private verk utgjør innv. nat. h.k. 18,425,87, hvilket efter gjeldende satser gir avgifter til Staten på kr. 3.6856,17 og til kommunene på kr. 33.166,45.»

Bilag 2:

ALT. II Med utbygging av Funnefoss kraftverk og Kongsvinger kraftverk gjeldende fra 1/7.1975.

Bilag 3:

ALT. III Med utbygging av Funnefoss, Kongsvinger kraftverk og Nye Osa kraftverk (omsøkt og ventet ferdig 1978-79).

I brev av 21. september 1976 skriver Brukseierforeningen videre:

«Nevnte søknad ble fremmet på vegne av de private selskaper Rena Kraftselskap A/S, Aktieselskabet Hafslund og A/S Borregaard.

Ved kgl. resolusjon av 11. juni 1976 har imidlertid Åmot kommune fått tillatelse til erverv av samtlige aksjer i Rena Kraftselskap A/S. I henhold til St.prp. nr. 111 (1975-76) vil reguleringskonsesjonen av 5. juli 1928 bli stedsevarig for dette kommunale selskap også ved Hedmark Kraftverks fremtidige disposisjon av bruksretten til det tilhørende fall i Rena elv (Osfallet).

Noen fornyelse av reguleringskonsesjonen for Rena Kraftselskap A/S', andel skulle således ikke lenger være nødvendig.»

3.2.2 Høringsuttalelser

Søknaden har vært forelagt fylkesmannen i Hedmark og de berørte kommuner.

3.2.2.1 Adv. E. Follestad

Advokat Elling Follestad har sendt inn følgende uttalelse datert 20. desember 1976 på vegne av ca. 90 grunneiere rundt Osensjøen:

«Osensjøen er et lavlandsmagasin. - Rundt sjøen er det på alle kanter produktive jord- og skogarealer. - Det er dessuten to tettbebyggelser ved sjøen, en i nordenden og en i sydenden.

Sjøen er regulert 6,60 m, ved 4.90 m senkning og 1,70 m. oppdemning. - Dette er en usedvanlig «hard» regulering - beliggenhet og omgivelser tatt i betraktning, og det synes ytterst tvilsomt om den i dag ville ha blitt tillatt.

Da en overveiende del av deltakerne i Osenreguleringen er offentlig eide verker med konsesjon uten tidsbegrensing, vil ikke mine parter motsette seg at ny reguleringskonsesjon gis til A/S Borregaard og Aktieselskapet Hafslund. Grunneiernes krav i denne sak konsentrerer seg derfor om to punkter, nemlig:

1. Å få de løpende, årlige erstatninger regulert overensstemmende med kronefallet

2. Å få kompensasjon for de skader og ulemper som grunneierne er påført og vil bli påført ved fortsatt regulering og som en til nå ikke har fått noen erstatning for, enten fordi forholdet ble utsatt av reguleringsskjønnet i begynnelsen av 1930-årene eller fordi dette skjønn ikke forutså eller tok hensyn til forholdene slik de faktisk utviklet seg.»

Jeg skal nedenfor komme tilbake til de her to nevnte punkter. - Jeg finner det imidlertid først riktig å understreke at reguleringslovens § 20 a gir mulighet til å gi «ny reguleringskonsesjon». Dette må være noe annet enn å fornye en gammel konsesjon, og det synes således ikke helt dekkende når det søkes om «fornyet konsesjon» for de private andeler i Osenreguelringen. - Poenget er at det altså gjelder en helt ny konsesjon hvor konsesjonsmyndighetene står fritt til å nekte søknaden innvilget eller til å sette nye og bestemte vilkår.

Ad. regulering av løpende grunneiererstatninger

Det har nå i snart 20 år vært politisk enighet om at løpende, årlige erstatninger for reguleringsskader bør reguleres overensstemmende med kronefallet. - Man fikk derfor en lovendring om dette i 1959. Lovendringen kunne ikke gjøres gjeldende for eldre reguleringer, men det synes også å ha vært utstrakt enighet - bortsett fra på reguleringshold - om at også eldre reguleringer burde vært gjenstand for tilsvarende justering. - Staten har såvidt vites gjort dette i stor utstrekning for egne reguleringer, og man har henstillet til andre regulanter om å justere erstatningene av billighetsgrunner.

I forbindelse med Hedmark Kraftverks søknad om å få bygge Nye Osa kraftverk og dermed utnytte Osenreguleringen, utarbeidet undertegnede et notat som ble forelagt Stortingets Industrikomité og som jeg tillater meg å vedlegge her.

Bilag 1: Notat av 22/4-1976 vedrørende Hedmark Kraftverks søknad om konsesjon på Nye Osa kraftverk - regulering av avgifter og erstatninger.

Om justeringsspørsmålet forsåvidt gjaldt erstatningene uttalte Industrikomitéen i «Innst. S. nr. 304, side 3, spalte 1»:

«Nemnda vil vidare peike på det som den på generelt grunnlag uttala i 1974 med omsyn til ei justering av dei årlege erstatningar til grunneigarar.

Nemnda vil oppmoda Hedmark Kraftverk om på billighetsgrunnlag å foreta ei justering av dei årlege ytingar til grunneigarar som vert fastsatt ved Osenreguleringa.»

Dette ble fulgt opp under stortingsdebatten, stortingsforhandlinger 1975-76, s. 3732-3737.

Såvidt en har forstått, vil denne oppfordring fra Stortinget bli fulgt, noe som vel er en selvfølge.

Jeg nevner også i denne sammenheng at dersom søkerne ikke får ny konsesjon i denne sak, vil reguleringsrettighetene hjemfalle til staten. - Såvidt jeg er kjent med, justerer staten de årlige erstatninger for eldre reguleringer, og grunneierne rundt Osensjøen kan ikke bli stilt dårligere selv om søkerne får konsesjon og rettighetene således ikke tilfaller staten i 1978.

I nærværende sak ber jeg på vegne av mine parter om at det blir satt som vilkår for konsesjonen at den del av grunneiererstatningene som faller på søkerne blir regulert overensstemmende med justeringsnormene i vassdragsreguleringslovens § 16 nr. 5, 6. ledd.

Ad. skader og ulemper på grunn av reguleringen som det tidligere ikke er gjort noe med eller gitt kompensasjon for.

Jeg skal her få peke på en rekke forhold:

1. I pkt. 1 i skjønnsforutsetningene for reguleringsskjønnet i 1931 heter det:

«Mulige utrasninger som forårsakes ved senkning av vannstanden under tappingsperioden medtas ikke i erstatningen.»

Senkningen av Osensjøen har medført at marbakken en rekke steder har rast ut i dypet. Dette har igjen medført at en rekke av grunneierne har mistet sine beste fiskeplasser m.v.

Enkelte steder har utrasningen under naturlig vannstand også medført større erosjonsskader på ovenforliggende arealer enn hva man ellers ville hatt uten senkning av sjøen.

Dette er altså en type skader som man var klar over kunne komme, men som det ikke er gjort noe med, heller ikke etter overskjønnet i 1931.

2. Osensjøen er resipient for den omkringliggende bebyggelse.

Da reguleringsskjønnet gikk i begynnelsen av 1930-årene, var ikke vannklosett allemanns eie og man hadde et annet syn på forurensningsproblemer enn i dag, - i den grad dette på den tid i det hele tatt var registrert som et problem.

Osensjøen er som nevnt regulert 6.60 m., for en stor del med senkning, og noe ved oppdemming. Breddene rundt sjøen er særdeles flate, særlig i endene ved tettbegyggelsene. - Dette har medført problemer for grunneiernes avløpsforhold.

For å få et lukket avløp ut i vannet når sjøen er nede, kreves det på en rekke steder mange hundrede meter lange ledninger. - Når sjøen er full og kombinert med spesielle vindforhold, hender det avløpsvannet kommet inn i stedet for ut.

De her nevnte forhold har medført lukt og stank i stransonen der avløpene ikke er forlenget ut i åpent vann når sjøen er nede.

3. Strandsonen rundt Osensjøen er spesielt grunn. Når sjøen er lav, kote 435 og lavere, medfører dette at man i nordenden får nakne sandbanker på opptil 400 meters bredde og i sørenden på opptil 250-300 meters bredde. Bilag 2: Arkitekt Sortebergs redegjørelse av 12/9 1974.

Fra naturens side er det intet som tar i mot for vinden, og de her nevnte forhold medfører at man til tider - særlig om forsommeren - får særdeles sjendende sandstormer. - Dette gjelder særlig boligkonsentrasjonene ved sjøens ender. - Når dette pågår, har det vist seg umulig å holde sanden ute selv om dører og vinduer holdes igjen. - Det har også medført problemer for tømmerdriften.

4. På grunn av stransonens beskaffenhet har reguleringen til nå medført langt større erosjonsproblemer enn noen hadde tenkt seg. En rekke grunneiere har opp gjennom årene fått utvasket og ødelagt mange mål dyrket mark.

Bilag 3: Befaringsrapport av 24/9-1976 fra jordstyrene og skogrådene i Trysil og Åmot kommuner. (Jeg vedlegger også et underbilag som jeg har fått adgang til, nemlig en mer detaljert rededgjørelse fra et annet av de «lag» som foretok befaringene.)

Jeg nevner at bare i løpet av den korte tid som er gått siden de her nevnte befaringer ble foretatt, har man kunnet konstatere ytterligere utrasninger.

5. Når vannkanten kan variere med opptil 400 m, sier det seg selv at dette medfører store problemer for båtholdet. - Heller ikke disse betydelige ulemper kan man se av reguleringsskjønnet at det er tatt hensyn til.

6. Det er hevet over tvil at reguleringen av Osensjøen medførte skade på fiske langt utover hva noen hadde tenkt seg. Om dette vises til en rekke andre uttalelser som er fremkommet og som en er kjent med vil bli forelagt departementet, f.eks. innlandsfiskenemndenes uttalelse av 21/9-1976.

7. Av foranstående følger at Osensjøen har fått et særdeles skjemmende utseende til bestemte tider når sjøen er lav. - Dette også i forhold til de fleste andre reguleringsmagasiner i Norge. - Heller ikke dette tenkte en på eller vurderte, idet turistnæringen ikke var fremtredende da reguleringsskjønnet gikk.

Konklusjon:

Det er nå to private industrikonserner (to av de største i Norge) som søker om å få fortsette utnyttelsen av Osensjøen og de nedskrevne reguleringsanlegg til kraftproduksjon. - Det er videre på det rene at disse to konserner ved dette overfører ressurser fra et distrikt til et annet, for derved å opprettholde/skape arbeidsplasser. Det minste en da må kunne forlange er at det ytes full kompensasjon for de direkte skader og ulemper ressursutnyttelsen medfører for de berørte grunneiere.

På vegne av de grunneiere jeg representerer ber jeg derfor om at det blir satt følgende vilkår for den omsøkte konsesjon:

1. At det blir holdt skjønn for å få vurdert de skader og ulemper som ble utsatt i 1931. - Dette skjønn må kunne kombineres med det skjønn Hedmark Kraftverk nå har påstevnet i anledning Nye Osa kraftverk.

2. At det blir holdt skjønn for å fastsette erstatning for de skader og ulemper grunneierne har hatt og fortsatt vil få på grunn av reguleringen og som det etter skjønnsrettens egen fortolkning av reguleringsskjønnet fra 1931 med skjønnsforutsetninger ikke tidligere er gitt kompensasjon for.

Jeg tillater meg også her å vise til Stortingsdebatten for Hedmark Kraftverks konsesjon for Nye Osa kraftverk, se særlig stortingsforhandlinger for 1975-76, s. 3736.»

Med advokatens brev fulgte 3 stk. bilag.

Bilag 1 er et vedlegg til hans uttalelse av 22. april 1976 til Stortingets Industrikomite vedr. Hedmark Kraftverks søknad om konsesjon for å bygge Nye Osa kraftverk.

Ved endring av vassdragsreguleringsloven den 19.4.1959 ble det tatt inn i § 11 nr. 1, 2. ledd:

«Etter 20 år kan konsesjonsmyndigheten ta fastsettelsen av avgiften opp til ny prøvelse.»

Samtidig fikk § 16 nr. 5 et nytt 6. ledd, sålydende:

«Årlige erstatninger skal justeres hvert 20. år på grunnlag av justesteringsnormer som fastsettes av Kongen. Ved fastsettelsen av normer skal det særlig tas hensyn til forandringer i kronens kjøpekraft.»

Forsåvidt gjelder den sistnevnte endring heter det i Ot.prp. nr. 39 for 1958 s. 29 2. sp.:

«På den annen side vil de skadelidende grunneiere i alminnelighet ikke kunne velge engangserstatning selvom de måtte ønske det. - Ut fra grunnlovens alminnelige prinsipp om full erstatning bør da de berettigede ha krav på at de årlige erstatningsbeløp i den utstrekning det er praktisk mulig og hensiktsmessig samsvarer med pengeverdien når beløpene blir utbetalt. En viser forøvrig til det Justisdepartementet har uttalt om spørsmålet i Ot.prp. nr. 43 for 1957 s. 72-73.»

Av lovforarbeidende forøvrig går det fram at det var bred enighet om de nevnte endringer såvel i Hovedstyret, departement og Storting. Dog endret Stortinget fristen til 20 år istedenfor som foreslått av departementet, 30 år.

Det er senere avklaret at de nevnte endringer bare fikk virkning for konsesjoner gitt etter 1959. Dette trolig under henvisning til Grl. § 97, og en aner her en konflikt mellom Grl. §§ 97 og 105.

I 1974 ble avgiftssatsene til kommunene øket til maks. kr. 10,- pr. Nat. Hk., og fristen for justering i § 11 nr. 1, 2. ledd ble nedkortet til 10 år. - Etter at Industrikomiteen hadde pekt på det uheldige i å «fryse fast» kommunenes inntekter i lang tid med sterk prisstigning, uttaler den i Innst. O. nr. 58 for 1973-74:

«Komiteen forutset at staten på billighetsgrunnlag foretar ein slik justering også for eldre statsreguleringar, på same måte som det vart gjennomført etter lovendringa 10. april 1959. For eldre reguleringar foretatt av andre enn staten er det etter komiteen si meining ynskjeleg om også desse verkene kunne gå med på ein tilsvarande revisjon, og komiteen vil rette ei oppmoding til desse om ei slik billighetsjustering.

Komiteen er merksam på at nye reglar kan reise krav om ein tilsvarande revisjon av reglane for dei årlege erstatningar til grunneigarar og vil be departementet om å vurdera ein slik reivsjon og leggja saka fram for Stortinget.»

Såvidt vites har ikke henstillingen i siste avsnitt til nå resultert i noe lovframlegg, men Staten har justert avgiftene hvor den som kraftverkseier nyter godt av en eldre regulering. De er således f.eks. justert for Mørkfoss kraftverk som nytter Osenreguleringen. - Jeg har videre fått opplyst at Staten til dels også har justert årlige erstatninger til grunneiere.

På bakgrunn av det foran siterte fra Industrikomiteen sendte NVE den 26.10.1974 en henstilling til reguleringsforeningene om at disse også av billighetsgrunner foretok tilsvarende justeringer. - I mars 1975 fikk en svar fra Reguleringsforeningens Landssammenslutning. Svaret var negativt.

Som det går frem av vedlagte tabell utarbeidet av Glommen og Laagen Brukseierforening vil Hedmark kraftverk nå i et nytt kraftverk utnytte over halvparten av det utnyttbare fall hvor Osenerguleringen virker. Det vil da være ganske urimelig om det nye verk bare skal betale de samme nominelle reguleringsavgifter og grunneiererstatninger nå når kronen bare er verd ca. 1/7-del av hva den var i 1932 da avgiftene og erstatningene ble fastsatt.

Den konsesjon Hedmark kraftverk nå søker om er et vilkår for å bli falleier/bruker. Den er således også et vilkår for at Hedmark kraftverk skal bli medlem av Osenreguleringen, jfr. vassdragsreguleringslovens § 9. - Det må da i denne konsesjon kunne settes som vilkår at de forpliktelser Hedmark må overta som medlem av Osenreguleringen - reguleringsavgift til kommuner og andel av årlige skadeserstatninger til grunneierne - justeres i samsvar med de til enhver tid gjeldende justeringsnormer.

Ved dette vil man oppnå:

1. At endringen i kronens verdi ikke medfører en tilfeldig forskyvning av kommunenes inntekter fra den utnyttede ressurs - Osensjøen som magasin.

2. Delvis å rette opp forholdet til grunnlovens § 105 om full erstatning til skadelidende grunneiere, jfr. det siterte fra departementets bemerkninger i 1959, - og som det var full politisk enighet om.

3. Å delvis utjevne den tilfeldige forskjell som følger av om et distrikt ble rammet av en regulering før eller etter 1959, eller forsåvidt også av en statsregulering.

Jeg finner det riktig å peke på at en justering av reguleringsavgiften for de fall som skal nyttes av Nye Osa kraftverk ikke vil medføre økede utgifter for Hedmark kraftverk. Reguleringsavgiften kommer til fradrag i ervervsavgiften, jfr. ervervslovens § 2 nr. 13, og i denne sak vil det bare medføre en overføring av avgiftsinntekter fra Åmot til Trysil kommune.

Når det gjelder de årlige erstatninger til grunneiere, har jeg fått opplyst at disse i dag utgjør kr. 12.809,09 pr. år slik de ble fastsatt i 1932. Dette gjelder foruten skader av en regulering på 6,60 m rundt hele den ca. 3 mil lange Osensjøen også skader i Søre Osa og i Rena. - En justering av erstatningen vil således bety relativt beskjedne tall, mens de for den enkelte skadelidende grunneier er av stor betydning.

Til slutt peker jeg på at Glommen og Laagen Brukseierforening har søkt om fornyet konsesjon for de private medlemmer av Osenreguleringen siden denne løper ut i 1978. - De forannevnte synspunkter og krav vil bli gjort gjeldende i forbindelse med behandlingen av den søknaden, og det naturlige må være at disse to saker ses i sammenheng, og at selve justeringen av avgifter og erstatninger skjer samtidig. Det er derfor nå bare bedt om at det i vilkårene for Nye Osa kraftverk gis hjemmel for en slik samlet vurdering.

Bilag 2 er en utredning datert 12. september 1974 av arkitekt Egil Sorteberg i forbindelse med konsesjonssøknaden for Nye Osa kraftverk:

«1. Innledning

Nedenstående vurdering av de landskapsmessige apsekter vedr. vannstanden i Osensjøen ved utbygging av Osa Kraftverk er utarbeidet på følgende gurnnlag:

1. Magasinkart i målestokk 1:5000 utlånt av Glommens og Laagens Brukseierforening.

2. Fyllingskurver for Osensjøen utarbeidet av Glommens og Laagens Brukseierforening

3. Befaring i Osensjø-området den 10.9.1974.

Etter oppdrag fra Hedmark Kraftverk ble befaring av strandområdet rundt Osensjøen foretatt av undertegnede den 10. sept. 1974.

Formålet med befaringen var å registrere sjøeens utseende ved den eksisterende vannstand, samt ved samtaler med lokalkjente folk og ved selvsyn å bringe på det rene hvilke deler av sjøen som i særlig grad skjemmes utseendemessig ved lave vannstander.

Som kjentfolk deltok Peder Walmsness og Nikolai Neby i området Søre Osen og Odd Brevik i området Nordre Osen.

2. Vannstand i Osensjøen

Vannstanden under befaringen er av Glommens og Laagens Brukseierforening oppgitt til ca. 436,40 (nøyaktig 436,38 kl. 7.00).

I denne sammenheng kan neves at høyeste regulerte vannstand er 437,50 og laveste er 430,90.

Inntrykket fra befaringen er i full overensstemmelse med det en kan slutte seg til ved å studere magasinkartene.

Kartene viser at det er store grunne partier i området mellom kote 435 og kote 436 utenfor Søre Osen og ved elvene Nordre Osa og Tverrenas utløp.

Ved Nordre Osen går grunnen opptil 400 meter ut fra strandkanten, ved Søre Osen er bredden opptil 250 meter og ved Tverrenas utløp opptil 150 meter utenfor odden.

Liknende grunne partier er det også syd for Ifarneset ved Osensjøen Camping og ved Harbekkens utløp, men bredden er her vesentlig mindre - opptil 60 meter ut fra strandkanten.

Utenfor kote 435 faller sjøbunnen - for største del av sjøens vedkommende - brattere av.

I de nevnte områder inntreffer derfor en vesentlig forbedring av landskapsbilledet når sjøen stiger opp over kote 435, inntil det meste av grunnen er dekket ved en vannstand på ca. kote 436, eller litt i overkant av denne høyde.

Under befaringen med vannstand på ca. kote 436,40 var sjøens utseende stort sett meget bra. Det vises i denne forbindelse til fotografier tatt under befaringen. Det vanskeligste partiet er utenfor Osneset, på vestsiden av dette, hvor stranden dessuten på grunn av manglende eller utilstrekkelig opprydding, skjemmes av råtne trestubber.

Forøvrig ser det ut til at sjøens utseende vil være bra også når vannstanden er litt lavere enn under befaringen, men ikke vesentlig lavere enn kote 436.

Under befaringen ble det påpekt at når vannstanden nådde opp mot H.R.V. ble et forsumpingsområde på begge sider av Nordre Osa bru oversvømmet. Dette medførte at disse arealene lå «svarte» utover våren og forsommeren inntil vegetasjonen igjen hadde tatt seg opp. Under befaringen var området grønt.

Med tanke på utseende vil derfor en vannstand på 436,50 - 437,00 være den ideelle for området ved Nordre Osas utløp.

Som det fremgår av det ovenstående vil det ut fra et landskapsmessig synspunkt være ønskelig om reguleringen av Osensjøen kan praktiseres slik at vannstanden kommer opp i kote 436 så tidlig som mulig i oppfyllingsperioden. Av hensyn til turisttrafikken i området i sin alminnelighet og til de campingplasser som er etablert ved sjøen i særdeleshet, vil det videre være ønskelig om den nevnte vannstand såvidt mulig kan oppnås ved turistsesongens begynnelse.

Ønsket om snarlig fylling til kote 436 kan imidlertid ikke oppfylles i alle år.

Av fyllingskurvene for Osensjøen ser vi at en vannstand på kote 436 ifølge mediankurven for perioden 1843-72 er oppnådd ca. 25. mai, mens kurven for nedre kvartil viser at denne vannstand først oppnås ca. 8. august. I de aller tørreste år har sjøen ikke kommet opp i kote 436 i det hele tatt.

Erosjon

Under befaringen ble det hevdet at en flere steder rundt sjøen har problemer med erosjon i forbindelse med reguleringen. Dette gjelder særlig strandbredden ved Søre Osen samt elvebreddene ved Nordre Osas og Tverrenas utløp.

I Søre Osen ble det opplyst at elven Næringa - som tidligere hadde utløpet på ca. kote 435 - etter senking av sjøen har gravet seg nytt løp som noe uventet fulgte landet et stykke mot sørøst før det bøyet nordover mot dypet. Strandområdet innenfor dette elveløpet har vært utsatt for erosjon - etter kjentfolkenes utsagn i meget betydelig grad.

Det er utført en grov steinplastring på endel av strandområdet. Der plastring ikke er utført ser det ut til at erosjon fortsatt pågår.

I Nordre Osas nedre løp er det - etter kjentmannens opplysninger - også problemer med erosjon i perioder med lav vannstand i sjøen og stor vannføring i elven. Det samme forhold hevdes også av grunneieren for Tverrenas utløp i sjøen.

Ved planlegging av endret bruk av Osensjø-magasinet som følge av utbygging av Osa Kraftverk bør en derfor ha for øye at senere fylling om våren eventuelt kan medføre økt erosjon. Jeg vil derfor foreslå at en søker å utrede nærmere såvel de tekniske aspekter som de ansvarsforhold som måtte oppstå i denne forbindelse.»

Bilag 3 er en rapport fra befaring ved Osensjøen den 24. september 1976 undertegnet av deltakerne samt notater gjort under befaringen av herredsagronomen i Trysil. Rapporten lyder:

«Jordstyrene og skogrådene i Trysil og Åmot foretok synfaring hos 49 grunneiere som har bedt om synfaring av påståtte erosjonsskader på eiendommene. Representantene delte seg i 4 lag og det deltok representanter frå begge kommunene i hvert lag.

Synfaringen ble foretatt etter ønske frå Trysil og Åmot kommuner. Hensikten med synfaringen var å vurdere om det kan være oppstått større erosjonsskader enn det skjønnet frå 1928 kan ha forutsatt. Vi har ikke fått forelagt skjønnsforutsetningene frå skjønnet i 1928 og det etterfølgende overskjønn. Unntatt frå dette er eiendommen Brevik der skjønnsprotokollen er lagt fram. Denne er meget enkel og er neppe dekkende for de skadene som er oppstått etter reguleringen av Osensjøen.

På alle eiendommene det ble foretatt synfaring på kunne det påvises erosjoner på grunn av Osenreguleringen. Særlig stor var erosjonen på de nederste eiendommene langs Nordre Osa og en del eiendommer spredt ellers langs Osensjøen. Det er vår oppfatning at skadene på disse eiendommene er så store at det bør forlanges tilleggsskjønn.

Det er videre vår oppfatning at det forlanges oppjustering av alle erstatninger.»

Notatene er følgende:

«Lag 2 besto av:

Herredsagronomen i Trysil: Thorleif Grini

Skogrådsformannen i Åmot: Ågot Hørstad

Jordstyremedlem i Åmot: Alf Bergset og

Jordstyremedlem i Trysil: Eldar Marviken

Lag 2 startet lengst sør ved Osensjøen og arbeidet seg nordover på vestsida av sjøen.

Hjørdis Horndalsveen - møtte ikke.

Mellom Osensjøen og Lille-Osen.

Ikke noe vesentlig å peke på.

Ubetydelige skader.

Oddvar Nygård . Kona møtte.

Ca. 110 m strandlinje, store utgravinger. Det er tilkjørt store steinmengder i skråningen ut mot sjøen, ellers hadde våningshuset vært borte. Der hvor tidligere grisehus har stått, bygd i 1949-50, ble påvist av kona. Med dette som utgangspunkt ble det tatt en ca. oppmåling til 1.370 m². Dersom en da regner 3 m høyde, vil det bli en utgraving på ca. 5.610 m³. Det er da regnet ut til grisehuset. Imidlertid opplyser kona at grisehuset ikke har stått i sjøkanten, men noe innpå jordet. Skal dette tas til følge, er grunnarealet større enn oppmålt. Gnr. 55/88, påventer skylddelingspapirer på tomta for nøye areal. Meget utsatt for nordavind.

Betydelige skader.

Oddvar Lunner. Møtte sjøl.

Det er utført forebyggende tiltak med steinsetting, men utilstrekkelig. Ellers store utgravinger langs hele strandlinja, men mest i haugen mot sør. Ca. 360 m strandlinje, men meste av dette myr. Strandlinja til haugen er ca. 50 m. Vanskelig å si massen, men iallefall betydelig. Det er også betydelig utgraving langt innover Næringskanalen, med store masser.

Betydelige skader.

Edvin Odden - møtte sjøl.

Store myrområder har blitt ført vekk ved høy sjø. Skaden begynte først i 1948. Det har tidligere stått skog på området, men gikk bort p.g.a. vassjukt, surning. Stubbene påvises, ca. 15 da. Denne utgravinga vil stadig fortsette, dersom ingen molo bygges. Avstand fra vanlig båtplass til der den ligger nå, er 370 m. Sandstormene ødelegger floraen med åtet til fisk m.v.

Store arealer - betydelige skader.

Paula Balke - Ole Balke møtte.

Ca. 250 m strandlinje med utgraving langs hele, men ubetydelig. Derimot hytta til Knut Balke. Det er utgravd innunder torva på tomta men har nå begynt med forebyggende tiltak, steinsetting. Utgravinga er nå ca. 2 m fra hyttehjørnet. Hytta ble oppsatt i 1963 og utgravinga hadde da allerede begynt. Granbusker i ferd med å tørke på tomta.

Betydelige skader, men burde vært forutsett av hytteieren ved bygging.

Johan Harviken - møtte sjøl.

170 m strandlinje, men ikke eier av denne. Utgraving opp til vegen, gamlevegen borte. Har for egen regning steinsatt langs vegen. Båthus og fiskebu. Fiskebua er ca. 25 år gammel. Utgraving helt inntil disse, men er nå steinsatt. Middels til ubetydelige skader.

Martin Haugen - møtte sjøl.

Strandlinje 141 m, utgraving langs stranda p.g.a. nordavinden. Ellers lite å peke på.

Ubetydelige skader.

Jørgen Harviken - møtte ikke.

En del utgraving ved utløpet av Harbekken, Oset blir stadig større og større. Utløpet utvidet, men vesentlig på naboen. I tillegg har bekken tatt nytt løp sørover, og tatt ca. 2 dekar av eiendommen, ca. 5.000 m³.

Betydelige skader.

Karsten J. Nordsveen - Ingrid Nordsveen møtte. Betydelige utgravinger ved utløpet av Harbekken. Bredden på oset ca. 40 m. Areal gravd vekk ca. 2 dekar. Betydelige skader. Mengde ca. 5.000 m³.

Kolbjørn Jordet - møtte ikke.

Ubetydelige skader, steinsatt langs hele strandlinjen.

Martin Sortodden - møtte ikke, pratet med foreldrene. Strandlinje 600 m. Sjøbotn inntil eiendommen består av mye stein, lite utgraving. Ubetydelige skader.

Thorbjørn Yømo m.fl. møtte ikke.

Steinstrand, med noe utgraving opp mot skogen men kommer kun under oppjusteringa av erstatninga. Belte på 5 m bredde som eier opplyser er hogget i 1933, er gravd vekk. Vanskelig å si om skjønnet har tatt hensyn til dette.

Ubetydelige skader.

Johanne Dybsand - pratet med henne. Noe utgraving av gammel kjøreveg, men ubetydelig.

Karen Dybsand - møtte ikke. Steinstrand langs hele, ubetydelige skader.

Per Likvern - møtte. 200 m strandlinje, en del utgraving, spesielt lengst sør. Bratt ned i sjøen er derfor stadige erosjonsskader i framtida.

Betydelige skader, ca. 120 m av strandlinja.»

Advokat Follestad har dessuten sendt inn brev datert 20. februar 1978:

«Jeg viser til min uttalelse av 20. desember 1976 på vegne av ca. 90 grunneiere rundt Osensjøen. Da jeg intet har hørt siden, går jeg ut ifra at saken enda ikke er avgjort. - Jeg finner det derfor riktig å nevne for departementet at Glommens og Laagens Brukseierforening nå har tiltrådt det skjønn som er begjært av Hedmark Kraftverk for så vidt gjelder Nye Osa Kraftverk. - Tiltredelsen gjelder forholdene rundt Osensjøen, og det er derfor på det rene at de skader og ulemper som var utsatt i 1931 m.h.t. Onsenreguleringen nå vil bli vurdert og oppgjort.

Det her nevnte skulle tilsi at det ikke vil by på praktiske vanskeligheter og heller ikke innebære prosessutgifter av noen betydning å ta det krav grunneierne har fremsatt og som er nevnt nederst på s. 4 under pkt. B. i min uttalelse av 20. desember 1976, til følge.»

3.2.2.2 Fylkesmannen i Hedmark

Fylkesmannen i Hedmark sier i brev av 11. mai 1977:

«Saken har vært lagt fram for de berørte kommuner dvs. Åmot, Trysil og Elverum. Elverum kommunestyre har den 11. oktober 1975 tilrådd at konsesjonen for de private andelseiere i Osenreguleringen fornyes fra 5. juli 1978. Åmot og Trysil kommuner har i fellesskap engasjert h.r.advokat Kåre Ødegård som har avgitt forslag til uttalelse fra disse to kommuner i notat datert 14. januar 1977. Åmot kommunestyre har behandlet saken i møte 10. februar 1977 og gjort slikt vedtak:

«H.r.advokat Ødegaard's utkast til uttalelse i forbindelse med søknad om fornyet konsesjon til de private deltakere av Osenreguleringen, tiltres. Det kreves avsatt 2 mill. kroner til næringsfond til Åmot kommune. Dessuten kreves at konsesjonærene hvert år i konsesjonsperioden tilpliktes å betale kr. 50.000,- til fondet.»

Trysil kommunestyre har den 25. februar 1977 gjort følgende vedtak:

«Kommunestyret vedtar det foreliggende utkast til uttalelse til søknad om fornyet konsesjon for regulering av Osensjøen.

For såvidt angår det framsatte krav om næringsfond på 2 mill. kr., ber kommunestyret om at konsesjonæren blir pålagt å tilføre et slikt fond et årlig beløp på inntil kr. 50.000,- til delvis motvirkning av nedgangen i kroneverdien. Nedenfor gjengis et kortfattet sammendrag av de vilkår som Åmot og Trysil kommuner har foreslått for fornyelse av konsesjonen for de private andelseiere i Osenreguleringen:

1. Nye alminnelige vilkår for ny konsesjon

1.a. Konsesjonsavgift

Konsesjonsavgiftene må fastsettes til lovens maksimum, dvs. kr. 10,- pr. innvunnet nat./hk.

1.b. Konsesjonskraft

Kommunen forutsetter at det fortsatt pålegges avgitt konsesjonskraft med inntil 10% av den innvundne kraftmengde. Prisen på konsesjonskraften må fastsettes på den måte som faller gunstigst ut for avtakerne, dvs. at prisen beregnes slik som angitt i pkt. 21 i tillatelsen fra 1928. Det antydes for øvrig at prisspørsmålet ikke bør avgjøres endelig før høyesterettsdommen vedr. Sira - Kvina utbyggingen foreligger - idet denne antas å få betydning for den foreliggende sak.

1.c. Fiskefond

Hver av kommunene krever at det blir avsatt et fiskefond på minimum kr. 500.000,- som skal forvaltes av kommunene. Videre må Landbruksdepartementet gis fullmakt til å pålegge tiltak som er nødvendige for å sikre fiskestammen (utsetting av yngel, settefisk, m.v.).

1.d. Næringsfond

Kommunene krever at konsesjonærene pålegges å innbetale et næringsfond med kr. 2.000.000,- til hver av kommunene samt å tilføre hvert av fondene kr. 50.000 pr. år i konsesjonsperioden som delvis kompensasjon for framtidig synkende kroneverdi.

1.e. Erosjon

Regulantene pålegges å foreta forbygninger på de steder langs Osensjøen og Nordre Osa hvor erosjon har vært mer omfattende enn forutsatt da konsesjon ble gitt og erstatningen fastsatt. Det hevdes for øvrig at det er oppstått skader som ikke ble bedømt ved skjønnet i 1930/32 og at grunneierne nå har krav på nytt skjønn til fastsettelse av erstatninger for ikke bedømte virkninger.

2. Justering av tidligere konsesjonsavgifter

Kommunene anmoder om at det nå sørges for full oppjustering av avgiftene i sin helhet slik at det ikke blir fastsatt forskjellige avgifter for de ulike medlemmer av Brukseierforeningen.

3. Justering av årlige erstatninger

Erstatningsbeløpene har stått uendret i 50 år. Kommunene ber om at det blir satt som vilkår for ny konsesjon at de årlige erstatninger til grunneierene blir oppjustert.

Fylkesmannen skal bemerke følgende til de enkelte punkter:

1.a. Konsesjonsavgiften ble i 1928 fastsatt til kr. 1,80 pr. nat/hk. Blant annet på grunn av kronens reduserte verdi finner jeg det ikke urimelig at konsesjonsavgiften nå blir satt betydelig høyere. Ved kgl. res. av 11. juni 1976 er konsesjonsavgiften for Hedmark Kraftverks utbygging av Nye Osa Kraftverk fastsatt til kr. 7,50 pr. innvunnet nat/hk. Jeg antar at konsesjonsavgiften for Osenreguleringen i hvert fall ikke bør settes lavere enn denne sats.

1.b. Jeg er enig med Åmot og Trysil kommuner i at prisspørsmålet for den konsesjonskraft som skal avgis ikke bør avgjøres endelig før omtalte høyesterettsdom vedrørende Sira-Kvina utbyggingen foreligger.

1.c. Jeg forstår vassdragsreguleringsloven slik at det i et tilfelle som det foreliggende vil være adgang til å pålegge konsesjonæren å innbetale et passende beløp til fremme av fisket i vassdraget. Jeg er etter dette enig med kommunene i at det blir opprettet fiskefond. Når det gjelder størrelsen av fondet, har jeg ikke tilstrekkelig materiale til å kunne vurdere dette. Jeg finner imidlertid grunn til å peke på at de private kraftverks andel i Osenreguleringen - når Nye Osa Kraftverk er fullført - vil reduseres til 21,3 % av den totale regulering. Jeg antar at dette bør tas i betraktning ved fastsettelse av et eventuelt beløp. I denne forbindelse nevner jeg at Hedmark Kraftverk ved utbyggingen av Nye Osa Kraftverk er pålagt å opprette et fiskefond på kr. 400.000,- til hver av kommunene Åmot og Trysil. Det er fra kommunenes side for øvrig pekt på at mangel på fisketrapp ved Valmen har redusert ørretbestanden vesentlig. Jeg er underhånden kjent med at spørsmålet om bygging av fisketrapp ved Valmen er under utredning av Hedmark Kraftverk i samarbeid med Direktoratet for vilt og ferskvannsfiske slik som antydet i foredraget som ligger til grunn for kgl. res. av 11. juni 1976 - utbygging av Nye Osa Kraftverk.

1.d. Jeg oppfatter saken slik at Brukseierforeningen tidligere ikke er tilpliktet å opprette næringsfond til de berørte kommuner i forbindelse med Osenreguleringen. Derimot er Hedmark Kraftverk i forbindelse med utbyggingen av Nye Osa Kraftverk pålagt å innbetale til Åmot kommune 1,5 mill. kr. som skal avsettes til næringsfond for kommunen. Fylkesmannen finner det ikke urimelig at spørsmålet om å opprette et næringsfond for Trysil og Åmot kommuner blir vurdert nå, jfr. for øvrig det som er uttalt ovenfor om de private kraftverks andel av Osenreguleringen.

1.e. Hvorvidt reguleringen av Osensjøen har fått andre skadevirkninger for grunneirene rundt sjøen enn det som ble lagt til grunn ved skjønnet i 1931/32, har jeg intet grunnlag for å uttale meg om. Dersom det er på det rene at utrasninger er forårsaket av senkning av vannstanden under tappingsperiodene (skjønnsforutsetningenes post 6) antar jeg at grunneierne bør ta kontakt med Glommen og Laagen Brukseierforening for om mulig å komme fram til en minnelig ordning om dette forhold.

2. Jeg oppfattet det slik at regulantene formelt sett ikke har noen plikt til å oppjustere tidligere konsesjonsavgifter. En justering må derfor så vidt skjønnes, skje på frivillig grunnlag. Jeg er kjent med at industrikomiteen i Stortinget ved et par anledninger har uttalt at den anser det ønskelig med en revisjon av konsesjonsavgiftene for eldre reguleringer.

Det går for øvrig fram av dokumentene at Glommen og Laagen Brukseierforening på sin side i sin alminnelighet har anbefalt overfor sine medlemmer å tilby kommunene en oppjustering etter en faktor på 2,5. Fylkesmannen antar at en frivillig justering av en slik størrelsesorden ikke vil være urimelig. Det er endog et spørsmål om ikke regulatenene burde gå med på en oppjustering av konsesjonsavgiftene i takt med prisnivået til hver tid slik Stortinget har bestemt for eldre statsreguleringer.

Når det gjelder spørsmålet om revisjon av de årlige erstatninger til grunneierne, viser jeg til at Stortingets Industrikomite i 1974 (Innst. O. nr. 58 for 1973/74) ba Industridepartementet om å vurdere en slik revisjon og legge saken fram for Stortinget. Industrikomiteen pekte på nytt på dette i Innst. S nr. 304 for 1975/76.»

3.2.2.3 Trysil og Åmot kommuner (v/h.r. adv. K. Ødegaard)

Det av fylkesmannen nevnte utkast fra h.r.advokat Kåre Ødegård til uttalelse fra Trysil og Åmot kommuner refererer innledningsvis hva søknaden gjelder m.v. og fortsetter:

«Selv om det her bare dreier seg om ny konsesjon for de private eierandelene i reguleringsanlegget, går kommunen ut fra at søknaden blir å behandle på vanlig måte som en søknad om ny konsesjon.

De prinsipper konsesjonsmyndighetene har lagt til grunn ved behandlingen av andre reguleringssaker i den siste tiden, senest ved behandlingen av Nye Osa Kraftverk, jfr. St. prp. nr. 111 for 1975/76 og Innst. S nr. 304 for 1975/76, må derfor også komme til anvendelse ved behandlingen av denne søknaden. Dette innebærer at reguleringsskadene må vurderes på ny, både inngrepene på den enkelte eiendom og skadene på naturmiljøet og naturinteressene. Virkningene må dessuten ses i sammenheng med den betydelige kraftinnvinning som også de private falleiere nyter godt av og de meget beskjedne erstatninger og konsesjonsavgifter som i sin tid ble fastsatt og som har løpt uendret i hele konsesjonstiden. Videre må det legges avgjørende vekt på at betydelige naturressurser for all fremtid føres bort fra de berørte distrikter.

Før en går inn på de vilkår som må stilles for ny konsesjon, er det derfor nødvendig å se noe nærmere på de viktigste skadevirkningene.

IV.

Det er naturlig å vurdere de samfunnsmessige virkningene og de privatøkonomiske skadene hver for seg.

1. De samfunnsøkonomiske virkningene

Osensjøen er et lavlandsmagasin som i sin helhet er omkranset av produktive jord- og skogbruksarealer.

Det er derfor først grunn til å understreke at reguleringen av Osensjøen i dag påfører nærmiljøet betydelige skader, både når det gjelder direkte utøvelse av næringsvirksomhet, jord- og skogbruk m.v. og når det gjelder bevaringen og vernet av naturherlighetene.

Reguleringen har medført meget store skader på fisket og store tørrlagte strandområder om sommeren medfører betydelig reduksjon av omkringliggende eiendommers verdi som rekreasjonsområder, både for den lokale befolkningen og når det gjelder mulighetene for strerkere utnyttelse av områdene i turistmessig øyemed.

2. Privatøkonomiske skadevirkninger

De enkelte eiendommer rundt Osensjøen er gjennom hele den forløpne reguleringsperiode påført meget store skadevirkninger. Reguleringen har i særlig grad medført skade på fisket. Videre har betydelige arealer rast ut i sjøen eller er blitt erodert vekk som følge av pendlingene i vannstanden. Vannstandsvariasjonene har også medført store ulemper for skogsdriften.

Utrasningene, erosjonen, langs strendene har nok tildels vært langt større enn forutsatt i forbindelse med de avholdte skjønn og de beskjedne erstatningene som ble fastsatt den gang har på ingen måte gitt full kompensasjon for virkningene. De årlige erstatningsbeløp utgjør så vidt en kjenner til kr. 12.809.90. De har ikke vært oppregulert siden de ble fastsatt i begynnelsen av 30-årene og utgjør i dag bare en liten del av det tap som år om annet påføres den enkelte grunneier. Utrasningene har dessuten øket de siste årene. Et forhold grunneierne er redd for kan vise seg å bli en permanent foreteelse.

Til de enkelte skadevirkningene bemerkes:

a) Fiske

Samarbeidsnemnda for Åmot og Trysil innlandsfiskenemnder har behandlet søknaden i møte 21/9 1976.

Av det vedtak som er truffet der, fremgår klart at reguleringen av Osensjøen har medført betydelig skade på fisket. Særlig påpekes at mangel på fisketrapp ved Valmen har redusert ørretbestanden vesentlig. Videre understrekes at røe - og sikfisket var et betydelig næringsfiske før reguleringen, men at dette nå er redusert til et minimum. Nemndene peker på at det må treffes tiltak som kan avhjelpe en del av reguleringsskadene gjennom avsetning til fiskefond, og pålegg om utsetting av to-årig settefisk o.s.v.

Vedtaket av 21/9 1976 følger som bilag til denne uttalelse.

b) Erosjon

Som nevnt foran er store områder utatt for utrasning Jordstyrene og skogrådene i Trysil og Åmot har søkt å lokalisere de områdene som er mest påvirket. Etter forutgående varsel til grunneierne, ble det foretatt en felles befaring rundt sjøen i september f.å.. 49 grunneiere hadde meldt fra at de ønsket nærmere undersøkelser på sine eiendommer. I fellesrapport fra befaringen anføres:

«På alle eiendommene det ble foretatt synfaring på kunne det påvises erosjon på grunn av Osenreguleringen. Særlig stor var erosjonen på de nederste eiendommene langs Nordre Osa og en del eiendommer spredt ellers langs Osensjøen. Det er vår oppfatning at skadene på disse eiendommene er så store at det bør forlanges tilleggsskjønn. Det er videre vår oppfatning at det forlanges av oppjustering av alle erstatninger.»

Det er selvsagt ikke mulig på grunnlag av en slik oversiktsbefaring å angi nøyaktige arealer for utrasningenes omfang. At skadene synes å være omfattende, fremgår imidlertid klart av uttalelsen.

Grunneierne hevder forøvrig at det her er oppstått skader som ble utsatt ved skjønnet i 1930/32 og at de nå har krav på nytt skjønn til fastsettelse av erstatninger for ikke bedømte virkninger. Fellesuttalelsen fra jordstyret og skogrådene datert 24. september 1976 følger som vedlegg. Spørsmålet om oppjustering av erstatningene er tatt opp nedenfor under pkt. V, 3.

c) Andre skader og ulemper

Hedmark Kraftverk søkte opprinnelig om rett til å rå over alt vannet i søndre Osa til reguleringsformål. Søknaden ble imidlertid trukket tilbake og ikke behandlet av konsesjonsmyndighetene.

Så vidt kommunen kjenner til, er det sannsynlig at fløtningen i søndre Osa blir nedlagt etter særskilt avtale med Fellesfløtningsforeningen. Dette vil innebære at magasinet i Osensjøen kan bli langt sterkere utnyttet i fremtiden enn hittil hvor det har vært nødvendig å reservere en betydelig del av vannet for fløtningen i søndre Osa. Særlig vil dette kunne innebære sterkere nedtapping om vinteren og senere fylling om våren.

Tørrlegging av større arealer i sommerhalvåret har til nå medført store ulemper for tilstøtende eiendommer. Dette gjelder både fiske, ulemper ved bruk av båt, sandflukt osv. Sterkere utnyttelse av magasinet vil øke disse virkningene i betydelig grad.

V.

Konsesjonsvilkårene

I denne forbindelse er det nødvendig å ta opp 3 spørsmål.

1. Nye alminnelige vilkår for ny konsesjon

2. Oppjustering av eksisterende avgifter

3. Oppjustering av de tidligere fastsatte årlige erstatninger til grunneierne.

a) Konsesjonsavgifter

Konsesjonsavgiftene må fastsettes til lovens maksimum, d.v.s. kr. 10,- pr. innvunnet nat/hk.

Ved beregningen av grunnlaget må tas hensyn til den effektivisering av magasinutnyttelsen som utbyggingen av samkjøringsnettet m.v. har medført. Kommunen er kjent med at dette spørsmålet er tatt opp i forbindelse med andre lignende konsesjonssaker og en går ut fra at samme praksis blir lagt til grunn for behandlingen av disse søknadene.

Ved konsesjonsavgiftens størrelse, må videre tas hensyn til at dette magasinet ligger midt i bygda og dermed påfører kommunen støre skadevirkninger enn om det lå i uproduktive arealer.

Videre må tas hensyn til den nytte falleierne har av magasinet ved at det nå er unødvendig med nye storinvesteringer til damanlegg m.v. Den fortsatte regulering gir derfor kraftverkeierne større inntekter enn etableringen av et helt nytt magasin.

Kommunen finner her også grunn til å peke på at konsesjonsavgiftene for Osenreguleringene ble fastsatt til kr. 1,80 pr. nat/hk i 1928. Omregnet etter dagens kroneverdi svarer dette til ca. kr. 12,- pr. nat/hk.

b) Konsesjonskraft

Bestemmelser om avgivelse av konsesjonskraft ble inntatt i pkt. 21 i tillatelsen fra 1928. Om prisfastsettelsen heter det bl.a.:

«Kraften leveres etter en maksimalpris beregnet på å dekke produksjonsomkostningene - deri innbefattet 6 prosent rente av anleggskapitalen - med tillegg av 20 prosent. Hvis prisen beregnet på denne måte vil bli uforholdsmessig høy, fordi bare en mindre del av den kraft vannfallet kan gi er tatt i bruk, kan dog kraft istedet forlanges avgitt etter en maksimalpris, som svarer til den gjengse pris ved bortleie av kraft i distriktet. Maksimalprisen fastsettes ved overenskomst mellom vedkommende departement og konsesjonæren eller i mangel av overenskomst ved skjønn.»

Etter endringene i vassdragsreguleringsloven 10/4 1959 skal prisen på konsesjonskraft fastsettes slik i henhold til § 12, post 15:

«Kraften skal leveres til vanlig pris i vedkommende forsynings- eller samkjøringsområde. Dersom det ikke er mulig å påvise noen slik pris, skal kraften leveres til selvkostende. Hvis den pris som således skal legges til grunn blir uforholdsmessig høy, fordi bare en mindre del av den kraft, vannfallet, eller fallene, kan gi er tatt i bruk, skal kraften leveres til rimelig pris. Uenighet om prisen avgjøres av vedkommende departement.

Kommunen går som en selvfølge ut fra at konsesjonskraft fortsatt pålegges avgitt med inntil 10% av den innvundne kraftmengden.

Det må tantas at prisen beregnet som angitt i tillatelse av 1928 vil ligge betydelig lavere enn den alminnelige kraftpris det henvises til i reguleringslovens § 12, nr. 15.

Anvendelse av vassdragsreguleringslovens regler slik de nå lyder, vil derfor frata kommunen en økonomisk fordel som ikke var tilsiktet ved lovendringen i 1959. Samtidig vil dette selvsagt innebære en tilsvarende økonomisk fordel for de to industriselskapene som søknaden nå gjelder.

Det kan ikke antas at vassdragsreguleringslovens § 20 a må tolkes slik at det ikke er adgang til å forlenge tidligere fastsatte konsesjonsvilkår. Særlig må det være naturlig å gjøre dette her hvor de øvrige deltagerne i reguleringen, som har en ikke tidsbegrenset konsesjon, også for fremtiden må levere kraft til den pris som er fastsatt i pkt. 21 i tillatelsen. Det må derfor fremstille seg som naturlig og rettferdig at man fastsetter prisen på konsesjonskraeften på den måte som faller gunstigst ut for avtakerne.

Kommunen er forøvrig klar over at spørsmålene om konsesjonskraftpris for tiden er oppe til vurdering. En er også kjent med at anvendelsen av reguleringsloven i forbindelse med prisen på konsesjonskraft fra Sira-Kvina utbyggingen er innbragt for domstolen og at saken for tiden står for Høyesterett. Dette kan innebære at prisspørsmålet ikke bør avgjøres endelig før det er skjedd nærmere avklaring på dette området.

c) Fiskefond

Som nevnt foran har reguleringen medført store skader på fisket i Osensjøen. Det er også grunn til å regne med langtidsvirkninger som kan forverre situasjonen i tiden fremover.

Kommunen finner her grunn til å understreke at det har vært meget stor interesse for fisket i dette området.

I Osensjøen har det i alle år vært utøvet et næringsfiske av betydelig omfang. Videre har sportsfisket alltid vært uhyre populært i disse bygdene. Fiskemulighetene har også virket tillokkende på turistene.

Reguleringsinngrepene de siste år, og nå utbyggingen av Nye Osa Kraftverk, har redusert fiskemulighetene i hovedvassdragene meget sterkt og dette har allerede hatt negative virkninger både for rekreasjonsmulighetene og mulighetene for øket turisme. Det reduserte fisket i Osensjøen vil ytterligere forsterke disse virkningene.

Det er mulig å gjenopprette en del av skadevirkningene ved å intensivere fiskepleien. Det må derfor stilles midler til disposisjon som gjør det mulig å drive fiskekultivering, ikke bare i Osensjøen, men også i andre vassdrag som kan nyttes som erstatning for tapet i fisket i Osensjøen.

Kommunen må derfor kreve at det blir avsatt et fiskefond på minimum kr. 500.000,-. Fondet må utbetales så snart konsesjon er gitt og forvaltes av kommunen i henhold til vedtekter godtatt av departementet.

Videre må Landbruksdepartementet meddeles fullmakt til å pålegge de tiltak som er nødvendige for å sikre den fiskestamme som reguleringen gir muligheter for ved utsetting av yngel og settefisk, fiskeribiologiske undersøkelser osv.

d) Næringsfond

Som nevnt foran, fører reguleringen til betydelige skader og ulemper for de berørte eiendommer. Dette vil igjen føre til redusert næringsvirksomhet og dermed påføre kommunen betydelige inntektstap. Det er i denne forbindelse grunn til å peke på følgende forhold av særlig betydning for bygda:

1. Med en reguleringshøyde på 6.60 m er det grunn til å anta at vekstmulighetene på lavtliggende områder rundt sjøen påvirkes i negativ retning. Dette gjelder såvel uttørring i lavvannsperiodene som forsumpning når magasinet fylles opp utover sommeren og høsten. Både jordbruket og skogbruket vil her kunne påføres vesentlige produksjonstap.

2. Mulighetene for kjøring på isen rundt sjøen er redusert som følge av reguleringen. Dette påfører skogsdriften økte driftsomkostninger. Ved uregulert sjø, ville isvegene kunne vært benyttet som en billig adkomstmulighet til de områder som i dag må dekkes ved bygging av kostbare skogsbilveger. Nettoutbyttet av skogsdriften blir dermed mindre enn det kunne vært.

3. Da sjøen er langgrunn på en rekke steder, vil store områder bli tørrlagt ved lavere vannstander.

Slik tørrlegging vil i sommerhalvåret gjøre områdene mindre attraktive for turistnæringen og mulighetene for ytterligere utbygging av denne blir dermed redusert.

Tørrlegging vil også fordyre leggingen av kloakkavløp. Det er i denne forbindelse også grunn til å peke på at sandflukten påfører både jordbruket og skogbruket skadevirkninger samtidig som det påvirker trivelsen i negativ retning.

4. Kommunen har i dag overskudd av arbeidskraft. Reduserte næringsmuligheter innen kommunen vil forsterke disse sysseltingsproblemene.

5. Magasiner som etableres i strøk som utnyttes effektivt, både når det gjelder skog- og jordbruk og på annen måte, vil som regel føre til større inntektstap for kommunen og reduserte muligheter for aktiv næringspolitikk enn for magasiner som ligger i uproduktive områder. Med den beliggenhet Osensjøen har, er det tvilsomt om den i dag ville ha blitt tillatt regulert med en reguleringshøyde på hele 6.60 m.

Som kompensasjon for det næringstap som påføres kommunen og som en rimelig godtgjørelse for de naturrikdommer som her føres bort for all fremtid, må konsesjonærene i medhold av vassdragsreguleringslovens § 12, post 8 pålegges å innbetale et næringsfond til kommunen på minimum kr. mill. Fondsmidlene plasseres straks i lokal bank og forvaltes av kommunen etter vedtekter som godkjennes av departementet.

e) Erosjon

Rasskadene rundt Osensjøen er betydelige som påpekt foran. Det er likeledes klart at skadene på en del eiendommer er blitt langt mer omfattende enn forutsatt da konsesjon ble gitt og erstatningene fastsatt.

På de strekninger langs Osensjøen og Nordre Osa hvor erosjon har vært mest omfattende, bør ødeleggelsene søkes stoppet. Det kan ikke være riktig å bruke disse naturområdene på en slik måte at nyttbare jord- og skogbruksarealer stadig blir ødelagt.

Etter kommunens oppfatning må derfor regulantene pålegge å foreta forbygninger på disse stedene etter nærmere bestemmelser som fastsettes av Industridepartementet.

I denne forbindelse pekes særskilt på at lignende vilkår ble fastsatt for Uste-Nes utbyggingen i Hallingdal og utbyggingen av Otravassdraget i Setesdalen.

Ad 2

Justering av tidligere konsesjonsavgifter

Etter hvert som nedgangen i kroneverdien har øket fra år til år, har tapene for kommunene som får utbetalt årlige avgifter øket i takt med inflasjonen. Særlig stort blir tapet i realverdien når beløpene som her er fastsatt for bortimot 50 år siden.

For statens egne reguleringer har det skjedd betydelige oppjusteringer av avgiftene i de siste årene.

I forbindelse med endringen av avgiftssatsene i vassdragsreguleringsloven i 1974 til kr. 10,- pr. nat/hk. uttalte Industridepartementet i Innst. O nr. 58 for 1973/74:

«Komiteen forutset at staten på billighetsgrunnlag foretar ein slik justering også for eldre statsreguleringar, på same måte som det vart gjennomført etter lovendringa 10 april 1959. For eldre reguleringar foretatt av andre enn staten er det etter komiteen si meining ynskjeleg om også desse verkene kunne gå med på ein tilsvarande revisjon og komiteen vil rette ei oppmoding til desse om ei slik billighetsjustering.

Komiteen er merksam på at nye reglar kan reise krav om ei tilsvarande revisjon av reglane for dei årlege erstatningar til grunneigarar og vil be departementet om å vurdera ein slik revisjon og leggja saka fram for Stortinget.»

Spørsmålet om hevning av avgiftene ble også tatt opp i forbindelse med Nye Osa Kraftverk. Etter særskilt henstilling til Industrikomiteen i Stortinget uttalte denne i Innst. S nr. 304 for 1975-76:

«Nemnda viser i denne samanhengen til sin uttale i Innst. O nr. 58 for 1973-74 i samband med heving av maksimalsatsane for konsesjonsavgifter til kommunane.

Nemnda gjekk då ut frå at staten på billighetsgrunnlag foretok ei justering og for eldre statsreguleringar og uttala vidare:

«For eldre reguleringar foretatt av andre enn staten er det etter komiteen si meining ynskjeleg om også desse verkene kunne gå med på ein tilsvarande revisjon og komiteen vil rette ei oppmoding til desse om ei slik billighetsjustering.»

Nemnda er kjend med at departementet overfor andre utbyggjarar enn statskraftverka, har oppmoda om at nemnda sitt ynskjemål vart fylgt opp, men at reaksjonen til no diverre har vore negativ.

Nemnda vil på prisipielt grunnlag på ny streke under det som den uttala om dette spørsmålet i 1974 og finn det urimeleg at andre utbyggjarar enn staten, ikkje fylgjer den praksis som no gjeld for statskraftverka, med omsyn til revisjon av eldre reguleringar.

Nemnda viser til dette også i samband med den sak vi her handsamar i det ein ved tidlegare Osenregulering såleis har med ei eldre reguleringssak å gjere.

Nemnda vil vidare peike på at det som den på generelt grunnlag uttala i 1974 med omsyn til ei justering av dei årlege erstatningar til grunneigarar.

Nemnda vil oppmode Hedmark kraftverk om på billighetsgrunnlag å foreta ei justering av dei årlege ytingar til grunneigarar som vart fatsett ved Osenreguleringa.»

Kommunen er kjent med at staten for sine eldre regleringer har foretatt betydelige oppjusteringer av konsesjonsavgiftene. Andre regulanter herunder fylkes- og herredskommuner, har til nå vært svært tilbakeholdne med økning av avgiftene til tross for Stortingets mange og inntrengende anmodninger.

Etter henstilling fra Reguleringsforeningens Landssammenslutning har styret i Glommens og Laagens Brugseierforening foreslått for sine medlemmer at det skal tilbys oppjustering av konsesjonsavgifter fastsatt før 10/4 1959 etter en faktor på 2.5. For Osensjøen innebærer dette en hevning fra kr. 1.80 til kr. 4.50 pr. nat/hk.

Tilbudet utgjør bare en hevning til omlag 1/3 av det beløp justering i samsvar med konsumprisindeksen ville innebære, og tilbudet er så vidt en vet også lavere enn de oppjusteringer staten benytter for sine konsesjoner meddelt før 10/4 1959. Dette kan ikke aksepteres.

Kommunen vil derfor så sterkt den kan anmode om at det i forbindelse med spørsmålet om ny konsesjon også sørges for full oppjustering av avgiftene i sin helhet slik at det nå ikke blir fastsatt forskjellige avgifter for de ulike medlemmene av Brugseierforeningen. Dersom konsesjonen ikke fornyes, vil staten tre inn som medeier. Ny konsesjon må derfor ikke føre til at kommunen kommer i en dårligere stilling enn om hjemfall ble gjort gjeldende.

Ad 3

Justering av årlige erstatninger

Som nevnt foran ble grunneiernes erstatninger endelig fastsatt i forbindelse med overskjønnet avholdt i 1932.

Erstatningsbeløpene har stått uendret i 50 år og det sier seg selv at beløpene i dag ikke på noen måte svarer til de skadevirkninger som år om annet påføres de berørte eiendommer.

Som det fremgår av foranstående sitat fra Industrikomiteens behandling av Nye Osa Kraftverk, anmodet Industrikomiteen den gang om at de årlige erstatningsbeløp også måtte bli jusert, men henstillingen er ikke etterkommet.

Kommunen vil derfor be om at det blir satt som vilkår for ny konsesjon at samtlige årlige erstatninger må oppjusteres samtidig.

Staten regulerer også årlige erstatningsbeløp fastsatt før endringen av vassdragsreguleringsloven i 1959. At ny konsesjon nå meddeles, må derfor heller ikke føre til at grunneierne kommer i en dårligere stilling enn om hjemfall ble gjort gjeldende. Den del av erstatningsavgjørelsen som faller på søkern må derfor reguleres i samsvar med justeringsnormen i vassdragsreguleringslovens § 16 nr. 5, 16. ledd.

Oppsummering

Kommunen vil ikke motsette seg at det blir meddelt ny konsesjon til to av medeierne i Osenreguleringen. Vilkåret for kommunens standpunkt er imidlertid at de konsesjonsbetingelser det er fremsatt krav om blir imøtekommet fullt ut og at det blir sørget for full oppjustering av tidligere fastsatte konsesjonsavgifter og grunnerstatninger slik at kommunen kan få beholde en rimelig andel av de verdier regulantene fortsatt får anledning til å føre ut av distriktet.»

3.2.2.4 Jordstyrer og skogråd i Trysil og Åmot kommuner

Jorstyrene og skogrådene i de to kommuner har foretatt befaring langs Osensjøen og deretter gitt følgende uttalelse:

«Jordstyrene og skogrådene i Trysil og Åmot foretok synfaring hos 49 grunneiere som har bedt om synfaring av påståtte erosjonskader på eiendommene. Representantene delte seg i 4 lag og det deltok representanter frå begge kommunene i hvert lag. Synfaringen ble foretatt etter ønske fra Trysil og Åmot kommuner. Hensikten med synfaringen var å vurdere om det kan være oppstått større erosjonsskader enn det skjønnet frå 1928 kan ha fastsatt. Vi har ikke fått forelagt skjønnsforutsetningene frå skjønnet i 1928 og det etterfølgende overskjønn. Unntatt frå dette er eiendommen Brevik, der skjønnsprotokollen er lagt fram. Denne er meget enkel og neppe dekkende for de skadene som er oppstått etter reguleringen av Osensjøen. På alle eiendommene det ble foretatt synfaring på kunne det påvises erosjon på grunn av Osenreguleringen. Særlig stor var erosjonen på de nederste eiendommene langs Osa og en del eiendommer spredt langs Osensjøen. Det er vår oppfatning at skadene på disse eiendommene er så store at det bør forlanges tilleggskjønn.

Det er videre vår oppfatning at det forlanges oppjustering av alle erstatninger.»

3.2.2.5 Samarbeidsutvalget for Trysil og Åmot innlandsfiskenemnder

Samarbeidsutvalget for Trysil og Åmot innlandsfiskenemnder har gitt slik uttalelse:

«Det viser seg i dag at fisket i Osensjøen, med tilløpselver og utløpselv, er betydelig redusert i løpet av de nær 50 år som Glommen og Laagens Brukseierforening har hatt konsesjon på regulering av Osensjøen. En vesentlig del av det reduserte fisket må tillegges at det ikke ble bygget fisketrapp ved Valmen. Dette gjelder spesielt ørreten. Røefisket og sikfisket, som før reguleringen var et betydelig næringsfiske for befolkningen rundt Osensjøen, er i dag redusert til ingen ting. Den vesentligste årsak hertil, er den ujevne vannstanden. Ved lav vannstand blir gyteplassene liggende på tørt og rogna blir ødelagt.

For å bøte på de skader som er forvoldt, pålegges regulanten å øke det nåværende fiskefond fra kr. 20.000,- til kr. 800.000,- fordelt med kr. 400.000,- til Trysil og kr. 400.000,- til Åmot. Videre pålegges regulanten årlig å sette ut 5.000 stk. toårig settefisk av ørret. Det kan her nevnes at det etter beregninger foretatt av driftsplanlegger Birger K. Nysætheter, er i dag det årlige behovet for settefisk i Osensjøen ca. 50.000 stk. 2 åringer av ørret.

Sjøl om Osensjøvassdraget er tilgodesett med fonds og andre tiltak i forbindelse med byggingen av Nye Osa kraftverk, er vi av den mening at Glommen og Laagens Brukseierforening må stå ansvarlig for det ødelagte fisket i vassdraget.»

3.2.2.6 Søkeren

Det innkomne uttalelser har vært forelagt søkeren, som i brev av 3. oktober 1977 bemerker:

«Advokat Follestad, 20/12-76.

På vegne av ca. 90 grunneiere rundt Osensjøen uttales at disse ikke vil motsette seg at ny reguleringskonsesjon gis til A/S Borregaard og til Aktieselskabet Hafslund. Det fremsettes krav om:

1. regulering av løpende årlige erstatninger.

2. kompensasjon for skader og ulemper som det ikke er ydet erstatninger for tidligere.

Til det første krav vises til den generelle behandling som myndighetene for tiden undergir spørsmålet om revisjon av stedsevarlige årlige erstatninger ved reguleringskonsesjoner gitt før 1959. Rettslig sett skulle de fastsatte erstatninger være gyldige og upåvirket av hvem eller hvor mange deltagere i reguleringen, det være seg kommunale, statlige eller private kraftverk. Hva som generelt måtte komme ut av de oppfordringer Stortingets Industrikomite har gitt om dette spørsmål antas å måtte gjelde for reguleringen som enhet, uten oppstykking av de enkelte erstatningsbeløp i private eller kommunale kroner. En justering av eldre erstatningsbeløp i forbindelse med engangsinnløsning har vært nevnt av Reguleringsforeningens Landsammenslutning som diskusjonsgrunnlag.

Vedrørende krav om erstatning for tidligere skader som ikke skulle være bedømt ved skjønnene, tør vi vise til at Brukseierforeningen ved høyesterettsadvokat Erik Samuelsens prosesskrift av 4/7-77 til Sør-Østerdal herredsrett har trådt inn som saksøker nummer to i det skjønn som Hedmark Kraftverk ved høyesterettsadvokat Sverre Knutsen har begjært den 14/7-76. Denne sak gjelder grunneiere og rettighetshavere som blir berørt av utbyggingen av Nye Osa kraftverk og endringen av manøvreringsreglementet for Osensjøen.

Fra Brukseierforeningens side er i nevnte prosesskrift inntatt følgende uttalelse om de eldre krav:

«Brukseierforeningen forutsetter at eventuelle krav fra grunneiere/rettighetshavere vedrørende Osensjøens regulering som ikke ble avgjort i skjønnene fra 1928 og 1931, og som ikke senere er løst i minnelighet, i tilfelle får sin avgjørelse i nærværende skjønn. Bl.a. har grunneiere i behold eventuelle krav om erstatning på grunn av skade ved «utrasninger som forårsakes ved sænkning av vandstanden under tapningsperioden» (skjønnsforutsetningenes punkt 6). Omkostninger og eventuelle erstatninger i denne forbindelse bæres av Glommens og Laagens Brukseierforening på vegne av de ordinære deltagere i Osenreguleringen.»

Til Elverum kommunes uttalelse av 16/10-75 has ingen kommentarer.

Ad Åmot kommunes uttalelse 10/2-77 og Trysil kommune 25/2-77.

De to kommuner har fremsatt likelydende krav om næringsfond på 2 millioner kroner til hver av kommunene og årlige innbetalinger på kr. 50.000 til disse. Begge kommuner viser til uttalelse av 14/2-77 fra høyesterettsadvokat Ødegaard, til denne skal bemerkes:

Brukseierforeningen er ikke enig i at det dreier seg om en ny konsesjon i den forstand at reguleringsskadene må vurderes på ny. Foretatte erstatningsfastsettelser for den stedsevarige regulering er lovlig fastsatt og konsesjonsvilkårene for de offentlige kraftverk kan ikke endres i denne forbindelse.

Til kravet om justering av løpende årlige erstatninger og til oppgjør for eventuelle uoppgjorte skader vises til hva som ovenfor er anført i forbindelse med advokat Follestads uttalelse.

Om fiskeskadene kan nevnes at Hedmark kraftverk som betingelser for utbyggingskonsesjonen er pålagt å bygge fisketrapp i reguleringsdammen ved Valmen og forøvrig ved utsetting av settefisk m.v., etter departementets nærmere bestemmelser, å avhjelpe skadevirkninger av den nye utbyggingen.

Spørsmålet om fløtingens eventuelle nedleggelse har ikke noe med nærværende sak å gjøre, men for ordens skyld vises til de nye fyllingsbetingelser for vårtiden, som er innført i det endrede manøvreringsreglements post 5.

«Når snøsmeltingen inntrer, skal det iakttas at årets smeltevann ikke skal nyttes i kraftproduksjonen før vannstanden i sjøen overstiger kote 436,30, og vannstanden skal derefter ikke senkes under nevte kotehøyde i månedene juni, juli og august. Magasinert vann fra foregående år er derimot disponibelt til enhver tid. ----»

For så vidt angår nærings- og fiskefond m.v. som kommunene har krevet pålagt de private kraftverk i forbindelse med fornyelse av deres rettigheter til deltagelse i Osenreguleringen, henviser vi til vedlagte brev datert 29. september d.å. fra A/S Hafslund.

Avgivelse og betaling for konsesjonskraft er et spørsmål som for tiden er oppe til vurdering, delvis til rettslig prøving, og kommenteres ikke herfra.

I forbindelse med kravet om næringsfond på 2 mill. kroner fra Åmot kommunes side, er det nærliggende å peke på at denne kommune, som eier av fallene i Søndre Osa, har solgt fallrettigheter som utgjør ca. 80% av de nu under utbygging værende fall til Hedmark fylke (28/5.1969). Som eier av Rena Kraftselskap A/S har Åmot kommune også gitt Hedmark fylke rett til å utnytte selskapets fallrettigheter i Osavassdraget inklusiv Osfallet, for å bygge ut hele vassdraget til kraftproduksjon (stortingsprop. 111 - 1975/76, vedlegg 6). Åmot kommune har ved disse transaksjoner selv blitt delaktig i verdiforøkelser som Osenreguleringen medfører. Dette gjelder ikke Trysil kommune.

Justering av tidligere konsesjonsavgift:

Reguleringsforeningens Landssammenslutning har i en begrunnet uttalese av 20/3-75 til Industridepartementet avvist kravet om frivillig justering av konsesjonsavgifter for eldre reguleringer. Efter nytt press i denne saken har samme forening funnet å måtte anbefale sine medlemmer å gå til en viss justering, nu med en justeringsfaktor på 2,5, tilsvarende maksimalsatsenes stigning og gjeldende fra budsjettåret 1977 eller -78. Det er opp til de enkelte kraftverk å godta eller forkaste forslaget eller til å foreta annen form for justering.

Fylkesmannen i Hedmark, uttalelse av 11. mai 1977

Til den foretatte oppsummering med bemerkninger til de enkelte punkter har vi lite å tiføye, henvisninger til de private andelshaveres fremtidige reduserte andel i Osenreguleringen, efterat Nye Osa er ferdig, er viktig ved vurdering av de forlangte fond.»

Med søkerens ovennevnte brev fulgte følgende bemerkninger datert 29. september 1977 fra Aktieselskabet Hafslund:

«På vegne av Borregaard A/S og vårt selskap vil vi i tilknytning til hva som er anført i Brukseierforeningens brev datert 3.10.1977 bemerke følgende:

Det er bare de private deltagere i Osen-reguleringen, Borregaard A/S og A/S Hafslund, for hvem konsesjonen utløper i 1978, som har behov for forlenget konsesjon. For de øvrige deltagere i reguleringen, som er offentlige verk, løper konsesjonen videre i all fremtid og uten at disse kan pålegges nye vilkår. Det er viktig å ha dette for øye ved vurderingen av de krav som kommunene har fremsatt som vilkår for en forlenget konsesjon, idet nye avgifter, fond etc. bare kan pålegges de reguleringsdeltagere som trenger konsesjonsforlengelse.

En side av saken som det også er grunn til å være oppmerksom på i denne forbindelse, er at det for Borregaard og Hafslunds vedkommende ikke dreier seg om innvinning av ny kraft, slik som tilfellet er ved Hedmark Kraftverks utbygging av Nye Osa.

For Hafslund gjelder det videre at den kraft som innvinnes ved Osen-reguleringen, er solgt til Østfold-kommunene på langsiktig kontrakt frem til år 2004. Borregaard bruker kraften i egen produksjon. Den beskjedne kraftmengde dette selskap innvinner (1.450 kW i lavvansperiodens 3.600 timer) = 5,22 GWh, svarer til 1,2% av bedriftens forbruk (ekskl. elektrokjeler).

Et annet viktig poeng ved vurdering av kommunenes krav er den relativt beskjedne andel som de private deltagere alt i alt har i Osen-reguleringen. Andelen er i saksdokumentene oppgitt å utgjøre 21,3% efter idriftsettelsen av Nye Osa. I tillegg til dette verk må det være riktig også å ta hensyn til at Bingsfoss og Braskereidfoss er under utbygging, og at det er søkt konsesjon for utbygging av Strandfoss, idet disse tre verk også vil kunne nyttiggjøre seg vannet fra Osen. Basert på vanlig fallmeterfordeling viser en foreløbig beregning at de private verks andel i reguleringen vil reduseres til vel 17%. Osen-vannet kan i alt benyttes i ca. 388 fallmeter, hvorav ca. 200 m i Nye Osa (ca. 52%) som gir 28.000 kW, ca. 57 m i Hafslunds tre stasjoner (ca. 14,7%) og ca. 10 m i Borregaards kraftverk (ca. 2,6%). Den aktuelle kraftmengde for Borregaard er som nevnt ca. 1.450 kW og for Hafslund i alt ca. 7.850 kW, tilsammen ca. 9,300 kW.

Endelig må det tas tilbørlig hensyn til at Hedmark Kraftverk allerede er pålagt forpliktelser overfor kommunene i forbindelse med utbyggingen av Nye Osa.

Når kommunene har krevet nærings- og fiskefond på tilsammen kr. 4,5 mill. samt årlige tilskudd til næringsfondet, kan meningen neppe være at dette beløp skal betales av Borregaard/Hafslund. For den kraftmengde på 9.300 kW disse selskaper får fra reguleringen, svarer fondene til kr. 484,- pr. kW. Hedmark Kraftverk er pålagt kr. 2,3 mill. til fond, som fordelt på 28.000 kW gir kr. 82,- pr. kW. Vi går derfor ut fra at kommunene må ha misforstått omfanget av den konsesjonsfornyelse det er søkt om.

Konsesjonsavgiftene er for Borregaard/Hafslund krevet fastsatt til lovens maksimum, kr. 10,- pr. nat.hk, mens de for Nye Osa er fastsatt til kr. 7,50. I denne forbindelse gjør vi oppmerksom på at Borregaard/Hafslund har vedtatt generelt å følge oppfordringen fra Reguleringsforeningens Landssammenslutning og Glommens og Laagens Brukseierforening om å heve avgiftene med faktoren 2,5.

Hva spesielt fiskefondet angår, vil vi bemerke at fisket generelt er gått tilbake i Norge, også i uregulerte vassdrag. Dette skyldes mange forhold, bl.a. sur nedbør, forurensninger, til dels rovdrift og ikke minst øket fiske på grunn av utvidet veinett og bedre kommunikasjoner. Det kan ikke være rimelig at en regulant pålegges plikter i form av penger og/eller tiltak ut over det som er nødvendig for å avhjelpe de skader som kan følge av selve reguleringen. Det vil også være urimelig om Borregaard/Hafslund skulle pålegges å dekke mer av slike skader enn svarende til selskapenes andel av reguleringene (ca. 17%).

Som det fremgår av det foran anførte, er vi av den oppfatning at de av kommunene fremsatte krav ikke står i noe rimelig forhold til den relativt beskjedne sak det her dreier seg om, både når det gjelder Borregaard/Hafslunds andel i Osen-reguleringen og de innvundne kraftmengder.»

Søkeren skriver dessuten den 10. mars 1978:

«Vi viser til advokat Elling Follestads brev til departement datert 20/2 1978.

Follestad henviser her til de krav han som representant for grunneierne tidligere har fremmet vedrørende gjenopptagelse av tidligere skjønnsavgjørelser for Osenreguleringen.

Vi finner det i den forbindelse på sin plass å anføre at det må være helt klart at departementet ikke har adgang til å sette som konsesjonsbetingelse at det blir holdt nytt skjønn for å fastsette erstatning for de skader og ulemper som grunneierne påstår å ha hatt siden 1928/31. Alle krav som ikke uttrykkelig ble utsatt i disse skjønn, er rettskraftig avgjort, og det er ikke rettslig adgang til å fremme nye krav mange år senere under henvisning til at det skjønn som i sin tid ble hodlt ikke forutså eller tok hensyn til forholdene slik de faktisk utviklet seg.»

3.2.2.7 Advokat E. Follestad

Til dette svarer advokat Follestad den 17. mars 1978:

«Foranlediget av hva som er anført i sistnevnte brev, finner jeg å burde gi uttrykk for at det her nevnte må bero på en klar misforståelse. Det er prinsipielt på det rene at konsesjonsmyndighetene kan nekte konsesjon, og det er desto mer på det rene at de kan sette betingelser for å innvilge søknaden. - At det også kan settes betingelser om at der skal ytes kompensasjon til berørte grunneiere utover hva som rent formelt ville følge av ekspropriasjonsrettslige regler er klart. - Det ville da også være underlig om formelle prosessregler om rettskraft skulle hindre en gjennomføring av hva man «politisk» måtte finne riktig og rimelig på bakgrunn av senere erfaringer. - Det vises også konkret til vassdragsregleringslovens § 12, nr. 18.»

3.2.2.8 Søkeren

Med brev av 4. februar 1980 gir søkeren bl.a. følgende tilleggsopplysninger:

«Som det fremgår av fremlagte tabeller i søknaden, er ikke de enkelte verkers fallhøyde brukt direkte som forholdstall ved andelsberegningen, idet det til grunn for disse deltagerandeler ligger interne avtaler og vedtektsmessige bestemmelser.

De viktigste endringer som har skjedd fra søknaden ble sendt til konsesjonstidens utløp for de private andelseiere er:

1. Osfallet kraftverk er gått over til et offentlig verk, idet Åmot kommune har overtatt alle eierinteressene i Rena Kraftselskap.

2. Inntreden av kraftverkene Kongsvinger kv. og Braskereidfoss kv., begge utbygget av Hedmark Kraftverk, samt Funnefoss kv. og Bingsfoss kv. utbygget av Akershus E-verk.

Ved konsesjonstidens utløp 5. juli 1978 ga dette nedenstående fordeling av andelene på de enkelte eiere:

			Andelsprosent
			Offentlig verk	Privat verk
Eier		Kraftverk	%	%
Åmot kommune		Kvernfallet	1,70
Åmot kommune		Osfallet	15,00
Hamar, Vang og Furnes kommunale K/S		Løpet	7,37
Elverum Elv.		Skjefstadfoss	6,14
Hedmark Kraftverk		Braskereidfoss	4,56
Hedmark Kraftverk		Kongsvinger	4,82
Akershus Elv.		Funnefoss	5,10
Akershus Elv.		Rånåsfoss	6,75
Akershus Elv.		Bingsfoss	2,16
Staten		Mørkfoss	3,53
Oslo Lysverker		Solbergfoss	6,42
Oslo Lysverker		Fossumfoss	4,14
Hafslund		Kykkelsrud		8,85
Hafslund		Vamma		13,50
Hafslund		Sarpsfossen		4,98
Borregaard		Sarpsfossen		4,98
Sum			67,69	32,31

De private eiere - med 50 års konsesjonstid - hadde altså samlet andeler på 32,31% ved konsesjonstidens utløp, et tidspunkt som efter vår mening må være riktig å legge til grunn.

Det samme synspunkt er for øvrig lagt til grunn i «Vegledende takst for hjemfall for regulering av Osen», som ble avgitt i januar iår efter initiativ av NVE's juridiske avdeling.»

3.2.3 NVEs merknader

Generelt

Ved kgl.res. av 5. juli 1928 ble Glommens og Laagens Brukseierforening gitt tillatelse til regulering av Osensjøen.

Sjøen reguleres mellom kotene 430,9 og 437,5. Reguleringshøyden er således 6,6 m. Magasinvolumet er 265 mill.m³ og magasingraden ca. 37%.

Vannet utnyttes i dag i fall på tilsammen ca 250 m i Søre Osa, Rena og Glomma.

For offentlige verk gjelder konsesjonen på ubegrenset tid, mens den for private er begrenset til 50 år og således løp ut 5. juli 1978. I vilkårene for tillatelsen er bestemt at de private vannfallseieres andel i reguleringsanlegget skal tilfalle staten uten vederlag ved konsesjonstidens utløp. Ifølge vassdragsreguleringslovens § 10 skal en del av det anlegg som hjemfaller - eller av dets verdi - tildeles de kommuer hvor vassfallet, kraftverket eller reguleringsanlegget ligger.

Ved konsesjonstidens utløp var interessene i Osenreguleringen fordelt på følgende måte:

Osfallet var tidligere i privat eie. Innehaver var Rena Kraftselskap A/S, som imidlertid er overtatt helt ut av Åmot kommune. Samtidig ble bruksretten til dette fall overdratt til Hedmark Kraftverk. De nødvendige konsesjoner i denne forbindelse ble gitt ved kgl. res. av 11. juni 1976.

Søknaden

På vegne av de private falleiere, som er Aktieselskabet Hafslund og A/S Borregaard, søker Glommens og Laagens Brukseierforening om ny konsesjon for deres andeler i reguleringen i henhold til vassdragsreguleringslovens § 20a.

Av tabellen ovenfor går det fram at de nye private andeler utgjorde ca 32 % av de samlede interesser i reguleringen på det tidspunkt konsesjonen løp ut.

Når Hedmark fylke, sannsynligvis i 1981 tar Nye Osa Kraftverk i bruk, vil utnyttet fallhøyde øke til ca 390 m. De private fall som tilsammen er på ca 67,3 m, vil da utgjøre vel 17 %.

I søknaden er videre opplyst at magasinvann fra Osen utgjør 6,3% av regulert vassføring ved de private verkene. Kraftøkningen er oppgitt til 1900 nat. hk i Borregaards verk i Sarpsfossen. Kraften går til egne fabrikker i Sarpsborg. For Hafslunds vedkommende er kraftøkningen i Kykkelsrud, Vamma og Sarpsfossen satt til 10 600 nat. hk. Denne kraften går dels til alminnelig forsyning og dels til industri.

Vurdering og konklusjon

Den alt overveiende del av interessene i Osenreguleringen representeres av kommuner og fylkeskommuner, som har konsesjon på ubegrenset tid. En må derfor regne med at reguleringen vil fortsette i en overskuelig framtid. De private interessentene har i sin tid ervervet sine fall konsesjonsfritt, og eiendomsretten til disse er således uten tidsbegrensning. De er interessert i fortsatt kraftproduksjon.

Under disse omstendigheter er det etter Hovedstyret's syn naturlig at de også fortsatt får delta i reguleringen. Ny konsesjon er anbefalt av Elverum kommune. Trysil og Åmot kommuner vil ikke motsette seg at konsesjon blir gitt, men forutsetter at nærmere angitte krav til konsesjonsvilkår m.v. blir imøtekommet. Fylkesmannen i Hedmark er til dels enig i kravene.

Spørsmål vedrørende eventuelt økonomisk oppgjør i forbindelse med den hjemfalte eiendom behandles av Hovedstyret som egen sak.

Under forutsetning av at det oppnås avtale med de berørte parter med hensyn til hjemfallet, vil Hovedstyret anbefale at en ny konsesjon blir gitt på vilkår som følger i vedlagte utkast.

Hovestyret vil foreslå at de nye vilkår gjøres gjeldende for samtlige deltakere i Osenreguleringen, og viser i den forbindelse til brev av i dag om tilsvarende sak vedrørende reguleringen av Bygdin. Om vilkårene for tillatelsen bemerkes:

Konsesjonstid, post 1

Det foreslås at konsesjonen for de to private selskapene skal gjelde fra 6. juli 1978 til 25. juli 1997. På sistnevnte dato utløper kosnesjonstiden for reguleringen av Storsjøen i Rendalen. De gitte konsesjoner vedrørende Glomma utløper forøvrig til forskjellige tidspunkter. Hensikten med den her foreslåtte konsesjonstid er at staten ved nevnte utløpstid da kan få mulighet til å foreta en helhetsvurdering av samtlige til da hjemfalte andeler i reguleringene i dette vassdrag. Staten skal ha rett til å kreve anleggene avstått uten godtgjørelse ved konsesjonstiden utløp. Dette forslag er ment å gjelde for det tilfelle at vedkommende andeler blir overdratt til konsesjonærene. Dersom det isteden blir inngått leieavale mellom staten og nevnte konsesjonærer, vil en foreslå at postens første avsnitt blir gitt følgende ordlyd:

«For de to private selskapene gjelder konsesjonen for den tid leieavtalen med staten står ved lag, dog ikke utover 25. juli år 1997.»

For de offentlige verk forutsettes konsesjonen som før å gjelde på ubegrenset tid.

Avgifter, post 2

I konsesjonen fra 1928 var avgiftssatsene kr 0,20 til staten og kr 1,80 til kommuner, regnet pr. nat.hk. Hafslund og Borregaard betalte da tilsammen kr 22.358,- til kommuner. Beløpet ble fordelt med 10% til Elverum og 45% til hver av Trysil og Åmot.

I 1978 forhøyde Hafslund avgiftssatsen fra kr 1,80 til kr 4,50. Det samlede beløp fra de to selskapene økte da til kr 50.690,-. Samtidig ble fordelingen endret slik at Elverum får 4% og Trysil og Åmot hver 48%.

Avgiftsberegningen har vært basert på en økning i regulert vassføring i nedre Glomma på 14 m³/s som følge av Osenreguleringen. Beregnet som ny regulering i dag, etter at flere andre reguleringer i vassdraget er kommet til, ville den gi en økning på ca 12,6 m³/s. Skulle en imidlertid gå over til sistnevnte tall som avgiftsgrunnlag, burde strengt tatt betydningen av de øvrige reguleringer i vassdraget også revurderes. Hovedstyret vil derfor tilrå at den tidligere fastsatte økning på 14 m³/s legges til grunn ved avgiftsberegningen også for den nye konsesjonen.

Kommunene har krevet maksimalsatsen kr 10,- pr. nat. hk i avgift for ny konsesjon. Siden det her gjelder en etablert regulering som har pågått i lang tid, synes kravet ikke urimelig. På bakgrunn av at en ovenfor har tilrådd å beholde et avgiftsgrunnlag som nå ligger høyere enn nytten av reguleringen skulle tilsi, vil Hovedstyret foreslå satsene til kr 9,- til kommuner og kr 2,- til staten, beregnet pr. nat. hk.

Kommunene ber om tilsvarende justering også for falleiere med konsesjon på ubegrenset tid.

Etter forslag fra Reguleringsforeningenes Landssammenslutning har de fleste deltakere i Osenreguleringen vedtatt en økning av avgiftssatsen til kommuner fra kr 1,80 til kr 4,50 gjeldende fra 1. januar 1978. Staten og Hedmark fylke har gått noe lenger, idet de har justert satsene i forhold til indeksen for 1969, og dermed kommet til kr 6,49 for sine kraftverk.

Hovedstyret vil foreslå at de nye satsene gjøres gjeldende også for de offentlige verk slik kommunene har bedt om.

Engangsgodtgjørelse, post 3

Ved konsesjonsmeddelelsen 5. juli 1928 ble det betinget en godtgjørelse en gang for alle til staten på kr 1,- pr. innvunnet nat. hk. Hovedstyret går ut fra at uttrykket «en gang for alle» bare gjelder for den konsesjonen som nå er falt bort for de privates vedkommende, og at det ved ny konsesjonsmeddelelse er et obligatorisk vilkår. Hovedstyret foreslår engangsgodtgjørelsen beregnet med samme sats som statsavgiften, altså kr 2,- pr. nat. hk.

Legehjelp m.v., post 6

Denne post m.fl. er tatt inn av hensyn til eventuell ombygging av anleggene og større vedlikeholdsarbeider. De er gitt den form som nå er vanlig.

Erosjonsskader m.v., post 12

Kommunene mener at pågående erosjon rundt sjøen bør søkes stoppet på de mest utatte steder, og at konsesjonæren må pålegges å foreta de nødvendige forbygninger i den forbindelse. Denne posten er tatt inn i vanlig form, og gir departementet adgang til pålegg om forbygninger m.v.

Fiske m.v., post 18

I forbindelse med den tidligere konsesjonen ble konsesjonæren pålagt å opprette et fond på 20.000 kroner til fremme av fisket i vassdraget. Senere er Hedmark Kraftverk - i forbindelse med utbygging av Nye Osa Kraftverk (konsesjon av 11. juni 1976) - pålagt å opprette et fiskefond på 400.000 kroner til hver av kommunene Åmot og Trysil p.g.a. de endrede forhold som utbyggingen fører med seg. Samtidig ble det satt vanlige fiskerivilkår.

Nærværende sak gjelder ingen endring av de etablerte forhold, og er ikke forelagt fiskeri- og viltsakkyndige på ny. Hovedstyret kan ikke se at det er tilstrekkelig grunn til pålegg om opprettelse av nye fiskefond, slik kommunene krever, men vil anbefale at fagmyndighetene skal kunne gi pålegg om deltaking i utsetting av yngel og/eller fisk, i bekostning av fiskeri- og viltbiologiske undersøkelser og eventuell utfisking.

Kraftavgivelse, post 20

Lovens bestemmelser om pris på konsesjonskraft ble endret i 1959. Kommunene mener prisen i dette tilfelle bør beregnes etter reglene i tillatelsen av 1928 dersom dette gir billigere kraft. Etter Hovedstyret's syn gjelder det her en ny konsesjon, slik at de nå gjeldende bestemmelser må følges. Posten er foreslått gitt den nå vanlige form.

Avgivelse av vatn til annet formål, post 21

Her er foreslått adgang for departementet til å bestemme at en del av magasinvatnet skal stilles til disposisjon for annet bruk, for det tilfelle at behov for dette skulle oppstå.

Andre merknader

Åmot og Trysil kommuner krever hver et næringsfond på 2 mill. kroner, som skal tilføres 50.000 kroner årlig. I forbindelse med den opprinnelige konsesjonen ble det ikke opprettet næringsfond.

Hovedstyret behandlet to liknende saker i 1974. Den ene gjaldt regulering av Strandefjord, Volbufjord og Øyangen i Bægnavassdraget. Det var der ikke forutsatt hjemfalll til staten. Den andre saken gjaldt regulering av Aursunden, som inntil da var statsregulering slik at hjemfall ikke var aktuelt. I disse to tilfeller anbefalte Hovedstyret opprettelse av næringsfond med den begrunnelse at distriktet burde få del i de verdier som ble stilt til disposisjon for regulantene.

I nærværende sak har Hovedstyret foreslått at hjemfallsretten gjøres gjeldende. I henhold til vassdragsrguleringslovens § 10, pkt. 5 kan kommunene da bli tildelt inntil 1/3 av de hjemfalte verdier. Hovedstyret kan da ikke se at det er tilstrekkelig grunnlag for pålegg om næringsfond i dette tilfelle.

Som tidligere nevnt behandles spørsmålet om økonomisk oppgjør i forbindelse med hjemfallet som egen sak. Den omfatter også spørsmålet om eventuell tildeling til kommunene.

Såvel grunneierne som kommunene krever oppjustering av årlige erstatninger som ble fastsatt av skjønnet i forbindelse med den opprinnelige konsesjonen. Hovedstyret er enig i at nevnte erstatninger bør oppjusteres på samme måte som bestemt for nye konsesjoner i vassdragsreguleringslovens § 16, pkt 5. Hovedstyret vil foreslå at det for fornyelse av konsesjonen tilknyttes en forutsetning om slik justering. Brukseierforeningen advarer mot oppjustering fordi spørsmålet er under utredning i en større sammenheng. Hovedstyret mener imidlertid at en her må skilel mellom frivillig oppjustering av eldre erstatninger og pålegg i forbindelse med nye konsesjoner.

Advokat Follestad hevder på vegne av ca. 90 grunneiere ved Osensjøen at disse er påført og vil bli påført skader og ulemper som det ikke er gitt erstatning for. Grunnen skal være at reguleringsskjønnet dels utsatte enkelte spørsmål og dels ikke forutså skadene. Disse oppgis å være erosjon, sandflukt, problemer med kloakkavløp, problemer med båthold, skade på fiske og skjemmet utseende. Grunneierne krever at det blir holdt skjønn for fastsetting av erstatning for de nevnte forhold. Glommens og Laagens Brukseierforening har gått med på at skjønnet vedrørende Nye Osa Kraftverk også skal avgjøre erstatningsspørsmål angående reguleringen som ikke er avgjort ved tidligere skjønn og som ikke senere er løst i minnelighet. Hovedstyret ser det som enriktig løsning at nevnte spørsmål avgjøres ved skjønn, og at Brukseierforeningen går inn som part i saken.

Behandlet i Hovedstyret's møte 17. november og 11. desember 1980.

3.3 NVEs utkast til endring av vilkår

Vedlagt NVEs innstilling lå følgende forslag til nye vilkår for reguleringen av Osensjøen:

Utkast til endring av vilkår for tillatelse til Glommens og Laagens Brukseierforening til regulering av Osensjøen - samt vilkår for fornyet konsesjon for vassfall som ikke tilhører staten eller norske kommuner.

1.

For vassfall som ikke tilhører staten eller norske kommuner gjelder konsesjonen for tidsrommet fra 6. juli 1978 til 25. juli 1997.

Ved konsesjonstidens utløp har staten rett til å kreve avstått disse konsesjonærenes andeler i reguleringsanleggene uten vederlag. Hvilke bygninger og innretninger staten kan forlange avgjøres i tilfelle tvist ved skjønn.

For offentlige verk gjelder konsesjnen på ubegrenset tid. Konsesjonsvilkårene kan tas opp til alminnelig revisjon etter 50 år. Hvis vilkårene blir revidert, har konsesjonæren adgang til å frasi seg konsesjonen innen 3 måneder etter at han har fått underretning om de reviderte vilkår, jfr. reguleringslovens § 10, post 2, siste ledd.

Konsesjonen kan ikke overdras.

De utførte regulerings- og overføringsanlegg eller andel deri kan ikke avhendes, pantsettes eller gjøres til gjenstand for arrest eller utlegg uten i forbindelse med vassfall nedenfor anleggene.

Anleggene må ikke nedlegges uten statsmyndighetenes samtykke.

2.

For den øking av vasskraften som ved regulering tilflyter eiere av vassfall eller bruk i vassdraget, skal disse erlegge følgende årlige avgifter:

Til staten kr 2,00 pr. nat. hk.

Til de fylkes-, herreds- eller bykommuner som Kongen bestemmer kr 9,00 pr. nat. hk.

Etter 10 år kan fastsettelsen av avgiftene tas opp til ny prøvelse.

Økingen av vasskraften beregnes på grunnlag av den øking av vassføringen som reguleringene og overføringene antas å ville medføre utover den vassføring som har kunnet påregnes år om annet i 350 dager av året. Ved beregningen av denne øking forutsettes det at magasinene utnyttes på en sådan måte at vassføringen i lågvassperioden blir så jevn som mulig. Hva der i hvert enkelt tilfelle skal ansees som innvunnet øking av vasskraften avgjøres med bindende virkning av departementet.

Plikten til å erlegge de ovenfor omhandlde avgifter inntrer etter hvert som den innvunne vasskraft tas i bruk.

Avgiftene har samme pantesikkerhet som skatter på fast eiendom og kan inndrives på samme måte som disse. Etter forfall svares 6 pst. rente.

3.

De private falleiere skal for den i punkt 2 omhandlede økning i vasskraften erlegge en godtgjørelse en gang for alle til staten på kr 2,- pr. nat. hk. Godtgjørelsen skal erlegges etter hvert som den innvunne vasskraft tas i bruk.

Godtgjørelsen har samme pantesikkerhet som skatten på fast eiendom og kan inndrives på samme måte som disse. Etter forfall svares 6% rente.

4.

Nærmere bestemmelse om betaling av avgifter etter post 2, godtgjørelse etter post 3 og kontroll med vassforbruket samt angående avgivelse av kraft, jfr. post 19 skal med bindende virkning for hvert enkelt tilfelle fastsettes av vedkommende departement.

5.

Konsesjonæren skal ved eventuell ombygging og ved drift av anleggene fortrinnsvis anvende norske varer, for så vidt disse kan fås like gode, tilstrekkelig hurtig, herunder forutsatt at det er utvist all mulig aktsomhet med hensyn til tiden for bestillingen - samt til en pris som ikke med mer enn 10 pst. overstiger den pris med tillagt toll, som de kan fås for fra utlandet. Er det adgang til å velge mellom forskjellige innenlandske tilbud, antas det tilbud som representerer det største innenlandske arbeid og produserte materiale, selv om dette tilbud er mer kostbart, når bare ovennevnte prisforskjell - 10 pst. - i forhold til utenlandsk vare ikke derved overstiges. Toll og pristillegg tilsammen forutsettes dog ikke å skulle overstige 25 pst. av den utenlandske varepris (eksklusive toll). I tilfelle av tvist om dette, avgjøres spørsmålet av departementet.

Vedkommende departement kan dispensere fra regelen om bruk av norske varer. Søknad om dispensasjon må på forhånd sendes til departementet med de opplysninger som er nødvendige. Hva angår leveranser fra EFTA-land, vil dispensasjonsadgangen bli praktisert i samsvar med de forpliktelser som foreligger i forhold til disse land under forutsetning av full gjensidighet.

For overtredelse av bestemmelsene i denne post betaler konsesjonæren for hver gang etter avgjørelse av vedkommende departement en mulkt av inntil 15 pst. av verdien. Mulkten tilfaller statskassen.

6.

Forsikring tegnes fortrinnsvis i norske selskaper, hvis disse byr like foredelaktige betingelser som utenlandske. Vedkommende departement kan dispensere fra denne bestemmelse.

7.

Konsesjonæren er forpliktet til når vedkommende departement forlanger det på den måte og på de vilkår som departementet bestemmer, i anleggstiden helt eller delvis å dekke utgiftene til legehjelp for arbeiderne og funksjonærene ved anlegget og deres familier og til oppførelse eller utbygging av sykehus eller sykestue.

Hvis noen av arbeiderne eller funksjonærene er omkommet ved arbeidsulykke i anleggstiden, kan konsesjonæren etter nærmere bestemmelse av vedkommende departement pålegges å sikre eventuelle etterlatte en øyeblikkelig erstatning.

8.

Konsesjonæren er i nødvendig utstrekning forpliktet til på rimelige vilkår og uten beregning av noen fortjeneste å skaffe arbeiderne og funksjonærene og deres familier sunt og tilstrekkelig husrom. Kommunaldepartementet kan gi nærmere bestemmelser om dette.

9.

Konsesjonæren er forpliktet til ved større vedlikeholdsarbeiders påbegynnelse å sørge for midlertidig forsamlingslokale til bruk for arbeiderne og den øvrige til anlegget knyttede befolkning eller, hvis departementet måtte anse det mer hensiktsmessig, og ikke vesentlig dyrere, å delta i oppføring, utbedring eller nedbetaling av permanent forsamlingslokale, f.eks. samfunnshus.

10.

Konsesjonæren er forpliktet til å erstatte utgiftene til vedlikehold og istandsettelse av offentlige veger, bruer og kaier, hvis disse utgifter blir særlig øket ved anleggsarbeidet. I tvilstilfelle avgjøres spørsmålet om hvorvidt vilkårne for refusjonsplikten er til stede, samt erstatningens størrelse ved skjønn på konsesjonærens bekostning.

Veger, bruer og kaier som konsesjonæren anlegger, skal kunne benyttes av allmennheten med mindre departementet treffer annen bestemmelse.

11.

Godkjenning av planer og tilsyn med eventuell ombygging og ved senere drift og vedlikehold av anlegg og tiltak som omfattes av denne post er tillagt departementet. Utgiftene forbundet med dette dekkes av konsesjonæren.

Konsesjonæren plikter å legge fram for departementet detaljerte planer med nødvendige opplysninger, beregninger og kostnadsoverslag for reguleringsanleggene. Arbeidet kan ikke settes i gang før planene er godkjent. Anleggene skal utføres solid og skal til enhver tid holdes i full driftsmessig stand.

Innen rimelig økonomisk ramme plikter konsesjonæren å planlegge, utføre og vedlikeholde hoved- og hjelpeanlegg slik at det landskapsarkitektoniske resultat blir best mulig.

Kommunen skal ha anledning til å uttale seg om planene for anleggsveger, massetak og plassering av overskuddsmasser. Konsesjonæren plikter å skaffe seg varig råderett over tipper og andre områder som trengs for å gjennomføre pålegg som blir gitt i forbindelse med denne post.

Midlertidig hjelpeanlegg kan pålegges planlagt slik at de senere blir til varig nytte for allmennheten dersom det kan skje uten uforholdsmessig utgift eller ulempe for anlegget. Ansvar for hjelpeanlegg kan ikke overdras til andre uten departementets samtykke.

12.

I de deler av vassdragene hvor inngrepene medfører vesentlige endringer i vassføring eller vannstand kan departementet pålegge konsesjonæren å bygge terskler (grunndammer), foreta elvekorreksjoner, opprenskninger m.v. for å redusere skadevirkninger. Terskelpålegget vil bygge på en samlet plan som ivaretar både private og allmenne interesser i vassdraget. Utarbeidelse av pålegget samt tilsyn med utførelse og senere vedlikehold er tillagt NVE - Vassdragsdirektoratet. Utgiftene forbundet med tilsynet dekkes av konsesjonæren.

Dersom inngrepene forårsaker erosjonsskader, fare for ras eller oversvømmelse eller øker sannsynligheten for at slike skader vil inntreffe, kan departementet pålegge konsesjonæren å bekoste sikringsarbeider eller delta med en del av utgiftene forbundet med dette.

Arbeidene skal påbegynnes straks detaljene er fastlagt og må gjennomføres så snart som mulig.

13.

Konsesjonæren plikter i den utstrekning det kan skje uten urimelige ulemper eller utgifter å unngå ødeleggelser av naturforekomster og områder, når dette er ønskelig av vitenskapelige eller historiske grunner, eller på grunn av områdets naturskjønnhet eller egenart. Så fremt slike ødeleggelser ikke kan unngås, skal Statens naturvernråd underrettes i god tid på forhånd.

Konsesjonæren skal videre i god tid på forhånd undersøke om faste fortidsminner som er fredet i henhold til lov av 29. juni 1951, nr. 3, eller andre kulturhistoriske lokaliteter blir berørt, og i tilfelle straks gi melding om dette til vedkommende museum. Viser det seg først mens arbeidet er i gang at det kan virke inn på fortidsminne som ikke har vært kjent, skal melding som nevnt i foregående ledd sendes med en gang og arbeidet stanses.

Om bestemmelsene i denne post gis vedkommende ingeniører eller arbeidsledere nødvendig underretning.

14.

Vasslippingen skal foreå overenstemmende med et manøvreringsreglement som Kongen på forhånd fastsetter.

Viser det seg at slippingen etter dette reglement medfører skadelige virkninger av omfang for almene interesser, kan Kongen uten erstatning til konsesjonæren, men med plikt for denne til å erstatte mulige skadevirkninger for tredjemann, fastsette endringer i reglementet som finnes nødvendige.

En norsk statsborger som vedkommende departement godtar, skal forestå manøvreringen. Ekspropriasjonsskjønn kan ikke påbegynnes før reglementet er fastsatt.

For så vidt vatnet slippes i strid med reglementet kan konsesjonæren pålegges en tvangsmulkt til staten av inntil kr 10.000 for hver gang etter departementets nærmere bestemmelse.

15.

Konsesjonæren skal etter nærmere bestemmelse av departementet utføre de hydrologiske observasjoner som i det offentliges interesse finnes påkrevet, og stille det innvunne materiale til disposisjon for det offentlige.

Kopier av alle kart som konsesjonæren måtte la oppta i anledning av anleggene, skal sendes Norges Geografiske Oppmåling med opplysning om hvordan målingene er utført.

16.

Ved damanleggene skal det tillates truffet militære foranstalninger for sprengning i krigstilfelle, uten at konsesjonæren har krav på godtgjørelse eller erstatning for de herav følgende ulemper og innskrenkninger med hensyn til anleggene eller deres benyttelse. Konsesjonæren må uten godtgjørelse finne seg i den bruk av anleggene som skjer i krigsøyemed.

17.

Konsesjonæren skal uten vederlag finne seg i enhver ytterligere regulering av vedkommende vassdrag som ikke forringer den tillatte reguleringseffekt.

18.

I

Konsesjonæren plikter å påse at han selv, hans kontraktører og andre som har med reguleringsanleggene å gjøre, tar de nødvendige hensyn for å forebygge skader på vilt- og fiskebestandene som berøres av reguleringene og den øvrige drift av anleggene. Herunder skal konsesjonæren søke å forebygge forurensning og tilslamming av vassdraget.

II

Konsesjonæren plikter etter nærmere bestemmelser av vedkommende departement eller den dette bemyndiger

1. å sette ut yngel og/eller settefisk (herunder også flerårig fisk) av det antall, og de arter og stammer, den størrelse og kvalitet, og på den tid, sted og måte som måtte fastsettes, og dekke alle utgifter forbundet med fangst av stamfisk, klekking, foring og transport av den fisk som skal settes ut.

2. å bekoste fiskeri- og viltbiologiske undersøkelser, herunder langtidsundersøkelser og å delta i fellesfinansiering av større biologiske undersøkelser som omfatter de populasjoner som berøres av reguleringen.

3. å bekoste utfisking i de magasiner som er blitt overbefolket, inklusive nødvendig utstyr.

III

Dersom det som følge av reguleringene oppstår skader som berører vilt- og fiskebestandene i området, tilpliktes konsesjonæren å bekoste tiltak som DVF bestemmer, såfremt omkostningene står i rimelig forhold til det som derved vinnes.

IV

Alle utgifter forbundet med nødvendig kontroll og tilsyn med overholdelsen av ovennevnte vilkår eller pålegg gitt med hjemmel i disse vilkår, dekkes av konsesjonæren.

19.

Konsesjonæren plikter etter vedkommende departements bestemmelser eller den dette bemyndiger, helt eller delvis å bekoste kjemiske og biologiske oppfølgingsundersøkelser i de berørte vassdrag. Konsesjonæren plikter etter vedkommende departements nærmere bestemmelser å la utføre eller bekoste tiltak som skyldes forurensingsvirkning som har oppstått på grunn av reguleringen.

20.

De vassfalls- og brukseiere som benytter seg av det ved reguleringen og overføringene innvunne driftsvatn er forpliktet til å avgi til den eller de kommuner, derunder også fylkeskommuner som departementet bestemmer, etter hvert som utbygging skjer, inntil 10 pst. av den for hvert vassfall innvunne øking av kraften (beregnet som angitt i post 2). Staten forbeholdes rett til å erholde inntil 5 pst. av kraften.

Pålegget om avgivelse av kraft kan etter begjæring av en interessert tas opp til ny avgjørelse etter 30 år.

Kraften kan kreves avgitt med en brukstid ned til 5.000 brukstimer årlig. Kraften avgis i den form hvori den produseres.

Elektrisk kraft uttas etter departementets bestemmelse i kraftstasjonene eller fra fjernledningene eller fra ledningsnettet, hva enten ledningene tilhører reguleringsanleggenes eier eller andre. Forårsaker kraftens uttakelse av ledningene økede utgifter, bæres disse av den som uttar kraften, enten denne er staten eller en kommune. Avbrytelse eller innskrenkning av leveringen som ikke skyldes vis major, streik eller lockout, må ikke skje uten departementets samtykke.

Kraften skal leveres til vanlig pris i vedkommende forsynings- eller samkjøringsområde. Dersom det ikke er mulig å påvise noen slik pris, skal kraften leveres til selvkostende. Hvis den pris som således skal legges til grunn blir uforholdsmessig høy, fordi bare en mindre del av den kraft vassfallene kan gi er tatt i bruk, skal kraften leveres til rimelig pris.

Uenighet om prisen avgjøres av departementet.

Eieren har rett til å forlange et varsel av 1 år for hver gang kraft uttas. Samtidig som uttak varsles kan forlanges oppgitt den brukstid som ønskes benyttes og dennes fordeling over året. Tvist om fordelingen avgjøres av departementet. Oppsigelse av konsesjonskraft kan skje med 2 års varsel.

Oppsagt kraft kan ikke senere forlanges avgitt.

Eventuell avgivelse av overskytende kraftmengder i henhold til endret pålegg etter 2. ledd kan bare kreves etter hvert som kraft blir ledig.

Unnlater konsesjonæren å levere kraft som er betinget i denne post uten at vis major, streik eller lockout hindrer leveransen, plikter han etter departementets bestemmelse å betale en mulkt til statskassen av kr 2 pr. dag for hver kW som rettelig ikke er levert. Det offentlige skal være berettiget til etter departementets bestemmelse å overta driften av anleggene for eierens regning og risiko så vidt nødvendig til levering av den betingede kraft.

21.

Dersom det skulle bli behov for å benytte noe av reguleringsvatnet til annet formål enn kraftproduksjon, kan departementet betemme at en del av magasinet skal stilles til disposisjon til annet nærmere bestemt bruk. Brukerne av denne del av magasinvolumet betaler regulantens investeringsutgifter og driftsutgifter i forhold til det magasin de disponerer.

22.

Konsesjonæren underkaster seg de bestemmelser som til envher tid måtte bli truffet av departementet til kontrol med overholdelse av de oppstilte vilkår.

Utgifene med kontrollen erstattes det offentlige av konsesjonæren etter nærmere regler som fastsettes av departementet.

Gjentatte eller fortsatte overtredelser av post 2, 14 eller 20, første eller annet ledd, kan medføre at konsesjonen trekkes tilbake eller til at enkelte deltakeres rett til å bruke reguleringsvatn faller bort, i samsvar med vassdragsreguleringslovens § 12, post 17, annet og tredje ledd.

For overtredelse av de i konsesjonen inntatte bestemmelser påløper en tvangsmulkt på kr 1.000 pr. dag eller kr 5.000 for hver overtredelse, såfremt det ikke er fastsatt annen straff for overtredelse av vilkåret. Mulkten kan inndrives ved utpanting.

23.

Konsesjonen skal tinglyses i de tinglag hvor anleggene er beliggende. Departementet kan bestemme at et utdrag av konsesjonen skal tinglyses som heftelse på de eiendommer eller bruk i vassdraget for hvilke reguleringen og overføringene kan medføre forpliktelser.