1. Innledning

ILOs 84. internasjonale arbeidskonferanse ble holdt i Geneve 8.-22.10.96. Konferansen var i liten grad preget av politiske konflikter, slik at man fikk konsentrert seg om de faglige spørsmålene. Trepartsmøtet var preget av et godt samarbeidsklima mellom partene. Dette førte til god framdrift og resultater som fikk bred oppslutning mellom deltakerne.

Følgende konvensjoner og rekommandasjoner ble vedtatt med bredt flertall:

• Labour Inspection Convention of Seafarers» working and living conditions, 1996

• Recommendation concerning the inspection of Seafarers» working and living conditions 1996

• Convention concerning Seafarers» hours of work and the manning of ships, 1996

• Recommendation concerning Seafarers» wages and hours of work and the manning of ships, 1996

• Convention concerning the recruitment and placement of Seafarers, 1996

• Recommendation concerning the recruitment and placement of Seafarers, 1996

• Protocol of 1996 to the Mercant Shipping (Minimum Standards) Convention, 1976.

2. Delegasjonen

Regjeringsrepresentanter:

Byråsjef Thomas Kobro, delegert, delegasjonens leder, Utenriksdepartementet

Avdelingsdirektør Arne Flåtrud, delegert, Sjøfartsdirektoratet

Rådgiver Odd Bruaas, rådgiver, Kommunal- og arbeidsdepartementet

Førstekonsulent Kirsti Bjørkhaug, rådgiver, Sjøfartsdirektoratet

Arbeidsgiverrepresentanter:

Advokat Edith Middelfart, delegert, Arbeidsgiverforeningen for skip og offshorefartøyer

Direktør Astrid Steen, rådgiver, Fred Olsen & Co

Arbeidstakerrepresentanter:

Forbundssekretær Anne-Beth Skrede, delegert, Norsk Sjømannsforbund

Førstesekretær Bjørn Degerud, rådgiver, Det norske maskinistforbund

Forhandlingsleder Hans Olav Isaksen, rådgiver, Norsk Sjøoffisersforbund

3. Den norske delegasjonens arbeid

I motsetning til tidligere sjøfartskonferanser holdt den norske delegasjonen daglige fellesmøter. Dette viste seg å være vellykket under denne konferansen. Ulike synspunkter ble presentert og diskutert, og på flere vesentlige punkter oppnådde man enighet eller forståelse for partssynspunkter. Dette styrket arbeidet med å få gjennomslag for norske synspunkter til de enkelte instrumenter.

Partsrepresentantene deltok også på fellesmøter på henholdsvis arbeidsgiver- og arbeidstakersiden. For første gang under sjøfartskonferansene ble det også holdt formaliserte fellesmøter mellom regjeringsrepresentantene hvor saker på komitenivå ble diskutert. Dette viste seg å være vellykket, ved at man på denne måten fikk klarlagt de ulike synspunktene og i størst mulig grad harmonisert disse før fellesmøtene.

Delegasjonen holdt kontakt med stater det var naturlig å samarbeide med. Det var et særlig godt samarbeid med den danske delegasjonen, som vi i fellesskap med fremmet en rekke forslag til endringer av tekstene. Norske synspunkter var i stor grad sammenfallende med tyske, nederlandske, britiske og danske holdninger.

4. Revisjon av Labour Inspection Recommendation, 1926 No. 28

I arbeidskomiteen deltok Bruaas.

Sekretariatets forslag gikk ut på å omgjøre nåværende rekommandasjon til en konvensjon med en ny rekommandasjon. Norges holdning til forslaget var at man ikke kunne akseptere en årlig inspeksjon av arbeidsmiljøet, da dette ville medføre omfattende arbeidsoppgaver for Sjøfartsdirektoratet. Samtidig var det ønskelig at også arbeidsmiljø m.v. ble fulgt opp med en form for ettersyn. Norge foreslo derfor sammen med Danmark at en årlig inspeksjon også kunne foretas av verneombudsordningen når denne var fastlagt ved lov. Dette fikk liten støtte. Kompromissløsningen ble at det i utgangspunktet skal være en inspeksjon med intervaller som ikke overstiger tre år, og der det er praktisk helst hvert år. Det er adgang til å delegere inspeksjonen. Konvensjonen omfatter skip over 500 BT. Et forslag om at konvensjonen også skal åpnes for havnestatskontroll gikk bl.a. Norge imot, da det bør være flaggstaten som følger opp dette i tråd med reglene i nasjonal lovgivning. Forslaget nådde ikke fram.

Konklusjonen blir at tekstens utforming bør kunne tas med i opplegget til ISM-sertifiseringen, hvor bl.a. arbeidsforholdene om bord skal følges opp i en treårs-periode. Den største utfordringen vil ligge i tidsintervallet for inspektøren til å kontrollere tariffavtaler m.v. samt kompetanse til inspektørene på området.

Rekommandasjonen inneholder detaljer om hvordan inspeksjonen skal gjennomføres slik at denne blir i størst mulig grad harmonisert mellom landene.

5. Revisjon av Wages, Hours of Work and Manning Convention, 1958 No. 109 og Recommendation, 1959

I arbeidskomiteen deltok Flåtrud og Kobro.

Eksisterende konvensjon av 1958 er ratifisert av Norge med forbehold for konvensjonens artikler om lønn. Den har ikke trådt i kraft. Årsaken til dette er at flertallet av medlemslandene ikke ønsker å konvensjonsfeste bestemmelser om lønn, da dette i de fleste land er overlatt til partene å framforhandle gjennom tariffavtaler.

Fra norsk side ønsket vi derfor å løfte ut alle artikler om lønn over til en rekommandasjon. Dette har vært forsøkt under tidligere revisjonskonferanser uten at man har lykkes i dette. Ut i fra denne bakgrunn kom man denne gang fram til enighet om at lønnsspørsmål flyttes over til en rekommandasjon, som arbeidslivets parter forhandlet fram. Denne fastsetter en minstelønnsstandard som partene kan reforhandle etter nærmere retningslinjer.

I tillegg til dette forhold hadde Norge to hovedønsker, nemlig størst mulig grad av harmonisering med tilsvarende bestemmelser i STCW-konvensjonen og en fleksibilitet i forhold til dens anvendelsesområde, og da særlig for innenriks fergefart.

Gjeldende konvensjon fastsetter en standard som innebærer at arbeidstiden skal, som for andre arbeidstakere, baseres på en åtte timers arbeidsdag med en fridag pr. uke, og fri på offentlige fridager.

Grensene for lengste tillatte arbeidstid og minste tillatte fritid ble gjenstand for en lengre debatt. Det var innlevert 14 endringsforslag til sekretariatets utkast på dette punkt. Danmark og Norge fremmet et forslag som var mest mulig i tråd med STCW-konvensjonen, og som åpnet for en fortsatt bruk av tovaktssystemet. Resultatet ble kompromissløsningen hvor våre behov ble ivaretatt. Det kan velges mellom et system hvor arbeidstiden skal være maksimalt 14 timer i en 24 timers periode og 72 timer i en sju dagers periode eller en minimum hviletid på 10 timer i en 24 timers periode og 77 timer i en sju dagers periode. Slik hviletid kan ikke deles i mer enn to med minst en periode på seks timer, og tiden mellom to hvileperioder må ikke overstige 14 timer. Ved «stand by» vakter, f.eks. ved ubemannet maskinrom skal det tas hensyn til hviletidbestemmelsene dersom vedkommende blir kalt ut til arbeid. Det er en mulighet på visse vilkår å gjøre unntak gjennom lov eller tariffavtaler bl.a. i forhold til skip med korte reiser og særlige vaktordninger. For ikke å skape tvil i forhold til STCW-konvensjonen ble det vedtatt en resolusjon som peker på at dette unntaket ikke skal brukes til å vedta mindre strenge regler for vaktgående personell enn det som er vedtatt i STCW-konvensjonen. Arbeidsordningene skal utformes i et standardformat i skipets arbeidsspråk samt engelsk og være oppslått om bord. Det skal videre registreres arbeidstid og hviletid for den enkelte, og myndighetene skal med passende intervaller kontrollere slik registrering.

Det er adgang til å unnta fra konvensjonens krav for skip som har korte seilingsstrekninger eller særskilte arbeidstidsordninger.

Det er videre anledning til å fastsette unntak for ferger i innenriks fart i art. 6, para. 4.

Spørsmålet om forholdet mellom STCW-konvensjonen og denne konvensjonen må vurderes nærmere.

6. Placing of Seamen Convention, 1920, No. 9

Norsk deltaker i arbeidskomiteen var Bjørkhaug.

Norge har ratifisert konvensjonen av 1920, som regulerer formidling av sjøfolk. Den gir kun adgang til offentlig formidling. Konvensjonen gjenspeiler derfor ikke den reelle situasjonen på dette felt slik internasjonal praksis har utviklet seg.

I utkast til ny konvensjonstekst ble det derfor åpnet for privat formidling. Fra norsk side var man opptatt av at en åpning i retning av privat formidling ble gjort på en måte som ivaretok et kvalitativt godt system. Norsk holdning var derfor at private formidlere måtte ha en eller annen form for offentlig godkjenning.

Resultatet ble at hovedregelen fortsatt er offentlig formidling, men at det åpnes for privat formidling etter autorisasjon eller annen form for regulering bestemt av myndighetene.

Et punkt som skapte en viss uklarhet under konferansen var art. 4 (f) som omhandler økonomisk ansvar for den som begår en feil under formidlingen av sjøfolk. I den endelige tekst står det at det skal være et system, enten i form av forsikring eller tilsvarende løsninger, som sikrer sjøfolks økonomiske tap når feil i formidlingen begås. I norsk rett vil slike feil falle inn under arbeidsgiveransvaret dersom det kan dokumenteres et økonomisk tap pga. feilen, og dermed er konvensjonens krav på dette området dekket.

Konvensjonen er i all hovedsak rettet mot de større suppleringsland av sjøfolk til den internasjonale flåten. Fra norsk side må det anses som et skritt i riktig retning at det etableres kvalitativt bedre rekrutteringssystemer i leverandørlandene, noe som vil kunne ha betydning for utvelgelsen av sjøfolk til NIS-skipene.

Konklusjonen blir dermed at konvensjonen ligger innenfor det Norge i dag har på området, og at instrumentet derfor kan ratifiseres.

7. Minimum Standard Convention, 1976, No. 147

Norsk deltaker i komiteen var Bruaas.

Konvensjon nr. 147 fastsetter en rekke minstestandarder for skip. Norge har ratifisert konvensjonen. Den er også en del av MOUen vedr. havnestatskontroll.

Forslaget til konferansen fra sekretariatet var å utvikle en protokoll i den hensikt å utvide antall minstestandarder under konvensjonen.

I forslaget var det lagt fram å inkludere seks konvensjoner som man selv kunne velge blant, hvorav minst to måtte være ratifisert for å kunne tiltre protokollen. Dette møtte motstand fra både arbeidsgiver- og arbeidstakersiden som ønsket at det kun ble tatt inn bindende konvensjoner. Dette fant regjeringsgruppen uakseptabelt da dette ville medføre at protokollen ville oppnå svært få ratifikasjoner, og dermed ville man ikke oppnå hensikten med forslaget.

Etter omfattende drøftelser kom man fram til et kompromiss som medførte at man skulle ha to bindende konvensjoner, nemlig nr. 133 om innredning og ny konvensjon nr. 180 (gammel nr. 109) om sjøfolks arbeidstid m.v. Samtidig ble det vedtatt å føre opp fire konvensjoner som medlemslandene fritt kan velge om de ønsker å oppfylle, nemlig nr. 108 om sjøfolks identifikasjonsbevis, nr. 135 om arbeidstakeres representasjon, nr. 164 om helsevern og medisinsk behandling og nr. 166 om sjøfolks repatriering. Av disse har Norge ratifisert nr. 108 og nr. 135. I tillegg til dette tilfredsstiller Norge kravene i nr. 164 da konvensjonen er gjennomført som et EU-direktiv som Norge er bundet av. Det bør derfor vurderes om også denne konvensjonen bør ratifiseres.

I likhet med de øvrige minstestandardene under nr. 147 vil også protokollen føres inn under havnestatskontrollen.

Konklusjonen blir, under forutsetning av at Norge også kan ratifisere nr. 180, at protokollen kan ratifiseres. I ILO-systemet må protokoller ratifiseres på samme måte som konvensjoner.

8. Oppfølging

I samsvar med artikkel 19, punktene 5 og 6, i konstitusjonen for Den internasjonale arbeidsorganisasjon (ILO), skal de engelske tekstene for konvensjonene , protokollen og rekommandasjonene legge frem for Stortinget sammen med norsk oversettelse. I samband med dette vil det bli gjort greie for Norges stilling til vedtakene, og orientert om norsk lovgivning og praksis på disse områdene. Til slutt vil det bli tatt standpunkt til om Norge bør ratifisere konvensjonene og protokollen og tiltre rekommandasjonene. Etter ILOs konstitusjon skal de vedtatte instrumentene legge frem for Stortinget, helst innen 12 måneder, og senest innen 18 måneder, etter konferansens avslutning.

Spørsmålet om norsk ratifikasjon må derfor sendes på høring til berørte parter etter at instrumentene er oversatt.

Kommunal- og arbeidsdepartementet har tatt opp den videre oppfølging i brev av 01.10.1996, som vil bli behandlet som egen sak.