4 Foredling og omsetning

Matvaresektoren er en av Norges få komplette verdikjeder, fra primærproduksjon til ferdig vare ut til forbruker. Landbrukspolitikken påvirker hele verdikjeden og legger premisser for produksjon, foredling og utbud av matvarer. Foredling og omsetning av jordbruksvarer ligger i hovedsak utenfor jordbruksavtalens virkeområde direkte, men blir påvirket av resultatene av avtalen. Videre er markedsordninger og handelspolitiske rammebetingelser virkemidler som har stor betydning for næringsmiddelindustri og omsetning. Foredlings- og omsetningsleddene er viktige både for sysselsetting og verdiskaping og for inntektsmulighetene i jordbruket. Regjeringen ønsker velfungerende konkurranse i verdikjeden for å opprettholde produksjon og verdiskaping i Norge.

Forbrukerpolitiske hensyn er viktige langs hele produksjonskjeden og legger premisser for næringsutviklingen. Landbrukspolitikken, og utformingen av virkemidlene i jordbruksavtalen, må ha alle ledd i kjeden fra jord til bord som perspektiv. Store deler av næringsmiddelindustriens om lag 1450 bedrifter baserer sin produksjon på norsk råstoff. Samtidig blir næringsmiddelindustrien i økende grad eksponert for internasjonal konkurranse. Hensynet til næringsmiddelindustriens utviklingsmuligheter, til forbrukerinteressene og til jordbrukets avsetningsgrunnlag gjør at utviklingen i industrien er viktig.

I følge tall fra SSB/NILF var produksjonsverdien i norsk nærings- og nytelsesmiddelindustri anslagsvis 131 mrd. kroner i 2005, om lag 23 pst. av industriens totale produksjonsverdi. Produksjonsverdien har økt med nesten 55 pst. fra 1993 til 2005. I 2005 er hjemmemarkedsandelen anslått til 85,8 pst., mot 86,7 pst. i 2004 (inkl. fiskevarebransjen). På grunn av økende totalmarked har hjemmemarkedsandelen holdt seg forholdsvis stabil selv om importen har økt betydelig. Importen gjelder i hovedsak ferdigvarer og frukt og grønt, men det er også økende import for andre varegrupper, som for eksempel ost. Importen av landbruksvarer til Norge var i 2006 på 25 mrd kroner, og har i perioden 1995-2006 økt med 59 prosent. Eksporten har i samme periode økt noe, med har stabilisert seg på i underkant av 4 mrd kroner de siste årene.

4.1 Prisutviklingen på matvarer

Prisene på matvarer steg klart mindre enn den generelle prisveksten gjennom 90-tallet. Fra 1. juli 2001 ble merverdiavgiften på matvarer redusert til 12 pst. Deretter er merverdiavgiften på matvarer endret flere ganger og økte 1. jan. 2007 til 14 pst. Fra 2006 ble miljøavgiften på drikkeemballasje endret slik at fritaket for juice, melk og melkeprodukter m.m. ble opphevet. Provenyet for statsbudsjettet er beregnet til 295 mill. kroner eller ca. 270 mill. kroner i 2006. Dette tilsvarer f.eks. en prisøkning på ca. 50 øre pr. liter lettmelk.

Fra juli 2001 (rett etter momsreformen) t.o.m. mars 2007, har matprisene steget 3,5 prosentpoeng mer enn konsumprisindeksen, jf. figur 4.1. De siste 12 månedene har prisene på mat og alkoholfrie drikkevarer steget med 2,8 pst., mens den generelle konsumprisveksten har vært 1,1 pst.

Husholdningenes andel utgifter til mat og alkoholfrie drikkevarer har vært fallende over lang tid. Av totale forbruksutgifter var andelen, iflg. SSBs forbruksundersøkelser, i perioden 2003-2005 11,7 pst. Herav gikk 10,5 pst. til matvarer.

Det er mange årsaker til høyt prisnivå på mat i Norge, bl.a. pris-/kostnads- og lønnsnivå, konkurranseforhold og utviklingen i råvareprisene. Jordbruksavtalene har gitt grunnlag for prisøkning på råvarene de siste årene. I perioden 2002 t.o.m. 2005 ble målprisene økt tilsvarende 975 mill. kroner totalt. Det ga grunnlag for en økning i råvareprisene til industrien på om lag 1 ½ pst. årlig i gjennomsnitt. Fjorårets avtale hadde en økning i målprisene samlet, tilsvarende 40 mill. kroner.

4.2 Industri og konkurranseforhold

Det er et gjensidig avhengighetsforhold mellom primærproduksjonen og næringsmiddelindustrien. Primærproduksjonen er avhengig av en konkurransedyktig næringsmiddelindustri som kundebase, og næringsmiddelindustrien er avhengig av råvarer som er konkurransedyktige både med hensyn til pris og kvalitet.

Den norske næringsmiddelindustrien blir i økende grad utsatt for internasjonal konkurranse gjennom import av landbruksvarer. Spesielt utsatt er bearbeidede landbruksprodukter, som omfattes av ordningen med råvarepriskompensasjon (RÅK). Verdien av RÅK-importen har økt jevnt de siste årene fra 2,6 mrd. kroner i 1995 til 5,9 mrd. kroner i 2006. Bakervarer, sukkervarer og sjokolade er eksempler på viktige importvarer. Norsk eksport av RÅK-varer har derimot vært relativt stabil rundt 0,9 mrd. kroner det siste tiåret.

Omsetningstall fra varehandelen viser videre en jevnt økende markedsandel for bearbeidede landbruksvarer. Verdien av produksjonen av RÅK-varer i norsk næringsmiddelindustri er anslått til i underkant av 15 mrd. kroner (ekskl. øl og mineralvann).

For norsk næringsmiddelindustri er det en utfordring å beholde/øke sin markedsandel innenfor dette voksende markedet. Dette vil også være viktig for underleverandørene til RÅK-industrien, både primærprodusenter og foredlingsindustri. Forbruket av norske jordbruksråvarer i RÅK-industrien er betydelig. RÅK-industrien er spesielt viktig for avtaket av matkorn og melk. Omlag 70 pst. av matkornet og 15 pst. av melkeproduksjonen går til RÅK-varer.

Den framtidige utviklingen i næringsmiddelindustrien vil avhenge av flere faktorer. Dette gjelder både hvilke nasjonale rammebetingelser (råvarepriser, kronekurs og rentenivå) som industrien må operere under, internasjonal konkurranse og industriens egen evne til effektivisering og omstilling. For avsetning for norske råvarer og sikring av norsk industri er det viktig at RÅK-industrien har rammebetingelser som gjør det interessant å investere i Norge. For mange RÅK-bedrifter er innenlands eller utenlands lokalisering en kontinuerlig vurdering.

Importen av andre landbruksvarer har også vært økende de siste årene. Dette gjelder særlig ost der importen økte fra 6300 tonn i 2004 til 7700 tonn i 2006.

Utenlands bearbeiding

Nytt regelverk for utenlands bearbeiding av landbruksvarer var på høring i 2006. I høringsutkastet var det lagt opp til å regulere omfanget av utenlands bearbeiding som har vært økende de senere årene. Gjeldende regelverk legger ingen begrensninger på bruken av denne ordningen for landbruksvarer. Det tas sikte på å fastsette nytt regelverk i nær framtid. 

Prisutvikling råvarer

For å opprettholde en konkurransedyktig næringsmiddelindustri må det gjennom prisutviklingen innenlands og målrettede virkemidler legges til rette for å sikre industrien konkurransedyktige rammevilkår. For de råvarene og ferdigvarene som er omfattet av RÅK-ordningen blir råvareprisforskjeller kompensert med utbetaling av tilskudd. Prisutjevning skjer i form av tilskudd ved eksport av ferdigvarer (eksportrestitusjon) eller prisnedskriving av innenlandske jordbruksvarer som nyttes til fremstilling av ferdigvarer.

Importen til Norge av RÅK-varer skjer i hovedsak fra EU, og i særlig grad fra våre nærmeste naboland. Utviklingen i råvareprisene i Norge sammenlignet med EU er således et sentralt element i konkurransevilkårene for industrien og avsetning for norske jordbruksprodukter.

For enkelte viktige landbruksvarer har prisforskjellene på råvarer mellom Norge og EU økt. Samtidig har det i de senere år vært en relativt sterk økning i verdensmarkedsprisene på mange landbruksråvarer. Det gjelder både hvete, mais, soyabønner, storfekjøtt og meierivarer. Årsakene til økningene er flere. For det første sterk økonomisk vekst, og da spesielt i store folkerike land som Kina, India og Russland, som bidrar til velstandsutvikling og økt etterspørsel. Dernest dårlige avlinger i flere nøkkelområder, noe som blant annet skyldes klimatiske forhold. De høye energiprisene bidrar også til at alternativverdien av biomasse, og spesielt innsatsvarer til produksjon av etanol og biodiesel, øker. Sammen med økningen i transportkostnader bidrar dette også til prisøkningen. Økte priser på landbruksråvarene internasjonalt bedrer konkurransekraften til norske RÅK-varer, og har vært medvirkende til at en har redusert prisnedskrivningssatsene for melkepulver i Norge. EUs utvidelse østover vil også påvirke prisbildet og konkurransesituasjonen for næringsmiddelindustrien framover.

4.3 Matmangfold

Det er stor interesse for norsk mat. I MMI sin undersøkelse fra 2005/2006 sier hele 79 pst. av befolkningen at det er viktig eller meget viktig at maten man spiser er norsk. Norske forbrukere blir også mer bevisst variasjonen og utvalget i det stadig voksende mangfoldet av norske maspesialiteter, det være seg lokale spesialiteter eller økologisk mat. Dette blir også bekreftet i en forbrukerundersøkelse TNS Gallup gjennomførte for Matmerk høsten 2006. I undersøkelsen svarte halvparten av de spurte at de synes at matprodukter er mer interessante når de får høre om matens opprinnelse og historie. Tre av fem svarer at de gjerne prøver produkter fra lokale matprodusenter. Mange er også villige til å betale mer for lokale matspesialiteter. Undersøkelsen bekrefter tilsvarende trender i Europa, der interessen for små produsenter er økende og sporbarhet tilbake til produsent er viktig. Disse trendene følges opp av dagligvarehandelen og restaurant- og reiselivsbransjen, hvor man kan se en økning i utvalget av norske matspesialiteter og økologiske produkter. Samtidig er det også økende interesse blant norske matprodusenter for å produsere mat med spesiell kvalitet og historie.

Innovativ og markedsorientert produktutvikling er selve fundamentet for økt matmangfold og verdiskaping. Den nasjonale strategien for næringsutvikling «Ta landet i bruk!» peker bl.a. på at differensiering og nyskapende matspesialiteter, økt markedskompetanse og salgstilgang for små matprodusenter og kompetanseutvikling er viktige områder som må prioriteres for å øke matmangfoldet. Som følge av større etterspørsel etter matspesialiteter, er det også viktig å bidra til uvikling av bedrifter som kan betjene et større marked.

Verdiskapingsprogrammet for mat bidrar spesielt til å sette i gang prosjekter som er nyskapende og innovative. Programmet bidrar også til å støtte prosjekter som skal synliggjøre og utvikle matmangfoldet i reiselivsnæringen. Et slikt eksempel er Rica hotels sitt prosjekt «Lokal mat på menyen».

Merkeordningen «Beskyttede betegnelser» er en viktig strategi for næringsutvikling og verdiskaping i norsk matproduksjon. Merkeordingen er viktig i arbeidet for å styrke konkurransekraften til norsk landbruksbasert matproduksjon gjennom utvikling av konkurransefortrinn basert på merkenavn, regionalt opphav og spesielle produktkvaliteter. Ordningen skal også sikre forbrukere pålitelig informasjon om næringsmidlenes opprinnelse og særpreg.

4.4 Trygg mat av riktig kvalitet

Regjeringens matpolitikk er basert på at maten skal være trygg og oppleves som trygg samt at den skal være av riktig kvalitet. Med bakgrunn i dette har landbruks- og matministeren varslet at sporing på matområdet er et matpolitisk satsingsområde. I 2006 ble det etablert et prosjekt i samarbeid med bransjen for å få i stand et bedre system for sporing av mat. Målsettingen er å etablere en nasjonal, elektronisk infrastruktur for effektiv utveksling av informasjon i matkjeden innen utgangen av 2010. Elektroniske løsninger vil legge grunnlag for bedre beredskap, økt mattrygghet og økt verdiskaping i alle ledd.

Landbruks- og matdepartementet koordinerer arbeidet og leder den opprettede styringsgruppen. Prosjektet er et samarbeid med bransjeaktører i hele matkjeden, Kjøttindustriens Fellesforening, Næringsmiddelbedriftenes Landsforening, Fiskeri- og Havbruksnæringens Landsforening, Norges Bondelag, Norsk Bonde- og Småbrukarlag, Norges Fiskarlag, KSL Matmerk, Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon, Norsk Landbrukssamvirke og Norske Sjømatbedrifters Landsforening.

Arbeidet med å utvikle et helhetlig kvalitetssystem med en felles merkeprofil i markedet starter i 2007. Et helhetlig kvalitetssystem og innføring av en ny merkeprofil er viktige tiltak for å styrke norsk matproduksjon i en skjerpet internasjonal konkurranse. Det helhetlige kvalitetssystemet skal ha som formål å bidra til kvalitet i alle ledd i verdikjeden, samt synliggjøre og dokumentere kvalitetsarbeidet overfor forbruker. Det helhetlige kvalitetssystemet skal dokumentere overfor forbrukere, dagligvarekjeder og myndigheter, hvordan matproduksjon foregår og synliggjøre landbrukets verdier knyttet til blant annet kulturkvalitet, miljøverdier, dyrevelferd og råvarekvalitet.

Det er viktig at utviklingen av et nytt helhetlig kvalitetssystem ses i sammenheng med det igangsatte prosjektet med etablering av elektronisk sporingssystem i matkjeden.

EUs reviderte hygiene- og kontrollregelverk vil etter all sannsynlighet bli en del av EØS-avtalen i løpet av 2007. I denne forbindelse stilles det krav til at primærprodusenter overholder og sikrer de hygienekrav som følger av regelverket samt på tilfredsstillende måte dokumenterer at disse overholdes (egenkontroll). Det bør utarbeides nasjonale retningslinjer for god hygienepraksis i et samarbeid mellom næringsaktører og myndigheter. Utvikling av kvalitetssystemer i landbruket vil være et viktig virkemiddel i denne forbindelse.

Landbruks- og matdepartementet vil i 2007 foreta en gjennomgang og revisjon av kvalitetsforskriftene for landbruksvarer.