1 Oppdatert veikart for grønt industriløft

Innledning

Hovedoppgaven for næringspolitikken er å legge til rette for størst mulig samlet verdiskaping i norsk økonomi, noe som innebærer at all næringsvirksomhet må være sosialt, miljømessig og økonomisk bærekraftig, og ikke gå ut over jordens tåleevne. Næringspolitikkens oppgave er ikke å styre ressursene, men å legge til rette for at lønnsomme bedrifter og arbeidsplasser kan skapes og fortsette å skape verdier for samfunnet. Omstillingen til lavutslippssamfunnet vil kreve mye av bedrifter og samfunnet, og næringspolitikken må bidra til høy omstillingsevne i økonomien.

I 2022 igangsatte den norske regjeringen et krafttak for industrien, kalt Grønt Industriløft.1 Arbeidet skal bidra til å:

• omstille norsk næringsliv til lavutslippssamfunnet og bidra til å nå Hurdalsplattformens mål om å kutte utslipp med 55 pst. i 2030 (og 90–95 pst. innen 2050) sammenlignet med 1990.
• realisere grønne industriprosjekter i eksisterende bedrifter og i nye grønne verdikjeder.
• skape attraktive jobber for framtida i hele landet.
• nå Hurdalsplattformens mål om å øke eksporten utenom olje og gass med 50 pst. innen 2030.
• redusere sårbarhet i sentrale verdikjeder for det grønne skiftet.

Som startskudd for arbeidet la regjeringen i juni 2022 fram et veikart for grønt industriløft med ambisjoner og 100 tiltak for syv etterspørselsdrevne verdikjeder som er særlige viktige for Norge; hydrogen, havvind, batterier, CO₂-håndtering, prosessindustri, maritim industri og skog- og trenæringen og øvrig bioøkonomi.2 Regjeringen la også frem Norges batteristrategi, med tiltak som supplerer veikartet for grønt industriløft.3

Ett år etter fremleggelsen av veikartet har mye skjedd, både i Norge og ute i verden:

• Vi har igangsatt de fleste av de 100 tiltakene som ble presentert i veikartet fra i fjor.
• Grønt industriløft mobiliserer aktører, og legger grunnlaget for samarbeid og dialog med ulike aktører om konkretisering av muligheter, behov, barrierer og tiltak.
• En rekke selskaper har foretatt investeringer og eller kommet viktige skritt videre i realiseringen av sine prosjekter i Norge, og det inngås nye avtaler mellom bedrifter i Norge og på tvers av land.
• Det foregår en rivende utvikling av teknologi, produkter og markeder av betydning for grønne prosjekter i Norge.
• Vi har lyst ut de to første områdene for havvind på norsk sokkel.
• Vi har satt krav om at klima og miljø skal vektes med minst 30 pst. i offentlige anskaffelser.
• Vi bidrar til den grønne omstillingen internasjonalt, i partnerskap med EU og enkeltland.
• Krigen i Ukraina har gitt økte priser på energi og en rekke råvarer.
• Energi, råvarer og teknologi har i økende grad blitt geopolitiske tema.
• USA har i sin klimapolitikk lansert Inflation Reduction Act.
• EU har forsterket sin klima og industripolitikk med en grønn industriplan og to tilhørende lovforslag kalt Critical Raw Materials Act og Net Zero Industry Act. I tillegg er statsstøtteregelverket for grønne industriprosjekter og nullutslippsteknologi myknet opp.
• For å reversere tapet av natur innen 2030 ble verdens land i desember 2022 enige om globale mål nedfelt i Kunming-Montreal rammeverket for naturmangfold («naturavtalen»).

Samlet bidrar disse utviklingstrekkene til å sette fart på den grønne omstillingen, teknologiutviklingen og utvider markedene for grønne produkter.

I det videre arbeidet løfter vi frem solindustri og manufacturing som nye innsatsområder;

Solindustri: markedet for solkraft er i kraftig vekst og er en del av løsningen på energiomstillingen vi står overfor, både i Norge, i Europa og globalt. Norge har vært en pioner i utviklingen av solindustrien, og er per i dag unikt posisjonert med etablert kompetanse og aktører innenfor kritiske deler av en europeisk solverdikjede.

Manufacturing: Norge har flere ledende klynger som ligger i front i utnyttelsen av ny teknologi til produksjon av varer, komponenter og teknologi. Å styrke våre manufacturingbedrifter vil være sentralt for å utnytte verdiskapingspotensialet i grønne verdikjeder og i etableringen av arbeidsplasser for framtida.

1.1 Mål for arbeidet

Grønt industriløft bygger på regjeringens styringsgrunnlag, Hurdalsplattformen, som fremhever sammenhengen mellom energi, klima- og næringspolitikk. Arbeidet skal fremme attraktive arbeidsplasser, verdier og velferd for framtida i Norge, fremme utslippsreduksjoner og grønn omstilling, og redusere sårbarheter i verdikjeder som er sentrale for det grønne skiftet. Ivaretakelse av natur og bærekraft er sentrale forutsetninger for gjennomføringen av det grønne industriløftet.

Arbeidet tar utgangspunkt i at markedene for grønn energi og produkter med lavt klimafotavtrykk er i kraftig vekst, og at Norge har unike forutsetninger for å utvikle lønnsomme, grønne arbeidsplasser i en slik kontekst, gjennom våre naturressurser, industrielle erfaringer, digitalisering og teknologibruk, kompetanse og den norske arbeidsmodellen.

For å realisere et grønt industriløft, må vi bruke energi og kunnskap på nye måter. Det er lang tradisjon i Norge for å skape ny næringsvirksomhet med utgangspunkt i etablert kompetanse og naturgitte forutsetninger. Regjeringens initiativ Grønt industriløft bygger videre på denne tradisjonen.

Med veikartet ønsker vi å synliggjøre overfor selskaper og investorer fordelene ved å legge grønne prosjekter til Norge. Samlet vil gjennomføring av tiltakene vi presenterer i veikartet gi bedre rammebetingelser for grønne industriprosjekter og stimulere til at flere selskaper og investorer våger å satse i grønn retning. Samtidig er veikartet et sentralt arbeidsverktøy for regjeringen og virkemiddelapparatet i realiseringen av ambisjonene, i en verden som ikke står stille, men tvert imot endres raskt.

1.2 Hva satser vi på: Regjeringens visjoner for de ni innsatsområdene

Norge skal bli en ledende nasjon innenfor havvind, med en industri som utvikler og bygger vindkraftløsninger i toppklasse. Regjeringens ambisjon er å innen 2040 tildele arealer med potensial for 30 GW havvindproduksjon på norsk sokkel.

Norge skal videreutvikle en sammenhengende og lønnsom batteriverdikjede, som spenner fra bærekraftig mineralutvinning til resirkulering av batterier. Norge skal være et attraktivt vertsland for lønnsom aktivitet i hele batteriverdikjeden og tiltrekke seg de store batteriinvesteringene og gigafabrikkene.

Norge skal utvikle en verdikjede for produksjon, distribusjon og bruk av hydrogen produsert med ingen eller lave utslipp, og bidra til å utvikle hydrogenmarkedet i Europa.

Norge skal fortsette arbeidet med verdensledende industrielle løsninger for fangst, lagring og bruk av CO₂ som skaper lønnsomme jobber i Norge og som kutter de globale klimautslippene på en kostnadseffektiv måte.

Norge skal ha verdens reneste og mest moderne og energieffektive prosessindustri, basert på høyteknologiske løsninger og stor verdiskaping gjennom spesialiserte produkter.

Norge skal ha verdens mest bærekraftige skogbruk. Bioressurser fra hav og land skal brukes til klimavennlige og lønnsomme produkter, inkludert biodrivstoff, og bidra til å utvikle industriarbeidsplasser og lange verdikjeder i Norge.

Norge skal forbli en maritim stormakt internasjonalt, som viser vei inn i det grønne skiftet gjennom å utvikle, bygge og ta i bruk nullutslippsløsninger og autonome fartøy.

Norge skal utvikle en lønnsom og vekstkraftig solindustri, som kan gi et bidrag til gjennomføringen av det grønne skiftet og ta en sentral rolle i den videre utviklingen av solindustri i Europa.

Norge skal ha en lønnsom, nyskapende, høyeffektiv og bærekraftig manufacturingindustri som basert på kompetanse og den norske modellen leverer produkter av høyeste kvalitet og med lavt klima- og miljøfotavtrykk til hele verden.

1.3 Behovet for et grønt industriløft – Alt henger sammen med alt

Klimaendring og tap av natur er noen av vår tids største globale utfordringer, og blant de viktigste begrunnelsene for et grønt industriløft. Ekstremvær og global oppvarming gjør allerede stor skade i alle deler av verden, og representerer en reell trussel mot økonomisk vekst og velferd. Vi står overfor et massivt behov for å omstille industrien, energiforsyningen, transportsektoren og samfunnet i sin helhet fra fossil til fornybar, på en måte som ivaretar miljømessig, sosial og økonomisk bærekraft. Behovet gjelder for Norge og for alle andre land. FN m.fl. fremhever betydningen av å komme raskt i gang med den nødvendige grønne omstillingen.4 Dette er vår generasjons store fellesoppgave.

Framover må all aktivitet innrettes bærekraftig, og med lave eller ingen klimagassutslipp. På en rekke områder har Norge kommet langt, som innen elektrifisering av samfunnet inkludert transportsektoren og den svært høye andelen fornybar kraftproduksjon. Mange norske industribedrifter er i front når det gjelder ressurseffektivitet og lave utslipp, og leverer teknologi, materialer og løsninger for det grønne skiftet i en rekke sektorer i Norge og globalt. Eksempelvis har vi en fornybarandel i energibruken i samfunnet på over 70 pst., vi har den høyeste andelen elbiler per innbygger i verden med 650 000 biler som ruller rundt på norske veier, og norsk industri har redusert sine utslipp med 40 pst. siden 1990.5

Samtidig står krevende oppgaver foran oss, som forutsetter god ressurstilgang, god ressursforvaltning, økt tempo i realisering av grønne prosjekter og grønn omstilling mer generelt. For å få dette til, trenger vi en helhetlig tilnærming, som hensyntar at «alt henger sammen med alt». Et sentralt poeng i Grønt industriløft er at en rekke store og små puslebrikker i sum skal fremme Norge som et godt vertskapsland for investeringer i grønne verdikjeder.

Listen som viser koblinger i Grønt industriløft, er lang. Det grønne skiftet krever god tilgang på byggeklosser i form av råvarer fra mineralsektoren, materialer fra prosessindustrien og komponenter fra manufacturing. Hvordan vi skaffer oss disse innsatsfaktorene har vesentlig betydning for natur og klima.

Figur 2

Illustrasjon på koblinger mellom de ni innsatsområdene og våre felles forutsetninger.

Forstørr bilde

I en vekstfase vil materialbehovet som kreves for den grønne omstillingen være sterkt økende, men økt sirkularitet vil være vesentlig for å utnytte de ressurser som allerede er i kretsløpet. Over de siste 15–20 år har den økte globale etterspørselen etter materialer i hovedsak blitt møtt med økt produksjonskapasitet i Kina, understøttet av en betydelig offentlig subsidiering av energi og kapital, tilgang på rimelig arbeidskraft og begrenset prising av klima- og miljøutslipp. Europeisk produksjon er samlet sett redusert, mens aktiviteten i norsk prosessindustri er opprettholdt. Norsk prosessindustri er per i dag ledende innen produksjon av aluminium, silisium, nikkel og mangan, og er den største europeiske produsenten av alle disse råvarene utenom Russland og Ukraina, og har med det fått økt strategisk betydning for Europa.

I takt med at det må utvikles nye og mer effektive lavutslippsløsninger, vil det være nødvendig å tilpasse byggeklossene gjennom økt spesialisering. Råvarer, materialer og komponenter må fremstilles med minimale utslipp, basert på fornybar energi og høy gjenbruksgrad. Dette krever utvikling av nye lavutslippsløsninger, som ofte er mer energikrevende enn dagens løsninger, og i en del tilfeller med CO₂-håndtering, som også krever mer energi. Det grønne skiftet forutsetter mao. økt produksjon av byggeklosser som igjen forutsetter økt produksjon av fornybar kraft. Omfanget av fornybare energikilder som vann, vind og sol er heldigvis stor. Men utbygging av ny kraft kan være krevende og medføre konsekvenser for natur, andre næringsinteresser og samfunnet for øvrig. Utbygging av fornybar kraft vil i seg selv kreve en stor mengde tilpassede byggeklosser fra prosessindustrien og manufacturingindustrien.

Overgangen fra fossil til væravhengig, fornybar kraftforsyning endrer kraftsystemet i Europa og i verden for øvrig. Som konsekvens øker behovet for energilagring, for eksempel ved bruk av stasjonære batterier, slik at energiforbruket i mindre grad må tilpasses værvariasjoner. Mer lokal kraftforsyning kan bli mer aktuelt, som solceller installert på bygninger. Økt innfasing av variable kraftressurser er en vesentlig årsak til den kraftige veksten som forventes i batterimarkedet fram mot 2030.6 Derfor etableres og planlegges det for betydelig batterilagringskapasitet i tilknytning til store havvindparker. Gjennom muligheten for å lagre energi, vil batterier også redusere behovet for strømnett i et fornybart kraftsystem.

En annen kobling kan ta utgangspunkt i grønn skipsfart, som f.eks. vil benytte batterier, hydrogen og ammoniakk som energikilde, avhengig av type båt og distanse som skal kjøres. For en del båter vil det være aktuelt å bruke batterier i kombinasjon med hydrogen, hvor brenselscelle-motoren basert på hydrogen går jevnt mens batteriet eksempelvis slår inn ved økt energibehov. Det vil være behov for tilpassede batterier til ulike typer av maritime fartøy. Samtidig er hydrogen i noen produksjonsprosesser nødvendig som reduksjonsmiddel i prosessindustrien, som igjen lager materialer til batterinæringen. Prosessindustrien vil også stå for produksjon av ammoniakk for maritim næring. Koblingene er mao. mange.

En annen dimensjon av sammenhenger i Grønt industriløft handler om integrasjon i verdikjeder mellom Norge og andre land, og samarbeid mellom myndigheter. Dette med utgangspunkt i at verdikjedene består av mange ledd, at virksomheter i ulike land posisjonerer seg i verdikjeder ved å utnytte sine respektive fortrinn og ikke minst ved at handel øker markedene for alle aktører, i all hovedsak til felles nytte. Det vil ikke være mulig å gjennomføre det grønne skiftet uten slike samarbeid på tvers av landegrenser.

Det er stort engasjement i både Norge og i mange andre land for grønn omstilling og tilrettelegging for morgendagens arbeidsplasser. Det pågår samtidig samfunnsdebatter om store enkeltsaker, som økte strømpriser, plassering av vindmøller, åpning av nye gruver eller etablering av nye batterifabrikker. Grønt industriløft har til hensikt å trekke enkeltsakene tematisk sammen til en helhet, som grunnlag for gode prioriteringer, og synliggjøre hvordan store og små beslutninger vi gjør nå kan hjelpe oss på veien mot lavutslipssamfunnet.

1.4 Tilrettelegging for et grønt industriløft og rammer for arbeidet

Omstillingen til et lavutslippssamfunn vil kreve betydelige investeringer i forskning, utvikling og kompetanse, i teknologi og produksjonsmidler, industri, energi og infrastruktur. Kapitaltilgang er følgelig av vesentlig betydning for realisering av prosjekter i grønne verdikjeder. Samtidig må private kapitalstrømmer vris i retning av bærekraftige investeringer.

Ifølge BloombergNEF må verden investere i gjennomsnitt 4 550 mrd. dollar årlig i teknologier for det grønne skiftet i resten av 2020-årene, noe som er over en tredobling fra nivået i 2022.7 Figur 3 viser utviklingen i industriinvesteringene i Norge de siste femten årene. Disse vil trolig måtte øke betydelig i årene som kommer for at vi skal nå våre mål for klima-, energi og næringspolitikken, som ligger til grunn for Grønt industriløft.

Det er i stor grad industrien selv som må være i front for å gripe mulighetene og løse utfordringene i det grønne skiftet. Regjeringen skal imidlertid aktivt legge til rette for å utløse private initiativer gjennom gode rammebetingelser og en aktiv nærings- og industripolitikk, der staten og næringslivet spiller på lag for å realisere mulighetene i det grønne skiftet.

Ulike former for markedssvikt kan bidra til å forsinke den grønne omstillingen, og gi grunnlag for statlig inngripen. Klimautfordringen er i seg selv en betydelig markedssvikt da mange markeder per i dag ikke i tilstrekkelig grad har tatt inn over seg skadene fra utslipp, og tilknyttede bærekraftutfordringer i prising av varer og tjenester. Dette kan gi begrenset vilje til å investere og kanalisere ressurser til forskning og teknologiutvikling som kan ta frem morgendagens bærekraftige produkter og løsninger. Videre kan markedssvikten begrense risikoviljen fra private aktører i realisering av industriprosjekter som piloterer nye bærekraftige løsninger i stor skala. Regjeringen vil derfor bruke statlige virkemidler for å legge til rette for grønn og lønnsom industriutvikling, kostnadseffektive utslippskutt og bærekraftig utnyttelse av norske naturressurser over hele landet.

Prising av utslipp i form av klimaavgifter og deltakelse i det europeiske kvotesystemet er sentrale virkemidler i norsk klimapolitikk. Lik prising av utslipp fra ulike utslippskilder gir grunnlag for kostnadseffektive utslippsreduksjoner og gjør at produksjon og forbruk vris i en mer klimavennlig retning. I tillegg til prising av utslipp brukes direkte regulering, standarder, avtaler, lån, garantier og tilskudd til utslippsreduserende tiltak og støtte til forskning og teknologiutvikling som virkemidler i klimapolitikken.

Figur 3

Utviklingen i industriinvesteringer de siste 15 årene. Bruttoinvestering i fast realkapital. Faste 2015-priser (mrd. kr.)

Forstørr bilde

Figur 4

Norske utslipp av klimagasser fra 1990 til og med 2022.

Forstørr bilde

Staten kan også påvirke næringslivet gjennom sin rolle som innkjøper. Regjeringen har vedtatt nye regler om klima- og miljøkrav i offentlige anskaffelser.8 Reglene innebærer at klima- og miljøhensyn som hovedregel må vektes med minimum 30 pst. i offentlige anskaffelser, i tråd med hva regjeringen varslet i Hurdalsplattformen. Alternativt kan det stilles klima- og miljøkrav i kravspesifikasjon, dersom det er klart at dette gir en bedre klima- og miljøeffekt. Reglene vil tre i kraft 1. januar 2024. I tråd med Hurdalsplattformen vil regjeringen utøve det statlige eierskapet mer aktivt for å fremme fellesskapets interesser knyttet til klima- og bærekraft og lønns- og arbeidsvilkår statlig kapital kan bidra til å utløse enda flere private investeringer og sikre nasjonal kontroll innenfor strategiske betydningsfulle områder i Norge.

For å sikre rask nok omstilling i industrien og andre næringer, må statlige aktører i alle ledd være villige til å tenke nytt og smart rundt mulighetene for mer effektiv og målrettet bruk av virkemidler. Enkelte problemstillinger har vi allerede effektive virkemidler for å håndtere, mens andre kan kreve tilpasninger i dagens virkemidler. En mer helhetlig tilnærming til det offentliges investeringer, kostnader og inntekter, innebærer at bruken av midler på kort sikt i større grad vurderes opp mot gevinster på lang sikt.

Med rammebetingelser i rask endring for å stimulere det grønne skiftet, vil vurderinger av hva som er lønnsomt kunne endre seg like raskt. Samtidig vil de globale utslippskuttene som blir tatt det neste tiåret, være vesentlige for hvordan fremtidens klima ser ut. Dette gir et rasjonale for at staten skal bidra til en raskere global teknologiutvikling og implementering av nye løsninger. Tidligere omstilling kan ha høyere direkte kostnader som følge av at teknologiske løsninger er umodne, men de mer indirekte kostnadene ved å ikke handle må også tas med i den samlede vurderingen.

Muligheter og utfordringer for et grønt industriløft

Mulighetene som ligger framfor oss er betydelige i en tid der verden i økende grad etterspør bærekraftige og løsninger. Nøkkelen for at vi skal lykkes ligger i stor grad i industrien, som har erfaring og kompetanse til å utvikle teknologi og løsninger for framtida.

Selv om Norge og norsk næringsliv samlet sett har et godt utgangspunkt for å lykkes med det grønne skiftet, må gjennomføringen av det det grønne industriløftet ta hensyn til flere faktorer. Eksempelvis kapasitetsbegrensninger i norsk økonomi, at Norge er et lite land med vel fem mill. innbyggere hvorav andelen eldre øker i befolkningen, at ressurstilgangen for øvrig ikke er ubegrenset, at ressurser som oftest har alternative anvendelser, som igjen kan innebære interessekonflikter, og at vi samtidig skal ivareta andre samfunnsmål. Internasjonale utviklingstrekk som geopolitiske spenninger blant annet i lys av krigen i Ukraina, et økonomisk bilde preget av høyere inflasjon enn på flere tiår og knapphet på sentrale innsatsfaktorer, vil også kunne påvirke den grønne omstillingen både i Norge og landene rundt oss.

For at Norge skal lykkes i denne omstillingen, må samfunnets ressurser brukes effektivt. Det vil kreve strenge prioriteringer mellom mål og virkemidler. Det vil være behov for en mer helhetlig tilnærming til det offentliges investeringer, kostnader og inntekter, som innebærer at bruken av midler på kort sikt i større grad vurderes opp mot gevinster på lang sikt. Grønt industriløft har til hensikt å fremme gode beslutninger, som hensyntar hvordan alt henger sammen med alt mht. de overordnede målene vi har satt oss.

Det grønne industriløftet medfører utfordringer for bedrifter, grønne prosjekter og for samfunnet. Den videre elektrifiseringen av samfunnet vil i årene som kommer øke behovet for kraft betydelig. Vi ser økte priser på komponenter til utbygging av utslippsfri kraft, både i Norge og i landene rundt oss, og det tar tid å få på plass ny infrastruktur og ny produksjon for å opprettholde et overskudd på kraftbalansen. Dette kan virke begrensende på realisering av nye grønne industriprosjekter. Den grønne omstillingen av næringslivet er et langsiktig arbeid, og det vil være viktig å legge til rette for stabile og forutsigbare rammebetingelser. Overgang til et lavutslippssamfunn med lønnsomme arbeidsplasser og stabil økonomisk vekst vil kreve betydelige investeringer til rett tid.

Videre er sikker og forutsigbar tilgang på råvarer og teknologi, gode leverandørnettverk og god markedstilgang for sluttprodukter sentrale forutsetninger for grønn industriproduksjon. Russlands angrepskrig på Ukraina har endret Europa, gjennom forsterket samhold, taktskifte i omstilling fra fossil til fornybar og økt oppmerksomhet om sårbarheter ved energi, råvarer teknologi og kompetanse. Samtidig opplever mange private og offentlige virksomheter digitale sikkerhetsutfordringer, som bl.a. begrenser muligheten for samhandling og digital teknologiutnyttelse.

En ytterligere faktor vi vil kunne oppleve økende knapphet på framover er arbeidskraft og relevant kompetanse. En rask teknologiutvikling vil kunne bidra til økt produktivitet, noe som kan redusere utfordringene.

Bærekraftig bruk av norske naturressurser er avgjørende for å legge til rette for fremtidig verdiskaping, arbeidsplasser og bosetting over hele landet, og er en forutsetning for et vellykket grønt industriløft. Samtidig som det trengs areal for å dekke etterspørselen etter fornybar kraft og nye industriområder, har endret arealbruk gjerne negativ påvirkning på natur. Klima og natur må ses i sammenheng, slik at viktig natur og økosystemer ikke går tapt for å nå klimamål. Hensynet til jordvern må også ivaretas.

Vi er avhengige av økt produktivitet og verdiskaping i norsk økonomi for å opprettholde dagens levestandard, og for å kunne finansiere velferdsstaten i fremtiden.

Som understreket i Meld. St. 14 (2020–2021) Perspektivmeldingen 2021, vil Norges befolkning bli stadig eldre i årene fremover og andelen yrkesaktive vil falle. Parallelt med denne demografiske utfordringen vil impulsene til norsk økonomi fra olje- og gassutvinning etter hvert avta, og ringvirkningene fra petroleumsaktiviteten bli redusert. I lys av dette må vi sørge for gode, generelle rammebetingelser, og legge til rette for fremvekst av nye grønne næringsområder og ny grønn virksomhet i etablert næringsliv. En stabil og ansvarlig økonomisk politikk og et utdanningssystem som gir en kompetent arbeidsstyrke fremmer god omstillingsevne i arbeidsmarkedet, noe vi har gode erfaringer med fra tidligere omstillinger i norsk økonomi. Samtidig må vi legge til rette for at flere kommer inn i arbeidslivet og at næringslivet får den kompetansen som trengs, og at andelen ikke-sysselsatte og unge som står utenfor arbeid, opplæring og utdanning reduseres. For regjeringen er arbeid til alle jobb nr. 1. Industrien kan og må være en sentral drivkraft i Norges omstilling til et lavutslippssamfunn med høy samlet verdiskaping og bærekraftige statsfinanser.

Klima og natur som ramme for all politikk

For å bremse klimaendring og tap av natur har Norge i likhet med landene rundt oss satt ambisiøse mål om utslippskutt. Gjennom Parisavtalen har Norge forpliktet seg til å redusere utslippene av klimagasser med minst 55 pst. innen 2030 sammenliknet med 1990. Klimamålet er nedfelt i klimaloven og skal oppnås i samarbeid med EU. Som et delmål på veien mot netto nullutslipp og lavutslippssamfunnet har regjeringen satt et omstillingsmål for hele økonomien i 2030. Dette er formulert i regjeringsplattformen som et mål om å kutte norske utslipp med 55 pst. sammenlignet med 1990. Hensikten er at hele det norske næringslivet skal omstille seg i retning lavutslippssamfunnet. Det skal legges vekt på at norsk næringsliv skal være konkurransedyktig i fremtiden, og at Norge fortsatt skal ha overskudd i kraftbalansen. Omstillingen er betinget av internasjonal teknologiutvikling. Målet skal ikke medføre en lite effektiv klimapolitikk eller uforholdsmessige dyre tiltak. Omstillingsmålet er nærmere omtalt i Meld. St. 2 (2021–2022) Revidert nasjonalbudsjett 2022.

En sentral forutsetning for regjeringens arbeid er at klima og natur skal være en ramme rundt all politikk. Et grønt industriløft skal både bidra til oppfyllelse av klimamålene og gjennomføres slik at viktig natur og økosystemer ikke går tapt. Økosystemene er grunnlaget for produksjon av mat, medisiner og en rekke materialer. De renser luft og vann, binder karbon, beskytter mot flom, ras, storm og erosjon, og gir mulighet for friluftsliv og opplevelser. Det internasjonale naturpanelets rapport fra 2019 om tilstanden i naturen viser at det samlede, globale avtrykket på naturen er så omfattende at vi drastisk reduserer naturens evne til å levere grunnleggende tjenester som rent vann, ren luft og stabil tilgang til mat.

I Kunming-Montreal rammeverket for naturmangfold («naturavtalen») fra desember 2022 er verdens land blitt enige om globale mål for å reversere tap av natur innen 2030. Norge hadde en sentral rolle i forhandlingene og bidro til en ambisiøs avtale. Naturavtalen inneholder blant annet et globalt mål om at minst 30 pst. av land og hav på jorden skal bevares innen 2030 og forvaltes på en effektiv måte og at all natur skal forvaltes bærekraftig. Avtalen har også et mål om at 30 pst. av naturen som i dag er ødelagt, skal være under effektiv restaurering innen 2030 og pålegger myndigheter å legge til rette for at selskaper kan analysere og rapportere naturrisiko og -skade i egen virksomhet og forsyningskjeder. Partene til Konvensjon om biologisk mangfold (CBD) forventes å oppdatere sine nasjonale handlingsplaner i lys av avtalen og tydeliggjøre sitt bidrag til de globale målene. Regjeringen skal i løpet av 2024 legge frem en stortingsmelding der Norges oppfølging av de globale målene vil klargjøres. Skal vi klare å ta vare på naturen, må også næringslivet i større grad bidra med løsninger og tiltak for å redusere naturbelastningen fra sin aktivitet.

I avveiningen mellom klima, natur og næring står beslutninger om arealbruk sentralt. Velfungerende natur er avhengig av intakte naturarealer, samtidig som både energiomstilling og næringsutvikling krever arealer. Nedbygging og arealendringer er noen av de største truslene mot natur i Norge og internasjonalt og kjennetegnes ved at den skjer stykkevis og delt gjennom små og store inngrep. Dette leder til tap av naturmangfold, svekkelse av økosystemer og bortfall av økosystemtjenester. Ivaretakelse av natur krever derfor gode prosesser og tilpasninger som i sum leder til en bærekraftig arealforvaltning som står seg over tid.

Status på utslipp fra arealer

Arealbruksendringer er også en betydelig kilde til utslipp av klimagasser. Årlige utslipp fra arealbruksendringer er ca. 2 mill. tonn CO₂- ekvivalenter. Det er ca. 4 pst. av de norske totale utslippene, slik de rapporteres til FNs klimakonvensjon. Utslipp av klimagasser knyttet til arealbruksendringer avhenger både av hvilke arealer som endres og hva de endres til.

Nedbygging er den arealbruksendringen som gir størst utslipp av klimagasser, og det er nedbygging av skog (særlig på organisk jord) og myr som gir størst utslipp per arealenhet. De to viktigste driverne bak nedbyggingen er bebyggelse og veier. I perioden 1990–2019 stod ulike former for bebyggelse for ca. 43 pst. av den totale nedbyggingen, mens veibygging stod for ca. 26 pst. De resterende 30 pst. av totalt nedbygget areal i perioden skyldtes bygging av kraftlinjer (10 pst.), grustak/steinbrudd (9 pst.), bygg for idrettsformål (6 pst.) og annet (5 pst.). Skog utgjorde 75 pst. av arealene som ble nedbygd.

Naturregnskap og meny av tiltak for økosystemer

Regjeringen har igangsatt arbeidet med flere systemforbedringer for natur. Den har satt søkelyset på naturrisiko ved å nedsette Naturrisikoutvalget. Utvalget skal vurdere hvordan berørte aktører i Norge analyserer og håndterer naturrisiko i dag, identifisere eventuelle forbedringspunkter og vurdere og anbefale metoder som kan sette disse aktørene i stand til å kunne analysere og håndtere naturrisiko på best mulig måte. Naturrisiko er på linje med klimarisiko et viktig hensyn som vil påvirke den grønne industrien og næringslivet for øvrig i tiårene som kommer.

Regjeringen har også startet arbeidet med å lage menyer av ulike tiltak som bidrar til å opprettholde et mangfold av økosystemer i god økologisk tilstand. Skog er første økosystem ut. Klima- og miljødepartementet har også satt i gang arbeidet med å utvikle et naturregnskap for Norge, med utgangspunkt i FNs standard for naturregnskap. Naturregnskapet vil vise hvor mye natur vi har (areal), tilstanden i naturen og hvilke økosystemtjenester den leverer, i tillegg til hvordan disse endrer seg over tid. Med naturregnskapet kan vi følge utviklingen i hvordan naturen blir påvirket av menneskelig aktivitet og hva nedbygging koster samfunnet i tap av natur og økosystemtjenester.

1.5 Vi er godt i gang med det grønne industriløftet

Gjennom å legge frem en helhetlig politikk for grønt industriløft, viser vi omverden våre mål, hva Norge har å tilby av kompetanse, naturressurser, ordninger og virkemidler og en rekke andre rammevilkår, og hvilke politiske grep vi vil gjennomføre for å realisere disse ambisjonene. Formålet er å gi investorer og aktører trygghet til å realisere sine prosjekter i Norge.

Vi er allerede godt i gang med den grønne, industrielle omstillingen. Vi har gjennomført eller igangsatt de aller fleste av de 100 tiltakene vi lanserte i veikartet i fjor.

At noen tiltak foreløpig ikke er gjennomført har flere begrunnelser, som at ting må skje i en viss rekkefølge. Det må finnes budsjettmessig handlingsrom for tiltakene som gjennomføres. Det er også kapasitetsskranker i etater og departementer som gjør at alt ikke kan skje samtidig. Det vil heller ikke være hensiktsmessig å gjennomføre alle tiltak samtidig, da arbeidet med det grønne industriløftet vil pågå over mange år og aktørenes behov vil variere for ulike tidsfaser.

Våre handlinger må reflektere at de utpekte innsatsområdene skiller seg mht. modenhet, muligheter og behov. Dette har betydning for myndighetens tilrettelegging av rammevilkår, på hvilke stadium de ulike næringene vil trenge kapital, arbeidskraft, areal osv., og når vi kan forvente å få effekt av innsatsen i form av blant annet økt mineralutvinning, økt kraftproduksjon og reduserte utslipp.

«Norges batteristrategi» fremhever ti politikkområder («grep») som er sentrale for realisering av den fastsatte visjonen for næringen. Dialog med næringsaktører og andre interessenter har satt oss i stand til å konkretisere behov, barrierer og muligheter. Tilnærmingen gir oss en handlingsorientert oppgaveliste over saker og aktiviteter som til enhver tid er de mest sentrale «rundt bordet», som vi bør konsentrere vårt arbeid i henhold til. Her kommer den norske modellen til sin rett, hvor det er korte avstander og uformell struktur i dialogen mellom aktører, mellom arbeidslivets parter, mellom industri og akademi og mellom aktører og myndigheter.

Oppgavelisten vil variere for de respektive innsatsområdene og utvikle seg dynamisk over tid, selv om rammevilkår på et overskriftsnivå kan ha felles betegnelser som kompetanse, forskning, offentlige tillatelser, markedstilgang, arealbruk, innretning av det næringsrettede virkemiddelapparatet osv. For å fange opp dette, må involverte personer arbeide langs flere dimensjoner inkludert både næringsnært og mer overordnet og helhetlig.

Mens vår oversikt over status for tiltak er relativt enkelt å måle, er den private investeringsviljen og fremdriften til aktuelle prosjekter utvilsomt det mest konkrete utrykket for hvordan vi ligger an i realiseringen av våre ambisjoner. Selv om det er tidlig å måle effekten av det grønne industriløftet, ett år etter igangsettelsen vil vi likevel fremheve følgende:

• Vi ser stor interesse og investeringslyst for å realisere prosjekter i grønne verdikjeder i Norge, og mange prosjekter har modnet seg videre siden vi igangsatte Grønt industriløft. Siden 2021 er det eksempelvis mobilisert mer enn 17 mrd. kroner i privat kapital til selskaper i den norske batterinæringen.9 Vi ser at Grønt industriløft samler og fremmer samarbeid mellom aktører, både kommersielt og for å løse felles problemstillinger.
• Virkemiddelapparatet er bedre rustet nå enn tidligere, og gjennom Grønt industriløft har aktørene fått en nasjonal strategi å lene seg på og følge opp. Dette har utløst bidrag overfor en rekke aktører fra Innovasjon Norge, Eksfin, Nysnø, Siva, Norges forskningsråd og andre.
• Det er et mål at bedriftene skal møte et mer helhetlig og koordinert virkemiddelapparat, og apparatet vårt samarbeider mer sømløst ifm. både kapitalvirkemidler og tillatelser. Virkemiddelapparatet er også en sentral «lyttepost» i å analysere effekter av iverksatte tiltak og behovet for eventuelle justeringer av verktøy.
• På det internasjonale plan erfarer vi at Grønt industriløft gir oss et industrielt innhold til dialogen vår med andre land, både om konkrete politiske saker og om aktuelle prosjekter innenfor eksempelvis mineraler, industri og energi. Både EU og enkeltland har ambisjoner for grønn omstilling og vekst som ligner våre ambisjoner, og mange av utfordringene løses best gjennom samarbeid. Vi erfarer at Grønt industriløft bidrar til økt forståelse for Norge, hva vi kan bidra med og våre behov, og vi ser effekter av at den industrielle dialogen fremmer investeringer og partnerskap mellom norske aktører og leverandører, partnere og kunder i utlandet. Dialogen er preget av en helhetlig tilnærming, sammenhenger og samarbeid for gjensidig nytte og felles gjennomføring, framfor enkeltsaker.
• Nasjonalt gir grønt industriløft et felles rammeverk for energi, klima og industripolitikken, som kobler ulike politiske prosesser og beslutninger sammen til en helhet. Det gir økt bevissthet og bidrar til mobilisering, blant annet gjennom klimapartnerskap med næringslivet.

Forstørr bilde

Forstørr bilde

1.6 En verden i endring

For å gjennomføre det grønne skiftet er vi avhengig av internasjonal handel og samarbeid på tvers av landegrenser.

Handelspolitikken til våre viktigste handelspartnere og allierte har stor betydning for Norge. Som en liten, åpen økonomi er Norge avhengig av internasjonal handel og vi er en sterk forsvarer av det regelbaserte multilaterale handelssystemet. Samtidig må vi tilpasse oss når internasjonale utviklingstrekk går i en annen retning.

Utviklingen internasjonalt de siste årene, slik som Russlands invasjon av Ukraina, koronapandemien og utviklingen i forholdet mellom USA og Kina har ført til at sikkerhetspolitiske og klimapolitiske hensyn tar vesentlig større plass i utforming av den økonomiske politikken hos våre viktigste handelspartnere og allierte i EU og USA. Strategiske hensyn, beredskap, sikkerhet og klima ilegges større vekt enn tidligere.

Denne utviklingen begynte for noen år tilbake. I 2015 lanserte Kina sin strategi «Made in China 2025» for bl.a å styrke Kinas posisjon i global høyteknologisk produksjon. EU lanserte sin nye strategi for handelspolitikk, kalt «Åpen, strategisk autonomi» i 2021, med mål om å gjøre EU mindre avhengig av andre land samtidig som man fortsatt skal være åpne for internasjonal handel.10

I oktober 2022 lanserte USA en ny sikkerhetspolitisk strategi der de uttrykker at USA skal bli uavhengig av Kina i tre strategisk viktige verdikjeder: halvledere, bioteknologi og grønn omstilling. USA har også vedtatt store lovgivningspakker for å gjennomføre denne politikken, slik som Inflation ReductionAct (IRA) og CHIPS and Science Act. Utviklingen bidro til at Europakommisjonen presenterte sin Grønne Industriplan (Green Deal Industrial Plan for A Net Zero Age) i februar 2023.

En sentral del av denne planen er et nytt lovforslag kalt Net Zero Industry Act presentert i mars 2023. Her foreslår Europakommisjonen at EU setter seg et mål om å produsere 40 pst. av industriproduktene som inngår i sentrale nullutslippsteknologier som skal til for å gjennomføre grønn omstilling og nå klimamålene innen 2030. Critical Raw Materials Act ble presentert på samme tid og forordningen skal styrke bærekraftig mineralproduksjon og bygge robuste forsyningskjeder for mineralske råvarer. Forslagene er nå til vurdering i Europaparlamentet og EUs Råd, og skal etter planen vedtas senest vinteren 2024. Norge har levert sine innspill til Europakommisjonen og andre relevante aktører i EU ifm. disse forslagene. I tillegg vedtok EU i mars justerte midlertidige retningslinjer (Temporary Crisis and Transition Framework) for å gjøre det enklere for EØS-land, herunder Norge, å yte statsstøtte til næringer og verdikjeder som bidrar til å nå klimamålene.

EU er Norges viktigste marked og som en integrert del av det indre marked kan vi spille en viktig rolle inn i EUs arbeid med autonomi innenfor strategisk viktige verdikjeder. Med en velutviklet og effektiv prosessindustri, tilgang til viktige mineraler og produkter med høy ytelse og lavt klimafotavtrykk har vi et godt utgangspunkt til å være en stabil og trygg partner for EU.

Utviklingen vi ser hos våre viktigste handelspartnere innebærer at det multilaterale handelssystemet delvis utfordres. Som følge av geopolitiske spenninger er vi vitne til en større vektlegging av strategiske partnerskap for å redusere avhengigheter og sikre motstandsdyktige verdikjeder. Når det globale handelssystemet er under press blir det enda viktigere at vi forsvarer det og arbeider for å tilpasse systemet til vår tid. For Norge vil det også være sentralt med tettere samarbeid med våre nærmeste partnere og sikre konkurransedyktige betingelser for norsk næringsliv.

1.7 Hvorfor Norge vil lykkes

Erfaringene våre fra hhv. ulike typer av virksomhet til havs, produksjon av avanserte materialer i prosessindustrien, fornybar kraftproduksjon og høyteknologisk, skreddersydd leverandørindustri og manufacturingsindustri, utgjør enkeltvis og i sum kompetanse med betydelig overføringsverdi til nye grønne verdikjeder, som batterier, havvind, CCS og hydrogen. Kombinert med stabile rammevilkår, ansvarlig økonomisk politikk og et utdanningssystem som gir oss en kompetent arbeidsstryke, gjør dette Norge til et attraktiv land å etablere ny grønn industri i.

Det norske arbeidsmarkedet er fleksibelt, og norsk industri har vist sterk evne til omstilling og kompetanseoverføring tidligere. Det er tydelige «røde tråder» fra den industrielle utnyttelsen av vannkraften for vel 100 år siden, via petroleum, maritim og oppdrett, til dagens grønne næringer som etableres. Det er lang tradisjon i Norge for at ny aktivitet springer ut av eksisterende aktiviteter, gjennom markedstilpasning eller knoppskytning, drevet fram i et samspill mellom erfaring og ny kunnskap. Norske industrielle entreprenører står ofte i front av utviklingen, i kombinasjon med norsk og utenlandsk kompetanse og kapital.

Den norske samfunnsmodellen har lagt til rette for slik industriell omstilling. Modellen kjennetegnes av høy grad av frihet, tillit og ansvar til den enkelte medarbeider, generelt høyt utdanningsnivå i befolkningen, sosialt sikkerhetsnett til alle og en distriktsprofil som tar hele landet i bruk gjennom tett kobling av utdanningsinstitusjoner og næringsliv, velferd og infrastruktur. Som konsekvens kan høyteknologiske, eksportrettede virksomheter være lokalisert nær naturressursene og samtidig være påkoblet digitalt og med kort avstand til leverandører, kunder og samarbeidspartnere i inn og utland. Myndighetene stiller opp med forutsigbare rammevilkår, som særlig fremmer utvikling, omstilling og markedstilgang. Det er kort avstand mellom myndigheter og næringsliv, mellom bedrifter i ulike næringsklynger og mellom bedrifter og akademia. Den norske modellen er unik og gir oss samlet sett sterk industriell løfteevne. Styrken i den norske modellen på bedriftsnivå beskrives av en studie fra SINTEF (2020), jfr. omtale i kapittel 2.5.11

Mange norske virksomheter har oppnådd god verdiskapingseffekt av forbedring av eksisterende prosesser. Dette gjelder mange bedrifter innenfor manufacturing og prosessindustrien, som på tross av sine modne teknologier oppnår stadige forbedringer mht. kostnadsreduksjoner og økt effektivitet.12 Dette utgjør verdifull erfaring for aktører som etablerer seg i batteriverdikjeden i Norge, hvor lav andel «skrap» gjennom en kompleks rekke steg i produksjon av morgendagens battericeller, basert på bedre og mer bærekraftige materialer, forventes å ha stor betydning for lønnsomheten.

Hvordan vi hele tiden blir bedre på det vi gjør, er en grunnleggende konkurransefordel for norsk industri, og er kanskje det viktigste fortrinnet i den globale konkurransen for de som bygger ny norsk industri. Mange norske virksomheter ligger langt fremme i effektiv ressursbruk, automatiserte løsninger og annen digital teknologi. Virksomhetene har ansatte med høy teoretisk og praktisk kompetanse i alle ledd i produksjonen, og de ansatte opererer gjerne med stor grad av selvstendighet. I sum innebærer den norske arbeidslivsmodellen at mange virksomheter kan utføre mer arbeid med færre ansatte, og dette gir høy produktivitet i norsk industri.

1.8 Forsterket innsats

Evne til å bruke og skape verdi av ny teknologi blir stadig viktigere for omstilling, konkurransekraft og økt produktivitet. Å løfte bredden av særlig små og mellomstore bedrifter til i større grad å utnytte teknologimuligheter står derfor sentralt for det grønne industriløftet.

Våre verktøy skal bygge opp under våre fortrinn, markedsmuligheter og behov, og bidra til målene om etablering av bærekraftige og lønnsomme arbeidsplasser for framtida, utslippsreduksjoner og grønn omstilling og redusert sårbarhet i sentrale verdikjeder. I arbeidet med å mobilisere privat kapital til det grønne industriløftet er det summen av rammevilkår og kvaliteter som teller. Vårt siktemål kan ikke være lavest mulig kostnader eller konkurranse om særskilte rammevilkår, men å utnytte styrken i den norske modellen og vår erfaringsbase til å skape lønnsom, bærekraftig næringsvirksomhet for framtida. Våre verktøy må støtte opp under «spydspissene», det vil si aktører som har vist evne til utvikling og realisering av banebrytende produkter, teknologi og løsninger.

Inflation Reduction Act (IRA) og andre relevante støttepakker for grønn industri- og energiproduksjon i USA har langt på vei samme intensjon som vårt grønne industriløft; tiltrekke prosjekter og utløse privat kapital. Dette vil sette fart på grønn omstilling og teknologiutvikling, men kan også på kort sikt trekke råvarer, prosjekter, aktører og kapital bort fra Norge og Europa og til USA. På lang sikt vil imidlertid IRA og andre liknende tiltak være egnet til å gi lavere priser på grønn teknologi, noe som kan bidra positivt til den grønne omstillingen, også i Norge.

USAs økonomiske og klimapolitiske lovpakke IRA trådte i kraft 1. januar i år, et halvt år etter at vi la frem vårt Veikart for grønt industriløft. IRA-pakken inneholder subsidier og annen støtte til en rekke grønne investeringer. Som følge av IRA gjennomgår mange aktører og investorer prosjekter og satsninger på nytt, hvor en del prosjekter og investeringsbeslutninger utsettes eller justeres som følge av usikkerhet om hvilke rammevilkår ulike land i Europa vil kunne tilby. Særlig beslutninger om storskala realiseringer innenfor sol, batterier og hydrogen påvirkes. Flere norske aktører har bedt regjeringen om en respons på amerikanernes subsidiepakke.

Norge er ikke tjent med et subsidiekappløp. Økt bruk av subsidier og annen statsstøtte i andre land bør ikke møtes med tilsvarende virkemidler i Norge. Vi skal gjennomføre det grønne industriløftet på den norske måten ved å utnytte våre naturgitte fortrinn, vår velutviklede samfunnsmodell og en effektiv og omstillingsdyktig industri. Vi skal videreutvikle og styrke vårt velfungerende virkemiddelapparat slik at privat kapital kan finne veien til de gode grønne prosjektene.

Det er ikke entydig hvordan IRA vil få påvirke planlagte, og evt. tilgangen på nye prosjekter i batteriverdikjeden og i andre næringer i Norge. Mange initierte prosjekter har et norsk opphav og er innrettet på en måte som i utgangpunktet gjør det naturlig å realisere prosjektet i storskala i Norge. Industrielle aktører med «lange briller på», med erfaring fra og/eller god kjennskap til Norge, vil antakelig legge til grunn at norske aktører er «godt skodd» til å oppnå høy effektivitet i utnyttelsen av innsatsfaktorer og produksjonsutstyr (Overall Equipment Efficiency) over tid og ikke minst for morgendagens produksjonsløsninger.

For å fremme målsettingene i Grønt industriløft presenterte regjeringen 30. juni i år fem nye grep for å øke tempoet i den grønne omstillingen i næringslivet.13 Grepene har til hensikt å fremme en aktiv omstillingspolitikk basert på norske fortrinn. Virkemidlene målrettes mot kompetanse, teknologi, innovasjon, kvalitet og produktivitet:

Én milliard kroner til innovasjonstilskudd for større batteriprosjekter

Regjeringen foreslår i kommende statsbudsjett et innovasjonstilskudd for større batteriprosjekter av IPCEI-karakter. Det stilles høye krav til innovasjonshøyde, industriell skalerbarhet, ringvirkninger, gjennomføringsevne, forpliktende europeisk samarbeid og miljøpåvirkning. Innovasjonstilskuddet har en ramme på om lag en milliard kroner over fem år og vil ligge under Innovasjon Norge.

Norge vil delta i EUs hydrogenbank

Regjeringen tar sikte på at norske prosjekter vil kunne delta i den kommende hydrogenauksjonen under EUs innovasjonsfond. Gjennom et nytt auksjonsvirkemiddel vil ordningen gi støtte til produksjon av fornybart hydrogen i inntil ti år. En pilotauksjon skal etter planen gjennomføres i slutten av 2023 og har et budsjett på 800 mill. euro.

Styrking av kapitalvirkemidlene i Grønt industriløft

Regjeringen vil styrke kapitalvirkemidlene i Grønt industriløft blant annet gjennom å vri virkemiddelapparatet i grønn retning. Dette kan være gjennom investeringer i selskaper, industribygg eller prosessutstyr. Regjeringen vil komme tilbake til dette i forbindelse med statsbudsjettet for 2024.

Statlige lån til flere grønne prosjekter

Regjeringen vil legge til rette for at staten kan gi markedsmessige lån for å finansiere flere prosjekter innenfor grønne verdikjeder, også i tidlige faser. Regjeringen vil komme tilbake til dette i forbindelse med statsbudsjettet for 2024.

Kartlegging av risiko og sårbarheter i globale forsyningslinjer

Regjeringen skal kartlegge risiko og sårbarhet knyttet til de globale forsyningslinjene for viktige innsatsfaktorer, råvarer og produkter som importeres til Norge.

Ytterligere styrkning av Siva og Nysnø

Regjeringen følger opp lovnadene fra 30. juni om styrking av kapitalvirkemidlene i Grønt industriløft for å øke investeringene i grønne industriprosjekter og vil fremme forslag om en betydelig økt kapitaltilførsel til Nysnø og Siva. Regjeringen vil komme tilbake til dette i forbindelse med nysalderingen (endringer) av statsbudsjettet for 2023 i slutten av november.