St.prp. nr. 69 (1997-98)

Glommens og Laagens Brukseierforening. Ny konsesjon for regulering av Osensjøen

Energidepartementet

Neste kapittel

Forrige kapittel

4 Uttalelser til NVEs innstillinger

4.1 Innledning

NVEs innstilling 12.12.80 vedrørende hjemfall og 23.12.80 vedrørende ny reguleringskonsesjon for private deltakere ble ved Olje- og energidepartementets ekspedisjoner 24.12.80 og 02.01.81 forelagt Miljøverndepartementet, Landbruksdepartementet, Kommunal- og arbeidsdepartemenet, Hedmark fylkeskommune og Trysil og Åmot kommuner. NVEs innstilling 12.12.80 vedrørende hjemfall ble i tillegg forelagt Industridepartementet, daværende Aktieselskap Hafslund nå Hafslund ASA, daværende Borregaard A/S nå Borregaard Industries Ltd samt Glommens og Laagens Brukseierforening.

I saken vedrørende hjemfall av private vannfallseieres andel i reguleringen av Bygdin (St.prp. nr. 101 (1989-90)) vedtok Stortinget å unnlate å gjøre hjemfall gjeldende. Liknende vedtak ble fattet i saker om hjemfall av private reguleringssandeler i Arendalsvassdraget (St.prp. nr. 64 (1991-92)) og Haldenvassdraget (St.prp. nr. 24 (1993-94)). På bakgrunn av disse sakene og den tid som hadde gått siden det var avgitt uttalelser i saken, ble Trysil og Åmot kommuner, Hedmark fyleskommune samt Miljøverndepartementet ved Nærings- og energidepartementets brev 25.03.94 og 11.04.94 bedt om å avgi eventuelle tilleggsbemerkninger til NVEs innstillinger.

De innkomne høringsuttalelsene er gjengitt nedenfor.

4.2 Landbruksdepartementet

Landbruksdepartementet avga i brev 02.01.81 følgende uttalelse til spørsmålet om ny konsesjon:

«På vegne av de private falleiere, Borregaard Industries Ltd. og A/S Hafslund, søker Glommens og Laagens Brugseierforening om ny konsesjon for deres andeler i reguleringen (vassdragsreguleringslovens § 20 a). De private interessentene har i sin tid ervervet sine fall konsesjonsfritt, og eiendomsretten til disse er således uten tidsbegrensning.
Spørsmål om økonomisk oppgjør ved salg til de private eiere, etter hjemfallet av deres tidligere andeler i Osenreguleringen, er behandlet av NVE, Hovedstyret som egen sak. De to selskaper er innforstått med at det etter eventuelt kjøp eller leie må søkes om ny reguleringstillatelse, med vilkår bl.a. om nytt hjemfall ved konsesjonstidens utløp, som er foreslått satt til 25. juli 1997.
Som det fremgår av advokat Elling Follestads uttalelse av 20.12.1976, og som synes bekreftet bl.a. ved den synfaring langs Osensjøen som jordstyrene og skogrådene i Trysil og Åmot foretok 24.9.1976, har reguleringen påført produksjonsgrunnlaget i og ved Osenssjøen betydelige skader, bl.a. som følge av erosjon. Til dels dreier det seg om skader på jord, skog og fiske som reguleringsskjønnet i 1931 ikke forutså eller tok hensyn til. Næringsutøverne knyttet til Osenssjøen og tilliggende arealer synes dermed å ha lidt store tap, samtidig som de årlige erstatninger er innhentet av inflasjonen.
Landbruksdepartementet viser til uttalelse 3. februar 1981 fra fylkeslandbrukssjefen i Hedmark, hvor en rekke tilrådinger er anført med sikte på å avbøte tapene. Departementet ser fyleslandbrukssjefens merknader som vesentlige, og ber om at de vektlegges i vilkårene for reguleringstillatelsen.
En del av grunneiernes krav synes for øvrig å være imøtekommet/bli imøtekommet gjennom Hovedstyrets utkast til vilkår.
Departementet vil imidlertid innstendig be om at post 21 i utkastet gis en utforming som tillater grunneiere/brukere innen nedslagsfeltet vederlagsfritt å kunne bruke magasinvann til landbruksformål, herunder til vatningsanlegg.»

4.3 Fylkeslandbrukssjefen i Hedmark

Den av Landbruksdepartementet nevnte uttalelse 03.02.81 fra fylkeslandbrukssjefen i Hedmark er sålydende:

«Vi viser til de vilkår for ny konsesjon som er fremmet av adv. Elling Follestad på vegne av ca. 90 grunneiere, og Åmot og Trysil kommuner.
Erosjoner m.v.
Jordstyrene og skogrådene i Trysil og Åmot har foretatt en til dels nøye registrering av erosjonsskader hos 49 grunneiere. Det er videre kommet fram momenter som taler for at store, grunnlendte partier ligger tørrlagte med sandflukt, kloakkproblemer m.v. som følge.
Hovedstyret for NVE har i sitt utkast (post 12) tatt inn konsesjonsvilkår i en vanlig form for å forebygge framtidige skader. Dette bør være en selvfølge. Fylkeslandbrukskontoret finner det også rimelig at det gis erstatning for tidligere skader av denne art og som ikke ble forutsatt ved skjønnet først i 30-årene.
Fylkeslandbrukskontoret vil videre støtte kravet om at de årlige erstatninger justeres. Dette bør i såfall gjelde for alle konsesjonærer, også de offentlige med konsesjon uten tidsbegrensning.
Fiske m.v.
Hovedstyret for NVE har i utkastet (post 18) ikke tatt med kravet om å opprette et fiskefond utover det som Hedmark Kraftverk er pålagt ved utbyggingen av Nye Osa.
Osen sjø har tidligere vært en fiskerik sjø med et betydelig næringsfiske. For tiden er næringsfisket mer eller mindre opphørt, mens fritidsfisket er omfattende.
I Hedmark er det nå stor interesse for å utnytte kvitfiskartene som grunnlag for et næringsfiske. Osen sjø er av de mest betydningsfulle i denne forbindelse.
Et effektivt fiske etter kvitfisk krever et kostbart utstyr, båt og redskap og midler til markedsføring, som vanskelig kan skaffes uten økonomisk støtte. Et fiskefond bør være en viktig stønadsordning også i denne sammenheng.
Fylkeslandbrukskontoret sier seg ellers tilfreds med de generelle vilkår som er satt i utkastets post 18. Såfremt det ikke blir mulig å få til en utvidelse av fiskefondet bør det overveies å få til en støtteordning for tiltak forbundet med en utnyttelse av kvitfiskartene i vassdraget (pkt. 18 II a).
Avgivelse av vatn til annet formål.
Under utkastets post 21 bør det tas med at grunneierne vederlagsfritt kan bruke magasinvatn til alle landbruksformål, inkludert vatningsanlegg.»

4.4 Industridepartementet

Industridepartementet avga i brev av 26.01.81 følgende uttalelse til spørsmålet om hjemfall:

«Det vises til brev fra Olje- og energidepartementet av 2.12.80, 19.12.80 og 24.12.80, der departementet blir bedt om å komme med merknader til
Erverv, regulering og utbygging av Tjodan kraftverk (Lyse kraftverk)
Hjemfall av private andeler i Bygdin-reguleringen i Vang i Oppland
Hjemfall av private andeler i reguleringen av Mesnavannene i Oppland og Hedmark
Hjemfall av private andeler i Osensjøen i Hedmark
Departementet har ingen merknader til utbygging av Tjodan kraftverk i Forsand kommune.
Når det gjelder hjemfall av private andeler i de ovenfor nevnte reguleringer har departementet ingen merknader til konklusjonen fra Hovedstyret i NVE. Departementet vil imidlertid peke på at en av eierinteressene i Mesna-reguleringen, Mesna kartongfabrikk A/S, har gått konkurs, og i denne forbindelse bør det vurderes om det er riktig at eierinteressene i reguleringen skal gå tilbake til konkursboet.
Uansett hvilken løsning disse sakene måtte få er det departementets oppfatning at de bedrifter som bruker kraften i egen næringsvirksomhet fortsatt bør få disponere kraften.»

4.5 Kommunal- og arbeidsdepartementet

Kommunal- og arbeidsdepartementet avga i brev 23.02.81 følgende uttalelse:

«Kommunaldepartementet har ingen vesentlige merknader til at Glommens og Laagens Brugseierforening gis ny konsesjon for regulering av Osensjøen på de vilkårene som hovedstyret i NVE foreslår.
Vi ber imidlertid om at det i pkt. 2 i konsesjonsvilkårene presieres at de årlige konsesjonsavgiftene skal settes av til næringsfond. Fondet skal etter nærmere bestemmelse av kommunestyret anvendes til fremme av næringslivet i kommunen. Vedtekter for fondet skal godkjennes av Kommunaldepartementet.»

4.6 Landbruksdepartementet

Landbruksdepartementet avga i brev 25.02.81 følgende uttalelse til hjemfallsspørsmålet:

«Landbruksdepartementet slutter seg til tilråding fra Hovedstyrets flertall om at A/S Hafslund og Borregaard Industries Ltd. prinsipalt tilbys kjøp av deres tidligere andeler i Osen-reguleringen til en pris som tilsvarer en veiledende takst. Subsidiært tilrår flertallet bortleie av de hjemfalte rettigheter mot årlig leie beregnet på grunnlag av nevnte takst.
De to selskaper er innfortstått med at det etter eventuelt kjøp eller leie, må søkes om ny reguleringstillatelse, med vilkår bl.a. om nytt hjemfall ved konsesjonstidens utløp, som er foreslått satt til 25. juli 1997.
Landbruksdepartementet viser til uttalelse 3. februar 1981 fra fylkeslandbrukssjefen i Hedmark, og understreker de muligheter for en rasjonell bruksutbygging på Valmen/Jøsåsen som synes å foreligge ved hjemfall av reguleringsanlegget. Fylkeslandbrukskontoret frarår at Valmen gård og Jøsåsen skog (nær dammen) blir tatt med i det framtidige reguleringsanlegget.»

4.7 Fylkeslandbrukssjefen i Hedmark

Den av Landbruksdepartementet nevnte uttalelse 03.02.81 fra fylkeslandbrukssjefen i Hedmark er sålydende:

«Av innstillingen fra Hovedstyret for NVE går det fram at Borregaard og Hafslunds andel av reguleringen og reguleringsanlegget, tilsammen 32,33%, ansees hjemfalt til staten uten vederlag fra 05.07.78.
Fra Bilag G (P.M. 27/10-78 v/A. Lieungh) oppgis reguleringsanlegget til å bestå av blant annet:
Gården Valmsnes: ca. 70 dekar dyrket, med driftsbygninger, damvokterbolig og en større hytte, og/med
Jøsåsen skog: ca. 3 300 dekar skog.
Glommens og Laagens Brukseierforening kjøpte eiendommen(e) ved tvangsauksjon i 1928. Formålet med kjøpet var ervervelse av grunn til damfeste og som basis for anleggsarbeidene.
Gården og skogen har senere vært drevet for reguleringsdeltagernes regning som et sameie.
Fra og med 01.07.78 (like før konsesjonstidens utløp) er det besluttet at gården og skogen skal forbli et sameie mellom de daværende deltagere i Osenreguleringen.
Samtidig er det fra Jøsåsen skog med hensikt utskilt 3 parseller, ialt ca. 43 dekar (damfeste, anleggsområde og lagerplass). Disse parseller skal inngå i Osen-reguleringens anlegg og eiendommer.
Takstutvalget, jfr. takstprotokollen side 2, var i tvil om hvilke areal som skulle inngå i taksten. Utvalgets medlem Erichsen konkluderte med at «man syntes å kunne enes om at de 43 mål inngår, men ikke de øvrige arealer».
Fylkeslandbrukskontoret forstår dette slik at det fortsatt er uklart om Valmen gård og Jøsåsen skog er en del av reguleringsanlegget. Da disse eiendommer isolert sett og i sammenheng med bruksstrukturen i området kan ha landbruksmessig betydning finner vi det riktig å understreke den uklarhet som her er til stede.
På grunn av den korte svarfrist har fylkeslandbrukskontoret ikke fått anledning til en mere detaljert undersøkelse av eiendommenes kvaliteter.
Herredsagronomen i Åmot vurderer skogen til delvis å være en av de bedre i området med ikke ubetydelige arealer dyrkbar mark.
Iflg. registreringer foretatt på flyfoto (Jordregistreringene) er skogen av middels til låg bonitet, vesentleg låg. Det er en del dyrkbar mark, særlig fra søndre Osa elv og nordover på begge sider av vegen Rena - nordre Osen. Løsmassene er tildels grove, tørkesvake og noe rike på stein.
Da eiendommene samlet utgjør et relativt stort areal bør det foreligge flere muligheter:
Valmen gård med Jøsåsen skog er en tilfredsstillende driftsenhet.
Fradeling av dyrkbar mark bør gi verdifull tilleggsjord til mindre bruk i området. Tilleggsjord er det et absolutt behov for.
Jøsåsen skog kan gi grunnlag for hyttebygging. Det er allerede et organisert grunneiersamarbeide med dette som formål.
Det synes ikke absolutt nødvendig at damvokteren bor på Valmen gård. Ved å gjøre Valmen gård og Jøsåsen skog til en tilfredsstillende driftsenhet kan damvokterstillingen i stedet bli et verdifullt bidrag til inntektsgrunnlaget på en av de andre mindre eiendommer i området.
I tilfelle Valmen gård og Jøsåsen skog er en del av reguleringsanlegget vil Staten (ca. 32 %) og Åmot kommune (ca. 17 %) etter hjemfall tilsammen bli eier av ca. 50 % av de nevnte eiendommer. Den resterende andel blir delt på fylkeskommunale og kommunale kraftverk. Mulighetene for en landbruksmessig løsning i tråd med det skisserte bør derfor bli betydelig lettere å gjennomføre enn ved eierforholdet før 05.07.78.
Under de samme forutsetninger vil fylkeslandbrukskontoret frarå at Valmen gård og Jøsåsen skog blir tatt med i det framtidige reguleringsanlegget. Salg eller bortleie av de hjemfalte deler av Osen-reguleringen bør med hensyn til de nevnte eiendommer ikke være aktuelt.»

4.8 Åmot og Trysil kommune

Åmot kommune vedtok enstemmig i kommunestyretmøte 23.04.81 og formannskapet i Trysil kommune vedtok enstemmig i møte 14.04.81 begge å slutte seg til uttalelse utarbeidet av høyesterettsadvokat Kåre Ødegaard, engasjert av kommunene i fellesskap.

Nevnte uttalelse utformet av høyesterettsadvokat Kåre Ødegaard er sålydende:

«I.
Hovedstyret for Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen har avgitt innstilling i hjemfallssaken 12/12-1980 og i konsesjonssaken 23/12-1980. Etter kommunenes oppfatning må disse sakene til en viss grad vurderes i sammenheng slik Hovedstyret har pekt på under behandlingen av enkelte konsesjonsvilkår. Av praktiske grunner kommenteres konsesjonssaken først (II). Dernest behandles hjemfallssaken (III). Til slutt følger en oppsummering med konklusjon (IV).
II.
Som tidligere meddelt, vil ikke kommunene motsette seg at det gis ny konsesjon, jfr. vedtak i Åmot kommunestyre 10/2-1977 og i Trysil kommunestyre 25/2-1977, men dog under den klare forutsetning at kravene om bestemt angitte konsesjonsvilkår blir etterkommet og at tidligere fastsatte konsesjonsavgifter blir oppjustert.
Kommunenes krav og begrunnelsen for disse er inntatt fra s. 20-21 og fra s. 23-24 i Hovedstyrets innstilling.
Fylkesmannen i Hedmark har til dels støttet kommunenes uttalelse og det vises til s. 21-23 i innstillingen.
Hovedstyret har anbefalt at det gis ny konsesjon under forutsetning av at det oppnås enighet om hjemfallet, jfr. nedenfor under III. Dersom Staten velger å beholde eiendomsretten til reguleringene, faller spørsmålet om ny konsesjon bort.
Hovedstyret har foreslått nye konsesjonsvikår og har anbefalt at de nye vilkårene også skal gjelde samtlige deltakere i Osenreguleringen. Dette innebærer at de vilkår som opprinnelig ble fastsatt nå revideres i samsvar med bestemmelsen i reguleringslovens § 10. Hovedstyret har i sin begrunnelse vist til avgjørelse vedrørende Bygdinreguleringen hvor forslag til ny konsesjon ble meddelt Olje- og energidepartementet i brev av 23/12-1980. I forbindelse med Bygdinreguleringen har Hovedstyret gjort utførlig rede for de rettslige betraktninger som ligger til grunn for forslaget om at de nye konsesjonsvilkårene også skal gjelde for samtlige regulanter.
Kommunene er enige i Hovestyrets syn. Dersom de nye vilkårene ikke gjøres gjeldende for samtlige regulanter, vil kommunene motsette seg at det gis tillatelse til ny konsesjon, slik at Staten trer inn som medeier i anlegget.
Kommunene har ikke fått gjennomslagskraft for alle de krav som ble fremmet.
Kommunene vil fortsatt sterkt understreke at reguleringene av Osensjøen medfører meget store skadevirkninger rundt sjøen. Det vises her til kommunenes tidligere uttalelser. Videre vil kommunene på ny vise til at betydelige naturressurser her føres bort fra de berørte distrikter for alle fremtid. Konsesjonsvilkårene må utformes under hensyn til det som her er anført fra kommunenes side. Til de enkelte poster kommentert i innstillingen fra s. 46 skal bemerkes:
Konsesjonstid.
Post 1
Kommunene har ikke noe å bemerke til at konsesjonstiden begrenses til 25. juli 1997. For de offentlige verk forutsettes konsesjon på ubegrenset tid, med revisjonsadgang etter 50 år. Det må være naturlig at revisjonsadgangen også begrenses til 1997, slik at det da foretas en helhetsvurdering av vilkårene.
Avgifter.
Post 2.
Kommunene holder fast på kravet om maksimal avgiftssats, selv om avgiftsgrunnlaget er endret. I forhold til den opprinnelige sats måtte avgiften i dag for å tilsvare samme realverdi settes til kr. 16,80 pr. nat/h. Noe grunnlag for å fravike lovens maksimalsats foreligger således ikke.
Erosjonsskader.
Post 12.
Kommunene har ikke noe å bemerke til at departementet gis adgang til å pålegge tiltak om forbygninger etc. Tiltaksplikten bør imidlertid konkretiseres nærmere i konsesjonsvilkårene, for å unngå unødig prosedyre om bestemmelsens innhold og omfang.
Fiske m.v.
Post 18.
Kommunene har vanskelig for å forstå begrunnelsen for avslaget på kravet om fiskefond.
Når det henvises til Nye Osa Kraftverk, må dette bero på en misforståelse. Det fiskefond som da ble pålagt, gjaldt selvsagt skadene i søndre Osa og ikke Osensjøen.
Kommunene fastholder kravet om fiskefond og viser til de opplysninger som tidligere er gitt om forholdene i Osensjøen.
Avgivelse av vatn til annet formål.
Post 21.
Det er nødvendig med nærmere presiseringer om hva som ligger i denne bestemmelsen.
For det første bør det forebeholdes vatn til jordvatning uten at det skal betales for dette. Når det gjelder de grunneiere som har grenser til vassdraget, følger kravet om gratis vatn av vassdragslovens §§ 14 og 15. Kravet om avgivelse av vatn bør imidlertid gjelde samtlige bruk i de berørte kommuner.
For øvrig har kommunene ikke noe å bemerke til det forbehold om avgivelse av vatn som er nevnt i post 21.
Andre merknader.
Kommunene holder fast på kravet om næringsfond. De angitte beløp må oppjusteres fra 1977-nivå til 1981-nivå. For hver kommune må således avsettes et beløp på 4 mill. kroner og ikke 2 mill. kroner som tidligere angitt. Videre fastholdes kravet om årlige beløp som må tilføres fondet.
Selv om kommunene skulle få tildelt 1/3 av reguleringanleggenes verdi dersom hjemfall gjøres gjeldende ville det ikke være riktig av den grunn å se bort fra kravene om næringsfond.
Andelene i reguleringanleggenes verdi skal være en ekstra kompensasjon til kommuene. Næringsfondet skal dekke en del av det tap som oppstår ved den fremtidige regulering av Osensjøen. Det synes å bero på en sammenblanding når Hovedstyret har avslått kravet om næringsfond under henvisning til vassdragsreguleringslovens § 10.5.
III.
Hovedstyret har delt seg i et flertall og et mindretall når det gjelder hjemfallssaken.
Flertallet går prinsipalt inn for tilbakesalg av reguleringsandelene for h.h.v. kr. 3 900 000 og kr. 700 000. Subsidiært foreslår flertallet bortleie av de hjemfalte rettigheter til de samme selskaper mot årlig leie beregnet på grunnlag av takstverdien og justert til enhver tid i samsvar med reglene i vassdragsreguleringslovens § 16.
Mindretallet i Hovedstyret rår til at Staten etter hjemfallet beholder eierretten til de hjemfalte andeler i Osenreguleringen. Under henvisning til vassdragsreguleringsloven § 10.5 kan det da bli tale om tildeling til vedkommende kommuner andeler av de hjemfalte eller dets verdi.
Kommunene fremsetter krav om andeler i reguleringsanleggenes verdi uavhengig av den løsning som måtte bli valgt for det fremtidige eierforholdet.
Den verdi som er antydet av Hovedstyret, synes å være for lavt ansatt. Kommunene har forelagt verditaksten for Hydroconsult, siv.ing. Erik Ræstad A/S til uttalelse og det vises til vedlagte brev av 23/1-1981.
IV.
Oppsummering:
Kommunene vil ikke motsette seg fornyet konsesjon under forutsetning av at kommunenes krav om konsesjonsvilkår etterkommes fullt ut.
Kommunene krever å få tildelt en andel av reguleringsanlegget eller dets verdi i samsvar med reglene i vassdragsreguleringslovens § 10 nr. 5.»

4.9 Hedmark fylkeskommune

Hedmark fylkeskommune fattet i fylkesutvalgsmøte 13.03.84 følgende enstemmige vedtak:

«Hedmark fylkesutvalg anbefaler Glommens og Laagens Brukseierforenings søknad på vegne av Aktieselskapet Hafslund og A/S Borregaard om fornyet konsesjon for disse selskapers andel i Osenreguleringen imøtekommet.
Fylkesrådmannens merknader til saken slik der er formulert i brev av 26.07.93 til Hedmark Energiverk brukes som uttrykk for fylkeskommunens syn på de spørsmål som er reist fra NVEs side.»

Det i fylkesutvalgets vedtak nevnte brev fra fylkesrådmannen til Hedmark Energiverk lyder som følger:

«Hovedstyret har foreslått at de private deltakere i reguleringen gis ny konsesjon, og at de nye konsesjonsvilkårene også gjøres gjeldende for deltakere med stedsevarig konsesjon, nemlig de offentlig eide verk.
Hedmark Energiverk har betydelige eierandeler i Osenreguleringen (over 50%) og spørsmålet om nye konsesjonsvilkår er derfor av stor betydening for fylkeskommunen.
På denne bakgrunn bør saken undergis grundig behandling i fylkeskommunen. Jeg ber derfor om at saken forelegges for HEV's styre før den går videre til fylkesutvalget.
Etter at det ved lov av 3. juni d.å. er vedtatt endringer bl.a. vassdragsreguleringsloven vedr. adgang til å justere tidligere fastsatte avgifter, er sentrale problemer i saken avklaret. Fylkeskommunens uttalelse bør derfor konsentreres om de gjenstående problemer.
Fylkesrådmannen gir nedenfor følgende punktvise fremstilling av saken:
1. Ved brev datert 10. april 1975 har Glommen og Laagens Brukseierforening på vegne av de private kraftverk som er deltakere i Osenreguleringen søkt om fornyet reguleringskonsesjon.
Tillatelsen til regulering av Osensjøen ble gitt ved kgl.res. av 5. juli 1928. Konsesjonen for de private verk ble gitt for et tidsrom av 50 år, mens den for de offentlige verk ble gitt på ubegrenset tid.
Norges Vassdrags- og elektrisitetsvesen har inntatt det standpunkt at de private verks rettigheter automatisk er hjemfalt til Staten ved Konsesjonstidens utløp. De private verk er tilbudt tilbakekjøp av rettighetene, og Hovedstyret i NVE har den 11. desember 1980 anbefalt at de private verk gis ny reguleringskonsesjon.
Hovedstyrets innstilling med alle saksdokumenter følger vedlagt.
2. De offentlige eide kraftverk represententerer hele 82,69% av eierandelene i reguleringen. Hedmark Energiverk representerer alene 56,04% (Osa 51,02%, Kongsvinger 2,58%, Braskereidfoss 2,44%).
De private reguleringsdeltakere er A/S Hafslund og A/S Borregaard.
3. A/S Hafslund og A/S Borregaard har ervervet sine fallrettigheter før ervervsloven av 1917, og eiendomsretten til disse er derfor ikke tidsbegrenset. Det er på denne bakgrunn den eneste naturlige løsning at de private andelseiere gis mulighet for fortsatt deltakelse i reguleringen. Fylkeskommunen bør derfor i sin uttalelse gå inn for at søknaden imøtekommes.
4. Søkerne hevder at det ikke er funnet sted noe automatisk hjemfall ved konsesjonstidens utløp, og at Staten heller ikke bør gjøre gjeldende hjemfallsretten som følger av vassdragsreguleringsloven og konsesjonsvilkårene av 1928.
Søkerne mener videre at det ikke er spørsmål om å gi ny konsesjon, men å forlenge konsesjonen av 1928.
Spørsmålene som det her er uenighet om behandles som egne saker i NVE og Olje- og energidepartementet og fylkeskommunen har ingen foranledning til å uttale seg om disse.
5. NVE har i sin tilrådning i konsesjonssaken gått inn for at de nye konsesjonsvilkårene skal gjøres gjeldende for alle deltakerne i reguleringen, også de offentlig eide verk som har konsesjon på ubegrenset tid.
Denne side av saken vil ha betydning for Hedmark fylkeskommune som deltaker i reguleringen, og fylkeskommunens vurderinger og uttalelse må konsentreres om dette forhold.
6. Fylkesrådmannen har følgende merknader:
6.1. Glommens og Laagens Brukseierforenings konsesjon for regulering av Osensjøen, gitt ved kgl.res. av 5. juli 1928, inneholder bl.a. følgende betingelser:
«1
Reguleringskonsesjonen gis for et tidsrom av 50 år regnet fra konsesjonens datum. Dersom vannfall tilhørende norske kommuner deltar i reguleringen eller blir medeiere i reguleringsanlegget, gjelder konsesjonen for disses vedkommende i ubegrenset tid.»
Konsesjonen inneholder ellers en rekke betingelser med hensyn til avgifter til stat og kommuner, opprettelse av fiskefond og uttak av konsesjonskraft.
I samsvar med lovens bestemmelser er det avholdt skjønn til fastsettelse av erstatninger til grunneiere og andre rettighetshavere i anledning reguleringen.
6.2. Utkastet til nye konsesjonsvilkår inneholder bl.a. bestemmelser om 50 års revisjonsadgang, nye konsesjonsavgifter, tiltak mot erosjonsskader, pålegg om settefisk, disponering av reguleringsvann til andre formål, tildeling av konsesjonskraft og oppjustering av årlige erstatninger.
Glommens og Laagens Brukseierforening har hevdet at det ikke er rettslig adgang til å pålegge konsesjonærer med stedsevarende rettigheter nye byrder, bl.a. under henvisning til det generelle tilbakevirkningsforbudet i Grunnlovens § 97.
6.3. Ved lov av 3. juni 1983 er bl.a. ervervsloven og vassdragsreguleringsloven av 1917 endret, slik at tidligere fastsatte årlige avgifter til statens og kommuner i forbindelse med konsesjon for regulering og utbygging av vassdrag skal kunne endres hvert 5. år. Likeledes skal årlige erstatninger til grunneiere og rettighetshavere justeres hvert 5 år.
Adgangen til å revidere avgifter og erstatninger kom opprinnelig inn i loven i 1959, men ble da bare gjort gjeldende for konsesjoner som ble gitt etter lovens ikrafttreden. Den prinsipielle endring som nå er gjort i loven, er at revisjonsadgangen er gjort gjeldende også for konsesjoner som er gitt før 1959.
I forbindelse med lovendringen er forholdet til grunnlovens § 97 vurdert av Justisdepartementets lovavdeling.
Etter lovendringen skal Kongen fastsette retningslinjer for oppjusteringer av avgifter og erstatninger. Det bør være grunn til å regne med at lovens justeringsregler blir anvendt på de offentlig eide andeler i Osenreguleringen, i stedet for at det fastsettes nye avgifter for de offentlige deltakere direkte i de nye kosnesjonsvilkår.
Etter ervervslovens § 2 post 13 skal årlige reguleringsavgifter komme til fradrag i de avgifter som pålegges i forbindelse med konsesjon for utbygging av fallrettighetene. Betydningen av reguleringsavgiftens størrelse begrenses av dette.
Regulering av de årlige erstatninger vil kunne få vesentlig betydning for regulanter og utbyggere, ettersom hovedregelen ved vassdragsskjønn - i motsetning til annen ekspropriasjon - er at erstatningene fastsettes til årlige avgifter.
De nye lovreglene om revisjonsadgang for erstatninger og avgifter medfører nye byrder for alle utbyggere med eldre konsesjoner, og forholdene er ikke spesielle i forbindelse med Osenreguleringen. Det er derfor ikke grunn til å ta opp spørsmålene videre i forbindelse med konsesjonssaken som her er til behandling.
Det er domstolene som i siste instans må vurdere om lovbestemmelser er i strid med grunnloven. Hvorvidt kraftverkseierne skal forelegge domstolene spørsmålet om de foran nevnte lovendringer er i strid med grunnlovens § 97, må tas opp i annen sammenheng.
6.4. Endringene i vassdragslovgivningen gir som foran nevnt hjemmel for å forhøye allerede fastsatte avgifter og erstatninger.
NVE foreslår imidlertid i sin tilrådning at også andre konsesjonsvilkår skal endres for deltakere med stedsevarige konsesjoner.
Etter fylkesrådmannens oppfatning må det her gjelde helt andre betraktninger enn for avgifter og erstatninger. Reguleringer av de sistnevnte ytelser har en stabiliserende effekt ved å kompensere for endringer i kroneverdien. En generell adgang til å gripe inn i etablerte tillatelser med nye pålegg bringer derimot inn usikkerhetsmomenter i forholdet.
Staten har ikke skaffet seg lovhjemmel for inngrep av denne karakter. Tvert imot bør det følge forutsetningsvis at denne type endringer er ulovlig. Vassdragsreguleringsloven fikk i 1959 en bestemmelse i § 10 nr. 2 om adgang til alminnelig revisjon av konsesjonsvilkårene etter 50 år for stedsevarige konsesjoner. Etter forarbeidene var det en klar oppfatning at lovendringen ikke kunne få virkning for allerede gitte konsesjoner. Bestemmelsen må fortolkes overestemmende med dette.
Hvorvidt det kan skaffes hjemmel i lov for endringer av dette slags uavhengig av tilbakevirkningsforbudet i grunnlovens § 97, er det ikke grunn til å gå inn på her.
Det må legges til grunn ved fylkeskommunens behandling av saken, at NVE mener staten har en ulovfestet omgjøringskompetanse utenfor de positivt lovfestede bestemmelser om rett til å stille nye konsesjonsvilkår.
Fylkesrådmannen har funnet grunn til å forelegge holdbarheten av NVE's rettsoppfatning for annen myndighet, og skrev den 5. november 1981 følgende til Olje- og energidepartementet:
«Jeg viser til departementets ekspedisjon av 2. januar 1981, ref. 9793/80.
Den foreliggende sak reiser en rekke prinsipielle spørsmål som ikke bare er av betydning for de private konsesjonærer, men også for offentlige deltakere i Osensjø-reguleringen.
Det viktigste uavklarte spørsmål er hvorvidt offentlige konsesjonærer med stedsevarige rettigheter kan pålegges nye og tyngende konsesjonsvilkår. Fylkeskommunens andel i Osensjø-reguleringen er nå over 50%, og spørsmålet er derfor av vital betydning når en skal uttale seg om de foreslåtte nye konsesjonsvilkårene.
Fylkesrådmannen finner det rimelig at Olje- og energidepartementet meddeler sitt standpunkt i dette spørsmålet - eventuelt etter uttalelse fra Justisdepartementets lovavdeling - før saken legges fram for fylkeskommunens folkevalgte organer.»

Olje- og energidepartementet har den 5. mai 1982 uttalt følgende:

«Spørsmålet om hvorvidt offentlige konsesjonærer med stedsevarige konsesjoner kan pålegges nye og tyngende konsesjonsvilkår er et sentralt spørsmål i de sakene om partielt hjemfall departementet nå har til behandling.
Departementet har på denne bakgrunn forelagt spørsmålet for Lovavdelingen i Justisdepartementet som i brev av 3.6.1981 bl.a. uttaler:
«Lovavdelingen antar etter dette at de uskrevne regler om omgjøring av forvaltningsvedtak bare i mindre grad kan nyttes som grunnlag for endring av tidligere fastsatte konsesjonsvilkår. En må i tilfelle begrense seg til forholdsvis moderate endringer av konkret art, etter en særskilt vurdering av de spesielle forhold i en bestemt konsesjonssak.»
En håper at fylkeskommunen etter dette kan avgi uttalelse om de foreslåtte nye konsesjonsvilkår for Osensjøen.
Olje- og energidepartementets standpunkt til spørsmålet kan først gjøres kjent når saken er behandlet av regjeringen.»
Fylkesrådmannen finner etter departementets svar å måtte legge til grunn at NVE i sin tilråding har gått lenger enn det etter gjeldende rett er lovlig adgang til.
Når det konkret gjelder forslaget til konsesjonsvilkår som er foreslått gjort gjeldende for deltakere med stedsevarig konsesjon, har fylkesrådmannen bl.a. følgende merknader:
Post 1
NVE foreslår innført en generelle revisjonsadgang etter 50 år. Dette er et helt nytt vilkår, og ikke en «moderat endring av konkret art», som Justisdepartementet har angitt som kriterium for omgjøringer. Bestemmelsen om revisjonsadgang burde også være overflødig, ettersom NVE foran i saken har lagt til grunn at staten allerede har adgang til å endre konsesjonsvilkårene uahvengig av bestemmelser om dette.
Post 2
Som nevnt foran antar fylkesrådmannen at avgiftene blir regulert i samsvar med lovens bestemmelser etter de foretatte lovendringer.
Post 12
Skjønn i anledning utbygging av Osa Kraftverk og etterskjønn vedrørende Osen-reguleringen ble avhjemlet i 1981.
Skjønnsforutsetningene inneholder bl.a. følgende:
«For å stoppe stranderosjonen utenfor det eksisterende boligområdet ved Næringens utløp, forplikter Glommens og Laagens Brukseierforening seg til i samråd med NVE/Forbygningsavdelingen å sørge for forsterkning og forlengelse av NVE's eksisterende forbygning (anlegg 6623), i det vesentligste i overenstemmelse med Brukseierforeningens tegning nr. 6449, og tilhørende beskrivelse i notat av 17.10.1980. Arbeidet skal være utført senest 1. juli 1982. Vedlikeholdet er grunneierne uvedkommende.
Skjønnretten fastsetter en totalerstatning for arealet mellom Næringas utløp og inntegnet klasuleringsgrense på Brukseierforeningens tegning nr. 6449.
3.
Bortsett fra det tiltak som er beskrevet i pkt. 2 ovenfor, utfører ikke Brukseierforeningen noen tiltak for å sikre mot tilbakegraving i elve- og bekkeutløp i Osensjøen.
Skjønnsretten utmåler erstatning for skader og ulemper som følge av tilbakegraving, jfr. de alminnelige skjønnsforutsetningers pkt. 2, 3. ledd.»
Det må etter dette legges til grunn at ulemper og skader av den art som er nevnt i vilkårenes post 12 er kompensert gjennom erstatningene som skjønnsretten har fastsatt. Det kan derfor ikke være rimelig at konsesjonærene pålegges nye tiltak for å motvirke allerede erstattede tap.
Post 21
Hedmark energiverk er i forbindelse med konsesjonen for utbyggingen av Osa Kraftverk pålagt å holde en betydelig minstevassføring i Søre Osa. En ny generell adgang for departementet til å gi bestemmelser om angivelse av reguleringsvann kan derfor ikke aksepteres.»

4.10 Miljøverndepartementet

Miljøverndepartementet har i brev 13.03.85 avgitt følgende uttalelse:

«Søknaden gjelder ny konsesjon for private falleiere, men Hovedstyret foreslår at nye vilkår gjøres gjeldende for samtlige deltakere i reguleringen.
Osensjøen er i dag regulert med 6,60 m (4,90 m senkning og 1,70 m oppdemning). Denne relativt sterke reguleringen har medført skader og ulemper av forurensningsmessig, fiskerimessig og landskapsestetisk art.
Miljøverndepartementet kan likevel akseptere at konsesjonen fornyes dersom følgende vilkår innfris:
Vilkår vedrørende manøvrering
Da reguleringen av Osensjøen ble etablert, var den friluftsmessige bruken av sjøen mindre enn den er i dag. Det er nå etablert badeplasser og campingplasser flere steder rundt sjøen, og det satses på turisme.
Fylkesmannens miljøavernavdeling påpeker at både hensynet til den friluftsmessige utnyttelse av sjøen med dens strandområder og hensynet til landskapsetikk gjør det ønskelig å praktisere reguleringen av Osensjøen slik at vannstanden i sjøen når opp til kote 436 så tidlig som mulig, helst innen 1. juni hvert eneste år.
Spørsmålet om minstevannstand sto også sentralt i forbindelse med konsesjonen for Nye Osa kraftverk i 1976. Kommunen krevde da en minstevannstand på kote 436,30 i månedene juni, juli og august. NVEs hovesdtyre viste den gang til at det ikke var mulig å oppfylle dette kravet dersom regulanten fortsatt skulle ha rett til den utnytting av magasinet som det tidligere var gitt konsesjon på.
Kravet resulterte imidlertid i følgende endring i manøvreringsreglementet:
«Når snøsmeltingen inntrer, skal det iakttas at årets smeltevann ikke skal nyttes i kraftproduksjonen før vannstanden i sjøen overstiger kote 436, 30, og vannstanden skal deretter ikke senkes under nevnte kotehøyde i månedene juni, juli og august. Magasinert vann fra foregående år er derimot disponibelt til enhver tid.
Dog skal regulanten i snørike år og når det for øvrig er fare for skadeflom gjøre henvendelse til Vassdragsvesenets hydrologiske avdeling for å avtale eventuell tapping og utnyttelse av vann. Herunder has for øye at vannstanden i sjøen likevel skal opp til kote 436,30 innen 1. juni og at fløting skal kunne foregå til rimelig tid.»
Denne ordningen ville gi en fyllingssekvens som var noe bedre enn før. Den ville føre til en viss forskyvning av sommerproduksjonen, men etter Hovedstyrets skjønn ville ikke dette få noen vesentlig innflytelse på kraftverkets økonomi.
Siden konsesjonen for magasinet nå er oppe til fornyelse, vil forholdene ligge bedre til rette for å gå lengre i å imøtekomme kravet om minstevannstand.
Osenreguleringen er relativt stor, beliggenhet og omgivelser tatt i betraktning. Det er tvilsomt om det ville bli gitt tillatelse til en tilsvarende regulering i dag. Restriksjonene på manøvreringen bør harmoniseres med hva som er vanlig i dag ved tilsvarende reguleringer.
Etter departementets mening burde en så vidt mulig finne en ordning som gjør at sjøen de aller fleste år fylles opp til kote 436,30 innen 1. juni. Dersom OED finner det vanskelig å sette 1. juni som oppfyllingsdato, ber en om nærmere drøftinger.
Vilkår vedrørende fisk og vilt
Vi har innhentet uttalelse til Hovedstyrets innstilling fra DVF og Fylkesmannens miljøvernavdeling. I forbindelse med fornyelse og forlengelse av reguleringskonsesjoner bør det, dersom det er behov for det, knyttes nye betingelser til konsesjonene.
Disse bør være i samsvar med de vilkår som i dag knyttes til nye reguleringskonsesjoner, og som i større grad enn tidligere tar hensyn til andre brukerinteresser i vassdraget enn utelukkende utnyttelse av vannet til kraftproduksjon. Det eneste vilkår av hensyn til fisket som er tatt med i den gamle reguleringstillatelsen er pkt 15 som omhandler opprettelsen av et fiskefond på kr 20 000. Dette pkt bør omgjøres til innbetaling av et årlig indeksregulert beløp på kr 20.000,- som utbetales med en halvpart til hver av kommunene Åmot og Trysil.
Den naturlige vandring av aure fra Søre Osa opp til Osensjøen har vært avbrutt i mer enn 40 år. I følge konsesjonsbetingelsene for Nye Osa Kraftverk plikter konsesjonæren «å bekoste og å sørge for bygging av fisketrapp i Søre Osa dersom dette antas å ville gi tilfredsstillende resultater». Dette forhold er dermed ivaretatt ved denne konsesjonen.
Aurebestanden i Osensjøen ble som tidligere nevnt svekket ved den gamle regulering. Til tross for de reduserte næringsforholdene er det plass til en større aurebestand enn hva sjøen har i dag. DVF ser det som vesentlig å opprettholde en viss aurebestand i Osensjøen av hensyn til de store fritidsfiskeinteressene som er knyttet til denne arten. Den planlagte fisketrapp ved Søre Osa vil forbedre rekrutteringen, men den vil neppe kunne dekke hele sjøens behov. DVF vil derfor med hjemmel i de nye konsesjonsvilkår gi konsesjonæren pålegg om årlig utsetting av to-årig aure i Osensjøen. Antallet vil vi komme tilbake til. Vi vil gå inn for at denne fisken oppdrettes lokalt, og at man med tiden tar sikte på det planlagte settefiskanlegg ved Løpet kraftverk som produksjonssted. Vi finner det derfor naturlig at konsesjonæren deltar i finansieringen av dette settefiskanlegget og anser et partsinnskudd på en fjerdel som rimelig.
Vi ber om at følgende tekst tas inn i konsesjonsvilkårenes post 18:
I
Konsesjonæren plikter etter nærmere bestemmelse av Miljøverndepartementet eller den dette bemyndiger:
å sete ut yngel og/eller settefisk (herunder også smolt og annen flerårig fisk) av det antall, de arter og stammer, den størrelse og kvalitet, og på den tid, sted og måte som måtte fastsettes,
å sørge for fangst av stamfisk og dekke alle utgifter med klekking, oppfôring og transport,
å bekoste fiskeri- og viltbiologiske undersøkelser, herunder langtidsundersøkelser og å delta i fellesfinansiering av større biologiske undersøkelser som omfatter de populasjoner som berøres av utbyggingene og reguleringene,
å foreta utfiskinger (uttynninger) dersom reguleringene fører til overbefolkning eller forverring av de naturlige forhold,
å bekoste 1/4 av utgiftene ved bygging og drift av et settefiskanlegg for produksjon av 25.000 to-årige settefisk av ørret.
II
Fra og med det år konsesjon er gitt plikter konsesjonæren å innbetale årlige beløp til hver av kommunene Åmot og Trysil på kr 10.000,-. Beløpene skal indeksreguleres med 10 års mellomrom. Vedtekter for bruk av beløpene skal fastsettes av Miljøverndepartementet eller den det bemyndiger.
III
Dersom det som følge av kraftutbyggingene og reguleringene oppstår skader som berører vilt- og fiskestanden i området, tilpliktes konsesjonæren utover det som er nevnt å bekoste ytterligere tiltak som departementet eller den dette bemyndiger bestemmer, så fremt omkostningene står i rimelig forhold til det som derved vinnes.
IV
Alle utgifter forbundet med nødvendig kontroll og tilsyn med overholdelsen av ovenfornevnte vilkår eller pålegg gitt med hjemmel i disse vilkår dekkes av konsesjonæren.
Vilkår vedrørende kulturminner
I post 13, andre ledd, er det tatt med vilkår vedrørende kulturinteressene. Etter vårt skjønn er denne teksten lite tilfredsstillende ved fornyelse av en konsesjon. Vi foreslår at følgende formulering tas inn:
«Regulanten plikter etter nærmere bestemmelse av vedkommende departement å bekoste undersøkelser av kulturminner i reguleringssonen og de nærmestliggende områder.
De arkeologiske undersøkelsene skal foretas i den tiden magasinene likevel er nedtappet. Konsesjonæren skal så vidt mulig varsle vedkommende museum og Riksatikvaren om nedtapping i god tid på forhånd.
Dersom det som følge av manøvreringen eller på annen måte kan oppstå skader som berører kulturminnene i området, plikter konsesjonæren å bekoste tiltak fastsatt av Miljøverndepartementet eller den dette bemyndiger».
Vilkår vedrørende opprydding
Det er meldt at stranden visse steder skjemmes av råtne trestubber p.g.a. manglende eller utilstrekkelig opprydding. Vi vil be om at følgende tekst tas inn i konsesjonsvilkårene:
«Konsesjonæren plikter å foreta en forsvarlig opprydding i reguleringssonen. Denne må være ferdig senest 2 år etter at konsesesjonen er gitt».
Vilkår vedrørende forurensninger
Strandsonen rundt Osensjøen er langgrunn. Ved Nordre Osen går grunnen opptil 400 m ut fra strandkanten, mens den ved Søre Osen går opptil 250 m ut fra denne. Avløpsledninger er mange steder ikke ført ut på dypt vann. Når vannstanden i Osensjøen er lav, medfører dette forurensningsproblemer i form av økt begroing, ubehagelig lukt m.v. En vil kunne forbedre forholdene lokalt ved å forlenge avløpsledningene.
Det er tidligere ikke gjort noe med disse ulempene som skyldes reguleringen. Det er heller ikke gitt kompensasjon for dem. Grunneierne krever at det blir holdt skjønn for fastsetting av erstatning for bl.a. disse forholdene.
Glommen og Laagen Brukseierforening har gått med på at skjønnet vedrørende nye Osa Kraftverk også skal avgjøre erstatningsspørsmål angående reguleringen, når disse ikke er avgjort ved tidligere skjønn eller løst i minnelighet senere. Hovedstyret har sett dette som en riktig løsning og har ikke foreslått noe vilkår om tiltak mot forurensning.
Miljøverndepartementet finner det likevel rimelig at det i den nye reguleringstillatelsen tas med et vilkår om at konsesjonæren forpliktes til å bekoste tiltak som er påkrevet for å avverge eller redusere virkningen av forurensning som har sammenheng med reguleringen. Dette vil f.eks. gjelde forlengelse av avløpsledninger. Dermed vil en være sikret at de forurensningsmessige forhold blir tatt hensyn til også ved endrede forhold. Denne vurdering støttes av Fylkesmannens miljøvernavdeling.
Med denne bakgrunn kan det gis tillatelse etter lov om vern mot forurensninger og om avfall § 11 hvis følgende vilkår tas inn i post 19, andre setning:
«Konsesjonæren plikter etter vedkommende departements nærmere bestemmelser å la utføre eller bekoste tiltak som er påkrevet for å avverge eller redusere virkningen av forurensning som står i forbindelse med reguleringen.»»

4.11 Fylkesmannens miljøvernavdeling

Den av Miljøverndepartementet nevnte uttalelse fra fylkesmannens miljøvernavdeling er datert 08.01.85 og lyder som følger:

«Osensjøen er i dag regulert 6,60 m med 4,90 m senking og 1,70 m oppdemming. Denne relativt sterke reguleringen har medført skader og ulemper av forurensningsmessig, fiskerimessig og landskapsestetisk art.
Strandsonen rundt Osensjøen er langgrunn. Ved Nordre Osen går grunnen opptil 400 m ut fra strandkanten, mens den ved Søre Osen går opptil 250 m ut fra denne. Avløpsledningen er mange steder ikke ført ut på dypt vann. Når vannstanden i Osensjøen er lav, medfører dette forurensningsmessige problemer i form av økt begroing, ubehagelig lukt m.v. Forholdene vil lokalt kunne forbedres ved å forlenge avløpsledningene. En slutter seg derfor til uttalelsen av 2. juni 1981 fra avdelingen for forurensningssaker i Miljøverndepartementet om at det i en eventuell ny konsesjon må tas med et punkt om at konsesjonæren forpliktes til å bekoste blant annet forlengelse av avløpsledninger ut til dypt vann. Dette bør komme i tillegg til en generell forpliktelse til å bekoste tiltak som er påkrevet for å avverge eller redusere virkningen av forurensning som har sammenheng med reguleringen.
Reguleringen av Osensjøen har hatt negative konsekvenser for fiskeforholdene i sjøen. Disse går fram av en uttalelse av 10. november 1981 fra Direktoratet for vilt og ferskvannsfisk. I det samme brevet er det foreslått konsesjonsvilkår som blant annet pålegger konsesjonæren
å delta i finansieringen av et settefiskanlegg som planlegges bygd for å dekke behovet for lokal settefisk,
å sette ut fisk i sjøen i det antall og den størrelse som til enhver tid måtte bli bestemt av fiskemyndighetene,
å betale årlige beløp til Trysil og Åmot kommuner for å fremme fisket i disse kommunene.
Disse vilkårene er i samsvar med dem som ble pålagt Hedmark Energiverk i konsesjonen for utbygging av Nye Osa Kraftverk og synes å ville være tilfredsstillende for fiskeinteressene.
I det tilsendte innstillingsdokumentet er det på sidene 13-16 tatt inn en utredning av 12. september 1974 fra arkitekt Sorteberg vedørende de landskapsmessige forholdene ved Osensjøen. Sjøens normalvannstand er 435,80 m. På grunn av de store arealene som ligger mellom kote 435 og kote 436, resulterer lav vannstand i at sjøen får et skjemmende utseende. Av fyllingskurvene fra Osensjøen går det fram at en vannstand på kote 436 oppnås omkring 25. mai hvert annet år, mens denne vannstanden hvert fjerde år ikke oppnås før omkring 8. august. Enkelte år når sjøen ikke opp i denne vannstanden i det hele tatt.
Da reguleringen av Osensjøen ble etablert, var den friluftsmssige bruken av sjøen mindre enn den er i dag. Det er nå etablert badeplasser og campingplasser flere steder rundt sjøen. Både av hensyn til den friluftsmessige utnyttelsen av sjøen og dens strandområder og ut fra en landskapsestetisk vurdering vil det være ønskelig om reguleringen av Osensjøen praktiseres slik at vannstanden i sjøen når opp til kote 436 så tidlig som mulig, helst innen 1. juni, hvert eneste år.
På begge sider av Nordre Osa bru ligger et større areal som blir oversvømmet ved vannstander over normalvannstanden. Disse arealene blir på grunn av reguleringen liggende «svarte» og skjemmende på begge sider av riksvegen inntil vegetasjonen tar seg opp igjen i løpet av sommeren. Ut fra et landskapsestetisk synspunkt hadde det vært ønskelig om denne oversvømmelsen kunne unngås.»

4.12 Miljøverndepartementet

Miljøverndepartementet avga i brev 30.05.94 følgende tilleggsuttalelse:

«Vi viser til Deres brev av 25.3.94 der De på bakgrunn av den tid som er gått siden Miljøverndepartementet uttalte seg (13.3.85), ber om at vi foretar en ny vurdering av NVE's innstilling.
Vi har forelagt saken for fylkesmannen og DN, jfr. vedlegg.
Vi har følgende merknader til innstillingen:
1. Manøvreringsreglementet
Vi viser til vårt brev av 13.3.85 og har ingen ytterligere merknader.
2. Vilkår vedr fisk, vilt, friluftsliv m.v.
Vi støtter DN's forslag til standardvilkår og ber om at disse, med overskriften «Naturforvaltning» erstatter tidligere post 18. Vi frafaller således vårt tidligere forslag.
3. Erosjonssikring
Vi viser til fylkesmannens begrunnelser, og støtter forslaget om at regulanten pålegges å betale en betydelig del av utgiftene til erosjonssikringsarbeidene på Osmundsanden samt pålegges å betale utgiftene til erosjossikring av badeplassen i Sjøenden. Vi forutsetter at disse tiltakene pålegges senere av NVE med hjemmel i post 12 vedr. terskler m.v. Vi er således ikke enig med DN i at erosjonssikring her bør pålegges i medhold av naturforvaltningsvilkårene.
3. Vilkår vedr. kulturminner og vilkår vedr. opprydding
Vi fastholder våre tidligere forslag.
4. Vilkår vedr. forurensning
Vi viser til vår tidligere uttalelse.»

4.13 Fylkesmannen i Hedmark

Følgende brev 13.05.94 fra fylkesmannen i Hedmark lå vedlagt Miljøverndepartementets tilleggsuttalelse:

«Fylkesmannen viser til departementets brev av 14.04.94 med forespørsle om behov for ny uttalelse til ovennevnte konsesjonssøknad.
Fylkesmannen har tidligere avgitt tilaltlese til den aktuelle konsesjonsfornyelsen, første gang i 1977 - jfr. brev av 11.05.77 og andre gang i 1984 jfr brev av 08.01.84.
Fylkesmannen viser videre til Miljøverndepartementets brev fra 1981 til Olje- og energidepartementet med oppsummering av miljøvernfaglige forhold som det må tas hensyn til ved Osensjø-reguleringen og som videre må bygges inn i vilkårene for konsesjonen.
Når det gjelder forhold som kan vurderes noe anderledes i dag vil fylkesmannen anføre følgende:
Friluftsliv
Trysil og Åmot kommuner har sammen med fylkeskommunen utarbeidet en vannbruksplan (kommunedelplan) for Osensjøområdet der ett av de foreslåtte tiltakene er å etablere et fritids- og rekreasjonsområde i tilknytning til Osmundsanden i nordenden av sjøen. Direktoratet for naturforvaltning har senere på visse vilkår gitt Åmot kommune tilsagn om midler til sikring av Osmundsanden til friluftsformål. Kommunen har utarbeidet en reguleringsplan for området med regulering av strandområdene til friområder.
Det aktuelle området er imidlertid utsatt for en betydelig erosjon som etter all sannsynlighet skyldes reguleringsbruken av sjøen. NVE har utarbeidet en forbygningsplan for den aktuelle lokaliteten og det vil etter fylkesmannens syn være et rimelig krav at regulanten dekker en betydelig del av utgiftene til disse sikringsarbeidene.
I tilknytning til Sjøenden i den søndre del av sjøen finnes det videre en mye brukt badeplass som også er utsatt for betydelig erosjon på grunn av graving i utløpsområdet for sideelva Grylla. Dette området burde også vært sikret mot ytterligere erosjon på regulantens bekostning.
Fisk
I løpet av 1980-tallet er fisketrappen i tilknytning til reguleringsdammen ved utløpet i Valmen ferdigstilt, og etter fylkesmannens syn er det ikke behov for å stille nye krav på fiskesiden utover de som allerede er anført i departementets brev og som videre er knyttet til konsesjonsbetingelsene for utbyggingen av Osa kraftverk.
Vern mot forurensing
Når det gjelder vilkår i tilknytning til forurensingsforhold synes teksten i departementets brev å være dekkende. Formuleringen gir rom for å pålegge regulanten å dekke merutgifter som reguleringsbruken påfører lokale interessenter i valg av f.eks. avløpsledninger.
Det kan i denne forbindelse nevnes at Trysil kommune for tiden forbereder søknad om utslippstillatelse for kloakk fra Sjøenden. Dette området er grunt og uten spesielt god gjennomstrømning, og reguleringen av Osensjøen vanskeliggjør resipientbruken ytterligere. I et slikt tilfelle er det etter fylkesmannens syn naturlig at regulanten dekker beviselige merutgifter som reguleringen påfører kommunens kloakkeringsløsning.
Utover dette har fylkesmannen ingen vesentlige merknader i tillegg til hva som er anført i tidligere brev.
Fylkesmannen vil på bakgrunn av dette ikke motsette seg at Glommens og Laagens Brukseierforening gis fornyet reguleringskonsesjon for Osensjøen under forutsetning av at de ovenstående merknader blir innarbeidet i konsesjonsvilkårene.»

4.14 Direktoratet for naturforvaltning

Følgende brev 24.05.94 fra Direktoratet for naturforvaltning lå vedlagt Miljøverndepartementets tilleggsuttalelse:

«DN har tidligere avgitt uttalelse til innstillingen datert 10.11.81. Denne uttalelsen, sammen med øvrige uttalelser fra miljøvernfaglig hold, er oppsummert i departementets brev av 13.03.85 til Olje- og energidepartementet. I tillegg vil vi vise til ny uttalelse fra Fylkesmannen i Hedmark, datert 13.05.94.
I forhold til departementets brev til OED har vi følgende kommentarer:
Siden denne saken sist ble behandlet, har DN og NVE i samarbeid fastsatt standardvilkår i forbindelse med reguleringstillatelser. DN mener at de konsesjonsvilkår som gis i tilknytning til fornyelse av reguleringskonsesjoner i størst mulig grad bør være i samsvar med de vilkår som i dag knyttes til nye konsesjoner. Vi vil derfor kreve at standardvilkårene, med nødvendige justeringer, blir benyttet ved fornyelsen av konsesjonen for regulering av Osensjøen. Disse vilkårene vil dessuten ivareta hensynet til de friluftsmessige forhold som reises i fylkesmannens fornyete uttalelse.
Når det gjelder pkt V i standardvilkåret om avsetning av fond til kommunene, er vi klar over at det ved konsesjonen for Nye Osa kraftverk ble pålagt konsesjonæren å opprette et fiskefond på kr. 400 000 til hver av kommunene. Vi mener imidlertid at det i tillegg kan være behov for å avsette nye fond av hensyn til friluftslivet i området. Vi vil her vise til at områdene rundt Osensjøen generelt må sies å være viktige for friluftslivet. Videre vil det bli brukt en hel del midler (bl.a. fra DN) til sikring og etablering av et frilufts- og rekreasjonsområde ved Osmundsanden i nordenden av Osensjøen, jfr. uttalelse fra fylkesmannen.
Ut fra de opplysninger vi har tilgjengelig pr. idag, finner vi det imidlertid vanskelig å fastsette en rimelig størrelse på eventuelle fond. Vi mangler i stor grad informasjon om hvor store skader utbyggingen har påført friluftslivet i området eller i hvilken grad den setter begrensninger for bruken av det til friluftsliv. F.eks. vet vi ikke hvor mye opparbeidingen av Osmundsanden totalt vil koste. Vi foreslår at NVE, fylkesmannen og kommunene blir bedt om i samarbeid å komme fram til et rimelig beløp. Vi har derfor valgt å la dette stå åpent i vårt forslag til vilkår nedenfor.
På denne bakgrunn vil vi be om at følgende tekst tas inn i konsesjonsvilkårenes post 18:
«I
Konsesjonnæren plikter etter nærmere bestemmelser av Direktoratet for naturforvaltning (DN)
å sørge for at forholdene i Osensjøen er slik at de stedegne fiskestammene i størst mulig grad opprettholder naturlig reproduksjon og produksjon og at de naturlige livsbetingelsene for fisk og øvrige naturlig forekommende plante- og dyrepopulasjoner forringes minst mulig,
å kompensere for skader på den naturlige rekruttering av fiskestammene ved tiltak, herunder utsetting av fisk,
å sørge for at fiskens vandringsmuligheter i vassdraget opprettholdes,
å sørge for at fiskemulighetene i størst mulig grad opprettholdes.
II
Konsesjonæren plikter etter nærmere bestemmelse av DN å sørge for at forholdene for plante- og dyrelivet i området som direkte og indirekte berøres av reguleringen forringes minst mulig og om nødvendig utføre kompenserende tiltak.
III
Konsesjonæren plikter etter nærmere bestemmelse av DN å sørge for at friluftslivets bruks- og opplevelsesverdier i området som berøres direkte eller indirekte av reguleringen tas vare på i størst mulig grad. Om nødvendig må det utføres kompenserende tiltak og tilretteleggingstiltak.
IV
Konsesjonæren plikter etter nærmere bestemmelse av DN å bekoste naturvitenskapelige undersøkelser samt friluftslivsundersøkelser i de områdene som berøres av reguleringen. Dette kan være arkiveringsundersøkelser, langtidsundersøkelser og/eller etterundersøkelser. Konsesjonæren kan også tilpliktes å delta i fellesfinansering av større undersøkelser som omfatter områdene som direkte og indirekte berøres av reguleringen.
V
Dersom dette finnes å være rimelig ut fra de skader som utbyggingen har påført friluftslivet, kan konsesjonæren pålegges å innbetale årlige beløp til hver av kommunene Åmot og Trysil til opphjelp av friluftslivet i området. Eventuelle beløp skal justeres etter de tidsintervaller som loven til enhver tid bestemmer.
VI
Alle utgifter forbundet med kontroll og tilsyn med overholdelsen av ovenfornevnte vilkår eller pålegg gitt med hjemmel i disse vilkår, dekkes av konsesjonæren.»

4.15 Åmot kommune

Åmot kommune fattet i kommunestyremøte 30.06.94 følgende enstemmige vedtak:

«Åmot kommune vil i tråd med tidligere avgitt uttalelse ikke motsette seg fornyet konsesjon til de private falleiere; HAFSLUND NYCOMED AS og ORKLA BORREGAARD AS, under forutsetning av at kravene om konsesjonsvilkår, slik de framkommer i rådmannens tillegg og presisering i pkt. 1-10 i dette saksframlegget, etterkommes fullt ut.
Dersom ny konsesjon ikke innvilges, og hjemfall til staten gjøres gjeldende, krever kommunen å få tildelt 1/3 av reguleringsanlegget eller dets verdi i tråd med reglene i vassdragsreguleringslovens § 10 nr. 5. Åmot kommunes krav om næringsfond og fiskefond står likevel fast.»

Nevnte saksframlegg fra rådmannen i Åmot kommune er sålydende:

«Bakgrunn for saken:
Konsesjonen som må søkes forlenget bli gitt 15/7 1928 for en tidsperiode på 50 år for de private falleiere, dvs. at den gikk ut 15/7 1978. De offentlige eiere har konsesjon uten tidsbegrensning.
Det er altså snakk om å behandle spørsmålet om ny konsesjon for de private falleiere. De private falleiere er HAFSLUND NYCOMED AS og ORKLA BORREGAARD AS med ialt 21,3 % av eierandelene. De resterende 78,7 % av eierandelene tilhører offentlige eiere. Selv om det for disse ikke er snakk om å behandle selve konsesjonsspørsmålet på nytt, vil konsesjonsvilkårene kunne justeres og endres også for disse.
Denne saken var først til behandling i Åmot kommunestyre 10.02.1977, sak 20/77. Kommunen uttalte den gang at den ikke ville motsette seg at det blir meddelt ny konsesjon. Vilkåret var imidlertid at de konsesjonsbetingelser som det var framsatt krav om blir imøtekommet fullt ut. Videre at det blir sørget for full oppjustering av tidligere fastsatte konsesjonsavgifter og grunnerstatninger, slik at kommunen kan få beholde en rimelig andel av de verdier regulantene fortsatt får anledning til å føre ut av distriktet.
På grunn av Åmot kommunes og andres behandling, avga Hovedstyret i Norges Vassdrags- og elektrisitetsvesen (NVE) sin innstilling om hjemfallspørsmålet datert 12.12.1980 og om konsesjonsspørsmålet 23.12.1980. Disse ble så oversendt Åmot kommune og andre berørte til uttalelse. Kommunens uttalelse ble vedtatt i Åmot kommunestyre 23/4 1981, sak 51/81. Vedtaket lyder «Åmot kommunestyre viser til sin uttalelse om konsesjonsspørsmålet avgitt i møte 10. februar 1977 og til h.r.adv. Ødegaards utkast til uttalelse om de foreliggende innstillinger fra hovedstyret i NVE, og avgitt slik uttalelse om disse som foreslått av h.r.advokaten».
I likhet med da saken var oppe første gang i 1977, var det også denne gang et samarbeid mellom Trysil og Åmot kommuner for å kunne avgi felles uttalelse. Kommunene engasjerte også i fellesskap h.r. adv. Ødegaard til å bistå seg med de juridiske spørsmål som disse sakene reiser, samt å utarbeide utkast til felles uttalelse fra kommunene.
Saksvurdering:
Kommunens behandling av saken i 1981 var meget grundig. Jeg vil gå inn for at det vises til denne nå i forbindelse med den fornyede behandlingen, med følgende understrekninger og tillegg:
1. Spørsmål om tilbakevirkende kraft.
Konsesjonstida gikk ut 15/7-1978. Vedtaket om eventuell fornyet konsesjon og tilhørende konsesjonsvilkår vil komme lang tid i etterkant av dette. Vedtaket må få tilsvarende tilbakevirkende kraft, herunder mht. renteberegning på økonomiske ytelser.
2. Hvem som omfattes av konsesjonsspørsmålet:
Selv om det er de private falleiere som søker om fornyet konsesjon bør det presiseres at kommunens krav er, nå som i tidligere uttalelse, at nye konsesjonsvilkår må gjelde for samtlige falleiere.
3. Konsesjonsavgifter:
Kommunen bør som minimum kreve at avgiftssatsen økes fra sitt opprinnelige utgangspunkt iht. prisindeksen slik det ble fastsatt for Bygdinreguleringen, jfr. St.prp. nr 101 (1989-90) og Innst. S. nr. 32 (1990-91). For Bygdinreguleringen var det den opprinnelige sats kr. 1,80 pr. naturhestekraft og denne ble forhøyet med 832,22% til kr. 14,98. Tilsvarende for Osensjøreguleringen er den opprinnelige verdi på kr. 2,00. Forhøyet med 832,22% gir dette minimumssatsen som bør kreves på kr. 16,64 ved konsesjonstidas utløp i 1978. I tillegg bør det kreves 5-årig regulering fra 1978 iht. til prisindeksen, jfr. vassdragsreguleringsloven.
4. Næringsfond/fiskefond:
Det er gjort en grundig begrunnelse for kravet om å tildele hver av kommunene (Trysil og Åmot) kr. 4 000 000 i næringsfond, samt årlig tilførsel av kr. 50 000 i konsesjonsperioden som delvis kompensasjon for synkende kroneverdi i kommunens tidligere uttalelse.
I den fornyede konsesjonssaken for Bygdin ble det i h.h.t. Innst. S. nr. 32 innrømmet kr. 4 000 000 i næringsfond. Økningen i innvunnet kraft som følge av reguleringen av Osensjøen (5628 naturhestekrefter) er vesentlig større enn for Bygdin (3976 naturhestekrefter). Ut fra dette har kommunen en ytterligere god begrunnelse for sitt krav om næringsfond i den angitte størrelsesorden.
I denne forbindelse understrekes at tiltak som er utført som følge av vilkårene som ble fastsatt i forbindelse med Nye Osa reguleringen, først og fremst gjelder forhold i Søndre Osa. Disse tiltakene har bare i ubetydelig grad virkning som avbøtende tiltak for gyte- og oppvektsforholdene for fiske i Osensjøen.
5. Friluftslov/naturforvaltning:
Økt bevissthet i de senere årene om skadevirkningene av reguleringen for de allmenne friluftsinteressene i tilknytning til Osensjøen de senere årene har forsterket disse kravene.
Det som kan sies om de vanskeligere vilkårene for å kompensere tapte næringsutviklingsmuligheter i tradisjonelt landbruk innen f.eks. reiselivsnæringen, som reguleringen har ført til.
Bl.a. befinner også Skavernodden seg, i tillegg til Osmundsanden, innenfor det prioriterte Osen-Ena området i kommunedelplanen for Osensjøen, som også er utpekt som et av Hedmarks mest 10 verdifulle kulturlandskap. Denne er, på samme måte som Osmundsanden erosjonsutsatt, og bør sammen med andre aktuelle områder vurderes konkret mht. erosjonssikringstiltak i forbindelse med konsesjonssaken.
7. Kulturminner og vilkår vedr. opprydding:
Viser til og støtter MDs uttalelse av 13/3-1985.
8. Vilkår vedrørende forurensning:
Viser til og støtter MDs uttalelse av 13/3-1985.
9. Manøvreringsreglementet:
I kommunens tidligere uttalelse var det sterkt framhevet behovet for å få vannstanden opp på minimum kote 436,3 innen juni måned, ut fra landskapsmessige hensyn. Brede sandgrunner, og medfølgende fare for sandstormer, var en uheldig konsekvens ved for lav vannstand.
I ettertid, bl.a. i forbindelse med arbeidet med kommunedelplanen for Osensjøen, har det imidlertid kommet en sterk erkjennelse av at det også er meget uheldig med for høg vannstand, ikke minst for reiselivs- og friluftslivsinteressene.
Erfaringene er nå entydige at vannstanden jevnt over er for høg sommerstid. Konsekvensene er at det ikke finnes noen strandlinje rundt sjøen. De fine sandstrendene i nord og sør er helt borte under vann, det meste av sommerhalvåret, og det er vanskelig å bevege seg langs sjøen.
Det foreslås at det tas inn som konsesjonsvilkår at manøvreringsreglementet skal være slik at vannstanden i månedene juni, juli og august holder seg mellom kote 436,3 og kote 437,0.
10. Spørsmål om hjemfall:
Dersom ny konsesjon ikke innvilges, og hjemfall til staten gjøres gjeldende, bør kommunen i samsvar med tidligere uttalelse, kreve å få tildelt 1/3 av reguleringssanlegget eller dets verdi i tråd med reglene i vassdragsreguleringslovens § 10 nr. 5. Krav om fond må likevel stå fast.»

14.16 Trysil kommune

Trysil kommune fattet i kommunestyremøte 15.09.94 følgende enstemmige vedtak:

«Trysil kommune vil i tråd med tidligere avgitt uttalelse ikke motsette seg fornyet konsesjon til de private falleiere; HAFSLUND NYCOMED AS og ORKLA BORREGAARD AS, under forutsetning av at kravene om konsesjonsvilkår, slik de framkom i formannskapets vedtak 27.05.81 og slik de framkommer i rådmannens tillegg og presiseringer i pkt. 1-10 i dette saksframlegget, etterkommes fullt ut.
Dersom ny konsesjon ikke innvilges, og hjemfall til staten gjøres gjeldende, krever kommunen å få tildelt 1/3 av reguleringsanlegget eller dets verdi i tråd med reglene i vassdragsreguleringslovens § 10 nr. 5. Trysil kommunes krav om næringsfond og fiskefond står likevel fast.»

Nevnte saksframlegg fra rådmannen i Trysil kommune er sålydende:

«Historikk

Konsesjonen som må søkes forlenget ble gitt 15.07.1928 for en tidsperiode på 50 år for de private falleiere, dvs. at den gikk ut 15.07.1978. De offentlige eiere har konsesjon uten tidsbegrensning.

Det er altså snakk om å behandle spørsmålet om ny konsesjon for de private falleiere. De private falleiere er Hafslund Nycomed AS og Orkla Borregaard AS med ialt 21.3% av eierandelene. De resterende 78,7% av eierandelene tilhører offentlige eiere. Selv om det for disse ikke er snakk om å behandle selve konsesjonsspørsmålet på nytt, vil konsesjonsvilkårene kunne justeres og endres også for disse.

Denne saken var først til behandling i Trysil kommunestyre 25.02.77 KS-sak 30/77. Kommunen uttalte dengang at den ikke ville motsette seg at det blir meddelt ny konsesjon. Vilkåret var imidlertid at de konsesjonsbetingelser som det var framsatt krav om blir imøtekommet fullt ut. Videre at det blir sørget for full oppjustering av tidligere fastsatte konsesjonsavgifter og grunnerstatninger, slik at kommunen kan få beholde en rimelig andel av de verdier regulantene fortsatt får anledning til å føre ut av distriktet.

På grunn av Trysil kommunes og andres behandling, avga Hovedstyret i Norges Vassdrags- og elektrisitetsvesen (NVE) sin innstilling om hjemfallsspørsmålet datert 12.12.1980 og om konsesjonsspørsmålet 23.12.1980. Disse ble så oversendt Trysil kommune og andre berørte til uttalelse. Kommunens uttalelse ble vedtatt i Trysil formannskap 07.05.81, FS-sak 161/81. Vedtaket lyder: «Trysil kommune slutter seg til den uttalelsen som er utarbeidet av h.r.adv. Ødegaard.»

I likhet med da saken var oppe første gang i 1977, var det også denne gang et samarbeid mellom Trysil og Åmot kommuner for å kunne avgi felles uttalelse. Kommunene engasjerte også i fellesskap h.r. adv. Ødegaard til å bistå seg med de juridiske spørsmål som disse sakene reiser, samt å utarbeide utkast til felles uttalelse fra kommunene.

Sakens utvikling

I likhet med tidligere (Jfr. historikken) har Åmot og Trysil kommuner sterke felles interesser i denne saken og det er derfor nødvendig å opptre mest mulig samlet. Av praktiske og tidsmessige årsaker har det ikke vært mulig å utarbeide felles uttalelse denne gangen, men det har vært et meget godt samarbeid med rådmannen i Åmot.

Jeg finner grunn til å presisere at det her dreier seg om en ny konsesjonssak vedrørende Osensjøreguleringen. Selv om også vilkår vedrørende manøvrering i Osensjøen sto sentralt i forbindelse med behandlingen av konsesjonen for utbyggingen av Nye Osa (gitt ved kgl. res. 11/6-1976 til Hedmark fylkeskommune) er det en annen og frittstående sak som i det alt vesentligste har konsekvenser for Søndre Osa.

I kjølevannet av Nye Osa-utbyggingen ble det opptatt skjønn for de private grunneierne rundt Osensjøen. Dette skjønnet gjaldt uttrykkelig kun forhold som ikke ble omfattet i det opprinnelige skjønnet av 8/11-1928 og i det endelige overskjønnet av 24/8-1931.

Kommunen bør nå ta med som prinsipielt krav at alle grunnerstatninger må bli å regulere hvert 5. år ut fra sitt opprinnelige utgangspunkt i samsvar med Vassdragsreguleringslovens § 16 nr. 5.

Trysil og Åmot kommuners krav vedr. fornyet konsesjon

Kommunens behandling av saken i 1981 var meget grundig. Jeg vil gå inn for at det vises til denne nå i forbindelse med den fornyede behandlingen, med følgende understrekninger og tillegg:

1. Spørsmål om tilbakevirkende kraft

Konsesjonstida gikk ut 15.07.1978. Vedtaket om eventuell fornyet konsesjon og tilhørende konsesjonsvilkår vil komme lang tid i etterkant av dette. Vedtaket må få tilsvarende tilbakevirkende kraft, herunder mht. renteberegning på økonomiske ytelser.

2. Hvem som omfattes av konsesjonsspørsmålet:

Selv om det er de private falleiere som søker om fornyet konsesjon bør det presiseres at kommunens krav er, nå som tidligere uttalelse, at nye konsesjonsvilkår må gjelde for samtlige falleiere.

3. Konsesjonsavgifter:

Kommunen bør som minimum kreve at avgiftssatsen økes fra sitt opprinnelige utgangspunkt iht. prisindeksen slik det ble fastsatt for Bygdinreguleringen, jfr. St.prp. nr. 101 (1989-90) og Innst. S nr. 32 (1990-91). For Bygdinreguleringen var det den opprinnelige sats kr 1,80 pr. naturhestekraft og denne ble forhøyet med 832,22% til kr 14,98. Tilsvarende for Osensjøenreguleringen er den opprinnelige verdi på kr 2.00. Forhøyet med 832,22% gir dette minimumssatsen som bør kreves på kr 16.64 ved konsesjonstidas utløp i 1978. I tillegg bør det kreves 5-årig regulering fra 1978 iht. prisindeksen, jfr. vassdragsreguleringsloven.

4. Næringsfond/fiskefond

Det er gjort en grundig begrunnelse for kravet om å tildele hver av kommunene (Trysil og Åmot) kr 4.000.000,- i næringsfond. Økningen i innvunnet kraft som følge av reguleringen av Osensjøen (5628 naturhestekrefter er vesentlig større enn for Bygdin (3976 naturhestekrefter). Ut fra dette har kommunene en ytterligere god begrunnelse for sitt krav om næringsfond i den angitte størrelsesorden.

Det forutsettes at fiskefondet opprettholdes. Dette er ment som en ren presisering. Forøvrig slutter vi oss til Fylkesmannens syn når det gjelder fiske.

I denne forbindelse understrekes at tiltak som er utført som følge av vilkårene som ble fastsatt i forbindelse med Nye Osa-reguleringen, først og fremst gjelder forhold i Søndre Osa. Disse tiltakene har bare i ubetydelig grad virkning som avbøtende tiltak for gyte- og oppvekstforholdene for fiske i Osensjøen.

5. Friluftslov/naturforvaltning:

Økt bevissthet i de senere årene om skadevirkningene av reguleringen for de allmenne friluftsinteressene i tilknytning til Osensjøen har forsterket disse kravene.

Dette har svekket vilkårene for å kompensere tapte næringsutviklingsmuligheter i tradisjonelt landbruk innen f.eks. reiselivsnæringen, som reguleringen har ført til.

I denne forbindelse vises til «Kommunedelplan for Osensjøen» som er utarbeidet av Trysil og Åmot kommuner i fellesskap, i samarbeid med Hedmark fylkeskommune.

Det vises også til uttalelsen fra direktoratet for naturforvaltning (DN) av 24.05.94, særskilt i forhold til friluftsinteressene.

Hvorvidt næringsfond og fiskefond også ivaretar friluftsinteressene på en tilstrekkelig måte er tvilsomt.

Vedtektene til næringsfondet endres i retning av at fondet i større utstrekning skal forbeholdes rene bedriftsrettede tiltak. Samtidig er det vel helt på det rene at det aldri har vært meningen at kompensasjon som ytes for tap og ulemper som følge av kraftutbygging bare skal gå til å støtte det private næringsliv. Det må også i framtida være slik at fondets midler må kunne brukes til å dekke grunnlagsinvesteringer og investeringer for allmenne interesser. Dette er da også svært viktig i kommunens arbeid for tilrettelegging for næringsutvikling.

Fiskefondsvedtektene er slik utformet at fiskefondet er forbeholdt fiskefremmende tiltak. Dvs. at tilretteleggende tiltak for utøvelse av fisket og andre friluftstiltak faller utenfor.

For framtida er imidlertid tiltak innenfor friluftsliv i vid forstand meget viktige tiltak for å forebygge ulemper og skadevirkninger som reguleringen har påført området gjennom mange år.

Jeg anbefaler videre at Trysil kommune støtter DNs og MDs forslag (jfr. uttalelser av henholdsvis 24.05 og 20.05.94) til standardvilkår med overskrifter «Naturforvaltning», og at disse erstatter pkt. 18 i Hovedstyrets tidligere innstilling.

Under henvisning til § 5 i forslaget til nye standardvilkår for «Naturforvaltning», foreslås at krav om «friluftsfond» sees i sammenheng med de anførte krav om næringsfond og fiskefond. Det er da avgjørende at vedtektene for disse fondene samordnes og harmoniseres slik at de reelt åpner for bruk til slike formål.

6. Erosjonsskader:

Det er en kjent sak at det har oppstått betydelige erosjonssakder som følge av reguleringen. Hjemmel for NVE til å pålegge regulanten å avbøte dette finnes i pkt. 12 i de foreslåtte konsesjonsvilkårene til Hovedstyret, forøvrig helt i tråd med de krav som ligger i kommunens opprinnelige uttalelse.

I henhold til uttalelse både fra Fylkesmannen av 13.05.94, og fra DN av 24.05.94, foreslår MD i sin uttalelse av 30.05.94 helt konkret at regulanten bør pålegges betydelig del av utgiftene til å sikre badeplassen i Sjøenden. Kommunen bør med tilfredshet slutte seg til dette.

I delutredningen «Erosjon» (1991) i tilknytning til kommunedelplan for Osensjøen, er også nevnt flere erosjonsutsatte områder.

Trysil kommune planlegger renseanlegg i Søre Osen. Det er vedtatt at full utbygging av vann, kloakk og renseanlegg skal utføres i sommer. Dersom vi får pålegg eller på annen måte må påta oss merkostnader som skyldes reguleringen, er det vår klare oppfatning at regulanten må dekke disse kostnadene.

7. Kulturminner og vilkår vedr. opprydding:

Viser til og støtter MDs uttalelse av 13.03.1985.

8. vilkår vedrørende forurensning:

Viser til og støtter MDs uttalelse av 13.03.1985.

9. Manøvreringsreglement:

I kommunens tidligere uttalelse var det sterkt framhevet behovet for å få vannstanden opp på minimum cote 436,3 innen juni måned, ut fra landskapsmessige hensyn. Brede sandgrunner, og medfølgende fare for sandstormer, var en uheldig konsekvens ved for lav vannstand.

I ettertid, bl.a. i forbindelse med arbeidet med kommunedelplanen for Osensjøen, har det imidlertid kommet en sterk erkjennelse av at det også er meget uheldig med for høg vannstand, ikke minst for reiselivs- og friluftslivsinteressene.

Erfaringene er nå entydig at vannstanden jevnt over er for høg sommerstid. Konsekvensene er at det ikke finnes noen strandlinje rundt sjøen. De fine sandstrednene i nord og sør er helt borte under vann, det meste av sommerhalvåret, og det er vanskelig å bevege seg langs sjøen. Det foreslås at det tas inn som konsesjonsvilkår at manøvreringsreglementet skal være slik at vannstanden i månedene juni, juli og august holder seg mellom cote 436,3 og cote 437,0.

10. Spørsmål om hjemfall:

Dersom ny konsesjon ikke innvilges, og hjemfall til staten gjøres gjeldende, bør kommunen i samsvar med tidligere uttalelse, kreve å få tildelt 1/3 av reguleringsanlegget eller dets verdi i tråd med reglene i vassdragsreguleringslovens § 10 nr. 5. Krav om fond må likevel stå fast.»

14.17 Glommens og Laagens Brukseierforening

Glommens og Laagens Brukseierforening har i brev 05.02.97 innkommet med følgende tilleggsuttalelse:

«Manøvreringsreglement
Vi viser til møte i GLB 2. des. 1996 og oversendelse fra departementet av 5. des. 1996 med kopi av en tilleggsuttalelse, datert 30. juni 1994, fra Åmot kommunestyre. Tilleggsuttalelsen gjelder vår søknad av 10. april 1975 om ny konsesjon for de private deltagere i Osenreguleringen, der Åmot kommune har foreslått en ny endring i post 5 i manøvreringsreglementet for Osen. En lignende uttalelse med samme forslag foreligger fra Trysil kommune.
Åmot kommune var tidligere opptatt av at vannstanden i Osen måtte komme opp på kote 436,3 innen juni måned. Denne høyden, som er 1,2 m under HRV, skulle videre være en minstevannstand i sjøen i månedene, juni, juli og august. Kommunen erkjenner nå, med henvisning til arbeidet med kommunedelplanen for Osen, at det også er uheldig med for høy sommervannstand i Osen. De senere års erfaringer viser dette. Det legges da særlig vekt på reiselivs- og friluftsinteresser som ikke får full glede av sjøen og de nærmeste omgivelser. Sandstrendene i nord og sør ligger under vann det meste av sommerhalvåret, og det er vanskelig å bevege seg langs sjøen. Helt konkret foreslår kommunene nå at manøvreringsreglementet endres slik at vannstanden i juni, juli og august holder seg mellom kote 436,3 og kote 437,0.
Manøvreringsreglementet for Osen, som opprinnelig er fra 1928, ble endret ved kgl.res. av 11. juni 1976 i forbindelse med Hedmark Kraftverks tillatelse til utbygging av Osa kraftverk. En av endringene gikk nettopp på post 5 og magasinoppfyllingen om våren. Kommunene kom med sterke henstillinger om å få vannstanden opp på minimum kote 436,3 innen juni måned av landskapsmessige hensyn. Brede sandgrunner og medfølgende fare for sandstormer ble dengang hevdet å være en uheldig konsekvens ved for lav vannstand. Av formelle grunner, men også på faglig grunnlag, var GLB ikke særlig positivt innstilt til denne endringen. GLB nådde ikke fram med sine motforestillinger og kommunene fikk i stor grad sitt ønske oppfylt. Vi viser til st.prp. nr. 111 (1975-76) der dette er behandlet. Se spesielt under departementets merknader, sidene 111 og 112.
Etter endringen i 1976 har manøvreringsreglementet for Osen, post 5, følgende ordlyd:
Når snøsmeltingen inntrer, skal det iakttas at årets smeltevann ikke skal nyttes i kraftproduksjonen før vannstanden i sjøen overstiger kote 436,30, og vannstanden skal deretter ikke senkes under nevnte kotehøyde i månedene juni, juli og august. Magasinert vann fra foregående år er derimot disponibelt til enhver tid.
Dog skal regulanten i snørike år og når det for øvrig er fare for skadeflom gjøre henvendelse til Vassdragsvesentets hydrologiske avdeling for å avtale eventuell tapping og utnytting av vann. Herunder has for øye at vannstanden i sjøen likevel skal opp til kote 436,30 innen 1. juni og at fløting skal kunne foregå til rimelig tid.
GLBs oppfatning i dag, etter nærmere 20 års erfaring med 1976-reglementet, er at det også ut fra rene driftshensyn kan være ønskelig å gjøre noe med bestemmelsen i post 5. For så vidt kan GLB og kommunene til en viss grad ha sammenfallende interesser. Vi ønsker en mest mulig fleksibel bestemmelse i godt samsvar med dagens forbedrede muligheter for å prognosere tilsiget ved hjelp av snømålinger, meteorologiske varsler m.m. Miljø- og fritidsinteresser vil da kunne bli ivaretatt samtidig med flomdempingshensyn og kraftproduksjonsinteresene.
GLB har vurdert kostnaden ved å holde minimum 0,5 m demping i Osen i sommerperioden, slik Åmot kommune nå ønsker. Vi mener at nytten av en fleksibel praktisering av post 5 for kraftproduksjonsformål vil kunne oppveie denne kostnaden.
Ut fra tanken om at mer fleksibilitet, med bedre tilpasning til forholdene i de ulike årene, er nyttig for de viktigste brukerinteressene og for flomdemping, vil GLB foreslå at manøvreringsreglementets post 5 får følgende ordlyd:
Om våren skal tappingen til Osa kraftverk tilpasses snømagasin og nedbør med sikte på at vannstanden i Osen når kote 436,30 innen medio juni. I år med lite snømagasin stanses tappingen gjennom Osa kraftverk om nødvendig helt, inntil prognoser med stor sannsynlighet tilsier at fylling til kote 436,30 kan oppnås.
I tiden medio juni til medio august tillates ikke Osen å stige over kote 437,00 uten at det er for å hindre skadeflom i vassdraget nedenfor. I samme periode senkes ikke vannstanden lavere enn kote 436,30.
Andre kommentarer
Mange av forutsetningene har endret seg siden GLB kommenterte NVEs innstillinger av 12. des. 1980 og 23. des. 1980 (GLBs brev av 20. mai 1981). Det vesentligste er lovendringen i 1992 som gir adgang til å revurdere vilkårene for alle deltagere i gamle konsesjoner 50 år etter konsesjonstidspunktet.
GLB antar at dagens standardvilkår ved nye reguleringskonsesjoner kan bli aktuelle for den nye reguleringskonsesjonen for Osen, jf. tilsvarende sak i Haldenvassdraget (st.pr. nr. 24 (1993-94)). Dette finner vi i og for seg rimelig, men vi vil motsette oss nye tyngende pålegg, f.eks. i form av næringsfond og fiskefond til distriktet. Vi vil i den forbindelse også minne om de betydelige ytelser som ble både Åmot og Trysil kommune til del ved konsesjonsbehandlignen av Nye Osa kraftverk i 1976.
Nye Osa kraftverk ligger i sin helhet i Åmot med inntak i nordre ende av Osen. Søndre del av Osen hører til Trysil. Det faktum at hver av kommunene i 1976 ble tildelt et fiskefond på 400 000 kr, viser at det den gang i ikke liten grad ble tatt hensyn også til forholdene i magasinet. Det kan derfor ikke være grunnlag for nye fondstildelinger nå innenfor det vanlige naturforvaltningsvilkår som er underlagt Direktoratet for naturforvaltning. Dette bør etter vår mening gjelde både fiske og friluftsliv. Det kan videre nevnes at etter avtale med fiskeforvalteren har GLB i flere år fulgt opp med ekkoloddregistrering av fiskebestanden i Osen.
Når det gjelder næringsfond generelt kan vi heller ikke se at kommunenes krav er tilstrekkelig begrunnet. Reguleringen er etablert for mer enn 50 år siden og det påføres nå ingen nye skader eller ulemper. Kommunene viser til Bygdinsaken, men GLB vil hevde at forholdene ikke uten videre kan sammenlignes. I Bygdinsaken la departementet en skjønnsmessig helhetsvurdering til grunn basert på rimeligheten i at de berørte kommuenr får noe igjen for det magasin som blir stilt til rådighet for kraftproduksjon. I dette tilfelle er situasjonen en helt annen. Magasinet utnyttes for en stor del i Osa og Løpet kraftverker innenfor Åmot kommunens grenser, noe som i seg selv betyr store inntekter til kommunen. Distriktsinteressene er som nevnt i stor grad også tatt vare på i utbyggingstillatelsen til Osa kraftverk. Nye standardvilkår i reguleringskonsesjonen vil dessuten ta godt vare på mulige ulemper av reguleringen, dvs. den type formål som næringsfond opprinnelig var myntet på. Vi viser til departementets behandling av næringsfond i st.rpr. nr. 24 om Haldenvassdraget som vi mener har gyldighet også for Osen.
Dagens maksimumssats for konsesjonsavgift til kommuner er 30 kr/nat.hk i nye konsesjoner. For de offentlige deltagere i Osenreguleringen er satsen etter justeringer kommet langt høyere. Så vidt vi vet har de private brukere en lavere sats, men vi antar det her vil bli en samordning og har ikke merknader til dette. En oppjustering av satsen for de private på linje med de offentlige betyr alt i alt betydelige årlige inntekter til kommunene. Dette er også et moment vi legger vekt på i vår vurdering ovenfor av næringsfond.
Erosjonsskader som følge av reguleringen er også brakt inn i saken. Vi vil nevne at GLB gjennom flere år har deltatt i betydelige sikringsarbeider rundt Osen og er fortsatt involvert i planlagte, men ikke utførte arbeider. Dette er helt naturlig fordi det ved senking av magasinvannstanden under naturlig vannstand må forventes noe tilbakegraving i bekke- og elveos pga. løse bunnmasser, særlig i nord- og sørenden av sjøen. Det foreslåtte standardvilkår vedrørende terskler og erosjonssikring under oppsikt av NVE mener vi vil gi god sikkerhet for at slike mulige problemer blir tatt hånd om i fremtiden.
For øvrig vil vi nevne at iht. skjønnet av 1981 er alle utsatte og fremtidige forhold ved Osenreguleringen opp- og avgjort. Unntak er gjort for vedlikeholdet av visse forbygginger, mulig ansvar for overskridelse av erosjonsgrensen ved Næringa og sikring av konstruksjoner i Nordre Osa og Slemma mot undergraving.»

Neste kapittel

Forrige kapittel

Neste kapittel

Forrige kapittel

Til forsiden

Til toppen