3 Utviklingen i jordbruket

3.1 Innledning

Dette kapitlet skal belyse utviklingen i jordbruket i forhold til de mål og retningslinjer Stortinget har trukket opp. Det vil ikke være mulig å avlese virkningene av den løpende politikken i utviklingen fra år til år, og virkningene av betydelige endringer i virkemiddelbruken vil først vise seg over tid. Videre vil det i de fleste sammenhenger ikke være mulig å vurdere utviklingen i relasjon til enkeltvirkemidler, men i forhold til den helhetlige virkemiddelbruken.

Budsjettnemnda for jordbruket (BFJ) har som hovedoppgave å legge fram og bearbeide grunnlagsmateriale for jordbruksoppgjøret. Nemnda består av representanter fra Norsk Bonde- og Småbrukarlag, Norges Bondelag, Statistisk sentralbyrå, Landbruks- og matdepartementet, Finansdepartementet og Arbeids- og inkluderingsdepartementet, i tillegg til en uavhengig leder. Det er tradisjon for at nemnda i alle viktige prinsipielle spørsmål arbeider seg frem til en faglig enighet. Materialet som BFJ utarbeider til jordbruksoppgjøret består av følgende tre rapporter:

• Totalkalkylen for jordbruket: Jordbrukets totalregnskap og budsjett. Beregningene viser registrerte og normaliserte tall for inntekter, kostnader, arbeidsforbruk og vederlag til arbeid og egenkapital.

• Referansebruksberegninger for jordbruket: Beregningene er basert på NILFs Driftsgranskinger og brukes til å vurdere utslag av et oppgjør for ulike produksjoner, distrikter og bruksstørrelser.

• Resultatkontrollen for gjennomføringen av landbrukspolitikken: Her rapporteres det om utviklingen innenfor sentrale områder.

Mye av tallmaterialet som presenteres videre i dette kapitlet er hentet fra disse publikasjonene, og for mer utfyllende statistikk vises det til tallmaterialet fra Budsjettnemnda.

3.2 Inntektsutviklingen for jordbruket

Inntektsutviklingen for jordbruket vurderes med utgangspunkt i normaliserte regnskaper i Totalkalkylen, avgitt fra Budsjettnemnda for jordbruket. Totalkalkylen omfatter inntekter fra tradisjonelt jord- og hagebruk, og inkluderer strukturendringer. For jordbrukere som selvstendig næringsdrivende er det flere forhold som påvirker inntektene det enkelte år. Utøverne vil selv måtte ta ansvaret for å utnytte de muligheter jordbruksoppgjøret og markedet gir.

Inntekter, kostnader og arbeidsforbruk knyttet til skogbruk og en del tilleggsnæringer er ikke med i Totalkalkylen, med unntak av kjøreinntekter for utstyr som er kostnadsført i totalregnskapet. Totalkalkylens normaliserte regnskaper vil derfor ikke gi et fullstendig bilde av utviklingen i landbruksbefolkningens samlede næringsinntekter.

Totalkalkylen har ikke, og kan ikke ha, samme presisjonsnivå som lønnsstatistikk, og inntektsutviklingen bør derfor vurderes over noe tid. Revisjon av dataserier og beregningsprinsipper gjør at både beregnet inntektsnivå og inntektsutvikling kan variere mellom beregningsår. Til årets beregninger er tidsseriene endret for investeringer, eget arbeid ved investeringer, vedlikehold og energi­kostnader (ny undersøkelse fra SSB). Det gjør at beregnet inntektsnivå i Totalkalkylens tall for de siste årene ligger på et noe lavere nivå enn beregnet i fjor. Også produktivitetsutviklingen for siste 10-årsperiode er noe svakere enn beregnet i fjor, bl.a. pga. større kostnadsvekst. Endringen i nivå for året 2006 i forhold til fjorårets budsjett, er for de viktigste postene:

• Energi og smøremidler: 362 mill. kroner høyere.

• Vedlikehold: 260 mill. kroner høyere.

• Arbeidsinntekter ved investeringer: 137 mill. kroner lavere.

I normaliserte regnskaper har nemnda fra i år også glattet «effekt av finansiering» ved beregning av jordbrukets normaliserte realrentekostnad. Også dette endrer tallseriene bakover i tid, men ikke nivået over tid. Det gir en mer stabil realrentekostnad, og dermed et uttrykk for den underliggende inntektsutviklingen som i mindre grad varierer mellom enkeltår som følge av varierende vekst i konsumprisindeksen.

Figur 3.1 viser forskjellen mellom den uglattede serien for realrentekostnaden, som benyttes i registrert regnskap, og den glattede serien som Budsjettnemnda fra i år benytter i normalisert regnskap, slik de framkommer i Totalkalkylen.

Figur 3.2 viser vederlag til arbeid og egenkapital pr. årsverk etter normaliserte regnskaper i Totalkalkylen. Totalkalkylen gjøres opp før skatt. Jordbruksfradraget ved ligningen ble vesentlig utvidet i forbindelse med forhandlingene i fjor. Inntektsvirkningen av fradraget er lagt til i figur 3.2 og tabell 3.1.

På grunn av variasjonen i inntektene i jordbruket mellom år, vil beregning av den underliggende inntektsutviklingen være avhengig av hvilke år en tar utgangspunkt i. Gjennomsnittlig prosentvis inntektsvekst er både for den siste femårsperioden og den siste tiårsperioden i årets normaliserte regnskap beregnet til om lag 2 ¾ pst. pr år. Det er klart lavere enn gjennomsnittet for andre grupper.

Tabell 3.1 viser utviklingen i vederlag til arbeid og egenkapital fra 2005 til budsjetterte tall for 2007 i følge Budsjettnemnda. Brutto inntekter i perioden øker med 1,1 mrd. kroner. Det er en større vekst i brutto inntekter enn på mange år. Det skyldes både økte produksjonsvolum, økte produsentpriser og økte direkte tilskudd. Samtidig øker kostnadene med 1,4 mrd. kroner i perioden. Kostnadene omtales i kap. 3.3. Fra 2005 til 2006 er det beregnet en økning i inntekt pr årsverk på knapt 1 pst. Fra 2006 til 2007 forventes en økning på om lag 9 ½ pst., når inntektsverdien av jordbruksfradraget er inkludert. Fjorårets avtale la i utgangspunktet til rette for en inntektsvekst på 6 ½ pst. Sterkere inntektsvekst enn lagt til grunn skyldes særlig volumvekst i inntektene og klar forbedring av markedsbalansen i svineholdet.

Referansebrukene

Budsjettnemndas referansebruksberegninger viser gjennomgående inntektsvekst for alle produksjoner i 2007, ikke minst for sau og ammeku, og spesielt stor økning for svin/korn som følge av bedre markedsbalanse. Grovt sett viser referansebruksberegningene, som normaliserte regnskaper, en vekst på vel 15.000 kroner pr årsverk fra 2006 til 2007. Det er noe lavere prosentvis vekst (vel 8 pst. som et grovt veid gjennomsnitt) enn det Budsjettnemndas normaliserte regnskaper viser. Dette er fordi referansebrukene har et høyere inntektsnivå. Som de foregående år er inntektsnivået pr. årsverk lavest for referansebrukene med sau og ammeku. Nytt i årets BFJ-materiale er referansebruk med fjørfekjøtt og økologisk melkeproduksjon. Iflg. disse beregningene er inntektsnivået i økologisk melkeproduksjon om lag som for øvrige bruk med noenlunde samme driftsomfang.

3.3 Lønnsutviklingen for andre ­grupper

Tabell 3.3 viser lønnsutviklingen fra 2005 til 2006, samt for perioden 1996-2006 for en del grupper i samfunnet. Tallene er hentet fra Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene og Statistisk sentralbyrå. Inntektsutviklingen for selvstendige næringsdrivende er ikke tatt med. Det statistiske materialet er svakere for denne gruppen og vil normalt svinge mer enn for andre.

Årslønnsveksten består av overheng, tillegg og glidning. Overhenget beskriver hvor mye lønnsnivået ved utløpet av et år ligger over gjennomsnittet for året. Det forteller dermed hvor stor lønnsveksten vil bli fra et år til det neste, dersom det ikke gis lønnstillegg eller foregår strukturendringer i det andre året. Beregningsutvalgets anslag for lønnsoverhenget inn i 2007 i en del tariffområder ligger i området 1,2 til 2,9 pst. Gjennomsnittlig overheng for alle grupper anslås til 2 pst. I tillegg ble det i 2006 i noen områder avtalt tillegg for 2007 som bidrar til å trekke opp lønnsveksten med ¼ pst. i 2007.

Lønnsoppgjørene i 2007

I årets lønnsoppgjør som er et mellomoppgjør, foreligger det forhandlingsresultater i flere av de store forhandlingsområdene.

For arbeidere i LO/NHO-området er rammen for oppgjøret anslått til 4,5 pst. fra 2006 til 2007. I HSH-området er forhandlingsresultatet også anslått til 4,5 pst. I staten er oppgjøret anslått til 4,8 pst. I kommunesektoren er oppgjøret anslått til mellom 4,8 og 4,9 pst.

3.4 Kostnadsutviklingen

På kostnadssiden er det i hovedsak kraftfôrkostnadene og i noen grad kapitalkostnadene som er direkte påvirket av jordbruksoppgjøret. Tabell 3.1 viser kostnadsutviklingen i jordbrukssektoren, i følge Budsjettnemnda for jordbruket. Kostnadsendringene inkluderer både volum- og prisendringer.

Kostnadene i jordbruket øker iflg. BFJ med 1,4 mrd. kroner i perioden 2005 til 2007. Om lag en milliard kroner av dette er vekst i kapitalkostnadene, som følge av økte investeringer, leasing av maskiner og økende realrente. Figur 3.3 viser at bruttoinvesteringene i nominelle verdier har økt med om lag 65 pst. siden århundreskiftet.

Også driftskostnadene øker, selv om volumet er svakt fallende. Den største posten under driftskostnader er kraftfôr, hvor Budsjettnemnda regner med at både volumet og prisene vil øke med i overkant av 2 pst. fra 2005 til 2007. For driftskostnadene samlet anslås utviklingen å være stabil fra 2006 til 2007, der energikostnadene trekker ned og faller med om lag 275 mill. kroner, tilsvarende vel 12 pst.

3.5 Arealutviklingen

I perioden 1989-2000 var det en økning i totalt jordbruksareal i drift på 4,8 pst. Denne utviklingen har nå flatet ut. For perioden 2000-2006 er totalt jordbruksareal i drift estimert til å bli redusert med 0,9 pst., jf. tabell 3.5. Nedgangen i jordbruksarealet henger sammen med reduksjon i arealet med korn og oljevekster og andre åpen åker-vekster. Arealet med eng og beite har økt i samme periode.

3.6 Utviklingen i sysselsetting i ­jordbruket

Jordbruket sto for 3,1 pst. av samlet sysselsetting i 2006. I tillegg leverer mange foretak varer og tjenester til landbruket, og det er en omfattende virksomhet knyttet til foredling og omsetning av landbruksvarer. Tabell 3.4 viser utviklingen i antall jordbruksbedrifter i drift og antall årsverk siden 1979. På 90-tallet var den gjennomsnittlige årlige nedgangen i antall årsverk på 2,4 pst. pr år. Etter 2000 har den årlige avgangen vært klart høyere, men etter 2005 viser tallene fra BFJ en noe redusert avgangtakt både for antall årsverk og antall jordbruksbedrifter. BFJ anslår nå en reduksjon i antall årsverk på 4 pst. fra 2006 til 2007 og 3,5 pst. reduksjon til 2008. Fra 2007 til 2008 anslår BFJ reduksjonen i antall jordbruksbedrifter om lag 3 pst.

3.7 Strukturutvikling

Totalt antall jordbruksbedrifter har gått ned fra 99 400 til 51 199 (-44 pst.) i perioden 1989 til 2006. Fra 1999 til 2006 ble antall jordbruksbedrifter redusert med 27 pst. og en stadig større andel har over 200 dekar jord. Fra og med 1999 har det også vært en reduksjon i antall jordbruksbedrifter mellom 200 og 300 dekar. Gjennomsnittlig antall dekar pr jordbruksbedrift på landsbasis har økt fra 100 dekar i 1989 til 202 dekar i 2006. Arealet på jordbruksbedriftene som går ut av drift overtas i hovedsak av andre jordbruksbedrifter ved salg og spesielt ved leie. Leid areal er mer enn doblet i perioden 1979-2006 og utgjorde ca. 4 mill. dekar, tilsvarende 39 pst. av arealet, i 2006.

Antall jordbruksbedrifter med melkeproduksjon er redusert med 35 pst. i perioden 1999 til 2006, og utgjorde i 2006 14 746 bedrifter. I samme periode er antallet samdrifter i melkeproduksjonen mer enn firedoblet. Antall godkjente samdrifter var ved utgangen av 2006 1 868 mot 432 i 1999. I 2006 var det i gjennomsnitt 2,3 deltagere i samdrifter med melkeproduksjon, og 23,4 pst. av total melkekvote var i samdrifter.

Det har gjennomgående vært en betydelig strukturendring i alle produksjoner de senere årene. For korn har f.eks. gjennomsnittsarealet pr jordbruksbedrift økt fra 153 dekar i 1999 til 200 dekar i 2006. Gjennomsnittlig antall verpehøner pr bruk har økt fra omtrent 780 til 1580 i samme periode. I 2006 var gjennomsnittlig besetningsstørrelse 52 for jordbruksbedrifter med purker mot 26,5 i 1999. Besetningsstørrelsen er dermed nesten doblet siden 1999. Gjennomsnittlig antall melkekyr pr bruk økte fra 14 i 1999 til 17,6 i 2006. Gjennomsnittlig kvote på kumelk har økt med 41,9 pst. fra 1998-2006, og utgjorde 103 938 liter i 2006. Videre har melkeytelsen pr ku økt årlig siden 2000, med gikk så vidt ned i 2006. Den forventes å øke igjen i 2007.

3.8 Geografisk utvikling

Den relative fordelingen av antall jordbruksbedrifter med ulike produksjoner har holdt seg forholdsvis stabil mellom regioner siden 1989. Fra 1999 til 2006 har den årlige prosentvise reduksjonen relativt sett vært størst i Nord-Norge, Agder og på Vestlandet, mens den i perioden 1989-1999 var størst på Østlandet og i Nord-Norge. I 2006 var 42 pst. av jordbruksbedriftene lokalisert på Østlandet, 21 pst. på Vestlandet, 14 pst. i Agder/Rogaland, 14 pst. i Trøndelag, og 9 pst. i Nord-Norge.

Den marginale reduksjonen i jordbruksareal i drift fra 1999 til 2006 har først og fremst foregått på Vestlandet, i Agderfylkene og i Troms og Nordland. Hordaland har hatt den største reduksjon i jordbruksareal i drift perioden, på 8 pst. Generelt er det en reduksjon i åpen åker arealene, mens eng- og beitearealene har hatt en svak økning i perioden 1999-2006. Figur 3.4 viser prosentvis endring i produksjonen i landsdelene for noen hovedprodukter fra 1999 til 2006.

Vestlandet har hatt svakest produksjonsutvikling for de fleste produksjoner, med unntak for ammeku. Antall foretak med saueproduksjonen i Vestlandsfylkene har for eksempel gått ned med 32 pst. fra 1999 til 2006. Vestlandet har også størst reduksjon i arbeidsforbruk og er den eneste landsdelen med en viss reduksjon i både totalt jordbruksareal i drift og areal av eng/beite.

Reduksjonen i arbeidsforbruk viser ikke markante forskjeller om kommunene deles inn etter sentralitet eller etter virkeområde for distriktspolitiske virkemidler.

3.9 Produksjons- og markedsutvikling

Siden 1980 har produksjonen av de fleste jordbruksvarer i Norge holdt seg forholdsvis stabil eller vært noe økende. Utviklingen over tid viser en årlig prosentvis økning i kornproduksjonen fra 1999-2006 på 0,08 pst. Kornproduksjonen er følsom for værforholdene og vil derfor variere fra år til år. I 2006 ble det produsert 1230 mill. kg korn i Norge. For storfekjøtt, svin, sau og lam har produksjonen vært jevnt økende siden 1980. Produksjonen av fjørfekjøtt har hatt en sterk økning siden 1980, og er nesten seksdoblet fra 10,5 mill. kg i 1979 til 62,5 mill. kg i 2006. For melk har produksjonen vært synkende frem til 2000, men deretter har produsert mengde vært stabil på ca. 1500 mill. liter.

På slutten av 90-tallet påførte overproduksjon produsentene store inntektstap og bidro til uønskede samfunnsøkonomiske kostnader. Mellom 2001 og 2004 var markedet i langt større grad i balanse. Også for kjøtt ble markedsbalansen vesentlig bedret, og det har delvis oppstått situasjoner med markedsunderskudd, spesielt for storfe.

Totalt brutto pristap for jordbruket inkluderer pristap i forhold til avtalepris og økt omsetningsavgift utover avgift ved markedsbalanse. Dette utgjorde til sammen 464 mill. kroner i 2005 og 474 mill. kroner i 2006. Brutto pristap er beregnet å gå ned til 292 mill. kroner i 2007. For alle årene er hovedvekten av pristapet knyttet til svin. Budsjettnemnda har prognosert en reduksjon i pristap for 2007 på alle målprisproduktene.

Tabellen nedenfor viser Budsjettnemndas anslag for brutto pristap på grunn av markedsoverskudd i mill. kroner, samt prisavviket i forhold til målpris og økt omsetningsavgift i forhold til anslått avgift ved markedsbalanse.

3.10 Overføringene til jordbruket

Netto overføringer i faste kroner var høyest i første halvdel av 1980-årene og er redusert fram til 1997. Siden 2000 er overføringene redusert noe hvert år. Tall fra OECD viser at Norge sammen med Sveits, Korea, Japan og Island har den mest omfattende jordbruksstøtten blant OECD-landene.

OECDs PSE-analyser (Producer Support Estimate) viser næringsstøttens andel av jordbrukets samlede brutto inntekt. Beregningene omfatter både budsjettstøtte og virkning av importbeskyttelsen (skjermingsstøtte), dvs. forskjellen mellom verdensmarkedspris og norsk pris. Beregningene skal i prinsippet gi et totalmål for støtten til produsentene. For Norges del er jordbruksfradraget i skatteligningen og avgiftsfritak på diesel eksempler på avgiftslettelser som også inkluderes i beregningene. PSE-prosenten gir med andre ord en indikasjon på støttenivået. Den bør ikke brukes til nøyaktig sammenligning mellom land, fordi det varierer hvor stor andel av jordbruksproduksjon og virkemidler som er inkludert. Støttenivået i Norge målt ved PSE-prosenten har endret seg lite de siste ti årene og var for 2005 på 66 pst. PSE-prosenten i gjennomsnitt for OECD var 29 pst. i 2005. Endringer i PSE-prosenten kan skyldes både endringer i det interne støttenivået og også valutakurser, men særlig vil endringer i verdensmarkedspriser ha stor betydning.

Det siste tiåret har det skjedd en betydelig dreining i virkemiddelbruken fra pris- og produksjonstilskudd til mer produksjonsnøytrale virkemidler både i Norge og andre land. Dette har vært gjort bl.a. for å redusere tilskuddenes produksjonsdrivende effekt og for å redusere intensiteten i produksjonen. OECDs system for støtte målt i PSE kan ikke sammenliknes direkte med WTOs inndeling av internstøtte, bl.a. fordi WTO-beregningene benytter administrerte priser og verdensmarkedspriser fra 1986-88 til å beregne "skjermingsstøtten". "Skjermingsstøtten" i WTO-beregningene angir derfor ikke et lands oppdaterte skjermingsstøtte. Når det gjelder Norges forpliktelser på internstøtte, vises det til kapittel 5.

CSE (Consumer Support Estimate) er et uttrykk for den implisitte skatt som pålegges forbrukerne som følge av landbrukspolitikken (negativ verdi fordi det er en overføring fra forbrukerne). Norges prosentvise CSE var i 2005 på –53 pst. I gjennomsnitt for OECD var CSE på –17 pst.

3.11 Nærings- og bygdeutvikling

Landbruks- og matdepartementet har en rekke virkemidler finansiert over jordbruksavtalen som skal bidra til næringsutvikling i landbruket. I januar 2007 la Landbruks- og matdepartementet fram strategien «Ta landet i bruk!». Strategien bygger opp under hovedmålene i landbrukspolitikken og danner et rammeverk for alle typer lønnsom næringsvirksomhet med utgangspunkt i gårdens menneskelige og materielle ressurser. I tillegg til den nasjonale strategien fra Landbruks- og matdepartementet, har alle fylker utarbeidet en regional strategi for næringsutvikling som skreddersyr virkemiddelbruken til de mest aktuelle utfordringene i regionen. De regionale strategiene er utarbeidet av det regionale partnerskapet bestående av Fylkesmannen (FM), Innovasjon Norge (IN), Fylkeskommunen (FK), kommunene, landbrukets organisasjoner med flere.

Midlene fra jordbruksavtalen (Landbrukets utviklingsfond) utgjør over 30 pst. av aktiviteten i IN, og spiller en viktig rolle for videreutvikling av eksisterende, og utvikling av ny næringsvirksomhet i Norge.

Når det gjelder økonomiske investeringsvirkemidler, er det fremdeles langt større etterspørsel enn det som er tilgjengelig. Mange av søknadene gjelder midler til oppgradering av eksisterende driftsapparat for å imøtekomme nye krav til driftsbygninger og dyrevelferd, men det er også stor interesse for midler til utvidelser av driftsomfang, nye næringer og nye selskapsformer.

Tabell 3.7 gir en oversikt over ordninger som har til hensikt å bidra til næringsutvikling i jord- og skogbruk. I tillegg kommer bevilgning til rentestøtte i 2006 med en låneramme på 700 mill. kroner. Avsnitt 3.11.1 omtaler noen av ordningene.

3.11.1 Nærmere om noen av ordningene

Etablering av Stiftelsen KSL Matmerk

I jordbruksoppgjøret 2006 ble det enighet om å slå sammen KSL-sekretariatet og stiftelsen Matmerk til en organisasjon fra 1. januar 2007. Den nye stiftelsen har som formål å styrke konkurranseevnen til norsk matproduksjon. Utvikling av et helhetlig kvalitetssystem som skal ha som formål å bidra til kvalitet i alle ledd i verdikjeden, samt synliggjøre og dokumentere kvalitetsarbeidet overfor forbruker, er en viktig oppgave for den nye stiftelsen. Stiftelsen eier og administrerer Kvalitetssystem i landbruket (KSL), og har blant annet ansvaret for å administrere, videreutvikle og markedsføre merkeordningen Beskyttede betegnelser. Stiftelsen har også ansvaret for Kompetanseutviklingsprogrammet i landbruket (KIL) og arbeidet med profilering og synliggjøring av konkurransefortrinn og opprinnelse overfor forbruker og marked, samt sikre markedsadgang for norsk mat.

Kompetanseutviklingsprogrammet i landbruket (KIL)

Innvilgingsrammen for KIL var på 6 mill. kroner i 2006. Formålet med KIL er å utvide og utvikle tilbudet av etter- og videreutdanningstilbud i landbruket. Om lag 20 utviklingsprosjekter i regi av utdanningstilbydere som videregående skoler, høgskoler og organisasjoner har fått støtte fra KIL.

Kvalitetssystemer i landbruket (KSL)

Formålet med KSL er å dokumentere for forbrukerne, varekjedene og myndighetene, hvordan produksjonen på norske gårdsbruk foregår, og å utvikle et styringssystem for den enkelte bonde. Kvalitetssystemet tilrettelegger for en systematisk og god dokumentasjon på at målene nås. Det var avsatt 20 mill. kroner til sentralt KSL-arbeid i 2006.

Fylkesvise bygdeutviklingsmidler (BU-midlene)

BU-midlene skal legge til rette for næringsutvikling som danner grunnlag for langsiktig, lønnsom verdiskaping og desentralisert bosetting med utgangspunkt i landbrukets ressurser generelt og landbrukseiendommen spesielt. De fylkesvise BU-midlene var i 2006 delt mellom melke- og storfeprogram og andre tiltak. Forvaltningsansvar fordeles mellom Innovasjon Norge (IN) og Fylkesmannen (FM) på regionalt nivå. Det er IN som forvalter de bedriftsrettede midlene, og FM som forvalter de øvrige midlene. For 2006 fikk fylkene til sammen tildelt 326 mill. kroner i BU-midler ekskl. rentestøtte. Dette fordelte seg med 85 mill. kroner til melke- og storfeprogram og 241 mill. kroner til andre tiltak. Tabell 3.8 viser oversikt over de fylkesvise BU-midlene i 2006. Som det fremgår av tabellen, er forsøket i Valdres og Nord-Gudbrandsdal finansiert innenfor den ordinære rammen for fylkesvise BU-midler.

I følge INs oversikt over fylkenes bruk av BU-midler for 2006 kom det inn 1 763 søknader om bedriftsrettede midler til IN. Søknadsmassen og antall innvilgede søknader har gått ned siden 2005, dette skyldes først og fremst at det foretas en omfattende siling av prosjekter på kommunenivå for å utnytte de avgrensede rammene best mulig. FM har i 2006 innvilget BU-midler til 787 utrednings- og tilretteleggingstiltak (inkl. 21 onnebarnehager). Tabell 3.9 viser fordelingen av midler og tiltak på ulike formål, og hvor stor andel av tiltakene som er kvinnetiltak. Det er betydelig høyere kvinneandel blant tilskudd gitt til ny næringsutvikling enn til tradisjonelt landbruk.

Av 1549 bedriftsrettede tiltak er 643 registrert som kvinnetiltak. Dette utgjør 42 pst., en økning på 7 prosentpoeng fra 2005. Av de bedriftsrettede midlene har kvinnelige søkere mottatt 35 pst., en økning på 10 prosentpoeng fra 2005. 32 pst. av midlene til tradisjonelt jord- og hagebruk har gått til kvinner, en økning på 13 prosentpoeng fra 2005.

Tiltak som fører til at flere næringsutøvere samarbeider, er ett av resultatmålene. I 2006 er det gitt 346 tilsagn som knytter seg til en eller annen form for samarbeid/nettverk.

Rapporten viser at 66 pst. av BU-midlene gikk til tiltak innenfor det distriktspolitiske virkeområdet i 2006, en nedgang på 6 prosentpoeng fra 2005. Av midlene til tradisjonelt jord- og hagebruk er tildelingen til kommuner med distriktspolitisk status 66 pst. En nedgang på 8 prosentpoeng fra 2005.

Investeringsstøtte til tradisjonelt jord- og hagebruk skal avpasses de nasjonale markedsforholdene. I 2006 ble det innvilget 667 søknader om tilskudd til investeringer for tradisjonelt dyrehold. I 425 saker (64 pst. av sakene) førte investeringene til økt produksjonsomfang.

I kundeeffektundersøkelsen blant bedrifter som mottok støtte i 2005, utført av Oxford Research AS, på oppdrag fra IN, går det fram at prosjektene/aktivitetene som er blitt støttet av bygdeutviklingsmidlene har stor betydning for bedriftsleders egen vurdering av bedriftens overlevingsevne og lønnsomhet.

Rentestøtte

Ordningen ble etablert med virkning f.o.m. 2003. Støtten utgjør en nedskriving av lånets rente i hele tilbakebetalingstiden. Rentestøtten settes til 50 pst. av risikofri rente 3 år stat (ST4X) for foregående år. I 2006 kunne det gis rentestøtte til lån innenfor en låneramme på 700 mill. kroner. Det ble i 2006 gitt tilsagn på i alt 659 mill. kroner.

Risikolån

Det ble åpnet for å sette av midler til et taps- og rentestøttefond innenfor rammen av de fylkesvise BU-midlene fra og med 2006. Avsetningen til et slikt fond var i 2006 på 2,7 mill. kroner. Det er innvilget 9 søknader om risikolån til utvikling av nye næringer (4,1 mill. kroner), og 13 søknader til utvikling av tradisjonelt jord- og hagebruk (11,1 mill. kroner). Det er fylkene Østfold, Buskerud, Vest-Agder, Hordaland, Møre og Romsdal, Nord-Trøndelag, Nordland, Troms og Finnmark som har benyttet muligheten til å gi risikolån i 2006. Ordningen virker slik at det settes av midler til et tapsfond, men dersom tapene blir mindre enn avsetningen går midlene tilbake i LUF, ført som frafall i ansvar. Det gjøres løpende risikovurderinger av prosjektporteføljen i ordningen.

Seterprosjektet i Hedmark, Oppland og Møre og Romsdal

Prosjektet er kommet godt i gang i alle tre fylkene. Det er opprettet en koordineringsgruppe for å styrke samarbeidet mellom fylkene og dermed få større totaleffekt av prosjektmidlene. Prosjektet er med på å gi økt oppmerksomhet om verdien av seterholdet som igjen er en viktig inspirasjonskilde for brukerne til å opprettholde den tradisjonelle setringen. Tradisjonelle setermiljøer er i flere områder også avgjørende for et autentisk reiselivsprodukt.

Verdiskapingsprogrammet for matproduksjon, inkl. Stiftelsen Matmerk og Offentlige strategier

Verdiskapingsprogrammet for matproduksjon (VSP mat) forvaltes av Innovasjon Norge (IN) som en egen programsatsing på mat. Hovedmålet for programmet er å bidra til økt verdiskaping innen primærproduksjon og foredling samt omstilling av norsk landbruk gjennom innovasjon og produktmangfold. INs kundeeffektundersøkelse viser at VSP mat er det virkemiddelet, av alle virkemidlene til IN, som har klart størst betydning for realisering av nye prosjekter og bedriftens utvikling og økt lønnsomhet.

Midtveisevalueringen av programmet gjennomført av Østlandsforskning i 2006, dokumenterer også at forventningene som tilsagnsmottakerne har hatt til prosjektene i stor grad kan sies å være innfridd.

Bevilgningen til Stiftelsen Matmerk og til Offentlige strategier inngikk i rammen til programmet i 2006. Samlet ramme til Verdiskapingsprogrammet for matproduksjon var på 101,2 mill. kroner i 2006. Opprinnelig innvilget ramme for programmet var på 105 mill. kroner, men rammen ble redusert med 6,3 mill. kroner som følge av at midler ble overført til veterinærvakt (4,3 mill. kroner) og prosjektet Sporbarhet i matkjeden (2 mill. kroner) i revidert budsjett. Rammen ble også korrigert opp med 2,5 mill. kroner på grunn av tidligere for mye avsatte midler til Merkur-programmet. Rammen til VSP mat i Innovasjon Norge var på 83,2 mill. kroner i 2006.

Etterspørselen etter VSP-Mat midler har vært stor i 2006. Programmet mottok 260 prosjektsøknader mot 245 i 2005, med omsøkt beløp på 170 mill. kroner i 2006 mot 135,2 mill. kroner i 2006. 206 søknader fikk innvilget totalt 90,9 mill. kroner i 2006.

Merkeordningene Beskyttede betegnelser og Spesialitet

Merkeordningene Beskyttede betegnelser ble etablert i 2002. Pr. 31.3.2007 var det 11 produkter som har oppnådd en beskyttet betegnelse. Det foreligger 12 søknader til behandling. Seks av søknadene ble mottatt i 2006.

Merkeordningen Spesialitet omfattet, pr. 28.03.07, 36 bedrifter med til sammen 107 produkter. Pr 30.06.06 var det 30 bedrifter med til sammen 78 produkter. Dette betyr en jevn økning i bedriftstilslutning og en økning av godkjente produkter hos eksisterende merkebrukere. En slik økning hos eksisterende merkebrukere kan tyde på at de ser nytten i å være tilknyttet merkeordningen.

Matmerk har i 2006 også gjort et betydelig arbeid med å profilere norske matspesialiteter. I november ble det produsert et nytt matbilag (SMAK!) som ble distribuert til ca 700.000 husstander gjennom de største avisene. I bilaget ble det informert om merkeordningen Beskyttede betegnelser og alle de godkjente beskyttede betegnelsene.

Matmerk har også inngått avtale med en matvarekjede om å selge og profilere varer med merkene Spesialitet og Beskyttede betegnelser.

Offentlige strategier

Gjennom offentlige strategier satses det på profilerende og salgsfremmende tiltak for norsk mat nasjonalt og internasjonalt med sikte på økt næringsutvikling på matområdet.

I samsvar med LMDs strategi for næringsutvikling profilerer prosjektene nå i høyere grad synergiene mellom mat og reiseliv, og koordineres med NHD og INs implementering av den nasjonale reiselivssatsingen. Det er lagt vekt på at mat- og reiselivsprosjektene skal bidra til å ivareta, forsterke og fremheve et steds lokale egenart knyttet til miljø, estetikk og kulturarv.

Sentrale BU-midler

De sentrale BU-midlene brukes til prosjektrettet virksomhet og tiltak av landsomfattende karakter. Rammen for de sentrale BU-midlene var i 2006 på 38 mill. kroner. Fordelingen framgår av tabell 3.10.

Reiseliv

Av bevilgningen til reiseliv ble i 2006 17,3 mill. kroner brukt til markedsføring, herunder Norgeskampanjen, Bygdeturismekampanjen, Håndplukket og de internasjonale temaprosjektene på sykling, vandring, elve-/innlandsfiske og laksefiske. Resten av bevilgningen ble blant annet brukt til konferansen om mat og reiseliv, katalogen til Norsk Bygdeturisme og Gardsmat, og utviklingen av det nasjonale økoturismeprosjektet i regi av GRIP.

Inn på tunet

Målet med Inn på tunet- satsingen er å utvikle alternative omsorgs- og læringstilbud med gården som arena. Senter for bygdeforskning anslår, i en undersøkelse fra 2005, at ca. 1500 gårdsbruk leverer velferdstjenester. I 2006/2007 ble det utarbeidet en handlingsplan for Inn på tunet som skal bidra til å videreutvikle Inn på tunet som et tjenestetilbud til skole, helse og velferd, samt bidra til næringsutvikling i landbruket. Arbeidet med å følge opp tiltakene i handlingsplanen er i stor grad lagt til Fylkesmannen.

I 2006 ble det bevilget over 5 mill. kroner fra BU-midlene til Inn på tunet tiltak, noe som tilsvarer bevilgningene i 2005. Norges Vel eier og utvikler internettsiden www.innpaatunet.no. De har registrert 6000 treff i gjennomsnitt i måneden i 2006, noe som er en økning fra 2005.

Skogbruk og bioenergi

Den samlede omsetningen i hele skogsektoren ligger på ca 40 mrd. kroner. Skogbruket skaper også store lokale verdier. Førstehåndsverdien av det tømmeret som blir hogd og omsatt ligger årlig på ca 3 mrd. kroner.

Økt bruk av bioenergi og økt trebruk som erstatning for mer energikrevende materialer vil gi viktige bidrag til energiforsyningen og minske de menneskeskapte klimautslippene. Beregninger viser at skogen i Norge årlig tar opp CO2 tilsvarende ca. 50 pst. av de totale utslippene av klimagasser. En aktiv innsats over flere tiår for å bygge opp skogressursene og for å øke produksjonen på eksisterende skogarealer (etablering av tettere og mer vekstkraftige skogbestand og valg av treslag) har ført til en betydelig økning i opptak av CO2 og lagring av karbon i norsk skog. Det er anslått at det samlede karbonlageret i skogøkosystemet utgjør i størrelsesorden 1,9 mrd. tonn karbon, hvor hovedmengden er lagret i jordsmonn, men også i trær og myr.

Til tross for at stående kubikkmasse i norske skoger er større enn noen gang tidligere i moderne tid, er avvirkningen relativt lav. Det er stort potensial for å øke avvirkningen. Avvirkningen i norske skoger har de senere årene ligget på om lag 8-11 mill. m3. Vurderinger gjort ved Norsk institutt for skog og landskap viser at det er mulig å øke denne til 15 mill. m3 innenfor de rammer som er fastlagt i henhold til bransjestandarden Levende Skog og skogloven med tilhørende forskrifter. Avvirkning med påfølgende aktiv skogskjøtsel for å sikre etablering av ny og veksterlig skog, medfører at man i framtiden kan øke avvirkningen ytterligere på de samme arealene som det i dag drives skogbruk.

For å stimulere til økt aktivitet i skognæringen vedtok regjeringen i 2006 å utvide og forbedre skogfondsordningen. Ordningen er viktig for å sikre langsiktige investeringer i skogbruket.

Bevilgningene til skogbrukstiltak og bioenergi over LUF utgjorde i 2006 169,2 mill. kroner. Midlene ble fordelt med 106,2 mill. kroner til tilskudd til nærings- og miljøtiltak i skogbruket, 25 mill. kroner til tilskudd til skogbruksplanlegging med miljøregistreringer, 13 mill. kroner til sentrale tiltak og 25 mill. kroner til bioenergi.

Gjennom ordningen for tilskudd til nærings- og miljøtiltak i skogbruket ble det i 2006 gitt tilskudd til skogkultur, vegbygging, miljøtiltak i skog, drift med taubane og hest og andre tiltak i skogbruket. Midlene ble forvaltet av kommunene sammen med midlene til ordningen for tilskudd til spesielle miljøtiltak i jordbrukets kulturlandskap (SMIL). Midlene fordelte seg med 42 pst. til skogkultur, 37 pst. til vegbygging, 4 pst. til miljøtiltak, 5 pst. til drift med taubane og hest og 10 pst. til andre tiltak. Fordelingen varierer en god del fra fylke til fylke.

3.12 Likestilling og rekruttering

Hovedtendensen er at både andelen kvinnelige brukere og eiere har vært nokså stabil i de siste 5 årene. Den generelle samfunnsutviklingen gjør seg også gjeldende i landbruket ved at kvinner i og i tilknytning til landbruket nå i gjennomsnitt har høyere utdannelse enn menn. Kvinner på gårdsbruk har for første gang større lønnsinntekt enn menn i gjennomsnitt.

Andelen kvinnelige personlige brukere var økende fra 1979 til 2001, i perioden etter har den vært stabil på ca. 13 pst.. Størst andel kvinner finner vi på mindre bruk. På bruk opp til 50 dekar er andelen kvinnelige brukere på 18 pst., mens på bruk over 500 dekar er kvinneandelen 7 pst. Geografisk fordelt er det størst kvinneandel i Troms (17 pst.) og Finmark (21 pst.) og minst kvinneandel i Vestfold (11 pst.) og Sør-Trøndelag (11 pst.).

Ut fra aldersstatistikken ser det ut til at kvinner i mindre grad overtar gårdsbruk for selv å drive landbruk over tid. Derimot er kvinner som aktivt driver gård, gjennomgående litt yngre enn menn. Dette gjelder både for store og små bruk og i de fleste fylkene.

Når det gjelder fordeling mellom driftsformer, er det størst andel kvinner blant bønder med sau, geit og hest. Andelen er lavest blant produsenter som driver med storfe, både kombinasjonen melk/kjøtt og kun melk. For de andre driftsformene er andelen kvinner noenlunde lik og ca. 13 pst.. Kvinner utgjør 16 pst. av produsentene med økologisk drift, noe som er 3 prosentpoeng høyere enn andelen for øvrig.

Arbeidsforbruket i jordbruket er avtakende både for kvinner og menn. Kvinnene utfører nesten en firedel av arbeidet, enten som bruker, ektefelle eller samboer til brukeren, som familiemedlem eller som annen hjelp.

Generelt er lang utdanning vanligere blant kvinner enn blant menn som eier eller driver gårdsbruk, og lang utdanning er vanligere jo større gården er for begge kjønn. Landbruksutdanning er også vanligere blant de som driver større gårdsbruk. De unge kvinnene som har overtatt gård har et langt høyere utdanningsnivå enn menn, men de velger sjeldnere en lang landbruksutdanning.

Statistikk for pensjonsgivende inntekt i jordbruk, skog og fiske viser at menn har høyere personinntekt enn kvinner. Dette gjelder spesielt for primærnæring og annen næring, mens kvinnene nå har høyere lønnsinntekt enn menn. Kvinners pensjonsgivende inntekt i forhold til mennenes har vært svakt økende, og siden 2002 ligget stabilt i overkant av 70 pst. av mennenes nivå.

Med bakgrunn i utviklingen de siste fem årene, hvor den jevne, men svake økningen av andelen kvinnelige bønder har stoppet opp, ble det i 2006 satt ned en arbeidsgruppe som skulle gjennomgå målsetningene for likestilling i landbruket, fremme forslag til nye strategier for likestilling samt identifisere indikatorer for å måle utviklingen i landbruket. Denne gruppen har utarbeidet en strategi for å fremme likestillingen med forslag til tiltak hvor man tar i bruk kunnskap, holdningsskapende arbeid, informasjon samt økonomiske og juridiske virkemidler. Tiltakene skal bidra til å øke kvinnelig representasjon i landbruket og målsettingen er en kjønnsrepresentasjon på 40 pst. på flere områder i og i tilknytning til landbruket.

3.13 Miljø

I dette kapitlet er miljøstatusen i jordbruket beskrevet. Resultater og tiltak for økologisk jordbruk er omtalt i eget kapittel.

3.13.1 Miljøstatus for jordbruket

Det er en stor utfordring å få kartlagt og overvåket miljøstatusen i jordbruksområder og jordbrukspåvirkede områder. En stor andel av Norges landareal er påvirket av jordbruksdrift. Landbruket påvirker også naturen på mange måter, slik at det blir mange ulike miljøverdier som skal overvåkes. Kartleggingen og overvåking av biologiske ressurser, kulturminneverdier, vannforurensning og luftforurensninger er pågående prosesser og i stadig utvikling.

Jordvern

Regjeringen har som mål at den årlige omdisponeringen av de mest verdifulle jordressursene skal halveres innen 2010. Rapporteringssystemet KOSTRA, hvor kommunene bl.a. skal rapportere inn omdisponering av jordbruksareal, viser ingen klar tilbakegang i omdisponeringen. KOSTRA systemet er forholdsvis nytt, og det er knyttet stor usikkerhet til kvaliteten på omdisponeringstallene. Det er dermed vanskelig å si eksakt hvordan utviklingen er. Landbruks- og matdepartementet arbeider, blant annet sammen med Kommunenes sentralforbund, med å få bedret kvaliteten på rapporteringen, slik at det blir lettere å vurdere eventuelle framtidige tiltak og virkemidler for å nå målet. Landbruks- og matdepartementet har også nedsatt en gruppe som skal vurdere nye virkemidler for å nå målet om halvering av omdisponeringen.

Jordbrukets kulturlandskap

Gjennom 90-tallet var det en jevn økning i jordbruksareal i drift, mens dette flatet ut rundt år 2000, og har hatt en liten nedgang siden. Det er fulldyrka areal som reduseres, mens det fortsatt er en økning for innmarksbeite. Totalt jordbruksareal i drift var i 2006 ca 10,3 mill. dekar.

Dette indikerer at jordbrukslandskapet på landsbasis holdes i hevd, men det er store regionale forskjeller. Statistikken sier imidlertid ikke i seg selv mye om miljøkvaliteten på det landskapet som holdes i hevd.

Kulturlandskapsprogrammet 3Q, som tar utgangspunkt i dagens aktive dyrkingslandskap, har nå oversikt over 5-årsendringer for 5 fylker (Østlandet). Disse viser liten endring i viktige landskapselementer som åkerholmer, bekker, grøfter, steingjerder og steinrøyser. Jordstykkene ser ut til å øke i størrelse og dermed gå ned i antall, mest tydelig i Vestfold. Dette er med på å endre landskapsuttrykket noe, men det er ikke klart om det er i et omfang som er negativt for landskapsopplevelsen eller for jordbruksareal som habitat for ville dyr og planter.

Biologisk mangfold og gjengroing

Jordbruket har påvirket landskapet i flere tusen år. En rekke planter og dyr fant sitt levested i jordbrukslandskapet og tilpasset seg disse forholdene. Disse arealene omtales ofte i dag som gammel kulturmark. Noe av dette er i dag en del av det intensivt drevne jordbruksarealet som har utviklet seg de siste hundre år, mens noe finnes i utmark. Mye av det som finnes igjen, hvorav de største arealene er utmark, trues nå av gjengroing. Det er i dag ingen samlet oversikt over utviklingen relatert til gjengroing i Norge.

I desember 2006 ga Artsdatabanken ut en revidert utgave av den norske rødlista. Dette er en oversikt over utdødde arter, truete arter og arter som i nær framtid kan bli truet, og som vurderes til å ha begrenset levedyktighet i Norge over tid. Lista deles inn i ulike kategorier for å signalisere hvor truet/sårbar arter er og/eller om vi mangler kunnskap om arten. 35 pst. av artene på rødlista har sitt leveområde i jordbrukslandskapet. Omfattende og raske endringer, både ensretting av jordbruksdriften, gjengroing av arealer og avrenning av næringssalter forklarer forverringen av levekårene for mange av disse arter. Ca 20 pst. av artene på rødlista er truet av intensivt jordbruk, mens 25 pst. av artene derimot er truet av opphør av drift, endret drift eller for liten jordbruksaktivitet. Det siste er gjerne knyttet til «gamle» slåtteenger eller «gamle» beiteområder. Slike driftsformer som ikke leger er lønnsomme i ordinær jordbruksdrift, kan det gis støtte til gjennom Regionalt miljøprogram og Spesielle miljøtiltak i jordbruket.

Genetiske ressurser

Landbruks- og matdepartementet har arbeidet mye med å ta vare på genetiske ressurser fra jordbruket de senere årene, bl.a. med opprettelsen av eget frølager på Svalbard og gjennom nordisk genbank. For bevaringsverdige storferaser er det en egen tilskuddsordning over jordbruksavtalen. Fra 2005 til 2006 er det en økning fra 1150 til 2080 dyr som får tilskudd over ordningen. Det er fortsatt kritisk lave bestander av Dølafe, Austlandsk raukolle og Vestlandsk raukolle, men alle bestander har økning fra 2005 til 2006.

Kulturminner

Både fredete kulturminner (bygninger og arkeologiske kulturminner) og ikke-fredete kulturminner utgjør en del av en gårds ressursgrunnlag. Kulturminner kan bli forringet eller ødelagt på grunn av nedlegging av drift, endrede driftsformer eller ulike effektiviseringstiltak innenfor landbruket.

For eksempel er de små, tradisjonelle landbruksbygningene viktige for lokalhistorien og for den lokale identiteten. SEFRAK-registeret (et landsdekkende kulturhistorisk register over eldre bygninger og andre kulturminner) viser at Norge har tapt 30 pst. av bygningsmassen i deler av landet i perioden fra registeret ble ferdigstilt (1975-1995) og fram til i dag.

Vannforurensning

SFT har grovkarakterisert alle ferskvannforekomster i Norge. Ca 5 pst. av norske vannforekomster har dårlig status på grunn av forurensing. Ca 65 pst. av alle norske vannforekomster har ingen eller liten påvirkning av jordbruk. 10 pst. har moderat påvirkning og 25 pst. har mye påvirkning av jordbruk.

Overvåkingsprogrammet JOVA viser at det blant annet på Jæren og i kornområdene på Østlandet fortsatt er utfordringer med jorderosjon og næringssaltavrenning. Klimaendringer de siste 10-20 årene har ført til at erosjon og avrenning av næringsstoffer i forsøksfeltene er like stor i dag som på midten av 80-tallet, til tross for gjennomføring av en rekke tiltak. Klimaendringene oppveier de positive effektene av tiltak gjennom mer høstnedbør og kortere vintre med frost og stabile forhold.

Hav

TEOTIL modellen beregner tilførsler av næringssalter til sårbare kystområder i Norge. Modellen viser at Norge har nådd målsettingen knyttet til avrenning av fosfor (50 pst. reduksjon), mens det fortsatt gjenstår en god del for nitrogen. Jordbruket står for 70 pst. av de menneskeskapte utslippene av nitrogen.

Det er påvist en sterk reduksjon av sukkertare langs kysten fra Svenskegrensa til Vestlandet. Klimaendringer og havtemperatur er en viktig faktor her, men avrenningen av partikkel- og næringssaltavrenning ser også ut til å være av betydning.

MORSA (Hobøl-Vansjøvassdraget)

MORSA vassdraget i Østfold og Akershus er et vassdrag som har fått ekstra oppmerksomhet på grunn av sterk forurensing. Vansjø, som er en del av vassdaget, er drikkevannskilden til Moss. Jordbruket har pr 2005 redusert fosfortilførslene med 4,5 tonn, mens målet er 7,2 tonn innen 2008. De viktigste tiltakene er endret jordarbeiding, fangdammer og etablering av vegetasjonssoner.

Nye undersøkelser viser at «selvgjødslingen» (oppvirvling av sedimenter i sjøen) fører til mindre problemer enn det man tidligere har antatt. Det betyr at de årlige tilførslene fra jordbruket har større betydning. Undersøkelser fra 14 forskjellige bekker viser at avrenningen er stor fra arealer med høyt innhold av fosfor i jorda. Det innebærer et behov for også å se på gjødslingspraksis.

Jærvassdragene og Haldenvassdraget er også viktige enkeltlokaliteter hvor det er gjennomført mange gode tiltak, men hvor det er behov for å redusere jordbrukets påvirking ytterligere.

Plantevernmidler

Handlingsplan for redusert risiko ved bruk av plantevernmidler (2004-2008) fastsetter mål og tiltak på plantevernmiddelområdet. Det er fortsatt behov for å redusere både bruk og risiko knyttet til bruk av plantevernmidler.

Følgende hovedmålsetninger er fastsatt i handlingsplanen:

• Gjøre norsk landbruk mindre avhengig av kjemiske plantevernmidler

• Risiko for helse- og miljøskader ved bruk av plantevernmidler skal i planperioden reduseres med 25 pst. slik at den samlede reduksjonen i perioden 1998-2008 blir minst 50 pst.

Vi er nå godt over halvveis i planperioden for gjeldende handlingsplan. Bruksstatistikk og risikotall basert på bruksundersøkelsene viser ingen klar trend når det gjelder reduksjon i bruk og i risiko. Den nyeste bruksstatistikken er imidlertid fra 2005. Omsetningen av plantevernmidler i 2006 ligger på gjennomsnittet for de 5 siste år. En fullstendig oversikt og vurdering av måloppnåelse vil først kunne bli gitt i forbindelse med evaluering av handlingsplanen i 2009.

Klima og luftforurensning

Landbrukets samlede utslipp av CO2 utgjør en svært liten del av Norges totale CO2 utslipp (se tabell). Enkelte jordbruksaktiviteter er imidlertid opphav til direkte utslipp av klimagassene metan (CH4) og lystgass (N2O), henholdsvis 50 pst. og 44 pst. av Norges totale utslipp av disse gassene i 2005. Til sammen utgjorde disse utslippene fra jordbruket i 2005 om lag 9 pst. av Norges totale klimagassutslipp. På den annen side kan skogbruk og endret arealbruk bidra positivt i klimasammenheng.

Jordbruket står for 90 pst. av norske utslipp av ammoniakk. Ammoniakk fører til forsuring av vassdrag og til overgjødsling i naturen. Ammoniakk­utslippene kommer i hovedsak fra lagring og spredning av husdyrgjødsel. Jordbrukets utslipp har vært stabile de siste årene.

3.13.2 Miljøtiltak og miljøvirkemidler i ­jordbruket

De økonomiske miljøtiltakene i jordbruket er knyttet til nasjonalt miljøprogram med generelle og landsdekkene ordninger, til regionale miljøprogram med tiltak og virkemidler i hvert fylke, og til den kommunale ordningen Spesielle miljøtiltak i jordbruket.

Beitedyr og beitetiltak

Beiting er en viktig faktor for å bevare kulturlandskap og for å bevare kulturbetinget biologisk mangfold. Antall beitedyr, og hvor disse dyrene beiter, er derfor vesentlige miljøindikatorer.

Det totale antall beitedyr var i 2006 på nesten 2,3 mill. dyr, mens det i 1990 var over 2,4 mill. dyr. Det er en nedgang for alle beitedyr mellom 1990 og 2006 med unntak av hest.

I 2006 ble det innført et eget nasjonalt beitetilskudd for å få flere dyr på beite. Dette tilskuddet kommer i tillegg til tilskudd til utmarksbeite. I 2006 var 80 pst. av kyrne, 50 pst. av andre storfe, 98 pst. av sauene og 93 pst. av geitene på beite i følge tilskuddstatistikken.

Andelen kyr på utmarksbeite har gått opp fra 26 til 27 pst. i 2005 i forhold til 1990. Andre storfe på utmarksbeite har gått ned fra 30 til 25 pst. i den samme perioden. Andelen geit og hest på utmarksbeite har også gått ned i denne perioden.

Gjennom regionale miljøprogram er det også beiteordninger i mange fylker. Noen av disse ordningene er målrettet mot bestemte naturtyper mens andre er av generell karakter. Totalt har det blitt gitt tilskudd til ca 300.000 beitedyr over regionale miljøprogram.

Det er gitt tilskudd til 7.000 dyr til beiting av kystlynghei, mens det er gitt tilskudd for ca 40.000 dyr for beiting i verneområder.

Verdifulle kulturlandskap og naturtyper

Gjennom regionale miljøprogram (RMP) er det innført en rekke ulike ordninger som retter seg mot bestemte miljøkvaliteter. Flere av disse ordningene er knyttet opp mot verdifulle kulturlandskap og natturtyper. Det er gitt tilskudd til nærmere 300.000 dekar verdifulle kulturlandskap og 70.000 dekar naturtyper som for eksempel kystlynghei og hagemark. Det er også gitt tilskudd til 10.000 styvingstrær og til over 100 dagsverk for skjøtsel av kulturlandskap (slåtteenger, kulturminner med mer).

Kulturlandskapstiltak i kommunene

Kommunen har i noen år hatt ordningen med spesielle miljøtiltak i jordbruket. Denne ordningen er basert på enkelsaksbehandling av søknader om støtte til miljøtiltak, og er sentral for bevaring og vedlikehold av kulturlandskapet, sikring av kulturarven og det biologiske mangfoldet. For 2006 gikk det 153 mill. kroner til denne ordningen. I overkant av 80 pst. av midlene går til kulturlandskapstiltak og ca 15 pst. til forurensingstiltak (se egen omtale). Det går også ca 3 pst. til organisering av større fellestiltak med flere grunneiere.

Kulturlandskapstiltakene ble i 2006 fordelt på flere ulike formål. 35 pst ble brukt til freda og verneverdige bygninger, 34 pst. til gammel kulturmark, 12 pst. til andre kulturminner/ kulturmiljøer, 10 pst. til tilgjengelighet/opplevelsestiltak, 5 pst. til biologisk mangfoldsrelaterte tiltak og 4 pst. til investeringstiltak for organisert beitebruk.

Setre i drift

Setring er en viktig del av den norske kulturarven og seterlandskapet har mange unike miljøegenskaper. Antallet setre har gått jevnt nedover, på samme måte som antall bruk er redusert. Tidlig på 90-tallet ble det innført egne virkemidler for å stimulere til opprettholdelse av aktiv seterdrift.

Antall setre i drift fikk et oppsving i 2005 med innføringen av regionale miljøprogram, men 2006 viser en svak nedgang. Antallet enkeltsetre er kommet under 1200, mens antallet fellessetre er stabilt på drøyt 200. Nedgangen i antall setre er langt lavere enn nedgangen i antall melkebruk i de siste årene. Dette viser at regionaliseringen av virkemidlene har ført til prioritering av setermiljøene og at denne satsingen på å opprettholde setring har virket.

Tiltak mot forurensning

Den kommunale SMIL-ordningen relaterer seg også til forurensning, og ca 15 pst. har gått til forurensingsrelaterte formål. Av dette har 7 mill. kroner gått til fangdammer og våtmarker. Det er for eksempel gitt tilskudd til 27 fangdammer i Østfold.

I tillegg til tiltakene nevnt i den kommunale ordningen er det også økonomiske virkemidler over regionale miljøprogram som er rettet inn mot å redusere forurensing. Den største andelen går til endret jordarbeiding (ikke pløying om høsten). Ca 1,4 mill. dekar (42 pst. av kornarealet (åpenåkerarealet)) var i stubb i 2006. Dette er en liten oppgang fra året før, men lavere enn de andre årene etter 2000. I forbindelse med regionaliseringen har mange fylker prioritert å målrette ordningene mer. Et eksempel på det er Østfold hvor 44 pst. av kornarealet var i stubb i 2006 målt for hele fylket, mens det for de prioriterte vassdragene MORSA og Halden var 70 pst. som lå i stubb. Det kan derfor tyde på at ordningen gir større miljøeffekt nå, enn da ordningen var nasjonal og mer generell.

Det er en økning i tiltakene som omfatter grasdekte vannveier og vegetasjonssoner. Dette er målrettene tiltak som rettes inn mot de mest erosjonsutsatte arealene. Samlet utgjør dette ca 800 kilometer med vegetasjonssoner for å redusere erosjon.

Det har fram til i dag vært få økonomiske tiltak som er rettet inn mot å redusere utslippet av klimagasser og ammoniakk.

3.14 Økologisk produksjon og forbruk

I Soria Moria-erklæringen har Regjeringen satt som mål at 15 pst. av matproduksjonen og matforbruket skal være økologisk innen 2015. Den positive markedsutviklingen fra forrige år har fortsatt i 2006, og det har vært en til dels betydelig økning i omsetning av økologiske produkter. Samtidig har veksten i primærproduksjonen vært begrenset og omleggingstakten har vært lav.

3.14.1 Utvikling i primærproduksjonen

Netto økning av økologiske driftsenheter fra 2005 til 2006 var på 4 bruk. Ved utgangen av 2006 var 2500 bruk godkjent for økologisk drift. Videre var det en samlet økning i økologisk- og karensareal på 15 303 daa, eller 3,6 pst. Ut fra dette var 4,3 pst. av det totale jordbruksarealet i eller under omlegging til økologisk drift ved utgangen av 2006, mot 4,2 pst. i 2005. Antall dekar under omlegging (i karens) er det laveste siden 2000.

Det har i 2006 vært størst prosentvis vekst i det økologiske arealet i Finnmark, Buskerud og Rogaland. Sør-Trøndelag, Hedmark, Nord-Trøndelag og Buskerud har flest dekar jordbruksareal i økologisk drift. I Sør-Trøndelag, Buskerud og Telemark er mer enn 7 pst. av det totale jordbruksarealet i fylket i, eller under omlegging til, økologisk drift.

Tabell 3.10 viser utviklingen i økologisk plante- og husdyrproduksjon. Produksjonen har vært tilnærmet stabil fra 2005 til 2006, med unntak av en vesentlig økning i antallet svin og verpehøns. Andelen økologiske husdyr er relativt liten, og utgjorde i 2006 2,1 pst. for melkekyr, 4,5 pst. for ammekyr, 1,4 pst. for sau og lam, 2 pst. for verpehøns og 0,22 pst. for slaktegris.

3.14.2 Utviklingen i markedet for økologiske produkter

Det har vært en god utvikling i innveide og omsatte mengder økologiske produkter i 2006, jf. tabell 3.13. Andelen økologisk produksjon som når markedet som økologisk merket vare, har økt for både melk, kjøtt og egg.

Korn

Pr. 1. februar 2007 er det levert 7 905 tonn økologisk korn til møllene. Dette utgjør 0,8 pst. av total mengde innveid korn. En stor andel av produsert økologisk korn leveres imidlertid ikke til mølle

Det var gode kornavlinger i Trøndelag, men svært dårlige avlinger av økologisk korn på Østlandet, og kornåret ga samlet reduserte avlinger av norsk økologisk korn sammenlignet med de siste tre kornårene. Leveranser av økologisk korn er i kornåret 2006-2007 igjen en flaskehals for utviklingen av økologisk landbruk. Særlig er det en utfordring å skaffe nok korn til kraftfôr. Totalbehovet for økologisk fôrkorn til kraftfôrproduksjon er anslått til ca 11 000 tonn. Samlet tilgang på norsk økologisk korn fra alle aktører var ca 6 000 tonn, noe som gir et importbehov på rundt 5000 tonn økologisk korn. Det har også vært en dårlig kornhøst i Europa, noe som medfører at det er svært vanskelig å oppdrive kornpartier for import. Det er ikke tilgjengelig økologisk korn til import før i mai 2007, når kornhøsten starter i Sør-Amerika. Mattilsynet har derfor for en begrenset periode dispensert for bruk av en større andel av, og andre typer, konvensjonelle råvarer enn det som normalt er tillatt i økologiske kraftfôrblandinger.

Det er også for lite matkorn tilgjengelig for produksjon av matmel til bakerindustrien. Salget av økologisk mel fra norske handels- og bygdemøller var totalt på 1363 tonn i 2006, tilsvarende en reduksjon på 17 pst. i forhold til 2005. Det er økende etterspørsel etter økologiske melprodukter i inneværende år.

Melk

Økologisk melk utgjør 1,74 pst. av total melkeproduksjon. Salget av økologiske produkter fra Tine, som største aktør, økte i gjennomsnitt med 16 pst. i 2006. Salgsøkningen varierte fra 11-20 pst., og var høyest for økologisk lettmelk. Anvendelsesgraden for økologisk melk har økt til 54 pst. Årsaken til begrenset anvendelsesgrad er blant annet begrenset sortiment, variasjoner i leveranse gjennom året samt at det kreves en viss melkemengde til å fylle opp anlegget for å sikre at melken som tappes er økologisk. Ved økte produksjonsvolumer av økologisk melk, vil anvendelsesgraden kunne økes.

Begrenset produktsortiment er en av de viktigste hindringene for økt salg av økologiske produkter framover. Tine har i sin egen strategi et mål om at 4 pst. av selskapets meieriprodukter skal være økologiske i 2010. Den økologiske melkeproduksjonen må da øke med 110 pst. i forhold til i dag. I følge Tines prognoser forventer de en underdekning av økologisk melk på 10 mill. liter i 2010 i forhold til dette behovet. Sentrale forutsetninger for prognosen er blant annet at antall produsenter med økologisk drift øker og at anvendelsesgraden for økologisk melk kan økes til 80 pst. Det er i prognosen ikke tatt hensyn til eventuell økt grad av forespørsler fra andre aktører og industri om økologisk råstoff.

Fra 2007 utvides Tines klyngeområder, samtidig som det er gjort leveranseavtaler med en del produsenter som ligger utenfor klyngeområdene. Pr. i dag er det 9 produsenter av økologisk melk som ikke har fått leveranseavtale. For å stimulere til økt økologisk melkeproduksjon, er det etablert et samarbeid mellom Tine og Landbrukets forsøksringer (LFR) om gratis førsteråd (GFR) til melkeprodusenter som vurderer å legge om. For 2006 er det imidlertid få økologiske melkebruk i karens, og virkningen av denne rekrutteringsinnsatsen vil derfor ikke merkes før tidligst i 2009.

Staten gjennomførte høsten 2006 og vinteren 2007 salg av kvoter til produksjon av økologisk melk på til sammen 3,92 mill. liter. Etterspørselen etter kvoter var i begge runder vesentlig større enn tilgjengelige kvoter. Man regner med at produksjonen kan øke med 15-20 pst. som et resultat av kvotesalget.

Kjøtt

Økologisk kjøttproduksjon utgjør fremdeles kun 0,6 pst. av samlet kjøttproduksjon. Det har i 2006 vært noe økning av mengden innveid slakt innenfor alle kjøttslag. Andelen økologisk kjøttproduksjon som når markedet som økologisk vare, har økt fra 16 pst. i 2005 til 24 pst. i 2006. Nortura har den dominerende posisjonen i markedet for mottak av slakt, og tar imot ca 71 pst. av det økologiske slaktet. Salget av økologiske kjøttprodukter har økt, spesielt for ferske biffer og fileter. Nortura lanserte høsten 2006 flere nye, ferske økologiske produkter, blant annet av lam. Det er også lansert økologiske kjøttkaker.

Firmaet Grøstad gris la høsten om til økologisk drift, og dette har medført en vesentlig økning i produksjonen av økologisk svinekjøtt. Det ble solgt om lag 80 tonn økologisk frilandsgris andre halvår 2006. I Grøstad gris AS inngår 7 produsenter som har ambisjon om å omsette ca 200 tonn økologisk svinekjøtt i 2007.

Egg

Den totale mengden innveide økologiske egg gikk noe ned fra 2005 til 2006, men samtidig har anvendelsesgraden økt fra 70 pst. i 2005 til 86 pst. i 2006. Det har vært stor etterspørsel etter økologiske egg, og fra 2005 til 2006 har salget økt med 26 pst., tilsvarende 90 tonn. Nortura, som eneste store aktør, mener de kunne solgt vesentlig mer økologiske egg dersom de hadde hatt tilgang på mer vare, og de har derfor satt i gang nye produksjoner. Nortura forventer etter dette et salg neste år på 600-750 tonn økologiske egg.

Frukt, grønt og poteter

Statistikken for frukt og grønt omfatter kun andre halvår 2006. Tallene omfatter omsetning fra grossister med leveranse til dagligvare- og faghandel. Direkteomsetning er ikke omfattet av statistikken.

Det ble omsatt økologisk frukt og bær for 12 mill. kroner andre halvår 2006, tilsvarende en markedsandel på anslagsvis 0,95 pst. Omsetningen av økologiske grønnsaker og poteter var på i overkant av 25 mill. kroner siste halvår 2006, tilsvarende en anslått markedsandel på 0,85 pst. Av den totale omsetningen var anslagsvis 15 pst. av økologisk frukt og 49 pst. av grønnsaker og poteter norsk produksjon.

Utviklingen i dagligvarehandelen

Etterspørselen etter økologiske produkter er økende. For eksempel hadde både Coop og NorgesGruppen ASA en netto omsetningsvekst på økologiske varer på 19 pst. fra 2005 til 2006.

Total omsetning av økologiske varer i dagligvare- og faghandel utgjorde i underkant av 520 mill. kroner i 2006. Dette tilsvarer en andel på 0,74 pst. av total omsetning for de varegrupper der det finnes et økologisk alternativ. Av den totale omsetningen av økologisk mat, utgjorde norske varer 56 pst. Meierivarer er den absolutt største produktgruppen av økologiske varer målt i omsatte kroner, fulgt av kornprodukter og bakervarer og frukt og bær og nøtter.

3.14.3 Prosjekter og utredninger

I 2006 og 2007 mottok SLF hhv 113 og 126 søknader på utviklingsprosjekter, tilsvarende hhv 75 og 102 mill. kroner. Utviklingsmidlene retter seg i hovedsak mot første og siste ledd i verdikjeden. I 2006 ble 12,3 mill. kroner benyttet til veiledningstiltak mot primærprodusenter og nasjonale pilotprosjekt, mens 22,5 mill. kroner ble brukt til markedstiltak og helkjedeavtaler. I 2007 er den foreløpige fordelingen mellom disse prosjekttypene hhv. 7,7 og 21,6 mill. kroner. I tillegg ble det i 2006 og 2007 bevilget 7 mill. kroner til Fylkesmannens landbruksavdeling til gjennomføring av tiltak innenfor fylkenes handlingsplaner på området.

Satsingen på veiledningstiltak mot produsenter skjer i hovedsak gjennom Landbrukets forsøksringer (LFR) som har tilbud for økologiske produsenter bestående av Gratis førsteråd (GFR), Oppfølging med grundig og fullstendig rådgiving (OGFR) og Dyrkingsgrupper. Fra høsten 2006 fikk LFR også et spesielt ansvar for veiledning i tilknytning til satsingsprogrammet for økologisk saueproduksjon.

I løpet av 2006 har SLF støttet til sammen 13 helkjedeavtaler. Avtalene omfatter alle sentrale produksjonstyper, og de fleste store markedsaktører deltar. Ett eksempel på en større helkjedeavtale er avtalen med Grøstad gris. I denne avtalen deltar i tillegg til Grøstad gris, Felleskjøpet Agri (fôrutvikling), Nortura (nedslakting), ICA Norge og Norgesgruppen.

Coop, ICA-Norge, Norgesgruppen, Rema 1000 og Helios gikk høsten 2006 sammen om å gjennomføre kampanjen «Naturlig bortskjemt mat».

Tiltaket ble støttet med midler fra SLF, men med en betydelig egeninnsats fra kjedene selv. Butikkjedene som deltok i kampanjen opplevde til dels en vesentlig økning i salget av økologiske produkter i kampanjeperioden. Kampanjen fikk mye presseomtale, og «Naturlig bortskjemt mat» vant publikumsprisen for beste annonse i 2006 i Dagbladet Magasinet.

Landbruks- og matdepartementet har utarbeidet en ny strategi for næringsutvikling, «Ta landet i bruk!». Det er pekt ut seks nasjonale satsingsområder, hvorav økologisk produksjon og forbruk er ett av disse.

I forbindelse med Regjeringens arbeid for å nå målsettingen om 15 % økologisk matproduksjon og -forbruk i 2015 ble det nedsatt en partssammensatt arbeidsgruppe, «Jordbruksgruppen», som har kommet med forslag til avtalepartene på strategier og tiltak rettet mot primærproduksjon for å nå målsettingen på området. Jordbruksgruppen har lagt til grunn at 15 pst. av det totale jordbruksarealet skal være drevet økologisk i 2015. Ut fra produksjonsforholdene i Norge, mener Jordbruksgruppen at det ligger best til rette for omlegging av den grovfôrbaserte husdyrproduksjonen. Dette innebærer at grovfôrproduksjoner må ta en større prosentvis andel av den totale økologiske produksjonen enn kraftfôrkrevende produksjoner. Samtidig er det tatt hensyn til behovet for allsidig produksjon og behovet for et allsidig tilbud til forbrukerne. Disse forutsetningene er lagt til grunn for innretningen på de tiltak Jordbruksgruppen har foreslått. Jordbruksgruppen foreslår en samlet økning i avsetningen til økologisk landbruk over jordbruksavtalen på 31,6 mill. kroner, til 181,8 mill. kroner for 2008. Jordbruksgruppens rapport danner grunnlaget for de endringer og nye tiltak som er foreslått i kap 7.