Del 1
Innledning

1 Sammendrag

1.1 Bakgrunn

Hjemfallsinstituttet er nedfelt i konsesjonsregelverket for erverv av vannfallsrettigheter og regulering av vassdrag. Hjemfall betyr at vannfall, vassdragsregulering og tilhørende kraftanlegg tilfaller staten vederlagsfritt etter utløpet av konsesjonsperioden. Dagens hjemfallsregelverk skiller mellom offentlige og andre aktører, og det er kun fall og reguleringer som ikke regnes som offentlige som blir pålagt konsesjoner med hjemfallsvilkår. Offentlig eide verk, som i dag representerer nesten 90 prosent av ressursene, kan meddeles tidsubegrensede rettigheter til å drive vannkraftproduksjon. EFTA Surveillance Authority (ESA) har reist spørsmål om hjemfallsreglene, slik de er utformet i dag, er i strid med EØS-avtalens bestemmelser om fri etableringsrett og frie kapitalbevegelser.

Den 29. november 2002 sendte Olje- og energidepartementet forslag til endringer i hjemfallsregimet ut på høring. Høringsuttalelsene kritiserte prosessen forut for utsendelsen av høringsforslaget og krevde at et bredt sammensatt utvalg foretok en fornyet vurdering. På den bakgrunn ble Hjemfallsutvalget oppnevnt i april 2003. Utvalget har bestått av 12 medlemmer, med representanter fra staten, kommunesektoren, kraftbransjen og arbeidstakersiden. I tillegg ble utvalget etablert med to uavhengige medlemmer med økonomisk og juridisk bakgrunn. Utvalget har vært ledet av advokat Tore Vestbakke. Utvalget har hatt som oppgave å utrede den fremtidige ordningen for hjemfall av vannkraftverk. Utvalgets arbeid har vart i ett år og åtte måneder. I prosessen er det innhentet flere eksterne utredninger, både til juridiske og samfunnsøkonomiske problemstillinger.

1.2 Hovedinnhold

Hjemfallsutvalgets utredning er inndelt i tre hoveddeler med 13 kapitler, samt tre vedlegg. Del I er innledning til utvalgets innstilling og består av to kapitler i tillegg til sammendraget i kapittel 1.. Kapittel 2. presenterer utvalget, mandatet og gir en gjennomgang av utvalgets arbeidsmåte. I kapittel 3. gis en nærmere forklaring og bakgrunn for oppnevnelsen av Hjemfallsutvalget, samt en kort beskrivelse av Regjeringens arbeid forut for oppnevnelsen.

Del II inkluderer to kapitler og tar for seg bakgrunnen for hjemfallsinstituttet og utviklingen av norsk kraftnæring. Kapittel 4. belyser hvordan norske forhold legger til rette for vannkraftproduksjon, samt tekniske og miljømessige forhold rundt vannkraftproduksjon. Videre gjennomgås norsk kraftnærings historikk og organisering fra de første vannkraftutbyggingene og frem til i dag. Rammevilkår for vannkraftproduksjon utover konsesjonslovgivningen behandles i korte trekk. Avslutningsvis vises det til rammevilkår og organisering for de øvrige landene i det nordiske kraftmarkedet. Kapittel 5. går nærmere inn på historikken til hjemfallsinstituttet i industrikonsesjonsloven og vassdragsreguleringsloven. Kapittelet gir videre en oversikt over gjeldende rett og praksis knyttet til denne konsesjonslovgivningen.

Del III består av 8 kapitler og behandler utvalgets vurderinger av et fremtidig hjemfallsregime, samt forslag til lovtekst.

I kapittel 6. gjennomgås utvalgets forståelse av de premisser mandatet legger grunn for utvalgets utredning. I kapittelet er det også gjennomgått enkelte øvrige premisser som utvalget har ønsket å legge vekt på. I kapittel 7. gir utvalget sin vurdering av muligheten for å beholde dagens hjemfallsregelverk. Kapittel 8. inneholder utvalgets vurdering av konsekvensene ved å oppheve hjemfallsinstituttet.

I kapittel 9. drøftes de ulike hovedmodellene utvalget har vurdert i sitt arbeid. Under hjemfallets innhold drøftes såkalt tradisjonelt hjemfall, tradisjonelt hjemfall med kompensasjon i form av etteroppgjør og partielt hjemfall. Under implementeringsmåte behandles lovtidspunktmodellen og transaksjonsmodellen. Konsesjonsperiodens lengde drøftes i forhold til 60 og 75 år. Videre gjennomgås en modell basert på opsjoner for utøvelse av hjemfallrett. Avslutningsvis i kapittel 9. drøftes ulike løsninger for hvordan staten kan anvende sin hjemfallsrett og forvalte hjemfalte kraftverk.

I kapittel 10. er utvalgets anbefalinger til fremtidig hjemfallsregime beskrevet. Utvalget har ikke greid å samle seg om en hjemfallsmodell. Kapittel 10.1 omhandler forslag til utforming av regimet. Begrunnelser for de ulike modeller gis i kapittel 10.2.. I kapittel 10.3. angis konsekvenser i forhold til inntektsfordeling og eierstruktur. Kapittel 10.4 inneholder særmerknader fra utvalgsmedlemmer.

Økonomiske og administrative konsekvenser gjennomgås i kapittel 11.. Kapittel 12. gir merknader til lovforslagets enkelte paragrafer, mens selve lovendringsforslaget blir fremstilt i kapittel 13.

Det er tre vedlegg til utredningen. I vedlegg 1. gir utvalget en vurdering av problemstillinger knyttet til investeringer og vedlikehold. Vedlegg 2 er en vurdering av partielt hjemfall fra utvalgsmedlem Sørgard. Vedlegg 3 er en utredning om EØS-relevante spørsmål, utarbeidet for utvalget av første­amanuensis dr. juris. Olav Kolstad.

1.3 Utvalgets vurdering og konklusjoner

Spørsmålet om fremtidig hjemfall rører ved sentrale holdninger til disponering av våre naturressurser. Vassdragene representerer fornybare og evigvarende ressurser av stor nasjonal verdi, både økonomisk og miljømessig. I dag er kraftproduksjon den viktigste økonomiske utnyttelsen. Vannkraften utgjør 99 prosent av kraftproduksjonen i landet, og er av grunnleggende betydning for verdiskapingen og velferden. Norge har et unikt fortrinn i å utnytte disse naturressursene til kraftproduksjon. For å sikre at vassdragsressursene blir utnyttet på best mulig måte ut fra samfunnets interesser nå og i fremtiden, er det nødvendig med et godt utbygd system av økonomiske og administrative virkemidler.

1.3.1 Historikk

I utredningen gir utvalget et overblikk over utviklingen til norsk kraftnæring og den historiske bakgrunnen for hjemfallsinstituttet. Utbyggingen av norsk vannkraft begynte for fullt for om lag 100 år siden. Myndighetene så da betydningen av å kunne forvalte vassdragsressursene til beste for allmennheten. Blant annet fordi de første utbyg­ginger var preget av privat og utenlandsk kapital, ønsket myndighetene å få styring og kontroll med utnyttelsen av vassdragene og innførte i 1906 konsesjonsplikt for erverv av fallrettigheter og for utbygging av større vannfall (panikkloven). Ved konsesjonsloven av 1909 ble konsesjon til private aktører gitt for en bestemt tidsperiode, med lovbestemt vilkår om rett for staten til vederlagsfritt å overta fallrettigheter og anlegg ved konsesjonstidens utløp, såkalt hjemfallsrett. Dette la til rette for at vannkraftressurser kunne utvikles med privat og utenlandsk kapital og kompetanse, samtidig som myndighetene hadde kontroll og styring med utnyttelsen av ressursene, herunder tilgang til eierskapet på lang sikt. I tillegg ville hjemfallet gi staten og berørte kommuner inntekter. For å gi vertskommunene for kraftutbygging en andel i de verdier vannkraften representerer, skulle de tilgodeses med inntil 1/3 av vannkraftanleggene eller verdien av anleggene.

Hjemfallsregelverket ble supplert med regler om foregrepet hjemfall i 1969 og 1993. Dette instituttet gir konsesjonærene en mulighet til å forhandle med staten om en forlenget konsesjonsperiode. Bakgrunnen var blant annet at hjemfall innebærer at konsesjonæren ikke alltid får inntektene som genereres over en investerings økonomiske levetid, noe som kan medføre at samfunnsøkonomisk lønnsomme investeringer ikke blir gjennomført eller blir utsatt. Foregrepet hjemfall er i hovedsak blitt foretatt i forbindelse med større investeringer i kraftverket, hvor konsesjonæren har hatt behov for forutsigbarhet og langsiktighet. Gjennom foregrepet hjemfall fikk dermed aktørene mulighet til å fortsette som eier i en ny konsesjonsperiode samtidig som instituttet bidro til at samfunnsøkonomisk lønnsomme investeringer ble gjennomført. Staten har vurdert foregrepet hjemfall som hensiktsmessig i de fleste saker, slik at ordinært hjemfall kun i få tilfeller har kommet til anvendelse.

Ved innføring av konsesjonsplikt for erverv av vannfall, omfattet denne ikke vannfall eid av staten, norske kommuner eller fylkeskommuner. Kommuner og fylkeskommuner var fritatt fra konsesjonsplikt fordi de ble ansett som en del av det offentlige. Først i 1959 ble det innført adgang til å meddele tidsubegrensede konsesjoner for kommunale og fylkeskommunale selskaper dersom vannfallet skulle benyttes til alminnelig kraftforsyning i distriktet. I 1969 ble også kommuner og fylkeskommuner underlagt konsesjonsplikt, og også disse kunne meddeles konsesjon på ubegrenset tid. Kommunale og fylkeskommunale kraftselskaper drev i hovedsak med produksjon, overføring og distribusjon av kraft til alminnelig forsyning. Staten bidro med økonomisk støtte for at alle landets husholdninger skulle sikres elektrisitetsforsyning. Staten foresto også betydelig kraftutbygging i egen regi. Mens private kraftselskaper i hovedsak produserte kraft til egen kraftintensiv industri, ivaretok offentlig eide kraftselskaper levering til alminnelig kraftforsyning.

Med energiloven av 29. juni 1990 ble mye av dette endret. Energiloven var først og fremst begrunnet ut fra ønsket om å oppnå samfunnsøkonomisk best mulig utnyttelse av energiressursene. Loven bygger på markedsbasert kraftomsetning og det ble dannet et marked for produksjon og omsetning av kraft, mens nettvirksomhet ble underlagt monopolregulering. Konkurransemyndighetene overvåker konkurransen i markedet, mens Norges vassdrags- og energidirektorat regulerer monopoldelen. På 1990-tallet gjennomførte de andre nordiske landene tilsvarende kraftmarkedsreformer, og i dag utgjør Norden et felles kraftmarked. Innenfor EU er det de siste årene gjennomført kraftmarkedsreformer lignende den norske energiloven.

Deregulering, omstrukturering og internasjonalisering av energimarkedene i Europa har ført til at rammene rundt norsk vannkraftproduksjon og elforsyning er under vesentlig omstilling. Etter energilovens ikrafttreden har norsk kraftsektor gjennomgått en betydelig omstrukturering. Kraftsektoren er i større grad preget av ordinær forretningsvirksomhet og eierne stiller strengere krav til lønnsomhet i virksomheten enn tidligere. Sektoren er fortsatt dominert av offentlige eiere. Kommuner og fylkeskommuner eier i dag drøyt 40 prosent av produksjonskapasiteten her i landet. Staten eier gjennom sitt direkte og indirekte eierskap nesten 50 prosent, mens private aktører eier om lag 10 prosent 1 .

Energiloven likestilte samtlige aktører i kraftsektoren. Imidlertid er det flere av de øvrige rammevilkårene for denne sektoren som fortsatt virker ulikt for de ulike aktørene, blant annet industrikonsesjonslovens og vassdragsreguleringslovens bestemmelser om tidsbegrensede og tidsubegrensede konsesjoner, herunder hjemfallsregelverket. For private og utenlandske eiere medfører dagens konsesjonssystem at konsederte vannfall, reguleringer og kraftanlegg tilfaller staten med full eiendomsrett ved utløpet av konsesjonstiden. Offentlige aktører kan derimot få tildelt tidsubegrenset konsesjon uten hjemfallsvilkår. Dette omfatter statsforetak, norske kommuner og fylkeskommuner, og selskap hvor minst 2/3 av kapitalen og stemmene eies av statsforetak, kommuner og/eller fylkeskommuner.

Ved overdragelse fra offentlige til private eiere slik at det offentlige eierskapet synker under 2/3, har konsesjonsmyndigheten lagt til grunn den forståelse at konsesjonstiden vil bli satt til 60 år fra meddelelse av den opprinnelige tidsubegrensede konsesjon eller i mangel av slik konsesjon fra utbyggingstidspunkt. For en privat kjøper vil verdien av kraftverket være knyttet til forventede inntekter fram til hjemfall inntrer, mens verdien for den offentlige eieren vil være knyttet til forventede inntekter over en uendelig tidshorisont. Den private investoren vil derfor, alt annet likt, ikke verdsette kraftverket like høyt som den offentlige eieren eller andre offentlige aktører.

Utvalgsmedlem Martinsen mener at konsesjonsperioden etter gjeldende rett i ovennevnte tilfeller skal regnes fra meddelelsen av tidsbegrenset konsesjon, og viser til sin særmerknad om dette i kapittel 10.3.1.1.. og til sin artikkel ”Private aktørers kjøp av kraftverk: Hvor lenge er det til hjemfall?”, som publiseres i Lov og Rett tidlig i 2005.

Utvalget legger til grunn at ulike rammevilkår for markedsaktørene kan svekke konkurransen og verdiskapingen i sektoren og legger i mindre grad til rette for effektiv ressursbruk fordi det vanskeliggjør omsetning av kraftverk og dermed omstrukturering i bransjen. Dagens hjemfallsregelverk begrenser offentlige eieres muligheter til å gjennomføre fusjoner eller kapitalutvidelser uten å utløse vilkår om hjemfall. Sektoren er nå preget av kompliserte eierstrukturer og omfattende krysseierskap. Et viktig trekk i strukturendringen som har funnet sted er at Statkraft har ervervet kommunale og fylkeskommunale eierandeler. Statkraft som offentlig aktør har kunnet erverve slike eierandeler uten at myndighetene har satt vilkår om hjemfall. De senere år er imidlertid Statkrafts ekspansjon i det norske markedet blitt begrenset på grunn av konkurransemyndighetenes vedtak om inngrep mot oppkjøp med hjemmel i reglene om bedriftserverv i konkurranseloven. Det må derfor antas at Statkraft i mindre grad kan være kjøper i fremtidige transaksjoner i det norske markedet.

Et annet trekk ved omstruktureringen som har skjedd etter 1991 er at svært mange transaksjoner er blitt unntatt konsesjonsplikt i henhold til industrikonsesjonsloven § 1 fjerde ledd. Slike unntak kan blant annet meddeles ved omorganiseringer innen energiforsyningen som fører til mer rasjonelle enheter og ved fusjoner av industriselskap som innehar konsesjonspliktige vannfallsrettigheter.

1.3.2 Rammevilkår

I dag er det en rekke juridiske og økonomiske rammevilkår som regulerer utnyttelsen av vassdrag til vannkraftproduksjon. Det har ikke vært utvalgets oppgave å utrede endringer i rammevilkår utover konsesjonslovgivningen rundt hjemfallsinstituttet, men utvalget har likevel funnet det naturlig å gjennomgå de viktigste rammevilkårene. Det er flere lover som regulerer utnyttelse av vassdragene våre. De viktigste er industrikonsesjonsloven, vassdragsreguleringsloven, vannressursloven og energiloven. I tillegg kommer nasjonale ressursplaner som samlet plan og verneplaner. Industrikonsesjonsloven og vassdragsreguleringsloven danner grunnlaget for konsesjonsregelverket for vannkraftproduksjon. Begge disse lovene ble vedtatt i 1917, og har siden vært gjenstand for flere endringer. Vilkår om hjemfall ble første gang innført i lov av 18. september 1909, som var forløperen til 1917-lovene.

Erverv av eiendomsrett eller bruksrett til et vannfall krever tillatelse etter industrikonsesjonsloven dersom det ved regulering antas å kunne utbringe mer enn 4 000 naturhestekrefter. Loven bidrar til å sikre at statens og allmennhetens interesser blir ivaretatt, gjennom blant annet regler om tidsbegrensede konsesjoner og hjemfall til staten ved konsesjonstidens utløp. Hjemfall og tidsbegrensede konsesjoner gjelder kun i forhold til private erververe. Et kraftverk regnes som privateid når den offentlige eierandelen er under 2/3 av kapitalen eller stemmene. For disse kan det gis tidsbegrenset konsesjon på inntil 60 år.

Vassdragsreguleringsloven retter seg mot anlegg og tiltak som regulerer et vassdrags vannføring, for eksempel gjennom et reguleringsmagasin eller en overføring fra et vassdrag til et annet. Loven gir blant annet hjemmel til å pålegge hjemfallsvilkår på samme måte som i industrikonsesjonsloven. Statens hjemfallsrett etter vassdragsreguleringsloven er, i motsetning til etter industrikonsesjonsloven, ikke obligatorisk. Loven kan i tillegg gi hjemmel til å pålegge vilkår for å redusere skadene i vassdraget som følge av reguleringen. Meddelte reguleringskonsesjoner kan revideres etter 30 eller 50 år, avhengig av når konsesjonen ble gitt.

Økonomiske rammevilkår består i hovedsak av kraftskattesystemet, men også konsesjonsbaserte ordninger som konsesjonskraft, konsesjonsavgifter og hjemfall. Fordi norsk kraftsektor er dominert av vannkraftproduksjon, er flere av disse rammevilkårene spesielt tilpasset dette. Blant annet kan utnytting av naturressurser gi meravkastning utover normalavkastningen. Dette kalles grunnrente. Det er et generelt akseptert samfunnsøkonomisk mål å inndra grunnrenten til det offentlige. Det kan gis to begrunnelser for dette. For det første har grunnrenten sitt opphav i bruk av en begrenset naturressurs som anses å tilhøre fellesskapet og bør derfor tilfalle fellesskapet. For det andre er det ut fra effektivitetshensyn hensiktsmessig med beskatning av grunnrente. En nøytralt utformet grunnrenteskatt virker ikke vridende på et selskaps investerings- og driftsbeslutninger, slik at inndragningen av grunnrente gjør det mulig å redusere andre skatter som svekker den samfunnsøkonomiske effektiviteten. I praksis er det imidlertid vanskelig å utforme en helt nøytral grunnrenteskatt. De økonomiske rammevilkårene ivaretar samtidig fordelingshensyn. Spesielt tilgodeses vertskommunene for kraftutbygging for de miljøskader utbyggingene har påført lokalmiljøet og den verdiskapingen kraftproduksjonen utgjør.

Den betydelige andelen vannkraftproduksjon i norsk kraftforsyning er unik i forhold til Norden og resten av Europa. Siden skattesystemet og de konsesjonsbaserte ordningene er spesielt tilpasset vannkraftproduksjon vil rammevilkårene for kraftproduksjon i de andre nordiske landene derfor ikke være fullstendig sammenlignbare. I de nærmeste årene er det planlagt iverksatt et pliktig elsertifikatmarked og et kvotesystem for CO2-utslipp, som kan danne viktige økonomiske rammer for kraftmarkedet, herunder for norsk vannkraftproduksjon.

1.3.3 Premisser for et fremtidig hjemfallsregime

Mandatet stiller opp flere premisser for utvalgets vurderinger i forhold til valg av modell for et fremtidig hjemfallsregime.

Hensynet til langsiktig nasjonal handlefrihet, styring og kontroll med forvaltningen av vannkraftressursene er en hovedbegrunnelse for et robust hjemfallsinstitutt. I et langsiktig perspektiv er det viktig å legge til rette for at fremtidige generasjoner på et fritt grunnlag kan treffe avgjørelser om utnyttelsen av vassdragsressursene til beste for samfunnet. Vannfallene representerer evigvarende ressurser av stor betydning, og det er usikkert hvilket styringsbehov som vil foreligge i fremtiden. Et robust hjemfallsinstitutt styrker myndighetenes langsiktige handlingsrom med hensyn til ressursforvaltning, eierskap og offentlige inntekter.

Ved utforming av et nytt regelverk skal det også legges vekt på hensynet til offentlige inntekter. Hjemfallsinstituttet tilfører staten og kommunene økonomiske verdier. Inndragning av grunnrente har som et av flere argumenter vært sentralt for å beholde hjemfall i en eller annen form. I dag er det lagt opp til et system som i hovedsak trekker grunnrente inn gjennom skattlegging og konsesjonsbaserte ordninger. I tillegg trekkes det inn grunnrente ved kraftverksdrift i offentlig regi (direkte eierskap) eller gjennom salg eller utleie av rettigheter til å utnytte ressursen. Hjemfall gir fremtidige generasjoner handlefrihet i forhold til hvordan offentlige inntekter skal trekkes inn fra denne sektoren.

Nivået på de offentlige inntektene henger også sammen med lønnsomheten og verdiskapingen i sektoren. Effektiv ressursbruk er viktig for å gi høyest mulig verdiskaping. Å bruke ressursene på en mest mulig effektiv måte bør derfor være et mål, uavhengig av ideologisk ståsted. Et sentralt virkemiddel for å oppnå effektiv ressursbruk er å legge til rette for virksom konkurranse. Energiloven og konkurranseloven er tuftet på dette. Effektive markeder for kraftomsetning og selskapskontroll er også sentrale forutsetninger for å synliggjøre grunnrenten, noe som igjen er en viktig premiss for at myndighetene skal kunne inndrive grunnrenten på en systematisk måte.

Et mål om effektiv ressursbruk tilsier at alle potensielle erververe av et driftsmiddel, eller en eierandel, stilles overfor samme regler som den eksisterende eier. Et slikt regelverk vil legge til rette for at de mest kompetente aktørene driver de enkelte kraftverkene. For å bidra til økt effektivitet i vannkraftsektoren synes det derfor å være behov for en harmonisering av konsesjonsregelverket for alle aktører.

Det er en generell målsetting ved ny lovgivning at regelverket skal gis en oversiktlig og lett tilgjengelig utforming. Samtidig bør lovgivningen i størst mulig grad legge til rette for forutsigbarhet og transparens for brukerne. Hensynet til forenkling, og en forutsigbar og transparent lovgivning, må imidlertid veies mot andre sentrale hensyn. Lovverket skal fungere effektivt og være tilstrekkelig robust slik at det ikke åpnes for omgåelser av regelverket. Videre er det nødvendig at lovverket er fleksibelt nok til å ivareta alle relevante hensyn og interesser i et samfunn i konstant endring.

En viktig premiss for utvalgets arbeid er at utvalgets forslag til fremtidig hjemfallsmodell er i overensstemmelse med rettslige rammeverk, herunder Norges internasjonale forpliktelser.

Grunnloven kan sette rammer for hvordan et nytt regime kan utformes, særlig gjelder dette Grunnloven § 105 om full erstatning ved ekspropriasjon. En vurdering av hvorvidt et nytt hjemfallsregime utløser erstatningsplikt etter Grunnloven § 105 ligger utenfor utvalgets mandat, men utvalget har drøftet spørsmålet om det bør ytes kompensasjon med grunnlag i rimelighetsvurderinger.

Utvalgsmedlem Martinsen er ikke enig i at spørsmålet om erstatningsplikt etter Grunnloven § 105 faller utenfor utvalgets mandat. Han har derfor inntatt en særmerknad om dette spørsmålet i kapittel 10.4.2..

Utvalgsmedlemmene Nordlund og Storødegård er av den prinsipielle oppfatning at Grunnloven § 105 gir kommuner og fylkeskommuner erstatningsrettslig vern.

Utvalget har videre foretatt EØS-rettslige vurderinger. EFTAs overvåkingsorgan, ESA, har reist spørsmål om hjemfallsregelverket er i strid med EØS-avtalens bestemmelser om fri etableringsrett og frie kapitalbevegelser. Det er derfor viktig å utforme et regelverk som er robust i forhold til disse bestemmelsene. På dette feltet har utvalget hentet inn ekstern bistand, og EØS-relevante spørsmål er utredet av førsteamanuensis dr. juris. Olav Kolstad ved Universitetet i Oslo.

Utvalgsmedlem Martinsen viser til sin særmerknad i kapittel 10.2.6.1..

Utvalgsmedlemmene Felix, Lund og Nordlund mener det er oppstått en uklar rettslig situasjon i forholdet mellom norsk rett og EØS-avtalen, og ber den norske stat avklare dette med ESA før endelig hjemfallsmodell vedtas.

Utvalget har i tillegg til de premisser som mandatet gir, ønsket å ta hensyn til verdinøytralitet og å unngå salgspress. Med verdinøytralitet forstår utvalget et mål om at enkeltbransjer eller -grupper som helhet ikke skal tape i forhold til andre grupper ved regelendringer. Et absolutt krav til verdinøytralitet kan imidlertid være vanskelig å oppfylle når regelendringer skal settes ut i praksis.

En regelendring kan medføre at enkelte aktører opplever et press til å selge sine eierandeler. Blant annet kan økt etterspørsel gi økte insentiver til å avhende eierandeler og realisere verdier. Dette kan i særlig grad gjelde offentlige aktører (kommuner og fylkeskommuner) med svak økonomi. Desto enklere det er å omsette kraftverksandeler, desto mer kan det oppstå et politisk press for å realisere verdier.

1.3.4 Vurdering av ulike modeller

Utvalget har tatt hensyn til de ovenstående premissene i sine vurderinger av ulike modeller for et fremtidig hjemfallsregime. I tillegg til å vurdere flere nye modeller, har utvalget vurdert en videreføring av dagens regelverk, samt en fullstendig avvikling av hjemfallsinstituttet.

1.3.4.1 Dagens hjemfallsregime

Dagens hjemfallsordning innebærer en særordning til fordel for offentlige eiere. Regelverket har tilrettelagt for å opprettholde og utvikle et omfattende offentlig eierskap. Gjennom dette eierskapet har myndighetene hatt mulighet til å påvirke utnyttelsen av vannkraftressursene, i tillegg til å sikre at inntekter fra kraftproduksjonen har tilfalt det offentlige. Gjeldende lovverk med hjemfall av kun en mindre andel av den totale kraftproduksjonen gir imidlertid mindre mulighet til helhetlig vurdering av ressursbruken. Hjemfall i den nåværende form kan derfor være mindre tilfredsstillende som styringsinstrument.

De ulike rammevilkårene for offentlige og private aktører har medført flere uheldige konsekvenser i tiden etter at det konkurransebaserte kraftmarkedet ble etablert, blant annet er eierskapsstrukturen i kraftsektoren blitt svært kompleks. Ulike rammevilkår for offentlige og private aktører begrenser mulighetene for å omdisponere eiendelene i kraftforsyningen, noe som reduserer dynamikken i kraftsektoren. I sin vurdering slår utvalgets EØS-utreder fast at dagens regelverk strider mot EØS-avtalens forutsetninger om fri etableringsrett og frie kapitalbevegelser. Utvalget konkluderer med at en videreføring av dagens regelverk verken er et samfunnsøkonomisk eller rettslig ønskelig alternativ.

1.3.4.2 Avvikling av hjemfall

Det fremgår av utvalgets mandat at hjemfallsinstituttet skal videreføres. Utvalget skal likevel redegjøre for virkningene av en avvikling. En avvikling innebærer at hjemfallsinstituttet ikke lenger kan brukes som et langsiktig styrings- og kontrollverktøy med hensyn til forvaltningen av vassdragsressursene. Instituttet vil heller ikke bidra til inndragning av grunnrente til fellesskapet. Et slikt regime må i tilfelle baseres på at myndighetene, i dag og i fremtiden, har de beskatnings- og reguleringsvirkemidler som anses nødvendige for å ivareta fellesskapets interesser i forhold til vannfall og kraftanlegg.

Utvalget har drøftet hvilke eventuelle fordeler og ulemper som er forbundet med en avvikling av hjemfallsinstituttet. En avvikling av instituttet vil innebære like vilkår for aktørene i markedet. Det må antas at denne likebehandlingen av aktørene vil kunne bidra til et mer velfungerende marked for omstruktureringer og eierskap i sektoren. Sannsynligvis vil dette føre til at private og utenlandske eierinteresser i større grad vil være interessert i å kjøpe vannfall med kraftanlegg i Norge. En avvikling av hjemfallsinstituttet vil føre til at markedet for omsetning av eierandeler i kraftanlegg utvides vesentlig. Dette må antas å føre til at markeds­verdien av kraftanleggene øker, noe som vil ha virkning både for private og offentlige eiere.

Utvalget viser til at en avvikling hjemfallsinstituttet for alle konsesjonærer i praksis må anses som en irreversibel beslutning. Usikkerhet om fremtidige reguleringsregimer for inndragning av inntekter til det offentlige og for disponering av vannfallsressursene tilsier at hjemfallsordningen videreføres som et langsiktig virkemiddel for staten. Uten hjemfallsinstituttet går en ordning tapt som kan nyttes for å ivareta overordnede samfunnshensyn i ressursforvaltningen en gang i fremtiden. Det er opp til fremtidige generasjoner å avgjøre hvordan en vil bruke den råderetten som hjemfallsinstituttet gir over disse sentrale naturressursene.

Utvalgsmedlemmene Martinsen og Ryssdal beklager at utvalgets mandat ikke tillater at en avvikling av hjemfallsinstituttet diskuteres på lik linje med andre alternativer. Som det fremgår av mindretallsmerknaden i kapittel 8.2., mener disse medlemmene at en opphevelse av hjemfallsinstituttet gir den beste løsning. De hensyn og premisser som ligger til grunn for utvalgets arbeid ivaretas mest hensiktsmessig ved andre virkemidler enn hjemfall.

Utvalgsmedlem Martinsen vil videre påpeke at når han på vegne av Energibedriftenes landsforening (EBL) har gått inn for andre løsninger i utvalget enn opphevelse av hjemfall, er dette en subsidiær løsning. En forutsetning for denne subsidiære linjen har for Martinsens og EBLs del vært en klar oppfatning om at staten ved å pålegge hjemfall overfor aktører som i dag ikke er underlagt hjemfall, vil få plikt etter Grunnloven § 105 til å yte full erstatning. Det vises til særmerknad fra utvalgsmedlem Martinsen i kapittel 10.4.2 vedrørende erstatningsspørsmålet generelt, og i kapittel 10.3.1.1. vedrørende flertallets oppfatning om at en eiernøytral hjemfallsmodell kan ha positive økonomiske virkninger for dagens offentlige eiere.

Utvalgsmedlemmene Felix, Lund og Nordlund viser til sin særmerknad i kapittel 10.4.3..

1.3.4.3 Andre modeller for et fremtidig hjemfallsregime

Mange av modellene som utvalget har drøftet har flere likhetstrekk. Utvalget har derfor valgt å foredle de modellene som har vært mest sentrale i debatten rundt hjemfall. Et fremtidig hjemfallsregime må bygge på følgende hovedelementer:

• hjemfallets innhold

• konsesjonsperiodens lengde

• implementering av nye regler

• hvilke vannfallsrettigheter som skal omfattes

• fordeling av verdier ved hjemfall

Utvalget har drøftet hvert spørsmål separat og sett helheten i de ulike modellene.

Under hjemfallets innhold har utvalget drøftet tre hovedalternativer; tradisjonelt hjemfall , tradisjonelt hjemfall med kompensasjon i form av etteroppgjør og partielt hjemfall . De forhold som må vurderes i denne sammenheng er blant annet hensynet til statens styringsmuligheter og grunnrenteinndragning på den ene side, og hensynet til konsesjonærens interesser og forholdet til investeringsinsentiver på den annen side.

Ved tradisjonelt hjemfall overføres eiendomsretten til vannfall, anlegg og reguleringer vederlagsfritt til staten. Det er slik instituttet er utformet i dag. Staten står dermed fullstendig fritt i sine vurderinger i den videre forvaltning og drift av de hjemfalte anlegg. Konsesjonæren har ingen rettigheter etter hjemfallstidspunktet, med mindre det i forkant er inngått avtale om foregrepet hjemfall og tilbakesalg eller -leie.

Tradisjonelt hjemfall kan kombineres med en plikt for staten til å yte konsesjonæren kompensasjon i form av et etteroppgjør i forbindelse med hjemfallet. Kompensasjonen kan være i form av eierandel eller finansielt oppgjør. Staten står fritt i forhold til å vurdere hvilken form for kompensasjon konsesjonæren skal få innenfor de rammer som ligger til grunn for modellen. For å øke forutberegneligheten for konsesjonær med hensyn til kompensasjonens form, kan denne gis en rett til å få avklart dette innen en fastsatt tid før hjemfallet.

Ved partielt hjemfall beholder konsesjonæren en eierandel ved hjemfallet. Dette gir konsesjonæren en trygghet for deltagelse i den videre drift, både fysisk og finansielt. Eiendomsretten for øvrig blir overført til staten vederlagsfritt. Det videre eierskapet utøves i fellesskap mellom konsesjonær og staten. For å øke forutberegneligheten for staten og konsesjonæren kan valget av videre driftsform og organisering avklares innen en fastsatt tid før hjemfallet. For å ivareta ulike samfunnsmessige hensyn, gis staten en innløsningsrett til konsesjonærens eierandel på nærmere fastsatte vilkår. Hvilke styringsmuligheter den statlige eierandelen gir vil blant annet avhenge av hvordan terskelen for statens innløsningsrett defineres, og hvilke føringer det legges på organisering og drift av anleggene.

Modellene med partielt hjemfall og tradisjonelt hjemfall med kompensasjon i form av etteroppgjør tillegger hensynet til konsesjonæren større vekt enn tradisjonelt hjemfall. De gir også bedre insentiver til investeringer i slutten av konsesjonsperioden. Hvordan de to modellene vil ivareta de ulike hensyn beror i stor grad på den nærmere utforming, herunder hvor stor andel av kraftverket som hjemfaller vederlagsfritt.

Felles for alle de aktuelle hjemfallsmodeller er at staten på hjemfallstidspunktet kan beslutte om det skal gis konsesjon til videre kraftproduksjon, og vilkårene i slike konsesjoner. De eiermessige beføyelser som staten kan utøve på bakgrunn av hjemfallet vil imidlertid avhenge av hvilken hjemfallsmodell som velges. Kontroll med ressursutnyttelsen i vassdragene, som er noe annet enn overføring av eiermessige beføyelser til staten, vil staten til en viss grad kunne ivareta ved hjelp av tidsbegrensede konsesjoner og andre virkemidler som står til rådighet for staten i egenskap av regulator og konsesjonsmyndighet.

I dagens regelverk er hovedregelen at det gis konsesjon med hjemfall etter 60 år . For at staten skal ha en reell styring og kontroll med ressursene må det med jevne mellomrom kunne foretas en ny konsesjonsmessig vurdering av videre drift og vilkårene for dette. Isolert sett trekker hensynet til styring og kontroll i retning av kort konsesjonstid da det gir samfunnet hyppigere anledning til å revurdere disse forholdene. En konsesjonsperiode på 75 år kan på den annen side avbøte deler av den økonomiske virkningen det medfører for offentlige konsesjonærer å få sine tidsubegrensede konsesjoner omgjort til tidsbegrensede med hjemfall. Økonomisk sett henger også konsesjonsperiodens lengde sammen med den eventuelle kompensasjonen konsesjonæren får ved hjemfall. En lengre konsesjonsperiode kan også bedre utnyttelsen av vannkraftressurser fordi det gir et lengre tidsrom hvor hjemfallsvilkåret i liten eller ingen grad påvirker investeringer, transaksjoner og lignende.

Utvalget har vurdert to ulike implementeringsalternativer for et nytt hjemfallsregime. I Olje- og energidepartementets høringsnotat fra 2002 ble det foreslått at ny konsesjon med hjemfallsvilkår skulle pålegges fra lovendringstidspunktet; lovtidspunktmodellen .

Ved transaksjonsmodellen inntreffer også et tradisjonelt hjemfall 2 , men hjemfallsregelen utløses først i det dagens offentlige eiere selger en bestemt eierandel eller foretar andre beskrevne transaksjoner. Uten slike transaksjoner videreføres dagens tidsubegrensede konsesjoner.

Argumentet for en transaksjonsavhengig implementering er at en slik regel vil være mindre inngripende i forhold til nåværende eiere av offentlige selskap og at den vil redusere det salgspresset som alle endringer i hjemfallsreglene kan føre til. Det skyldes at disse fremdeles vil ha evigvarende konsesjoner uten hjemfallsvilkår så lenge de velger å opprettholde sitt eierskap i hovedsak som i dag. En transaksjonsmodell kan utformes på en rekke ulike måter. Blant annet må det fastsettes regler for hvor omfattende endringer i eierskapet som eventuelt skal tillates uten at hjemfallsvilkår innføres. Ordningen innebærer et komplisert regelverk. Avhengig av den nærmere utforming kan ordningen på den ene side medføre uthuling og omgåelse av regelverket, og på den annen side innelåsing og ineffektiv eierstruktur. Utvalgets EØS-utreder mener at transaksjonsmodellen ikke er forenlig med EØS-avtalen.

Utvalgsmedlemmene Felix, Lund og Nordlund er ikke enige i denne beskrivelsen fra utvalgets flertall. Det vises for så vidt til den felles særmerknad i kapittel 9.3.2.3. og kapittel 10.4.3..

Utvalgsmedlem Storødegård viser til særmerknad i kapittel 10.4.1..

Utvalget har også vurdert et regime med såkalt hjemfallsopsjon . Dette innebærer at det i konsesjonene eller på annet vis inntas en rett for staten til senere å kunne innføre hjemfall. Begrunnelsen for et slikt regime vil være at staten i dag ikke ser konkret behov for hjemfall på et allerede nå bestemt tidspunkt i fremtiden, men at en ønsker å beholde muligheten til å vurdere bruk av hjemfallsinstituttet senere. Et slikt institutt kan imidlertid medføre usikkerhet i forhold til statens fremtidige anvendelse av instituttet. Det synes vanskelig å forene de samfunnsbehov som hjemfallsinstituttet skal dekke med konsesjonærenes behov for forutberegnelighet. Ingen i utvalget anbefaler denne modellen.

Utvalget har også skissert hvordan staten kan forvalte hjemfalte anlegg, enten gjennom salg/utleie, videre drift eller eventuelt nedlegging av driften.

1.3.5 Et fremtidig hjemfallsregime

Hjemfallets innhold

Hele utvalget går inn for løsninger som innebærer at konsesjonæren ved hjemfall har en rett til en andel i det hjemfalte anlegg eller til en andel av det hjemfaltes markedsverdi. Et mindretall i utvalget, Felix, Lund og Nordlund, vil imidlertid forbeholde denne retten til dagens offentlige eiere som på hjemfallstidspunktet blir fratatt sine opprinnelige evigvarende konsesjoner. Utvalgets flertall, de øvrige medlemmer, vil likebehandle alle konsesjonærer ved hjemfallet. Blant dette flertallet er det imidlertid ulikt syn på det konkrete innholdet i konsesjonærens rettighet.

Medlemmene Martinsen, Remmen, Ryssdal, Storødegård, Sørgard og Vestbakke foreslår et partielt hjemfall som omfatter 2/3 av fall og kraftanlegg. Den resterende 1/3 forblir hos konsesjonæren, dog med en innløsningsrett for staten mot full erstatning, hvis særlige samfunnsmessige hensyn tilsier det. Disse medlemmer viser til at forslaget vil ivareta sentrale hensyn som nasjonal ressurskontroll, offentlige inntekter og effektiv ressursutnyttelse, samtidig som det søkes lagt til rette for at konsesjonæren skal ha reell mulighet for videre drift etter konsesjonstidens utløp. Disse medlemmer legger til grunn at konsesjonæren og staten selv rår over sine respektive andeler av kraftproduksjonen, magasin og vanntilsig, men at konsesjonæren skal ha rett til å forestå den videre driften med mindre særlige hensyn tilsier en annen ordning. Det legges til grunn at staten og konsesjonæren i fellesskap beslutter hvorledes videre drift av anlegget skal organiseres, basert på forutsetninger om forretningsmessig drift og at partenes ansvar er begrenset til sin andel av selskapsaktiva.

Medlemmene Hauge, Høisveen og Karlsen foreslår en modell med tradisjonelt hjemfall til staten med kompensasjon i form av etteroppgjør til konsesjonær. Disse medlemmer foreslår at kompensasjonen skal tilsvare 20 prosent av det hjemfaltes markedsverdi, og at staten ut fra gitte rammer skal stå fritt til å beslutte om oppgjøret skal skje i form av økonomisk vederlag eller eierandel.

Modellen ivaretar hensynet til nasjonal råderett over vannkraftressursene, hensynet til effektiv ressursbruk, verdiskaping og konkurranse, forutsatt implementering ved lovendringstidspunktet. Modellen ivaretar likeledes hensynet til harmonisering av regelverket mellom aktørene, hensynet til forenkling av lovgivningen, forustigbarhet og transparens og det rettslige rammeverk.

Reduksjonen av offentlige inntekter knyttes til kompensasjonen på 20 prosent av det hjemfaltes markedsverdi. Verdinøytraliteten ivaretas bedre enn ved tradisjonelt hjemfall, samtidig som modellen vil kunne muliggjøre et fortsatt offentlig eierskap og motvirke et salgspress.

Medlemmene Felix, Lund og Nordlund går prinsipalt inn for transaksjonsmodellen, som innebærer at dagens offentlige eiere kan beholde sine konsesjoner uavkortet, inntil nærmere bestemte transaksjoner utløser de nye konsesjonsreglene og hjemfall. Subsidiært går disse medlemmer inn for den såkalte rettighetsmodellen, hvor like konsesjonsregler med hjemfall gjøres gjeldende fra lovtidspunktet, men hvor offentlige eiere som blir fratatt sine opprinnelige evigvarende konsesjoner på hjemfallstidspunktet, gis rett til en andel av det hjemfalte anlegg, tilsvarende en verdi på 45 prosent. Disse modellene er nærmere beskrevet i medlemmenes felles særmerknad, inntatt i kapittel 10.4.3.. Disse medlemmene forutsetter at et valg mellom de to modellene, bør utstå til den norske stat har ryddet de rettslige uklarheter i forhold til EØS-avtalen av veien.

I utredningen fremlegges det forslag til lovtekst basert på forslaget fremsatt av medlemmene Martinsen, Remmen, Ryssdal, Storødegård, Sørgard og Vestbakke. Mindretallet Hauge, Høisveen og Karlsen fremlegger lovtekst basert på deres forslag til hjemfallsmodell.

Konsesjonsperiodens lengde

Utvalgets flertall, medlemmene Hauge, Høisveen, Karlsen, Martinsen, Ryssdal, Storødegård og Sørgard , legger til grunn en konsesjonsperiode på 75 år. Flertallet viser til at dette vil styrke effektiviteten i kraftsektoren, og avbøte det verditapet en tidsbegrenset konsesjon med hjemfall kan ha for offentlige aktører. Flertallet kan ikke se at en utvidelse av konsesjonsperioden fra 60 til 75 år i nevneverdig grad vil svekke hjemfallsordningen som virkemiddel for en helhetlig vurdering av ressursforvaltningen i et langsiktig perspektiv.

Mindretallet, medlemmene Felix, Lund, Nordlund, Remmen og Vestbakke , foreslår at gjeldende konsesjonsperiode på 60 år videreføres. Disse medlemmer viser til at konsesjonstiden i lovverket helt frem til i dag har vært 60 år, og at dette er mer enn tilstrekkelig tid til både nødvendige avskrivninger og tilfredsstillende avkastning av de foretatte investeringer. Disse medlemmer viser videre til at vår generasjon bør utvise varsomhet med å treffe bestemmelser som kan ha vidtrekkende betydning for flere senere generasjoner.

Implementeringen av nye hjemfallsregler

I forhold til implementering vil flertallet, alle unntatt Felix, Lund og Nordlund, anbefale lovtidspunktmodellen. Utvalget har foretatt grundige vurderinger av ulike former for transaksjonsbasert implementering av eiernøytralt hjemfall. For flertallet har det vært av stor betydning at transaksjonsalternativet skaper store EØS-rettslige utfordringer.

Flertallet har ikke funnet frem til en transaksjonsmodell som i tilstrekkelig grad oppfyller øvrige sentrale premisser i mandatet. Dette gjelder både hensynet til nasjonal råderett over vannkraftressursene og offentlige inntekter, hensynet til effektivitet, god ressursbruk og verdiskaping i kraftsektoren, ønsket om harmonisering av regelverket mellom ulike aktører, samt hensynet til forenkling av regelverket og forutsigbarhet og transparens for aktørene.

Flertallet peker på at innføring av vilkår om eiernøytralt hjemfall ved lov sikrer hensynet til langsiktig nasjonal råderett over vannkraftressursene og offentlige inntekter. Lovtidspunktalternativet sørger for at eksisterende eiere og potensielle erververe underlegges identiske rammevilkår. Dette legger i sin tur til rette for effektiv konkurranse i markedet for eierandeler og gir derigjennom muligheter for økt effektivitet og verdiskaping i kraftsektoren. Lovtidspunktmodellen gir ikke omgåelsesproblemer eller uheldige tilpasninger i eierskap og organisering. Modellen vil heller ikke gi behov for å etablere et spesielt omfattende regelverk og ressurskrevende administrative rutiner.

Mindretallet, medlemmene Felix, Lund og Nordlund anbefaler at nye hjemfallsregler implementeres gjennom transaksjonsmodellen. Det innebærer at nye regler med hjemfall til staten først kommer til anvendelse for offentlige eiere med evigvarende konsesjoner, ved nærmere fastsatte transaksjoner, så som salg mv. Bakgrunnen for dette er for det første at transaksjonsmodellen best ivaretar både hensynet til et mer fungerende marked, hensynet til offentlig styring og kontroll og hensynet til dagens offentlige eiere. Mindretallet er uenig i flertallets syn på EØS-avtalens betydning og viser til sin særmerknad i kapittel 1.3.3..

Mindretallet vil endelig påpeke at de rettstekniske siden av transaksjonsmodellen er gjennomgått av professor dr.juris Magnus Aarbakke, som er oppnevnt som sakkyndig for utvalget, og som – etter mindretallets forståelse - har gitt anvisning på en konkret, gjennomførbar transaksjonsmodell. Det vises til den felles særmerknad i kapittel 9.3.2.3. og i kapittel 10.4.3.

Utvalgsmedlem Storødegård viser til særmerknad inntatt i kapittel 10.4.1..

Hvilke vannfallrettigheter som omfattes

Utvalgets flertall, alle unntatt Hauge, Høisveen, Karlsen, Lund og Nordlund , foreslår at alle vannfall som benyttes til kraftproduksjon og som ved regulering antas å kunne utbringe mer enn 4 000 naturhestekrefter, ervervet etter 1909 skal omfattes av det nye regimet. Dette medfører at privateide kraftverk som i dag er underlagt hjemfallsvilkår vil bli underlagt partielt hjemfall. Videre vil de få en forlenget konsesjonsperiode før hjemfall inntrer, samtidig som alle offentlige aktører får omgjort sine konsesjoner eller konsesjonsfrie rettigheter fra å være evigvarende til å være tidsbegrensede med hjemfall. Flertallet har i sin vurdering av dette spørsmålet lagt avgjørende vekt på hva som er forenlig med EØS-avtalen og spesielt i forhold til avtalens bestemmelser om statsstøtte. Utvalgets EØS-utreder mener at ved omlegging av hjemfallsreglene, må meddelte konsesjoner til private omgjøres og likestilles med de konsesjoner offentlige aktører pålegges for å være i overensstemmelse med statsstøtteregelverket.

Utvalgsmedlemmene Hauge, Høisveen og Karlsen kan ikke se at hjemfallsreglene innebærer statsstøtte. EØS-retten legger derfor ingen føringer på lovgivers adgang til enten å forlenge eller ikke forlenge de private konsesjonene. Disse medlemmer har kommet til at det ikke foreligger andre hensyn som tilsier en omgjøring av private konsesjoner med hjemfallsvilkår, og slutter seg derfor heller ikke til flertallets forslag. Det vises til nærmere begrunnelse for disse medlemmers syn i kapittel 10.1.4.1..

Et annet mindretall, Lund og Nordlund , foreslår at de private konsesjonærenes rettsstilling ikke endres, og at deres eksisterende konsesjoner løper videre. Disse medlemmer har lagt avgjørende vekt på hensynet til verdinøytralitet, og kan ikke se noen grunn til at det offentlige skal overføre store verdier til de private foretakene, uten at disse har hatt krav eller forventninger om det. For så vidt gjelder de EØS-rettslige spørsmål vises til fellesmerknaden i kapittel 1.3.3..

Utvalgsmedlem Felix legger til grunn at de private konsesjoner omgjøres slik at de gis ny konsesjonstid på 60 år fra lovendringstidspunktet. Det forutsettes at også fremtidig bruk av kraften skal knyttes opp til industriproduksjon i Norge. Når det gjelder hjemfallets innhold vises det til medlemmene Felix, Lund og Nordlunds merknad.

Medlem Storødegård legger også til grunn at en fremtidig bruk av kraften skal knyttes opp til industriproduksjon i Norge.

Utvalget har ikke vurdert forholdet til vannfall ervervet før 1909, da dette faller utenfor utvalgets mandat. Mindretallet, Lund og Nordlund , mener at også de konsesjonsfrie erverv som ble gjort før 1909, bør omfattes av nye konsesjonsregler.

Utvalget har registrert at det vil oppstå et særskilt spørsmål knyttet til vannfall som oppfyller vilkårene for konsesjonsplikt, men som ikke i dag benyttes til kraftproduksjon. Spørsmålet er om også disse vannfallene skal underlegges hjemfallsvilkår fra lovendringstidspunktet. Utvalget registrerer at spørsmålet kan komme på spissen der slike vannfall senere bygges ut til kraftproduksjon uten at det skjer et konsesjonspliktig erverv som kan innføre vilkår om hjemfall. Utvalget har ikke tatt standpunkt til hvordan denne problemstillingen bør løses, men peker på at den må adresseres ved innføringen av et nytt hjemfallsregime. Flertallets lovforslag til nytt regime har lagt til grunn at fall som ikke er bygget ut på tidspunktet for den foreslåtte lovendring ikke vil omfattes av innføringen av hjemfall 75 år fra lovendringstidspunktet.

Fordeling av hjemfalte verdier

Gjeldende regelverk gir vertskommuner for kraftproduksjon rett til inntil 1/3 av de hjemfalte verdier, men begrenset av en trappetrinnsregel for vertskommuner til større utbygginger. I dag er det få kommuner som har utsikter til inntekter fra hjemfall, siden det kun er private konsederte verk som er underlagt hjemfallsvilkår. Dersom alle verk underlegges hjemfallsvilkår kan det gi en stor inntektsøkning for vertskommunene i fremtiden. Utvalget går inn for å begrense overføringene til vertskommunene ved hjemfall gjennom å foreslå en moderert trappetrinnsmodell. Utvalgets forslag tilsvarer det Olje- og energidepartementet fremla i høringsnotatet av 29. november 2002.

Utvalgets flertall, alle unntatt medlemmene Hauge, Høisveen og Karlsen, foreslår at når vertskommunene har fått sin andel, skal det overskytende av 1/3 av verdiene ved hjemfallet tilfalle en større region uavkortet. Naturressurser er et av de viktigste næringsgrunnlag i distriktene, og vannkraften er en av de viktigste naturressursene. Flertallet mener at det derfor er rimelig at verdien av naturressursene også tilfaller distriktene i en noe videre forstand enn de primærkommuner som i dag har rett til andel i hjemfalte verdier. I tillegg kan dette bidra til å kompensere de kommunale og fylkeskommunale eiernes tap ved innføring av hjemfallsvilkår.

Utvalgets mindretall, medlemmene Hauge, Høisveen og Karlsen, går i mot at en større region skal kompenseres i tillegg til vertskommunen. Vannkraftressursene bør i størst mulig grad komme den norske befolkning til gode, og det er vanskelig å se at dette best kan skje ved at enkelte regioner kompenseres ved hjemfall. Det vil videre oppstå betydelige avgrensningsproblemer knyttet til størrelsen på disse regionene.

Foregrepet hjemfall

Utvalget foreslår at konsesjonærens muligheter til å inngå avtaler med staten en gang om foregrepet hjemfall og tilbakesalg eller -leie videreføres. Ordningen med foregrepet hjemfall kan dempe virkningene av å innføre tidsbegrensede konsesjoner for alle, fordi den åpner for forlengelse av konsesjonsperioden ut over hjemfallstidspunktet, slik den også har vært praktisert frem til i dag. Avtaler om foregrepet hjemfall kan også virke positivt i forhold til konsesjonærenes insentiver til å foreta investeringer i kraftanleggene. Konsesjonæren må imidlertid betale full markedspris ved tilbakekjøpet.

I utredningen drøftes enkelte supplerende virkemidler i forhold til investeringsproblematikken. Utvalget finner ikke behov for å foreslå slike tiltak nå.

Bruksrett til vannfall og langsiktig disposisjonsrett til vannkraft

Utvalget ønsker å åpne for at alle vannfallsrettigheter med vilkår om hjemfall kan leies ut. Ved å åpne for en slik form for utleie vil en også kunne redusere salgspresset for offentlig eiere til kraftverk fordi langsiktig utleie kan bli et reelt alternativ til salg. Det samme gjelder avtaler om langsiktig disposisjonsrett til vannkraft.

Hovedbegrunnelser for det fremlagte forslaget

Ved å videreføre hjemfallsinstituttet i en eiernøytral form styrkes myndighetenes langsiktige handlingsrom med hensyn til styring av ressursforvaltning, eierskap og offentlige inntekter gjennom hjemfallsinstituttet. Betydningen av dette må sees i lys av at vannfallene representerer evigvarende ressurser av stor verdi, og at en ikke kjenner hvilke styringsbehov og styringsmuligheter som vil foreligge langt fram i tid. Samtidig innebærer forslaget at det legges til rette for et effektivt marked for eierskap til vannfall og kraftverk, noe som kan bidra til økt effektivitet og verdiskaping i kraftsektoren. Likebehandlingen legger til rette for at aktørene kan utvikle en mer effektiv organisering av bransjen uten å støte an mot konsesjonsrettslige skranker, og det åpner for nye eiere som kan tilføre kraftnæringen ny kapital og kompetanse. Lovendringen vil også gi dagens eiere utvidet handlefrihet med hensyn til å gjennomføre tiltak som kan styrke eiernes avkastning ved videre drift, og i forhold til å frigjøre egenkapital til andre formål gjennom fusjoner, nedsalg, utleie eller avtaler om langsiktig disposisjonsrett.

Konsekvenser for inntektsfordeling og eierstruktur

Flertallets forslag til fremtidig hjemfallsregime kan påvirke inntektsfordelingen mellom ulike offentlige aktører. Forslaget hvor konsesjonæren på hjemfallstidspunktet beholder en andel på 1/3 og 1/3 av verdiene overføres til vertskommune og vertsregion, vil samlet sett innebære at statens produksjonskapasitet reduseres med i størrelsesorden 2 TWh/år om 75 år. Nettovirkningen for kommunale og fylkeskommunale eiere vil være at produksjonskapasiteten reduseres med i ­stør­relses­-orden 32 TWh/år, mens vertskommuner og vertsregioner vil øke sin andel av hjemfalt produksjon med i størrelsesorden 34 TWh/år om 75 år.

Videre vil flertallets forslag innebære at eiere av private konsederte verk får en utsettelse av hjemfall for ca 7,8 TWh/år 3 til 75 år etter lovendringsdato, samtidig som hjemfallets innhold endres fra tradisjonelt hjemfall til partielt hjemfall.

Pålegg av tidsbegrensede konsesjoner og partielt hjemfall, eller tradisjonelt hjemfall med kompensasjon i form av etteroppgjør, om 75 år reduserer isolert sett nåverdien av eierskap i kraftproduksjon. Samtidig gir forslaget dagens eiere utvidet handlefrihet med hensyn til å foreta tiltak som kan styrke verdiskapingen i virksomheten og eiernes avkastning, og i forhold til å frigjøre eierkapital til andre formål. Forslaget innebærer videre en overgang fra et innelåst marked til markedsåpning, noe som kan øke verdien av eierskapet. Det er derfor ikke entydig hvorvidt de offentlige eiere blir påført et økonomisk tap ved de endringer utvalget foreslår.

I dag er eierskapet i norsk kraftforsyning dominert av offentlige aktører. Om lag 90 prosent er offentlig selskaper med enkelte mindre innslag av private eiere. Utvalgets forslag til endring i hjemfallsreglene kan føre til at omstruktureringen tar nye former og innebære økt privat og utenlandsk eierandel i kraftsektoren. På bakgrunn av at utvalget foreslår lovendringer som bedrer mulighetene for utleie av kraftanlegg, kan omstruktureringer også finne sted på basis av langsiktige avtaler om bruksrett eller disposisjonsrett tuftet på fortsatt offentlig eierskap.

Utvalgets forslag vedrørende utleie må også sees i sammenheng med utvalgets forslag om hjemfallets innhold hvor konsesjonæren gis rett til en kompensasjon ved hjemfall. Dersom konsesjonæren tildeles en eierandel i kraftverket ved hjemfall, vil dagens eieres muligheter for å erverve den hjemfalte andel dersom staten ønsker å avhende denne, øke i betydelig grad. I utredningen pekes det på at staten etter hjemfall kan forvalte de hjemfalte verdier på ulike måter innenfor de til enhver tid gjeldende rammer for utøvelse av statlig eierskap, herunder langsiktig utleie eller SDØE-lignende ordninger. For eksisterende eiere som ønsker langsiktig forvaltning av sine rettigheter, legger utvalgets forslag til rette for stor grad av frihet til å realisere betydelige økonomiske verdier uten å avskjære de langsiktige interessene i eierskap og drift.

Omorganiseringer og endringer i eierskapet kan ha regionale effekter på sysselsetting, kjøp av varer og tjenester og lokal kompetanse. Arbeidsplasser som er knyttet til selve produksjonen og transmisjonen av elektrisitet vil trolig i minst grad være berørt av slike forhold. Stedsuavhengige aktiviteter som produksjonsoptimering, markedsaktiviteter, kapitalforvaltning og annen administrasjon kan imidlertid bli flyttet dersom en regional virksomhet blir del av en større nasjonal eller internasjonal enhet. Samtidig kan større enheter tilføre regionale miljøer ressurser, oppgaver og ansvar slik at disse kan utvikle virksomheten i ulike retninger.

Utvalgsmedlem Felix er ikke enig i flertallets beskrivelse av sysselsettingen knyttet til vannkraftsektoren, og tesen om at denne er uavhengig av eierskapet. De siste tiårene har i vannkraftsektoren vært preget av større fusjoner og utstrakt automatisering av virksomhetene. Dette har i sin tur ført til omfattende rasjonaliseringer, med nedlegging blant annet av driftssentraler som opprinnelig hadde ansvar for produksjon, overføring og administrasjon. Det foreligger i dag få eller ingen teknologiske hindre for å styre det meste av kraftproduksjonen sentralt. Det er derfor dette medlems syn at det i en beskrivelse av markedsoptimale løsninger og rasjonelle strukturer, hører hjemme en erkjennelse av at større enheter vil føre til en betydelig grad av rasjonalisering. En ”offshoring” av styringen av kraftproduksjon og sentralisering og outsourcing av vedlikeholdsvirksomheten kan lett bli konsekvensen av internasjonalisering av eierskapet i kraftforsyningen, med tap av arbeidsplasser og kompetanse i distriktene til følge.

Utvalgsmedlem Martinsen tar klar avstand fra tanken om at pålegg av tidsbegrensede konsesjoner og partielt hjemfall om 75 år kan øke verdien av eierskapet i forhold til dagens situasjon for offentlige aktører, jf ovenfor. Etter Martinsens oppfatning kan det ikke tenkes at de som i dag har rettigheter på ubegrenset tid vil kunne tjene på at staten skal få overta 2/3 av rettighetene vederlagsfritt om 75 år. Dette medlemmet viser til at de offentlige selskapene i dag kan selges til andre offentlige aktører med bibehold av evigvarende konsesjoner, og at de kan selges til private aktører for en ny konsesjonsperiode på 60 år. Martinsen viser i denne sammenhengen til sin særmerknad under kapittel 10.3.1.1. og til sin artikkel ”Private aktørers kjøp av kraftverk: Hvor lenge er det til hjemfall?”, som publiseres i Lov og Rett tidlig i 2005. Artikkelen dokumenterer at den oppfatning som blant annet kommer til uttrykk flere steder i denne utredningen om at konsesjonsperioden på 60 år i slike tilfeller skal regnes med utgangspunkt i kraftverkets utbyggingstidspunkt eller tidspunktet for meddelelse av opprinnelig tidsubegrenset konsesjon, ikke er korrekt.

2 Utvalgets arbeid

2.1 Oppnevning og sammensetning av utvalget

Hjemfallsutvalget ble oppnevnt av Kongen i statsråd ved kongelig resolusjon av 4. april 2003. Utvalgets oppgave er å utrede og vurdere den fremtidige ordningen for hjemfall av vannkraftverk, og ble gitt følgende sammensetning:

• advokat Tore Vestbakke, leder

• ekspedisjonssjef Per Håkon Høisveen, Olje- og energidepartementet

• avdelingsdirektør Frode Karlsen, Finansdepartementet

• rådgiver Elena Bråten, Moderniseringssdepartementet

• forbundsleder i EL&IT Forbundet Hans Olav Felix, Landsorganisasjonen i Norge

• advokat Caroline Lund, Landssamanslutninga av Vasskraftkommunar

• advokat Gunnar Martinsen, Energibedriftenes landsforening

• advokat Kristine Ryssdal, Prosessindustriens Landsforening

• regionsdirektør Merethe Storødegård, Samarbeidande kraftfylke

• varafylkesordfører Britt S. Nordlund, Kommunenes Sentralforbund

• advokat Johan Fr. Remmen

• sjefsøkonom Lars Sørgard

Ved sammensetning av utvalget var det av betydning å ivareta interessene til de offentlige og private kraftverkseierne, kraftverkskommunene, fylkeskommunene med kraftutbygging og de ansatte i kraftverkene. Videre var de mest berørte departementer representert. Utvalget har også inkludert en frittstående økonom og en frittstående jurist. Denne sammensetning ga utvalget en bredde som var nødvendig for å kunne utforme de fremtidige hjemfallsreglene. En representant fra Utenriksdepartementet ble innkalt ad hoc til deltakelse i utvalget når forholdet til Norges internasjonale forpliktelser ble drøftet. På grunn av permisjon og sykefravær har avdelingsdirektør Steinar Hauge møtt fast som representant for Moderniseringsdepartementet (tidligere Arbeids- og administrasjonsdepartementet).

Utvalgets sekretariat ble lagt til Olje- og energidepartementet. Avdelingsdirektør Ove Flataker har ledet sekretariatsarbeidet for utvalget. Sekretariatet har ellers bestått av rådgiver Aksel S. Tannum, rådgiver Elin Mathiesen og konsulent Trine Lise Øvergård. Rådgiver Geir Mo Johansen fra Finansdepartementet har også deltatt i sekretariatet. Norges vassdrags- og energidirektorat har bistått sekretariatet med datamateriale og beregninger.

2.2 Utvalgets mandat

Den kongelige resolusjonen av 4. april 2003 fastsatte følgende mandat for utvalget:

”Vassdragene representerer fornybare og evigvarende ressurser av stor nasjonal betydning, både økonomisk og miljømessig og av hensyn til leveringssikkerheten for kraft. Kraftproduksjon er den viktigste økonomiske utnyttelsen. I dag utgjør vannkraften 99 prosent av kraftproduksjonen i Norge, og er av grunnleggende betydning for landets verdiskaping og velferd. Utnyttelse av slike knappe naturressurser kan gi opphav til grunnrente.

For å sikre at vassdragsressursene blir utnyttet på best mulig måte ut fra samfunnets interesser, er det nødvendig med et godt utbygd system av økonomiske, administrative og rettslige virkemidler. Tidsbegrensede konsesjoner og hjemfall har vært viktige virkemidler i styringen og kontrollen med vannkraftressursene. Hjemfall innebærer at vannfall og anlegg vederlagsfritt blir overført til staten ved endt konsesjonsperiode. Etter gjeldende regelverk er offentlige kraftprodusenter unntatt fra bestemmelsene om hjemfallsrett, samtidig som konsesjonen kan bli meddelt på ubestemt tid.

Utvalget utreder en videreført hjemfallsordning og hvordan den bør utformes. Utvalget skal også vurdere og redegjøre for konsekvensene av å oppheve instituttet.

Utvalget skal belyse ulike sider knyttet til gjeldende regelverk for konsesjonsvarighet og vilkår om hjemfall, herunder virkningene av varigheten på konsesjonene for den nasjonale styring og kontroll med vannkraftressursene. Utvalget skal vurdere behovet for å endre dagens regelverk og utformingen av et fremtidig hjemfallsregime. I arbeidet skal det legges vekt på:

• Langsiktig nasjonal handlefrihet, styring og kontroll med forvaltningen av vannkraftressursene

• Hensynet til offentlige inntekter

• God ressursbruk, verdiskaping og konkurranse i et velfungerende kraftmarked

• Harmonisering av regelverket mellom aktørene

• Konsekvenser for eierstruktur og inntektsfordeling

• Forenkling av lovgivningen

• Forutsigbarhet og transparens når det gjelder kriterier for konsesjonsvedtak

Utvalget skal utrede nærmere virkningene av å tildele andeler av hjemfalte vannkraftanlegg eller vannkraftanleggenes verdi til kommunene der anleggene ligger.

Utvalget skal behandle spørsmål som berører forholdet til det rettslige rammeverk så som Grunnloven og Norges internasjonale forpliktelser, herunder EØS-avtalen.

Utvalgets mandat avgrenses til vurderingene av den fremtidige utforming av hjemfallsinstituttet. Utvalget skal ikke drøfte de øvrige rammevilkår i kraftsektoren, så som skatte- og avgiftsspørsmål.

Utvalgets arbeid skal munne ut i en NOU med et lovforslag.”

Olje- og energidepartementet ble gitt myndighet til å foreta mindre vesentlige endringer i utvalgets mandat og engasjere sakkyndig bistand.

I løpet av utredningsarbeidet er det gjort følgende presiseringer av mandatet:

• Vurderinger knyttet til vannfall og kraftverk ervervet før konsesjonslovgivningen av 1909 faller utenfor mandatet.

• Utvalget foretar ingen egen utredning av spørsmålet om erstatningsvern, men kan gi føringer om kompensasjon basert på billighet.

2.3 Utvalgets møter og arbeidsform

Hjemfallsutvalget avholdt konstituerende møte 25. april 2003, og har i alt hatt 14 møter – de fleste over to dager. Et møte ble avholdt på Kultur- og konferansehotellet Voksenåsen. Ellers har møtene vært avholdt i Regjeringskvartalets lokaler. Ved oppnevnelsen av utvalget ble det tatt sikte på at utvalget skulle levere en NOU med et lovforslag innen utløpet av annet tertial 2004. Utvalget fikk innvilget utsatt frist for foreleggelse av NOU, jf. protokoll fra 4. og 5. mai 2004. Fristen for overlevering av utvalgets innstilling ble satt til 30. november. Det ble senere presisert fra oppdragsgiver at den utsatte fristen var endelig. Utvalget har vært inneforstått med og akseptert å foreta sin utredning innenfor denne rammen. Utvalgsarbeidet har til sammen vart i et år og åtte måneder.

11. desember 2003 arrangerte utvalget en høringsdag for å gi interessegrupper som ikke var representert i utvalget anledning til å gi sine innspill til utvalgsarbeidet. Høringsdagen ble i forkant annonsert i Norsk Lysningsblad og på nettsiden til Olje- og energidepartementet. På høringsdagen deltok Oppland Energi, Nord-Trøndelag Elektrisitetsverk og Nord-Trøndelag fylkeskommune, Lyse Energi med Rogalandsforskning, Sogn og Fjordane fylkeskommune, Energiveteranene, Østfold Energi, Hans H. Faanes ved Norges Teknisk-Naturvitenskaplige Universitet, Erik Fleischer ved Rådgivende Ingeniørers Forening og Norges Ingeniørorganisasjon (NITO). Utover de innspill utvalget fikk på høringsdagen er det mottatt en rekke skriftlige innspill og henvendelser fra interessegrupper. I tillegg har utvalget fått forelagt samtlige høringsuttalelser til Olje- og energidepartementets høringsnotat av 29. november 2002.

Utvalget har videre basert arbeidet sitt på en rekke utredninger om problemstillinger knyttet til hjemfall. Flere av disse utredningene ble utarbeidet i forbindelse med arbeidet med hjemfall forut for at utvalget ble nedsatt, jf. kapittel 3.. Utvalget har selv bestilt fire eksterne utredninger. På oppdrag fra utvalget har professor Eirik Amundsen og professor Lars Bergman analysert de ulike hjemfallsmodellene utfra samfunnsøkonomiske forhold. I tillegg har professor Nils Henrik M. v. d. Fehr gjort en tilsvarende samfunnsøkonomisk analyse. Tidligere høyesterettsdommer professor dr. juris Magnus Aarbakke har foretatt en vurdering av mulig utforming av transaksjonsalternativet. Dr. juris Olav Kolstad har bistått utvalget i EØS-rettslige problemstillinger og utarbeidet en rapport på bakgrunn av dette, jf. vedlegg 3. De øvrige eksterne utredningene finnes som utrykte vedlegg.

3 Bakgrunn for oppnevnelsen av utvalget

Dagens konsesjonslovverk etablerer konsesjonsplikt for erverv av vannfallsrettigheter og vassdragsreguleringer. Utgangspunktet er at ervervskonsesjoner etter industrikonsesjonsloven og reguleringskonsesjoner etter vassdragsreguleringsloven meddeles for en periode av inntil 60 år med vilkår om hjemfall av de konsederte rettigheter til staten ved utløpet av konsesjonstiden. For offentlige konsesjonærer åpner imidlertid gjeldende regelverk for meddelelse av konsesjon på ubegrenset tid. Disse konsesjonærene underlegges under ingen omstendighet vilkår om hjemfall til staten. Se kapittel 5.2. og 5.3 for nærmere beskrivelse av gjeldende regelverk.

De ulike rammevilkår for offentlige og private aktører i kraftmarkedet antas å føre til unødvendig ressursbruk og hindre utviklingen av effektiv konkurranse og effektive eier- og selskapsstrukturer i kraftsektoren. Se kapittel 6.3. for nærmere utdypning av disse aspekter.

Industrikonsesjonslovens ulike konsesjonsbestemmelser for ulike aktører har de senere år også blitt kritisert av overvåkningsorganet for EØS-avtalen, EFTA Surveillance Authority (ESA). Ved åpningsbrev av 27. juni 2001 rettet ESA søkelyset på konsesjonslovgivningen for erverv av vannfall og anførte at regelverket med ulike konsesjonstider for offentlige og private aktører er i strid med EØS-avtalens artikkel 31 om etableringsrett og artikkel 40 om kapitalbevegelighet. Norge besvarte åpningsbrevet ved brev av 28. november 2001, hvor det ble anført at konsesjonsregelverket retter seg mot forvaltningen av norske naturressurser og at dette faller utenfor EØS-avtalens virkeområde. Fra norsk side ble det videre pekt på at konsesjonssystemet med tidsbegrensede konsesjoner og hjemfall er ledd i den statlige forvaltningen av eiendomsretten til vannkraftressursene og at avtalen etter dens artikkel 125 ikke på noen måte skal berøre avtalepartenes regler om eiendomsretten. Ved en grunngitt uttalelse (”Reasoned Opinion”) av 20. februar 2002 ga overvåkningsorganet uttrykk for uenighet i Norges syn og opprettholdt standpunktet om at gjeldende konsesjonsbestemmelsers forhold til EØS-avtalen. Norge meddelte overvåkningsorganet ved brev av 19. april 2002 at de norske synspunktene rundt EØS-avtalens anvendbarhet på bestemmelser om ressursforvaltning ble opprettholdt. Det ble samtidig opplyst at det var iverksatt et lovarbeid som hadde til hensikt å etablere likebehandlende konsesjonsregler for aktørene i kraftbransjen. Prosessen rundt forholdet mellom dagens regelverk og EØS-avtalen ble på denne bakgrunn stilt i bero i påvente av de nærmere lovendringsforslag.

Med bakgrunn i de virkninger dagens regelverk antas å ha for ressursbruk og effektiv konkurranse i kraftsektoren, samt viktigheten av langsiktig styring og kontroll med vannkraftressursene, nedsatte Regjeringen en interdepartemental arbeidsgruppe høsten 2001. Arbeidsgruppen skulle vurdere hjemfallsinstituttets virkninger på ressursbruken og konkurransen i kraftsektoren, den langsiktige nasjonale handlefrihet og de offentlige inntekter. Målsettingen var at arbeidet skulle gi grunnlag for en vurdering av hvilke konsekvenser en harmonisering av konsesjonsreglene mellom offentlige og private aktører ville medføre, samt legge til rette for en beslutning med hensyn til hvorledes en slik harmonisering eventuelt burde gjennomføres.

Arbeidsgruppens arbeid resulterte i Olje- og energidepartementets forslag til endringer i industrikonsesjonsloven og vassdragsreguleringsloven av 29. november 2002. Forslaget gikk i hovedtrekk ut på at alle fremtidige erververe av rettigheter som er konsesjonspliktige etter industrikonsesjonsloven og vassdragsreguleringsloven skulle likebehandles ved at samtlige fremtidige konsesjoner skulle meddeles for en periode av 75 år med vilkår om hjemfall til staten ved utløpet av konsesjonsperioden. Samtidig ble samtlige vannfall ervervet etter ikrafttredelsen av lov nr. 4 av 18. september 1909 pålagt vilkår om hjemfall til staten 75 år etter lovendringstidspunktet. Ettersom privat erverv av konsesjonspliktige vannfall ble underlagt lovbestemt vilkår om hjemfall fra og med lovendringen av 1909, omfattet det i høringsforslaget pålagte hjemfallsvilkår kun vannfall og reguleringer som er i offentlig eie. Forslaget åpnet også for adgang til utleie av vannfall med hjemfallsvilkår. Høringssaken la videre opp til opphevelse av statlig og subsidiært fylkeskommunal forkjøpsrett etter industrikonsesjonsloven. Tilsvarende ble den statlige, fylkeskommunale og kommunale fortrinnsrett til bruksrettigheter etter industrikonsesjonsloven foreslått opphevet. Høringsforslaget inneholdt også enkelte andre endringsforslag, som heving av grensen for konsesjonsplikt, kodifisering av reglene om konsesjonsplikt ved erverv av selskap med konsesjonspliktige vannfallsrettigheter, krav til hjemfalte anleggs stand mv.

Olje- og energidepartementet mottok om lag 180 uttalelser til høringssaken. Høringsuttalelsene berørte i liten grad det materielle innholdet i høringsforslaget, men reiste kritikk mot prosessen forut for utsendelsen av forslaget. Det ble i denne forbindelse fremhevet at en rekke problemstillinger ikke var utredet i tilstrekkelig grad, herunder at alternative modeller måtte utredes nærmere. Det ble også anført at de berørte parter ikke i nødvendig grad var trukket inn i prosessen ved utarbeidelsen av høringsforslaget, og at det var påkrevd at et bredt sammensatt utvalg foretok en fornyet vurdering av spørsmålet.

På bakgrunn av den sterke henstillingen fra høringsinstansene og muligheten for å kunne belyse de ulike interessegruppers synspunkter på en egnet måte, vedtok Regjeringen tidlig våren 2003 å nedsette et bredt sammensatt utvalg for å vurdere hvorledes fremtidens hjemfallsinstitutt bør utformes.