6 Nærmere om lovforslaget og høringsinstansenes syn

6.1 Generelle merknader fra høringsinstansene til lovforslaget

Av i alt 19 høringsinstanser som har uttalt seg til lovforslagene, er det 9 instanser som gir sin tilslutning til forslagene. Blant disse er Det odontologiske fakultet ved Universitetet i Oslo, Nordland fylkeskommune, Oppland fylkeskommune, Vestfold fylkeskommune, Trondheim kommune og Norsk Tannpleierforening. Kommunenes arbeidsgiver- og interesseorganisasjon (KS) mener det er generelt riktig å redusere insentiver for kryssubsidiering i et marked og støtter departementets vurderinger og forslag.

Videre uttaler Den norske tannlegeforening (NTF) blant annet følgende:

«NTF er ubetinget positive til at departementet med endringsforslagene treffer tiltak som bidrar til å sikre at offentlige midler ikke brukes til å gi den fylkeskommunale tannhelsetjenesten en fordel som kan virke konkurransevridende i forhold til private tjenestetilbydere. Å pålegge fylkeskommunene en plikt til å etablere regnskapsmessige skiller mellom de ulike delene av den fylkeskommunale tannhelsevirksomheten synes å være et formålstjenlig tiltak i denne sammenheng. Dersom forslagene vedtas og praktiseres i henhold til intensjonen, antar NTF at dette vil medføre ordnede og gjennomsiktige forhold, hvilket vil være positivt for de ulike pasientgruppene og også for NTFs medlemmer både i offentlig og i privat sektor.

NTF er også positive til at departementets forslag ikke innebærer noen innsnevring av fylkeskommunenes adgang til å yte tannhelsetjenester til betalende pasienter i områder av fylkene der det er et fungerende marked for slike tjenester og tjenesteytingen foregår i konkurranse med private tjenesteytere. Det legges på denne måten til rette for økt konkurranse i dette markedet, noe som igjen vil være til forbrukernes beste. Denne muligheten for å levere tjenester til andre enn de prioriterte gruppene vil også bidra til at tannleger i den offentlige tannhelsetjenesten får mulighet til å opprettholde og utvikle sin faglige bredde og kompetanse, noe som også vil være positivt for rekrutteringen av tannleger til den offentlige tannhelsetjenesten.»

Praksiseierforeningen er fornøyd med at kravet om at den kommersielle virksomheten i den fylkeskommunale tannhelsetjenesten skal drives på samme vilkår som private tilbydere, omsider har vunnet frem i ESA. Foreningen synes imidlertid de foreslåtte retningslinjene i utkastet til forskrift, er unødvendig kompliserte og ressurskrevende.

Andre høringsinstanser har innvendinger til lovforslagene. Dette gjelder blant annet Finnmark fylkeskommune, Hedmark fylkeskommune,Nord-Trøndelag fylkeskommune og Troms fylkeskommune. Disse høringsinstansene er også kritiske til forslaget til forskrift som ble sendt på høring samtidig med lovforslaget. Etter departementets vurdering er det ikke hensiktsmessig å redegjøre for de delene av uttalelsene som gjelder detaljer i forskriftsutkastet i denne proposisjonen. Merknader som i hovedsak gjelder lovforslaget er gjengitt under omtalen av de enkelte forslagene i proposisjonen.

6.2 Behov for lovfesting og rettslig forankring av lovforslaget

6.2.1 Forslag i høringsnotatet

Forslagene i høringsnotatet er forankret i tannhelsetjenesteloven. I tillegg ble det foreslått å gi utfyllende bestemmelser til lovbestemmelsene i en felles forskrift til tannhelsetjenesteloven.

6.2.2 Høringsinstansenes syn

De aller fleste høringsinstanser som har uttalt seg til forslaget, støtter at det utarbeides en forskrift. De støtter dermed også lovendringsforslaget for å gi hjemmel til en slik forskrift.

Hedmark fylkeskommune viser til kommuneloven § 48 som gir hjemmel for å gi forskrifter med nærmere regler om årsregnskapet, årsberetningen og regnskapsføringen. Fylkeskommunen mener at forskriften som styrer regnskapsregler bør være knyttet til kommuneloven og ikke andre særlover. Fylkeskommunen viser til at den har rapporteringsplikt på flere områder (tippemidler, statlig støtte til kulturbygg mv.) hvor tallene er hentet fra regnskapet, men der det ikke er noen krav om noteopplysninger mv. til regnskapet. Den foreslåtte ordningen virker dessuten i overkant omstendelig. Det vises til at fylkestinget i Hedmark har vedtatt å justere takstene med 8,8 prosent fra 1. mai 2014 slik at tannbehandling av voksne skal ha et slikt nivå at de reelle kostnadene inndekkes. Fylkeskommunen mener primært at det som fremgår av nevnte fylkestingssak bør være tilstrekkelig som dokumentasjon på at ESAs krav er oppfylt.

Nord-Trøndelag fylkeskommune mener også at departementet bør fokusere på enklere og mer effektive måter å oppfylle EØS-forpliktelsene på enn ved de foreslåtte regnskapsbestemmelsene. Et mulig alternativ kan være å lovfeste gjennomgang av kryssubsidieringsproblematikk i tilknytning til både årsbudsjettet og årsberetningen. Dette vil kunne forankres i kommunelovens økonomibestemmelser, og dermed gjelde generelt for alle kommunale forvaltningsområder, og ikke bare for tannhelseområdet. Vurderingen av kryssubsidieringsproblematikk bør knyttes til de overordnede politiske styringsdokumentene årsbudsjett og årsregnskap, herunder behandlingen av disse i fylkeskommunens politiske organer. Dette systemet vil sikre politisk og administrativt fokus på kryssubsidieringsproblematikk to ganger i året. Fylkeskommunen mener det lovteknisk sett er betenkelig at kommunal regnskapsplikt hjemles på flere steder enn i kommunelovens økonomibestemmelser.

6.2.3 Departementets vurdering og forslag

Plikter som etter EØS-avtalen er pålagt staten, må respekteres av det offentlige generelt, uavhengig av om det er statsforvaltningen, kommune eller fylkeskommune. Staten har ansvar for å iverksette formålstjenlige tiltak som fylkeskommunene må følge. Departementet viser til EU-kommisjonen beslutning 2012/21/EU og ESAs vedtak som forutsetter at kravet til å føre atskilte regnskaper og kravet til å yte tjenester til voksne i områder uten et fungerende marked, må forankres i et nasjonalt regelverk. En faktisk tilpasning til EØS-reglene fra fylkeskommunens side ved å justere prisene for tannbehandling, vil derfor være et hensiktsmessig, men ikke tilstrekkelig tiltak for å ivareta Norges EØS-rettslige forpliktelser.

Fylkeskommunene er selvstendige rettssubjekter og har stor grad av lokalt selvstyre. Staten har ikke adgang til å instruere fylkeskommunene, for eksempel gjennom bindende retningslinjer. Legalitetsprinsippet og overordnede prinsipper for statlig styring av kommunesektoren tilsier at staten ikke kan pålegge fylkeskommunen oppgaver uten hjemmel i lov. Departementet ser det derfor som nødvendig at pålegg overfor fylkeskommunene om å gjennomføre formålstjenlige tiltak som ledd i oppfølgingen av ESAs vedtak, gis en rettslig forankring på lovs nivå. Etter departementets vurdering bør lovforslagene utformes som fullmaktsbestemmelser. Det vil være mest hensiktsmessig at det i forskrift fastsettes mer detaljerte regler om innhold og omfang av fylkeskommunens plikter når det gjelder regnskapsføring mv. Departementet understreker at forutsetningen for at fylkeskommunen skal ha reelle plikter etter loven, er at det fastsettes regler om dette i forskrift.

Enkelte høringsinstanser mener at forslagene bør forankres i kommuneloven og tilhørende forskrift, i stedet for i tannhelsetjenesteloven. Fylkeskommunen har en generell plikt til å føre årsregnskap for alle inntekter og utgifter etter reglene i kommuneloven § 48 og i forskrift gitt med hjemmel i loven. Fylkestinget har etter kommuneloven § 76 det øverste tilsynet med den fylkeskommunale forvaltningen og skal blant annet påse at de fylkeskommunale regnskapene revideres på en betryggende måte. Fylkeskommunens regnskapsplikt følger således av kommuneloven og ligger til grunn for forslagene i denne proposisjonen.

Formålet med forslagene i denne proposisjonen er å følge opp de konkrete anbefalingene om formålstjenlige tiltak i ESAs vedtak og sørge for at det norske regelverket for offentlige tannhelsetjenester er i tråd med EØS-avtalens statsstøtteregler. Forslagene tar ikke sikte på å løse utfordringer knyttet til kryssubsidiering generelt innenfor kommunal sektor. Departementet finner det derfor mest hensiktsmessig å forankre en regnskapsplikt for den offentlige tannhelsetjenesten i særlovgivningen på det aktuelle området, det vil si i tannhelsetjenesteloven. Det har blant annet sammenheng med at det også er nødvendig med andre lovendringer for å klargjøre fylkeskommunens ansvar for å yte tannhelsetjenester til betalende voksne i områder uten et fungerende marked. En slik pliktbestemmelse hører etter departementets vurdering naturlig hjemme i tannhelsetjenesteloven og ikke i kommuneloven. Videre er det behov for mer detaljerte regler i forskrift om forhold som ut fra sin sektortilknytning bør forankres med hjemmel i tannhelsetjenesteloven.

Forutsatt at Stortinget slutter seg til forslaget om å innta slike forskriftshjemler i tannhelsetjenesteloven §§ 1-3 og 5-3, vil departementet med utgangspunkt i forskriftsforslaget som har vært på høring og høringsinstansenes innspill, fastsette en forskrift om plikt til å føre separate regnskaper mv.

6.3 Plikt til å sørge for tilbud av tannhelsetjenester til voksne mot betaling i områder uten et fungerende marked

6.3.1 Forslag i høringsnotatet

I høringsnotatet ble det foreslått å gi lovhjemmel for at departementet i forskrift kan pålegge fylkeskommunen en plikt til å gi et tannhelsetilbud til voksne mot betaling i områder av fylket hvor det ikke er et fungerende marked for slike tjenester. Hensikten med forslaget har vært å legge til rette for at fylkeskommunen fortsatt skal kunne anvende offentlige midler til å finansiere behandling av voksne i distriktene, uten å komme i konflikt med EØS-avtalens forbud mot statsstøtte. For å oppfylle kriteriene som er fastsatt av EU-kommisjonen for å kunne anvende unntaksbestemmelsen i EØS-avtalen artikkel 59 (2), har departementet sett det som nødvendig å foreslå lovendringer for å klargjøre fylkeskommunens ansvar for å yte tjenester i slike områder. I høringsnotatet ble det foreslått å regulere rekkevidden av denne plikten nærmere i forskrift til tannhelsetjenesteloven.

6.3.2 Høringsinstansenes syn

Den norske tannlegeforening synes det er positivt at departementet i lovforslaget tydeliggjør det samfunnsoppdrag fylkeskommunene har for å yte tannhelsetjenester til voksne pasienter mot betaling i områder av fylket hvor det kan være behov for offentlig subsidierte tjenester som følge av mangel på private tjenestetilbydere. Lovforslaget medfører dermed en viktig styrking av pasientenes rettigheter i tynt befolkede utkantområder hvor det er mangel på private tjenestetilbud.

Finnmark fylkeskommune viser til at departementet i henhold til lovforslaget kan fastsette at fylkeskommunen skal yte slike tjenester i områder av fylket uten et fungerende marked. Fylkeskommunen mener at dette vil gi departementet mulighet til å styre klinikkstrukturen og bemanningen på klinikkene. Det vises til at det er fylkestinget som gjennom vedtakelse av tannhelseplanen, bestemmer klinikkstruktur og bemanning i tannhelsetjenesten i fylket.

6.3.3 Departementets vurdering og forslag

Innledningsvis vil departementet presisere at det anses hensiktsmessig å videreføre gjeldende bestemmelse i tannhelsetjenesteloven § 1-3 andre ledd som åpner for at fylkeskommunen kan velge å yte tjenester til betalende voksne som ikke omfattes av de lovpålagte gruppene. Bestemmelsen må ses i sammenheng med fylkeskommunens ansvar for å sørge for at tannhelsetjenester er tilgjengelige for hele befolkningen i fylket. Etter departementets vurdering er det gode grunner for at fylkeskommunen fortsatt bør kunne gi et tilbud til voksne mot betaling der den ut fra en vurdering av befolkningens tilgjengelighet til tannhelsetjenester, hensiktsmessig klinikkdrift, faglige hensyn, rekrutteringshensyn og andre forhold mener at det er behov for det. I et kostnadsmessig perspektiv innebærer behandling av betalende voksne blant annet også at fylkeskommunen gis muligheter til å dekke faste driftskostnader ved tannklinikker i områder hvor tilfanget av pasienter innenfor de lovpålagte gruppene ikke er tilstrekkelig til å sikre full drift av klinikkene.

I lys av statsstøtteregelverket og ESAs avgjørelse ser departementet imidlertid behov for å presisere at fylkeskommunen også skal sørge for at det tilbys tjenester til voksne som ikke er omfattet av de lovpålagte gruppene. Denne plikten vil være begrenset til å gjelde tynt befolkede utkantområder hvor det kan være et reelt behov for offentlige tannhelsetjenester til voksne som følge av mangel på private tjenesteytere. Offentlig subsidierte tjenester kan være et nødvendig virkemiddel for at hele befolkningen skal være sikret mest mulig lik tilgang på tannhelsetjenester til en rimelig pris. Slik tjenesteyting utgjør en naturlig del av fylkeskommunens kjerneoppgaver sett på bakgrunn av ansvaret for å sørge for tilgjengelige tannhelsetjenester til alle innbyggere som bor eller oppholder seg innenfor fylkesgrensene.

For at finansieringen av disse tjenestene skal kunne unntas fra statsstøtteforbudet i henhold til bestemmelsen i EØS-avtalen artikkel 59 (2), må fylkeskommunen være betrodd med et klart definert tjenesteoppdrag på vegne av det offentlige, det vil si «a clearly defined public service obligation». Denne tjenesteforpliktelsen må være rettslig forankret i en «entrustment act» som en del av nasjonal rett. Norske myndigheter har relativt stor grad av frihet til selv å bestemme utformingen av en slik rettslig forpliktelse.

Departementet foreslår på denne bakgrunn at det tas inn en bestemmelse i tannhelsetjenesteloven § 1-3 som gir hjemmel for at departementet i forskrift kan fastsette at fylkeskommunen skal ha plikt til å sørge for at det tilbys tjenester til voksne mot betaling i områder av fylket hvor det ikke anses å være et fungerende marked for slike tjenester. Dette innebærer ingen vesentlig endring i gjeldende rett, men en klargjøring av det samfunnsoppdrag som fylkeskommunen i dag er tillagt gjennom tilgjengelighetsansvaret, samt en tilpasning til det som allerede følger av EØS-retten.

Plikten til å sørge for tjenester til voksne mot betaling i utkantområder, begrenses av bestemmelsen i tannhelsetjenesteloven § 1-1 første ledd, hvor det fremgår at fylkeskommunen skal sørge for at tannhelsetjenester «i rimelig grad» er tilgjengelige for alle som bor eller oppholder seg i fylket. Det vises til omtalen av rekkevidden av tilgjengelighetsansvaret under punkt 4.2.1.

Lovforslaget gir hjemmel for å fastsette nærmere bestemmelser i forskrift om pliktens varighet og geografiske omfang. Som nevnt under punkt 2 og 5.2, er utgangspunktet at ESA har lagt til grunn at det bare vil være adgang til å yte offentlige subsidierte tannhelsetjenester til voksne mot betaling i deler av fylket hvor det ikke er et fungerende marked for slike tjenester, og at det må utformes en metode for konkret å identifisere disse områdene.

Departementet understreker at lovforslaget ikke innebærer at departementet legger føringer for struktur og bemanning av de offentlige tannklinikkene i det enkelte fylke. Denne myndigheten vil fortsatt ligge hos fylkestinget. Departementet viser til at fylkeskommunen har stor grad av frihet til å organisere utføringen av pålagte oppgaver. Dette har blant annet sammenheng med at det er fylkeskommunen som har best kjennskap til de lokale forholdene. Det stedlige virkeområdet for tannhelsetjenesteloven er avgrenset til «fylket». Loven gir ikke hjemmel for at staten kan regulere forhold innad i det enkelte fylke. Dette vil i så fall være å gripe inn i den enkelte fylkeskommunens selvstyre og oppgaveløsning. Videre er det store forskjeller mellom fylkene når det gjelder andelen voksne som behandles av den fylkeskommunale tannhelsetjenesten mot betaling. Voksenbefolkningens etterspørsel etter tannhelsetjenester er ikke statisk og vil kunne utvikle seg over tid, avhengig av klinikkstruktur, tilgang på private tannleger i distriktene, befolkningsvekst, utbygginger i samferdselssektoren mv. Etableringer av private praksiser i et område av fylket vil kunne endre karakteren av tjenesteytingen fra tjenester av allmenn økonomisk betydning til tjenester av mer kommersiell karakter. Nedlegginger av private praksiser vil kunne ha motsatt virkning.

Etter departementets vurdering tilsier slike forhold at en detaljert angivelse av hvilke områder hvor det kan ytes offentlig subsidierte tjenester til betalende voksne, i liten grad er egnet for regulering på nasjonalt nivå gjennom lov eller forskrift. I forskriften vil det derfor bli lagt opp til at det er fylkestinget som må ta konkret stilling til i hvilke deler av fylket det er behov for å subsidiere tannhelsetjenester til voksne mot betaling, det vil si hvor det er et fungerende marked og hvor det eventuelt ikke er det. Departementet vil i forskriften angi enkelte skjønnsmessige kriterier som fylkeskommunen særlig skal legge vekt på ved vurderingen, så som befolkningstetthet og tjenestebehov, tilgjengeligheten til private tannhelsetilbud, reiseavstand til nærmeste behandlingstilbud, hensyn til hensiktsmessig klinikkdrift osv. Departementet har imidlertid ikke mulighet til å gi en detaljert oppskrift på hvordan fylkeskommunene skal vurdere dette. Denne løsningen harmonerer etter departementets vurdering best med utgangspunktet om at det er fylkeskommunen som har kjennskap til de lokale forholdene og som bærer risikoen for eventuell kryssubsidiering av tannhelsetjenester. Det er fylkeskommunen selv som er ansvarlig for å undersøke lovligheten av finansiering av økonomisk aktivitet i lys av den lokale markedssituasjonen for tannhelsetjenester i de ulike områdene i fylket.

Videre åpner lovforslaget for at fylkeskommunens plikt til å yte tannhelsetjenester til voksne mot betaling i områder uten et fungerende marked, kan gis begrenset varighet. Departementet vil foreslå en begrenset gyldighetstid på forskriften på inntil 10 år regnet fra 1. januar 2015. Begrensningen har sammenheng med at det som hovedregel bare kan gjøres unntak fra plikten til å notifisere offentlig støtte til tjenester av allmenn økonomisk betydning til ESA i en periode på inntil 10 år. Dette er likevel ikke til hinder for en forlengelse av plikten utover denne perioden. Tidsbegrensningen vil fremgå av forskriften og kun ha betydning for forskriftens gyldighet. Begrensningen vil ikke innebære noen gyldighetstid for lovforslaget i denne proposisjonen.

Departementet understreker at fylkeskommunen står fritt til å velge i hvilken grad den ønsker å subsidiere tjenestene eller ikke i det aktuelle området, for eksempel ved å operere med flere priser. Plikten til å sørge for at det tilbys tjenester i områder hvor det ikke er tilstrekkelig private behandlingstilbud, innebærer med andre ord ingen forpliktelse til å yte subsidierte tjenester i disse områdene. Dersom fylkeskommunen går inn med offentlig finansiering, må imidlertid støtten oppfylle kriteriene i EU-kommisjonens beslutning 2012/21/EU.

Av lovtekniske hensyn foreslås det at alle bestemmelser om tannhelsetjenester til voksne som ikke omfattes av gruppene nevnt i tannhelsetjenesteloven § 1-3 første ledd bokstav a til e, samles i § 1-3 tredje ledd. Det betyr at gjeldende bestemmelse i § 1-3 tredje ledd flyttes til andre ledd. Ved at disse bestemmelsene bytter plass, får den nye forskriftshjemmelen en mer ryddig plassering helt til slutt i paragrafen.

6.4 Plikt til å føre atskilte regnskaper

6.4.1 Forslag i høringsnotatet

I høringsnotatet ble det foreslått å gi lovhjemmel for at departementet i forskrift kan pålegge fylkeskommunen en plikt til å utarbeide atskilte regnskaper med resultatoppstillinger for de ulike delene av tannhelsevirksomheten. Forslaget innebar at det må etableres et grunnleggende regnskapsmessig skille mellom tjenester som er av henholdsvis økonomisk og ikke-økonomisk art. I fylker hvor det er områder uten et fungerende marked for tannhelsetjenester som følge av mangel på private tannhelsetilbud, må det også foretas et eget regnskapsmessig skille mot tjenester som fylkeskommunen yter til voksne mot betaling, det vil si tjenester av allmenn økonomisk betydning. Det ble foreslått å gi nærmere regler om regnskapsføringen i forskrift til tannhelsetjenesteloven.

6.4.2 Høringsinstansenes syn

Høringsinstansene som har uttalt seg om forslaget til innføring av plikt til å føre atskilte regnskaper, er i stor grad opptatt av de samlede økonomiske og administrative konsekvensene av forslagene til lovendringer og forskriftsregulering i høringsnotatet.

Oslo kommune viser til at kravet til splitting av regnskapet vil kunne medføre økte administrative utgifter spesielt i forbindelse med etableringen av et nytt regnskapssystem. Splittingen medfører økt behov for kontroll- og /eller oppryddingsressurser for å sikre at regnskapet blir korrekt. Ordningen forutsetter omlegging av regnskapssystemet som det kan være utfordrende å løse innen tidspunktet som er satt for gjennomføring av lovendringen.

Telemark fylkeskommune uttrykker generell enighet i forslagene til endringer i tannhelsetjenesteloven når det gjelder ny § 5-3. Utfordringen ligger primært i å definere i hvilken grad lovpålagte administrative oppgaver og de direkte og indirekte kostnader knyttet til disse ivaretas regnskapsmessig. Det er behov for at det utarbeides tydelige retningslinjer for hvordan regnskap skal deles, sammen med hvilke tjenester som inkluderes i de ulike regnskapene, slik at disse er i overensstemmelse med kommuneloven.

Lødingen kommune viser til at det ikke er noen private tannleger i kommunen og at det derfor er viktig for lokalsamfunnet å ha mulighet til å benytte de lokale tannlegekontoret i akutte tilfeller og ved ledig kapasitet. Kommunen uttrykker bekymring for at innføring av nye regnskapsrutiner medfører at det blir så krevende for tannklinikkene at dette i seg selv begrenser evnen og viljen til å avhjelpe innbyggerne i distriktskommunene.

KS påpeker at kravene til separate regnskaper forutsetter at fylkeskommunene faktisk er i stand til å skille kostnader knyttet til de ulike tjenestene. Tiltakene vil medføre økt administrasjon og kostnader ved etablering og innføring av nytt regnskapssystem. I tillegg vil tiltakene medføre økte årlige kostnader ved administrasjon, kontroll, innkreving og oppfølging av de separate regnskapene. KS forutsetter at fylkeskommunene får full kompensasjon for tiltakene gjennom rammetilskuddet. KS peker på at det for å unngå større administrative belastninger enn nødvendig, bør gjøres en evaluering etter 2 år for å vurdere utilsiktede konsekvenser av tiltakene.

Helsedirektoratet har forelagt høringssaken for Helseøkonomiforvaltningen (Helfo) som bemerker at forslaget til atskilte regnskaper ser ut til å medføre økt ressursbruk i forbindelse med utbetaling og kontroll av direkte oppgjør for utført behandling som det ytes stønad til etter folketrygdloven. Helfo kan måtte operere med to eller flere praksistyper i sine systemer, noe som gjør etterfølgende kontroll mer ressurskrevende.

6.4.3 Departementets vurdering og forslag

Når det gjelder merknader knyttet til økonomiske og administrative konsekvenser av forslaget, vises det til departementets redegjørelse under punkt 7 i proposisjonen.

Departementet legger til grunn at kravet om separate regnskaper for de ulike delene av tannhelsevirksomheten er nødvendig for at fylkeskommunen skal kunne dokumentere at den opererer i tråd med EØS-avtalens statsstøtteregler og at den ikke urettmessig subsidierer den kommersielle delen av tjenesteytingen.

Foruten utskilling av tannhelsetjenester som er av økonomisk art, må fylkeskommunen påse at inntektene fra den økonomiske aktiviteten knyttet til voksenbehandling dekker kostnadene ved virksomheten, herunder en forholdsmessig andel av felleskostnadene. Felleskostnadene kan blant annet dreie seg om lokaler/husleie, utstyr, forbruksvarer, administrasjon og personellressurser, inklusive opplæring og etterutdanning.

For mange fylkeskommuner vil det regnskapsmessige skillet ikke bare måtte gå mellom tjenester som er av henholdsvis økonomisk og ikke-økonomisk art, men det må foretas en tredeling for å ta høyde for tannhelsetjenester som ytes i områder av fylket uten et fungerende marked, det vil si tjenester av allmenn økonomisk betydning. For fylkeskommuner som dekker sentrale strøk av landet vil det kunne være tilstrekkelig å foreta en todeling av regnskapene mellom tannhelsetjenester til barn og unge mv. og tjenester til voksne mot betaling i områder med et fungerende marked. Fylkeskommuner som i hovedsak dekker utkantområder, vil også kunne begrense regnskapsføringen til en todeling for de delene av fylket hvor det ikke finnes private tjenesteytere.

Departementet foreslår at det tas inn en bestemmelse i tannhelsetjenesteloven som gir hjemmel for at departementet i forskrift kan stille nærmere krav til den regnskapsmessige håndteringen. Forslaget medfører ikke vesentlige endringer i gjeldende rett, siden kravet om atskilte regnskaper allerede følger av EØS-rettslige statsstøtteregler som er gjort til en del av norsk rett.

Utgangspunktet er at plikter som staten pålegger kommunesektoren bør fremgå av lov. Etter departementets vurdering er lovforslaget utformet slik at det gir en tilstrekkelig klar angivelse av rekkevidden og innholdet av regnskapsplikten. Lovforslaget synliggjør hvilke krav til regnskapsføringen som det vil være adgang til å forskriftsfeste. Departementet ser det ikke som hensiktsmessig å detaljregulere alle forhold knyttet til regnskapsføringen i selve tannhelsetjenesteloven.

Den nye lovbestemmelsen foreslås inntatt i tannhelsetjenesteloven kapittel 5 som en ny § 5-3. Dette kapitlet inneholder bestemmelser om utgiftene til den fylkeskommunale tannhelsetjenesten.