3 Vilkår for uførepensjon

3.1 Medlemskap og betydningen av tjenestetid

3.1.1 Gjeldende rett

I folketrygden er det krav om forutgående medlemstid, for å få rett til uføretrygd. Det er ikke et tilsvarende krav om forutgående tjenestetid i de private tjenestepensjonslovene. Frivillig uførepensjon i de skattefavoriserte tjenestepensjonsordningene (foretakspensjonsordninger, innskuddspensjonsordninger og pensjonsordninger etter tjenestepensjonsloven) reguleres i dag av foretakspensjonsloven kapittel 6. Det følger av foretakspensjonsloven § 6-1 første ledd at det kan fastsettes i regelverket for ordningen at det skal ytes uførepensjon til pensjonsordningens medlemmer. Retten til uførepensjon følger i tilfelle av medlemskapet i pensjonsordningen, og det er de alminnelige regler om medlemskap i pensjonsordningen som gjelder. Regler om medlemskap følger av hhv. foretakspensjonsloven kapittel 3, innskuddspensjonsloven kapittel 3 og tjenestepensjonsloven kapittel 3. Reglene om medlemskap er tilnærmet likelydende i de tre pensjonslovene og innebærer at alle arbeidstakere som har fylt 20 år, og som har en arbeidstid i foretaket som utgjør mer enn en femdel av full stilling, som hovedregel skal meldes inn i foretakets pensjonsordning fra første arbeidsdag. Det er adgang til å holde for eksempel arbeidstakere som ikke er arbeidsføre og sesongarbeidere som arbeider mindre enn en femdel av full stilling i foretaket i løpet av kalenderåret, utenfor pensjonsordningen.

Utbetaling av uførepensjon i private tjenestepensjonsordninger kommer i tillegg til den uførepensjonen som utbetales fra folketrygden og er en såkalt «nettoordning». Full uførepensjon svarer til den alderspensjonen som medlemmet ville hatt rett til ved medlemskap fram til opptjeningsalder. Full alderspensjon fastsettes (normalt) i prosent av lønn inntil 12 G med fradrag for forventet folketrygd. Uførepensjonen etter gjeldende regler er dermed avhengig av tjenestetid. Uførepensjonsordningen kan utformes med eller uten opptjening av fripoliserettigheter. Fripoliserettigheter innebærer at vedkommende arbeidstaker kan ta med seg en opptjent rett til uførepensjon tilsvarende tjenestetiden ved jobbskifte/fratreden i form av en fripolise. Arbeidsgiver kan også ha uføredekning for sine ansatte som er utformet som en risikodekning uten at arbeidstakerne tjener opp rett til uførepensjon, og derfor ikke får med seg fripoliserettigheter. Uavhengig av om det opptjenes fripoliserettigheter eller ikke, beregnes uførepensjonen på samme måte som alderspensjonen og er derfor avhengig av vedkommende arbeidstakers tjenestetid.

Figur 4.1 viser utbredelsen, målt i antall forsikrede, av uførepensjonsdekninger med og uten opptjening av fripoliserettigheter, tilknyttet pensjonsordninger etter henholdsvis lov om foretakspensjon og lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold.

Kilde: Finans Norge

I foretakspensjonsordningene har 73 prosent av de i overkant av 250 000 forsikrede uførepensjonsdekning. Av disse 73 prosent har 89 prosent tilknyttet opptjening av fripoliserettigheter. I innskuddspensjonsordningene har 42,6 prosent av i overkant av 1,1 millioner forsikrede uførepensjonsdekning, og av disse har 2,9 prosent tilknyttet opptjening av fripoliserettigheter.

I de offentlige tjenestepensjonsordningene har tjenestetiden blant annet betydning for hvor stor uførepensjon medlemmet har krav på, siden de offentlige tjenestepensjonsordninger er utformet som ordninger med tjenestetidsavkortning og med oppsatte rettigheter (tilsvarer fripoliser). Stortinget har, som nevnt ovenfor under kapittel 3, bedt Regjeringen komme tilbake til Stortinget med en utredning av om ordningen i offentlig sektor heller bør utformes som en ren risikoordning. Stortinget har i den forbindelse også gitt uttrykk for at den samme («felles») løsningen bør gjøres gjeldende i offentlig og privat sektor (Innst. 126 L (2013–2014), jf. omtale i kapittel 3.

3.1.2 Banklovkommisjonens utkast

Banklovkommisjonen har vurdert om det bør stilles krav om at medlemmet har vært medlem av pensjonsordningen i en viss periode før uføretidspunktet for å få rett til uførepensjon. Banklovkommisjonen foreslår at det ikke stilles krav om slik forutgående medlemstid. Banklovkommisjonen uttaler om dette blant annet (NOU 2013: 12 avsnitt 7.2):

«Dersom retten til uførepensjon skal følge medlemskapet i pensjonsordningen, og dermed sikre medlemmene en forutberegnelighet om at de er sikret en viss levestandard uansett uførhet til enhver tid som følge av medlemskap i pensjonsordningen, er det ikke mulig å ta inn et krav om forutgående tjenestetid i tjenestepensjonsordningen på samme måte som i folketrygden. Et slikt krav vil også kunne virke mobilitetshindrende idet arbeidstakere vil kunne oppleve at de ved arbeidsskifter får en dårligere uføredekning i en periode og at skifte av arbeid dermed skaper mer usikkerhet med hensyn til hva det nye foretakets tjenestepensjonsordning dekker. Manglende uføredekning etter arbeidsskifte vil medføre at arbeidsskiftet i seg selv vurderes som en risiko. Hensynene som her gjør seg gjeldende er ikke de samme som begrunner kravet til forutgående medlemstid i ny uføretrygd i folketrygden. Både for foretak og arbeidstakere vil det være forholdsvis uvesentlig når i tjenestetiden uførhet inntrer. Behovet for sikring og dermed begrunnelsen for at foretaket finner grunn til å etablere en uførepensjon i tjenestepensjonsordningen, er det samme uansett tidspunktet for når uførheten inntrer. Tilsvarende vil det for arbeidstakerne være viktig at de allerede fra opptak i pensjonsordningen er sikret full uførepensjon i det dette skaper forutberegnelighet og trygghet. I tillegg kommer det forhold at arbeidstakerne i samme pensjonsordning dermed sikres likebehandling uavhengig av tidspunktet for når uførhet oppstår. Banklovkommisjonen viser til at uførepensjoner generelt beregnes uavhengig av lengden av et medlems tjenestetid i foretaket på uføretidspunktet.»

I utkastet fra Banklovkommisjonen er det lagt opp til at uførepensjonsordninger i private tjenestepensjonsordninger skal utformes som en risikoordning, jf. utkastet § 9-2 annet ledd hvor det fremgår at uførepensjon fra ordningen ytes til medlemmer som «i medlemstiden» har fått inntektsevnen sin varig nedsatt. Etter utkastet fastsettes uførepensjonen som en prosentandel av det enkeltes medlems lønnsgrunnlag, jf. utkastet § 9-8 første ledd, og er ikke avhengig av tjenestetid som etter gjeldende regler.

Banklovkommisjonen har også vurdert spørsmålet om uførepensjonsordningen i tillegg skal kunne ha en ordning med opptjening av uførepensjonsrettigheter som arbeidstaker får med seg ved fratreden, jf. NOU 2013: 12 avsnitt 11.1. Banklovkommisjonen var delt i synet på om man skulle åpne for at ordningen kan suppleres med slik opptjening av uførepensjon. Representantene fra arbeidsgiversiden, Finans Norge og Pensjonskasseforeningen gikk i mot forslaget, og mente at ordningen må være et rent risikoprodukt. Flertallet gikk inn for at det åpnes for at risikoordningen kan suppleres med opptjening av pensjonsbevisrettigheter som vil dekke uførhet inntruffet etter at arbeidstakeren ikke lenger er medlem i pensjonsordningen (ved fratreden). Banklovkommisjonens utkast åpner for at arbeidsgiver skal kunne velge å supplere uførepensjonsordningen med opptjening av pensjonsbevisrettigheter (tilsvarer fripolise) i tillegg til risikoordningen. En frivillig adgang til å utforme ordningen slik, følger av lovutkastet § 9-1 fjerde ledd. Etter denne bestemmelsen kan det i regelverket for pensjonsordningen fastsettes at arbeidstakere som fratrer sin stilling i foretaket har rett til uførepensjon også ved uførhet oppstått etter at arbeidstakeren ikke lenger er medlem av pensjonsordningen. Etter Banklovkommisjonens utkast er det et vilkår at vedkommende arbeidstaker har minst tre års (forutgående) tjenestetid i foretaket, jf. utkastet § 9-1 fjerde ledd.

Nærmere regler om opptjent rett til uførepensjon følger av utkastet § 9-12. Bestemmelsen har blant annet regler om utstedelse av pensjonsbevis for opptjent rett til uførepensjon, tjenestetidsavkorting av slik uførepensjon, og om at det er inntekten på uføretidspunktet, ikke fratredelsestidspunktet, som skal legges til grunn i vurderingen av nedsatt arbeidsevne. Bestemmelsen har også regler om at det skal gjøres fradrag for opptjent rett til uførepensjon, dersom arbeidstaker blir ufør når vedkommende på uføretidspunktet er medlem i et annet foretaks uførepensjonsordning utformet som en risikoordning etter lovutkastet for øvrig. Dersom arbeidstaker er medlem i en risikoordning og har tidligere opptjente uførepensjonsrettigheter, vil vedkommende arbeidstaker i utgangspunktet både få sin tidligere opptjente uførepensjon og full uførepensjon fra dette foretakets uførepensjonsordning. Dette vil gi kunne gi svært høye kompensasjonsnivåer, og er bakgrunnen for at Banklovkommisjonen har foreslått regler om fradrag i uførepensjonen fra risikoordningen. Denne delen av utkastet må ses i sammenheng med tilsvarende bestemmelser i lovutkastet §§ 9-14 og 9-15 og omtalen nedenfor under avsnitt 4.4.

3.1.3 Høringsinstansenes syn

Finans Norge mener at lovens hovedløsning med et rent risikoprodukt er godt tilpasset ny uføretrygd. Finans Norge mener at dersom det åpnes for opptjening av rett til uførepensjon i tillegg, må gjeldende regler om fripoliseregler i foretakspensjonsloven videreføres så langt det lar seg gjøre, for eksempel ved at det stilles krav til ett års forutgående tjenestetid for fripoliserett, og ikke tre år slik Banklovkommisjonen har foreslått.

Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) støtter at en ny uførepensjonsordning i privat sektor utformes som en ren risikoordning, men mener at utkastet til regler om samordning mot tidligere opptjente rettigheter må strammes inn.

Norwegian Insurance Partner mener at utkastet er godt tilpasset markedsutviklingen ved at det er et rent risikoprodukt, og at dette kan bidra til bedre mobilitet i arbeidsmarkedet for eldre arbeidstakere.

Arbeidsgiverforeningen Spekter, Hovedorganisasjonen Virke (Virke), og Pensjonskasseforeningen mener at uførepensjonsordningen bør være et rent risikoprodukt og støtter ikke forslaget om at det skal kunne opptjenes uførepensjonsrettigheter som gir rett på uførepensjon etter at arbeidstakeren har sluttet i foretaket. Spekter og Virke viser til adgangen til å tegne fortsettelsesforsikring for den enkelte. Virkemener at uføreordningene både i privat og offentlig sektor bør utformes som rene risikoprodukter. Virke viser til at nye avtaler om uførepensjon i privat sektor i all hovedsak har vært rene risikoprodukter, og at det derfor er grunn til å tro at svært få foretak vil velge å opprette ordninger med pensjonsbevisrettigheter. Virke viser videre til at dersom lovregler åpner for dette, må pensjonsinnretningene videreføre et administrativt system for avkortning av uføreytelser for å kunne ta hensyn til eventuelle tidligere opparbeidede uførerettigheter fra fripoliser og pensjonsbevis fra tidligere arbeidsforhold. NHO støtter heller ikke en frivillig adgang til å utforme uførepensjonsordningen med pensjonsbevisopptjening. NHO viser til at en slik ordning vil være administrativt kostbart og bryte med prinsippene bak det nye produktet. NHO gir for øvrig uttrykk for tilsvarende synspunkter som Spekter, Virke og Pensjonskasseforeningen.

Private Barnehagers Landsforbund kan ikke se at det er behov for forslaget om at det kan opptjenes rett til uførepensjon ved skader og sykdom mv. som er oppstått etter at arbeidstakeren har sluttet i foretaket.

Landsorganisasjonen i Norge (LO) støtter en adgang til å ha pensjonsbevisopptjening. LO viser til at så lenge det er frivillig for arbeidsgiver å tilby sine ansatte uførepensjon, må det være mulighet for opptjening av pensjonsbevisrettigheter slik at den enkelte ikke står uten dekning dersom ny arbeidsgiver ikke har uførepensjonsordning for sine ansatte.

Unio viser til at Banklovkommisjonen ikke har hatt mandat til å utrede obligatorisk uføredekning i private tjenestepensjonsordninger, Unio mener at hele arbeidslivet burde vært omfattet av uføredekninger i tjenestepensjonsordningene og at dette burde vært regulert i lov om obligatorisk tjenestepensjon og i brede tariffbaserte ordninger. Unio og Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS) støtter at det ikke skal være tjenestetidsavkortning, og mener at det fortsatt må være mulighet for pensjonsbevisopptjening av uførepensjonsrettighter i tjenestepensjonsordningene. Unio mener også at arbeidstaker må være sikret rett til uførepensjon dersom vedkommende var medlem av ordningen da skaden oppstod, selv om arbeidsforholdet er avsluttet før uføregraden fastsettes. Telepensjonistenes Landsforbund mener det er viktig at retten til oppsatt pensjon i form av fripolise videreføres i private tjenestepensjonsordninger og støtter at adgangen til å ha slike ordninger videreføres.

Akademikerne viser til at forslaget fra Banklovkommisjonen bygger på en modell uten opptjening og at man er forsikret så lenge man er i arbeidsforholdet, og at dette skaper utfordringer for personer som er mellom ansettelsesforhold. Akademikerne mener det bør være informasjonsplikt om dette, og muligheten til å kjøpe fortsettelsesforsikring. Pensjonsordningen bør ivareta for eksempel uførhet som oppstår i ferieuttak eller andre korte opphold mellom to ansettelsesforhold.

3.1.4 Departementets vurdering

Departementet foreslår, i tråd med Banklovkommisjonens utkast, at det ikke stilles krav om forutgående medlemstid for rett til uførepensjon. Dette innebærer at det er de alminnelige reglene om medlemskap i pensjonsordningen som kommer til anvendelse, og at det avgjørende for rett til uførepensjon i denne sammenheng er om vedkommende arbeidstaker er medlem i pensjonsordningen eller ikke. Departementet viser til beskrivelsen av tjenestepensjonslovenes regler om medlemskap i omtalen av gjeldende rett.

Lovforslaget er utformet slik at uførepensjonen ytes til medlemmer som blir uføre mens de er medlem i ordningen («i medlemstiden»), ut fra fastsatt uføregrad. Departementets forslag innebærer at uførepensjonsordninger utformes som såkalte risikoordninger, slik at uførepensjonen er uavhengig av tjenestetid. Dette er i tråd med Banklovkommisjonens utkast. Formålet med uføretrygden og uførepensjonen, som er å erstatte inntektsbortfall, tilsier også at det ytes full uførepensjon uavhengig av tjenestetid. Uførepensjonen blir heller ikke koblet opp mot opptjent rett til alderspensjon. Departementet viser til lovforslaget § 8-1 annet ledd og § 8-7 første ledd.

Etter departementets vurdering taler hensynet til et enkelt regelverk i utgangspunktet for at en skattefavorisert uførepensjonsordning i privat sektor bare skal kunne utformes på én måte. Departementet legger til grunn at uførepensjonsordningen i så fall bør utformes som en ren risikoordning uten krav til tjenestetid og uten mulighet for opptjening av pensjonsbevisrettigheter for uførepensjon. Departementet viser imidlertid til at Stortinget nylig har vedtatt at de offentlige tjenestepensjonsordningene skal videreføres med opptjening etter tjenestetid og oppsatte rettigheter. Departementet har derfor fulgt opp Banklovkommisjonens utkast, som gir arbeidsgiverforetakene mulighet til å supplere risikoordningen med opptjening av pensjonsbevis for rett til uførepensjon etter fratreden. Departementet viser til lovforslaget § 8-1 fjerde ledd, jf. § 8-11. Departementet presiserer at et medlem som omfattes av en uførepensjonsordning etter lovforslaget vil få full, ikke tjenestetidsavkortet, uførepensjon fra opptak i ordningen så lenge vedkommende er medlem i ordningen (ansatt i foretak med uførepensjonsordning), uavhengig av om foretaket har valgt å supplere ordningen med opptjening av pensjonsbevisrettigheter for uførepensjon. Eventuelle opptjente pensjonsbevisrettigheter dekker uførhet som inntreffer etter medlemmet opphørte å være medlem i ordningen. Dersom Stortinget i fremtiden skulle vedta at uførepensjonsordningen i offentlig sektor legges om til en ren risikoordning uten oppsatte rettigheter, bør imidlertid spørsmålet om utforming av de private tjenestepensjonsordningene på dette punktet vurderes på nytt.

For øvrig viser departementet til at både Banklovkommisjonen og flere høringsinstanser har lagt til grunn at uførepensjonsordning med opptjening av pensjonsbevisrettigheter neppe vil få noen stor praktisk betydning fordi svært få foretak vil velge dette.

Nærmere regler om opptjent rett til uførepensjon er tatt inn i lovforslaget § 8-11 som i hovedsak svarer til Banklovkommisjonens utkast § 9-12. I lovforslaget § 8-1 fjerde ledd foreslår departementet at det skal være krav om minst tre års forutgående tjenestetid i foretaket for opptjent rett til uførepensjon etter lovforslaget § 8-11 for arbeidstakere som fratrer sin stilling i foretaket (og som er dekket ved uførhet som inntreffer etter at arbeidstakeren opphørte å være medlem i pensjonsordningen). Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens vurdering av at det bør unngås utstedelse av pensjonsbevis av mindre verdimessig betydning, og at kravet om tre års forutgående tjenestetid må ses i sammenheng med dette.

Departementet viser videre til at det er behov for enkelte særlige bestemmelser om opptjent rett til pensjon. Disse følger av lovforslaget § 8-11 annet og tredje ledd, som svarer til Banklovkommisjonens utkast. I lovforslaget § 8-11 annet ledd er det presisert at det er arbeidstakerens normale årslønn på uføretidspunktet (dvs. lønn hos den nye arbeidsgiveren) som skal legges til grunn for vurderingen av den nedsatte arbeidsevnen (uføregraden), jf. også omtale av fastlegging av inntekt før uførhet i avsnitt 3.2.4. Lovforslaget § 8-11 tredje ledd fastsetter at uførepensjonen beregnes på grunnlag av arbeidstakerens lønnsgrunnlag ved fratredelsen og avkastning tilført pensjonsbeviset fram til uføretidspunktet etter reglene om oppregulering av uførepensjon i lovforslaget § 8-10 første ledd. Uførepensjon etter lovforslaget § 8-11 skal etter departementets forslag avkortes etter forholdet mellom arbeidstakerens tjenestetid i foretaket og 40 år.

Departementet foreslår i lovforslaget § 8-11 fjerde ledd at det inntas regler om pensjonsinnretningens utstedelse av pensjonsbevis når arbeidstakeren fratrer sin stilling i foretaket, og nærmere regler om dette. Den fratrådte arbeidstakeren skal etter lovforslaget ha med seg et pensjonsbevis som sikrer rett til opptjent uførepensjon og som angir arbeidstakerens tjenestetid og normale årslønn ved fratredelsen. Pensjonsbevis skal ha administrasjonsreserve knyttet til seg. Relevante bestemmelser i loven om pensjonsbevis (§§ 6-3, 6-4 første og annet ledd og §§ 6-5 til 6-8) er foreslått gitt tilsvarende anvendelse. Departementets forslag svarer til Banklovkommisjonens utkast § 9-12 fjerde ledd.

Departementet viser for øvrig til at både tjenestepensjonsloven § 2-8 og forsikringsavtaleloven § 19-3 pålegger arbeidsgiverforetaket å orientere medlemmene om pensjonsytelsene som inngår i pensjonsordningen, og at dette blant annet innebærer at medlemmene skal få informasjon om at pensjonsordningens uføredekning er utformet som en risikodekning og i tilfelle uten opptjening av pensjonsbevisrettigheter.

Spørsmål om samordning ved utbetaling av uførepensjon både fra fripolise/pensjonsbevis og fra arbeidsgiverforetakets uførepensjonsordning er behandlet samlet nedenfor i avsnitt 4.3.

3.2 Krav til nedsatt inntektsevne og fastsettelse av uføregrad

3.2.1 Gjeldende rett

Det er et krav for å få rett til uførepensjon etter foretakspensjonsloven at medlemmets inntektsevne er redusert, jf. foretakspensjonsloven § 6-1. Regelverket for pensjonsordningen kan fastsette minstekrav til uføregrad ned til 20 prosent (men aldri høyere enn 50 prosent), jf. bestemmelsens første ledd. Etter foretakspensjonsloven § 6-1 annet ledd begynner uførepensjonen fra ordningen å løpe etter 12 måneder fra det tidspunktet inntektsevnen ble redusert (uføretidspunktet). Det følger av forarbeidene til foretakspensjonsloven (Ot.prp. nr. 47 (1998–99) avsnitt 22.6.1) at «det skal legges til grunn samme definisjon av uførhet som folketrygdloven har for personer i inntektsgivende arbeid». Dette innebærer blant annet at medlemmet bare kan regnes som ufør når inntektsevnen er varig nedsatt på grunn av sykdom, skade eller lyte.

Regler om fastsettelse av uføregrad følger av foretakspensjonsloven § 6-2. Hovedregelen er at dersom uføregraden etter folketrygden er fastsatt til 50 prosent eller mer, skal denne legges til grunn av pensjonsinnretningen. Dersom kravet til uføregrad er lavere enn det som gjelder i folketrygden, skal uføregraden fastsettes etter folketrygdens regler på den måten ordningens regelverk angir. Dersom særlige grunner taler for det, kan imidlertid uføregraden fastsettes på annen måte, jf. foretakspensjonsloven § 6-2 annet ledd. Bestemmelsen åpner bare for at det gjøres individuelle unntak, for eksempel i helt spesielle tilfeller hvor folketrygdens regler ikke passer godt og vil gi urimelige resultater for medlemmet, jf. omtale i Ot.prp. nr. 47 (1998–99) avsnitt 22.6.2.

3.2.2 Banklovkommisjonens utkast

Kravet om at medlemmet må ha fått nedsatt sin inntektsevne for å få rett til uførepensjon, videreføres i Banklovkommisjonens utkast, jf. nærmere omtale nedenfor. Banklovkommisjonen har også foreslått at det skal være et krav for å få rett til uførepensjon fra pensjonsordningen at medlemmet har gjennomgått, eller forsøkt å gjennomgå, hensiktsmessig behandling og tiltak for å bedre arbeidsevnen, jf. utkastet § 9-3 første ledd. Utkastet viser til folketrygdloven § 12-5 som har nærmere regler om slik hensiktsmessig behandling og arbeidsrettede tiltak.

Etter Banklovkommisjonens utkast § 9-2 annet ledd første punktum er det et krav at medlemmet har fått nedsatt sin inntektsevne for å få rett til uførepensjon. Det følger av utkastet § 9-1 annet ledd at uførepensjon fra tjenestepensjonsordningen kan ytes til medlemmer som har fått inntektsevnen nedsatt på grunn av skade, sykdom eller lyte «i en slik grad at medlemmet ikke kan fortsette i sin vanlige stilling» og heller ikke finne annet «høvelig» arbeid. Det er et krav at inntektsevnen må være varig nedsatt, jf. utkastet § 9-2 annet ledd og § 9-3 annet ledd. Banklovkommisjonen har i NOU 2013: 12 avsnitt 8.2 lagt til grunn at det er tilstrekkelig at nedsettelsen av inntektsevnen anses som langvarig og at det er usikkert om og eventuelt når vedkommende kan bli arbeidsfør.

Videre følger det av utkastet § 9-3 annet ledd at den nedsatte inntektsevnen må oppfylle minstekravet til nedsatt inntektsevne som er fastsatt i pensjonsordningens regelverk. Banklovkommisjonen har foreslått at minstekravet til uføregrad i en privat tjenestepensjonsordning kan settes til 20 prosent, og ikke høyere enn 50 prosent som er hovedregelen i folketrygdens uføretrygd. Banklovkommisjonens utkast er i tråd med gjeldende rett for de private tjenestepensjonsordningene og det som vil gjelde i de offentlige tjenestepensjonsordningene. Banklovkommisjonen har blant annet lagt vekt på at dersom private tjenestepensjonsordninger skal kunne sikre uførepensjonsrettigheter på nivå med offentlige tjenestepensjonsordninger, må minstekravet kunne settes til 20 prosent. Et mindretall i Banklovkommisjonen (medlemmet fra NHO) mener at en nedre grense på 20 prosent uføregrad er for lavt.

Banklovkommisjonen har i utkastet § 9-2 annet ledd annet punktum foreslått at dersom det ikke er klart om inntektsevnen er varig nedsatt, kan det ytes midlertidig uførepensjon.

Det er tatt inn en egen bestemmelse om hvordan det skal vurderes om det foreligger «nedsatt inntektsevne» i utkastet § 9-4. Banklovkommisjonen har vist til at bestemmelsen «bygger på og fremstår som en forenklet versjon» av reglene i folketrygdloven § 12-7 fjerde ledd og § 12-8 første, tredje og fjerde ledd. Etter utkastet § 9-4 første ledd skal inntekten før og etter uføretidspunktet sammenlignes for å komme frem til hvor mye medlemmets inntektsevne er nedsatt. For det tilfellet at inntektsevnen er gradvis redusert over tid, foreslår Banklovkommisjonen at det kan tas utgangspunkt i inntektsevnen før det oppstod sykdom, skade eller lyte, jf. utkastet § 9-4 annet ledd annet punktum.

Det er den normale årslønnen i full stilling i foretaket før uføretidspunktet som skal legges til grunn som «inntekt før uførhet», jf. utkastet § 9-4 tredje ledd første punktum. Inntekt etter uførhet må nødvendigvis bygge på en forutsetning om hvilken inntekt medlemmet vil kunne skaffe seg etter at vedkommende har blitt ufør. Etter utkastet § 9-4 tredje ledd annet punktum skal inntekt etter uførhet fastsettes til den inntekt som medlemmet forutsettes å kunne skaffe seg ved å utnytte sin restinntektsevne. Dette omfatter ethvert arbeid som medlemmet kan utføre. Bestemmelsen i utkastet § 9-4 tredje ledd tredje punktum fastsetter at det ved vurderingen skal legges vekt på vedkommendes alder, evner, utdanning, yrkesbakgrunn og arbeidsmuligheter på hjemstedet eller andre steder der det er rimelig at medlemmet tar arbeid. Dette er i tråd med tilsvarende bestemmelser i folketrygdloven. Inntekten (både før og etter uføretidspunktet) skal oppjusteres med senere regulering av folketrygdens grunnbeløp. Dette følger av utkastet § 9-4 fjerde ledd.

Banklovkommisjonen har for øvrig inntatt en bestemmelse om såkalt karens i sitt utkast. Ved uførhet som skyldes skade, sykdom eller lyte som arbeidstakeren kjente eller måtte kjenne til da arbeidstakeren ble medlem i pensjonsordningen, har Banklovkommisjonen foreslått at foretaket kan fastsette unntak eller særlige regler for rett til uførepensjon i pensjonsordningens regelverk. Dette gjelder for rett til uførepensjon innen to år etter at vedkommende ble tatt opp som medlem, jf. utkastet § 9-2 tredje ledd. Banklovkommisjonen har vist til at dens utkast ikke er «ment å gjøre noen endring eller begrensning i forhold til de standardvilkår som pensjonsinnretningene har operert med på dette området» (NOU 2013: 12 s. 131).

Ved beregningen av uførepensjonen fra tjenestepensjonsordningen i det enkelte tilfelle er det som hovedregel uføregraden fastsatt etter folketrygdloven som skal legges til grunn. Det er pensjonsinnretningen som fastsetter uføregraden. Banklovkommisjonen har tatt inn regler om dette i utkastet § 9-5 første ledd første punktum. Uføregraden skal tilsvare den del av inntektsevnen som anses tapt etter utkastet § 9-4, og fastsettes gradert i trinn på 5 prosent, jf. utkastet § 9-5 første ledd annet punktum. Banklovkommisjonen har i utkastet § 9-5 annet ledd foreslått at det kan ytes midlertidig uførepensjon inntil uføregraden er fastsatt.

Banklovkommisjonen har i sitt utkast foreslått at dersom et medlems inntektsevne blir ytterligere nedsatt etter at uføregraden er fastsatt, kan medlemmet kreve at det blir fastsatt ny uføregrad, jf. Banklovkommisjonens utkast § 9-6 første ledd.

Banklovkommisjonen har også foreslått at uføregraden som hovedregel ikke skal endres selv om uførepensjonen reduseres som følge av at medlemmet har inntekt som overstiger inntekt etter uførhet med tillegg av 0,4 G, jf. § 9-6 annet ledd første punktum. Imidlertid har Banklovkommisjonen i annet punktum inntatt en bestemmelse om at dersom inntektsutviklingen gir grunn til å anta at inntektsevnen hos medlemmet er vesentlig bedre enn antatt ved fastlegging av uføregraden, kan pensjonsinnretningen vurdere og eventuelt fastsette en ny og lavere uføregrad.

Dersom uføregraden blir endret som følge av bedrede inntektsmuligheter hos den forsikrede, jf. lovutkastet § 9-6 annet ledd, må uførepensjonen omberegnes ut i fra ny uføregrad. Den reduksjon av premiereserven for uførepensjonen som en omberegning gir grunnlag for, bør etter Banklovkommisjonens vurdering tilbakeføres til pensjonsinnretningens generelle avsetning til dekning av overtatt uførerisiko og inngå ved pensjonsinnretningens beregning av årets risikoresultat, jf. lovutkastet § 9-6 tredje ledd. Tilsvarende vil en eventuell økning av premiereserven som følge av økt uføregrad inngå i pensjonsinnretningens risikoresultat etter Banklovkommisjonens utkast.

3.2.3 Høringsinstansenes syn

Finans Norge støtter en nedre grense på 20 prosent og er positiv til at det er den samme grensen i offentlig og privat sektor. Norwegian Insurance Partner og Unio støtter også en videreføring av en nedre grense på 20 prosent.

Finans Norge støtter også «at pensjonsleverandørene kan nedsette uføregraden dersom lønnsinntekten viser at uføregraden i praksis er lavere enn fastsatt av NAV».

NHO mener at et minstekrav til uføregrad på 20 prosent er for lavt og at de private ordningene bør følge folketrygden og ikke sette inngangskravet for lavt. Pensjonskasseforeningen mener i likhet med NHO at en nedre grense på 20 prosent er for lavt.

Akademikerne viser til den foreslåtte karensbestemmelsen og omtalen i NOU 2013: 12 hvor det fremgår at praksis er at pensjonsinnretningene ikke påberoper seg karensbestemmelsen når medlemmet kommer direkte fra en tilsvarende pensjonsordning. Akademikerne mener at denne praksisen bør lovfestes. Akademikerne ber også om at departementet vurderer hvordan delvis uføre kan og bør håndteres mer hensiktsmessig enn i dag.

Den Norske Aktuarforening mener det er uklart om utkastet åpner for å melde ut delvis uføre dersom arbeidstaker skifter arbeidsgiver for den «friske delen» av inntektsevnen.

Finans Norge viser til at forsikringsavtaleloven inneholder bestemmelser om karens, og at utkastets bestemmelser om dette derfor er overflødige. Dersom lovforslaget skal inneholde en slik bestemmelse, bør den etter Finans Norges syn gjøres lik forsikringsavtalelovens bestemmelser.

3.2.4 Departementets vurdering

Departementet viser til at formålet med uføreytelser både fra folketrygden og fra tjenestepensjonsordninger er å erstatte inntektsbortfall som følge av uførhet. Departementet foreslår derfor at det fortsatt skal være et krav for å få rett til uførepensjon fra en privat tjenestepensjonsordning at medlemmet har fått nedsatt sin inntektsevne. Det er en forutsetning at den nedsatte inntektsevnen skyldes skade, sykdom eller lyte, jf. lovforslaget § 8-1 annet ledd, som er i samsvar med Banklovkommisjonens utkast. I likhet med Banklovkommisjonen foreslår departementet også et krav om at den nedsatte inntektsevnen må være varig og oppfylle minstekravet som er satt i pensjonsordningens regelverk. Departementet viser til lovforslaget § 8-2 første ledd.

Departementet viser til at Banklovkommisjonens utkast innebærer en videreføring av den gjeldende nedre grensen for uføregrad i private tjenestepensjonsordninger etter foretakspensjonsloven. Departementet viser også til at den samme nedre grensen er vedtatt i de offentlige tjenestepensjonsordningene. Departementet legger vekt på at det bør være mulig å ha samme krav til den nedre grensen i uførepensjonsordninger i privat sektor som i offentlig sektor. Departementet foreslår derfor at Banklovkommisjonens utkast til nedre grense for minstekrav til uføregrad følges opp. Det vises til lovforslaget § 8-2 annet ledd.

Departementet slutter seg for øvrig til Banklovkommisjonens vurdering av hva som må anses som varig, jf. Banklovkommisjonens omtale av dette i NOU 2013: 12 avsnitt 8.2. Det åpnes for at det kan ytes midlertidig uførepensjon fra pensjonsordningen i tilfeller hvor det ikke er endelig avklart om inntektsevnen er varig nedsatt, jf. lovforslaget § 8-2 første ledd annet punktum. For øvrig mener departementet at det i tråd med reglene i folketrygdloven bør stilles krav om at medlemmet har gjennomgått eller forsøkt å gjennomgå hensiktsmessig behandling og tiltak for å bedre sin arbeidsevne. Departementet viser til lovforslaget § 8-2 tredje ledd, som følger opp Banklovkommisjonens utkast.

Departementet slutter seg til at det er inntektsmulighetene før og etter uføretidspunktet (inntekt før og etter uførhet) som skal legges til grunn og sammenlignes ved vurderingen av om medlemmet har fått nedsatt sin inntektsevne. Departementet viser til lovforslaget § 8-3 første ledd. Det er som hovedregel «uføretidspunktet» som er skjæringspunktet. Dette tidspunktet er definert i lovforslaget § 8-3 annet ledd første punktum som tidspunktet da inntektsevnen ble varig nedsatt til minst det nivå som kreves etter pensjonsordningens regelverk. I henhold til lovforslaget § 8-3 annet ledd annet punktum kan det i tilfeller hvor inntektsevnen er gradvis redusert over flere år, tas utgangspunkt i inntektsevnen før skade, sykdom eller lyte oppstod.

Regler om fastsettelse av inntekt før og etter uføretidspunktet følger av lovforslaget § 8-3 tredje ledd. Inntekten både før og etter uførhet skal oppreguleres i tråd med utviklingen i folketrygdens grunnbeløp, jf. lovforslaget § 8-3 fjerde ledd. Den foreslåtte bestemmelsen skal anvendes ved vurdering av om og hvor mye medlemmets inntektsevne er nedsatt. I Banklovkommisjonens utkast skal inntekt før uførhet fastsettes til medlemmets normale årslønn i full stilling i foretaket før uføretidspunktet. Det vil med Banklovkommisjonens utkast bli forskjell mellom privat og offentlig tjenestepensjon i slike tilfeller, siden inntekt før uførhet settes til normal årsinntekt i faktisk stilling i offentlige tjenestepensjonsordninger. Departementet foreslår derfor at det er medlemmets normale (faktiske) årslønn i det aktuelle foretaket før uføretidspunktet som legges til grunn som inntekt før uførhet.

Inntekt etter uførhet skal etter forslaget fastsettes til den inntekt vedkommende medlem vil kunne skaffe seg ved å utnytte restarbeidsevnen sin. Inntektsmuligheter fra ethvert arbeid skal legges til grunn. I likhet med i folketrygden skal det ved vurderingen av hvilke inntektsmuligheter medlemmet har, legges vekt på alder, evner, utdanning, yrkesbakgrunn og arbeidsmuligheter på hjemstedet eller andre steder det er rimelig at medlemmet tar arbeid.

Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens utkast til regler om fastsettelse av uføregrad. Departementet er enig i at hovedregelen bør være at uføregrad fastsatt etter folketrygdloven skal legges til grunn. Som det fremgår av lovforslaget § 8-2 annet ledd kan minstekravet til uførhet i tjenestepensjonsordningen settes til 20 prosent, som er lavere enn minstekravet etter folketrygdloven. Det er derfor ikke alle tilfeller hvor det er fastsatt uføregrad etter folketrygdloven. I så fall skal uføregraden som hovedregel fastsettes etter reglene i folketrygdloven, ved en vurdering av hvor mye inntektsevnen er nedsatt, jf. lovforslaget § 8-4. Departementet viser til lovforslaget § 8-4 om fastsettelse og endring av uføregrad, som følger opp Banklovkommisjonens utkast med noen redaksjonelle endringer.

Departementet slutter seg videre til at medlemmet kan kreve at det fastsettes en ny uføregrad i tråd med den nedsatte inntektsevnen dersom inntektsevnen blir ytterligere nedsatt etter at uføregraden er satt. Det vises til lovforslaget § 8-4 fjerde ledd. Nytt i forhold til gjeldende rett er at det ikke skal fastsettes ny uføregrad selv om uførepensjonen reduseres som følge av arbeidsinntekt, jf. lovforslaget § 8-4 andre ledd. Dette er i tråd med den nye uføretrygden i folketrygden, og er nærmere omtalt nedenfor i avsnitt 4.5.

Banklovkommisjonen har også foreslått regler om hvordan endringer i uføregraden skal håndteres i pensjonsinnretningenes risikoresultat. Departementet slutter seg til at det ved endring av uføregrad skal foretas omregning av premiereserven i henhold til forsikringsvirksomhetsloven § 9-16 femte ledd, og at endringen skal inngå ved beregningen av årets risikoresultat. Departementet viser til lovforslaget § 8-4 fjerde ledd.

Etter departementets vurdering er reglene om karensperiode i forsikringsavtaleloven § 19-10 tilstrekkelige, og det er ikke nødvendig å innta tilsvarende regler i lovforslaget her. Med hjemmel i forsikringsavtaleloven § 19-10 kan det i kollektiv livsforsikring avtales at selskapet ikke svarer for arbeidsuførhet som inntrer innen to år etter at selskapets ansvar begynte å løpe, dersom arbeidsuførheten skyldes sykdom, skade eller lyte som medlemmet hadde på tidspunktet ansvaret begynte å løpe og som det må antas at medlemmet kjente til. Departementet har derfor ikke foreslått å følge opp Banklovkommisjonens utkast til karensbestemmelse.

Departementet viser for øvrig til Aktuarforeningens høringsmerknad om utmelding av delvis uføre medlemmer fra en pensjonsordning. En endring av gjeldende regler og praksis for å regulere utmelding av delvis uføre medlemmer fra en pensjonsordning, vil berøre flere lover og reiser en rekke spørsmål. En eventuell endring av gjeldende regler og praksis bør derfor underlegges en bredere vurdering for å sikre konsistente og fleksible regler og et fortsatt godt vern av uføre medlemmer.