7 Økonomiske og administrative konsekvenser

Som det fremgår av punkt 6.4.2 bemerker flere av høringsinstansene at endring av regnskapsrutiner vil føre til merarbeid og kostnader for fylkeskommunene. Videre uttrykkes det bekymring for at merarbeidet vil føre til at fylkeskommunen reduserer det eksisterende tannhelsetilbudet til voksne i distriktene. Det pekes også på at det kan være utfordrende å få lagt om regnskapssystemene innen 1. januar 2015.

I høringsnotatet pekte departementet på at kravet til et regnskapsmessig skille mellom de ulike delene av fylkeskommunens tannhelsevirksomhet allerede følger av EØS-avtalens statsstøtteregler som er en del av norsk rett. Lovforslaget som pålegger en plikt til å etablere atskilte regnskaper, er derfor i realiteten ingen ny oppgave for fylkeskommunen. Forslaget som tydeliggjør fylkeskommunens samfunnsoppdrag med å sørge for tjenester til voksne mot betaling i områder av fylket uten et fungerende marked, speiler også eksisterende statsstøtteregler. Det vises til at EU-kommisjonens beslutning 2012/12/EU ble en del av norsk rett i 2008. Statsstøttereglene har eksistert siden EØS-avtalen trådte i kraft i 1994 og fylkeskommunene har siden dette tidspunktet vært pliktige til å innrette virksomheten i henhold til reglene. Lovforslagene medfører samlet sett ingen vesentlige endringer i gjeldende rett. På denne bakgrunn anses det ikke aktuelt å kompensere fylkeskommunene gjennom rammetilskuddet for eventuelle merutgifter som de aktuelle tiltakene vil kunne medføre.

Kravet til atskilte regnskaper med allokering av kostnader, beregning av fortjeneste mv., vil kunne føre til merarbeid i form av tilpasninger av regnskapssystemene. Dette vil særlig være tilfelle dersom det er nødvendig med en tredeling av regnskapene. Fylkeskommunene må ta kostnadsfordelingen med i sine planer og budsjettering og innrette regnskapene etter kravene i forskriften. Forslagene vil dermed kunne medføre noe økt administrasjon, i hovedsak i forbindelse med selve etableringen av nytt regnskapssystem. Det antas å være krevende, men likevel fullt mulig for fylkeskommunene å gjennomføre tiltakene.

I tynt befolkede utkantområder hvor det er mangel på private tjenestetilbud, vil fylkeskommunen fortsatt ha anledning til å benytte offentlige midler til å subsidiere tannhelsetjenester til voksne mot betaling, forutsatt at kravene i forskriften er oppfylt. Forslagene er ikke til hinder for at fylkeskommunen fortsatt kan operere med de samme prisene i distriktene som i områder med et fungerende marked. I områder uten et fungerende marked er det opp til fylkeskommunen selv å avgjøre hvorvidt det skal gis subsidier og eventuelt fastsette størrelsen på slik subsidiering. Departementet på denne bakgrunn kan ikke se at det er grunn til å frykte et redusert offentlig tjenestetilbud for befolkningen i distriktene.

Forslagene innebærer heller ikke at fylkeskommunen avskjæres fra adgangen til å yte tjenester til voksne mot betaling i områder med et fungerende marked. Denne delen av virksomheten kan imidlertid ikke motta offentlig støtte. Det kan bety at i områder hvor det er relativt lett tilgang på behandling hos private tjenesteytere, må fylkeskommunen forsikre seg om at finansieringen av slike rent kommersielle tjenester i sin helhet dekkes opp av egenbetaling fra pasientene. Kravet til en rimelig fortjeneste kan samtidig bety økte inntekter for fylkeskommunen som følge av at pasientbetalingen må reflektere de faktiske kostnadene ved tjenesteytingen. For fylkeskommunen vil de foreslåtte kravene til regnskapsføring også bety at fylkeskommunen får reell og dokumenterbar kunnskap om kostnadene knyttet til å yte tannhelsetjenester til de lovpålagte gruppene samt kostnadene ved subsidierte tjenester i utkantområdene.

Departementet vil likevel ta sikte på å foreta en evaluering av tiltakene etter at lov- og forskriftsbestemmelsene har virket en periode, med henblikk på å vurdere eventuelle utilsiktede konsekvenser av de samlede tiltakene.