2 Partielt hjemfall

Vedlegg til Norsk Offentlig Utredning om hjemfall, 31. oktober 2004

Av Lars Sørgard

2.1 Innledning

Hjemfall slik det har vært praktisert innebærer at kraftverk samt vannfall hjemfaller i sin helhet til staten på hjemfallstidspunktet. Dersom kraftverkene har en restverdi betyr det at staten kan inndra mer enn grunnrente, da staten får tilgang til fremtidig grunnrente fra videre drift samt får vederlagsfri tilgang til kraftverkene. Dette alternativet har vært kalt hjemfall, men la oss nå kalle det totalhjemfall for å skille det fra alternativet vi ønsker å sammenligne det med.

Alternativet partielt hjemfall innebærer at grunnrente fortsatt inndras, men ikke nødvendigvis all grunnrente. Det kan gis flere argumenter for å velge en slik modell med partielt hjemfall. Men før jeg begrunner det nærmere, er det nødvendig å definere begrepet grunnrente og se på mulighetene for å inndra grunnrente. Jeg finner det naturlig å sammenligne to ulike alternativer:

• Totalhjemfall kombinert med foregrepet hjemfall

• Partielt hjemfall

Partielt hjemfall kan utformes på ulike måter. I flertallets forslag er det lagt til grunn at konsesjonæren får beholde en andel av vannfallet og kraftverket med tilhørende anlegg. Det øvrige overføres vederlagsfritt til staten på hjemfallstidspunktet. Alternativt kan partielt hjemfall organiseres slik at konsesjonæren på hjemfallstidspunktet kan betale for videre drift, og dermed betaler staten for å kunne overta den andelen som hjemfaller. Selv om utvalget har valgt å foreslå den første ordningen, vil jeg i det følgende gi en beskrivelse av begge alternativene.

I avsnitt 2 foretas det en prinsipiell drøfting av alternativet partielt hjemfall, mens jeg i avsnitt 3 beskriver problemene forbundet med (dis)incentivene til å investere. Fastsettelsen av hjemfallsandelen drøftes i avsnitt 4. Til slutt, i avsnitt 5, oppsummeres drøftingen.

2.2 En prinsipiell drøfting

I dette avsnittet vil jeg drøfte på prinsipielt grunnlag fordeler og ulemper ved en ordning med såkalt partielt hjemfall. Jeg forklarer begrepet grunnrente, og drøfter selve utformingen av partielt hjemfall.

2.2.1 Hva er grunnrente?

Grunnrente er et begrep som typisk er knyttet opp mot utnyttelse av naturressurser. Vannfall er en slik ressurs som gir grunnlag for grunnrente. Det er mulig å produsere elektrisitet ved hjelp av vannkraft typisk til en lavere kostnad enn annen kraftproduksjon, som for eksempel produksjon av kraft ved hjelp av kull. Dersom markedet fungerer på en tilfredsstillende måte vil konkurransen lede til at pris presses ned til kostnaden for det verket med de høyeste kostnadene. Men til en slik pris vil verkene med lave kostnader ha en fortjeneste som er ut over normal avkastning. Denne fortjenesten er definert som grunnrente. I figur 2.1 har vi vist hvordan denne grunnrenten fremkommer.

I figur 2.1 har vi rangert de ulike verkene etter kostnadsforholdene. Helt til venstre er verket med lavest kostnader, og deretter følger verket med nest lavest kostnader. På den måten får vi konstruert en kostnadskurve for næringen, også kalt en industrikostkurve. Desto større produksjon en ønsker å få realisert, desto høyere må prisen være for at ny produksjon skal være lønnsom.

I kraftmarkedet selger de ulike produsentene en tilnærmet identisk vare. Det innebærer at alle produsenter står overfor en og samme pris på et gitt tidspunkt. Etterspørselen vil bestemme hvor mye markedet er villig til å betale for kraft. I kraftmarkedet er det tale om et nordisk marked for kraft, og dersom vi ser flere tiår frem i tid kan det være tale om et nord-europeisk kraftmarked. Etterspørselen i et slikt marked er vist med den fallende kurven, som innebærer at desto lavere pris desto større vil etterspørselen være.

I et nordisk eller nord-europeisk marked vil det finnes kraftprodusenter som benytter ulike typer teknologi, og norsk vannkraft vil typisk være verk med svært lave kostnader sammenlignet med termiske verk i andre land. Av den grunn vil det i fremtiden være et stort potensial for at norske kraftverk kan generere en grunnrente. I figur 2.1 har vi illustrert det med grunnrenten som verket med lavest kostnader genererer. Verkets kostnader er vist med det brune arealet. Verket vil være pålagt å betale skatter og avgifter, vist med det røde arealet. Videre må verket oppnå en fortjeneste på sin kapital bundet til denne virksomheten som er minst like stor som det den kunne oppnådd ved å plassere kapitalen i alternativ virksomhet. Dette er vist ved det blå arealet, og kalt normalavkastning.

Da gjenstår et gult areal, som er den ubeskattede grunnrenten. Det vil være den grunnrenten som tilfaller eierne av kraftverket.

Kan vi ut fra dette si noe om verdien av kraftverket? For selskapets eiere vil verdien av kraftverket være lik det gule arealet, kalt ubeskattet grunnrente. Det er den merverdi selskapets eiere kan oppnå ved å bygge og drive kraftverket, i stedet for å plassere kapitalen i alternativ virksomhet og kun tjene et beløp tilsvarende det blå arealet. For samfunnet, derimot, er verdien av kraftverket lik det gule og det røde arealet. Med andre ord er det lik verdien av kraftverket for dets eiere samt den skatteinngang som verket genererer.

På den annen side skal en være forsiktig med å definere verdien av kraftverket på denne måten. Uten vannfallet hadde kraftverket hatt null verdi, da det ikke hadde vært mulig å produsere kraft. Vannfallet som sådan er unikt, mens det er mange som kunne bygget et kraftverk for å foredle vannet til vannkraft. Verdien av vannfallet er i et slikt perspektiv lik det gule og rød arealet samlet. Det unike ved vannfallet, det vil si selve naturressursen, innebærer at de verdier det genererer er noe som tilhører fellesskapet. Dermed har vi gode argumenter for å inndra grunnrente til fellesskapet.

Merk at verdien av kraftverket avhenger kritisk av hvorvidt anlegget benyttes til kraftproduksjon eller ikke. Dersom det offentlige benytter sin rett på hjemfallstidspunktet til å si nei til videre drift, vil ikke lenger anlegget benyttes til å generere en grunnrente. Da er verdien av anlegget på hjemfallstidspunktet straks en helt annen, og typisk en mye lavere verdi. Kraftverkets verdi er da knyttet til dets substansverdi, det vil si verdien av selve eiendommen, bygningene og utstyret.

2.2.2 Totalhjemfall kombinert med foregrepet hjemfall

Dersom en har en ordning med totalhjemfall, vil det bety at en inndrar all grunnrente. Da skal hele det gule arealet inndras, og i tillegg eventuelle verdier forbundet med at anleggene fortsatt har en restverdi. Hvis en da ønsker at eieren av verket skal drive anlegget videre etter hjemfall, må eieren enten leie verket eller kjøpe tilbake verket. Alternativet med videre drift er det som er karakterisert som foregrepet hjemfall.

Foregrepet hjemfall må utformes slik at all grunnrente inndras. Samtidig må en gi de opprinnelige eierne mulighet til å drive videre på en måte som gir dem normal avkastning på kapitalen. Dette innebærer at eierne maksimalt vil betale den ubeskattede grunnrente, vist med det gule arealet i figuren. Problemet er at det er usikkerhet forbundet med flere av de komponentene som inngår i figur 2.1. Forlanger staten en høy pris vil det kunne bety at de opprinnelige eierne sier nei takk til videre drift, og forlanger de en lav pris kan det bety at noe av grunnrenten tilfaller de opprinnelige eierne. Forhandlinger mellom de opprinnelige eierne og staten blir dermed nærmest tvingende nødvendig. Kun ved en slik fremgangsmåte er det mulig å sikre et utfall der all grunnrente inndras.

Totalhjemfall kombinert med foregrepet hjemfall vil ha stor betydning for selskapenes incentiver til å investere. Vi kommer tilbake til det punktet i avslutningen av avsnitt 3.4.

2.2.3 Hvorfor partielt hjemfall?

Partielt hjemfall vil, som uttrykket antyder, innebære at ikke alt hjemfaller til det offentlige. En andel av kraftverket eies av konsesjonæren. Dette impliserer at konsesjonæren ikke kan fratas all grunnrente ved fortsatt drift av anlegget. Hvis vi går tilbake til figur 2.1, innebærer det at det beløpet konsesjonæren skal betale for videre drift etter hjemfall vil utgjøre mindre enn nåverdien av det gule arealet kalt ’ubeskattet grunnrente’ i figur 2.1. La oss anta at X er den andelen av anlegget som hjemfaller, og dermed 1 - X den andelen som ikke hjemfaller og som dermed tilhører konsesjonæren.

Det er to hovedmodeller for hvordan en skal implementere et partielt hjemfall. For det første kan konsesjonær på hjemfallstidspunktet betale et engangsbeløp for videre drift, eventuelt betale et årlig beløp som tilsvarer engangsbeløpet. Dette innebærer at ved videre drift skal konsesjonær betale nåverdien av andelen X av den ubeskattede grunnrenten. Hvis for eksempel X er lik 0,6, innebærer det at 60 prosent av verdien av anlegget hjemfaller. I så fall skal konsesjonær dersom videre drift etter hjemfall betale et beløp som tilsvarer 60 prosent av nåverdien av den ubeskattede grunnrenten.

For det andre kan det tenkes at konsesjonæren ikke må betale et beløp for videre drift, men i stedet at det offentlige overtar en eierandel på hjemfallstidspunktet. Denne eierandelen skal da avspeile hjemfallsandelen. Et eksempel på en slik modell med delt eierskap er for eksempel sameie.

Er det noe naturlig nivå på størrelsen på X , den andelen som hjemfaller til det offentlige? Da grunnrente har sin bakgrunn i utnyttelse av en fellesressurs, kan det være naturlig at det offentlige inndrar mest mulig av grunnrenten. I så fall kan X i prinsippet settes til 100 prosent, og i så fall blir partielt hjemfall svært lik totalhjemfall. Den eneste forskjell er at ved partielt hjemfall slik som alternativet er skissert er videre drift det normale, mens ved totalhjemfall vil - hvis ikke annet vedtas - alt hjemfalle. Det kan tenkes to argumenter for å ikke inndra all grunnrente.

For det første kan det være rene politiske argumenter. Ut fra fordelingshensyn kan det tenkes at eierne skal kompenseres slik at ikke alt overføres til staten ved hjemfall. I den forbindelse er det viktig å ta hensyn til at det store flertall av norske kraftverk er eid av det offentlige, ofte kommunale eller fylkeskommunale verk. En kompensasjon vil i så fall gå fra staten til andre offentlige eiere, ved at de offentlige eierne får drive videre til en pris som er mindre enn det som tilsvarer full inndragning av ubeskattet grunnrente.

Men hvis det offentlige selger til private eiere, for eksempel utenlandske eiere, vil ikke det bety at en ikke oppnår en slik form for overføring fra staten til en offentlig eier? Den kompensasjon som skulle gå til offentlige eiere går tilsynelatende til private eiere. Men det er ikke nødvendigvis slik. Når en offentlig eier selger til en privat aktør vil den pris den offentlige eier oppnår ved salg ventelig avspeile det faktum at videre drift innebærer en viss kompensasjon i form av at ikke all fremtidig grunnrente inndras. Hvis for eksempel nåverdien av denne kompensasjonen er lik 1 mrd., vil en forvente at konkurranse mellom kjøpere vil presse prisen opp slik at den gevinsten tilfaller den offentlige eieren. Dersom den offentlige eieren selger lenge før hjemfall, for eksempel 40 år før hjemfall, vil en eventuell kompensasjon på hjemfallstidspunktet for alle praktiske formål ikke ha noen effekt på salgsprisen. Men i så fall avspeiler det at den offentlige eier heller ikke verdsetter den kompensasjonen som er langt frem i tid, og det er et valg den offentlige eier tar når den velger å selge på det tidspunktet.

For det andre kan en ordning med kompensasjon kombinert med partielt hjemfall begrunnes med at det kan lede til en mer effektiv ressursbruk. Dels kan det redusere de administrative ressursene som benyttes på en ordning med foregrepet hjemfall, og dels kan det bidra til å dempe de uheldige investeringsincentivene av en hjemfallsordning. La oss beskrive en måte å organisere partielt hjemfall før vi begrunner at det kan føre til en mer effektiv ressursbruk.

2.2.4 Hvordan utforme partielt hjemfall?

Som skissert over er det to hovedmodeller for partielt hjemfall, enten at konsesjonær betaler et beløp eller gir fra seg eierandel på hjemfallstidspunktet. Det er ulike problemer og utfordringer forbundet med hver av de to modellene.

En modell hvor staten overtar eierandeler på hjemfallstidspunktet (kalt delt eierskap) vil påvirke konsesjonærens incentiver til å investere, hvilket er et problem (se under). På den annen side kan en slik modell innebære forenklede prosedyrer hva angår fastsettelsen av hva som hjemfaller. Straks en er enige om hvor stor hjemfallsandelen er, vil en kunne fastslå hvor stor eierandel som skal tilfalle det offentlige ved hjemfall. Samtlige verk vil da få samme offentlige eierandel. Det er imidlertid andre mulige problematiske sider forbundet med sameie, krav om enstemmighet for eksempel, som jeg ikke vil berøre her.

En modell med betaling for videre drift vil også kunne påvirke konsesjonærens investeringsincentiver, men det er større mulighet for å bøte på de problemene gjennom utformingen av selve modellen enn hva tilfellet er med en sameie-modell (se under). På den annen side vil de prosedyrene en må utforme for å implementere et slikt system være mer komplisert enn under sameie-modellen, uansett om en lykkes i å utforme en sjablongmessig modell (se under). Det har sammenheng med at en må utforme prinsipper for å bestemme hvor mye som skal betales for videre drift. La oss kort forklare hvordan en kan gjøre det.

Partielt hjemfall med betaling for videre drift

De opprinnelige investeringene som ble foretatt i anlegg, for eksempel damanlegg etc., vil være irreversible og typisk nedbetalt på hjemfallstidspunktet. Det innebærer at vi kan se bort fra slike kostnader når vi skal fastslå verdien av videre drift av anlegget etter hjemfall.

De kostnader som er relevante ved videre drift er blant annet kostnader forbundet med reinvesteringer. Slike investeringer skal gis en normalavkastning, slik at denne kostnaden dekkes inn gjennom den normalavkastning som legges til grunn for anlegget. I tillegg er det kostnader forbundet med selve produksjonen, som drift, veldikehold og innmatingskostnader.

De opprinnelige investeringskostnadene er den komponenten på kostnadssiden som varierer mest fra anlegg til anlegg. Da den investeringen som nevnt over er irrelevant på hjemfallstidspunktet, innebærer det at en på hjemfallstidspunktet har mulighet for å betrakte de ulike anleggene som relativt ensartede hva angår kostnadsstruktur. En kan da ta utgangspunkt i et representativt anlegg, og se på kostnadene forbundet med et slikt anlegg. I tillegg er det nødvendig med anslag på hvor stor skatten blir, størrelsen på normalavkastningen og ikke minst forventet pris i markedet.

Dersom en har anslag på de nevnte parametre, kan en fra en valgt størrelse på X (hvor mye som hjemfaller) utlede hvilken pris konsesjonær må betale for videre drift. En mulighet er å knytte denne prisen opp mot kraftproduksjonens størrelse for et gitt anlegg. Det kan enkelt gjøres ved at det betales en pris per kWh, der kWh er anleggets middels årsproduksjon (kommer under tilbake til hvordan middels årsproduksjon fastsettes). I figur 2.2 illustreres prinsippene ved hjelp av et talleksempel. Merk at tallene som er gjengitt i figuren er vilkårlig valgt, og kun ment som en illustrasjon.

Figur 2.2 er identisk til figur 2.1, bortsett fra at vi nå har satt inn tall for de ulike komponentene. Vi har antatt at pris er 40 øre/kWh, normalavkastning utgjør 4 øre/kWh, kostnadene 6 øre/kWh og skatt 10 øre/kWh. Da gjenstår en grunnrente lik 20 øre/kWh. La oss nå anta at X = 0,5. Det innebærer at halvparten av anlegget hjemfaller, og dermed må konsesjonær ved videre drift betale for den andelen dersom videre drift. Halvparten av den ubeskattede grunnrenten utgjør i talleksempelet 10 øre/kWh, hvilket her utgjør 25 prosent av pris per kWh. Det er beløpet per kWh konsesjonæren må betale. Dette multipliseres så opp med total produksjon hvert år, og så neddiskonteres den fremtidige verdi av en slik produksjon.

Metoden som her er skissert er svært sjablongmessig. Det har klare administrative fordeler. En kan unngå en ressurskrevende saksbehandling av den typen en opplever ved foregrepet hjemfall, en ordning som er ressurskrevende for både konsesjonær og det offentlige. Ulempen kan være at det skaper forskjeller mellom ulike verk. Noen verk har høye kostnader og andre lave kostnader. Det kan for eksempel være forskjeller i kostnader forbundet med reinvesteringer fra anlegg til anlegg. Dessuten vil en ved kun å betrakte middels årsproduksjon ikke fange opp eventuelle forskjeller for eksempel knyttet til effektkapasitet (potensialet for momentan produksjon). Dette vil innebære at verk med ulike kostnader betaler samme pris per kWh.

En kan lage ordninger slik at en delvis bøter på en slik forskjellsbehandling, se videre drøfting i avsnitt 3. Det vil imidlertid være svært vanskelig å utforme et helt ’rettferdig system’ uten at en er tilbake til en spesifikk behandling av det enkelte anlegg. Da har en straks administrative kostnader av større omfang samt problemer knyttet til investeringsincentivene (se under). Av den grunn kan det være grunn til å enten velge et så enkelt system som mulig, slik vi har prøvd her, eller å gå helt til det andre ytterpunktet og velge en ordning med klare paralleller til dagens ordning med foregrepet hjemfall.

Ett potensielt problem vil være at dersom X settes høyt vil noen anlegg, for eksempel de som har høye kostnader forbundet med reinvestering, ikke finne det lønnsomt med videre drift. En må i så fall fravike kravet om at alle verk betaler samme pris per kWh for å sikre videre drift for alle. I så fall har en ikke lenger en sjablongmessig ordning. Et alternativ vil være å la de som ønsker det forhandle om prisen for videre drift etter hjemfall. Hvis en konsesjonær velger en slik løsning, vil det innebære de facto totalhjemfall hva angår grunnrente. Grunnen er at en i slike forhandlinger må ta som utgangspunkt at videre drift ikke er lønnsom med den valgte X , og dermed skal en finne en løsning der konsesjonæren oppnår nøyaktig normalavkastning. For samtlige verk som har et potensial for å drive lønnsomt med den X som er valgt, vil det være liten grunn til å be om en slik forhandlingsløsning. Grunnen er at det er å be om en løsning der all ubeskattet grunnrente inndras. I så fall kan en sjablongmessig ordning som skissert over kombineres med en ordning der konsesjonærer kan velge å forhandle og dermed velge å la all ubeskattet grunnrente tilfalle det offentlige.

2.3 Investeringsincentiver

Uansett hvilken hjemfallsmodell en velger vil det være potensielle problemer forbundet med konsesjonærens incentiver til å investere riktig sett både fra selskapets og samfunnets side. En ordning med partielt hjemfall gir mulighet for å bøte på noen av de uheldige investeringsincentivene som en hjemfallsordning fører til. I dette avsnittet vil forklare hvorfor det oppstår et problem hva angår investeringer, og dernest kommentere henholdsvis de to hovedmodellene for partielt hjemfall samt en totalhjemfallsmodell kombinert med foregrepet hjemfall.

2.3.1 Hva er problemet?

I von der Fehr (2004) er det foretatt en grundig drøfting av hvordan hjemfall påvirker investeringsincentivene. 1 Det grunnleggende problemet er at den aktøren som er ansvarlig for investeringsbeslutningen ikke får all gevinst forbundet med investeringen som foretas. Hvis for eksempel en investering i et anlegg har levetid i 50 år og anlegget hjemfaller til det offentlige om 10 år, er det åpenbart at det svekker konsesjonærens interesse i å gjennomføre en slik investering. Hvis det er tale om totalhjemfall (alt hjemfaller), innebærer det at konsesjonæren ikke får noe av den inntekt en slik investering ville generert i år 10 til år 50 etter investeringen. Hvis konsesjonæren derimot får en andel i de fremtidige inntektene, vil det gjøre det mer interessant for konsesjonæren å foreta en investering. Følgelig vil en forvente at incentivene til å investere vil svekkes desto mindre andel av den fremtidige inntekt konsesjonæren får. I von der Fehr (2004) er det gjort beregninger som viser at graden av kompensasjon har betydning for investeringsincentivene. Det vises at en høy andel som hjemfaller har en ugunstig effekt på investeringene. 2

En skulle tro at når en er nær hjemfallstidspunktet vil en ha særlig svake incentiver til å investere korrekt dersom alt hjemfaller. Det er for så vidt riktig. Men det er grunn til å tro at investeringene kun utsettes, de annulleres ikke. Etter hjemfallstidspunktet vil investeringene bli iverksatt. Som vist i von der Fehr (2004) er tapet ved å utsette en investering minst nær hjemfallstidspunktet, da det er relativt begrensede kostnader forbundet med en kort utsettelse av et prosjekt. Han konkluderer med at tapet for samfunnet ved utsettelse av et investeringsprosjekt er minst når det enten er kort eller lang tid til hjemfallstidspunktet.

Men selv om tapet i form av ineffektiv produksjon er begrenset, kan en forskyvning av investeringen ha større betydning for hvor mye samfunnet klarer å inndrive av grunnrenten. Kan det tenkes at en økning i hjemfallsandelen fører til lavere inntekt av hjemfall? Det vil skje dersom den økning en får i form av økt beskatning av en gitt produksjon mer enn oppveies av at en investering som øker produksjonen (og skatteinntekten) utsettes. Ulike verk vil ha ulike kritiske verdier på når hjemfallsandelen fører til en utsatt investering, hvis det i det hele tatt skjer noen slik utsettelse av en produksjonsøkende investering.

Et tenkt eksempel er følgende. Det er en mulighet for 20 prosent økning i produksjonen ved nyinvestering for alle verk. La oss videre anta at så lenge hjemfallsandelen er under 60 prosent, vil ikke investeringene påvirkes; alle verk nyinvesterer. For høyere hjemfallsandel vil det være en uniform fordeling av kritisk verdi for verk vedrørende nyinvestering eller ikke. Når hjemfallsandelen blir 100 prosent, er det ingen verk som gjennomfører nyinvesteringen. Da ser en lett at en økning i hjemfallsandelen vil alltid føre til økt inntekt for det offentlige, selv om det fører til utsatte investeringer. 3 Dersom den kritiske verdi er spredt utover et større intervall, ikke bare for hjemfallsandel over 60 prosent, vil det være enda større grunn til å tro at det offentlige kan øke sin inntekt ved å øke hjemfallsandelen. Det skyldes at en marginal økning i hjemfallsandel har en svært begrenset effekt på mengden utsatte investeringer totalt i næringen. Det kan alternativt tenkes at sannsynligheten for å utsette en investering er større når hjemfallsandelen øker fra 90 til 91 prosent enn når den øker fra for eksempel 50 til 51 prosent. I så fall er det et argument for at statens inntekter øker mindre ved en marginal økning i hjemfallsandelen desto høyere hjemfallsandelen er i utgangspunktet.

Det er to forhold som er sentrale for at investeringene skal bli korrekte sett fra selskapet og samfunnets side. For det første må selskapet få en gevinst forbundet med å gjennomføre en investering. Investeringsincentivene er korrekte dersom den som skal foreta en investering får den merverdi som vedkommendes investeringer gir opphav til. Det innebærer imidlertid ikke at all grunnrente må tilfalle eier av verket. Som påpekt av von der Fehr:

’.. kan det være verd å understreke at vederlaget ikke behøver å inneholde noe element av grunnrente. Tvertimot; på marginen er det merverdien knyttet til anlegget - altså avkastningen ut over grunnrenten - som utgjør investeringsincitamentet.’ (side 37)

For det andre må ordningen være utformet slik at konsesjonæren ikke kan manipulere grunnlaget som benyttes for å beregne hvor mye som skal betales for videre drift. Dette siste er ikke aktuelt i en modell med partielt hjemfall og sameie. La oss i det følgende kommentere de to hovedmodellene for partielt hjemfall, og til slutt kort nevne investeringsincentivene ved totalhjemfall kombinert med foregrepet hjemfall.

2.3.2 Partielt hjemfall med delt eierskap

Denne modellen innebærer at det offentlige overtar en eierandel i anlegget på hjemfallstidspunktet. Vi skisserte to forhold som sentrale for at investeringsincentivene skulle være riktige. Det ene forholdet – ikke manipulere grunnlaget for hvor mye som skal betales for videre drift – er ikke aktuelt for denne modellen. Fastsettelsen av hjemfallesandelen vil innebære at samtlige verk er nødt til å forholde seg til det.

Det andre forholdet angår gevinsten forbundet med investeringene. Et delt eierskap vil ha ugunstige effekter på dette området, til tross for at konsesjonæren er sikret videre drift. Ulike anlegg vil ha ulike tidspunkter for når det er behov for investeringer. I mange tilfeller vil det være naturlig å foreta en investering før hjemfallstidspunktet. Det vil innebære at det i utgangspunktet er konsesjonæren som foretar investeringen. På et senere tidspunkt, hjemfallstidspunktet, vil imidlertid en andel av anlegget og dets verdi tilfalle det offentlige. Dette vil innebære at det er incentiver for konsesjonær til å underinvestere, investere mindre før hjemfalltidspunktet enn hva den ellers ville valgt å gjøre. Som vi forklarte over, vil investeringen kunne bli gjennomført etter hjemfallstidspunktet. Hvis en venter til etter hjemfallstidspunktet, vil det offentlige dekke en andel X av investeringskostnaden. Det innebærer at det er tale om en utsettelse, men selv det vil ha uheldige effekter for samfunnet.

En kan bøte på problemet dersom en utformer et mer symmetrisk system, der alle parter får inntekter og dessuten dekker kostnader. Etter hjemfallstidspunktet er det en slik symmetri. Det offentlige som deleier vil måtte delta i dekning av kostnader, og får del av inntektene som genereres. Men problemet er det som skjer før hjemfallstidspunktet. Da er det ikke en slik symmetri. Hvis en hadde en ordning der det offentlige også dekket en andel av kostnader ved investeringer som påløper før hjemfall, vil en sikre korrekte incentiver til å investere. I praksis er det imidlertid konsesjonæren før hjemfallstidspunktet som i utgangspunktet dekker alle investeringskostnader som påløper før hjemfall. Men til tross for dette, vil det allikevel være slik at det offentlige vil dekke en andel av disse investeringskostnadene. Investeringskostnader avskrives over flere år, hvilket betyr at avskrivninger som foretas etter hjemfallstidspunktet de facto er en utgift som det offentlige som deleier etter hjemfall delvis må dekke. Sett i et slikt perspektiv vil det faktum at investeringskostnadene fordeles ut over tid delvis avhjelpe problemet. Men selv om en delvis kan avhjelpe problemet, er det vanskelig å se at en fullt ut kan bøte på problemene hva angår investeringer i en modell med partielt hjemfall og delt eierskap.

2.3.3 Partielt hjemfall med betaling for videre drift

For det første må som nevnt selskapet få en gevinst forbundet med å gjennomføre en reinvestering. Dersom selskapet er sikret videre drift, vil nettopp det kunne bidra til å sikre at selskapet foretar de riktige investeringene. Men det er helt sentralt at konsesjonæren står overfor hele den merverdi som investeringen faktisk skaper, hvilket ikke er tilfelle i en modell med partielt hjemfall med sameie (se over). Hvis det beløpet som betales ved videre drift er et gitt beløp som konsesjonæren ikke kan manipulere, vil konsesjonæren se helt bort fra det beløpet når selskapet tar sin beslutning om reinvesteringen. I økonomisk litteratur er dette karakterisert som en koppskatt. Den vil da ha interesse av å reinvestere på en slik måte at den fortjenesten ved videre drift blir størst mulig. Dermed vil den i prinsippet reinvestere akkurat slik den ville gjort hvis det ikke var tale om hjemfall i det hele tatt. Det forutsetter imidlertid at selskapet i god tid før hjemfall er sikker på at det vil bli videre drift, og dermed kan foreta reinvesteringene på et riktig tidspunkt.

For det andre må ordningen være utformet slik at konsesjonæren ikke kan manipulere grunnlaget som benyttes for å beregne hvor mye som skal betales for videre drift. Ved å benytte et representativt verk for å fastslå størrelsen på kostnader og normalavkastning, vil det være en størrelse som det enkelte verk ikke kan påvirke. 4 Det samme vil gjelde for anslag for fremtidig skatt og fremtidig pris for kraft. Disse størrelsene kan settes av uavhengige eksperter. Pris kan for eksempel knyttes opp mot terminpriser som det ventelig finnes et marked for flere år frem i tid på tidspunktet for hjemfall.

Størrelsen på middels årsproduksjon vil bestemme hvor mye konsesjonæren betaler på hjemfallstidspunktet. Det kan tenkes at denne størrelsen kan påvirkes av konsesjonæren. For eksempel kan det være incentiver for konsesjonæren til å utsette eventuell oppgradering av anlegget til rett etter hjemfall, for på den måten ha lavest mulig middels årsproduksjon på hjemfallstidspunktet. Det er usikkert hvor stort problem dette er, da det sannsynligvis er begrensede muligheter for å påvirke middels årsproduksjon på en slik måte. Men for å sikre at det ikke skjer slike tilpasninger, kan en ta utgangspunkt i middels årsproduksjon et visst antall år før hjemfallstidspunktet. Det begrenser incentivene til å foreta en strategisk tilpasning, da det vil ta tid før en eventuell strategisk tilpasning får en effekt på det beløp en skal betale for videre drift.

Middels årsproduksjon er et mål basert på gjennomsnittlig nedbør. Slik sett er det en beregnet størrelse. Hvis det er problematisk, kan en alternativt ta utgangspunkt i gjennomsnittlig årsproduksjon over flere år. Det vil være en direkte observerbar størrelse. En kan for eksempel ta som utgangspunkt gjennomsnittlig årlig produksjon i år Y til og med år Z før hjemfall.

Ved å ta utgangspunkt i middels årsproduksjon eller gjennomsnittlig årsproduksjon flere år før hjemfall, vil en ikke ta hensyn til mulige oppgraderinger og andre endringer i produksjonen som skjer i årene forut for hjemfall. For eksempel kan det tenkes at et verk noen få år før hjemfall foretar en investering som fører til større effektkapasitet. Spørsmålet er om dette er et alvorlig problem. Slike marginale investeringer kan være ønskelige fra samfunnets side, og da er det ikke noe galt i at det gis sterke incentiver til nettopp den type investeringer.

En pris per kWh er et enkelt mål. Et slikt mål kan imidlertid oppfattes som urimelig, da noen selskaper kommer bedre ut enn andre. For eksempel vil verk med stor effektkapasitet og selskaper med stor magasinkapasitet, endog flerårsmagasiner, ha større mulighet for å fordele produksjon over døgnet, over sesonger og over år og kan dermed sikre en høyere gjennomsnittlig inntekt per kWh. I så fall bør en vekte de ulike elementene sammen slik at det blir en korreksjon av det enkle målet pris per kWh. Dette vil i så fall være helt parallelt til dagens grunnrentebeskatning, hvor en før 1997 hadde en avgift per kWh og etter den tid har hatt en mer komplisert regel der ulike elementer vektes sammen.

Så langt har vi antatt at konsesjonær vil ønske videre drift. Men konsesjonæren kan ikke pålegges videre drift. Hva dersom konsesjonæren får tilbud om videre drift, men takker nei? Bør konsesjonæren i så fall få en kompensasjon for den andelen av den ubeskattede grunnrente den går glipp av? Hvis den skal få en slik kompensasjon, vil det være naturlig at den får et beløp tilsvarende 1- X av den ubeskattede grunnrenten som ville blitt realisert ved eventuell videre drift. Men er det naturlig at konsesjonæren i det tilfellet får en slik kompensasjon, all den tid den har takket nei til et slikt tilbud? I talleksempelet vi gjenga over, der X =0,5, vil en kompensasjon lik 1- X innebære at det offentlige skal betale konsesjonær 10 øre/kWh av all fremtidig produksjon. Det er åpenbart at en slik ordning kan lede til spekulasjon. En konsesjonær kan velge å ta en sikker gevinst i dag i stedet for å velge videre drift. Det eneste naturlige i en slik situasjon er å ta til etterretning at konsesjonæren ønsker ikke å drive videre, og dermed konstatere at konsesjonæren har takket nei til den eventuelle gevinst forbundet med videre drift. Følgelig bør ordningen være slik at en konsesjonær som takker nei til videre drift ikke får noen kompensasjon.

Dersom det offentlige velger å benytte seg av sin rett til hjemfall og ikke ønsker at verket skal drive videre, er situasjonen en helt annen. Da er det ikke konsesjonæren som har valgt å avbryte driften, og det kan være naturlig at konsesjonæren får en kompensasjon. Men anleggets fremtidige verdi er nå ikke lenger knyttet opp mot videre drift, hvilket innebærer at anlegget ikke lenger benyttes til å realisere en grunnrente. Da er det naturlig at kompensasjonen, som skal utgjør 1- X av verdien av anlegget, knyttes direkte til anleggets substansverdi. Med det menes verdien av det fysiske anlegget på hjemfallstidspunktet, taksert ut fra en ren eiendoms- og utstyrsverdi.

Et siste alternativ er at det offentlige benytter seg av sin rett til å overta hele anlegget for videre drift. Da vil anlegget generere en grunnrente, og i det tilfelle er det naturlig at konsesjonæren får betalt en andel 1 - X av den ubeskattede grunnrenten fra videre drift.

2.3.4 Totalhjemfall kombinert med foregrepet hjemfall

Så langt har vi omtalt incentivene som gjelder ved partielt hjemfall. Totalhjemfall kombinert med foregrepet hjemfall har mange av de samme virkningene. La meg forklare det nærmere.

La oss betrakte investeringer som påvirker produksjonsevnen. Det kan være en mindre investering som fører til økt årlig produksjon. Her er incentivene helt parallelle til det vi beskrev vedrørende partielt hjemfall, og det kan være incentiver til å underinvestere. Selskapet kan ha incentiver til å utsette den investeringen til etter tidspunktet for beregning av årlig produksjon. På den måten kan den sikre at gevinsten ved økt produksjon tilfaller selskapet i sin helhet. Merk at det nå er enda større incentiver til å skyve på en slik investering enn i situasjonen med partielt hjemfall. Ved foregrepet hjemfall vil gevinsten ved en slik utsettelse slå ut med 100 prosent på selskapets hånd, mens den ved partielt hjemfall vil den slå ut med en andel X, som er mindre enn 100 prosent.

2.4 Fastsettelse av andelen som hjemfaller

I avsnitt 2 ble det argumentert for at andelen som hjemfaller (X) kan settes lavere enn 100 prosent, enten ut fra effektivitetshensyn eller ut fra politiske hensyn. Jeg vil her konsentrere meg om det andre forholdet, nærmere bestemt hensynet til effektiv ressursbruk. Eventuelle politiske argumenter knyttet til kompensasjon vil måtte supplere min argumentasjon, og innebære at X settes lavere enn det jeg her vil foreslå.

Det er to forhold som må drøftes når en skal vurdere hvordan andelen som hjemfaller påvirker ressursbruken. For det første er det et spørsmål om hvordan investeringsincentivene påvirkes. I avsnitt 4.1 drøfter vi det for de to hovedmodellene, i lys av drøftingen i avsnitt 2.5 over. For det andre er det for ett av alternativene – partielt hjemfall med betaling for videre drift – nødvendig å drøfte hvordan en tar hensyn til forskjell mellom verk. For høy hjemfallsandel kan lede til at en del verk kommer dårlig ut og heller ber om foregrepet hjemfall, hvilket kan skape ikke ubetydelige administrative kostnader. Vi drøfter dette i avsnitt 4.2.

2.4.1 Investeringsincentiver

Som forklart i det foregående, er det forskjell på de to hovedmodellene hva angår investeringsincentiver.

Modellen med partielt hjemfall og delt eierskap synes å lede til underinvestering i tiden før hjemfall. Konsesjonæren kan fristes til å utsette investeringen, for dermed å få det offentlige til å dekke en andel X av investeringen etter hjemfallstidspunktet. Det er vanskelig å se mulige løsninger som bøter fullt ut på det problemet. Desto større andel som hjemfaller, desto større er problemet forbundet med underinvestering. Sett i et slikt perspektiv bør en ut fra hensynet til effektiv resursbruk være varsom med å ha en hjemfallsandel som er for høy. På den annen side er det grunn til å huske på at det vi taler om er typisk en utsettelse av en investering, til etter tidspunktet for hjemfall. Det vil innebære at problemet med investeringer kanskje er mer begrenset enn det en kan få inntrykk av når en fokuserer på kun det som skjer før hjemfallstidspunktet.

Modellen med partielt hjemfall og betaling for videre drift vil også i utgangspunktet lede til under­investering i tiden før hjemfallstidspunktet. Men i motsetning til den andre hovedmodellen, er det i denne modellen i prinsippet mulig å bøte på noe av denne uheldige effekten på investeringen gjennom måten modellen implementeres på. En kan delvis unngå at investeringene utsettes ved å gjøre forholdene mindre påvirkbare for verkene, for eksempel ved å beregne et verks produksjon - grunnlaget for hvor mye som betales for videre drift - i flere år før hjemfallstidspunktet.

Alt i alt er det derfor grunn til å tro at problemet forbundet med utsatte investeringer er større i en modell med delt eierskap enn i en modell med betaling for videre drift.

2.4.2 Forskjeller mellom verk

Hovedmodellen der konsesjonæren betaler for videre drift etter hjemfall reiser spørsmålet om hvordan en skal fastslå hvor mye hvert verk skal betale. En sjablongmessig tilnærming vil ende opp med at en for eksempel foreslår at alle verk må betale samme absolutte pris per kWh. Dersom det er forskjeller i inntekter og kostnader per kWh mellom verk, kan det skape problemer. Noen verk kan finne det ulønnsomt med videre drift. I så fall er det foreslått at de kan be om forhandlinger, og dermed ber om å bli behandlet helt analogt til dagens ordning med foregrepet hjemfall. Men nettopp den type ordning er ressurskrevende for både verk og det offentlige, og det er gode grunner til å prøve å unngå det. Hvis det er store forskjeller mellom verk er det særlig grunn til å bekymre seg for dette forholdet. La oss her se nærmere på hvorvidt det er forskjeller mellom verk, og fokusere på henholdsvis inntekts- og kostnadssiden.

2.4.2.1 Inntekter

Kraft er et homogent produkt, hvilket innebærer at på et gitt tidspunkt vil ethvert kraftverk stå overfor samme pris. Slik sett er det naturlig å la alle verk stå overfor samme pris per kWh. Men til tross for dette kan det være forskjeller mellom verk hva angår inntekt per kWh. For eksempel vil verk med stor effektkapasitet og selskaper med stor magasinkapasitet, endog flerårsmagasiner, ha større mulighet for å fordele produksjon over døgnet, over sesonger og over år og kan dermed sikre en høyere gjennomsnittlig inntekt per kWh. I så fall bør en vekte de ulike elementene sammen slik at det blir en korreksjon av det enkle målet pris per kWh.

Det er forskjeller mellom verk hva angår inntekt per kWh. Problemet er imidlertid at en per i dag vanskelig kan si noe om hvordan eventuelle forskjeller mellom verk vil være om 60-70 år, når hjemfall er aktuelt. På den ene siden kan forskjeller mellom verk bli enda større, da en noe tettere integrering med termisk produksjon kan gi verk med stor fleksibilitet (stor effekt- og magasinkapasitet) større muligheter for å utnytte prisforskjeller over døgnet og over sesongen. På den annen side kan integrering mot omkringliggende termiske systemer bli så omfattende at prisene langt på vei utjevnes. I så fall vil en metode der alle verk står overfor samme pris per kWh være naturlig. Gitt at det er så usikkert på det nåværende tidspunkt, er det naturlig å la det være åpent hvorvidt pris per kWh skal vektes ut fra effektkapasitet, magasinkapasitet og eventuelt andre forhold. Det er slik vi ser det grunn til å tro at det er gode muligheter til å finne vekter som eventuelt fanger opp forskjeller mellom verk, dersom det er tilfelle når hjemfall nærmer seg om 60-70 år.

2.4.2.2 Kostnader

Det neste problemet som oppstår er eventuelle forskjeller i kostnader mellom ulike verk. Hvis en velger en sjablongmessig tilnærming, for eksempel at samtlige verk må betale y NOK/kWh for videre drift, kan det tenkes at de verkene med høyest kostnader rett og slett ikke finner det lønnsomt å si ja til videre drift. Da er forslaget at de kan be om foregrepet hjemfall slik den har vært praktisert frem til nå, der en gjennom forhandlinger kommer frem til hva en må betale for videre drift. I så fall inndrives all grunnrente.

Det kan imidlertid være gode grunner til å unngå den type forhandlinger, da den type løsning innebærer bruk av tid og ressurser både av det offentlige og av de verk som er involvert i slike forhandlinger. Slik sett er det naturlig å spørre om en kan sette en X som er lavere enn 100 prosent, og dermed redusere antallet verk som ber om forhandlinger.

Hvis det er store forskjeller i kostnader mellom verk, er det problematisk å benytte en sjablongmessig metode. I et slikt tilfelle må X settes svært lavt for å unngå at for mange verk ber om forhandlinger. Hvis det derimot er små forskjeller i kostnader mellom verk, kan X settes høyt uten at det fører til at mange verk ber om forhandlinger. La oss betrakte variasjonen i kostnader mellom verk. Vi tar som utgangspunkt beregninger som er gjort i sekretariatet for Hjemfallsutvalget. 5 Deres beregninger bygger på en rekke forutsetninger. Vi vil ikke gå inn på alle disse forutsetningene her, men fokusere på dette med mulige forskjeller i kostnader mellom verk. La oss først betrakte driftskostnader. Forskjellen mellom ulike verk er illustrert i tabell 2.1.

Vi ser av figuren at 92 prosent av all produksjon har en driftskostnad som er lik 3-4 øre/kWh eller lavere.

Tilsvarende kan vi betrakte reinvesteringskostnader. Disse kostnadene er mer komplisert å anslå, da de avhenger av forutsetninger om anleggenes levetid og når reinvesteringene foretas. Men la oss betrakte et mellomtilfelle, hentet fra beregninger utført av sekretariatet. 6 Se tabell 2.2.

Vi ser at i dette tilfellet vil 94 prosent av all produksjon ha en reinvesteringskostnad som er lik 2-3 øre/kWh eller lavere.

Det er vanskelig å ha en klar formening om den eventuelle samvariasjonen mellom drifts- og utskiftningskostnader. Hvis det var en negativ samvariasjon, vil det innebære at opp mot 100 prosent av all produksjon hadde en kostnad forbundet med drift og utskiftning lik 6 øre/kWh eller mindre. Men vi har ikke grunnlag for å hevde det. Hvis vi derimot antar at det er liten grad av korrelasjon, vil vi kunne anta at grovt regnet 90 prosent av total produksjon har en kostnad forbundet med drift og utskiftning lik 6 øre/kWh.

Ved å sette en kostnad per kWh lik 6 øre/kWh har en følgelig valgt et relativt høyt anslag sammenlignet med det som kan karakteriseres som gjennomsnittet i næringen. På den annen side er det større variasjon mellom verk dersom en betrakter andelen av verk i hver gruppe i stedet for andel av produksjonen. Det er mange små verk som har relativt høye kostnader. Dette gjelder særlig driftskostnader, hvor det er 3 verk som har mer enn 8 øre/kWh bare i driftskostnader. Dette innebærer at det kan være noen verk som ikke ville finne det lønnsomt med videre drift dersom X ble satt til 100 prosent og kostnaden var anslått til 6 øre/kWh. Dersom hvert verk har samme vekt, vil en få at gjennomsnittlig driftskostnad som er lik 3,8 øre/kWh. Tilsvarende kan en foreta et anslag på gjennomsnittlig utskiftningskostnad for hvert verk, og det er omlag 2 øre kWh. 7 Følgelig ser vi at et anslag på total kostnad på 6 øre/kWh er omlag snittet dersom en vekter i forhold til hvert verk.

La oss derfor la 6 øre/kWh være gjennomsnittet. Samtidig er vi opptatt av å unngå at for mange verk har incentiver til å be om forhandlinger. Det kan vi oppnå ved å sette en X som er lavere enn 100 prosent. La oss for eksempel anta at X er 80 prosent. Hvor stor kan da kostnaden maksimalt være for at et verk skal ønske videre drift uten å be om forhandlinger? Det avhenger kritisk av hvor høy pris en oppnår i markedet. Dersom prisen er 22 øre/kWh, vil et verk med knapt 8 øre/kWh fortsatt finne videre drift lønnsomt. Hvis derimot prisen er 30 øre/kWh, vil et verk med et sted mellom 9 og 10 øre/kWh finne det lønnsomt med fortsatt drift.

Tallene som her er gjengitt illustrerer hvor stor usikkerhet det er forbundet med slike anslag. Men det illustrerer også at en X under 100 prosent kan med ett gjøre flere verk interessert i videre drift uten å be om forhandlinger. Her har vi brukt eksempelet der X er lik 80 prosent. Det er verdt å merke seg at med en slik X vil den totale inndragning av verdier være på 92 prosent, ikke 80 prosent. Det skyldes at i tillegg til inndragning ved hjemfall må det tas høyde for at det også inndras verdier i form av skatter og konsesjonskraft og -avgifter. Sett i et slikt perspektiv vil staten kunne inndra en svært stor andel av de totale verdiene som genereres i sektoren selv om en setter X betydelig under 100 prosent.

2.5 Noen avsluttende merknader

I dette notatet har jeg drøftet partielt hjemfall. En slik modell innebærer at konsesjonær på hjemfallstidspunktet får drive videre etter hjemfall, og kun en andel av ubeskattet rente inndras til det offentlige på hjemfallstidspunkt. En slik ordning har flere fordeler. For det første kan en, med eventuelt unntak for visse spesielle tilfeller, unngå ordningen med foregrepet hjemfall, en ordning som er administrativt krevende både for det offentlige og for konsesjonær. For det andre kan en – avhengig av hvordan en utformer partielt hjemfall – dempe de uheldige effektene på investeringene av hjemfall. For det tredje kan en gjennom valg av hjemfallsandel også innbake en kompensasjon til konsesjonærene, dersom det er ønskelig ut fra politiske hensyn. For det fjerde unngår en å innføre en hovedmodell der all kraftverksproduksjon hjemfaller til det offentlige på et gitt tidspunkt hvis en ikke foretar seg noe, hvilket er tilfellet i modellen med totalhjemfall.

Jeg har drøftet to hovedmodeller for partielt hjemfall. En mulighet er at det offentlige får en eierandel i det hjemfalte anlegget, noe som for eksempel kan implementeres ved en sameiemodell fra hjemfallstidspunktet. En annen mulighet er at konsesjonær på hjemfallstidspunktet må betale for videre drift etter hjemfallstidspunktet. Modellen med delt eierskap vil ha uheldige effekter hva angår investeringsincentiver. Ved en modell med betaling for videre drift vil en i prinsippet kunne unngå det gjennom måten modellen implementeres på, men det er et åpent spørsmål om en i praksis fullt ut kan korrigere for problemene forbundet med investeringer. Dessuten vil en ved den sistnevnte modellen og måtte ta høyde for at verk er forskjellig og unngå at noen verk blir pålagt en betaling som overskrider ubeskattet grunnrente. Ved delt eierskap vil en unngå slike problemer, hvilket gjør en modell med delt eierskap til en enklere modell. På den annen side kan modellen med delt eierskap ha andre problematiske sider, for eksempel de eventuelle problemer forbundet med å koordinere de ulike eiernes interesser, som jeg ikke har drøftet i dette notatet.

Jeg har drøftet fastsettelsen av X, den andelen av ubeskattet grunnrente som inndras ved hjemfall. Det ble pekt på at det er to forhold som er av betydning for valget av X: For det første hensynet til effektiv ressursbruk, og for det andre fordelingsmessige hensyn. Jeg gjør oppmerksom på at jeg kun har drøftet valget av X ut fra hensynet til effektiv ressursbruk.

Hjemfall som sådan kan ha uheldige effekter på insentivene til å investere, og det har blitt trukket frem som et argument for å ha en lav X. Men etter min mening er det flere forhold som taler for at en kan sette X relativt høyt uten at dette leder til store samfunnsøkonomiske tap. For det første er det typisk tale om at investeringer utsettes, ikke bortfaller helt. Dermed er eventuelle skadevirkninger for samfunnet begrenset. For det andre kan en utforme ordningen med partielt hjemfall slik at det enkelte verk i minst mulig grad kan påvirke beløpet som må betales for videre drift. Dermed kan en sikre at investeringene i liten grad påvirkes, selv om store deler av grunnrenten inndras. Dette siste argumentet er imidlertid aktuelt kun for modellen med betaling for videre drift.

Det er forskjeller i kostnader mellom verk, hvilket taler for en X lavere enn 100 prosent. På den måten kan en hindre at for mange verk blir nødt til å be om forhandlinger om foregrepet hjemfall. Etter min mening vil en svært stor andel av alle verk kunne finne det lønnsomt med en sjablongmessig tilnærming dersom en tar gjennomsnittlig kostnad for verk (hvert verk veier like mye) og setter X lik 80 prosent. Men, som drøftingen over bør vise, er det stor usikkerhet forbundet med et slikt anslag. Ved delt eierskap modellen er ikke dette en aktuell problemstilling, da verkene ikke betaler noe beløp for videre drift. På den annen side er det grunn til å tro at modellen med delt eierskap er mindre gunstig enn modellen med betaling for videre drift hva angår investeringsincentivene.

Sist, men ikke minst, vil det kunne tenkes at X settes lavere enn det som her er antydet ut fra fordelingsmessige hensyn. Det vil i så fall innebære at det i valget av X også er innbakt hensynet til kompensasjon til eierne av verk. Det er politiske vurderinger som eventuelt må begrunne en lav X.

Referanse for vedlegg 2.

von der Fehr, Nils-Henrik M. (2004): ’Kjekt å ha! Om hjemfallsordninger’ , notat skrevet på oppdrag av Hjemfallsutvalget, februar 2004.