2 Felles forutsetninger for et grønt industriløft

Innledning

«Norske bedrifter skal ha gode, forutsigbare og stabile rammevilkår som legger til rette for private investeringer og videre vekst. Staten skal ta sitt ansvar for å få på plass nødvendig infrastruktur, inngå partnerskap som forener utslippskutt og næringsutvikling, bidra med kapital og annen risikoavlastning».

Hurdalsplattformen

De generelle rammevilkårene for næringsvirksomhet er avgjørende for å lykkes med det grønne industriløftet. Hvor effektivt norsk industri vil klare å omstille seg til lavutslippssamfunnet, avhenger i stor grad av dens tilgang til grunnleggende innsatsfaktorer som fornybar energi, øvrige råvarer, kapital og arbeidskraft. I tillegg er det sentralt å ha tilgang på egnede næringsarealer, infrastruktur, kunnskap, teknologi, gode leverandørnettverk og markeder.

I det følgende har regjeringen på hvert av disse områdene skissert utfordringer og muligheter for norske industribedrifter, og presentert sentrale politiske initiativ og prosesser.

2.1 Kraft

Norsk industri skal ha tilgang på ren og rimelig fornybar energi. Derfor må den fornybare kraftproduksjonen økes, strømnettet videreutvikles, ledetidene reduseres og energibruken effektiviseres.

Konsesjon til ny kraft- og nettutbygging kan gis der samfunnsnytten er positiv og der det er tatt behørig hensyn til å ivareta viktige naturverdier og andre miljø- og samfunnsinteresser.

Det har blitt mer kunnskap om klimagassutslipp og naturtap fra arealbruksendringer. Energimyndighetene vil vurdere om det i forbindelse med konsesjonsbehandling av energianlegg er behov for justering av praksis knyttet til klimagassutslipp fra arealbruksendringer. Energimyndighetene vil kontinuerlig vurdere hvordan ny kunnskap om naturtap anvendes i konsesjonsbehandlingen av nye energianlegg.

Tilgang på kraft til konkurransedyktige priser vil være av stor betydning for investeringsbeslutninger i industrien fremover, særlig for kraftintensive virksomheter. Regjeringen vil derfor føre en energipolitikk som bygger på at tilgangen til fornybar kraft skal være et konkurransefortrinn for norsk industri.

Elektrifiseringen av samfunnet og etablering av ny grønn industri vil øke kraftbehovet vesentlig i årene som kommer, både i Norge og i mange andre land. Samtidig pågår det en rivende utvikling i europeiske og globale energimarkeder, blant annet med betydelig utbygging av fornybar og variabel kraftproduksjon, både i store anlegg og lokal småskala produksjon, og med utvikling og bruk av en rekke nye løsninger for energilagring i batterier.

Energieffektivisering kan bidra til å dempe forbruksveksten, og dessuten fremme konkurranseevnen til industribedrifter som gjennomfører slike tiltak. For mange bedrifter vil også ulike former for lokal kraftproduksjon og energilagringsløsninger kunne være aktuelle tiltak for å redusere energikostnadene.14

Energieffektivisering, mer effektiv bruk av eksisterende stømnett og lokal kraftproduksjon i kombinasjon med løsninger for energilagring kan over tid redusere investeringsbehovet i strømnettet og redusere behovet for andre tiltak for å sikre effektbalansen i deler av året. Energieffektiviseringstiltak vil ofte kunne gjennomføres raskere enn utbygging av ny kraftproduksjon og nytt strømnett. Regjeringen vil legge frem en helhetlig handlingsplan for energieffektivisering i alle deler av norsk økonomi.

Muligheter og utfordringer

Balansen mellom kraftproduksjon og forbruk, «kraftbalansen», har betydning for nivået på kraftprisene i Norge. Kraftsituasjonen de siste to årene har imidlertid vist at et kraftoverskudd ikke i seg selv er en garanti for lave kraftpriser. Gjennomgangen av kraftsituasjonen 2021–2022 viste også at Norge i økende grad er påvirket av kraftsystemene rundt oss. Dette er ikke unikt for Norge. Mange andre land har store ambisjoner for utvikling av grønne verdikjeder, som vil innebære økt elektrifisering og økt etterspørsel etter fornybar kraft. Norge har likevel et bedre utgangspunkt enn de fleste andre land som følge av rik tilgang på naturressurser, lang erfaring fra fornybar kraftproduksjon og høy grad av elektrifisering i industrien og i samfunnet for øvrig. Klimafotavtrykket i den norske kraftproduksjonen er attraktiv for industriaktører som ønsker å etablere seg, siden Norge allerede nå kan tilby aktørene utslippsfri fornybar kraft til deres prosjekter. Over noen år vil denne fordelen kunne reduseres som følge av økt fornybar kraftutbygging i mange andre land. Samtidig er vårt regulerbare vannkraftsystem et særtrekk. Fleksibiliteten i vannkraftproduksjonen vil bli stadig viktigere med økt andel fornybar, uregulerbar kraftproduksjon i landene rundt oss.

Norge har fortsatt et kraftoverskudd i år med normale værforhold, men det er stor usikkerhet i forbruksutviklingen fremover. Flere prognoser peker på at etterspørselen etter kraft vil øke som følge av planer om grønne industrietableringer med betydelig kraftbehov, omstillingen av energibruken fra fossil til elektrisitet og elektrifisering av samfunnet generelt. En slik omstilling krever mer av det norske kraftsystemet og forutsetter tilstrekkelig overføringskapasitet i strømnettet, økt kraftproduksjon, løsninger for lokal energilagring og forbrukstilpasninger, og et kraftsystem som har evne til å møte behovet i perioder med høy belastning.

Kapasiteten i store deler av det norske nettet er per i dag enten beslaglagt eller reservert. Et høyt antall søknader om nettilknytning de siste årene har medført kø av saker hos både nettselskap og energimyndigheter, noe som bidrar til å forlenge ledetidene. NVEs siste analyser peker samtidig på at det er stor usikkerhet om utviklingen i forbruket de neste årene, og dermed utfallsrommet for den norske kraftbalansen på kort sikt. I markedsanalysen frem mot 2028 forventer Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) en svakere kraftbalanse, men et fortsatt kraftoverskudd.15 NVE legger til grunn at det vil komme lite ny kraftproduksjon, samtidig som det er et ønske om bruk av kraft til stadig flere formål.

I analysen peker NVE også på at effektbalansen vil bli svakere frem mot 2028. Mye nytt forbruk, som stor industri, datasentre og petroleumsanlegg, er avhengig av tilgang på kraft hver eneste time hele året. Samtidig vil ny kraftproduksjon i all hovedsak være væravhengig og ikke nødvendigvis kunne produsere i deler av året eller i situasjoner hvor kraftbehovet er på sitt høyeste. Over tid vil dette kunne utfordre evnen til å balansere forbruk og produksjon på kort sikt, effektbalansen.

Avhengig av utviklingen i landene rundt oss, vil strammere kraft- og effektbalanse i Norge gi høyere og mer volatile kraftpriser. I analysen fremhever NVE usikkerhetene knyttet til fremtidig forbruksutvikling. NVE peker på at de store driverne for forbruksutviklingen er etablering av næringsvirksomhet og klimapolitikk. For næringslivet vil forventninger til kraftpriser og rammevilkår påvirke tempo og nivå for utviklingen, samtidig som manglende nettkapasitet vil kunne begrense utviklingen. Hvis det kun legges til grunn det som antas å være forholdsvis sikker forbruksvekst antar imidlertid NVE at Norge fortsatt vil ha et betydelig kraftoverskudd fram mot 2028. NVE legger til grunn historiske utviklingstrekk, dagens situasjon og det de vet om forutsetninger, rammebetingelser og planer de kommende fem årene i sine analyser.

NVE baserer også framskrivingene på eksisterende virkemidler, herunder eksisterende støtteordninger for næringslivet, i vurderingen av fremtidig forbruksutvikling. NVE vil legge fram nye langsiktige analyser for kraftmarkedet i løpet av høsten 2023.

Politiske initiativ og prosesser

Energikommisjonen ble oppnevnt 11. februar 2022, og har vært en bredt sammensatt kommisjon med medlemmer med ulike interesse- og yrkesbakgrunner. Kommisjonen skulle blant annet vurdere energibehovene fremover, utrede mulighetene for ny energiproduksjon, og gi et grunnlag for de langsiktige energipolitiske veivalgene for Norge. Energikommisjonen overleverte sin rapport NOU 2023: 3 «Mer av alt – raskere» 1. februar 2023.16 Rapporten viser at det er behov for en betydelig satsing på kraftproduksjon, nettutvikling og energieffektivisering. Flertallet foreslår at Norge bør ha et mål om å bygge ut 40 TWh ny fornybar kraftproduksjon og 20 TWh energieffektivisering innen 2030. For å nå disse målene foreslår kommisjonen tiltak på fem hovedområder:

• Tiltak for en mer effektiv og fleksibel energibruk
• Tiltak for fjernvarme, bioenergi og varmepumper
• Tiltak for økt kraftproduksjon
• Tiltak for raskere og bedre saksgang
• Tiltak for økt nettkapasitet

Strømnettutvalget leverte utredningen NOU 2022: 6 «Nett i tide – om utvikling av strømnettet» til olje- og energiministeren den 14. juni 2022, med anbefalinger om tiltak for å redusere tiden det tar å utvikle og konsesjonsbehandle nye nettanlegg, ivareta en samfunnsøkonomisk utvikling av strømnettet i en tid med stor usikkerhet om forbruksutviklingen, og mulige forbedringer i systemet med tilknytningsplikt.17 Olje- og energidepartementet iverksatte flere tiltak allerede høsten 2022 og ba i den forbindelse NVE om å oppdatere søknadsveiledere og å videreutvikle hurtigsporet for enkle og små saker. Det ble videre gjennomført et historisk ressursløft av konsesjonsmyndighetene i statsbudsjettet for 2023. Dette gir både NVE og Olje- og energidepartementet mulighet til å ansette flere folk til å saksbehandle konsesjonssøknader. NVE har også fått tildelt midler til digitalisering av nettplanlegging og konsesjonsbehandling.

Energikommisjonens rapport har vært på høring. Det ble også avholdt et innspillsmøte 30. mars. Regjeringen er allerede i gang med oppfølgingen av noen av Energikommisjonens foreslåtte tiltak, og har blant annet

• økt saksbehandlingskapasiteten i Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) og Olje- og energidepartementet.
• påbegynt lovarbeidet for å lovfeste kraftprodusentenes ansvar for å bidra til forsyningssikkerheten.
• påbegynt utarbeidelsen av en handlingsplan for energieffektivisering i alle deler av norsk økonomi.
• gjenåpnet konsesjonsbehandlingen for vindkraft på land.
• lyst ut konkurranse om prosjektområder i første fase av Sørlige Nordsjø II og Utsira Nord.

Regjeringens handlingsplan for raskere nettutbygging og bedre utnyttelse av nettet ble lansert i april 2023.18 Handlingsplanen er en viktig del av regjeringens oppfølging av Strømnettutvalget. Tiltakene i handlingsplanen (se faktaboks), skal bidra til en raskere konsesjonsbehandling av saker hos konsesjonsmyndighetene, mer effektiv tilknytning til strømnettet og bedre utnyttelse av dagens nettkapasitet.

• Regjeringen har som ambisjon at kapasiteten i strømnettet forsterkes og at konsesjonsbehandlingstiden kortes ned.
• Regjeringen arbeider videre med å vurdere anbefalingene fra Energikommisjonen.
• Regjeringen har økt saksbehandlingskapasiteten for å bidra til raskere konsesjonsbehandling av nett og produksjon av kraft.
• Regjeringen har lagt til rette for bedre fastprisavtaler for strøm gjennom endringer i grunnrenteskatten for vannkraft, som tråde i kraft 1. januar 2023.
• Regjeringen vil fortsette å legge til rette for en storstilt utbygging av havvind. Målene med havvindsatsingen er å bidra til industriutvikling, innovasjon, teknologiutvikling og økt utslippsfri kraftproduksjon. Regjeringen har nå lyst ut de første konkurransene om prosjektområder for havvind på norsk kontinentalsokkel. Havvind har stort potensial for å øke kraftproduksjonen i Norge, og regjeringen har som ambisjon å tildele arealer med potensial for 30 GW havvindproduksjon innen 2040, jf. kap. 4.1. Regjeringens ambisjon tilsvarer rundt 75 pst. av kapasiteten i det norske kraftsystemet i dag. En slik satsing på havvind vil åpne for bruk av ulike nettløsninger.
• Regjeringen vil øke vannkraftproduksjonen, blant annet på bakgrunn av Stortingets vedtak om kontantstrømskatt for vannkraft og ved å fortsatt prioritere opprustning og utvidelse av eksisterende vannkraftverk i konsesjonsbehandlingen. Det er fortsatt et visst potensial for helt ny vannkraft.
• Regjeringen vil tillate utbygging av vindkraft på land på steder der det er gode vindforhold og lokal aksept. Det skal tas behørig hensyn til å ivareta viktige naturverdier. Regjeringen har åpnet for behandling av helt nye vindkraftprosjekter, og har bedt NVE om å ta imot nye meldinger til behandling. Det er en forutsetning at vertskommunen samtykker, og plan- og bygningsloven er nå endret slik at konsesjonspliktige vindkraftanlegg på land skal ha områderegulering. Regjeringen vil at en større del av verdiskapningen kommer lokalsamfunnet til gode.
• Regjeringen vil legge til rette for mer solkraft og annen lokal energiproduksjon. OED har bedt NVE om å vurdere potensial for utbygging av solenergi, og mulighetene for å nå et mål på 8 TWh innen 2030. Videre har OED bedt NVE å vurdere potensialet for utbygging av produksjon av fornybar kraft i nedbygde arealer. OED har også bedt NVE om et faglig underlag for å forenkle konsesjonsprosessene. OED har videre bedt Reguleringsmyndigheten for energi (RME) om å vurdere og foreslå en delingsordning tilpasset næringsområder slik at deling av egenprodusert fornybar strøm mellom strømkunder, ut over vedtatt ordning, kan gjøres på en samfunnsmessig rasjonell måte.
• Regjeringen vil ha en mer effektiv bruk av energi, og vil legge fram en handlingsplan for energieffektivisering i alle deler av økonomien.

2.2 Areal og lokal infrastruktur

Norsk industri skal ha tilgang til gode arealer, effektiv infrastruktur og høyhastighets internett. Grønne industrietableringer skal være godt forankret og mest mulig skånsomme for omgivelsene, gjennom å ta vare på natur, miljø og dyreliv, og legge til rette for sosiale møteplasser lokalt.

En forutsetning for å kunne etablere industriell virksomhet, er at det finnes egnede næringsarealer tilgjengelig, som relativt raskt kan tilrettelegges for produksjon. Dette gjelder både for industriaktivitet på land og til havs.

Det spredte bosettingsmønsteret i Norge gjør at det er bygget ut fysisk og digital infrastruktur, som strømnett, veier, havner, og bredbånd, i store deler av landet. Selv om dette utgjør gode forutsetninger for næringsaktivitet, kan det likevel være utfordringer knyttet til ovennevnte faktorer ved nyetableringer.

Aktørene bør ta ansvar for å redusere miljøfotavtrykket av sine prosjekter og sin virksomhet gjennom å integrere hensynet til natur og miljø fra første fase av planleggingen. Når man planlegger utbygginger skal tiltakshierarkiet følges.19 Første prioritet er å unngå at utbyggingen fører til skade i naturen. Deretter gjøres tiltak for å begrense skaden, så istandsette eller restaurere. Til slutt skal man vurdere å kompensere for naturskaden man sitter igjen med etter at de andre tiltakene er gjennomført. Industriens reduksjon av klima- og miljøbelastningen av sin aktivitet er sentral for å oppnå et grønt industriløft.

Arealbruk og planprosesser

I havområdene fra én nautisk mil utenfor grunnlinjen er det statlige myndigheter som planlegger og avklarer arealbruken gjennom sektorregelverk for de ulike næringene og de helhetlige forvaltningsplanene for havområdene. Regjeringen varslet i Hurdalsplattformen at den vil sørge for god sameksistens mellom havnæringene, blant annet gjennom å utarbeide næringsplaner for Nordsjøen, Norskehavet og Barentshavet. I dette arbeidet vil det utvikles et sett med overordnede prinsipper for arealbruk til havs.

For landbasert aktivitet er kommunen planmyndighet, med hovedansvaret for å avklare bruk av arealer, både til næringsvirksomhet og øvrig formål. For å øke sin attraksjonsverdi som vertskapskommune kan den også bidra aktivt til at tomter reguleres og tilrettelegges med fysisk og digital infrastruktur innen relativt kort tid. Regjeringen vil foreslå forskriftsendringer som innebærer at nettselskapene skal ta hensyn til prosjektets modenhet når de fordeler kapasitet, og at de utarbeider en nøytral og ikke-diskriminerende praksis for vurdering av modenhet.

Kommunal planlegging er avgjørende for å sikre attraktive næringsarealer for industrien. Helhetlige arealplaner er nødvendig for gode avveininger mellom ulike interesser, slik at det også tas tilstrekkelig hensyn til klima, jordvern, natur, kulturmiljø, helse, landskap, lokalsamfunn, samferdsel, samiske interesser og tradisjonelle næringer som fiske og reindrift. Kommunene kan redusere de negative konsekvensene av ny utbygging ved å vurdere gjenbruk og mer effektiv utnyttelse av eksisterende næringsarealer og infrastruktur før nye arealer tas i bruk.

Flere av de eksisterende og nye, grønne næringene krever store arealer, nettkapasitet og mye energi. De kan også gi behov for flere boliger, bedre infrastruktur og arealkrevende støttefunksjoner. Fylkeskommunene kan bidra til et godt vurderingsgrunnlag ved å utarbeide regionale analyser av tilgangen til og behovet for arealer til de aktuelle formålene i lys av realistisk tilgang på energi. En viktig dimensjon for planlegging av areal til ny næringsutvikling skal være samfunnsøkonomisk lønnsomhet, både i kommunen og fylket, og mht virkningene for klima og miljø. Regionale planer kan være et godt verktøy for å se næringsarealer i sammenheng med blant annet energibehovet, kraftproduksjonen og kapasiteten i kraftnettet og øvrig infrastruktur. Regionale vurderinger og avveininger vil kunne bidra til å redusere konflikter, vurdere areal- og energibehovene på tvers av kommunegrensene og styrke utviklingen i regionen. Kommunal- og distriktsdepartementet arbeider med å innføre egne arealformål for solkraft, datalagringssentre og energikrevende industri for kommuneplaner og reguleringsplaner, herunder solkraft i kombinasjon med landbruks-, natur-, frilufts- og reindriftsformål. Tilsvarende vil bli gjort for arealsoner i regional plan. Dette vil gi fylkeskommunene og kommunene bedre verktøy til å planlegge arealbruken og legge til rette for slike virksomheter.

Klima- og miljødepartementet har satt i gang et arbeid med å etablere et naturregnskap for Norge i tråd med FNs standard for naturregnskap. Dette vil styrke kunnskapsgrunnlaget for arealbeslutninger, og i fremtidig prioritering av arealbruk mellom ulike hensyn vil dette naturregnskapet og lokale arealregnskap legges til grunn. Regjeringen varslet også i Hurdalsplattformen at det skal settes et nytt langsiktig mål om maksimal omdisponering av 2000 dekar dyrket mark årlig.

Det er per i dag lange ledetider for å få på plass investeringsklare industriområder, som følge av tidkrevende prosesser for regulerings- og utredningsarbeid, køer for tilgang til nettkapasitet og mangel på bygg- og leveringskapasitet for å gjennomføre infrastruktur. Dette øker usikkerheten for industriaktørene, som kan stå overfor en lengre prosess for tilrettelegging. Samtidig erfarer vi at eksempelvis flere av de igangsatte initiativene i batteriverdikjeden i Norge allerede har «funnet sin tomt», hvor regulering er gjennomført eller pågår og som er i god prosess mtp. tilretteleggelse av infrastruktur mv.

Dette gjelder eksempelvis battericelleinitiativene Freyr, Morrow, Beyonder og Elinor, materialprodusenten Vianode samt Hydrovolt som skal gjenvinne batterier. EIT InnoEnergy fremhever i den forbindelse at Norge og Sverige gjennomgående er effektive i tilrettelegging av industritomter sammenlignet med en del andre europeiske land. Dette underbygges av erfaringer fra norsk prosessindustri.

En viktig forutsetning for effektiv og god planlegging er at kommunene og andre myndigheter har tilstrekkelig saksbehandlingskapasitet. Det er også viktig at kommunene utnytter mulighetene til forenkling og parallell saksbehandling som ligger i dagens plansystem. Gode konsekvensutredninger, tidlige avklaringer og god dialog underveis, mellom kommunen, øvrige berørte myndigheter og andre parter, kan gi en mer effektiv gjennomføring av disse prosessene. Det kan for eksempel bidra til nødvendig fremdrift i boligprosjekter som er iverksatt ifm. store næringsetableringer, for å sikre et godt botilbud i området også etter utvidelsen av det lokale arbeidsmarkedet. Et godt botilbud anses mange steder som et fortrinn for lokale bedrifter, i konkurransen om å tiltrekke seg arbeidskraft med den rette kompetansen utenfra. Husbanken kan være en dialogpartner, blant annet med hensyn til forvaltning av kommunale utleieboliger, startlån og lån til boligkvalitet. Levende og attraktive sentrum i byer og tettsteder anses også som et konkurransefortrinn for en region, for å sikre at tilflyttet arbeidskraft blir boende permanent.

Fysisk og digital infrastruktur

Lokalisering i Norge bidrar til å holde klimafotavtrykket lavt pga. tilgang til fornybar elektrisk energi. Tilgang til havn med lagringsmuligheter og tilgang til vann for kjølesystemer er også viktige konkurransefordeler for norske lokasjoner. Videre vil det ofte være vesentlig å minimere transport og utnytte energistrømmer (varme). Det vil også ofte være nyttig å samlokalisere ulike aktører i verdikjeden slik at logistikk av varer, kompetanse og energi optimaliseres, ikke minst ut fra et bærekraftperspektiv. Gjenbruk av «gråareal» vil være vesentlig for å ivareta bærekraft. Slike arealer er dessuten ofte ferdigregulerte, tilrettelagt med nødvendig infrastruktur, og kan ha gunstig plassering mht. samlokalisering i verdikjeden og andre positive synergier.

I planleggingen og lokaliseringen av nye grønne industriprosjekter er virksomhetens behov for transportinfrastruktur en viktig faktor å ta hensyn til. Mange nye industriprosjekter vil ha lang vei fra produksjonssted til marked, og vil i tillegg være avhengig av tilførsel av innsatsfaktorer utenfra. Ved lokaliseringen er det vesentlig å ta hensyn til samlet transportbehov og tilgangen til effektiv og sikker godstransport. Tilgang til transportløsninger med minst mulig klimagassutslipp og påvirkning på arealbruk og naturmangfold er også nødvendig for å nå Norges klima- og miljømål.

Tilgang til digitalt nettverk er vesentlig for industrien, tilsvarende som tilgang til strøm eller veinett. Digital tilgjengelighet forutsetter en velfungerende digital infrastruktur med god kapasitet, som kan skaleres etter behov. For å kunne utnytte mulighetene som ligger i ny teknologi og stadig større mengder data, trenger industrien tilgang til datasentre, bredbånd og mobilnett av høy kvalitet og sikkerhet. Dette vil regjeringen legge til rette for, slik at bedriftene kan løse fremtidige oppgaver på en god og bærekraftig måte. I Hurdalsplattformen varslet regjeringen at alle husstander og virksomheter skal ha tilgang til høyhastighets bredbånd innen 2025.

Politiske initiativ og prosesser

• Regjeringen vil arbeide kontinuerlig for å styrke dialogen mellom myndighetene i planprosessene og unngå unødig bruk av innsigelser. De siste årene er det gjort endringer i plan- og bygningsloven for å effektivisere planprosessene og gjøre regionalt planforum obligatorisk.
• Regjeringen vil utarbeide en kortfattet veileder som viser hvilke krav som stilles til lokalisering, arealvurderinger og utredninger i forbindelse med etablering av grønn industri, særlig rettet mot aktørene i bransjen og de aktuelle myndighetene.
• Regjeringen vil legge frem en nasjonal strategi for klargjøring av grønne industriområder og industriparker med internasjonale konkurransefortrinn i hele landet.
• Regjeringen vil at grønne industrietableringer skal være arealeffektive og ikke føre til unødvendig naturbelastning. Kommunene bør ta sikte på å legge til rette for industrietableringer i tråd med klima- og miljøinteresser av nasjonal eller vesentlig regional interesse.
• Regjeringen vil utvikle et sett med overordnede prinsipper for arealbruk til havs. Dette er ment å skape forutsigbarhet og grunnlag for sameksistens på tvers av havnæringene, samtidig som man ivaretar marine økosystemer og Forsvarets behov. Disse prinsippene vil bli bli presentert i regjeringens næringsplan for norske havområder og omtales i meldingen til Stortinget om de helhetlige forvaltningsplanene for havområdene våren 2024.
• Regjeringen har gitt DOGA i oppdrag å utvikle kunnskaps- og inspirasjonsmateriell om hvordan design og arkitektur kan benyttes til å skape grønne industrietableringer som fremmer sosial og miljømessig bærekraft.
• Regjeringen vil våren 2024 legge frem en stortingsmelding om Nasjonal transportplan 2025–2036. Å bidra til oppfyllelse av Norges klima- og miljømål samt økt konkurranseevne for næringslivet er blant målene for planen. Næringslivets behov for transportinfrastruktur og effektiv godstransport vil være et viktig hensyn i arbeidet.

2.3 Råvarer og sirkulær økonomi

En omstilling til et samfunn basert på netto nullutslipp og overgang fra et fossilt energisystem til et fornybart krever betydelige mengder mineraler og metaller til blant annet energiproduksjon, kraftnett, elektriske kjøretøy og batterier.

Ifølge det internasjonale energibyrået (IEA) vil etterspørselen etter flere av råvarene det er behov for mangedobles dersom verden skal nå fornybarmålene.20

Regjeringen la den 21. juni 2023 frem en ny mineralstrategi.21 Regjeringens overordnede ambisjon er at Norge skal utvikle verdens mest bærekraftige mineralnæring. Norge er godt posisjonert for å lykkes med dette. Vi har betydelige mineralressurser som kan gi verdiskaping, lønnsomme arbeidsplasser og samtidig være et viktig bidrag til å håndtere de globale utfordringene knyttet til det grønne skiftet. Regjeringen vil legge til rette for økt ressurseffektivitet, lønnsom ombruk og materialgjenvinning av råvarer, og samarbeide tett med Europa for å sikre kritiske verdikjeder.

Norge deltar også i «Mineral Security Partnership», et amerikansk initiativ, som har som målsetning å stimulere til offentlige og private investeringer i strategiske gruve-, prosesserings- og materialgjenvinningsprosjekter med høy bærekraftstandard.

I tillegg til økt utvinning av råvarer vil resirkulering og gjenbruk i stadig større grad være viktige kilder til flere råvarer, og særlig metaller. Norsk industri har stort potensial for økt sirkularitet og ressurseffektivitet. I enkelte industrisektorer er mye av veksten allerede innenfor sirkularitet. Dette kan skje både gjennom bruk og prosessering av sekundære råvarer og materialer, og gjennom design og utvikling av materialer, produkter og forretningsmodeller som fremmer ombruk, vedlikehold og materialgjenvinning. Nytt felleseuropeisk regelverk for produkter og verdikjeder vil også bidra til denne omstillingen, og vil kunne tilby norsk næringsliv konkurransefortrinn og muligheter om man setter høye klima- og miljøambisjoner for sin produksjon. Regjeringen vil styrke arbeidet med sirkulær økonomi som et virkemiddel for drive den grønne omstillingen og vil legge frem en operativ handlingsplan.

Norske FoU-miljøer og deler av norsk industri deltar i dag i flere europeiske samarbeidsprosjekter innenfor gjenvinning av kritiske råvarer fra sekundære kilder. Det strategiske industripartnerskapet med EU, herunder også vårt arbeid med EUs handlingsplan for kritiske råvarer, vil blant annet bidra til å sikre råvaretilgangen for både Norge og Europa.

Biomasse

Biomasse er også en sentral råvare for grønn omstilling, blant annet fordi det kan erstatte fossilt karbon på en rekke områder.

Utfordringer og muligheter

Etterspørselen etter flere mineraler og metaller forventes å øke kraftig. Samtidig tar nye utvinningsprosjekter lang tid å utvikle, og tilbudet forventes derfor ikke å øke like raskt, noe som kan føre til knapphet og høyere priser. IEA har advart om at verdens klimaambisjoner ikke står i forhold til tilgangen på de kritiske mineralene som er nødvendige for å gjennomføre det grønne skiftet med dagens teknologier.22

En stor del av verdens mineral– og metallutvinning og prosessering skjer i tillegg utenfor Europa, og vestlige land, noe som kan gjøre industrielle verdikjeder i Norge og andre europeiske og vestlige land utsatt mht. forutsigbar tilgang på denne type råvarer.

Det er derfor nødvendig å legge til rette for at norsk industri får tilgang til kritiske råvarer som er produsert i henhold til sosial, økonomisk og miljømessig bærekraft. Dette må skje gjennom internasjonal handel, økt gjenvinning, bedre tilrettelegging for ombruk, vedlikehold og sirkulære løsninger, og økt utvinning i norsk mineralnæring. Langsiktig og bærekraftig forvaltning av ressurser er et grunnprinsipp i regjeringens politikk. Norsk mineralnæring skal derfor inngå i sirkulærøkonomien gjennom økt ressurseffektivitet, ombruk og materialgjenvinning og dermed redusere behovet for deponi.

Samtidig som Norge og Europa arbeider med å utnytte tilgjengelige mineralressurser bedre, arbeides det med å utvikle alternative materialer. For eksempel kan hhv. sagflis og andre restprodukter fra skogindustrien, og fanget CO₂, gjennom bearbeiding benyttes som innsatsvarer inn i batteriproduksjon, mens biokull kan benyttes som reduksjonsmiddel i prosessindustri.

Norge har et fortrinn gjennom sin gode tilgang på bioressurser fra jord, skog og hav. Disse kan gi grunnlag for økt uttak og nye materialer/produkter, under forutsetning av at ressursgrunnlaget og miljøverdiene ivaretas. Det er også muligheter for mer effektiv ressursutnyttelse av restråstoffer, økt ombruk, materialgjenvinning av ressursene som allerede er i bruk, og dyrking av nye ressurser fra havet. Samtidig er det andre utfordringer knyttet til bioressurser, som lønnsomt uttak, langsiktig produksjon og tilpasning til endret klima og ulike miljøkrav (nærmere omtalt i kap. 4.7).

Politiske initiativer og prosesser

• Regjeringen har utarbeidet en mineralstrategi. Gitt betydningen av mineraler for grønn omstilling er det naturlig å se arbeidet med det grønne industriløftet og mineralstrategien i sammenheng.
• Regjeringen vil vurdere anbefalingene til Minerallovutvalget som leverte sin utredning om endringer i mineralloven 1. juli 2022. Rapporten har vært på høring, og Nærings- og fiskeridepartementet arbeider nå med å gjennomgå innspillene.
• Regjeringen vil legge til rette for lønnsom og bærekraftig mineralvirksomhet på havbunnen og har lagt frem en stortingsmelding med forslag om åpning av områder på norsk kontinentalsokkel for havbunnsmineralvirksomhet og strategi for forvaltning av ressursene.
• Regjeringen har sendt på høring forslag til ny lovgivning om bærekraftige produkter og verdikjeder for å legge til rette for gjennomføring av nytt regelverk rettet mot produkter og prioriterte verdikjeder.
• Regjeringen vil bidra til å utvikle europeiske verdikjeder for kritiske råvarer, herunder utvinning, prosessering og gjenvinning, blant annet gjennom strategisk industripartnerskap med EU og utvalgte land. Målet er å sikre de involverte parter forutsigbar og stabil tilgang til slike råvarer over tid.
• Regjeringen vil legge frem en handlingsplan for sirkulær økonomi.

2.4 Kapital

Regjeringen skal mobilisere mest mulig privat kapital til det grønne skiftet, og vil stille opp med statlig risikoavlastning for å akselerere industriinvesteringene i Norge.

Omstillingen til et lavutslippssamfunn vil kreve store investeringer og private kapitalstrømmer må vris i retning av bærekraftige investeringer.

Kapitaltilgang er av vesentlig betydning for realisering av prosjekter i grønne verdikjeder. De enkelte prosjektene har ulike behov for finansiering tilpasset deres konkrete situasjon, herunder forretnings- og finansieringsmodell, eierskap, og hvor i utviklingsløpet bedrifter befinner seg.

Ifølge BloombergNEF utgjorde de samlede globale investeringene i teknologier for det grønne skiftet 1 100 mrd. dollar i 2022, en økning på 31 pst. fra året før. Det fremheves i analysen at det er første gang slike investeringer passerer 1 000 mrd. dollar, og at for første gang nådde investeringene i de grønne teknologiene samme nivå som investeringene i fossil energi. BlombergNEFs beregninger viser at investeringene i grønne teknologier må øke til langt høyere nivåer hvis verden skal bevege seg mot netto nullutslipp og dermed innfri klimamålene i Paris-avtalen. Ifølge BloombergNEF må verden investere i gjennomsnitt 4 550 mrd. dollar årlig i slike teknologier i resten av 2020-årene, over en tredobling fra nivået i 2022.23

Muligheter og utfordringer

Enhver blandingsøkonomi er avhengig av et velfungerende kapitalmarked, som blant annet sørger for å kanalisere og samle finanskapital, og omfordele og spre risiko på flere aktører. Kapitalmarkedet bidrar også til å prise risiko slik at markedsaktører kan gjøre fornuftige avveininger mellom lønnsomhet og risiko i prosjekter. Dette gjør det mulig for bedrifter å få finansiert antatt lønnsomme investeringer uten å ta hele risikoen selv, noe som også øker investeringsviljen og stimulerer til næringsutvikling.

Selv et velfungerende kapitalmarked kan være utilstrekkelig for enkelte markedssegmenter eller kategorier av investeringer. Ulike former for markedssvikt kan bidra til at samfunnsøkonomisk lønnsomme prosjekter ikke er lønnsomme for private investorer, og dermed ikke blir finansiert og realisert. Det motsatte er også tilfelle, ved at bedriftsøkonomisk lønnsomme prosjekter kan ha negative effekter på samfunnet som ikke må dekkes av den ansvarlige aktør. Et eksempel på sistnevnte er bedrifter som slipper ut klimagasser eller skader natur uten å måtte dekke de reelle kostnadene aktiviteten påfører samfunnet.

Staten kan gjennom sin politikk gripe inn for å korrigere avvik mellom det privat- og samfunnsøkonomisk lønnsomme, med mål om at flere samfunnsøkonomisk lønnsomme prosjekter realiseres. Dette kan skje i form av regulering eller avgift (som CO₂-avgift) og/eller ved å bidra med statlig kapital (tilskudd, lån e.l.). Hvilke virkemidler som er mest effektive, avhenger av det enkelte tilfelle.

Offentlig kapital er i hovedsak innrettet mot prosjekter knyttet til forskning, innovasjon og tidlig fase, der man antar kapitalmarkedet fungerer dårligst. Noen av ordningene er subsidierte, for eksempel for å stimulere til mer forskning og kunnskapsdeling, mens andre skjer på markedsmessige vilkår, for å øke tilbudet av kapital i en sektor/nisje. Staten eier flere selskaper som investerer direkte og indirekte i lovende selskaper i tidlig fase, som Nysnø og Investinor.

For klimavennlige prosjekter i næringslivet påvirkes kapitaltilgangen av den globale og nasjonale klimapolitikken. Manglende karbonprising (avgift på utslipp) og klima- og miljøeksternaliteter gjør at klimavennlige prosjekter for private investorer/bedrifter fremstår som mindre lønnsomme enn de bør være, mens ikke-klimavennlige prosjekter fremstår som mer lønnsomme. Å sette en pris på utslipp er et hovedvirkemiddel i den langsiktige klimapolitikken for å stimulere til og ta i bruk nye løsninger. Samtidig er det ønskelig å unngå at en ambisiøs nasjonal eller regional klimapolitikk fører til karbonlekkasje. I Norge og mange andre land, særlig i Europa, finnes det mekanismer for prising av utslipp, selv om dagens pris i de fleste tilfeller er for lav. Regjeringen skal derfor gradvis øke CO₂-avgiften for ikke-kvotepliktig sektor til 2 000 kroner per tonn i 2030. For kutt og omstilling i kvotepliktig sektor er kvoteprisen og innretningen av kvotesystemet avgjørende. Globalt er imidlertid bare 23 pst. av utslipp priset, ifølge Verdensbanken.25 Med svært ulik prising av utslipp globalt, kan risikoen for karbonlekkasje redusere viljen til å investere i klimavennlige prosjekter i Norge og Europa. Samtidig er effekten av karbonlekkasje usikker og vil generelt variere mellom sektorer og bedrifter. For langsiktige investeringer må det forventes at bl.a. Parisavtalen og geopolitiske spenninger veies opp mot «fordelen» ved å lokalisere seg i land som per i dag har svake klimareguleringer.

For å nå våre klimamål må private kapitalstrømmer vris i retning av bærekraftige investeringer. En kartlegging fra Menon Economics om kapitaltilgangen for norsk klimateknologi, trekker frem manglende tilgang på risikovillig kapital for grønne kapitalintensive industriprosjekter som en utfordring.26

At aktørene i finansmarkedene ikke har hatt felles definisjoner av hva som er bærekraftig, kan gjøre det krevende å identifisere hvilke investeringer som er i tråd med langsiktige klima- og miljømål. Dette er bakgrunnen for at EU-kommisjonen har foreslått og vedtatt flere EØS-relevante regelverk på finansmarkedsområdet. EUs klassifiseringssystem for bærekraftig økonomisk aktivitet (taksonomien) er et sentralt tiltak, som skal gjøre det enklere for banker og investorer å identifisere bærekraftige investeringer. Loven som gjennomfører taksonomiforordningen i norsk rett trådte i kraft 1. januar 2023.

I EU ble det i 2022 vedtatt et nytt direktiv om selskapers bærekraftsrapportering (Corporate Sustainability Reporting Directive, CSRD). Direktivendringene innebærer at det innføres mer omfattende og standardiserte krav til rapportering om klimagassutslipp, klimarisiko og annen miljø- og bærekraftsinformasjon. Det stilles bl.a. krav om rapportering om foretakets planer for å sikre at forretningsmodellen er forenlig med omstillingen til en bærekraftig økonomi og begrensning av global oppvarming til 1,5°C over førindustrielt nivå i tråd med Parisavtalen. Verdipapirlovutvalget leverte 22. mai 2023 en utredning om gjennomføring av direktivet i norsk rett.27 Utvalgets utredning har vært på høring frem til 4. september 2023. Finansdepartementet tar sikte på å legge frem en proposisjon for Stortinget i tide til at de nye reglene kan innføres i Norge i samme takt som i EU, slik at regelverket vil begynne å gjelde for de største noterte foretakene fra og med regnskapsåret 2024.

Taksonomien og natur

En betydelig andel av verdens verdiskapning er direkte og indirekte avhengig av naturen. Samtidig påvirker vår økonomiske aktivitet naturen og økosystemene. Dersom dette fører til at natur svekkes eller forsvinner, medfører det også økonomisk risiko. I internasjonale fag- og politikkmiljøer er det økende oppmerksomhet om risikoen tap av natur og biologisk mangfold kan utgjøre for aktørene i finansmarkedene. I juni 2021 ble det med støtte fra bl.a. FNs utviklingsprogram og FNs miljøprograms finansinitiativ (UNEP FI) etablert en arbeidsgruppe som skal utvikle et rammeverk for håndtering av finansiell rapportering om naturrisiko («Taskforce on Nature-related Financial Disclosures», TNFD).

Ivaretakelse av biologisk mangfold og økosystemer er et av miljømålene i EUs taksonomi for bærekraftige økonomiske aktiviteter og et av temaene selskaper skal rapportere om etter nye europeiske regler om bærekraftrapportering. Staten forventer også at selskaper med statlig eierandel identifiserer og håndterer risiko og muligheter knyttet til natur, setter mål og iverksetter tiltak for å redusere egen negativ påvirkning og øke positiv påvirkning på naturmangfold og økosystemer, og rapporterer om måloppnåelse.

Politiske initiativ og prosesser

Det grønne skiftet vil kreve store investeringer i teknologi og industri og vi ser en rekke nye investeringsprosjekter som kan realiseres i Norge de nærmeste årene. Staten skal være en pådriver og en aktiv tilrettelegger i utviklingen av ny, lønnsom industri. Privat kapital skal lede an og regjeringens mål er å mobilisere mest mulig privat kapital til disse prosjektene. Norge skal ha internasjonalt konkurransedyktige ordninger for risikoavlastning for gode bedriftsøkonomisk lønnsomme prosjekter innenfor grønn industri. Regjeringen vil stille opp med målrettet risikoavlastning til gode, bedriftsøkonomisk lønnsomme prosjekter innenfor de ni satsningsområdene i Grønt industriløft. Dette kan omfatte ulike varianter av lån, garantier og egenkapital. Regjeringen har lagt til grunn at behovet for en slik risikoavlastning til prosjekter i Grønt industriløft er stort og voksende. I 2022 anslo virkemiddelapparatet et behov for risikoavlastning i størrelsesorden 60 mrd. kroner frem mot 2025.

Som del av dette arbeidet har regjeringen allerede trappet opp støtten via Enova, etablert grønne vekstlån i Innovasjon Norge og styrket tilgang på investeringsmidler fra EU. Vi har utvidet Eksfins mandat til å kunne omfatte lån til innenlandske klimaprosjekter med eksportpotensial. Videre har regjeringen økt norsk deltagelse betydelig i EUs finansieringsprogram InvestEU. Disse endringene gjør mer kapital tilgjengelig for å kunne utløse større private investeringer og akselerere det grønne skiftet.

Det ble i 2021 satt ned et ekspertutvalg for klimavennlige investeringer, som blant annet skulle vurdere om dagens rammevilkår bidrar til et velfungerende marked for samfunnsøkonomisk lønnsomme og klimavennlige investeringer. Utvalgets rapport ble lagt frem i juni 2022.28

Skatteutvalget avga sin utredning 19. desember 2022 (NOU 2022: 20).29 Utvalget ble blant annet bedt om å vurdere hvordan riktigere miljøprising og andre økonomiske virkemidler kan bidra til bedre ressursutnyttelse, fremme klimavennlige investeringer, øke sirkulære produksjons- og forbruksmønstre og stimulere verdiskaping og sysselsetting basert på sirkulære løsninger. Utvalget mener at det er behov for en bred utredning av tiltak for å fremme sirkulære aktiviteter. Regjeringen følger nå opp dette.

Regjeringen forventer at store norske foretak rapporterer om hvordan de påvirkes av og håndterer klima- og miljørisiko, og hvordan selskapets aktiviteter påvirker klima og miljø. Systematisk rapportering også fra mindre selskaper vil kunne bidra til at investeringer dreies i en mer bærekraftig retning, og regjeringen oppfordrer derfor også mindre selskaper til å rapportere klima- og miljørelevant informasjon på frivillig basis.30

Regjeringen presenterte 30. juni fem nye grep for å øke tempoet i den grønne omstillingen i næringslivet, som supplerer tiltakslistene nedenfor, jfr. omtale i kapittel 1.8.

• Regjeringen vil mobilisere mest mulig privat kapital til det grønne skiftet blant annet gjennom internasjonalt konkurransedyktige ordninger for risikoavlastning.
• Regjeringen følger opp lovnadene fra 30. juni om styrking av kapitalvirkemidlene i Grønt industriløft for å øke investeringene i grønne industriprosjekter og vil fremme forslag om en betydelig økt kapitaltilførsel til Nysnø og Siva. Regjeringen vil komme tilbake til dette i forbindelse med nysalderingen (endringer) av statsbudsjettet for 2023 i slutten av november.
• Regjeringen vil stille opp med målrettet risikoavlastning til gode, bedriftsøkonomisk lønnsomme prosjekter innenfor de ni satsningsområdene i Grønt industriløft. Dette kan omfatte ulike varianter av lån, garantier og egenkapital.
• Regjeringen vil dimensjonere virkemiddelapparatet for å kunne møte det økende behovet for garantier og lån til grønne industriprosjekter. Økt statlig risikoavlastning forutsetter at det er gode prosjekter og privat investeringsvilje. Virkemiddelapparatet anslo i 2022 at behovet for slik statlig risikoavlastning til Grønt industriløft kan være i størrelsesorden 60 mrd. kroner frem mot 2025.
• Regjeringen vil fortsette å styrke Eksfins rolle som virkemiddel for grønn industriutvikling for å bidra til å realisere flere store, grønne industriprosjekter de neste årene.
• Regjeringen vil gjennomgå anbefalingene fra Ekspertutvalget for klimavennlige investeringer og vurdere ytterligere tiltak for å stimulere til flere lønnsomme klimavennlige investeringer.
• Regjeringen vil gjennomgå Skatteutvalgets vurderinger om hvordan riktigere miljøprising og andre økonomiske virkemidler kan bidra til bedre ressursutnyttelse, sirkulære produksjons- og forbruksmønstre, og stimulere til verdiskaping basert på sirkulære løsninger.

2.5 Forskning, teknologiutvikling og digitalisering

Forskning, teknologiutvikling og innovasjon er avgjørende for realisering av regjeringens ambisjoner for Grønt industriløft og for samfunnsutviklingen generelt. Det krever at vi har sterke, samarbeidende utdannings-, forsknings- og kompetansemiljøer i hele Norge i riktig dimensjon, parallelt med den industrielle satsingen.

Grønne produkter og løsninger for framtida må i stor grad utvikles av bedriftene selv, i samarbeid med et økosystem av leverandører, kunder, utdanning- og forskningsmiljøer.

I Norge er det etablert et omfattende virkemiddelapparat for å fremme teknologiutvikling, innovasjon, næringsutvikling og internasjonalisering. Dette apparatet er sentralt i regjeringens satsing på grønne teknologier, omstilling og grønn næringsutvikling. Virkemiddeltilbudet er bredt og støtter ulike faser, fra idé til marked. Dette gjelder ikke minst på energiområdet, der regjeringen støtter forskning, teknologiutvikling og innovasjon gjennom betydelig bevilgninger til i første rekke Norges forskningsråd, Enova og Innovasjon Norge. PILOT-E, for eksempel, er et felles finansieringstilbud til norsk næringsliv slik at helt nye miljøvennlige produkter og tjenester skal bli raskere utviklet og tatt i bruk.

Det er nær sammenheng mellom grønn omstilling og digitalisering, gjerne omtalt som «Twin transition».31 Digitale teknologier bidra bl.a. gjennom effektivisering, tjenestegjøring, smartere samhandling og prediksjoner. Når alle industrier må bli klimanøytrale, sirkulære og digitaliserte, må vi øke ytelsen og verdien for kunder og brukere gjennom inkrementell innovasjon (forbedre med utgangspunkt i dagens løsninger). I tillegg må vi få til mer fundamentale endringer som bryter med etablerte systemer, bidrar til etablering av ny industri og nye bedrifter, og at etablerte aktører omstiller seg (såkalt radikal innovasjon). Utrulling av elbiler i det norske markedet er et eksempel på klimavennlige systemendringer bestående av radikale innovasjoner i en helhetlig verdikjede som er tilrettelagt gjennom digitale tjenester overfor forbrukerne og som har gitt nye forretningsmodeller og endret forbrukeratferd. Mer generelt er digitale plattformer, delingsøkonomi, autonome systemer og blokkjede eksempler på radikale digitale innovasjoner med potensial for større endringer i systemene knyttet til transport, energi og finans.

Vi trenger bedrifter som evner å utvikle, kommersialisere og ta i bruk ny teknologi og kunnskap, til mer effektiv produksjon i eksisterende og nye verdikjeder, til å produsere nye produkter og tjenester, til produktforbedringer, bedre kvalitetskontroll og nye forretningsmodeller.

Muligheter og utfordringer

Mange norske bedrifter er godt i gang med sine digitale reiser, og har gjort seg mange spennende og lærerike erfaringer. Flere bedrifter har kommet langt i å ta i bruk avanserte digitale teknologier. Likevel er det få norske industribedrifter som anser seg selv for å ligge på «Industri 4.0 nivå» i utnyttelsen av digitale teknologier.32

Norge er blant de ledende landene i Europa på digitalisering og ligger godt over gjennomsnittet blant EU-landene når det gjelder utbredelse av bredbånd og mobilnett, digital kompetanse, bruk av digitale tjenester i næringsliv og samfunnet og bruk av offentlige digitale tjenester.33 Dette gir Norge et godt utgangspunkt for å klare den grønne og digitale omstillingen. Samtidig ligger det et betydelig verdiskapingspotensial for de fleste norske industribedrifter i å utnytte ny teknologi i større grad enn i dag.

Norsk industri må, grunnet høyt kostnadsnivå, stadig ta i bruk mer avansert teknologi for å utvikle sin konkurranseutsatte posisjon i et globalt marked. Teknologiutviklingen kan også redusere lønnskostnadenes betydning for hvor bedriftene velger å produsere, og føre til økt vektlegging av faktorer som leveringstid, kvalitet, fleksibilitet, utviklingsmuligheter, og nærhet til kompetansemiljøer, leverandører og kunder.

Antallet nye digitale teknologier er stort, og de må anvendes av noen til noe, før de kan komme til nytte. Det betyr at bedrifter og bransjer må klare å identifisere, velge og innføre teknologier som gir gevinst, og evne å forstå hvilken kompetanse de må knytte til seg i den forbindelse og på hvilke tidspunkt. Mange bedrifter i norsk industri løser dette ved å gjennomføre små lokale prosjekter hvor de tester ut en teknologi, som grunnlag for prøving, læring og justering, før de setter i gang med å rulle ut teknologien i større deler av virksomheten. Kapittel 1.7 omtaler hvordan norske bedrifter oppnår verdiskapingseffekter gjennom samspill av erfaringer og ny kunnskap, med tett involvering av de ansatte.

Ny teknologi innebærer minst like mye organisasjonsutvikling som teknologiutvikling, og faren ved å overse organisasjonsaspektet er at konsekvenser for kompetanse, struktur, roller, funksjoner og ledelse ikke blir vurdert. De som evner å utnytte dette samspillet, evner gjerne også å produsere og levere mer avanserte og komplekse produkter. Det kan gi høyere verdiskaping per arbeidstaker, og legger til rette for å videreutvikle kraften i den norske modellen.

En av mulighetene som digitalisering bidrar til, er å kunne gjøre verdikjedene mer transparente. Gjennom å utvikle felles plattformer vil aktørene i verdikjeden kunne utveksle informasjon. De vil kunne «se» inn i hverandres prosesser, fremdriften i produksjon og jobbe mer integrert med design og produktutvikling.

Norge har et høyt nivå på offentlig finansiering av forskning, mens næringslivet finansierer rundt 40 pst. I tillegg til egen forskning, kjøper næringslivet inn FoU-tjenester fra andre. Regjeringen har som mål å øke næringslivets FoU til 2 pst. av BNP. Industriens egne investeringer i FoU har over lang tid vært viktig for at norsk industri skal kunne levere lavutslippsteknologi og -produkter til et raskt voksende marked, både i Europa og globalt. Næringsrettede virkemidler i Norges forskningsråd er med på å øke næringslivets deltakelse og omfang av forskning og utvikling. Deltakelsen er med på å sikre relevans og bidrar til økt konkurransedyktighet og økt verdiskaping i næringslivet.

Norske aktører deltar aktivt i internasjonalt forsknings- og innovasjonssamarbeid, og gjør det godt i konkurranse om midler i EUs rammeprogram for forskning og innovasjon, Horisont Europa. Horisont Europa skal bygge opp om grønn og digital omstilling (twin transition). Mange av de norske prosjektene som har nådd opp i konkurransen er kjennetegnet av samarbeid mellom forskningsinstitutter, næringslivet, universiteter og høgskoler og offentlig sektor.

Samtidig investerer fortsatt norsk næringsliv mindre i FoU enn gjennomsnittet for OECD-landene. Dette kan dels skyldes at mye av verdiskapingen i Norge skjer i næringer med relativt lav FoU-intensitet. Det er trolig mye å hente på å øke forskningsinnsatsen, styrke koblingene mellom ulike sektorer og bedre samspillet mellom forskning og innovasjon. Om vi skal nå ambisjonene i det grønne industriløftet, er vi også avhengig av at nye klima- og miljøteknologier kommersialiseres og blir tatt i bruk raskt. Virkemidler for demonstrasjon og pilotering av nye løsninger må bidra til å understøtte mulighetene for kommersialisering og verdiskaping i markedet. Velfungerende virkemidler for samhandling og samarbeid, som sentersatsinger, klynger, katapulter og ordningen Grønn plattform, bidrar til å forsterke industriens muligheter for å ta i bruk ny teknologi, innovasjon og bidra til omstilling fremover.

Politiske initiativ og prosesser

• Regjeringen har gjennomgått virkemiddelapparatet for å spisse innsatsen ytterligere mot grønn omstilling i næringslivet og bygge opp under Grønt industriløft. Regjeringen har bl.a. innført et hovedprinsipp om at prosjekter som mottar støtte gjennom det næringsrettede virkemiddelapparatet skal ha en plass på veien mot omstillingsmålet for 2030, og at Norge skal være et lavutslippssamfunn i 2050.
• Regjeringen og virkemiddelapparatet jobber med å utarbeide parametere for å måle virkemiddelapparatets bidrag til den grønne omstillingen og følge utviklingen over tid. Dette inkluderer å vurdere hvordan prinsippene fra EUs taksonomi kan benyttes og hvordan virkemiddelapparatets statistikk kan gjøres mest mulig sammenlignbar med tilsvarende statistikk i EU.
• Regjeringen har styrket arbeidet med å etablere en enklere inngang til virkemiddelapparatet. Det skal være lett å finne fram til riktig ordning, og arbeidet med den digitale løsningen Én vei inn er et skritt på veien.
• Regjeringen prioriterer norsk deltakelse i viktige EU-programmer, slik som blant annet Horisont Europa, InvestEU, DIGITALEuropa-programmet, Det europeiske forsvarsfondet (EDF) og EUs romprogram. Dette gir industrien muligheter til å utvikle internasjonale nettverk videre, benytte digital infrastruktur og testfasiliteter og motta offentlig støtte.
• Regjeringen vil stimulere til å dreie næringslivets forsknings- og innovasjonsaktivitet mot klima- og miljøvennlige løsninger, grønn omstilling og sirkulær økonomi i tråd med langtidsplanen for forskning og høyere utdanning (LTP) for perioden 2023–2032.
• Regjeringen har besluttet, i forbindelse med arbeidet med langtidsplanen, å ta i bruk såkalte samfunnsoppdrag for å løse komplekse samfunnsutfordringer. Samfunnsoppdrag er betegnelsen på tverrsektorielle initiativer som settes i verk for å nå et bestemt mål innen en gitt tidsfrist.
• Regjeringen har satt i gang arbeidet med samfunnsoppdrag om bærekraftig fôr fra LTP 2023–2032.
• Regjeringen vil at norsk industri skal være ledende innen Industri 4.0 og vi skal derfor vurdere ordningene for å bringe videre lovende prosjekter innenfor automatisering og digitalisering av industrien, herunder ev. opprettelse av et nasjonalt Industri 4.0 program.
• Regjeringen vil legge til rette for økt verdiskaping med data ved å stimulere til økt deling og bruk av data i og på tvers av sektorer, bransjer og næringer.
• Regjeringen har opprettet støtteprogrammet «Industri 2050», rettet mot industrielle punktutslipp, hvor Enova støtter utvikling og realisering av teknologisprang som bidrar til en industri tilpasset lavutslippssamfunnet.
• Regjeringen skal legge frem en strategi for økt forskning i næringslivet.

2.6 Arbeidskraft og kompetanse

Norsk industri skal ha tilgang til kompetent arbeidskraft. Gjennom trepartssamarbeidet skal det legges til rette for kontinuerlig kompetanseutvikling, og regjeringen fører en aktiv politikk for å inkludere flere i arbeidslivet.

Norge har rike naturressurser, men det er kompetent arbeidskraft som er vår viktigste ressurs. Tilgang på tilstrekkelig arbeidskraft med rett kompetanse vil være en sentral faktor for om Norge lykkes med det grønne skiftet og det grønne industriløftet. Denne kompetansen må kontinuerlig vedlikeholdes og utvikles. Muligheten for utdanning og etterutdanning er også viktig for den enkelte og står sentralt i en rettferdig omstilling.

Muligheter og utfordringer

Det norske arbeidslivet er kompetansekrevende, har høyt innslag av IKT og det er relativt lite rutinejobber i industrien og tjenestenæringene.35 I norsk industri preges arbeidskulturen av flate, tillitsbaserte strukturer, med kort vei mellom ledelse, ingeniør og fagarbeider.

Mange norske virksomheter ligger langt fremme i effektiv ressursbruk, automatiserte løsninger og annen digital teknologi. Virksomhetene har ansatte med høy teoretisk og praktisk kompetanse i alle ledd i produksjonen, og de ansatte opererer gjerne med stor grad av autonomi. I sum innebærer den norske arbeidslivsmodellen at mange virksomheter kan utføre mer arbeid med færre ansatte, og dette gir høy produktivitet i norsk industri.

Norske industrimiljøer har spisskompetanse blant annet innenfor olje og gass, fornybar energi, metallurgi, maritim og marin sektor. Gjennom medarbeidere som evner å utvikle og ta i bruk nye løsninger, og et godt samspill mellom industri og forsknings- og utdanningsmiljøer, har vi utviklet mange sterke industrimiljøer.

Vi har også et generelt høyt utdanningsnivå i befolkningen, sosialt sikkerhetsnett til alle og en distriktsprofil som tar hele landet i bruk gjennom desentralisert tilbud av utdanning, velferd og infrastruktur. Som konsekvens kan høyteknologiske, eksportrettede virksomheter være lokalisert nær naturressursene og samtidig være påkoblet digitalt og med kort avstand til leverandører, kunder og samarbeidspartnere i inn og utland. Myndighetene stiller opp med forutsigbare rammevilkår, som særlig fremmer utvikling, omstilling og markedstilgang. Det er kort avstand mellom myndigheter og næringsliv, mellom bedrifter i ulike næringsklynger og mellom bedrifter og akademia. Den norske modellen er unik og gir oss samlet sett sterk industriell løfteevne. Se for øvrig omtale i kapittel 1.7 og kapittel 2.5.

For å realisere det grønne industriløftet i Norge trenger vi kompetent arbeidskraft fra alle utdanningsnivåer, fra fagarbeidere til teknologer. Og det er behov for tilgang til arbeidskraft som kan utvikle og ta i bruk muliggjørende og industrielle teknologier som kunstig intelligens, stordatanalyse, robotisering og tingenes internett. Kunnskap om digitalisering generelt, datasikkerhet og dataanalyse er stadig mer vesentlig. Industrien trenger også medarbeidere med innsikt i innovasjon, entreprenørskap, bærekraft og med samarbeids- og endringskompetanse.

Den norske arbeidsledigheten har vært svært lav de siste årene og mange virksomheter sliter med å dekke sitt behov arbeidskraft og for kompetanse.37 Det er grunn til å tro at det også fremover kan bli knapphet på arbeidskraft, blant annet pga. stort behov for arbeidskraft i flere sektorer og fordi det blir flere pensjonister i forhold til yrkesaktive. Samtidig kan innovative, grønne bedrifter lykkes i å rekruttere relevant kompetanse, selv i et anstrengt arbeidsmarked, fordi de oppleves å ha et klart formål og en tydelig rolle i omstillingen av samfunnet.

Andelen eldre i befolkningen øker, og rekruttering av utenlandsk arbeidskraft vil av ulike årsaker være begrenset.38 Mangel på arbeidskraft og relevant kompetanse kan være en barriere for økt aktivitet og verdiskaping i industrien i årene som kommer, og industrien må møte dette gjennom satsning på automatisering og «smart produksjon», opplæring og kompetansepåfyll til ansatte, ved å tilby attraktive arbeidsplasser overfor ungdom som skal velge utdanning og yrkesvei og inkludering av personer som står helt eller delvis utenfor arbeidslivet. Selv med begrensninger i rekruttering av utenlandsk arbeidskraft kan det for mange bedrifter også være aktuelt å tiltrekke seg kompetanse fra utlandet, som blant annet kan gi verdifull kompetanseoverføring til norske bedrifter.

Fakta: Hvor vil de unge jobbe?

De aller fleste virksomheter er opptatt av å tiltrekke seg personer med rett kompetanse. For å lykkes i dette er det vesentlig å forstå hvilke preferanser som ligger til grunn for de unges valg av utdanning og karrierevalg, og hvordan virksomheten best kan tiltrekke seg unge talenter og ivareta talenter i egen organisasjon. Det er godt kjent at generasjoner av årskull har mange fellestrekk på tvers av land som bl.a. spiller inn på jobbvalg. Endringer i slike fellestrekk mellom generasjoner kan potensielt gi grunnlag for kraftige endringer for samfunn og næringsvirksomheter, med potensielt positivt fortegn i den grønne omstillingen. Innovative, grønne bedrifter vil trolig lykkes i å rekruttere relevant kompetanse nasjonalt og internasjonalt, selv i et anstrengt arbeidsmarked fordi de har et klart formål og en tydelig rolle i omstillingen av samfunnet.

Figur 5

Kartleggelse av hva norske studenter vektlegger hos arbeidsgiver.

Forstørr bilde

I kartleggingen av preferanser, legger mange analyser vekt på at dagens unge talenter født 1996–2010, ofte omtalt som «generasjon z», er vokst opp i et digitalt påkoblet samfunn, som særlig preger samhandling og konsumentatferd, og dermed også næringslivets forretningsmodeller. Det fremheves videre at mange av dagens unge har betydelig «klimaangst» fordi de ser at verden styrer mot uunngåelig, skadelig global oppvarming. Andre trekker også frem at denne generasjonen preges av nedstengninger av samfunnet ifm. covid-19. Også generasjonen over, født 1981–1995, ofte omtalt som «generasjon millennium», har i store deler av sitt liv levd med smarttelefon og andre digitale teknologier. Andre særpreg som trekkes frem for denne generasjonen er globalisering, hvor bl.a. digitale teknologier har lagt grunnlaget for betydelig samhandling mellom unge på tvers av land, som eksempelvis har betydning for valg av studiested og hyppighet i jobb-bytter. Ser vi på dagens 40-åringer, kan det i en norsk kontekst fremheves at dette er barn av den «radikale 1968-generasjonen», og den første generasjonen i Norge som har vokst opp i et virkelig velstående samfunn. Dette gir grunnlag for andre valg, prioriteringer og tilnærminger overfor jobb, familie og fritid, enn for tidligere generasjoner.

Selskapet Universum har siden 1988 en årlig kartlegging over hvilke arbeidsgivere norske studenter anser som mest attraktive, og hva norske studenter verdsetter og vektlegger når de velger sine topp arbeidsgivere. Figur 5 viser slike data for perioden 2012–2023.

Flere selskaper erfarer at de unge har et sterkt ønske om å bidra inn i det grønne skiftet, det å være en del av en løsning som ikke eksisterer i dag, og hvor jobben de gjør bidrar aktivt og sammenfaller med deres egne verdier.

McKinsey fremhever hvordan flere trender i sum har betydning for arbeidsgivers attraktivitet og mer spesifikt hvordan nye, grønne teknologiselskaper kan oppleve det som enklere å tiltrekke seg talent og oppnå verdiskaping av ny teknologi, sammenlignet med etablerte industrivirksomheter.39 For det første fremheves at næringslivet har en radikal annerledes tilnærming til bærekraft i dag enn for drøyt ti år siden. I dag ses bærekraft i økende grad på som en nødvendighet og en forutsetning for alle verdiskapingsledd, ikke som idealisme eller som «smart for verdiskapingen». For det andre er en rekke generiske, avanserte teknologier av betydning for nye virksomheter, eksempelvis digitale teknologier, godt tilgjengelig for «alle». I tillegg ser man at en rekke selskaper skaffer seg en sterk markedsposisjon ved å være tidlig ute med ny teknologi, dvs. tørre å ta risiko. For det tredje har et økende antall talenter på tvers av utdanningsfelt, inkl. de unge, sterk interesse for samhandling, kreativitet og arbeid i verdidrevne selskaper.

McKinsey påpeker at mange etablerte bedrifter står overfor et dilemma om å forsterke kjernevirksomheten versus å ligge i forkant av endringer, knyttet til teknologi, marked og forretningsmodeller. Det krever betydelig mot for etablerte bedrifter å utforske nye forretningsmodeller parallelt med at kjernevirksomheten skal generere lønnsomhet. McKinsey fremhever at det av flere grunner kan være enklere for nyetablerte grønne bedrifter å utnytte potensialet som ligger i teknologi og bærekraft, enn for etablerte bedrifter. McKinsey fremhever fem byggeklosser som grunnlag for suksess for grønne, teknologibaserte vekstbedrifter (jf. figur). Pilen indikerer at de respektive byggeklossene vil ha ulike relevans i fasen fra ide/konsept til prosjektet realiseres i stor skala. I praksis vil mange innovative bedrifter arbeide kontinuerlig med alle de fem byggeklossene, med henhold til kontinuerlig forbedringsarbeid (jfr. den norske modellen) og fordi slike bedrifter gjerne utforsker nye produkter, nye konsepter og «leker» med ny teknologi parallelt med at enkeltprosjekter modnes og introduseres til marked.

Forstørr bilde

I 2019 oppga nesten 300 000 personer som sto utenfor arbeidslivet, at de ønsket å jobbe. Flere av de som faller ut av utdanning og arbeidslivet, må gis en reell sjanse til å bidra med sine evner og talenter. Dette er viktig både for den enkelte, for bedriftene som trenger arbeidskraft og for samfunnet. Regjeringen arbeider for at fullføringsgraden i fag- og yrkesopplæringen skal økes. Regjeringen ønsker at alle som kan og vil jobbe, skal få mulighet til det, og legger arbeidslinja til grunn i arbeids- og velferdspolitikken.

Det er behov for å tilby relevante utdanningsløp, for å lykkes med det grønne skiftet. Gjennom en effektiv og forsterket dialog mellom næringslivet, utdanningsinstitusjoner og utdanningsmyndighetene på nasjonalt og regionalt nivå, kan det legges enda bedre til rette for tilgang på relevant kompetanse i framtida. Samhandling mellom yrkesutdanningene i videregående skole, fagskoler, høyskoler, universiteter og arbeidslivet kan bidra til at fag fornyes og mer relevante studietilbud utvikles og etableres. Samarbeidet med partene i arbeidslivet er sentralt i fag- og yrkesopplæringen, herunder yrkesopplæreingesnemndenes (y-nemndene) rolle regionalt, og de lokale opplæringskontorene.

Mange av de unge som faller utenfor arbeidslivet representerer en stor ressurs for arbeidslivet med noe tilrettelegging. Derfor vil samarbeid mellom NAV, utdanningsinstitusjoner og bedrifter være viktig.

Framover vil flere ha behov for ny kompetanse som følge av omstilling i arbeidslivet. 12. juni 2023 leverte Kompetansebehovsutvalget en ny temarapport, Fremtidige kompetansebehov: Utfordringer for grønn omstilling i arbeidslivet, til Kunnskapsdepartmentet.40

Politiske initiativ og prosesser

• Regjeringen vil følge opp Meld. St. 14 (2022–23) Utsyn over kompetansebehovet i Norge som synliggjør arbeidslivets kompetansebehov på kort og lang sikt. I meldingen varsler regjeringen at kompetansebehov som følger av det grønne skiftet vil være en prioritering i årene som kommer. Bla. vil regjeringen:
• Prioritere kompetanse som er nødvendig for et høyproduktivt og konkurransedyktig næringsliv og kompetanse som er nødvendig for å gjennomføre det grønne skiftet.
• Prioritere studieplasser innenfor tekniske fag, helse- og omsorgsfag og områder som er særlig viktige for det grønne skiftet ved fremtidige tildelinger av studieplasser til fagskolene, og legge opp til dialog med fylkeskommunene om hvordan de kan følge opp disse prioriteringene i sin forvaltning av sektoren.
• Regjeringen vil vurdere anbefalingene fra den nyeste rapporten fra Kompetansebehovsutvalget (levert til Kunnskapsdepartementet 12. juni 2023), Fremtidige kompetansebehov: Utfordringer for grønn omstilling i arbeidslivet, som skal se på kompetansebehov for det grønne skiftet.
• Regjeringen satser på utdanning i hele landet. Gjennom satsingen på fleksibel og desentralisert utdanning legges det til rette for å utdanne folk der de bor, basert på lokale kompetansebehov. Blant områdene som prioriteres, er teknologi og grønt skifte.
• Regjeringen har dialog med partene i frontfagsoppgjøret om industriens særskilte kompetansebehov, og hvordan de kompetansepolitiske virkemidlene kan innrettes for å bedre møte disse.
• Regjeringen videreførerer Kompetansepolitisk råd. Regjeringen vil jobbe med kompetansepolitikken i samarbeid med rådet.
• Regjeringen videreførerer ordninger rettet spesielt mot industriens kompetansebehov, som bransjeprogrammet og Industrifagskolen, i samarbeid med partene.
• Regjeringen vil gi fagskoleutdanning en sentral rolle i kompetansereformen. Regjeringen vil gi fagskolene en større rolle i å utdanne fagkompetanse, og videreutdanne og videreutvikle arbeidskraft i hele landet.
• Regjeringen vil i 2025 innføre et nytt finansieringssystem for universiteter og høyskoler som gir rom for mer tillit, for å prioritere fremtidige kompetansebehov på kort og lang sikt og for å styrke utdanning i hele landet.

2.7 Eksportmarkedet

I Hurdalsplattformen varslet regjeringen målet om å øke norsk eksport utenom olje og gass med minst 50 pst. innen 2030. For å lykkes med dette og grønn omstilling er vi avhengige av internasjonale markeder og godt fungerende verdikjeder for sentrale innsatsfaktorer.

Norge nyter godt av velfungerende handelsrelasjoner med våre nærmeste handelspartnere, ikke minst gjennom EØS-avtalen som inkluderer Norge i EUs indre marked, men også et omfattende nettverk av frihandelsavtaler. Omstilling av verdens energisystemer er en stor og kompleks oppgave som krever godt samarbeid mellom land. Regjeringen har i tillegg tatt initiativ til å styrke samarbeidet om grønn omstilling gjennom partnerskap med en rekke handelspartnere for å kunne utnytte mulighetene som ligger i grønt skifte for norsk industri og bidra til omstilling og robuste verdikjeder hos våre nærmeste handelspartnere.

2.7.1 Norges handelsavtaler

Norge har et av verdens mest omfattende nettverk av frihandelsavtaler, som dekker over 80 pst. av norsk eksport av varer og tjenester. EU er Norges desidert viktigste marked med rundt to tredjedeler av samlet eksport, etterfulgt av Storbritannia som er markedet for rundt en femtedel av norsk eksport.

EØS – vår viktigste handelsavtale

Avtalen om det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS) undertegnet i 1992 er en folkerettslig avtale som gjør EFTA-landene Island, Liechtenstein og Norge til en del av EUs indre marked. Kjernen i EØS-avtalen er de «fire friheter»; fri bevegelighet for varer, tjenester, personer og kapital. De eneste områdene som ikke er fullt ut omfattet av disse bestemmelsene er fiskeri og landbruk. I praksis utvides vårt hjemmemarked fra fem til over 400 millioner mennesker, som følge av EØS-avtalen.

Fullverdig deltakelse i det indre marked uten å være EU-medlem innebærer at EFTA-landene fortløpende inntar EU regelverk i EØS-avtalen dersom det er EØS-relevant eller av andre grunner er viktig for EØS-landene å innta. Deretter tolkes og anvendes regelverket likt i både EU og i EFTA-landene og på denne måten kan norske bedrifter konkurrere på like vilkår som andre europeiske bedrifter i det indre marked.

Det nære og forpliktende samarbeidet med EU gjennom EØS-avtalen gjør Norge til en forutsigbar handelspartner, samtidig som norsk næringsliv får stabile rammevilkår i sitt viktigste marked. Avtalen gir borgere og bedrifter forutsigbarhet og rettslig sikkerhet, inkludert muligheten til å prøve myndighetenes overholdelse av forpliktelser som følger av avtalen.

For grønn industriutvikling i Norge er det også en stor fordel at mange klima- og miljøkrav er forankret og harmonisert i felleseuropeisk regelverk, noe som bidrar til fravær av handelshindringer og like konkurransevilkår med andre europeiske aktører.

Bilaterale frihandelsavtaler

Norge har et omfattende nettverk av bilaterale handelsavtaler. I tillegg til en frihandelsavtale med Storbritannia har Norge sammen med de øvrige medlemsstatene i EFTA (Island, Liechtenstein og Sveits) undertegnet 30 frihandelsavtaler med i alt 41 land og tollområder. Gjennom EFTA er Norge i forhandlinger om nye frihandelsavtaler med Thailand, Vietnam, India, Kosovo, Malaysia og Mercosur. Norge er også i bilaterale forhandlinger med Kina. Frihandelsavtalene er med på å sikre norske bedrifter økt markedsadgang, konkurransedyktig tilgang til globale leverandørkjeder og bedre forutsigbarhet for eksport av varer, tjenester og investeringer.

Både i nye frihandelsforhandlinger og i oppdatering av eksisterende frihandelsavtaler, legger Norge frem et kapittel om handel og bærekraftig utvikling. Kapittelet omhandler ivaretakelse av klima og miljøhensyn gjennom forpliktelser om bl.a. handel og henholdsvis skogforvaltning, biologisk mangfold, klimaendringer, multilaterale miljøavtaler og fiskeri og havbruk. Kapittelet om handel og bærekraftig utvikling støtter opp under en dreining i retning av mer bærekraftig handel og produksjon.

2.7.2 Styrket samarbeid for grønn omstilling

Dagens situasjon er preget av geopolitiske spenninger og usikkerhet når det gjelder blant annet leveranser av innsatsfaktorer vi er helt avhengig av for det grønne skiftet. Dette gjør strategisk samarbeid med våre viktigste partnere særlig relevant. Regjeringen har tatt nye initiativ til tettere samarbeid med flere av våre internasjonale partnere og deltar i en rekke initiativer med våre partnerland.

Grønn allianse med EU og industripartnerskap råvarer og batterier

Den 24. april 2023 undertegnet statsminister Jonas Gahr Støre og President i Europakommisjonen Ursula von der Leyen et forsterket klima-, energi- og industri-samarbeid.41 Den Grønne alliansen etablerer en overbygning for grønne sektorer der Norge og EU har gjensidig interesse av samarbeid innen bl.a. karbonfangst- og lagring, havvind, hydrogen, grønn skipsfart, batterier og kritiske råvarer. Grønn allianse følges opp løpende mellom EU og Norge.

En av leveransene under Grønn allianse er partnerskapet om verdikjeder for råvarer og batterier som næringsminister Jan Christian Vestre og visepresident og kommissær i Europakommisjonen Maroš Šefčovič annonserte i felleserklæring 27. juni 2022.42 Næringslivet, partene i arbeidslivet og andre interessenter er også involvert i arbeidet med partnerskapet. Eksempelvis ble det i desember 2022 gjennomført et koblingsmøte for bedrifter og finansinstitusjoner i Oslo ifb. med partnerskapet i samarbeid med bl.a. NHO og Innovasjon Norge, hvor EIT InnoEnergy og EIT Raw Materials bidro inn. Gjennom arbeidet med partnerskapet har bl.a. Norge fått adgang til å delta på ministermøtet i EUs Europeiske Batteriallianse.

Partnerskap med Tyskland om klima, fornybar energi og grønn industri

Den 5. januar 2023 undertegnet næringsminister Jan Christian Vestre og Tysklands visekansler Robert Habeck en felleserklæring om et partnerskap om klima, fornybar energi og grønn industri.43 Partnerskapet videreutvikler det allerede tette samarbeid med Tyskland på en rekke områder som er sentrale for grønn omstilling: Norge og Tyskland skal samarbeide tettere om havvind, CCS, batterier, råvarer, prosessindustri, grønn skipsfart og mikroelektronikk.

Olje- og energiminister Terje Aasland og visekansler Habeck undertenget også en egen erklæring om hydrogen. Erklæringen bekrefter blant annet en intensjon om å sikre storskala forsyning av hydrogen fra Norge til Tyskland innen 2030. Dette skal baseres på en trinnvis og industridrevet tilnærming der man utforsker teknisk og økonomisk gjennomførbarhet av slike løsninger. Det har derfor blitt gjennomført en mulighetsstudie som har sett på alternativer for transport av hydrogen fra Norge til Tyskland. Initiativet omfatter også CO₂-infrastruktur, som både kan benyttes til å transportere CO₂ fra industrielle kilder og CO₂ fanget under hydrogenproduksjon i Tyskland/Europa. Samarbeidet med Tyskland følges opp gjennom en jevnlig politisk dialog og i nært samarbeid på embetsnivå. Næringslivet, partene i arbeidslivet og andre interessenter er involvert. Eksempelvis besøkte næringsminister Vestre Berlin i mai 2023 for å følge opp samarbeidet sammen med NHO og en rekke norske batteri- og hydrogenbedrifter.

Partnerskap med Sverige

Den 2. mai 2022 inngikk næringsminister Jan Christian Vestre og Sveriges utenrikshandelsminister Anna Hallberg og næringsminister Karl Petter Thorwaldsson en felleserklæring mellom Norge og Sverige med mål om å styrke og videreutvikle nye grønne svensk-norske verdikjeder.44 Ny svensk regjering stiller seg bak denne. Målet med samarbeidet er å skape flere arbeidsplasser i eksportnæringene, og bidra til økt verdiskaping på begge sider av grensen.

Partnerskap med Danmark

Danmark er en tett og viktig samarbeidspartner innen grønne løsninger både bilateralt og i nordisk kontekst. Under kongeparets offisielle besøk til Danmark i juni 2023 inngikk næringsminister Jan Christian Vestre og Danmarks næringsminister Morten Bødskov en felleserklæring mellom Danmark og Norge med mål om å forsterke samarbeidet om grønn industri og omstilling til et lav-utslippssamfunn.45 Ministrenes ambisjon er å gjøre Norge og Danmark, og Norden, til en grønn industri- og energiregion basert på naturressurser, kunnskapsmiljø, industriell kompetanse og felles verdigrunnlag.

Partnerskap med USA

Det er et sterkt ønske fra både norsk og amerikansk side om å samarbeide mer målrettet og strukturert på næringsområder tilknyttet grønn omstilling. USA er en av Norges aller viktigste handelspartnere. Som et ledd i dette jobber Norge og USA med å videreutvikle den bilaterale handelspolitiske dialogen for å tilrettelegge for mer målrettet næringslivssamarbeid som vil bidra til å skape nye og bærekraftige verdikjeder og arbeidsplasser, øke eksporten, styrke energisikkerheten, og kutte globale klimagassutslipp. Partnerskapet bygger på allerede etablert samarbeid, og legger til rette for mer målrettet og strukturert myndighetsdialog og næringslivssamarbeid om grønn omstilling. Norge deltar allerede i flere USA-ledede initiativer som har som formål å bidra til at viktige verdikjeder blir mer bærekraftige og motstandsdyktige, herunder Mineral Security Partnership og Joint Statement on Cooperation on Global Supply Chains, samt initiativer med fokus på å akselerere utvikling av og tilgjengelighet til nye og bærekraftige teknologier og løsninger, slik som First Movers Coalition.

Politiske initiativ og prosesser

• Regjeringen utvikler strategiske industripartnerskap med EU og andre relevante land for å nå målet om økt eksport. Regjeringen vil følge opp samarbeidet med EU på klima, energi og industriell transformasjon under overbyningen Grønn allianse, som bl.a. inkluderer arbeidet med partnerskap på verdikjeder for råvarer og batterier.
• Regjeringen vil styrke arbeidet med gjennomføring av EØS-regelverk for å bidra til like rammebetingelser og konkurransevilkår for norske bedrifter i hele EØS-området.
• Regjeringen vil følge opp samarbeidet under partnerskap med Tyskland og fortløpende vurdere relevante aktiviteter i samråd med tyske myndigheter og interessenter.
• Regjeringen vil følge opp og konkretisere samarbeid under partnerskap med Sverige og partnerskap med Danmark og prioritere et nærere samarbeid med de nordiske landene innenfor relevante områder for grønn industriutvikling.
• Regjeringen vil styrke dialog og samarbeid under partnerskap med USA og tilrettelegge for næringslivssamarbeid for sektorer knyttet opp mot det grønne skiftet.
• Regjeringen vil fortløpende vurdere ytterligere bilaterale samarbeid for grønn industriutvikling med land der tilsvarende samarbeid vil være hensiktsmessig.
• Regjeringen vil videreutvikle eksportreformen «Hele Norge eksporterer» og sørge for at arbeidet med strategiske eksportsatsinger kobles tettere opp til regjeringens øvrige arbeid, som bl.a. grønt industriløft og arbeidet med å forenkle virkemiddelapparatet.
• Regjeringen vil prioritere nye handelsavtaler med land som gir størst mulig bidrag til handel og verdiskaping og som sikrer grunnleggende standarder, klima- og miljøhensyn og arbeidstakerrettigheter. Herunder prioriterer regjeringen ferdigstilling av EFTAs forhandlinger med India, Kosovo, Malaysia, Mercosur, Thailand og Vietnam.