5 Saker til orientering
5.1 Mobiliseringslagring av alt kanonluftvern L-70, stans av styrkeproduksjon til L–70
Luftforsvarets luftvernstruktur ble behandlet av Stortinget gjennom Innst S nr 133 (1992-93), jfr St prp nr 38 (1992-93), samt Innst S nr 244 (1997-98), jfr St prp nr 45 (1997-98). I denne strukturen inngår tre våpensystemer; 40 mm luftvernkanon L-70 med ildledningssystem, og rakettsystemene RB 70 og NASAMS (Norwegian Advanced Surface-to-Air Missile System). Produksjon til krigsstrukturen foregår ved hovedflystasjonene Ørland, Bodø og Bardufoss. I tillegg gjennomføres utdanning av befal ved Luftverntaktisk skole (LVTS) på Rygge hovedflystasjon, samt ved Luftforsvarets skolesenter i Stavern (LSS). Teknisk personell utdannes ved Luftforsvarets tekniske skolesenter Kjevik (LSK).
Departementets forslag til endringer i Luftforsvarets krigsstruktur og fredsorganisasjon ble sist behandlet av Stortinget gjennom Innst S nr 244 (1997-98), jfr St prp nr 45 (1997-98). Proposisjonen framhevet nødvendigheten av å oppnå en rasjonell og forsvarlig styrkeproduksjon til krigsstrukturen, og kostnadseffektive løsninger av fredsoppgavene tilpasset de økonomiske rammer. Luftforsvarets fredsorganisasjon må utvikles for å tilpasses endringene i den framtidige krigsstruktur. Dette krever en rask konkretisering og iverksetting av nødvendige rasjonaliserings- og endringstiltak.
Den endrede sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa har gitt økt varslingstid. Luftvernet kan derfor i større grad enn tidligere være basert på mobiliseringsenheter. Krigsstrukturen for L-70 består av ti batterier som settes opp ved mobilisering. På hovedflystasjonene Ørland, Bodø og Bardufoss er det i organisasjonsplan fred (OPL/F) en kadre av stadig tjenestegjørende personell som utgjør kjernen i avdelingenes krigsoppsetninger for L-70. Alt øvrig personell i krigsstrukturen innkalles ved mobilisering. Ved disse tre flystasjonene innebærer styrkeproduksjonen til krigsstrukturen at L-70 materiellet er i rullerende drift. Øvrig L-70 materiell er mobiliseringslagret, og tas i bruk i forbindelse med repetisjonsøvelser. Luftforsvaret har i dag ingen stående luftvernberedskap i fredstid. Utdanningssyklusen for vernepliktige mannskaper innebærer at de tre hovedflystasjonene visse tider av året har en tilstedeværelse av luftvernkapasitet.
På bakgrunn av anbefaling fra Forsvarssjefen har departementet gitt sin tilslutning til at styrkeproduksjonen til kanonluftvern L-70 med tilhørende ildledningssystem stanses. Dette innebærer at alt L-70 materiell med tilhørende radarsikter (FCS 2000) settes på mobiliseringsstatus og langtidslagres. Luftforsvarets organisasjonsplan fred (OPL/F) reduseres ved at elementer knyttet til kanonluftvern L-70 utgår. En styrt avvikling av styrkeproduksjonen og mobiliseringslagring av kanonluftvern L-70 er et betydelig bidrag til Luftforsvarets tilpasning til endrede rammebetingelser og Forsvarets anstrengte driftssituasjon. Ved dette tiltaket frigjøres ressurser som kan settes inn i høyere prioritert virksomhet.
Så lenge våpensystemet inngår i Luftforsvarets krigsstruktur må det treffes tiltak for å opprettholde og videreføre den operative kompetansen. Dette oppnås ved at en avdeling tillegges funksjonen som treningssenter for L-70. Treningssenteret vil være ansvarlig for planlegging og gjennomføring av repetisjonstrening, og vil bidra til å opprettholde kompetansen og en tilstrekkelig kvalitet på krigsoppsetningene. Avdelingene som skal langtidslagre materiellet må inneha nødvendig teknisk vedlikeholdskompetanse. Mobiliseringsstatus for avdelinger oppsatt med kanonluftvern L-70 har ikke avgjørende operative konsekvenser i forhold til Luftforsvarets oppdrag eller framtidige konsept. Avvikling av styrkeproduksjonen vil innebære at kvantiteten og kvaliteten på L-70 avdelingene gradvis vil bli redusert. Det må planlegges med en lengre mobiliserings- og oppbyggingstid både for materiell og personell. Det anslås at personellstyrken i krigsoppsetningene reduseres tilsvarende ett batteri hvert 2,5 år. Om ti år vil styrken være omlag halvert i forhold til dagens oppsetninger. Så lenge man har materiellet vil det fortsatt være mulig ved behov å iverksette utdanning av nye avdelinger. Utskifting av Forsvarets kortholds luftvernvåpen vil bli vurdert i sammenheng med utviklingen av styrkestrukturen etter 2006, jfr St meld nr 22 (1997-98).
Stillingsrammene for de aktuelle L-70 elementene som berøres av stans i styrkeproduksjonen utgjør ca 100 stillinger, hvorav ca 80 årsverk er besatt. Disse fordeler seg med ca 20 - 25 årsverk på hver av hovedflystasjonene Bardufoss, Bodø og Ørland, og til sammen ca 15 årsverk ved Rygge hovedflystasjon og Luftforsvarets skolesenter Stavern. Av disse årsverkene utgjør ca to tredeler fast tilsatt personell. Ca ti stillinger planlegges videreført i treningssenteret for L-70. Dette innebærer at beslutningen gir en innsparing på ca 90 stillinger. Departementets målsetting er at berørt personell skal omdisponeres for å dekke vakanser i andre ledd av Luftforsvarets organisasjon, eventuelt etter nødvendig omskolering. Gjennomføringen av en behovs- og funksjonsanalyse vil omfatte lokale og sentrale drøftinger/forhandlinger vedrørende nedleggelse av aktuelle stillinger. Analysen vil videre gi grunnlag for vurdering av hvilken avdeling som skal tillegges funksjonen som Luftforsvarets L-70 treningssenter.
De økonomiske konsekvensene er etter nåverdimodellen beregnet å ha et innsparingspotensiale over ti år på ca 270 millioner kroner. Det tas med i vurderingen at frigitt personell kan omdisponeres til vakante stillinger som ellers måtte dekkes gjennom nyrekruttering og utdanning. Beregningene inkluderer kostnader forbundet med omskolering og konvertering av personell, samt gjennomføring av repetisjonstrening for krigsoppsetningene.
Departementet har vurdert om beslutningen har distriktsmessige konsekvenser som tilsier nærmere utredning og eventuelle avbøtende tiltak. Hovedflystasjonene Ørland, Bodø og Bardufoss ligger innenfor det fastsatte området for distriktspolitiske virkemidler. Med hensyn til personelldisponering tilsier prognosene at det vil være mulig å finne lokale løsninger for ca en tredel av personellet. Med utgangspunkt i øvrig militær virksomhet i berørte kommuner, er det departementets vurdering at beslutningen ikke medfører betydelige distriktsmessige konsekvenser.
5.2 Allierte treningssentre
NATOs begrensede ressurser og økt fokus mot andre geografiske områder krever en styrket innsats for å legge forholdene til rette for alliert trenings- og øvingsvirksomhet i og rundt Norge. Norsk topografi og klima, samt de store avstandene til Sentral-Europa og Nord-Amerika, gjør det spesielt viktig at våre allierte vedlikeholder sin kompetanse i norske områder. Dette anses som en forutsetning for at NATOs forsterkningsplaner for Norge skal fungere. Selv med Alliansens fokusering på nye oppgaver og nye typer scenarier vil det alltid eksistere et behov hos våre allierte for å trene på operasjoner under vinterforhold.
På bakgrunn av at antallet store NATO-øvelser de senere årene har blitt redusert, bør forholdene legges bedre til rette for at nasjonene på egen hånd kan komme til Norge for å trene sine styrker. De siste årene har det hvert år oppholdt seg ca 13 000 allierte soldater i Norge, engasjert med vintertrening i kortere eller lengre tidsrom. Avdelingene har vært forlagt i tilknytning til garnisoner, stasjoner og skoleavdelinger i alle forsvarsgrener og Heimevernet. Av de mange stedene som benyttes er det kun Åsegarden, Steinkjersannan, Setnesmoen og Voss garnison som kan motta avdelinger av bataljonsgruppes størrelse. Dette er av interesse særlig for styrker fra England og Nederland.
Når begrepet “alliert treningssenter” benyttes i forbindelse med enkelte garnisoner er det for å beskrive mulig aktivitet etter at Hærens utdanningsvirksomhet er opphørt, og/eller for å skille oppgavene knyttet til vertskapsforpliktelser fra egen utdanningsvirksomhet. “Alliert treningssenter” innebærer således at garnisonen inngår i det totale tilbud til våre allierte om vintertrening, og at visse krav som stilles av våre allierte er tilfredsstilt. Oppgavene for vertskapsgarnisonene har i løpet av årene utviklet seg til rutine. I framtiden vil det imidlertid være nødvendig å formulere mer presise oppdrag knyttet til den allierte treningen av hensyn til budsjetter, styringsdialog, evaluering og rapportering.
De allierte som trener i Norge synes å være tilfreds med Forsvarets tilbud. Det er imidlertid kjent at de også vurderer mulighetene for vintertrening i enkelte av våre naboland. Det norske tilbudet må derfor holde seg konkurransedyktig både i pris og kvalitet dersom den allierte treningsvirksomheten i Norge skal opprettholdes på dagens nivå.
Forsvarssjefen har anbefalt at Åsegarden, Steinkjersannan og Voss garnison tillegges funksjonen som allierte treningssentre. For å tilby våre allierte en tilfredsstillende standard er det behov for oppussing av to forlegningsbrakker på Steinkjersannan, samt oppføring av et nytt kjøkken med spisesal ved Voss garnison. Investeringskostnadene er totalt på ca 12 millioner kroner. Årlige driftsutgifter for de tre garnisonene er beregnet til ca fem millioner kroner. Mulighetene for å få kostnadene dekket gjennom NATOs sikkerhets- og investeringsprogram vil bli vurdert.
På bakgrunn av Forsvarssjefens anbefaling har departementet gitt sin tilslutning til at Åsegarden, Steinkjersannan og Voss garnison tillegges funksjonen som allierte treningssentre. Garnisonene vil inngå i det totale tilbud som gis til våre allierte om vintertrening i Norge. Øvrige tilgjengelige fasiliteter kan fortsatt benyttes hvis dette er praktisk mulig. Alliert trening i Norge bør omfatte virksomhet innen alle forsvarsgrener. Departementet vil derfor fortsatt fokusere på mulighetene for å tilby treningsfasiliteter også for allierte sjø- og luftstyrker.