3 Offentlig tjenestepensjon og AFP i offentlig sektor

3.1 Innledning

I dette kapitlet gis det en omtale av pensjonssystemet for arbeidstakere i offentlig sektor med hovedvekt på alderspensjon. Alle som er bosatt eller arbeider i Norge er omfattet av folketrygden, som blant annet gir rett til alderspensjon. Arbeidstakere i offentlig sektor omfattes dessuten av tjenestepensjonsordninger som gir pensjon ut over folketrygden. I tillegg gjelder ordninger med avtalefestet pensjon (AFP), som gir rett til tidligpensjon fra 62 år.

Fra 1. januar 2011 innføres det som nevnt over nye regler for opptjening og beregning av alderspensjon fra folketrygden, og dagens regler vil bli gradvis utfaset. Reglene for offentlig tjenestepensjon skal videreføres med visse tilpassinger. Beskrivelsen nedenfor gjelder reglene slik de er i dag.

3.2 Alderspensjon fra folketrygden

Folketrygden ble innført fra 1967 og er i dag regulert i lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven). Stortinget har som omtalt i avsnitt 2.1 vedtatt en rekke endringer i folketrygdens alderspensjon, jf. lov 5. juni 2009 nr. 32 om endringer i folketrygdloven. Endringene omfatter innføring av fleksibelt uttak av alderspensjon i alderen 62 til 75 år, levealdersjustering av alderspensjon, nye regler for regulering av alderspensjon og nye opptjeningsregler. Fleksibelt uttak, levealdersjustering og ny regulering skal gjelde både pensjon beregnet etter dagens og etter nye opptjeningsregler, og disse reglene trer i kraft i 2011. Først fra 2016 vil det være mulig å få en del av alderspensjonen fra folketrygden opptjent etter de nye opptjeningsreglene, som fases gradvis inn fra og med årskullene 1954-1962, og som vil gjelde fullt ut for personer født i 1963 eller senere.

Etter reglene som gjelder i folketrygden i dag gis det alderspensjon fra 67 år. Pensjonen kan bestå av tre elementer: Grunnpensjon, tilleggspensjon og særtillegg. Alderspensjonen fastsettes i forhold til folketrygdens grunnbeløp (G), som fra 1. mai 2009 utgjør 72 881 kroner.

Grunnpensjon er grunnytelsen og gis til alle, uavhengig av tidligere inntekt som yrkesaktiv. Grunnpensjonen utmåles på grunnlag av trygdetid, som hovedregel tidsrom da en person fra fylte 16 år til og med det året hun eller han fylte 66 år har vært medlem i trygden med rett til ytelser etter pensjonskapitlene. Det medregnes også trygdetid for kalenderår der medlemmet fyller 67, 68 og 69 år og opptjener pensjonspoeng. Det gis full grunnpensjon når trygdetiden er 40 år. Er trygdetiden kortere, blir grunnpensjonen avkortet forholdsmessig. Det kreves minst tre års trygdetid for rett til grunnpensjon.

Full grunnpensjon utgjør 100 prosent av G, men likevel 85 prosent av G dersom pensjonisten lever sammen med en ektefelle som har årlig inntekt over to ganger grunnbeløpet. Det samme gjelder dersom ektefellen mottar foreløpig uførepensjon, uførepensjon, alderspensjon eller avtalefestet pensjon som det godskrives pensjonspoeng for. I tillegg til de personene som er likestilt med ektefeller etter folketrygdloven § 1-5, skal også samboerpar som har levd sammen i 12 av de siste 18 månedene følge de samme reglene som ektepar ved utmåling av grunnpensjon.

Tilleggspensjonen skal stå i et visst forhold til tidligere arbeidsinntekt og ytes til den som i minst tre år etter 1966 har hatt en årlig inntekt som overstiger grunnbeløpet for vedkommende år. Inntekten opp til 6 G er fullt ut pensjonsgivende, mens en tredjedel av inntekten mellom 6 og 12 G er pensjonsgivende. Inntekt over 12 G er ikke pensjonsgivende. Tilleggspensjonens størrelse er avhengig av pensjonspoeng og antall år med opptjening av pensjonspoeng (poengår). For å oppnå full tilleggspensjon kreves det 40 poengår. Pensjonen reduseres forholdsmessig når pensjonisten har færre enn 40 poengår.

Full årlig tilleggspensjon utgjør 42 prosent (tilleggspensjonsprosenten) av det beløpet som fremkommer ved at G multipliseres med gjennomsnittet av de 20 høyeste poengtallene (sluttpoengtallet) som vedkommende har. Har vedkommende pensjonspoeng for færre enn 20 år, benyttes gjennomsnittet av samtlige poengtall. For poengår før 1992 er tilleggspensjonsprosenten 45.

Særtillegg ytes til pensjonister som ikke har rett til tilleggspensjon eller har en tilleggspensjon som er mindre enn særtillegget. Det avkortes krone for krone mot tilleggspensjonen. Fullt særtillegg gis til den som har minst 40 års trygdetid. Dersom trygdetiden er kortere, blir særtillegget tilsvarende mindre. Særtillegget fastsettes av Stortinget med en ordinær sats og en minstesats. Folketrygdens minstepensjon tilsvarer summen av grunnpensjon og særtillegg ved 40 års trygdetid. Satsene for særtillegg har økt opp gjennom årene, og Stortinget har vedtatt å øke ordinær sats fra 97 til 100 prosent av G fra 1. mai 2010. Minstesatsen utgjør 74 prosent av grunnbeløpet.

Folketrygden yter også pensjoner til uføre og gjenlevende ektefeller, som i dag består av de samme elementene som alderspensjon. Uførepensjon beregnes på grunnlag av faktiske og framtidige pensjonspoeng og trygdetid til og med det 66. året. Pensjon til gjenlevende ektefelle beregnes på grunnlag av den avdødes opptjening og prøves mot gjenlevendes faktiske eller forventede arbeidsinntekt. Både uførepensjon og pensjon til gjenlevende ektefelle avløses av alderspensjon fra fylte 67 år.

Folketrygdens pensjoner reguleres i takt med grunnbeløpet.

3.3 Offentlig tjenestepensjon

3.3.1 Generelt om pensjonsordningene i offentlig sektor

Omtrent 1/3 av alle arbeidstakere i Norge omfattes av en offentlig tjenestepensjonsordning. Dette gjelder arbeidstakere i stat, kommune, fylkeskommune og enkelte virksomheter med offentlig tilknytning. I staten er tjenestepensjonsordningen lovfestet, jf. lov 28. juli 1949 nr. 26 om Statens Pensjonskasse, som danner mønster for de øvrige offentlige tjenestepensjonsordningene.

For offentlig godkjente sykepleiere er det lovfestet en egen pensjonsordning, jf. lov 22. juni 1962 nr. 12 om pensjonsordning for sykepleiere. Sykepleierpensjonsordningen administreres i dag av KLP. Også ansatte i apotek omfattes av en egen lovfestet pensjonsordning, jf. lov 26. juni 1953 nr. 11 om pensjonsordning for apotekvirksomhet mv. Denne ordningen administreres av Statens pensjonskasse.

For de øvrige offentlige arbeidsgiverne som plikter å ha en offentlig tjenestepensjonsordning følger (med unntak av Oslo kommune) denne plikten av de ulike tariffavtalene for kommuner, fylkeskommuner, helseforetak og noen andre foretak. De tariffavtalte offentlige tjenestepensjonsordningene administreres enten av livsforsikringsselskaper eller kommunale pensjonskasser.

Statens pensjonskasse har inngått avtaler med andre leverandører av offentlig tjenestepensjon om overføring av pensjonsrettigheter. Avtalene er grunnlaget for et felles overføringssystem. Overføringsavtalen forutsetter felles pensjonsregler. Det er den siste tjenestepensjonsordningen en arbeidstaker var medlem i, som utbetaler pensjon som om all pensjonsgivende tjenestetid var i denne ordningen. Overføringsavtalen innebærer at det som regel ikke skjer noen innbyrdes samordning av tjenestepensjoner.

Overføringsavtalen omfatter pensjonsordningen for sykepleiere, de kommunale pensjonsordningene og pensjonsordningene for ansatte i helseforetak, mens den for pensjonsordningen for apotekvirksomhet mv. ikke gjelder arbeidstakere som ble medlemmer av ordningen 1. februar 2003 eller senere.

Overføringsavtalen omfatter ikke pensjonsordninger med pensjonsregler som avviker fra de alminnelige ordningene i offentlig sektor. Dette gjelder blant annet dagens pensjonsordninger for stortingsrepresentanter, statsråder og visse medlemmer av sametinget. Heller ikke pensjonsordningen for ballettdansere, sangsolister og korsangere ved Den Norske Opera og Ballett er omfattet. Det er også pensjonsordninger for folkevalgte i kommuner og fylkeskommuner, jf. forskrift 22. april 1997 nr. 375 om pensjonsordninger for folkevalgte i kommune eller fylkeskommune. Når det gjelder pensjonsordningen for stortingsrepresentanter og statsråder, vedtok Stortinget 10. desember 2009 at ordningen skal legges om. Hovedprinsippene for den nye pensjonsordningen bygger på ny alderspensjon fra folketrygden. Den nye ordningen betegnes som «byggeklossmodellen».

3.3.2 Utmåling og beregning av alderspensjon i offentlige tjenestepensjonsordninger - bruttopensjon og samordning

Den ordinære aldersgrensen for medlemmer av de offentlige tjenestepensjonsordningene er 70 år. De aller fleste har denne aldersgrensen, men de kan likevel fratre med alderspensjon fra 67 år under forutsetning av at de også tar ut alderspensjon fra folketrygden. En del arbeidstakerne har lavere aldersgrense (såkalt særaldersgrense), som kan være 65, 63 eller 60 år. De kan fratre med alderspensjon inntil tre år før aldersgrense dersom summen av alder og tjenestetid er 85 år. Personer som har fratrådt stillingen med minst 3 års medlemskap før retten til pensjon foreligger, har en oppsatt (utsatt) pensjonsrett. Pensjonen utbetales normalt ved aldersgrensen for stillingen, men tidligst fra fylte 65 år i Statens pensjonskasse.

De offentlige tjenestepensjonsordningene er utformet som bruttoordninger. Det innebærer at det er den offentlige tjenestepensjonen som i hovedsak bestemmer pensjonsnivået. Den enkelte mottar pensjon fra folketrygden uavkortet, mens tjenestepensjonsordningene gjør samordningsfradrag for ytelsene fra folketrygden. Samordningen bestemmes av lov 6. juli 1957 nr. 26 om samordning av pensjons- og trygdeytelser.

Alderspensjon fra offentlig tjenestepensjonsordning beregnes ved at det først beregnes brutto alderspensjon, som ved full opptjeningstid, normalt 30 år, utgjør 66 prosent av pensjonsgrunnlaget (vanligvis sluttlønnen), opp til en inntekt på 12 G. Ved kortere tjenestetid enn 30 år og når gjennomsnittlig deltidsprosent er lavere enn 100 prosent, reduseres pensjonen forholdsmessig.

Bruttopensjonen reduseres (samordnes) deretter med alderspensjon fra folketrygden. Som hovedregel skal det gjøres fradrag i tjenestepensjonen for hele tilleggspensjonen/særtillegget. For folketrygdens grunnpensjon er fradraget 75 prosent av grunnbeløpet (G). Systemet innebærer at pensjonisten er garantert en samlet pensjon på minst 66 prosent av sluttlønnen (bruttogarantien) ved full opptjeningstid.

I mange tilfeller skal det ikke gjøres fradrag for hele den tilleggspensjonen fra folketrygden som utbetales. Samordningsfradraget skal blant annet begrenses til den delen av tilleggspensjonen som er beregnet på grunnlag av inntekter som er pensjonsgivende i tjenestepensjonsordningen. Hvis en del av tilleggspensjonen fra folketrygden skyldes en avdød ektefelles opptjening, skal den delen være fritatt for samordning.

Fullt opptjent grunnpensjon i folketrygden ytes i dag med enten 85 eller 100 prosent av G, mens samordningsfradraget for grunnpensjonen er begrenset til 75 prosent av G. Minst 0,10 G holdes dermed utenfor samordning. Dette betyr at alle som har full opptjeningstid får en samlet pensjon som er høyere enn det bruttogarantien (66 prosent).

For et medlem av en tjenestepensjonsordning som verken har full opptjeningstid der eller i folketrygden, gjelder særskilte begrensningsregler. Samordningsfradragene for den allerede avkortede alderspensjonen fra folketrygden skal etter gjeldende regler også avkortes i forhold til tjenestetiden i tjenestepensjonsordningen.

De detaljerte samordningsreglene er med andre ord utformet slik at alle alderspensjonister i tjenestepensjonsordningene får utbetalt mer enn bruttogarantien på 66 prosent i samlet pensjon ved full opptjeningstid. De delene av alderspensjon fra folketrygden som holdes utenfor samordning, betegnes vanligvis som samordningsfordeler.

Alderspensjonen fra tjenestepensjonsordningen avkortes mot arbeidsinntekt fra stilling som gir opptjening av pensjonsrettigheter i offentlig tjenestepensjonsordning. Denne avkortingen skjer også etter 70 år, i motsetning til hva som skjer i folketrygden i dag. Dersom arbeidsinntekten kommer fra «privat sektor» (ikke-medlemspliktige stillingsforhold), avkortes imidlertid ikke pensjonen.

Som det går fram av omtalen over bygger alderspensjon fra offentlige tjenestepensjonsordningen på andre prinsipper enn den nye alderspensjonen i folketrygden som tjenes opp over alle inntektsår, avhenger av samlet inntekt i karrieren, kan kombineres fritt med arbeid og kan tas ut fleksibelt fra 62 til 75 år.

3.3.3 Uførepensjon, enke- og enkemannspensjon og barnepensjon

De offentlige tjenestepensjonsordningene yter også pensjoner til uføre og gjenlevende ektefeller og barn. Uførepensjonen beregnes i store trekk som alderspensjon, men det regnes normalt med tjenestetid fram til stillingens aldersgrense. Samordningsreglene er de samme som for alderspensjon. Uførepensjonen avløses av alderspensjon ved stillingens aldersgrense, det vil si at dette i de fleste tilfellene skjer ved 70 år. I folketrygden skjer overgangen ved 67 år.

Pensjon til gjenlevende ektefelle beregnes på grunnlag av den avdødes opptjening i tjenestepensjonsordningen. Samordningsreglene for enke- og enkemannspensjon fra offentlig tjenestepensjonsordning er under utfasing. Dette skyldes at det ble innført et nettosystem for pensjon til gjenlevende ektefeller fra 1. januar 2001, der pensjonen utgjør 9 prosent av avdødes pensjonsgrunnlag. Avhengig av den gjenlevendes alder og når den avdøde ble medlem i tjenestepensjonsordningen, ytes det fortsatt samordningspliktige bruttopensjoner på 39,6 prosent av avdødes pensjonsgrunnlag. Pensjon til gjenlevende ektefelle etter bruttoordningen skal som utgangspunkt prøves mot den gjenlevendes faktiske eller forventede arbeidsinntekt og eventuell egen tjenestepensjon, men det finnes grupper som er unntatt fra slik behovsprøving. Pensjon til gjenlevende ektefelle er livsvarig, med mindre den gjenlevende inngår nytt ekteskap.

Barnepensjon ytes til gjenlevende barn under 20 år som ble forsørget av et medlem som dør. Pensjonen beregnes på bakgrunn av avdødes pensjonsgrunnlag. Fra 1. januar 2001 beregnes barnepensjon som en nettoytelse, der pensjonen ved full opptjeningstid utgjør 15 prosent av avdødes pensjonsgrunnlag i pensjon per barn. Full opptjeningstid oppnås for gjenlevende barn dersom avdøde hadde full opptjening ved bortgang eller ville ha fått det som alderspensjonist.

3.3.4 Regulering av offentlig tjenestepensjon

Regulering av pensjonene i Statens pensjonskasse behandles av Stortinget i forbindelse med lønnsoppgjørene i offentlig sektor. Pensjonene har siden 1986 vært regulert i takt med grunnbeløpet i folketrygden. Dette gjelder alle pensjonsarter (AFP, alders-, uføre- og etterlattepensjoner), unntatt AFP-tillegget som er et fast nominelt beløp. Kommunale tjenestepensjoner reguleres på samme måte. Også oppsatte pensjonsrettigheter, før den oppsatte pensjon er kommet til utbetaling, reguleres i takt med folketrygdens grunnbeløp.

3.4 Avtalefestet pensjon (AFP) i offentlig sektor

Avtalefestet pensjon (AFP) i offentlig sektor ble innført ved hovedtariffoppgjørene i stat og kommune i 1988, med virkning fra 1. januar 1989. Det ble gitt adgang til å gå av med pensjon før 67 år dersom visse vilkår var oppfylt. Bakgrunnen var at det var innført AFP i privat sektor fra samme tidspunkt. Både i offentlig og privat sektor var pensjonsalderen i AFP-ordningene først 66 år, men den er senere trinnvis senket og er nå 62 år. AFP-ordningene i offentlig sektor er regulert i tariffavtaler og er stort sett like.

I staten gjelder AFP alle tilsatte som er omfattet av hovedtariffavtalen. For en del fristilte statlige virksomheter og andre private virksomheter som er medlem i Statens pensjonskasse gjelder det særskilte tariffavtaler som omfatter AFP. AFP til personer som er medlem i Statens pensjonskasse er dessuten regulert i lov 11. juni 1993 nr. 64 om avtalefestet pensjon for offentlige tjenestemenn m.fl. Også for medlemmer av pensjonsordning for apotekvirksomhet mv. er det gitt en egen lov om avtalefestet pensjon, jf. lov 1. juli 1994 nr. 49 om avtalefestet pensjon for arbeidstakere med rett til medlemskap i Pensjonsordning for apotekvirksomhet mv. AFP fra 65 år er for disse gruppene regulert i de respektive tjenestepensjonslovene.

I kommunal og fylkeskommunal sektor og for helseforetakene framgår retten til AFP av ulike tariffavtaler. Kommunalt og fylkeskommunalt tilsatt undervisningspersonale er likevel omfattet av den statlige AFP-ordningen, da de er medlemmer av Statens pensjonskasse.

I privat sektor følger viktige deler av regelverket for AFP av lov 23. desember 1988 nr. 110 om statstilskott til ordninger for avtalefestet pensjon og forskrifter gitt i medhold av denne loven. Dette gjelder blant annet individuelle vilkår for rett AFP og regler for beregning av pensjonen. De forskjellige tariffavtalene i offentlig sektor viser på vesentlige punkter til regelverket for AFP i privat sektor. Således stiller tariffavtalene gjennomgående som vilkår for rett til AFP at arbeidstakeren

• er i lønnet arbeid på pensjoneringstidspunktet med en pensjonsgivende inntekt som på årsbasis overstiger grunnbeløpet i folketrygden, og dessuten har hatt en tilsvarende pensjonsgivende inntekt året før pensjonering,

• har hatt minst 10 år med poengopptjening i folketrygden i perioden fra og med året vedkommende fylte 50 år til og med året før uttaksåret og

• i de 10 beste årene i perioden fra og med 1967 til og med året før uttak av AFP har hatt en gjennomsnittlig pensjonsgivende inntekt på minst 2 ganger folketrygdens grunnbeløp.

Vilkåret om minst 10 år med poengopptjening i folketrygden etter fylte 50 år gjelder ikke for medlemmer av Statens pensjonskasse som har 10 års medlemskap etter fylte 50 år.

AFP i offentlig sektor fra 62 til 65 år består av grunnpensjon, tilleggspensjon og/eller et særtillegg som beregnes etter reglene i folketrygdloven, det vil si som dagens AFP i privat sektor (folketrygdberegnet AFP). Ved beregningen medregnes pensjonspoeng som for folketrygdens uførepensjon, dvs. til og med det 66. året. I tillegg utbetales det et skattepliktig AFP-tillegg på 20 400 kroner pr år. Det er en øvre begrensning i pensjonsnivået på 70 prosent av tidligere inntekt. Fra 65 år beregnes AFP som en alderspensjon fra tjenestepensjonsordningen, det vil si at pensjonen utgjør 66 prosent av pensjonsgrunnlaget, normalt sluttlønnen, ved full opptjeningstid. Dersom en folketrygdberegnet AFP gir en høyere ytelse, har pensjonisten krav på dette beløpet i AFP også etter 65 år. AFP er i dag en samordningspliktig ytelse (med unntak av AFP-tillegget). Ved beregning av den etterfølgende alderspensjonen i folketrygden blir det medregnet pensjonspoeng og poengår for årene fra 62 til og med 64.

Dersom pensjonisten har pensjonsgivende inntekt etter uttaket av AFP, skal pensjonen reduseres med samme prosentandel som den nye pensjonsgivende inntekten utgjør av tidligere pensjonsgivende inntekt. Det gjelder likevel et toleransebeløp på 15 000 kroner, slik at AFP ikke avkortes dersom den pensjonsgivende inntekten er under 15 000 kroner. I statlig sektor gjelder disse avkortingsreglene i hele perioden med AFP. I kommunal sektor er det ingen avkortning av vedtektsberegnet AFP fra 65 år når vedkommende har arbeidsinntekt som ikke gir rett til medlemskap i offentlig tjenestepensjonsordning.

3.5 Medlemmer og utbetalte pensjoner fra offentlige tjenestepensjonsordninger

Statens pensjonskasse administrerer pensjonsordningen for statsansatte og store deler av undervisnings- og forskningssektoren. I tillegg administrerer de pensjonsordningen for en del fristilte virksomheter som statsforetak, statsaksjeselskaper og andre virksomheter med offentlig tilknytning. KLP representerer om lag 60 prosent av markedet for kommuner og fylkeskommuners tjenestepensjoner, og forvalter i tillegg pensjonsordningene for de fleste helseforetakene. Per 16. mars 2010 hadde 332 kommuner og fylkeskommuner, 2 300 bedrifter med kommunal tjenestepensjonsordning, 30 helseforetak og 4 regionale helseforetak pensjonsordning i KLP. Det må antas at KLPs medlemsmasse er representativ også for resten av kommunal sektor.

Tabell 3.1 viser en oversikt over medlemsmassen i Statens pensjonskasse og KLP pr. 31.12.2009. De om lag 290 000 aktive medlemmene i Statens pensjonskasse fordeler seg på ansatte i statlig sektor (om lag 160 000), ansatte i skoleverket (om lag 105 000) og ansatte i fristilte virksomheter (om lag 25 000). Medlemmene i KLP er fordelt på ulike risikofellesskap, der fellesordningen for kommuner og kommunale bedrifter er den største med om lag 170 000 aktive medlemmer. Ellers er det om lag 45 000 aktive medlemmer i fellesordningen for helseforetak, om lag 65 000 aktive medlemmer i den lovfestede pensjonsordningen for sykepleiere, om lag 10 000 aktive medlemmer i pensjonsordningen for sykehusleger, og om lag 12 000 aktive medlemmer i fellesordningen for fylkeskommuner.

Tabell 3.2 viser hvordan pensjonsmottakerne i de offentlige tjenestepensjonsordningene fordeler seg på de ulike pensjonsytelsene fra de offentlige tjenestepensjonsordningene pr. 31.12.2009. Det går fram av tabellen at det er alderspensjon og uførepensjon som er de dominerende ytelsene. I Statens pensjonskasse er det dessuten mange som mottar etterlattepensjon. Et stort flertall, hele 85 prosent, av disse er kvinner. Antallet mottakere av etterlattepensjon i kommunal sektor er langt lavere. Av rapporten «Offentlig tjenestepensjon og AFP i offentlig sektor» fra et partssammensatt utvalg (OfTP-utvalget) som ble lagt fram 11. mars 2009, går det fram at andelen kvinnelige medlemmer i Statens pensjonskasse er rett i overkant av 50 prosent, mens den tilsvarende andelen i de kommunale ordningene er opp mot 80 prosent. Siden kvinner blir etterlatte oftere enn menn, blant annet fordi de i gjennomsnitt lever lengre enn menn, blir da også antallet etterlattepensjoner i kommunal sektor lavere enn det er i statlig sektor.

Tabell 3.3 viser hvor mye som er utbetalt til offentlige tjenestepensjoner og AFP av Statens pensjonskasse og KLP i 2009. Det går fram av tabellen i overkant av 50 prosent av de totale pensjonsutbetalingene går til alderspensjon både i SPK og KLP.

Tabell 3.3 viser også at til tross for at antallet mottakere av AFP er langt mindre enn de som mottar uførepensjon og etterlattepensjon i Statens pensjonskasse, er de samlede utbetalingene til AFP om lag like høye som utbetalingene fra uførepensjon og etterlattepensjon. Dette skyldes at AFP ikke blir samordnet med ytelser fra folketrygden slik uførepensjon og en stor andel av etterlattepensjonene blir. Som det går fram av tabell 3.4, som gir en oversikt over gjennomsnittlige pensjonsytelser, er derfor den gjennomsnittlige AFP-ytelsen vesentlig høyere enn de gjennomsnittlige ytelsene som utbetales fra de offentlige tjenestepensjonsordningene.

Tabell 3.4 viser også at menn i gjennomsnitt får høyere ytelser fra de offentlige tjenestepensjonsordningene enn kvinner. Etterlattepensjon er unntaket, der kvinner i gjennomsnitt mottar langt høyere ytelser enn menn. Menn får mer fra tjenestepensjonsordningen enn kvinner fordi menns gjennomsnittlige inntekt er høyere enn kvinners gjennomsnittlige inntekt. Når de offentlige tjenestepensjonsordningene sikrer 66 prosent av pensjonsgrunnlaget opp til 12 ganger grunnbeløpet i folketrygden, mens folketrygdens alderspensjon - og dermed også samordningsfradragene - utgjør en stadig lavere andel av inntekt jo høyere inntekten blir, får de som har de høyeste inntektene størst pensjon etter samordning fra de offentlige tjenestepensjonsordningene.