5 Departementets bemerkninger
5.1 Innledning
Osensjøen ligger i Trysil og Åmot kommuner i Hedmark.
Glommens og Laagens Brukseierforening (GLB) fikk ved kgl. res. 05.07.28 tillatelse til regulering av Osensjøen etter at spørsmålet hadde blitt forelagt Stortinget, jf. St. prp. nr. 92 og Innst. S. nr. 180 for 1928. Tillatelsen ble gitt for et tidsrom av 50 år for private vannfallseieres andel i reguleringsanlegget, mens konsesjonen gjelder i ubegrenset tid for offentlige andelseiere. Adgang for staten til å gjøre hjemfall gjeldende for de private vannfalleiernes andel inntrådte 05.07.78.
Reguleringshøyden er 6,6 m mellom kote 430,90 og 437,50. Magasinvolumet for Osensjøen er på 265 mill. kubikkmeter.
Vannet fra Osensjøen utnyttes i dag i fall på til sammen 385,46 m i 13 nedenforliggende kraftverker.
Ved konsesjonstidens utløp var interessene i Osenreguleringen fordelt med en andel på 67,69 prosent til offentlig eide verk og 32,31 prosent til privat eide verk. Den private andelen var fordelt med 4,98 prosent på Borregaard og med 27,33 prosent på Hafslund, på grunnlag av disse selskapenes eierinteresser i Kykkelsrud, Vamma og Sarpsfossen kraftverker.
Med de utbygginger og overdragelser som har funnet sted etter at NVE avga sin innstilling er den private andelen i reguleringen ut fra fallhøyde i dag 19,48 prosent, fordelt med 2,66 prosent til Borregaard og 16,82 prosent til Hafslund.
Hafslund og Borregaard har begge ervervet sine fall før konsesjonslovgivningen, slik at fallene ikke er undergitt noe hjemfall. Denne saken dreier seg derfor kun om partielt hjemfall av reguleringsanlegget og fornyelse av reguleringskonsesjon for Osensjøen.
5.2 Hjemfall
Hovedstyret i NVE la sin innstilling 12.12.80 til grunn at hjemfall uten videre var skjedd ved konsesjonstidens utløp.
Flertallet i NVEs hovedstyre tilrådde at Borregaard og Hafslund prinsipalt ble tilbudt kjøp av deres tidligere andeler i Osenreguleringen, subsidiært leie av de hjemfalte rettigheter mot en årlig leiesum. Mindretallet i NVEs hovedstyre tilrådde at staten beholdt eierretten til de hjemfalte andeler i Osenreguleringen og at selskapene ble gitt anledning til å nytte vassføringen, prinsipalt etter reglene i vassdragsreguleringsloven § 15, subsidiært på leiebasis etter flertallets subsidiære forslag. Dersom de to selskap ikke kunne godta kjøp eller leie, fremholdt hovedstyret i NVE som alternativ at den hjemfalte del av Osenreguleringen ble statsregulering underlagt vassdragsreguleringsloven § 15 i relasjon til brukerne i vassdraget.
Åmot og Trysil kommuner har fremsatt krav om å få tildelt 1/3 av reguleringsanlegget eller dets verdi dersom ny konsesjon ikke innvilges og hjemfall til staten gjøres gjeldende.
Olje- og energidepartementet viser til at det ikke skjer noe automatisk hjemfall ved konsesjoner etter vassdragsreguleringsloven som ved konsesjoner etter industrikonsesjonsloven. Vassdragsreguleringsloven § 10 nr. 4 gir staten en rett til uten godtgjørelse å kreve reguleringsrettighetene avstått ved utløpet av konsesjonsperioden. Departementet finner ikke holdepunkter i den konsesjon som er gitt for regulering av Osensjøen at lovens normalordning skal fravikes. På denne bakgrunn må staten beslutte om det skal skje hjemfall eller ikke i denne saken. Liknende betraktninger ble blant annet lagt til grunn i St. prp. nr. 101 (1989-90) om hjemfall til staten av private vannfallseieres andel i reguleringen av Bygdin, i St. prp. nr. 64 (1991-92) om nye reguleringskonsesjoner i Arendalsvassdraget og i St. prp. nr. 24 (1993-94) om nye reguleringskonsesjoner i Haldenvassdraget. Stortinget har ikke hatt merknader til departementets lovforståelse på dette punkt.
Selv om staten vedtar å overta Hafslund og Borregårds andeler i reguleringen vil enhver falleier som benytter reguleringen på grunnlag av den etablerte praksis i henhold til vassdragsreguleringsloven § 9 ha rett til å ta i bruk driftsvannet mot å betale en forholdsmessig del av omkostningene regulanten har ved reguleringen. Vassdragsreguleringsloven forutsetter at det ikke skal tas ut noen økonomisk gevinst av selve reguleringsanlegget utover den verdi anlegget har for fallutnyttelsen. Staten har ingen rettigheter i vassdraget som medfører at reguleringsanlegget kan utnyttes. For staten vil derfor en overtagelse av de private andelene i reguleringen ikke ha noen reell verdi.
Stortinget har frafalt hjemfallsretten for alle reguleringer av denne kategori. I St. prp. nr. 93 (1979-80) (Bægna) ble det slått fast at staten i alminnelighet ikke bør drive reguleringer i et vassdrag hvor den ikke eier ett eller flere betydelige fall som kan ta reguleringen i bruk. Det vises også til St. prp. nr. 101 (1989-90 (Bygdin), St. prp. nr. 64 (1991-92) (Arendalsvassdraget), St. prp. nr. 24 (1993-94) (Haldenvassdraget), St. prp. nr. 59 (1993-94) (Randsfjorden) og St. prp. nr. 27 (1997-98) (Mårvassdraget).
Departementet viser også til at statens adgang til å gjøre partielt hjemfall gjeldende etter vassdragsreguleringsloven § 10 nr. 2 tredje ledd ble opphevet ved lov 11.06.93 nr. 99. Det fremgår av motivene for lovendringen (Ot. prp. nr. 70 (1992-93)) at staten ikke vil ha noen økonomisk fordel av å nytte hjemfallsretten for reguleringen når staten ikke eier fallrettigheter eller kraftverk i vassdraget.
Olje- og energidepartementet tilrår derfor at hjemfall ikke gjøres gjeldende for Hafslund og Borregaard sine andeler på til sammen 19,48 prosent i Osenreguleringen. Åmot og Trysil kommuner kan derfor heller ikke tildeles hjemfallsandeler av reguleringsanlegget. Det vises for øvrig til omtalen av næringsfond i kap. 5.4.4.2.
5.3 Fornyet reguleringskonsesjon
På vegne av de private falleierne søkte GLB ved brev 10.04.75 om fornyet konsesjon for deres andeler i reguleringen av Osensjøen. Den private andelen er nå 19,48 prosent basert på fallhøyde. Brukseierforeningen søker ikke om noen utvidelse av reguleringen og det er derfor ikke tale om å gjøre nye inngrep i naturen.
Hovedstyret i NVE påpekte i sin innstilling at den alt overveiende del av interessene i Osenreguleringen var representert av kommuner og fylkeskommuner som har konsesjon på ubegrenset tid, og at en derfor måtte regne med at reguleringen ville fortsette i en overskuelig fremtid. De private interessene har ervervet sine fall konsesjonsfritt, og eiendomsretten til disse er således uten tidsbegrensning. Under disse omstendigheter var det etter NVEs syn naturlig at de private interessene fortsatt fikk delta i reguleringen. NVE pekte også på at ny konsesjon var anbefalt av Elverum kommune, og at Trysil og Åmot kommune med tilslutning fra fylkesmannen i Hedmark ikke ville motsette seg at konsesjon blir gitt under forutsetning av at nærmere angitte krav til konsesjonsvilkår m.v. ble imøtekommet. NVE anbefalte på denne bakgrunn at ny konsesjon ble gitt til de private interessene i Osenreguleringen.
I høringsrunden er det ikke innkommet innvendinger mot innstillingen til hovedstyret i NVE på dette punkt. Også Trysil og Åmot kommune er enige i NVEs syn, men understreker at reguleringen av Osensjøen medfører meget store skadevirkninger rundt sjøen og viser til at betydelige naturressurser føres bort fra de berørte distriktene for all fremtid. Etter kommunenes syn må konsesjonsvilkårene utformes med hensyn til dette. Kommunene har sammen med andre instanser som har uttalt seg fremsatt ulike krav til vilkårene for konsesjonen.
Olje- og energidepartementet viser til at vurderingen av skader og ulemper så vel som fordeler ved reguleringen blir en annen når spørsmålet er å videreføre en eldre konsesjon. I denne saken må det også tas hensyn til at det ikke er tale om å nedlegge reguleringen, men kun om å videreføre Hafslund og Borregaards idelle andeler i denne. Inngrepene i naturen er foretatt for svært mange år siden og skadene ved reguleringen har i det vesentlige allerede inntruffet. I vassdraget er det etablert en rekke kraftverk nettopp med sikte på å utnytte reguleringen i Osensjøen. De private partene i reguleringen har tidsubegrenset eiendomsrett til sine fall, og departementet deler synet til hovedstyret i NVE om at det er naturlig at disse partene fortsatt får delta i reguleringen.
Olje- og energidepartementet er av den oppfatning at fordelene ved fortsatt konsesjon klart overstiger ulempene, jf. vassdragsreguleringsloven § 8, og foreslår at Stortinget samtykker i at det gis konsesjon til GLB til fortsatt regulering av Osensjøen for Hafslund ASA og Borregaard Industries Limited sine andeler. De vesentligste ulempene i forbindelse med reguleringen kan tas hånd om i konsesjonsvilkårene.
5.4 Departementets bemerkninger til vilkårene
5.4.1 Innledning
NVE avga sin innstilling om ny reguleringskonsesjon i 1980 og har utformet vilkår på bakgrunn av de reglene som gjaldt da. Etter den tid er vassdragsreguleringsloven endret på områder som har betydning for flere av de vilkårene som NVE har foreslått. NVE innstilte blant annet på at det skulle settes vilkår om bruk av norske varer og om at forsikring fortrinnsvis skulle tegnes i norske selskaper. Videre foreslo NVE at det skulle settes vilkår om at en norsk statsborger skal forestå manøvreringen av reguleringen. Ved lov 19.06.92 nr. 62 ble regelen i vassdragsreguleringsloven § 12 om fortrinnsrett for norsk arbeid, norsk forsikring og norske varer og om manøvrering av en norsk borger opphevet. Standardvilkårene for konsesjonskraft er endret i henhold til de endringer som fant sted i vassdragsreguleringsloven ved lov 29.06.90 nr. 50. I bemerkningene nedenfor vil det fremgå at Olje- og energidepartementet har endret NVEs forslag på disse punktene.
Reglene i vassdragsreguleringsloven om partielt hjemfall for de private andelshavernes andel i en regulering ble opphevet ved lov 11.06.93 nr. 99. Denne lovendringen fører til at også de private andelshaverne får konsesjon på ubegrenset tid, jf. kap. 5.4.3 nedenfor.
5.4.2 Revisjon av vilkår knyttet til tidsubegrensede konsesjoner
NVEs vilkår foreslås gjort gjeldende for samtlige deltakere i Osenreguleringen, også for dem som har konsesjon på ubegrenset tid.
Trysil og Åmot kommune er enige i NVEs syn, og vil motsette seg at det gis ny konsesjon dersom de nye vilkårene ikke gjøres gjeldende for samtlige regulanter.
Ut fra avgjørelsen i Haldenvassdraget (St. prp. nr. 24 (1993-94)) antar GLB i sin tilleggsuttalelse at dagens standardvilkår kan bli aktuelle for den nye reguleringskonsesjonen for Osensjøen. Dette finner brukseierforeningen i og for seg rimelig, men vil motsette seg nye og tyngende pålegg, for eksempel i form av næringsfond og fiskefond til distriktet. GLB minner i den forbindelse om de betydelige ytelser som ble både Åmot og Trysil kommune til del ved konsesjonsbehandlingen av Nye Osa kraftverk i 1976.
Denne problemstillingen var også oppe og ble grundig drøftet i Bygdin-saken (St. prp. nr. 101 (1989-90)), og Olje- og energidepartementet la den gang til grunn at det innenfor rammen av gjeldende lov ikke var adgang til å endre vilkårene for tidsubegrensede konsesjoner. Det ble vist til at revisjonsbestemmelsen i vassdragsreguleringsloven § 10 nr. 2 femte ledd slik den ble fastsatt i endringslov 10.04.59 nr. 2 ikke ga hjemmel til å foreta endringer i vilkår for tidsubegrensede konsesjoner gitt før endringsloven av 1959 trådte i kraft.
Situasjonen når det gjelder revisjonsadgang er nå endret. Ved lov 19.06.92 nr. 62 ble det innført en generell adgang til å revidere konsesjonsvilkår etter 50 år for tidsubegrensede konsesjoner, uansett når konsesjon har blitt gitt. Disse bestemmelsen ble benyttet for å foreta revisjon av vilkårene for samtlige deltakere i reguleringen av Haldenvassdraget (St. prp. nr. 24 (1993-94) og Mårvassdraget (St. prp. nr. 27 (1997-98)).
Olje- og energidepartementet finner det i tråd med avgjørelsene i Halden og Mår naturlig å fastsette nye vilkår også for de offentlige andelseiere. På denne måten vil en få et felles modernisert vilkårssett for reguleringen av Osensjøen.
5.4.3 Konsesjonstid (post 1)
Olje- og energidepartementet viser til at bestemmelsen om begrenset konsesjonstid for private vannfallseieres andel i en regulering i vassdragsreguleringsloven ble opphevet ved lov 11.06.93 nr. 99. GLB er med sine offentlige og private deltakere å betrakte som en sammenslutning etter vassdragsreguleringsloven som tilfredsstiller kravet i § 10 nr. 2 første ledd om at «minst 2/3 av kapitalen eies av» kommuner eller fylkeskommuner. Departementet går derfor inn for at reguleringskonsesjon nå blir gitt på ubegrenset tid.
Det vises for øvrig til at GLB i Nærings- og energidepartementets brev 19.05.95 på bakgrunn av lovendringen i 1993 ble meddelt konsesjon på ubegrenset tid for samtlige deltakere for de reguleringene hvor konsesjonstiden ikke er utløpt, derunder Storsjøen i Rendalen hvor konsesjonstiden ellers ville utløpt 25.07.97.
Departementet viser til at det ved lov 19.06.92 nr. 62 ble innført en generell adgang til å endre konsesjonsvilkår etter 30 år, jf. vassdragsreguleringsloven § 10 nr. 3. Denne bestemmelsen blir derfor tatt inn i vilkårene.
5.4.4 Konsesjonsavgifter og næringsfond (post 2)
5.4.4.1 Konsesjonsavgifter
Etter vassdragsreguleringsloven § 11 nr. 1 skal det i vilkårene for vassdragsreguleringskonsesjoner fastsettes en årlig avgift til de fylkeskommuner og kommuner som Kongen bestemmer. En tilsvarende konsesjonsavgift skal svares til staten.
I konsesjonen fra 1928 ble avgiftssatsen til staten fastsatt til kroner 0,20 til staten, regnet pr. naturhestekraft. Avgiftssatsen til kommunene ble fastsatt til kroner 1,30 de første fem år etter at reguleringen ble tatt i bruk (fra 15.11.32), og deretter (fra 15.11.37) til kroner 1,80 pr. naturhestekraft.
Når det gjelder avgiftssatsen til kommunene ble denne med virkning fra 01.01.81 billighetsjustert til kroner 10 pr. naturhestekraft. 17.02.84 ble satsen justert til kr. 22,08 og denne satsen har for de private andelshaverene i Osenreguleringen vært benyttet frem til nå. For de offentlige andelshaverne ble satsen pr. 01.01.89 justert til kroner 30,83, og senest pr. 01.01.94 til kroner 36,33 pr. naturhestekraft.
NVE har foreslått at avgiftene for de private andelshaverne i Osenreguleringen fastsettes til kroner 9 pr. naturhestekraft til kommunene og kroner 2 pr. naturhestekraft til staten. NVE forutsetter at de foreslåtte satsene blir gjort gjeldende også for de offentlige andelshaverne i reguleringen.
Trysil og Åmot kommuner har i sine høringsuttalelser til NVEs innstilling krevet som minimum at avgiftssatsene økes fra sitt opprinnelige utgangspunkt i henhold til prisindeksen slik det ble fastsatt for Bygdinreguleringen. For Bygdinreguleringen var den opprinnelige sats 1,80 pr. naturhestekrefter og denne ble forhøyet med 832,22 prosent til kr. 14,98. Tilsvarende forhøyning av den opprinnelige sats på kr. 2,00 for Osenreguleringen gir i følge kommunene en avgiftssats på kr. 16,64 pr. naturhestekraft ved konsesjonstidens utløp. I tillegg krever kommunene 5 års regulering av avgiftssatsen fra 1978 i henhold til prisindeksen.
GLB antar i sin høringsuttalelse at det vil bli en samordning av den konsesjonsavgiftssatsen private og offentlige andelshavere betaler til kommunene og har ikke merknader til dette.
Olje- og energidepartementet viser til at endringsloven av 03.06.83 hjemler engangsjustering av eldre konsesjonsavgifter til kommuner. Loven trådte i kraft 17.02.84. På bakgrunn av ovenstående finner departementet det hensiktsmessig å fastsette en konsesjonsavgift for de private andelshaverne på kroner 13,34 pr. hjemfallstidspunktet 15.07.78, som tilsvarer en ordinær oppjustering av den gamle avgiften. Det forutsettes at avgiften skal justeres i henhold til forskriftene av 17.02.84 og 04.12.87, slik at man oppnår tilnærmet samme størrelse på kommuneavgiften både for de private og offentlige andelshavere. Ved justeringen per 01.01.94 vil dette gi en avgiftssats på kroner 35,02. Departementet viser til at disse prinsipper ble lagt til grunn i Bygdin (St. prp. nr. 101 (1989-90)), og ved nye reguleringskonsesjoner for Haldenvassdraget (St. prp. nr. 24 (1993-94)).
Kommunene har krav på renter av nye og økte konsesjonsavgifter som skal etterbetales. I vilkåret er det i samsvar med någjeldende praksis inntatt bestemmelse om betaling av morarente i samsvar med lov av 17.12.76 nr. 100 om renter ved forsinket betaling § 3 første ledd, jf. vassdragsreguleringsloven § 11 post 3. Konsesjonæren kan imidlertid i dette tilfellet ikke bebreides for ikke tidligere å ha betalt den nye avgiften, og det synes derfor ikke rimelig å pålegge en rente basert på morarenteloven. Renten bør kun ta sikte på å dekke det tap kommunene har lidt. Departementet foreslår i tråd med den løsning som ble valgt i Mår-saken (St. prp. nr. 27 (1997-98)) en rente på 10,31 prosent (gjennomsnittlig rente for langsiktige plasseringer i perioden 1978-97) fra hjemfallstidspunktet til konsesjonen blir meddelt. I tråd med gjeldende praksis regnes ikke rentes rente.
For så vidt gjelder konsesjonsavgifter til staten vil departementet, i samsvar med NVEs innstilling og det som ble fastsatt for Bygdin-reguleringen, jf. St. prp. nr. 101 (1989-90), foreslå en avgiftssats på kroner 2 pr naturhestekraft pr. hjemfallstidspunktet 05.07.78. Etter 1978 blir statsavgiften gjenstand for oppjustering i samsvar med forskriftene av 17.02.84 og 04.12.87.
I samsvar med Mår-saken foreslås den nye avgiftssatsen til staten også gjort gjeldende for de offentlige andelshaverne i reguleringen. De offentlige andelseierne skal betale den samme avgiftssatsen som de private andelseierne fra det tidspunktet den kongelige resolusjonen blir meddelt og dermed revisjonen av vilkårene er gjennomført.
Søknad om endring av manøvreringsreglementet for Osensjøen er for tiden under behandling i NVE, jf. kap. 5.4.8 nedenfor. Ved en eventuell fastsetting av nytt manøvreringsreglement må kommunene være forberedt på at avgiftsgrunnlaget vil bli justert noe ned.
5.4.4.2 Næringsfond
På bakgrunn av sitt forslag om å gjøre hjemfallsrett gjeldene, og at kommunene da kan bli tildelt inntil 1/3 av de hjemfalte verdier, fant ikke NVE tilstrekkelig grunnlag for pålegg om næringsfond.
Trysil og Åmot kommune har fremmet krav om å bli tildelt 4 mill. kroner hver i næringsfond/fiskefond, samt årlig tilførsel av 50 000 kroner i konsesjonsperioden. I sin uttalelse til søknaden (referert i NVEs innstilling se kap. 3.2.2.3 ovenfor), har kommunene påpekt at reguleringen medfører betydelige skader og ulemper for de berørte eiendommer som igjen vil føre til redusert næringsvirksomhet og dermed påføre kommunene betydelig inntekstap.
GLB motsetter seg nye og tyngende pålegg i form av næringsfond, og finner ikke kommunenes krav om næringsfond tilstrekkelig begrunnet. Brukseierforeningen viser til at reguleringen av Osensjøen er etablert for mer enn 50 år siden og at det nå ikke påføres nye skader eller ulemper. GLB kan heller ikke se at forholdene uten videre kan sammenliknes med Bygdinsaken, hvor det ved utmålingen av næringsfond ble lagt til grunn en skjønnsmessig helhetsvurdering basert på rimeligheten av at de berørte kommuner får noe igjen for det magasin som blir stilt til rådighet for kraftproduksjon. Osensjømagasinet benyttes for en stor del i Osa og Løpet kraftverker innenfor Åmot kommunes grenser, noe som i seg selv betyr store inntekter til kommunen. Etter GLBs vurdering er derfor situasjonen for Osenreguleringen en helt annen enn for Bygdinreguleringen. Brukseierforeningen viser til at distriktsinteresser i stor grad er tatt vare på i utbyggingstillatelsen til Osa kraftverk, og at nye standardvilkår for samtlige deltakere i Osenreguleringen vil ivareta mulige ulemper av reguleringen - dvs. den type formål som næringsfond opprinnelig var myntet på. GLB viser videre til at en oppjustering av konsesjonsavgiftssatsen for de private på linje med de offentlige alt i alt betyr betydelige årlige inntekter til kommunene.
Olje- og energidepartementet understreker at kommunene ikke automatisk har krav på næringsfond fordi om hjemfall ikke gjøres gjeldende. I tråd med vassdragsreguleringsloven § 12 nr. 17 må det foretas en konkret vurdering av om det foreligger særlige forhold som tilsier pålegg om næringsfond. I likhet med fastsetting av konsesjonsavgiftssatsen til kommunene må det ved vurderingen tas hensyn til at kommunene kan få dels en andel av verdiskapningen og dels kompensasjon for ulemper ved reguleringen som ikke blir kompensert på annen måte.
Osenreguleringen gir en ikke uvesentlig kraftøkning som er stilt til disposisjon for kraftproduksjon, som kommunene etter departementets vurdering har fått forholdsvis lite igjen for sammenliknet med hva som er vanlig for nyere konsesjoner. Det bør derfor etter departementets vurdering gis pålegg om næringsfond.
Fastsettelsen av næringsfond må skje etter en skjønnsmessig vurdering av en rekke forhold. Kommunene bør få en andel av verdiskapningen som skjer ved reguleringen. På den annen side må det ved fastsettelsen tas hensyn til at reguleringen ikke vil føre til nye innskrenkninger for næringslivet i kommunen. Man må også se på kraftgrunnlaget for magasinet og de andre vilkår som konsesjonen setter.
Olje- og energidepartementet foreslår etter en helhetsvurdering et næringsfond for Osenreguleringen på totalt 5 mill. kroner.
I tilsvarende saker har næringsfondet blitt delt mellom kommunene i samsvar med delingen av konsesjonsavgiftene. For perioden 01.01.88 - 31.12.96 er konsesjonsavgiftene tildelt kommunene slik:
Elverum kommune: 8 prosent
Trysil kommune: 43 prosent
Åmot kommune: 49 prosent
Deling av konsesjonsavgiftene for perioden fra 01.01.97 er ennå ikke foretatt grunnet usikkerhet om den eksakte fordelingen av Osensjømagasinet mellom Trysil og Åmot kommune. I dag har Osenreguleringen i delingssammenheng ingen ikke-utbygd elvedel nedstrøms samløpet med Glomma. Elverum kommune kommer derfor i fremtiden neppe til å få noen andel i konsesjonsavgiftene. Etter foreliggende magasinopplysninger ligger det an til en tilnærmet likedeling av konsesjonsavgiftene mellom Trysil og Åmot kommune. Departementet foreslår på denne bakgrunn at næringsfondet deles likt mellom Trysil og Åmot kommune.
Næringsfondet forfaller til betaling når konsesjon er gitt. Ved utmålingen av næringsfondets størrelse er det tatt rimelig hensyn til at konsesjonen for den private andelen løp ut i 1978.
5.4.5 Engangsgodtgjørelse til staten (utgår)
NVE har foreslått en engangsgodtgjørelse til staten på kr. 2 pr. naturhestekraft. I vilkårene for konsesjon fastsatt ved kgl. res. 05.06.28 ble det betinget en godtgjørelse en gang for alle til staten på kr. 1 pr. naturhestekraft.
Vilkår om engangsavgift til staten fastsettes i medhold av vassdragsreguleringsloven § 13 i tilfeller der det forføyes over en innsjø som ikke i sin helhet er underlagt privat eiendomsrett. Olje- og energidepartementet viser til at engangsavgift til staten etter denne bestemmelsen erlegges «en gang for alle». I St. prp. nr. 101 (1989-90) om ny reguleringstillatelse for Bygdin og St. prp. nr. 24 (1993-94) om nye reguleringskonsesjoner for Haldenvassdraget ble det lagt til grunn at avgiften skal oppfattes som en engangsgodtgjørelse som betales med den første reguleringstillatelsen. Ved fornyet reguleringskonsesjon skal det følgelig ikke betales engangsavgift etter denne bestemmelsen. Olje- og energidepartementet finner etter dette at NVEs foreslåtte vilkår om engangsavgift til staten bør utgå.
5.4.6 Terskler m.v. (post 8)
Etter krav fra kommunene om å stoppe pågående erosjon på de mest utsatte stedene rundt sjøen, har NVE foreslått et vanlig vilkår som gir departementet anledning til å pålegge forbygninger m.v.
Fylkesmannen i Hedmark viser i sin tilleggsuttalelse til at Trysil og Åmot kommune sammen med fylkeskommunen har utarbeidet en vannbruksplan for Osensjøområdet, der ett av de foreslåtte tiltakene er å etablere et fritids- og rekreasjonsområde i tilknytning til Osmundsanden i nordenden av sjøen. Fylkesmannen påpeker imidlertid at det aktuelle området er utsatt for en betydelig erosjon, som etter all sannsynlighet skyldes reguleringen av sjøen. NVE har utarbeidet en forbygningsplan for den aktuelle lokaliteten, og etter fylkesmannens syn vil det være et rimelig krav at regulanten dekker en betydelig del av utgiftene til disse sikringsarbeidene. Etter fylkesmannens vurdering bør også regulanten bekoste erosjonssikringstiltak ved en mye brukt badeplass i den søndre enden av sjøen (Sjøenden), hvor det skjer erosjon i tilknytning til utløpet av sideelva Grylla.
Miljøverndepartementet støtter fylkesmannens forslag om at regulanten pålegges å betale en betydelig del av utgiftene til erosjonssikringsarbeider på Osmundsanden, samt pålegges å betale utgiftene til erosjonssikring av badeplassen i Sjøenden. Miljøverndepartementet forutsetter at disse tiltakene pålegges senere av NVE med hjemmel i det foreslåtte vilkår om erosjonssikring.
Trysil og Åmot kommuner finner NVEs foreslåtte vilkår helt i tråd med de krav som ligger i kommunenes opprinnelige uttalelser. Kommunene slutter seg til Miljøverndepartementets forslag at en betydelig del av utgiftene til erosjonssikring av Osmundsanden og badeplassen i Sjøenden pålegges regulanten. Med henvisning til «Kommunedelplan for Osensjøen» utarbeidet av Åmot og Trysil i fellesskap i samarbeid med Hedmark fylkeskommune, har kommunene også bedt om at sikring av utsatte områder vurderes konkret i forbindelse med konsesjonssaken.
Olje- og energidepartementet slutter seg til NVEs anbefaling om at det i vilkårene inntas en generell hjemmel til å pålegge regulanten å gjennomføre eller bekoste erosjonssikringstiltak m.v. Avgjørelsesmyndigheten foreslås lagt til NVE. Vilkåret utformes i overensstemmelse med dagens standardvilkår.
Når det gjelder erosjonssikring av de konkrete områder som er trukket frem av Miljøverndepartementet og kommunene, ser ikke Olje- og energidepartementet noen grunn til å gå nærmere inn på disse her, men henviser avgjørelsen av behovet for tiltak til NVE. En generell forutsetning for at regulanten skal dekke kostnadene til gjennomføring av sikringstiltak er at erosjonen skyldes reguleringen.
5.4.7 Automatisk fredete kulturminner (post 9)
I post 13 i NVEs utkast til endring av vilkårene er det foreslått tatt inn vilkår om å unngå ødeleggelse av naturforekomster og -områder (første ledd), samt undersøkelse av om faste kulturminner eller andre kulturhistoriske lokaliteter blir berørt (andre ledd).
I tråd med endringene i kulturminneloven som trådte i kraft 01.01.93 er standardvilkåret for kulturminner revidert. Melding om fredete kulturminner skal nå gis til vedkommende fylkeskommune som innehar den delegerte myndighet på området. Det er fylkeskommunen som videre har ansvar for å informere vedkommende museum og/eller Riksantikvaren.
Standardvilkåret lyder etter dette:
«Konsesjonæren skal i god tid på forhånd undersøke om tiltaket berører automatisk fredete kulturminner i henhold til lov av 9. juni 1978 nr. 50, eller andre fredete kulturhistoriske lokaliteter, og i tilfelle straks gi melding om dette til vedkommende fylkeskommune. Viser det seg først mens arbeidene er i gang at tiltaket kan virke inn på automatisk fredet kulturminne som ikke har vært kjent, skal melding sendes med en gang til vedkommende fylkeskommune og arbeidet stanses.»
Departementet tilrår at det nye standardvilkåret for automatisk fredete kulturminner pålegges konsesjonæren i tilfelle eventuelle fremtidige vedlikeholdsarbeider på reguleringsanlegget.
Departementet tilrår videre at NVEs forslag i første ledd om å unngå ødeleggelse av naturforekomster og -områder tas ut av post 9, fordi bestemmelsen dekkes av post 5 (konsesjonærens ansvar ved vedlikehold/drift m.v.).
5.4.8 Manøvreringsreglement m.v. (post 10)
Vilkåret om at en norsk statsborger skal forestå manøvreringen utgår i tråd med lov 19.06.92 nr. 62. Det foreslås en skjerpelse av sanksjonsreglene ved overtredelse av manøvreringsreglementet i tråd med senere praksis, jf. tredje ledd. Vilkåret er for øvrig utformet i tråd med NVEs forslag (post 14).
NVE har i sin innstilling ikke fremmet forslag om endringer i selve manøvreringsreglementet.
Av hensyn særlig til reiselivs- og friluftsinteressene har Trysil og Åmot kommuner fremmet forslag om at vannstanden senkes og holdes mellom kotene 436,30 og 437,00 i månedene juni, juli og august. Høyeste regulerte vannstand er 437,50.
Glommens og Laagens Brukseierforening har vurdert forslaget fra Trysil og Åmot kommune om å endre sommervannstanden, og peker i sin uttalelse 05.02.97 på at det i dag, etter mer enn 20 års erfaring med manøvreringsreglementet slik det ble utformet i 1976, også ut fra drifts- og flomdempingshensyn kan være aktuelt å endre oppfyllingsbestemmelsene i manøvreringsreglementet. Brukseierforeningen peker på at regulanten og kommunene kan ha sammenfallende interesser i så måte. Brukseierforeningen ønsker at manøvreringen i større grad skal være fleksibel i forhold til det aktuelle tilsiget, og har innkommet med et konkret forslag til endring av oppfyllingsbestemmelsen i manøveringsreglementet (pkt. 5). I følge brukseierforeningen vil nytten av en slik fleksibel praktisering av oppfyllingsbestemmelsen for kraftproduksjonsformål kunne oppveie kostnaden ved at reguleringshøyden reduseres om sommeren slik som foreslått av kommunene.
Vassdragsreguleringsloven § 12 post 12 annet ledd forutsetter at endringer av manøvreringsreglement skal sendes ut på høring til berørte interesser. Forslaget fra Glommens og Laagens Brukseierforening om å endre manøverringsreglementet er derfor blitt oversendt NVE til behandling som foreskrevet i vassdragsreguleringsloven. Dette vil kreve en grundig saksbehandling. Olje- og energidepartementet tilrår derfor at spørsmålet om endring av manøvreringsreglementet for Osensjøen behandles som en egen sak. Kommunene vil selvsagt få anledning til å fremme sine interesser i en slik behandling.
5.4.9 Naturforvaltning (post 13)
I forbindelse med at konsesjon ble gitt ble regulanten pålagt å opprette et fiskefond på 20 000 kroner til fremme av fisket i vassdraget. I forbindelse med utbyggingen av Nye Osa kraftverk (kgl. res. 11.06.76), ble Hedmark Kraftverk pålagt å opprette et fiskefond på 400 000 kroner til hver av kommunene Åmot og Trysil. Samtidig ble det satt vanlige fiskevilkår.
NVE har ikke funnet grunnlag for pålegg om opprettelse av nye fiskefond, men anbefaler (post 18) at fagmyndighetene skal kunne gi regulanten pålegg om å sette ut yngel og/eller settefisk, bekoste fiskeri- og viltbiologiske undersøkelser, samt å bekoste eventuell utfisking.
Fylkeslandbrukssjefen i Hedmark har i sin høringsuttalelse til NVEs innstilling pekt på at det nå er stor interesse for å utnytte kvitfiskartene som grunnlag for et næringsfiske i Hedmark. Dette krever et kostbart utstyr, båt og redskap, samt midler til markedsføring som etter fylkeslandbrukssjefens vurdering vanskelig kan skaffes uten økonomisk støtte. Etter fylkeslandbrukssjefens vurdering bør et fiskefond være en viktig stønadsordning i denne sammenheng.
Landbruksdepartementet ber i sin høringsuttalelse om at fylkeslandbrukssjefens merknader vektlegges i vilkårene for tillatelsen.
Åmot og Trysil kommune fastholder i sine høringsuttalelser kravet om fiskefond.
Fylkesmannen i Hedmark har i sin høringsuttalelse pekt på at fisketrappen i tilknytning til reguleringsdammen ved utløpet i Valmen som ble pålagt i konsesjonen for Nye Osa kraftverk ble ferdigstilt i løpet av 1980-tallet. Fylkesmannen finner ikke behov for å stille nye krav på fiskesiden utover de standardvilkår som ble foreslått i Miljøverndepartementets første høringsuttalelse til NVEs innstilling og de vilkår som er knyttet til konsesjonsbetingelsene for utbyggingen av Osa kraftverk.
Under henvisning til at de konsesjonsvilkår som gis i tilknytning til fornyelse av reguleringskonsesjoner i størst mulig grad bør være i samsvar med de vilkår som i dag knyttes til nye konsesjoner, har Direktoratet for naturforvaltning (DN) i sin høringsuttalelse fremmet forslag om at følgende standardvilkår for naturforvaltning, utarbeidet av DN og NVE i samarbeid, med nødvendige justeringer tas inn i tillatelsen for Osensjøen:
«I
Konsesjonæren plikter etter nærmere bestemmelse av Direktoratet for naturforvaltning (DN)
å sørge for at forholdene i Osensjøen er slik at de stedegne fiskestammene i størst mulig grad opprettholder naturlig reproduksjon og produksjon og at de naturlige livsbetingelsene for fisk og øvrige naturlig forekommende plante- og dyrepopulasjoner forringes minst mulig,
å kompensere for skader på den naturlige rekruttering av fiskestammene ved tiltak, herunder utsetting av fisk,
å sørge for at fiskens vandringsmuligheter i vassdraget opprettholdes,
å sørge for at fiskemulighetene i størst mulig grad opprettholdes.
II
Konsesjonæren plikter etter nærmere bestemmelse av Direktoratet for naturforvaltning (DN) å sørge for at forholdene for plante- og dyrelivet i området som direkte eller indirekte berøres av reguleringen forringes minst mulig og om nødvendig utføre kompenserende tiltak.
III
Konsesjonæren plikter etter nærmere bestemmelse av Direktoratet for naturforvaltning (DN) å sørge for at friluftslivets bruks- og opplevelsesverdier i området som berøres direkte eller indirekte av anleggsarbeid og regulering tas vare på i størst mulig grad. Om nødvendig må det utføres kompenserende tiltak og tilretteleggingstiltak.
IV
Konsesjonæren plikter etter nærmere bestemmelse av Direktoratet for naturforvaltning (DN) å bekoste naturvitenskapelige undersøkelser samt friluftslivsundersøkelser i de områdene som berøres av reguleringen. Dette kan være arkiveringsundersøkelser, langtidsundersøkelser og/eller etterundersøkelser. Konsesjonæren kan også tilpliktes å delta i fellesfinansiering av større undersøkelser som omfatter områdene som direkte eller indirekte berøres av reguleringen.
V
Dersom dette finnes rimelig ut fra de skader som utbyggingen har påført friluftslivet, kan konsesjonæren pålegges å innbetale årlige beløp til hver av kommunene Åmot og Trysil til opphjelp av friluftslivet i området. Eventuelle beløp skal justeres etter de tidsintervaller som loven til enhver tid bestemmer.
VI
Alle utgifter forbundet med kontroll og tilsyn med overholdelsen av ovenstående vilkår eller pålegg gitt med hjemmel i disse vilkår, dekkes av konsesjonæren.»
Når det gjelder punkt V i de foreslåtte vilkårene, mener DN at det i tillegg til de 400.000 kronene som ble pålagt avsatt til fiskefond i forbindelse med konsesjonen for nye Osa kraftverk kan være behov for å avsette nye fond av hensyn til friluftslivet i området. DN viser i den forbindelse til at området rundt Osensjøen generelt må sies å være viktig for friluftslivet. DN har imidlertid funnet det vanskelig å fastsette en rimelig størrelse på eventuelle fond, idet direktoratet i stor grad mangler informasjon om hvor store skader utbyggingen har påført friluftslivet eller i hvilken grad utbyggingen setter begrensninger for friluftslivet i området. DN foreslår derfor at NVE, fylkesmannen og kommunen i samarbeid blir bedt om å komme frem til et rimelig beløp.
Miljøverndepartementet støtter i sin høringsuttalelse DNs forslag til standardvilkår.
GLB motsetter seg nye og tyngende pålegg i form av fiskefond.
Olje- og energidepartementet viser til at de foreslåtte naturforvaltningsvilkår er et standardpreget vilkårssett utarbeidet av NVE og DN. I saker om ny reguleringskonsesjon for lavlandsmagasiner har det blitt fastsatt generelle vilkår om naturforvaltning, jf. sakene om Arendalsvassdraget (St. prp. nr. 64 (1991-92)), Haldenvassdraget (St. prp. nr. 24 (1993-94)), Randsfjorden (St. prp. nr. 59 (1993-94)), og sist for høyfjellsmagasinet Mår (St. prp. nr. 27 (1997-98)).
Etter en helhetlig vurdering har Olje- og energidepartementet kommet til at det kan fastsettes generelle naturforvaltningsvilkår i denne saken. Det presiseres at omfanget av de tiltak som gjennomføres etter vilkåret gis et begrenset omfang. Departementet viser til at det dreier seg om allerede eksisterende reguleringer, hvor inngrepene har vært foretatt lang tid tilbake.
Når det gjelder krav om fiskefond har departementet ikke funnet grunnlag for å pålegge slike avsetninger i denne saken i tillegg til de tiltak og avsetninger som ble fastsatt i konsesjonen for Nye Osa kraftverk. Departementet kan heller ikke se behov for å avsette fonds til opphjelp av friluftslivet. Det vises i denne forbindelse til at pålegg om erosjonssikringstiltak etter post 8 (Terskler m.v.) i stor grad vil kunne ivareta berørte friluftsinteresser, jf. kap. 5.4.6 ovenfor. I tillegg er NVE i gang med å behandle GLBs søknad om å senke sommervannstanden som er av interesse for kommunene av hensyn til særlig reiselivs- og friluftsinteresser. jf. kap. 5.4.8 ovenfor. Post V i DNs foreslåtte vilkårssett anbefales derfor strøket (post VI blir da post V).
5.4.10 Forurensning (post 14)
Hovedstyret har i sin innstilling (post 19) foreslått standard vilkår med sikte på forurensning.
Miljøverndepartementet har i sin høringsuttalelse pekt på at strandsonen rundt Osensjøen er langgrunn og at avløpsledninger mange steder ikke er ført ut på dypt vann. Når vannstanden i Osensjøen er lav, medfører dette forurensningsproblemer i form av økt begroing, ubehagelig lukt m.v. Miljøverndepartementet foreslår derfor at i den nye reguleringstillatelsen for Osensjøen tas med et vilkår om tiltak om at konsesjonæren tilpliktes å bekoste tiltak som er påkrevet for å avverge eller redusere virkningen av forurensing som har sammenheng med reguleringen. Dette vil f. eks. gjelde forlengelse av avløpsledninger. Dermed vil en være sikret at de forurensningsmessige forhold blir tatt hensyn til også ved endrede forhold. Som betingelse for å gi tillatelse etter lov om forurensninger og om avfall § 11 foreslår Miljøverndepartementet følgende utforming av vilkåret:
«Konsesjonæren plikter etter vedkommende departements nærmere bestemmelser å la utføre eller bekoste tiltak som er påkrevet for å avverge eller redusere virkningen av forurensning som står i forbindelse med reguleringen.»
Åmot og Trysil kommuner støtter Miljøverndepartementets syn.
Departementet slutter seg til Miljøverndepartementets forslag om at det pålegges vilkår om tiltak mot forurensning i konsesjonen og til den utformingen av vilkåret som er foreslått.
5.4.11 Konsesjonskraft (post 15)
Vassdragsreguleringsloven § 12 nr. 15 om blant annet pris på konsesjonkraft ble endret ved lov 10.04.59 nr. 2 og ved lov 29.06.90 nr. 50.
Kommunene mener prisen i dette tilfellet bør beregnes etter reglene i tillatelsen av 1928 dersom dette gir billigere kraft.
Etter NVEs syn gjelder det her ny konsesjon slik at de nå gjeldende bestemmelser må følges.
Olje- og energidepartementet slutter seg til NVEs vurdering. Det er lang og fast praksis for at nye konsesjoner må følge de til enhver tid gjeldende regler i vassdragsreguleringsloven. I samsvar med dagens ordlyd i standardvilkårene er det foretatt nødvendige justeringer i NVEs foreslåtte utforming av vilkåret.
Departementet mener videre at det ligger innenfor revisjonsadgangen å la det nye vilkåret om konsesjonskraft gjelde også for de offentlige deltakerne i reguleringen.
5.4.12 Avgivelse av vann til annet formål (utgår)
Hovedstyret har i post 21 foreslått inntatt et vilkår som gir departementet adgang til å bestemme at en del av magasinvannet skal stilles til disposisjon for annet bruk, for det tilfelle at behov for dette skulle oppstå.
Olje- og energidepartementet viser til at tilsvarende forslag fra NVE ble avvist i saker om nye reguleringskonsesjoner for Halden Hovedvassdrags Brukseierforening (St. prp. nr. 24 (1993-94)) og Foreningen til Randsfjords Regulering (St. prp. nr. 59 (1993-94)) under henvisning til at spørsmål om uttak av vann til vanning m.v. må løses i medhold av vassdragslovens regler om vassledningsanlegg. På denne bakgrunn foreslår departementet at vilkåret ikke tas med. Det understrekes at man med dette ikke har tatt noe standpunkt til rettigheter til uttak av vann fra vassdraget.
5.4.13 Andre merknader
Vilkår om kontroll med betaling av avgift, vannslipping og avgivelse av kraft foreslås gitt følgende ordlyd i post 3:
«Nærmere bestemmelse om betaling av avgifter etter post 2 og kontroll med vannforbruket og avgivelse av kraft, jf. post 15, kan med bindende virkning fastsettes av Olje- og energidepartementet.»
Hjemmelen for NVEs foreslåtte vilkår om bruk av norske varer (post 5) og forsikringer (post 6), legehjelp m.v. (utkastets post 7 første ledd), husrom (post 8) og forsamlingslokale (post 9) ble opphevet ved lov 19.06.92 nr. 62, jf. kap. 5.4.1 ovenfor. Disse vilkårene tas derfor ut.
Olje- og energidepartementet ser ikke grunn til å innta NVEs forslag om ytterligere reguleringer i vedkommende vassdrag (post 17 i NVEs innstilling).
Vilkår om erstatning til etterlatte, konsesjonærens ansvar ved vedlikehold/drift m.v., ferdsel m.v., godkjenning av planer, landskapsmessige forhold, og tilsyn m.v. (henholdsvis post 7 annet ledd, 13 første ledd, 10 og 11 i NVEs innstilling) er tatt inn som henholdsvis post 4, 5, 6 og 7 i departementets foreslåtte vilkårssett av hensyn til eventuell ombygging av anleggene og større vedlikeholdsarbeider samt av hensyn til allmennhetens ferdsel. De er gitt den form som nå er vanlig.
Miljøverndepartementet har i sin høringsuttalelse til NVEs innstilling foreslått vilkår om opprydding i reguleringssonen. Et slikt vilkår har ikke blitt pålagt i tidligere saker om fornyelse av reguleringskonsesjoner. Olje- og energidepartementet kan ikke se at det er et særskilt behov for et slikt vilkår her. Departementet forutsetter at konsesjonæren uavhengig av et slikt vilkår til enhver tid sørger for at det regulerte området er forsvarlig ryddet.
I samsvar med dagens ordlyd i standardvilkårene er det foretatt noen små justeringer i NVEs forslag til vilkår om hydrologiske observasjoner, kart m.v. (post 11), militære foranstaltninger (post 12) og tinglysing (post 17).
Også vilkåret om kontroll med overholdelsen av vilkårene (post 16) er utformet i tråd med dagens ordlyd i standardvilkårene. Tvangsmulkten i siste ledd foreslås satt til inntil kroner 100 000 pr. dag eller inntil kroner 500 000 pr. overtredelse. Mulkten indeksjusteres hvert femte år.