3 Utviklingen i primærproduksjonen

3.1 Innledning

Dette kapitlet skal belyse utviklingen i jordbruket i relasjon til de mål og retningslinjer Stortinget har trukket opp. Det vil ikke være mulig å avlese virkningene av den løpende politikken i utviklingen fra år til år, og virkningene av betydelige endringer i virkemiddelbruken vil først vise seg over tid. Videre vil det i de fleste sammenhenger ikke være mulig å vurdere utviklingen i relasjon til enkeltvirkemidler, men i relasjon til den helhetlige virkemiddelbruk. Ved vurderingen av tallmaterialet må dette tas hensyn til. For mer utfyllende statistikk, vises det for øvrig til tallmaterialet fra Budsjettnemnda for jordbruket, jf. utrykt vedlegg.

3.2 Arealutviklingen

I perioden 1989-1999 var det en økning i totalt jordbruksareal i drift på 4,3 pst. Denne utviklingen er nå snudd, og for perioden 1999-2002 ble totalt jordbruksareal i drift redusert med 1 pst., jf. tabell 3.1. Nedgangen i jordbruksarealet skyldes reduksjon i arealet med korn og oljevekster og spesielt andre åpen åker-vekster. Arealet med eng og beite har økt i samme periode, men likevel noe mindre enn tidligere år.

3.3 Strukturutvikling

Totalt antall driftsenheter har gått ned fra 99 400 til 61 000 (35 pst.) i perioden 1989 til 2002. Det har i perioden vært en nedgang i antall driftsenheter under 200 dekar, mens det fra og med 1999 også har vært en reduksjon i antallet driftsenheter mellom 200 og 300 dekar. Gjennomsnittlig antall dekar per driftsenhet på landsbasis har økt fra 100 dekar i 1989 til 169 dekar i 2002.

Antall driftsenheter med melkeproduksjon er redusert med 19 pst. i perioden 1999 til 2002, og utgjorde i 2002 18 500 driftsenheter. I samme periode er antallet samdrifter i melkeproduksjonen mer en doblet. Antall etablerte samdrifter var ved utgangen av 2002 873 mot 432 i 1999. I 2002 var det 1 915 driftsenheter som deltok i samdrift mot 922 i 1999.

Fra 2002 er det tilrettelagt for økt samarbeid og selskapsdannelse ved at alle foretak som driver landbruksproduksjon kan ytes produksjonstilskudd. Dette betyr at antall foretak i produksjoner utenom melkeproduksjonen som har to eller flere medlemmer, vil kunne øke.

Gjennomsnittsarealet pr. bruk i drift er stadig økende og var 169 dekar i 2002. Arealet på de driftsenhetene som går ut av drift overtas i hovedsak av andre driftsenheter ved salg eller utleie. Leid areal har økt med 50 pst. i perioden 1989-2001 og var i 2001 3,47 mill. dekar.

Det har gjennomgående vært en sterk strukturutvikling i alle produksjoner de senere årene. For korn har f.eks. gjennomsnittsarealet per driftsenhet økt fra 153 dekar i 1999 til 180 dekar i 2002. Gjennomsnittlig antall verpehøner har økt fra 783 til 999 i samme periode. Gjennomsnittlig besetningsstørrelse for driftsenheter med purker har videre økt med 33 pst. i perioden og utgjør 35 purker og ungpurker i 2002. Innenfor melkeproduksjonen har andelen kumelkprodusenter med kvote over 100 000 liter økt med 33 pst. i perioden 1999-2002, og utgjør 24 pst. av melkeprodusentene i 2002. I tillegg har melkeytelsen pr. ku økt i 2002, og forventes også å øke i 2003.

I 2001 var det 26 800 driftsenheter som hadde landbrukstilknyttet tilleggsnæring utenom skogbruk, og dette utgjorde ca. 2 200 årsverk. 47 pst. av driftsenhetene var lokalisert på Østlandet, 12 pst. i Agder og Rogaland, 19 pst. på Vestlandet, 15 pst. i Trøndelag og 7 pst. i Nord-Norge.

3.4 Geografisk utvikling

I perioden 1989-2002 har reduksjonen i antall driftsenheter relativt sett vært størst på Østlandet og i Nord-Norge. I 2002 var 40 pst. av driftsenhetene lokalisert på Østlandet, 9 pst. i Nord-Norge, 14 pst. i Agder/Rogaland, 14 pst. i Trøndelag, og 22 pst. på Vestlandet.

Reduksjonen i jordbruksareal i drift i perioden 1999-2002 har i hovedsak foregått på Østlandet. Arealet på Vestlandet og i Agder og Rogaland har økt i perioden, mens det har vært stabilt i de andre landsdelene. Dette må ses i sammenheng med reduksjonen i åpen åker arealene, som i stor grad er lokalisert på Østlandet, og en økning i eng- og beitearealene.

Den relative fordelingen av antall driftsenheter med ulike produksjoner mellom regioner har holdt seg forholdsvis stabil siden 1989, men det har likevel vært noen forskyvninger mellom regionene. For korn har det vært en forskyvning fra Østlandet til Trøndelag som følge av at den relative reduksjonen i antall driftsenheter med korn har vært størst på Østlandet. Også innen sau- og svineproduksjon har Østlandet hatt en sterkere reduksjon i antall driftsenheter enn landet for øvrig, mens Østlandet har fått en betydelig økt andel av grønnsaksproduksjonen i perioden.

3.5 Produksjons- og markedsutvikling

På slutten av 90-tallet påførte overproduksjonen produsentene store inntektstap og bidro til uønskede samfunnsøkonomiske kostnader. Markedet har i større grad vært i balanse fra og med 2001. For melk er det etter en lengre periode med overproduksjon, nå balanse i markedet og kvotene ble økt med 1 pst. både i 2002 og 2003. Også for kjøtt er markedsbalansen vesentlig bedret, og det er har delvis oppstått situasjoner med markedsunderskudd spesielt for storfe.

Totalt brutto pristap for jordbruket er beregnet til et mye lavere nivå i 2001 og 2002, enn tidligere år. Brutto pristap inkluderer pristap i forhold til avtalepris og økt omsetningsavgift utover avgift ved markedsbalanse og utgjør henholdsvis 22,3 mill. kroner i 2001 og 33,8 mill. kroner i 2002. Målprisene har i avtaleåret 2002/2003 vært lavere enn prisen som vil klarere markedet på råvarenivå for de fleste målprisvarene.

3.6 Bygdeutviklingsmidlene

Bygdeutviklingsmidlene (BU-midlene) skal bidra til å fremme lønnsom næringsutvikling på bygdene innen og i tilknytning til landbruket. Forvaltningen av de fylkesvise BU-midlene er delt mellom Fylkesmannens landbruksavdeling (FMLA) og Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND). For 2002 fikk fylkene til sammen tildelt 518 mill. kroner i BU-midler. Dette fordelte seg på 60 mill. kroner i tilretteleggende midler forvaltet av FMLA og 458 mill. kroner i bedriftsrettede midler forvaltet av SND, herav 273 mill. kroner til investeringsstøtte i tradisjonelt jord- og hagebruk.

Rapport 2002

SND har laget rapporten ”Fylkenes bruk av bygdeutviklingsmidler 2002”. I 2002 er det kommet inn 3 139 søknader om bedriftsrettede midler til SND. 15pst. av disse søknadene fikk avslag, men en del søknader blir stoppet før de blir registrert som avslag slik at avslagsprosenten i realiteten er noe høyere. FMLA har i 2002 innvilget BU-midler til 630 utrednings- og tilretteleggingstiltak, dette er en nedgang siden 2001. Nedgangen skyldes reduserte rammer. Tabell 3.2 viser fordelingen av midler og tiltak på de ulike formål og hvor stor andel av tiltakene som er kvinnetiltak.

Av 2 835 bedriftsrettede tiltak er 703 registrert som kvinnetiltak. Dette utgjør 25 pst., en nedgang på 6 prosentpoeng fra 2001. Av disse midlene har kvinnelige søkere mottatt 21 pst., en nedgang på 5 prosentpoeng fra 2001. 12 pst. av midlene til tradisjonelt jord- og hagebruk har gått til kvinner. Fylkene Nordland og Akershus representerer ytterpunktene med tanke på registrerte kvinnetiltak i 2002 med henholdsvis 16 pst. og 57 pst. av tiltakene.

Tiltak som fører til at flere næringsutøvere samarbeider er et av resultatmålene. Det er registrert en markert økning både hva gjelder søknadsinngang og tilsagn for saker som gjelder samdrift. I 2002 er det gitt tilsagn til 65 samdrifter, i hovedsak innen melkeproduksjon. Rapporten viser at 70 pst. av BU-midlene gikk til tiltak i kommuner innenfor det distriktspolitiske virkeområdet i 2002. Det er en liten økning fra 2001. Av midlene til tradisjonelt landbruk er tildelingen til kommuner med distriktspolitisk status 74 pst. I 2001 var tilsvarende andel 72 pst.

Investeringsstøtte til tradisjonelt jord- og hagebruk skal avpasses de nasjonale markedsforholdene. I 2002 fikk 1 538 søkere innvilget tilskudd/investeringslån til tradisjonelt husdyrhold, mot 1 670 i 2001. I 433 saker (28 pst. av sakene) førte investeringene til økt produksjonsomfang. Dette er en markert økning siden 2001. 105 søknader medførte økninger til produksjonsomfang over 2 årsverk.

Utrednings- og tilretteleggingstiltak som forvaltes av FMLA omfatter tiltak som mobilisering, infrastruktur, lokalsamfunnstiltak, strukturtiltak, overrislingstiltak og utredninger. Denne tiltaksgruppen er vesentlig i forhold til ungdoms- og rekrutteringstiltak.

De sentrale BU-midlene nyttes til prosjektrettet virksomhet og tiltak av landsomfattende karakter. Midlene nyttes i hovedsak til kunnskapsutviklingsprosjekter innen næringsutvikling. Ett av prosjektene er markedssamarbeidet mellom landbruket og Norges Turistråd som har pågått siden 1991. Formålet med samarbeidet er å bygge opp under den natur- og kulturbaserte reiselivsnæringen og bidra til å øke lønnsomheten i småskala reiselivsbedrifter i bygdene. Markedssamarbeidet er evaluert, omorganisert og videreføres nå for perioden 2000-2005 i tråd med tilrådingene i evalueringen. I 2002 ble det brukt 10 mill. kroner fra sentrale BU-midler til samarbeidet. Rammen for de sentrale BU-midlene var i 2002 på 35 mill. kroner. Av dette var 26,26 mill. kroner avsatt til særskilte formål gjennom jordbruksoppgjøret. I 2002 er 17,9 mill. kroner brukt på nasjonale pilotprosjekter, 7,5 mill. kroner er brukt på nasjonale FoU-prosjekter, 9,8 mill. kroner på nasjonale referanseprosjekter, 1,2 mill. kroner på regionale/fylkesovergripende prosjekter, 1 mill. kroner på kulturell infrastruktur og 0,7 mill. kroner på konfliktforebyggende tiltak reindrift/jordbruk.

3.7 Utviklingen i sysselsetting i jordbruket

Jordbruket sto for 3,6 pst. av samlet sysselsetting i 2002, målt som årsverk i jordbruket relativt til sysselsatte normalårsverk. I tillegg leverer mange foretak varer og tjenester til landbruket, og det er en omfattende virksomhet knyttet til foredling og omsetning av landbruksvarer.

Tabell 3.3 viser at det på 90-tallet var en gjennomsnittlig nedgang i sysselsettingen i jordbruket på 2 ¹/2 pst. pr. år. Denne utviklingen har akselerert fra 1999 til 2002, hvor antall årsverk har blitt redusert med 3,9 pst. pr. år. Regnet i antall timeverk i jordbruket, har nedgangen vært 5,4 pst. pr. år fra 2000 til 2002. Forskjellen i utvikling i årsverk og timeverk skyldes korrigering av timetallet pr. årsverk for en femte ferieuke for andre grupper. Dette er gjort ved å redusere timer pr. årsverk fra 1875 timer i 2000 til 1860 timer i 2001 og 1845 timer i 2002.

3.8 Likestilling og rekruttering

Andelen kvinner som overtar gårdsbruk øker. Av de som overtok gårdsbruk i årene 1999-2001 var 62 pst. menn og 35 pst. kvinner. Andelen kvinner var høyest i Nordland med 43 pst. og lavest i Nord-Trøndelag med 28 pst. Med ett unntak økte andelen av kvinnelige eiere som følge av eierskiftene i alle fylker i denne perioden.

Omtrent like mange kvinner som menn overtok de minste driftsenhetene, og forskjellen mellom kjønnene i antall overdragelser økte med størrelsen på driftsenheten. 44 pst. av alle som overtok gårdsbruk under 100 daa i perioden 1995-99 var kvinner, mens bare 13 pst. av gårdsbruk over 500 daa ble overtatt av kvinner, viser tall fra Budsjettnemnda for jordbruket.

Kvinner er eldre enn menn som nye eiere av gårdsbruk. Situasjonen er imidlertid annerledes for aktive brukere. Kvinner som aktivt driver gård er gjennomgående litt yngre enn menn. Dette gjelder både for store og små bruk og i de fleste fylkene, ifølge Budsjettnemnda.

Arbeidsinnsatsen i jordbruket er fortsatt avtakende både for kvinner og menn, men reduksjonen er sterkere for kvinner. Andelen kvinnelige brukere og eiere har økt og andelen kvinnelige brukere er nå på om lag 13 pst. Til sammenligning utfører kvinnene nå 24 pst. av arbeidet. Kvinnene utfører arbeid både som bruker, ektefelle eller samboer til brukeren, som familiemedlem og som annen hjelp.

Generelt er lang utdanning vanligere blant kvinner enn blant menn som eier eller driver gårdsbruk, og lang utdanning er vanligere jo større gården er for begge kjønn. Landbruksutdanning spesielt er vanligere blant de som driver større gårdsbruk. Menn dominerer når landbruksutdanning er høyeste utdanning i alle aldersgrupper, og særlig blant unge menn. De unge kvinnene som har overtatt gård har et langt høyere utdanningsnivå enn menn, men de velger sjeldnere en lang landbruksutdanning. Kvinner legger mer vekt på en utdanning utenfor landbruket.

3.9 Miljø

Landbruksdepartementet la i 2001 fram en 4-årig handlingsplan for miljø som klargjør miljømålsettingene i landbrukssektoren og de tiltak som er tenkt iverksatt i denne fireårsperioden. Planen er et viktig styringsverktøy for satsingen på miljø i jordbruket.

3.9.1 Miljøprogram og miljøplan

Det har som oppfølging av St.prp. nr 65 (2001-2002) Om jordbruksoppgjøret 2002 vært nedsatt en partsammensatt arbeidsgruppe som har utarbeidet et forslag til miljøprogram, jf. kap 7.

Miljøplanforskrift ble fastsatt i 15. januar 2003 og den skal bidra til en mer miljøvennlig jordbruksproduksjon og til at miljøgoder vedlikeholdes og forbedres. Miljøplanen er obligatorisk for alle foretak som mottar produksjonsstøtte. Det er igangsatt et informasjonsarbeid, miljøplanråd, som skal sikre god innføring. Dette har stor oppslutning og positiv mottakelse, og dette arbeidet forsetter i 2003 og 2004.

3.9.2 Overvåking

Det er viktig å opparbeide god kunnskap om økologiske prosesser, miljøtilstand og om effekter og tiltak for best mulig virkemiddelutforming for å nå miljømålene i landbrukspolitikken. Jordbruket har to større overvåkingsprosjekter. De er Jordsmonnsovervåkningsprogrammet (JOVÅ) og overvåkingsprogrammet for jordbrukets kulturlandskap (3Q). Resultatene fra overvåkingsprogrammene vil inngå i den samlede resultatkontrollen for miljøarbeidet i jordbruket.

3.9.3 Miljøvennlige driftsformer og produksjon av miljøgoder

Områdetiltak

Satsingen på helhetlige større miljøtiltak som knyttes til både vassdrag og kulturlandskap (områdetiltak) har hatt en positiv utvikling, og virker til å generere større miljøengasjement og innsats lokalt.

Miljøvennlige driftsformer

Tabell 3.4 gir en oversikt over et utvalg av innsatsen for å fremme miljøvennlige driftsformer. Oppslutningen om tiltaket endra jordarbeiding har hatt en liten økning fra 2001 til 2002, på tross av at tilskuddssatsene ble justert ned ved fjorårets jordbruksoppgjør. Det er videre vært å merke seg økningen av tiltaket grasdekte vannveier som er på hele 66 pst. til ca. 240 km. Dette er et tiltak som har stor lokal gevinst.

Den overordnede målsetningen i Handlingsplan for redusert risiko ved bruk av plantevernmidler (1998-2002)var å redusere risiko for helse- og miljøskader ved bruk av plantevernmiddel med 25 pst. i planperioden. En rekke tiltak har blitt gjennomført og iverksatt som en oppfølging av planen.

Med utgangspunkt i plantevernmidlenes egenskaper og kalkulert risiko, og med grunnlag i omsetningsstatistikken, er det utarbeidet en målemetode og indikatorer for å beskrive utviklingen over tid i helse- og miljørisiko ved bruk av plantevernmidler. Risikotallene har blitt regnet med utgangspunkt i omsetningsstatistikken, og ikke reelle bruksdata. En sammenligning av gjennomsnittet for 1996-97 med gjennomsnittet for 2001-2002 viser en liten reduksjon i omsetning (8 pst.), men en markert reduksjon i helserisiko (33 pst.) og i miljørisiko (37 pst.). Selv om en bør være forsiktig med å legge for mye vekt på slike indikatortall, særlig når datagrunnlaget ikke er entydig, synes trenden klar; det har vært en markert risikoreduksjon i handlingsplanperioden, både for helse og for miljø. En ny bruksstatistikk for plantevernmidler utarbeidet av Statistisk sentralbyrå vil på sikt gjøre det mulig få sikrere tall på risikoutviklingen.

Programmet for økt omsetning av produkter basert på våtorganisk avfall og slam (ORIO) (2000-2004) er etablert av Landbruksdepartementet og Miljøverndepartementet sammen med ulike organisasjoner i tilknytning til jordbruket og avfallsbransjen. I 2002 ble det startet opp 12 nye prosjekter med støtte fra ORIO-programmet. 11 tidligere etablerte prosjekter fortsetter videre i 2003. Totalbudsjettet for alle prosjektene er på 35,0 mill. kroner, hvorav 15 mill. kroner fra ORIO-programmet. For 2003 går Miljøverndepartementet inn med 3,5 mill. kroner og Landbruksdepartementet 2,3 mill. kroner.

Miljøgoder

Ivaretakelse og produksjon av felles miljøgoder er en sentral del av landbrukspolitikken. Tabell 3.4 viser et utvalg av resultatet fra arbeidet med miljøgoder i 2002. Det har vært en markant økning i skjøttet areal med biologisk mangfoldverdier. Totalt sett har interessen for tiltak knyttet til kulturlandskap vært forholdsvis stabil de seneste årene.

Det er en nedgang på 2 pst. i antall setre med aktiv melkeproduksjon fra 2001 til 2002. Dette lar seg i stor grad forklare gjennom antall bruk som har solgt melkekvote.

Forvaltingen av landbruksgenetiske ressurser i Norge ble styrket i 2002 med oppretting av sekretariat for henholdsvis Genressursutvalget for kulturplanter og Genressursutvalget for skogstrær, samt for Norsk Genressursråd. Sammen med sekretariatet for Genressursutvalget for husdyr har disse ansvar for å gjennomføre vedtak gjort av de respektive utvalgene og iverksette tiltak i henhold til handlingsplaner. I 2002 ble det satt i gang prosjekter for til sammen 5,3 mill. kroner innenfor sektoren. Det er et utstrakt samarbeid mellom genressursutvalgene og genressursrådet. Et eksempel på dette er informasjonssamarbeid hvor en i 2002 opprettet nettsiden www.genressurser.no som en del av et felles informasjonsprosjekt.

3.9.4 Jordvern og arealbruk

De foreløpige tallene for omdisponering av jordbruksareal for 2002 viser at i underkant av 15 000 dekar dyrka mark og i overkant av 4 000 dekar dyrkbar mark er vedtatt omdisponert etter jordloven og plan og bygningsloven. Dette er på tilsvarende nivå som foregående år. Det er mest omdisponert dyrka mark i Rogaland og Vestfold.

3.10 Økologisk jordbruk

Tabellen under viser hvordan den økologiske primærproduksjonen og markedet for økologiske produkter har utviklet seg fra 2001 til 2002. Generelt sett har utviklingen innen primærproduksjonen gått i riktig retning, mens man har opplevd en stagnasjon i markedsutviklingen.

3.10.1 Utvikling i primærproduksjonen

Andelen økologisk jordbruksareal, arealer i karens inkludert, har økt fra 2,6 pst i 2001 til 3,3 pst. i 2002, noe som tilsvarer en tilvekst på ca. 58 700 daa. For å nå tiprosentsmålsettingen må det fra 2003 i gjennomsnitt legges om ca. 96 400 daa pr. år.

Veksten i det økologiske kornarealet har vært betydelig de siste årene og denne trenden er videreført i 2002. Foreløpige tall fra møllene for vekstsesongen 2002, viser en økning i innveid mengde korn på ca. 90 pst. Den største andelen av kornet avregnes som fôrkorn. Av den samlede tilførselen er 257 tonn hvete og 27 tonn rug avregnet som matkorn.

Det er fremdeles store utfordringer knyttet til å dekke behovet for økologisk mat- og fôrkorn. I 2002 ble det igangsatt et nasjonalt pilotprosjekt i Oslo og Akershus. I prosjektet arbeides det for å få kornbønder interessert i økologisk korndyrking gjennom ulike metoder, bl.a. utbygd veiledningstjeneste, mottaksapparat, demonstrasjonsfelt, forsøk, kurs, samarbeid og forvaltning.

Også i 2002 var utviklingen i arealer som brukes til økologisk potet- grønnsaks-, urte- og fruktproduksjon liten. Dette medfører at selvforsyningsgraden av frukt og grønnsaker er lav og at det også er importbehov for økologiske frukt- og grøntprodukter i perioder hvor tollsatsene er høye. Det ble i 2002 igangsatt et nasjonal pilotprosjekt innen økologisk frukt- og bærproduksjon. Det arbeides også for å etablere et nasjonalt pilotprosjekt innen økologisk veksthusproduksjon.

3.10.2 Markedsutviklingen for økologiske produkter

Sammenlignet med 2001, har markedsutviklingen for økologiske produkter stagnert noe i 2002.

Andelen innveid økologisk melk har økt. Mengden økologisk melk som når markedet har også økt, men økningen tilsvarer ikke produksjonsøkningen.

Når det gjelder økologisk kjøtt, har det vært begrenset økning i både i tilført mengde og den mengden som når markedet. Andelen av total økologisk kjøttproduksjon som når markedet som økologisk har vært stabil fra 2001 til 2002. Norsk kjøttsamvirke ved Gilde lanserte i 2002 frosne økologiske kjøttkaker og karbonader.

Den økologiske eggproduksjonen gikk noe ned i 2002, trolig som en konsekvens av sykdom hos en av de store eggprodusentene. Det har imidlertid vært en positiv utvikling når det gjelder omsetning av økologiske egg, og hele 82 pst av produksjonen når nå markedet som økologisk produkt. Det er videre positivt at det i løpet av 2002 har kommet økologisk kylling på markedet.

3.10.3 Handlingsplan for økologisk produksjon og omsetning

Handlingsplanen for økologisk landbruk er revidert. Den første planen omhandlet i første rekke tiltak knyttet til utvikling av markedet for økologiske produkter. Den rullerte planen omfatter tiltak knyttet til utvikling av hele den økologiske verdikjeden. Planen, som er utarbeidet av Styringsgruppen for økologisk landbruk (jf. St. prp. 65 (2001-2002)), har vært ute på bred høring. Høringssvarene gav god oppslutning om både statusbeskrivelsen og de strategier og tiltak planen skisserer.

Handlingsplanen skisserer fire strategier for det videre arbeid til og med 2009:

1. Øke produksjonen av norske økologiske landbruksprodukter som grunnlag for en hensiktsmessig foredling og omsetning

2. Stimulere til en kvalitets- og produktutvikling innen primær- og sekundærledd hvor kvaliteter ved økologisk produksjon og økologiske produkter vektlegges, for derigjennom å styrke verdiskapingen i landbruket

3. Øke kunnskap om økologisk landbruk og økologiske produkter, herunder idégrunnlaget blant produsenter, markedsaktører, forbrukere og myndigheter

4. Stimulere til å bedre vareflyten fra primærproduksjon til sluttmarked

Innenfor hvert av de fire strategiområdene, skisserer handlingsplanen videre et bredt sett med tiltak for planperioden 2003-2006. Viktige satsingsområder er:

• Tilstrebe stabile rammevilkår for primærprodusentene, herunder et stabilt og forutsigbart regelverk, et godt fungerende veiledningsapparat, sikker avsetning for produktene og tilstrekkelige tilskuddsordninger.

• Utvikling av et bredt produktsortiment med kvaliteter som tilfredsstiller forbrukernes behov; herunder stimulere til videre forskning og utvikling og understøtting av nettverksbygging mellom aktører som foredler og omsetter økologiske produkter.

• Videreutvikle samarbeidet mellom ulike aktører for å få en mer samordnet informasjonsformidling rettet mot forbrukere; herunder vurdere delfinansiering av markedsføringskampanjer for økologiske produkter.

• Sikre at den økologiske produksjonen når fram til forbrukeren som økologisk produkt; herunder stimulere til tiltak som fører til forpliktende samarbeid mellom aktører i verdikjeden fra jord til bord og etablere midlertidige ordninger med økonomisk støtte til aktører som best løser de logistikkmessige utfordringene.

3.11 Kostnadsutviklingen

På kostnadssiden er det i hovedsak kraftfôrkostnadene og i noen grad kapitalkostnadene som er direkte påvirket av jordbruksoppgjøret. Kostnadsutviklingen er av avgjørende betydning for inntektsmulighetene i jordbruket. Tabell 3.6 viser kostnadsutviklingen i jordbrukssektoren, beregnet av Budsjettnemnda for jordbruket. Kostnadsendringene inkluderer både volum- og prisendringer.

Fra 2001 til 2002 økte de totale kostnadene med nærmere 4 pst. Av de store kostnadsøkningene, utgjorde økningen i kostnadene til kunstgjødsel og kalk 108 mill. kroner og posten ”andre kostnader” 179 mill. kroner. I tillegg bidro lav prisstigning til økt realrente. Dette utgjorde alene 437 mill. kroner.

Budsjettnemnda har budsjettert med en kostnadsreduksjon på 2,1 pst. i 2003. Driftskostnadene er budsjettert å øke med 1,5 pst., mens kapitalkostnadene er budsjettert til å synke med 8,5 pst.. Årsaken til den sterke reduksjonen i kapitalkostnadene er lavere realrente.

Jordbrukets omsetningsorganisasjoners totale kostnader pr. enhet mottatt råvare har for de siste 5 årene økt betydelig mer enn konsumprisindeksen. Noe av kostnadsøkningen kan forklares med volumendringer, utvikling i foredlingsgrad og regnskapsmessige disposisjoner.

3.12 Inntektsutviklingen

For jordbrukere som selvstendig næringsdrivende er det flere forhold som påvirker inntektene det enkelte år. Utøverne har selv ansvaret for å utnytte de muligheter jordbruksoppgjøret og markedet gir.

3.12.1 Inntektsmulighetene i jordbruket

Inntektsutviklingen for jordbruket vurderes med utgangspunkt i normaliserte regnskaper i Totalkalkylen, avgitt fra Budsjettnemnda for jordbruket. Totalkalkylen omfatter landbruksbefolkningens inntekter fra tradisjonelt jord- og hagebruk, og inkluderer strukturendringer. Inntekter, kostnader og arbeidsforbruk knyttet til skogbruk og en del tilleggsnæringer er ikke med, bortsett fra kjøreinntekter for utstyr som er kostnadsført i totalregnskapet. Totalkalkylens normaliserte regnskaper vil derfor ikke gi et fullstendig bilde av utviklingen i landbruksbefolkningens samlede inntektsforhold.

Revisjon av dataserier og beregningsprinsipper gjør at både beregnet inntektsnivå og inntektsutvikling kan variere mellom beregningsår. Totalkalkylen har dermed ikke samme presisjonsnivå som lønnsstatistikk og inntektsutviklingen bør vurderes over noe tid.

Kilde: Kilde: Budsjettnemnda for jordbruket.

Figur 3.1 viser vederlag til arbeid og egenkapital pr. årsverk etter normaliserte regnskaper i Totalkalkylen. Totalkalkylen gjøres opp før skatt. Fra og med inntektsåret 2000 ble det innført et skattefradrag for jordbruket, og dette kommer ikke inn i Budsjettnemndas beregninger. Jordbruksfradraget ble utvidet i 2002 til et inntektsavhengig fradrag. Inntektsvirkningen av jordbruksfradraget er lagt til i figur 3.1 og tabell 3.7. Det er regnet med en inntektsvirkning pr. årsverk på 4 300 kroner i 2000, 8 900 kroner i 2001, 10 900 kroner i 2002 og 13 200 kroner i 2003. Tabellen viser en stabil nedadgående trend i arbeidsforbruket i jordbruket og i antall bruk. Inntektsutviklingen i perioden må ses i sammenheng med denne effektiviseringen i jordbruket.

På grunn av variasjonen i inntektene i jordbruket mellom årene, vil beregning av den underliggende inntektsutviklingen være avhengig av hvilke år en tar utgangspunkt i. Årlig prosentvis endring i inntekt pr. årsverk utgjør 1,3 pst. i perioden 1992-2002 og 1,7 pst. pr. år i perioden 1997-2002. Inkludert jordbruksfradraget var årlig prosentvis endring i inntekt pr. årsverk 2,1 pst. i perioden 1992-2002 og 3,2 pst. i perioden 1997-2002. For perioden 2001-2003, hvor tallene for 2003 utgjør prognosert inntekt i henhold til Totalkalkylen for jordbruket før avtale, vil årlig prosentvis endring i inntekt pr. årsverk utgjøre 7,4 pst, og inkludert jordbruksfradraget 8,4 pst.

Tabell 3.7 viser utviklingen i vederlag til arbeid og egenkapital de siste 2 årene og budsjettert utvikling for 2003 i følge Budsjettnemnda for jordbrukets normaliserte regnskaper. Årsakene til svingningene er blant annet betydelig variasjon i realrenta. Prisstigningen har svingt fra 3 pst. i 2001 til 1,3 pst. i 2002, og er prognosert til 3 pst. i 2003. Dette kombinert med en prognosert rentereduksjon i 2003, gir betydelig lavere realrente i 2003 enn 2002, og slår ut i reduksjon i totale kostnader. Videre har reduksjonen i antall årsverk akselerert de siste årene.

Budsjettnemndas Referansebruksberegninger viser en prognosert endring fra 2002 til 2003 for de ulike referansebrukene i intervallet minus 5 400 kroner til pluss 7 400 kroner pr. årsverk. Årsaken til at inntektsøkningen i Referansebruksberegningene er mindre enn i Totalkalkylen er bl.a. at kapitalslitet i Referansebruksberegningene beregnes ut fra historisk kost. Det oppstår dermed ingen prisstigningsgevinst på lånt kapital som følge av økt prisstigning i 2003, slik det gjør i Totalkalkylen hvor kapitalslitet beregnes prinivåjustert. Videre blir nedgangen i arbeidsforbruket ikke fanget opp like raskt i Referansebruksberegningene som i Totalkalkylen.

Budsjettnemnda for jordbruket har på bakgrunn av driftsgranskingene beregnet årlig produktivitetsendring de siste 8 år, inkludert arbeidsforbruk, for hovedproduksjonene. Produktivitetsendringene i kroner pr. årsverk utgjør for korn 7000 kroner, melk og storfeslakt 2 700 kroner, 2 600 kroner for korn/gris og 1 100 kroner for sau. Til sammenligning viste tilsvarende beregning i fjor 14 000 kroner for korn, 1500 kroner for melk og storfeslakt, 300 kroner for sau og 2 600 kroner for korn/gris pr. årsverk.

Beregningene viser at den betydelige produktivitetsframgangen vi har hatt i kornproduksjonen de senere årene er i ferd med å flate ut. Innenfor melkeproduksjonen er det derimot en tendens til økende produktivitet, bl.a. som følge av økt ytelse etter at kvotene er økt. Budsjettnemnda har beregnet inntektsutslag av dette på vel 1000 kroner pr. årsverk pr. år fra 2001 til 2003 i tillegg til produktivitetsendringen beregnet på historiske data.

Overføringene til jordbruket

Netto overføringer i faste kroner var høyest i første halvdel av 1980-årene og er redusert fram til 1997. Budsjettoverføringene økte i perioden 1998-2000 når det er tatt hensyn til inntektsfradraget i jordbruksinntekt, mens de ble redusert i 2001 og 2002. Tall fra OECD viser at Norge sammen med Sveits, Korea, Japan og Island har den mest omfattende jordbruksstøtten blant OECD-landene.

OECDs PSE-analyser (Producer Support Estimate) viser næringsstøttens andel av jordbrukets samlede brutto inntekt. Beregningene omfatter både budsjettstøtte og virkning av importbeskyttelsen (skjermingsstøtte), dvs. forskjellen mellom verdensmarkedspris og norsk pris. Beregningene skal i prinsippet gi et totalmål for støtte, og omfatter også næringsspesifikke skatte- og avgiftslettelser. For Norges del er jordbruksfradrag i skatteligningen og avgiftsfritak på diesel eksempler på avgiftslettelser som inkluderes i beregningene. Avgiften på plantevernmidler som tidligere ble trukket fra beregnet støtte, skal ikke lenger trekkes fra fordi de er generelle avgifter. PSE-prosenten gir indikasjon på støttenivået. Den bør ikke brukes til nøyaktig sammenligning mellom land, fordi det er variasjon mellom land i hvor stor andel av jordbruksproduksjon og virkemidler som er inkludert i beregningen. Støttenivået i Norge målt ved PSE-prosenten har endret seg lite de siste ti årene og var i 2001 på 67 pst. Dette innebærer for øvrig at næringsstøtten overstiger samlet vederlag til arbeid og egenkapital. Endringer i PSE-prosenten kan skyldes både endringer i det interne støttenivået og også valutakurser, men særlig vil endringer i verdensmarkedspriser ha stor betydning.

Norge er et av de land med størst andel produksjonsnøytral støtte i forhold til total støtte. Det siste tiåret har det skjedd en betydelig dreining i virkemiddelbruken fra pristilskudd til mer produksjonsnøytrale virkemidler både i Norge og andre land. Dette har vært gjort bl.a. for å redusere tilskuddenes produksjonsdrivende effekt og for å redusere intensiteten i produksjonen. Det er viktig å være oppmerksom på at OECDs system for støtte målt i PSE ikke direkte kan sammenliknes med WTOs inndeling av internstøtte, bl.a. fordi WTO-beregningene benytter administrerte priser og verdensmarkedspriser fra 1986-88 til å beregne "skjermingsstøtten". "Skjermingsstøtten" i WTO-beregningene angir derfor ikke et lands aktuelle skjermingsstøtte. Når det gjelder Norges forpliktelser på internstøtte vises det til kap. 5.

CSE (Consumer Support Estimate) er et uttrykk for den implisitte skatt som pålegges forbrukerne som følge av landbrukspolitikken (negativ verdi fordi det er en overføring fra forbrukerne). Norges prosentvise CSE var i 2001 på –48 pst. I gjennomsnitt for OECD var CSE på –23 i 2001.

3.12.2 Lønnsutviklingen for andre grupper

Tabell 3.8 viser lønnsutviklingen fra 2001 til 2002, samt for perioden 1992-2002 for en del grupper. Inntektsutviklingen for selvstendige næringsdrivende er ikke tatt med. Det statistiske materiale er svakere for denne gruppen og vil normalt svinge mer enn for andre.

Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene har i rapport av 28. mars 2003 beregnet lønnsoverhenget inn i 2003 for hovedgrupper av lønnstakere. Overhenget beskriver hvor mye lønnsnivået ved utløpet av et år ligger over gjennomsnittet for året. Det forteller dermed hvor stor lønnsveksten vil bli fra et år til det neste, dersom det ikke gis lønnstillegg eller foregår strukturendringer i det andre året. Beregningsutvalgets anslag for lønnsoverhenget inn i 2003 i en del områder ligger i området 1¼ til 5,3 pst. Gjennomsnittlig overheng for alle grupper anslås til 2¾ pst. Dette er 1 prosentpoeng høyere enn til 2002, og 0,3 prosentpoeng høyere enn til 2001.

3.12.3 Lønnsoppgjørene i 2003

For de fleste områdene er det i år et mellomoppgjør. Det er knyttet usikkerhet til anslag på årslønnsveksten fra 2002 til 2003 for ulike grupper. I en del områder er lønnsoverhengene fra 2002 høye og det er også til dels avtalt tillegg i 2002 med virkning fra 2003. I en uttalelse fra Kontaktutvalget i januar 2003 sa partene i arbeidslivet seg enig i at lønnsveksten i Norge måtte komme ned mot lønnsveksten hos våre handelspartnere. Den delen av næringslivet som var utsatt for konkurranse fra utlandet skulle derfor være retningsgivende for de øvrige oppgjørene. Avtalen i LO/NHO området har en ramme for årslønnsveksten på i underkant av 4 pst. Avtalen som er inngått i HSH/LO/YS-området har fulgt opp intensjonene fra Kontaktutvalgets uttalelse. Det samme gjelder oppgjørene i stat og KS-området, hvor det ble enighet om at det ikke skulle gis tillegg i år.

Inntektsutviklingen for selvstendig næringsdrivende vil avhenge av fortjenesteutviklingen. Her vil bl.a. konkurransesituasjonen overfor utlandet, herunder pris- og avsetningsforholdene på eksportmarkedene og valutakursutviklingen, spille inn.