7 Merknader til endringene i folketrygdloven

Til endringene i innholdsfortegnelsen i loven kapittel 2

Det forelås tilføyd et nytt sjuende strekpunkt som følge av at det foreslås tilføyd en ny § 2-17 om medlemskap under frihetsberøvelse på grunn av straffbare forhold mv. Dette medfører blant annet at punktumet etter sjette strekpunkt utgår.

Til ny § 2-17 første ledd

Første ledd inneholder hovedreglene om medlemskap under fengselsopphold mv.

I første punktum slås fast at vilkårene for medlemskap i folketrygden etter loven kapittel 2 ikke anses oppfylt under frihetsberøvelse med bakgrunn i forhold som rammes av straffeloven. De aktuelle formene for frihetsberøvelse oppregnes. Den foreslåtte lovreguleringen innebærer blant annet at den innsatte ikke anses som bosatt i Norge slik dette begrepet er definert i folketrygdloven § 2-1.

I andre punktum bestemmes at medlemskapet opprettholdes under frihetsberøvelsen for personer som var medlemmer i trygden da fengselsoppholdet mv. tok til. Dette vil gjelde uansett grunnlaget for det tidligere medlemskapet.

Til ny § 2-17 andre og tredje ledd

Andre og tredje ledd inneholder reglene om bortfall av pensjonsopptjening under frihetsberøvelse for personer som utvises fra riket.

Andre ledd fastslår at tidsrom med medlemskap i trygden under frihetsberøvelse ikke skal danne grunnlag for beregning og tilståelse av pensjon fra folketrygden når det fattes endelig vedtak om utvisning fra riket. Forutsetningen er at utvisningen skyldes de samme forhold som førte til frihetsberøvelsen.

Bortfall av pensjonsopptjening har to sider. For det første vil det ikke kunne beregnes pensjon på grunnlag av de aktuelle periodene, dvs. pensjon som tilstås, blir lavere enn den ellers ville ha blitt. For det andre vil disse periodene heller ikke kunne nyttes til å fylle vilkåret om medlemskap i de siste tre årene fram til vedkommende blir ufør eller dør, jf. loven §§ 12-2, 17-3 og 18-2.

Uttrykket «pensjon fra folketrygden» er ment å omfatte alderspensjon, uførepensjon, pensjon og overgangsstønad til gjenlevende ektefelle og barnepensjon.

Etter andre ledd siste punktum skal bortfallet av pensjonsopptjening få virkning uansett på hvilket tidspunkt endelig utvisningsvedtak foreligger. Dersom utvisningsvedtaket blir endelig først etter at en betydelig del av ilagt straff er sonet, eller etter at soningen er avsluttet, vil vedtaket likevel medføre at retten til pensjonsopptjening faller bort for hele perioden med frihetsberøvelse, inkludert tid i varetekt.

En utvisningssak vil kunne være tatt opp før frihetsberøvelsen tok til, under frihetsberøvelsen eller eventuelt etter frihetsberøvelsen. Tidspunktet for første utvisningsvedtak og endelig vedtak i saken vil tilsvarende kunne variere meget. Det er imidlertid ikke meningen at disse mer eller mindre tilfeldige tidspunktene skal tillegges betydning for bortfallet av pensjonsopptjeningen. Dette vil sikre likebehandling i dette henseendet mellom saker der forgåelsene vurderes som like alvorlige, men der saksgangen med hensyn til utvisning er ulik.

Mulighetene for variabel saksgang mht. utvisning, innebærer at det vil oppstå tidsrom der det er uklart om frihetsberøvelsen vil gi pensjonsopptjening. Dersom vilkårene for pensjon oppfylles under frihetsberøvelsen, vil det tilsvarende være uklart om det foreligger rett til pensjon og/eller hvor høy pensjonen vil bli. I utgangspunktet bør derfor tilståelse av pensjon utstå inntil utvisningsspørsmålet er avklart. Dette kan imidlertid være problematisk i tilfelle der pensjonsvilkårene oppfylles før det er tatt opp utvisningssak. Nærmere regler forutsettes tatt inn i forskrift til utfylling og gjennomføring av paragrafen.

I tredje ledd er det likevel tatt inn en særskilt regulering av tilfellene der en innsatt dør før det er fattet endelig vedtak om utvisning. Etter forslaget skal tilståelse og beregning av ytelser til gjenlevende ektefelle og barn da skje uten hensyn til bestemmelsene i andre ledd om bortfall av poengopptjening. Dette innebærer at perioden under frihetsberøvelse kan regnes med både mht. til å fylle vilkåret om tre års medlemskap i trygden fram til dødsfallet og med hensyn til beregning av ytelsene. Regelen er til gunst for de etterlatte.

Dersom vedkommende fyller 67 år før det foreligger endelig avgjørelse i utvisningssaken, kan den innsatte ha så lang opptjening i folketrygden at det er klart at pensjonsvilkårene er oppfylt. Spørsmålet om bortfall av pensjonsopptjening vil da bare ha betydning for størrelsen av pensjonen. Det vil derfor kunne være aktuelt å tilstå en foreløpig pensjon beregnet på grunnlag av opptjening fram til frihetsberøvelsen tok til. Dette, og eventuelle andre spørsmål knyttet til den trygdemessige gråsonen før utvisningsspørsmålet er endelig avklart, vil mest hensiktsmessig kunne løses i forskrift.

Til ny § 2-17 fjerde ledd

Etter fjerde ledd skal utgifter til helsetjenester under frihetsberøvelse for personer som etter forslaget ikke er medlemmer i folketrygden dekkes etter de samme regler som for personer som er medlemmer i trygden. Dette innebærer at utgiftene skal dekkes etter de regler som ville ha kommet til anvendelse dersom vedkommende hadde vært medlem i trygden. Dette vil gi de samme resultater som etter gjeldende rett, likevel slik at dekningen skal være subsidiær i forhold til dekning fra andre ordninger eller dekning av vedkommendes egne midler.

I motsetning til i dag, vil dekningen av helsetjenester følge direkte av loven uten å innfortolkes via de ordinære medlemskapsbestemmelsene. Den innsatte får heller ikke noen form for medlemskap i trygden.

Dekning av egne midler er ikke ment å innebære at utgifter til egenandeler mv. skal dekkes av dagpengene under frihetsberøvelsen. Utover det som følger av mulighetene for dekning fra andre land etter EØS-ordningene, er det for øvrig vanskelig å angi nærmere retningslinjer for praktiseringen av ordningen. Som nevnt i punkt 5.3, bør det imidlertid utvises varsomhet med hensyn til om den innsattes egne midler stammer fra straffbare handlinger. Det vil antakelig være aktuelt å gi forskrift om dekning av utgifter til helsetjenester av egne midler.

I samråd med Helse- og omsorgsdepartementet forutsettes det gitt forskrift om omfanget av dekningen av helsetjenester under frihetsberøvelsen. I utgangspunktet skal dekningen ivareta vedkommendes helsetilstand under frihetsberøvelsen, men spørsmålet må også vurderes i forhold til medisinsk nødvendige tiltak på lengre sikt og i forhold til den antatte varigheten av frihetsberøvelsen i Norge.

Til ny § 2-17 femte ledd

I femte ledd gis departementet fullmakt til å gi forskrifter til gjennomføring og utfylling av bestemmelsene i den nye § 2-17. Herunder kan det gis nærmere regler om anvendelsen av bestemmelsene i andre og tredje ledd om bortfall av pensjonsopptjening og om omfanget av dekningen av helsetjenester etter fjerde ledd. Det vises til de generelle motivene og merknadene til paragrafen, der det er gjort rede for de enkelte spørsmål som det kan være aktuelt å regulere i forskrift.

Til avsnitt II

Ifølge første ledd trer endringsloven i kraft fra den tid Kongen bestemmer.

Ifølge andre ledd gis bestemmelsene i § 2-17 andre ledd om bortfall av pensjonsopptjening virkning bare for tidsrom etter ikrafttredelsen. Forslaget innebærer en innstramming i forhold til gjeldende rett, og bør derfor bare få virkning for tidsrom etter at de nye reglene er i kraft. For personer som oppholder seg i fengsel mv. ved ikrafttredelsen og som omfattes av bortfallet av pensjonsopptjening, vil frihetsberøvelsen dermed føre til pensjonsopptjening bare fram til endringslovens ikrafttredelse. Når det gjelder § 2-17 tredje ledd, medfører bestemmelsen ingen endringer i forhold til gjeldende rett, og det er derfor ikke nødvendig med særskilte overgangsbestemmelser.

Ifølge tredje ledd skal regelen i § 2-17 fjerde ledd om dekning av helsetjenester bare gjelde for behandling etter at endringsloven har trådt i kraft. Årsaken til dette er at utgiftene i dag dekkes uten begrensninger, mens dekningsretten etter forslaget blir subsidiær i forhold til dekning fra andre ordninger eller av egne midler. Den subsidiære dekningsretten bør bare gis virkning for behandling gjennomført etter at den nye paragrafen har trådt i kraft, selv om det regnes med at dekning fra andre ordninger eller av den innsattes egne midler i praksis vil få begrenset betydning.