4 Beregning og utbetaling av uførepensjon

4.1 Lønnsgrunnlag

4.1.1 Gjeldende rett

Foretakspensjonsloven § 6-3 første ledd fastsetter at det er medlemmets lønn på uføretidspunktet som skal legges til grunn ved beregning av uførepensjonen. Medlemmets lønn fastsettes etter samme regler som ved beregning av alderspensjon. Reglene følger av foretakspensjonsloven § 5-4. Hovedregelen er at medlemmets lønn svarer til den lønn som medlemmet mottar fra foretaket, men det er adgang til å fastsette at det skal ses bort fra blant annet overtidsgodtgjørelse og andre varierende tillegg. Etter gjeldende regler er det også adgang til å legge til grunn et gjennomsnitt av siste tre års lønn, eventuelt bare siste års lønn, jf. foretakspensjonsloven § 5-4 annet ledd bokstav b.

Foretakspensjonsloven § 5-7 første ledd slår fast at lønn over 12 G ikke skal medregnes i lønnsgrunnlaget. Loven har ikke særlige regler for fastsettelse av lønnen ved deltidsarbeid, men det følger av § 5-7 annet ledd at de maksimale grensene for ytelsene i slike tilfeller skal utgjøre en «forholdsmessig» del av den grensen som ville gjelde dersom medlemmet hadde hatt fulltidsstilling.

4.1.2 Banklovkommisjonens utkast

Hovedregelen i Banklovkommisjonens lovutkast § 9-7 første ledd er at uførepensjonen skal beregnes ut fra medlemmets lønnsgrunnlag på uføretidspunktet. Banklovkommisjonen vurderer at det er en fordel om man kan bygge på samme beregningsgrunnlag for alle ytelser i en tjenestepensjonsordning. Dette begrunnes blant annet med enkelhet i rapportering av lønn fra foretaket til pensjonsinnretningene og forutsigbarhet om ytelsenes størrelse. Det er derfor tatt inn en henvisning til tjenestepensjonsloven § 4-3 om beregningsgrunnlag. Det er også understreket at lønn over 12 G ikke skal medregnes i lønnsgrunnlaget. Ved deltidsstilling skal lønnsgrunnlaget beregnes som om vedkommende hadde vært i full stilling og reduseres i tråd med stillingsandelen.

Banklovkommisjonen har vurdert om det også bør være adgang til å benytte et beregningsgrunnlag som er basert på lønn i et tidligere år eller gjennomsnittlig lønn over flere år for å ta hensyn til tilfeller hvor inntektsevnen gradvis svekkes over flere år. Banklovkommisjonen mener eventuelle vanskeligheter dette kan ha for premieberegningen bør kunne løses ved at foretaket informerer pensjonsinnretningen når arbeidstaker får en lønnsreduksjon som følge av helseforhold, og om hvilket lønnsgrunnlag som skal legges til grunn ved beregningen av uførepensjon dersom medlemmet senere blir ufør, jf. lovutkastet § 9-7 annet ledd.

4.1.3 Høringsinstansenes syn

Finanstilsynet bemerker at bestemmelsen om forhåndsunderretning til pensjonsinnretningen dersom det skal benyttes et annet (høyere) lønnsgrunnlag enn lønnen på uføretidspunktet innebærer at det må fastsettes objektive regler for slik rapportering som gjelder for samtlige ansatte.

YS viser til at Banklovkommsjonens utkast til lovregler om beregningsgrunnlag fraviker de tilsvarende reglene i folketrygden. YS har forståelse for behovet for objektive premieberegningskriterier, men mener det er uheldig dersom reglene på dette punktet fører til at for eksempel ansatte som trapper ned til enklere og lavere betalt arbeid for å unngå uførhet skal få et lavere beregningsgrunnlag for uførepensjon.

4.1.4 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til Banklovkommisjonen forslag om at beregningsgrunnlaget for uførepensjon skal være det samme som for alderspensjon, jf. tjenestepensjonsloven § 4-3. Det innebærer at det er medlemmets lønn fra arbeidsgiver i løpet av året som legges til grunn og at det gis adgang til å se bort fra midlertidige tillegg mv. Videre er departementet enig med Banklovkommisjonen i at adgangen til å medregne inntekt opp til 12 G i beregningsgrunnlaget for uførepensjon bør videreføres, men at det også bør være adgang for det enkelte foretak til å fastsette en lavere øvre grense for hvilken lønn som skal regnes med. Også i offentlige tjenestepensjonsordninger medregnes lønn inntil 12 G i grunnlaget for beregning av uførepensjonen. Det vises til lovforslaget § 8-5 første ledd.

I tilfeller hvor inntektsevnen gradvis svekkes over tid før uførhet fastslås, kan det være behov for å ta hensyn til lønnen før skaden eller lyten oppsto for å kunne gi arbeidstakerne en tilstrekkelig forsikring mot inntektsbortfall som følge av uførhet. Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens utkast, som gir adgang til å benytte lønnen før skaden eller lyten oppsto som beregningsgrunnlag, så fremt pensjonsinnretningen holdes underrettet i tilstrekkelig grad til å kunne beregne forsikringsmessig riktig premie, jf. lovforslaget § 8-5 annet ledd.

4.2 Maksimalrammer for uførepensjonsytelser, barnetillegg mv.

4.2.1 Gjeldende rett

Etter foretakspensjonsloven § 6-3 første ledd skal uførepensjonen svare til «den alderspensjon medlemmet ville ha rett til etter regelverket dersom lønnen på tidspunktet for uførheten og den tjenestetid som følger av § 4-3 tredje ledd legges til grunn». Tjenestetiden er summen av tiden fra opptak i ordningen og tiden som gjenstår til opptjeningsalderen i pensjonsordningen, normalt 67 år. Videre gjelder bestemmelsene i §§ 5-2 til 5-9 om alderspensjon tilsvarende så langt de passer for uførepensjon. Dette innebærer at maksimalrammene for uførepensjonen er de samme som for alderspensjon. Ifølge foretakspensjonsloven § 5-7 kan alderspensjonen inkludert beregnet folketrygd ikke overstige 100 prosent av lønn inntil 6 G og 70 prosent av lønn mellom 6 og 12 G.

Foretakspensjonsloven § 6-3 annet ledd sier at dersom ordningen har et lavere minstekrav til uføregrad enn 50 prosent, kan det utbetales et tillegg til uførepensjonsytelsene for å kompensere for at folketrygden ikke gir noen dekning for uføregrader under 50 prosent.

Ifølge foretakspensjonsloven § 6-3 tredje ledd kan det utbetales et barnetillegg for barn som medlemmet forsørger eller plikter å forsørge og som ikke har fylt 21 år. I henhold til praksis har barnetillegget vært på 10 prosent av uførepensjonen for hvert barn, og som regel uten begrensninger på antall barn.

4.2.2 Banklovkommisjonens utkast

Banklovkommisjonen foreslår at maksimalrammene for nivået på uførepensjonsytelser skal bestå av en flat prosentsats for all lønn inntil 12 G, med mulighet for et tillegg på inntil 66 prosent av lønn fra 6 G og inntil 12 G for å kompensere for at folketrygden ikke gir dekning for den delen av lønnen som overstiger 6 G. Videre foreslår Banklovkommisjonen et krav om at alle medlemmer må sikres et visst, men ikke tallfestet i lovutkastet, nivå på uførepensjonen før foretaket eventuelt kan benytte seg av muligheten til et tillegg på inntil 66 prosent for lønn over 6 G. Formålet er å sikre forholdsmessighet i uførepensjonsytelsene fra tjenestepensjonsordningen mellom høyt- og lavtlønnede. Banklovkommisjonen uttaler i denne sammenhengen:

«Etter Banklovkommisjonens vurdering bør ikke grunnprosenten i en privat tjenestepensjonsordning ligge lavere enn 3 prosent for at tilleggsprosenten skal kunne settes til 66 prosent før lønn mellom 6 og 12 G, og forholdet mellom prosentsatsene i normale tilfelle ikke skal anses som uforholdsmessig. Særlige forhold i enkelte tilfeller kan imidlertid tilsi en annen vurdering i det konkrete tilfellet.»

Banklovkommisjonen har i utredningens avsnitt 9.2 og 9.3 foretatt beregninger av kompensasjonsgrader før og etter skatt ved ulike maksimalnivåer på ytelsene. Banklovkommisjonen viser til at fastleggingen av maksimalrammer blant annet må avveie hensynet til at personer som blir uføre skal kunne få en rimelig kompensasjon for inntektsbortfallet mot hensynet til at det skal lønne seg å være i arbeid framfor å være ufør. Det vises også til at nye skatteregler kan føre til lavere kompensasjonsgrader fra uføretrygd fra folketrygden, og at det kan være grunn til å kompensere dette gjennom rammen for uførepensjon fra private tjenestepensjonsordninger. Banklovkommisjonens flertall uttaler:

«…et rimelig nivå på maksimalrammen for uførepensjon i prosent av lønn i området 0 til 12 G, vil være 10 prosent. Selv om dette gir en samlet kompensasjonsgrad på 76 prosent for uføretrygd og maksimal uførepensjon for lønn inntil 6 G, vil uførepensjonen likevel utgjøre et beløpsmessig relativt beskjedent beløp. Dersom uførepensjonen skal kunne medføre en reell inntektsvekst for den uføre ut over uføretrygd er det derfor rimelig at rammen settes til 10 prosent.»

Flertallet legger til:

«…myndighetenes valg av maksimalrammer både hva gjelder grunnprosent for lønn inntil 12 G og tilleggsprosent for lønn mellom 6 og 12 G, vil måtte skje ut fra en samlet vurdering der det også vektlegges hva som blir den endelige konklusjon i forhold til utformingen av framtidig uførepensjon i lov om Statens pensjonskasse…»

Det vises til Banklovkommisjonens lovutkast § 9-8 første og annet ledd.

På grunnlag av at det i private tjenestepensjonsordninger hittil har vært vanlig å yte barnetillegg i tjenestepensjonsordninger som omfatter uførepensjon, mener Banklovkommisjonen at det skal sterke argumenter til for ikke å legge inn en mulighet for slikt tillegg til uførepensjonen i reglene for ny uførepensjon.

Banklovkommisjonen har i lovutkastet § 9-8 tredje ledd foreslått at arbeidsgiverforetaket kan fastsette at det skal ytes barnetillegg på inntil en tidel av G per barn, men ikke mer enn totalt to tideler av G per år. Fordi foreldre etter barneloven kan ha forsørgelsesbyrde for barn inntil de fyller 21 år, for eksempel dersom de er under utdanning, foreslår Banklovkommisjonen at barnetillegget skal kunne løpe inntil barnet er fylt 21 år.

Et mindretall (medlemmet Andreassen) i Banklovkommisjonen mener at de kompensasjonsgradene som flertallet legger opp til ikke er i tråd med arbeidslinjen. Det vises blant annet til at kompensasjonsgraden i noen tilfeller kan komme over 100 prosent av inntekt før uførhet. Hovedgrepet før å motvirke dette er, ifølge dette mindretallet, å redusere den generelle prosentsatsen for lønn inntil 12 G, men noe kan også oppnås ved å redusere rammen for barnetillegg.

Et annet mindretall (medlemmene Juliussen og Mildal) anfører samme argumenter og viser til at en generell ramme på 3 prosent av inntekt inntil 12 G er tilstrekkelig til å kompensere for redusert uførepensjon fra folketrygden som følge av nye skatteregler. Dette mindretallet mener også at adgangen til barnetillegg og fribeløpet for arbeidsinntekt bør fjernes. I tillegg bør det vurderes å sette et generelt tak på hva samlet ytelse kan utgjøre.

Banklovkommisjonen har også foreslått at uførepensjon fra den private tjenestepensjonsordningen skal kompensere for manglende uførepensjon dersom det i den private tjenestepensjonsordningen er fastsatt lavere krav til uføregrad enn det som gjelder i folketrygden, jf. lovutkastet § 9-8 fjerde ledd.

4.2.3 Høringsinstansenes syn

Akademikerne støtter de foreslåtte maksimalrammene for uførepensjonsytelsene, og særlig rammene for lønn over 6 G og muligheten til å kunne få tilsvarende ytelser som i offentlig sektor. Også Telepensjonistenes Landsforbund, Unio og YS uttrykker støtte til flertallets forslag til maksimalrammer for ytelsene. Unio viser videre til at «selv om lovteksten kun nevner prosent av lønn, åpner forarbeidene for at kompensasjonen også kan gis som et kronebeløp eller en kombinasjon av prosent og kronebeløp».

Arbeidsgiverforeningen Spekter,Hovedorganisasjonen Virke og Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) støtter ikke utkastet til maksimalramme, fordi den kan føre til kompensasjonsgrader på 80–90 prosent og i noen tilfeller over 100 prosent. Rammen støtter dermed ikke opp om arbeidslinjen. NHO mener flertallets utkast til maksimalramme på 10 prosent av all lønn inntil 12 G må reduseres kraftig, og viser til at redusert uførepensjon som følge av endrede skatteregler for de fleste kan kompenseres med et nivå på rundt 3 prosent. Videre viser NHO til at det i 2010 ble innført en bestemmelse om fradrag i uførepensjonen fra privat tjenestepensjon dersom summen av beregnede arbeidsavklaringspenger og uførepensjon utgjør mer enn 70 prosent av lønn, dette for å motvirke utilsiktet høy samlet kompensasjon. NHO mener samme argumentasjon bør gjelde for ny uføretrygd og nye private tjenestepensjonsordninger.

NHO mener primært at uførepensjon fra tjenestepensjonsordningen ikke skal kunne dekke opp for at det ikke ytes folketrygd for uføregrader under 50 prosent. Sekundært mener NHO at det bør være valgfritt for foretaket.

NHO mener det bør vurderes å innføre et tak på hvor store samlede ytelser fra tjenestepensjon (inklusive tidligere opptjente rettigheter) og folketrygd som kan utbetales.

Finans Norge støtter ikke at det skal være krav om at ordningen skal dekke opp for manglende uførepensjon fra folketrygden i de tilfeller minstekravet til uføregrad er lavere i tjenestepensjonsordningen enn i folketrygden. Finans Norge mener dette kan føre til at foretak ikke vil ha ordninger med laveste uføregrad lavere enn 50 prosent, og foreslår derfor at det skal være valgfrihet om hvorvidt ordningen skal gi slik kompensasjon. Også Norwegian Insurance Partner og Den Norske Aktuarforeningen mener det bør være valgfrihet, og viser til at en slik ytelse ikke er forsikringsbar og derfor vil medføre uforutsigbare kostnader for foretaket.

Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon mener det bør være obligatorisk for arbeidsgiver å ha uføredekning for sine ansatte med en ytelse på minimum fem prosent.

Landsorganisasjonen i Norge (LO) støtter Banklovkommisjonens utkast til krav om forholdmessighet mellom ytelser for inntekt over og under 6 G og mener maksimalsatsen for all inntekt inntil 12 G må utnyttes fullt ut før en kan ha maksimalytelser for lønn over 6 G. LO mener videre at utformingen med en flat prosentsats, ikke et fast kronebeløp, innebærer behov for høyere prosentsats for å få like gode ytelser for lave lønninger som i offentlige tjenestepensjonsordninger. En eventuell innstramming i maksimalrammene må ikke gå på bekostning av ordningens sosiale profil.

Norwegian Insurance Partner (NIP) skriver følgende om maksimalgrensene for uføreytelser:

«Et kompensasjonsnivå på 76 prosent er etter NIPs syn relativt høyt, selv om uføretrygd og uførepensjon skal beskattes som lønnsinntekt. Vi forventer imidlertid (med stor sannsynlighet) at relativt få foretak vil opprette uførepensjonsordning med et pensjonsnivå som overstiger 70 prosent. De relativt få foretak som kan ha et ønske om å sikre en høyere kompensasjonsgrad, vil ha muligheter for det i henhold til lovforslaget. NIP støtter derfor forslaget med den angitte maksimale grunnprosent og tilleggsprosent.»

NIP mener videre det bør gis klare retningslinjer for beregningen av forholdsmessighet mellom den generelle prosentsatsen for all lønn inntil 12 G og prosentsatsen for lønn over 6 G.

Pensjonskasseforeningen viser til at det kan være et problem at for høye uføreytelser ikke bygger opp under arbeidslinjen. Når det gjelder lave lønnsnivåer vises det til at det er en avveining mot at ytelsen må forutsettes å skulle dekke et «eksistensminimum». Pensjonskasseforeningen mener imidlertid at det kan stilles spørsmål ved om det bør åpnes for samme høye kompensasjonsgrader for inntekter helt opp til 12 G, og viser til at offentlige tjenestepensjonsordninger gir en samlet kompensasjon på om lag 72 prosent av lønn mellom 6 og 12 G, mens Banklovkommisjonen har foreslått maksimalt 76 prosent for slik lønn. Pensjonskasseforeningen foreslår at maksimalsatsen for tillegg for lønnsgrunnlag mellom 6 og 12 G i hvert fall reduseres fra 66 prosent til 62 prosent.

Akademikerne, LO, Telepensjonistenes Landsforbund, Unio og YS mener maksimalrammene for barnetillegg bør utformes på samme måte som i offentlige tjenestepensjonsordninger. LO mener dessuten at barnetillegget må holdes utenfor beregningsregler for maksimalgrenser for samlet uførepensjon.

Arbeidsgiverforeningen Spekter og NHO støtter ikke adgangen til å ha et barnetillegg fordi det medvirker til for høye samlede ytelser. Videre påpekes det at utkastets regler om utbetaling fram til barnet er fylt 21 år avviker fra reglene i folketrygd og offentlig tjenestepensjon, der barnetillegget opphører når barnet fyller 18 år. Disse høringsinstansene viser også til at regjeringen har varslet en gjennomgang av barnetillegget i folketrygden. Også Pensjonskasseforeningen mener barnetillegget bør opphøre når barnet fyller 18 år.

Hovedorganisasjonen Virke mener reglene om barnetillegg bør strammes inn for å få ned den samlede maksimale kompensasjonsgraden.

Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon mener det bør være obligatorisk å ha en uførepensjonsordning som inkluderer barnetillegg, og at barnetillegget utformes som i offentlig tjenestepensjon.

Norwegian Insurance Partner støtter Banklovkommisjonens utkast til regler om barnetillegg, men viser til at reglene for mange, spesielt med middels og høye inntekter, vil være en innstramming sammenlignet med dagens regler.

Den Norske Aktuarforening viser til at Banklovkommisjonens utkast § 9-8 fjerde ledd legger opp til at ordningen «skal» dekke manglende rett til uføretrygd fra folketrygden. Dette er valgfritt etter foretakspensjonslovens regler. Aktuarforeningen mener at utkastet fra Banklovkommisjonen innebærer at ordningen blir en bruttopensjon, og at dette ikke kan være hensikten. NHO gir uttrykk for tilsvarende synspunkter.

4.2.4 Departementets vurdering

Etter de gjeldende reglene i foretakspensjonsloven skal uførepensjonen svare til den alderspensjonen medlemmet ville hatt rett til etter pensjonsordningens regelverk dersom lønnen på tidspunktet for uførheten og tjenestetiden legges til grunn. De maksimale rammene for alderspensjon fra foretakspensjonsordninger er 100 prosent av lønn opp til 6 G og 70 prosent for lønn mellom 6 og 12 G.

Uføretrygden i folketrygden dekker 66 prosent av lønn opp til 6 G, og ikke noe for lønn over dette. Banklovkommisjonen foreslår i sitt utkast en videreføring av gjeldende rett, ved at det åpnes for at den private tjenestepensjonsordningen kan dekke opp for at det ikke utbetales uføretrygd for den delen av lønnen som overstiger 6 G. Departementet er enig med Banklovkommisjonen i at adgangen til å gi kompensasjon for lønn opp til 12 G bør videreføres. I de offentlige tjenestepensjonsordningene legges også lønn opp til 12 G til grunn. Høringsinstansene har ikke hatt innvendinger til utkastet på dette punktet. Departementet slutter seg også til at det bør være valgfritt for foretaket hvilken øvre grense inntil 12 G det vil benytte.

Videre mener departementet at det også bør være adgang til å dekke opp for manglende uføretrygd fra folketrygden i de tilfellene hvor uføregraden i den private uførepensjonsordningen er lavere enn inngangsvilkåret i folketrygden. Det er arbeidsgiverforetaket som fastsetter minstekravet til uføregrad innenfor lovforslagets yttergrenser, det vil si i intervallet 20 til 50 prosent, og som fastlegger ytelsesnivået i den enkelte uførepensjonsordning. Det bør derfor etter departementets vurdering ikke være plikt for arbeidsgiverforetaket til å fastsette at tjenestepensjonsordningen skal dekke opp for manglende uføretrygd fra folketrygden i tilfeller med lavere minstekrav til uførhet enn i folketrygden. Dette vil bidra til fleksibilitet for arbeidsgivere til å tilpasse uførepensjonsordningene til sin kostnadsevne.

Et sentralt spørsmål er hvilke maksimale dekningsnivåer som skal tillates for henholdsvis all inntekt inntil 12 G og for inntekt mellom 6 og 12 G der folketrygden ikke gir dekning. Departemente viser til at det her er snakk om rammer for hvordan den enkelte bedrift kan utforme sin uføredekning innenfor de skattefavoriserte ordningene. Videre viser departementet til at de aktuelle ordningene er underlagt et annet skattemessig regime enn andre forsikringsordninger, og at det derfor også må tas hensyn til eventuelle provenyeffekter av forslaget.

Maksimalrammene må avveie hensynet til at personer som blir uføre skal få en rimelig forsikring og kompensasjon for inntektsbortfallet, mot hensynet til at det skal lønne seg å være i arbeid dersom en har mulighet. Forsikringshensynet taler i utgangspunktet for at at kompensasjonen bør være nær inntekten før uførhet. Folketrygden gir alle en kompensasjon for inntektsbortfall ved uførhet på 66 prosent av inntekt inntil 6 G. Dersom optimalt forsikringsnivå for den enkelte er høyere enn dette, kunne man i utgangspunktet tenkt seg at ytterligere dekning blir handlet i det private, individuelle forsikringsmarkedet. I privat forsikring, der tilbyderne ikke fullt ut kan prise risikoen riktig, for eksempel på grunn av informasjonsasymmetri eller regulatoriske forhold, kan problemet med skjevt utvalg oppstå, og personer kan stå igjen med et annet forsikringsnivå enn de ønsker. Kollektiv forsikring kan bøte på denne utfordringen.

Dersom kriteriene for å få uførepensjon ikke er tilstrekkelig objektivt målbare og kontrollerbare, slik at personer kan få uførepensjon uten å oppfylle vilkårene, er det imidlertid rimelig å anta at det er en sammenheng mellom kompensasjonsnivået på uførepensjonen og antallet mottakere av uførepensjon. For å motvirke insentiver til å søke å få utbetalt uførepensjon i stedet for å arbeide, bør uførepensjonen være lavere enn lønnen før uførheten inntreffer. Det er imidlertid ikke gitt hvilken kompensasjonsgrad som gir en optimal avveiing av hensynene.

Departementet mener at både den enkeltes behov for uførepensjon som forsikring mot inntektsbortfall og insentivene til arbeid, må antas å være uavhengig av om en arbeider i offentlig eller privat sektor. Departementet har også sett hen til kompensasjonsnivået for uførepensjon i de offentlige tjenestepensjonsordningene ved vurderingen av maksimalrammer. I offentlig tjenestepensjon er kompensasjonen satt til 3 prosent av pensjonsgrunnlaget opp til 12 G, pluss et kronetillegg på 0,25 G, men slik at kronetillegget ikke kan være høyere enn 6 prosent av pensjonsgrunnlaget. I tillegg gis det 66 prosent av pensjonsgrunnlag mellom 6 og 12 G for å dekke opp for manglende folketrygd i dette lønnsintervallet. Innretningen med kombinasjon av en prosentsats og et kronetillegg innebærer en degressiv profil på kompensasjonen. Banklovkommisjonens flertall har som nevnt foreslått noe videre rammer for private uførepensjonsordninger enn det fastlagte nivået i offentlige ordninger, mens mindretallet i Banklovkommisjonen mener flertallets utkast til ramme er for vid.

Departementet mener det bør være mulig å utforme uførepensjonsordninger i privat sektor slik at de gir samme ytelsesnivå som i offentlig tjenestepensjon. På den annen side mener departementet det ikke er gode grunner til å åpne for høyere uførepensjonsytelser i privat sektor enn hva tilfellet er i offentlig sektor. Departementet foreslår derfor i lovforslaget § 8-6 første leddat maksimalrammen for uførepensjonsytelser fra privat tjenestepensjon skal være lik det fastlagte nivået på uførepensjonen i offentlig sektor. Maksimalrammen blir følgelig summen av et kronebeløp på 25 prosent av G begrenset oppad til 6 prosent av de enkelte medlemmenes lønnsgrunnlag, og 3 prosent av de enkelte medlemmenes lønnsgrunnlag. Dette gir i praksis en ramme for kompensasjonsgraden fra tjenestepensjonsordningen på 9 prosent for lønn inntil 4,1 G og deretter avtagende opp til i underkant av 5,1 prosent for lønn på 12 G. Videre foreslår departementet å uttrykke eksplisitt i lovteksten at uførepensjonen også kan fastsettes som bare et fast kronebeløp. Lovforslaget åpner dermed for at private foretak kan utforme ytelsesnivået likt som i de offentlige ordningene. Rammene for uførepensjonsdekningene vil med dette forslaget bli strammere enn hva som er mulig etter foretakspensjonsloven i dag.

Departementet foreslår i tillegg at det åpnes for at uførepensjonen kan dekke inntil 66 prosent av lønn fra 6 til 12 G for å dekke opp for manglende folketrygd i dette lønnsintervallet, samt at ordningen kan kompensere for manglende uføretrygd ved lavere uføregrad enn minstekravet i folketrygden.

Departementet viser til at det i gjeldende uførepensjonsordninger etter foretakspensjonsloven er en frivillig adgang til å ha barnetillegg til uførepensjonsytelsene, og er enig med Banklovkommisjonen i at det skal sterke grunner til for å fjerne denne adgangen fra de skattefavoriserte kollektive uførepensjonsordningene i privat sektor. Departementet viser videre til at det også er barnetillegg til uføretrygd fra folketrygden og til uførepensjonen fra offentlige tjenestepensjonsordninger.

Imidlertid er uførepensjonen ment å være en forsikring mot tapt inntektsevne. Inntekt og inntektsevne er i utgangspunktet uavhengig av om den forsikrede har forsørgelsesbyrde for barn. Departementet viser til at Banklovkommisjonens utkast innebærer en innstramming i nivå sammenlignet med gjeldende rett, og at utkastet til barnetillegg også er lavere enn i de offentlige ordningene. Utformingen med maksimalgrenser for barnetillegg som en andel av folketrygdens grunnbeløp og ikke som en prosent av lønnsgrunnlaget bidrar til at lavtlønnede får en relativt høyere kompensasjon enn høytlønnede. Kompensasjonsgraden blir følgelig høyest på inntektsnivåer hvor kompensasjonen målt i kroner likevel er relativt moderat.

Banklovkommisjonen foreslår også å videreføre adgangen til å yte barnetillegg fram til barnet er fylt 21 år, selv om folketrygden og offentlige ordninger setter grensen ved fylte 18 år. Departementet mener at innstrammingen av nivået på barnetillegg sammenlignet med praksis i gjeldende private uførepensjonsordninger og sammenlignet med det fastlagte nivået i offentlige tjenestepensjonsordninger, sammen med videreføring av aldersgrensen på 21 år, gir en balansert ramme for barnetillegg. Departementet slutter seg etter dette til Banklovkommisjonens utkast til regler om barnetillegg, jf. lovforslaget § 8-6 tredje ledd. Departementet viser til at barnetillegg etter lovforslaget ikke er en pliktig del av en eventuell uføredekning i arbeidsgiverforetakets tjenestepensjonsordning.

Departementet viser også til LOs høringsuttalelse hvor det framgår at «LO mener […] barnetillegget må holdes utenfor beregningsregler for maksimalgrenser for samlet uførepensjon». Departementet presiserer at eventuelle barnetillegg kan komme i tillegg til maksimalrammene etter lovforslaget § 8-6 første ledd.

Enkelte høringsinstanser har anført at man må se på det samlede kompensasjonsnivået, og eventuelt vurdere et tak for samlede ytelser fra tjenestepensjonsordningen og folketrygden. Departementet viser til at et tak på samlede ytelser vil kunne motvirke hensikten med de ulike delytelsene. For eksempel gir det liten mening med et fribeløp for arbeidsinntekt dersom uførepensjonsmottakeren uansett får avkortet uførepensjonen på grunn av et tak på samlede ytelser. Videre viser departementet til at et slikt tak krever samordning av ytelsene fra tjenestepensjonsordningen og folketrygden, noe som vil komplisere regelverket. I tillegg vil det normalt være brukt ulike lønnsgrunnlag for uførepensjonen i de to ordningene, og det er dermed ikke klart hvilken lønn et slikt tak skulle forholde seg til. Departementet viser også til drøftelsen av tilsvarende spørsmål i forbindelse med forslag om ny uførepensjon i offentlig sektor i Prop. 202 L (2012–2013).

Som nevnt ovenfor vil uførepensjonsordninger etter lovforslaget her være skattefavorisert. Videre er det lagt til grunn at endringene i private tjenestepensjonsordninger som følge av tilpasningen til ny folketrygd skal være om lag provenynøytral for det offentlige. Hvordan innføring av et uførepensjonsprodukt etter lovforslaget påvirker skatteprovenyet avhenger i stor grad av hvordan arbeidsgiverforetakene innretter seg, herunder blant annet hvor mange foretak som velger å opprette en uførepensjonsordning etter regelverket og hvilket nivå de vil velge både for minstekrav til uføregrad for rett til uførepensjon, uførepensjonens størrelse og om medlemmene skal gis rett til opptjent pensjon ved fratreden i foretaket.

I tillegg viser departementet til at beskatningen av uføreytelser legges om slik at ytelsene beskattes som inntekt og ikke som pensjon. Uføretrygden vil videre ifølge Banklovkommisjonens utredning dekke en større andel av de samlede uførepensjonsytelsene for lønn inntil 6 G og for denne delen av lønnsgrunnlaget vil dermed kostnadene for private tjenestepensjonsordninger bli redusert. Dette vil formodentlig redusere inntektsfradragene sammenlignet med i dag.

Departementet viser videre til at rammene for uførepensjonsytelser (før skatt) etter foretakspensjonsloven er en del videre enn hva det legges opp til etter lovforslaget her. Departementet antar etter dette at lovforslaget ikke vil ha negative effekter på skatteprovenyet.

4.3 Beregning av uførepensjon. Samordning med tidligere opptjente uførepensjonsrettigheter

4.3.1 Gjeldende rett

Uførepensjonens og alderspensjonens størrelse fastsettes i den enkelte pensjonsordnings regelverk. Etter foretakspensjonsloven § 6-3 første ledd beregnes uførepensjonen på samme måte som alderspensjonen. Alderspensjonen beregnes etter reglene i foretakspensjonsloven kapittel 5. Dette følger av. Det er opp til den enkelte arbeidsgiver å fastsette i regelverket for ordningen om ordningen også skal omfatte barnetillegg, jf. foretakspensjonsloven § 6-3 tredje ledd. Eventuelle barnetillegg beregnes slik det er fastsatt i ordningens regelverk.

Uførepensjonen skal ytes i forhold til uføregraden til enhver tid, jf. foretakspensjonsloven § 6-3 annet ledd, eventuelt med et tillegg som tilsvarer manglende utbetaling av uførepensjon fra folketrygden ved lavere uføregrader enn 50 prosent.

Etter gjeldende regler kan det oppstå «overkompensasjon» ved utbetaling av uførepensjon fra flere pensjonsordninger. For eksempel dersom en person skifter fra en arbeidsgiver som har uførepensjonsdekning med opptjening av fripoliserettigheter til en annen arbeidsgiver som også har uførepensjonsdekning, og skiftet av arbeidsgiver tidlig nok til å få full opptjening hos arbeidsgiver nummer to, og deretter blir ufør og får uførepensjon både fra den ordningen han er medlem i og fra fripolisen. Med mindre det er fastsatt i pensjonsordningens regler at det skal være medregning etter foretakspensjonsloven §§ 4-11 til 4-13, vil uførepensjonen fra flere ordninger ikke samordnes etter gjeldende regler. Foretakspensjonslovens regler om medregning innebærer at tjenestetid fra tidligere pensjonsordning legges til grunn i den nye pensjonsordningen, og at premiereserven overføres til den nye pensjonsordningen. Dette innebærer at det ikke utstedes fripolise fra den tidligere pensjonsordningen.

Foretakspensjonsloven § 6-4 første ledd åpner for at det kan fastsettes i regelverket at det skal gjøres fradrag for yrkesskadeforsikring. Med hjemmel i bestemmelsens annet ledd er det fastsatt regler om fradrag i uførepensjonen ved utbetaling av arbeidsavklaringspenger, jf. forskrift 1. desember 2000 nr. 1212 til lov 24. mars 2000 nr. 16 om foretakspensjon kapittel 5.

4.3.2 Banklovkommisjonens utkast

Banklovkommisjonen har foreslått en egen bestemmelse om beregning av uførepensjon inntatt i utkastet § 9-9. Medlemmets uførepensjon skal beregnes på den måte som er fastsatt i pensjonsplanen og ut fra lønnsgrunnlaget etter utkastet § 9-7. Dersom det skal ytes barnetillegg, skal det beregnes etter utkastet § 9-8 tredje ledd, jf. omtale ovenfor i avsnitt 4.2.

Ved delvis uførhet foreslår Banklovkommisjonen at uførepensjonen skal fastsettes til en forholdsmessig andel av full uførepensjon, jf. utkastet § 9-9 annet ledd.

Ved overgang til uførepensjonsordninger utformet som rene risikoordninger, slik Banklovkommisjonen har foreslått, vil utbetalinger av uførepensjon som uføre har opptjent tidligere, komme i tillegg til full uførepensjon fra den nye risikoordningen. Dette kan føre til at det i enkelte tilfeller utbetales svært høy uførepensjon. Banklovkommisjonen har derfor foreslått at det skal gjøres fradrag i uførepensjonen fra den eksisterende pensjonsordningen, dersom arbeidstakeren er blitt ufør mens vedkommende er ansatt i foretak som har uførepensjonsordning etter lovutkastet. Fradraget skal altså gjøres i risikoordningen, og ikke i de tidligere opptjente rettighetene.

Banklovkommisjonen har foreslått at det skal gjøres fradrag for tidligere opptjente rettigheter sikret ved fripoliser etter foretakspensjonsloven (utkastet § 9-14), for oppsatt rett til uførepensjon fra offentlig tjenestepensjon (utkastet § 9-15), og for pensjonsbevis etter tjenestepensjonsloven (utkastet § 9-12). Banklovkommisjonens flertall har lagt til grunn at det prinsipielt ikke foreligger grunnlag for å behandle tidligere opptjente rettigheter i hhv. privat og offentlig sektor ulikt. Et mindretall i Banklovkommisjonen mener imidlertid at de praktiske implikasjonene av samordning med oppsatte rettigheter fra offentlige tjenestepensjonsordninger ikke er tilstrekkelig utredet, og at det derfor er vanskelig å ha en endelig oppfatning av om nytten av samordning står i forhold til de administrative kostnadene. Mindretallet mener også at reglene om samordning bør være like i offentlige og private tjenestepensjonsordninger.

Etter Banklovkommisjonens utkast skal det gjøres fradrag for såkalt overskytende uførepensjon i den utstrekning ytelsene fra uføretrygden, det nye foretakets pensjonsordning og fripolise/pensjonsbevis eller oppsatt rett fra offentlig tjenestepensjonsordning til sammen vil gi en «kompensasjonsgrad i forhold til inntekt før uførhet som er høyere enn summen av ytelsene fra uføretrygden og en pensjonsordning fastsatt innenfor grensene i § 9-8 ville gi». Banklovkommisjonen har også vurdert om fradraget bør gjøres når den samlede uførepensjonen (fra tidligere opptjente rettigheter og fra eksisterende pensjonsordning) overstiger pensjonsnivået i enten den eksisterende eller den tidligere pensjonsordningen (som kan være lavere enn de nye maksimalsatsene). Et flertall i Banklovkommisjonen mener imidlertid at de skatteøkonomiske hensynene som ligger til grunn for den skattemessig gunstige behandlingen av tjenestepensjonsordningene, tilsier at det ikke bør foretas reduksjon av rett til uførepensjon uten at det er nødvendig for å unngå at de lovmessige maksimalrammene blir overskredet. Flertallet viser også til at dette gir en enkel og forutsigbar ramme i praksis. Et mindretall i Banklovkommisjonen støtter ikke at det er lovens maksimalsatser som skal legges til grunn. Mindretallet mener at det ikke bør kunne oppnås en samlet kompensasjon som er høyere enn i både tidligere og ny pensjonsordning.

Det er i utkastet presisert at uførepensjon etter pensjonsbevis, fripolise eller oppsatt rett fra offentlig tjenestepensjon ikke skal gi grunnlag for fradrag i den utstrekning uførepensjonen dekker inntektstap ved uførhet som ikke omfattes av uføretrygden eller uførepensjonen fra det nye foretakets pensjonsordning. Banklovkommisjonen viser til at dette vil være tilfellet dersom kravet til uføregrad er satt lavere enn det som følger av folketrygden, eller dersom foretaket hvor arbeidstakeren er ansatt på uføretidspunktet ikke har uførepensjonsordning.

Banklovkommisjonen uttaler for øvrig (NOU 2013: 12 kapittel 15, s. 140):

«Når det gjelder uførepensjon som ikke utbetales til medlem på grunn av avkortning etter femte ledd, vises det til at slik avkortning vil medføre en begrensning i pensjonsordningens ansvar. Dette vil i sin tur påvirke premienivået for pensjonsordningen. Omfanget og betydningen av dette vil imidlertid måtte løses i praksis ved avtale mellom pensjonsinnretningen og foretaket.»

4.3.3 Høringsinstansenes syn

De høringsinstansene som har uttalt seg om denne delen av utkastet, deler Banklovkommisjonens vurdering av at det er nødvendig å samordne uførepensjon fra en ny uførepensjonsordning med eventuelle utbetalinger av tidligere opptjente rettigheter, for å unngå at det utbetales svært høy uførepensjon i enkelte tilfeller.

Akademikerne mener at fradrag i uførepensjonen som er kjent på forhånd, må tas hensyn til ved premieberegningen i den aktive uførepensjonsordningen heller enn å komme til fradrag og tilføres arbeidsgiverforetakets premiefond ved utbetaling.

Arbeidsgiverforeningen Spekter, Hovedorganisasjon Virke, Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) støtter ikke at fradrag for tidligere uførepensjonsrettigheter først skal gjøres dersom summen av ytelser overstiger de foreslåtte maksimalrammene for uførepensjonsytelser. Det vises til at dette kan føre til at medlemmer får høyere ytelser enn det både gammel og ny uførepensjonsordning har hatt til å hensikt å gi. Virke og NHO peker på at utkastet på dette punktet kan få særlig uheldige utslag der en omlegging av ordningen i ett og samme foretak innebærer at medlemmene kan få vesentlig høyere kompensasjon enn foretaket har lagt opp til både før og etter omleggingen. Også Norwegian Insurance Partner er enig i dette og viser til at bransjepraksis innebærer at det gjøres fradrag krone for krone for tidligere opptjente uførepensjonsrettigheter i den aktive uførepensjonsordningen.

Den Norske Aktuarforening viser til at Banklovkommisjonen legger opp til en løsning der man på uføretidspunktet skal gjøre fradrag for fripoliser fra tidligere arbeidsforhold, samt oppsatte rettigheter fra en offentlig tjenestepensjonsordning dersom ytelsene fra uføretrygden, uførepensjon fra tjenestepensjon og de tidligere opptjente rettighetene til sammen vil gi en kompensasjonsgrad som er høyere enn den maksimale kompensasjonsgraden som tillates etter lovutkastet. Aktuarforeningen mener det er uklart om det menes at det er faktisk ytelse fra uføretrygden som skal legges til grunn, og viser til at det typiske ved nettopensjon er at man ikke tar hensyn til faktisk ytelse fra folketrygden.

Videre uttaler Aktuarforeningen at dersom man åpner for at det skal kunne gjøres fradrag for tidligere opptjente uførepensjonsrettigheter på uføretidspunktet, vil det kunne føre til at ytelsen som betales ut, er forskjellig fra hva det er betalt premie for, og fra det som fremkommer av pensjonsplanen og den enkeltes forsikringsbevis.

Aktuarforeningen uttaler videre:

«I den grad det er uoverensstemmelse mellom forsikret beløp og det beløpet som faktisk kommer til utbetaling, og denne uoverensstemmelsen skyldes forhold som ikke kan premiefastsettes, er dette en løsning som er typisk for bruttopensjon i offentlig tjenestepensjon. For nettopensjon synes den eneste farbare løsningen å være at man ikke gjør noen reversering av forsikret beløp, med mindre dette avhenger av uføregrad eller inntektsavkortning.»

Aktuarforeningen ber om at det klargjøres at det ikke er ment å innføre mekanismer fra bruttoordninger.

Aktuarforeningen mener videre at det er uklart hvordan man skal behandle uførepensjon som er under utbetaling, hvis fripoliser fra tidligere arbeidsforhold og oppsatte rettigheter fra offentlig tjenestepensjon endres som følge av regulering av disse dekningene. Aktuarforeningen ser det som hensiktsmessig at man ikke tar hensyn til senere endringer i fripolise og oppsatte rettigheter under utbetaling for å holde fast ved at tjenestepensjonen skal være en nettopensjon. Aktuarforeningen uttaler i denne sammenhengen at «det ikke må skje noen etterregning mot faktiske fripoliser og oppsatte rettigheter på uføretidspunktet eller senere når uførepensjonen er under utbetaling, da dette vil kunne endre omfanget av det ansvar som pensjonsinnretningen har påtatt seg, og som det er betalt premie for».

Aktuarforeningen antar at det ikke skal skje noen avkortning av barnetillegg i nye uførepensjonsordninger mot opptjent barnetillegg i fripoliser fra tidligere arbeidsforhold eller mot oppsatte rettigheter fra offentlige pensjonsordninger.

På bakgrunn av at oppsatte rettigheter fra offentlige tjenestepensjoner fortsatt vil ha en årlig regulering som i de fleste tilfeller vil avvike fra det som gjelder i private pensjonsordninger, samt at slik oppsatte rettigheter vil være gjenstand for inntektsavkortning mener Aktuarforeningen at man ikke kan, og ikke bør, kunne ta hensyn til oppsatte rettigheter fra offentlige pensjoner ved utbetaling av uførepensjon fra private pensjonsordninger.

Aktuarforeningen viser til at utveksling av opplysninger mellom pensjons- og trygdeordninger i offentlig sektor er regulert i samordningsloven, og at det er behov for tilsvarende lovhjemler for privat sektor for å kunne fastsette forsikret beløp på en mest mulig korrekt måte.

Aktuarforeningen viser til at det ikke i dag finnes et system for å gi pensjonsleverandørene de opplysningene de trenger for å kunne ta hensyn til fripoliser fra tidligere arbeidsforhold og oppsatte rettigheter fra offentlige pensjonsordninger.

Finans Norge støtter samordning av uførepensjon med tidligere opptjente uførepensjonsrettigheter fra privat tjenestepensjon, dersom det kan etableres systemer for elektronisk og løpende tilgang til informasjon om uførerettigheter i andre selskaper. Videre mener Finans Norge at tidligere opptjente uførerettigheter skal tas hensyn til i premieberegningen og uten krav til senere justeringer/samordning.

Finans Norge mener de praktiske implikasjonene av samordning med oppsatte rettigheter fra offentlig tjenestepensjon ikke er tilstrekkelig utredet. Det vises blant annet til at «for å kunne samordne med oppsatte rettigheter fra offentlig tjenestepensjon, er man avhengig av tilgang til relevante data fra Statens Pensjonskasse samt livsforsikringsselskaper og pensjonskasser som leverer offentlige tjenestepensjon som viser opptjent uførepensjon til enhver tid». Videre viser Finans Norge til at uførepensjonen fra offentlig og privat tjenestepensjon vil ha forskjellig regulering, noe som innebærer at samordning må gjøres årlig. Dette er administrativt krevende og innebærer at uførepensjonen i privat sektor ikke blir en nettoytelse.

Finans Norge viser til at det ikke er foreslått regler om at uførepensjon fra offentlig tjenestepensjon skal samordnes mot opptjente uførerettigheter i privat sektor av hensyn til et enklere regelverk.

Finanstilsynet mener at prinsippet om avkortning i uførepensjonen på utbetalingstidspunktet mot opptjente pensjonsrettigheter fra tidligere arbeidsforhold, er godt tilpasset ny uføretrygd i folketrygden. Siden uførepensjonsordningen etter utkastet er ment å være en nettoordning, stiller Finanstilsynet spørsmål ved om fradragsreglene bare bør omfatte uførepensjon fra pensjonsbevis, fripoliser og oppsatte rettigheter fra offentlige pensjonsordninger, og se bort fra ytelsene fra folketrygden. Finanstilsynet har ikke innvendinger til at det legges opp til at det gis adgang til å benytte ulike prinsipper med hensyn til om fradragene skal hensyntas på utbetalingstidspunktet eller på premiefastsettelsestidspunktet. Finanstilsynet slutter seg til Banklovkommisjonens vurdering av at løsninger for pensjonsinnretningenes tilgang til informasjon bør utbygges videre, og at dette eksempelvis kan gjøres gjennom databasen Norsk Pensjon eller andre plattformer.

Funksjonshemmedes fellesforbund mener det må sikres at både personer som allerede mottar uførepensjon, og medlemmer av uførepensjonsordninger som ikke er uføre, må beholde sine rettigheter etter eksisterende pensjonsplan.

Norsk Pensjon skriver at en løsning for utveksling av informasjon om uførepensjonsrettigheter som beskrevet av Banklovkommisjonen, krever en utvidelse av dagens systemløsninger hos Norsk Pensjon. Imidlertid vil man da ha et system som også fanger opp mindre fripoliserettigheter. For at en elektronisk løsning for informasjon om fripoliserettigheter skal komme på plass mener Norsk Pensjon følgende må avklares:

«Det er behov for å avklare og få på plass eventuelt nødvendige formaliteter knyttet til konsesjoner, lov- og/eller forskriftsbestemmelser, slik at den aktuelle informasjonen kan utveksles elektronisk fra/til pensjonsleverandørene i tråd med Banklovkommisjonens intensjoner. I denne sammenheng bør det også vurderes om det er hensiktsmessig med et generelt pålegg om å registrere slike rettigheter via NP.

Selv om Banklovkommisjonens forslag innebærer at man kan bygge på allerede etablerte løsninger gjennom Norsk Pensjon, forutsettes det at forholdet knyttet til finansieringsløsning ved en slik utbygging av systemene må avklares.

Dersom det vedtas at ny uførepensjon i privat sektor skal samordnes mot både tidligere opptjente uførepensjonsrettigheter fra private og offentlige tjenestepensjonsordninger og at NP skal ha en rolle også mot de offentlige, må arbeidsdelingen mellom Norsk Pensjon og de øvrige pensjonsleverandørene, inkludert NAV klargjøres.»

Norsk Pensjon er positiv til å bidra til en elektronisk løsning som foreslått, men uttaler at det må avklares hvordan økte kostnader til endringen av systemløsning skal finansieres.

Norwegian Insurance Partner (NIP) mener det er viktig at vilkårene for samordning av uførepensjon mot tidligere opptjente rettigheter ikke blir unødig komplisert, og at det ikke bidrar til at enkelte medlemmer kan oppnå et urimelig høyt pensjonsnivå som er i strid med arbeidslinjen og som bidrar til høy premie for arbeidsgiveren. NIP mener at det må fremkomme klart av lovteksten om det skal tas hensyn til tidligere opptjente uføreytelser på premiefastsettelsestidspunktet eller ved utbetalingen av uførepensjonen. NIP mener at det bør skje på premiefastsettelsestidspunktet, og at dette er i samsvar med praksis. Det bør etter NIPs syn gjøres fradrag for alle opptjente uførepensjonsrettigheter. Videre uttaler NIP:

«Det bemerkes at det i henhold til bransjepraksis gjøres fradrag for nominell fripolise, det vil si verdien av fripolisen ved fratreden (utstedelsen). Senere oppregulering av fripolisen (fra tilført overskudd) hensyntas ikke.»

NIP viser til at pensjonsinnretningene allerede har registrert opptjente rettigheter fra foretakspensjonsordninger og fra pensjonsordninger opprettet før foretakspensjonsloven trådte i kraft, og at det derfor er lett for pensjonsinnretningene å gjøre fradrag for slike rettigheter. Ved eventuell flytting til annen pensjonsinnretning vil den nye pensjonsinnretningen få overført informasjon om slike opptjente rettigheter. Det bør etter NIPs vurdering også være lett for pensjonsinnretningene å registrere eventuelle uførepensjonsrettigheter opptjent før omdanning til uførepensjonsordning etter utkastet eller rettigheter opptjent i en ny uførepensjonsordning etter utkastet § 9-12.

Pensjonskasseforeningen mener at samordning av uførepensjonsrettigheter kan medføre noen administrative utfordringer og uttaler at de støtter høringsuttalelsen fra Norsk pensjon. Pensjonskasseforeningen uttaler også at samordning av rettigheter bør skje på premiefastsettelsestidspunktet.

Private Barnehagers Landsforbund (PBL) uttaler at det er positivt til samordning av uførepensjonsrettigheter så fremt det lar seg gjøre på en kostnadseffektiv måte. Videre mener PBL at samordningen må gjøres på premiefastsettelsestidspunktet.

Unio er «tilfreds med at grunnlovsvernet av opptjente fripoliserettigheter knyttet til uføredelen i de private tjenestepensjonsordningene sikres», og viser til at fradrag i ny uførepensjonsordning etter utkastet skjer dersom summen av eksisterende rettigheter og ytelsene fra ny ordning overstiger lovutkastets maksimalgrenser for uførepensjonsytelser.

YS mener det er riktig at arbeidstaker beholder sine fripoliserettigheter og uttaler at verken arbeidsgiver eller pensjonsleverandør bør få midler som stammer fra fripolisene. YS sier at de likevel ser at ytelsene i noen tilfeller kan bli urimelig gode og mener at Banklovkommisjonens utkast gir den eneste riktige løsningen.

4.3.4 Departementets vurdering

Departementet foreslår å følge opp Banklovkommisjonens utkast § 9-9 første ledd som presiserer hvordan uførepensjonen skal beregnes. Lovforslaget § 8-7 fastsetter i tråd med dette at uførepensjonen beregnes slik det er fastsatt i pensjonsplanen og ut fra medlemmenes lønnsgrunnlag. Dersom det er fastsatt at det skal ytes barnetillegg, skal det beregnes slik det er fastsatt i pensjonsplanen og innenfor rammene i lovforslaget § 8-6 tredje ledd. Departementet slutter seg også til at ved delvis uførhet, skal uførepensjonen fastsettes til en forholdsmessig andel av full uførepensjon, jf. lovforslaget § 8-7 fjerde ledd.

Departementet mener, i likhet med Banklovkommisjonen og de fleste høringsinstansene, at regelverket bør utformes slik at den samlede utbetalingen av uførepensjon fra flere kollektive pensjonsordninger ikke blir for høy. Regler som legger opp til «overkompensasjon», vil etter departementets vurdering kunne gi uheldige insentiver og ikke støtte opp under de hensyn som ligger til grunn for den nye uføretrygden (arbeidslinjen). Lovforslaget er derfor utformet slik at uførepensjonen skal beregnes slik at de samlede uførepensjonsytelsene fra flere kollektive (private og/eller offentlige) pensjonsordninger ikke skal kunne overstige et maksimalt nivå.

Det synes å være bred enighet om at de rettighetene som er tjent opp tidligere må skjermes, og at disse i seg selv ikke kan reduseres, fordi de er grunnlovsvernet. Dette innebærer at det er ytelsen fra den eksisterende pensjonsordningen som i tilfelle må reduseres, for at den samlede ytelsen ikke skal bli for høy.

Etter Banklovkommisjonens utkast skulle ytelsene fra folketrygden (uføretrygd) inngå i beregningen av de samlede ytelsene ved vurderingen av om det vil bli «overkompensasjon». Som flere høringsinstanser har påpekt, vil det å ta hensyn til faktisk utbetaling av uføretrygd kunne tilføre uførepensjonsordningen et bruttopreg. For å unngå dette, har departementet, i tråd med innspill fra blant andre Finanstilsynet, valgt å formulere lovforslaget slik at det bare tar hensyn til ytelser fra kollektive tjenestepensjonsordninger, det vil si fripoliser, pensjonsbevis og oppsatte rettigheter fra offentlige tjenestepensjonsordninger. Det skal ses bort fra ytelsene fra folketrygden.

Departementet er enig med Banklovkommisjonens flertall i at det ikke bør skilles mellom tidligere opptjente rettigheter avhengig av om de er tjent opp i offentlig eller privat sektor. Det er de samlede ytelsene som må være avgjørende, ikke hvordan eller hvor disse er opptjent. Rettigheter fra både private og offentlige tjenestepensjonsordninger skal derfor tas hensyn til.

Departementet er enig med mindretallet i Banklovkommisjonen og flere høringsinstanser i at Banklovkommisjonens utkast kan føre til at medlemmer får høyere ytelser enn det både tidligere og eksisterende uførepensjonsordning har til hensikt å gi. Departementet har derfor ikke foreslått å videreføre Banklovkommisjonens flertalls utkast til «tak» for de samlede ytelser. Departementet foreslår i stedet at de samlede ytelsene ikke kan være høyere enn nivået i den eksisterende uførepensjonsordningen, men at summen av de tidligere opptjente rettigheten likevel utgjør et «gulv», det vil si at disse rettighetene uansett ikke kan reduseres. Dette vil innebære at medlemmet bare vil få uførepensjon fra foretakets eksisterende pensjonsordning dersom summen av uførepensjon fra de tidligere opptjente rettighetene er lavere enn nivået i den eksisterende pensjonsordningen (fastsatt i pensjonsplanen). I så tilfelle dekkes «mellomlegget» ved utbetaling fra den eksisterende pensjonsordningen. I alle tilfelle kan ytelsene fra de tidligere opptjente rettighetene som nevnt ikke reduseres. Departementet viser til lovforslaget § 8-7 annet ledd. Bestemmelsen gjelder alle tidligere opptjente rettigheter og kommer således i stedet for Banklovkommisjonens utkast §§ 9-14 og 9-15.

Departementet foreslår, i likhet med Banklovkommisjonen, at tidligere opptjent rett til uførepensjon ikke skal gi grunnlag for reduksjon i uførepensjonen fra eksisterende pensjonsordning i den utstrekning den opptjente retten dekker inntektstap ved uførhet som ikke omfattes av uføretrygden eller uførepensjonen fra den eksisterende ordningen. Departementet viser til lovforslaget § 8-7 annet ledd annet punktum.

Departementet viser til at en rekke høringsinstanser tar til orde for at de tidligere opptjente rettighetene bør tas hensyn til på premieberegningstidspunktet, og ikke på utbetalingstidspunktet. Banklovkommisjonen har i utredningen lagt til grunn at uførepensjon som ikke utbetales til medlemmet, vil føre til en begrensning i pensjonsinnretningens ansvar, og at dette vil påvirke premienivået og være gjenstand for avtale mellom pensjonsinnretningen og foretaket. Finanstilsynet har i høringen støttet at de opptjente rettighetene blant annet kan tas hensyn til på premieberegningstidspunktet. Lovforslaget inneholder ikke nærmere regler om hvorvidt de tidligere opptjente rettighetene skal tas hensyn til på premieberegningstidspunktet eller på utbetalingstidspunktet. Departementet antar at det bør være opp til aktørene når og på hvilken måte de tidligere opptjente rettighetene skal tas hensyn til, herunder hvilken risiko pensjonsinnretningen påtar seg og krever inn premie for. Departementet legger også til grunn at ved å ta hensyn til de tidligere opptjente rettighetene på premiefastsettelsestidspunktene og ikke ta hensyn til senere utvikling i disse rettighetene, vil det være mulig å behandle oppsatte rettigheter fra offentlige tjenestepensjoner likt med fripoliser og pensjonsbevis fra private tjenestepensjonsordninger.

Pensjonsinnretningene vil ha behov for tilstrekkelige opplysninger om medlemmenes tidligere opptjente uførepensjonsrettigheter, slik at omfanget av disse kan tas hensyn til i den eksisterende (risiko)ordningen. Departementet legger til grunn at det er informasjon om størrelsen på den enkeltes opptjente rett til uførepensjon som er relevant for pensjonsinnretningene. Departementet viser til at pensjonsinnretningene som tilbyr private tjenestepensjonsordninger, er forpliktet, etter forsikringsvirksomhetslovens regler, til å sende ut dekkende og forståelig informasjon om blant annet sikrede og opptjente pensjonsbeløp på årlig basis til den enkelte forsikrede (arbeidstakeren). I offentlig sektor er det ikke tilsvarende bestemmelser, men både Kommunal Landspensjonskasse (KLP) og Statens Pensjonskasse (SPK) tilbyr egne tjenester hvor den enkelte kan sjekke hvilke rettigheter man selv har. Den enkelte arbeidstaker har etter gjeldende regler informasjon om egne opptjente rettigheter. Banklovkommisjonen har ikke foreslått regler om andres tilgang til og eventuell utveksling av disse opplysningene. Slik departementet ser det, er det derfor mest nærliggende å legge opp til at pensjonsinnretningen må innhente nødvendige opplysninger fra den enkelte arbeidstaker selv. I lovforslaget er det lagt opp til at medlemmet på forespørsel skal opplyse pensjonsinnretningen om sin rett til uførepensjon fra fripoliser og pensjonsbevis fra private tjenestepensjonsordninger og oppsatte rettigheter fra offentlige tjenestepensjonsordninger, jf. lovforslaget § 8-7 tredje ledd. Departementet legger til grunn at forslaget ikke er til hinder for at disse opplysningene, rent praktisk, kan gis til arbeidsgiver, som igjen videreformidler disse til pensjonsinnretningen.

Flere høringsinstanser har tatt til orde for at det bør utredes utkast til regler om sentral og elektronisk informasjonsutveksling om opptjente rettigheter til uførepensjon. Banklovkommisjonen har ikke foreslått nærmere regler om pensjonsinnretningenes tilgang til slike opplysninger, men pekt på at det kan være aktuelt å bygge videre på de eksisterende systemene til Norsk Pensjon AS. Departementet er enig i at det er positivt dersom det kan etableres løsninger som legger til rette for sentral og elektronisk informasjonsutveksling. Etter departementets vurdering vil bransjen selv ha insentiv til å etablere mer effektive rapporteringsløsninger, for eksempel gjennom Norsk Pensjon. Som det er påpekt av både Banklovkommisjonen og flere høringsinstanser, vil regler om registrering og utveksling av informasjon om rettigheter kunne reise både rettslige og tekniske spørsmål som må vurderes nærmere.

I lovforslaget § 9-7 fjerde ledd foreslår departementet at uførepensjonen etter første og annet ledd som omtalt ovenfor, utbetales forholdsmessig til medlemmer som er delvis uføre. Bestemmelsen følger opp Banklovkommisjonens utkast til § 9-9 annet ledd.

4.4 Utbetaling og opphør av uførepensjon

4.4.1 Gjeldende rett

Etter foretakspensjonsloven § 6-1 annet ledd begynner utbetalingen av uførepensjon 12 måneder etter at inntektsevnen ble redusert. Etter tredje ledd skal uførepensjon løpe så lenge uføregraden oppfyller regelverkets minstekrav til uføregrad, men ikke lenger enn til medlemmet har nådd opptjeningsalderen. Opptjeningsalderen er alderen for når alderspensjonen skal være fullt opptjent. Opptjeningsalderen er etter § 4-1 i utgangspunktet 67 år, men kan også settes til en høyere alder i den enkelte pensjonsordnings regelverk. Etter § 4-1 tredje ledd kan Kongen fastsette lavere opptjeningsalder enn 67 år for stillinger som «medfører uvanlig fysisk eller psykisk belastning for de ansatte» eller «krever at de ansatte har særlige fysiske eller psykiske egenskaper for at arbeidet skal bli tilfredsstillende utført på forsvarlig måte».

4.4.2 Banklovkommisjonens utkast

Banklovkommisjonen foreslår at uførepensjonen først skal kunne komme til utbetaling ett år etter at medlemmets inntektsevne er varig nedsatt til det nivået som kreves etter regelverket for ordningen. Utkastet til § 9-10 første ledd må ifølge Banklovkommisjonen ses i sammenheng med at det i folketrygden gis sykepenger i ett års tid før det ytes uføretrygd. Det gir etter Banklovkommisjonens oppfatning ikke god mening å kunne utbetale uførepensjon fra den private tjenestepensjonsordningen samtidig som medlemmet kompenseres for inntektsbortfallet ved sykepenger. Dersom inntektsevnen ikke lenger er nedsatt til det nivå som kreves etter regelverket i ordningen, faller retten til uførepensjon bort.

I lovutkastet § 9-10 annet ledd har Banklovkommisjonen foreslått at det kan utbetales midlertidig uførepensjon tidligst når medlemmet har framsatt krav på arbeidsavklaringspenger eller uføretrygd fra folketrygden, og det må antas at kravet blir innvilget. Banklovkommisjonen foreslår videre at det blir gjort fradrag for arbeidsavklaringspenger i den midlertidige uførepensjon som uførepensjonsordninger etter lovutkastet ellers skal yte som tillegg til uføretrygd, slik at samlet ytelse ikke overstiger 70 prosent av lønn før uførhet, jf. forskrift 1. desember 2012 nr. 1212 til lov 24. mars 2000 nr. 16 om foretakspensjon § 5-2. Banklovkommisjonen forutsetter at den midlertidige pensjonsutbetaling som foretas, på vanlig måte – som for andre pensjonsutbetalinger – skal inngå ved beregning av pensjonsinnretningenes risikoresultat. Ved delvis uførhet beregnes denne grensen forholdsmessig.

Banklovkommisjonen har i lovutkastet § 9-2 fjerde ledd foreslått at uførepensjonen opphører når medlemmet har fylt 67 år, eller eventuelt ved tidligere særaldersgrense for alderspensjon, slik at medlemmet på dette tidspunktet går over til å få utbetalt alderspensjon.

4.4.3 Høringsinstansenes syn

Ingen høringsinstanser har uttalt seg om denne delen av Banklovkommisjonens utkast.

4.4.4 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens vurderinger om at uførepensjonen utbetales tidligst ett år etter at inntektsevnen er varig nedsatt minst til det nivå som kreves etter pensjonsordningens regelverk, jf. lovforslaget § 8-8 første ledd, slik at medlemmet ikke kan få kompensert inntektsbortfallet både gjennom utbetaling av sykepenger og ved uførepensjon. Imidlertid kan medlemmet få utbetalt midlertidig uførepensjon dersom det er framsatt krav om arbeidsavklaringspenger eller uførepensjon fra folketrygden og det må antas at kravet vil bli innfridd. Forslaget til § 8-8 annet ledd på dette punktet er i tråd med Banklovkommisjonens utkast. Departementet foreslår også å følge opp Banklovkommisjonens utkast til bestemmelse om at summen av arbeidsavklaringspenger og midlertidig uførepensjon ikke skal overstige 70 prosent av medlemmets lønnsgrunnlag, eventuelt beregnet forholdsmessig ved delvis uførhet. Tilsvarende bestemmelse følger i dag av forskrift til foretakspensjonsloven.

Videre er departementet enig med Banklovkommisjonen i at uførepensjonen opphører når medlemmet ikke lenger oppfyller minstekravet til uføregrad, jf. lovforslaget § 8-8 første ledd første punktum. Det bør etter departementets vurdering også være slik at uførepensjon opphører og erstattes av alderspensjon fra et gitt tidspunkt. I tråd med gjeldende rett i uførepensjonsordninger etter foretakspensjonsloven foreslår departementet, som Banklovkommisjonen, at dette skjer når medlemmet fyller 67 år eller tidligere dersom medlemmet tilhører en yrkesgruppe der det er fastsatt en særaldersgrense for alderspensjon som er lavere enn 67 år. Det vises til lovforslaget § 8-2 fjerde ledd.

4.5 Arbeidsinntekt i tillegg til uførepensjon

4.5.1 Avkortning i uførepensjonen ved arbeidsinntekt

4.5.1.1 Gjeldende rett

Foretakspensjonslovens regler om fastsettelse og endring av uføregrad følger folketrygdens regler, jf. foretakspensjonsloven § 6-2. Etter gjeldende regler kan man fra ett år etter at uførepensjon er innvilget eller uføregraden forhøyet, ha en arbeidsinntekt ved siden av uførepensjonen inntil én ganger folketrygdens grunnbeløp (1 G) uten at uførepensjonen reduseres (friinntekt). Når arbeidsinntekten overstiger friinntekten, skal uføregraden settes ned (revurderes) slik at uførepensjonen reduseres.

I den nye uføretrygden i folketrygden skal selve uføretrygden reduseres (avkortes) forholdsmessig mot inntekt over fribeløpet på 0,4 G, men uten at uføregraden reduseres. I forarbeidene til denne endringen er det vist til at formålet er å motivere uføre til å prøve seg i arbeid uten at det er en risiko for å miste retten til uføretrygd dersom arbeidsforsøket ikke lykkes. Når uføregraden ligger fast selv om arbeidsinnsatsen øker utover det som ble lagt til grunn da uføregraden ble fastsatt, betyr det at den enkelte beholder retten til å gå tilbake til den uføretrygden som er innvilget. I de offentlige tjenestepensjonsordningene er det lagt opp til å følge folketrygdens system med forholdsmessig avkortning i selve utbetalingen uten at uføregraden reduseres. Det vises til omtale i Prop. 202 L (2012–2013) avsnitt 4.9.

4.5.1.2 Banklovkommisjonens utkast

Banklovkommisjonen foreslår at uførepensjonen fra tjenestepensjonsordningen bør reduseres dersom inntekten etter uførhet blir vesentlig høyere enn det som ble lagt til grunn ved fastsettelsen av uføregraden. Banklovkommisjonen foreslår videre at de samme prinsipper for forholdsmessig fradrag for arbeidsinntekt som er lagt til grunn i ny uføretrygd i folketrygden bør legges til grunn for slike fradrag. Dette innebærer at reduksjonen av uførepensjonen beregnes etter en brøk der uførepensjonen etter pensjonsordningens regelverk ved 100 prosent uførhet er teller og inntekt før uførhet er nevner, jf. lovutkastet § 9-10 tredje ledd annet punktum. Banklovkommisjonen foreslår at eventuelle barnetillegg skal reduseres i samme forhold som uførepensjonen, jf. lovutkastet § 9-10 femte ledd.

Banklovkommisjonen har i utkastet § 9-6 annet ledd foreslått å presisere at uføregraden ikke endres selv om uførepensjonens størrelse reduseres som følge av arbeidsinntekt. Det er imidlertid i samme bestemmelse åpnet for at pensjonsinnretningen likevel skal vurdere uføregraden på nytt dersom inntektsutviklingen «gir grunn til å anta at medlemmets inntektsmuligheter er vesentlig bedre» enn det som ble lagt til grunn ved fastsettelsen av uføregraden. Utkastet åpner her for at pensjonsinnretningen kan fastsette en lavere uføregrad på bakgrunn av medlemmets arbeidsinntekt og utviklingen av denne.

Banklovkommisjonen foreslår også at det ikke skal utbetales uførepensjon dersom inntekten utgjør mer enn 80 prosent av inntekt før uførhet, jf. lovutkastet § 9-10 fjerde ledd. En tilsvarende bestemmelse følger av folketrygdloven § 3-15. Utkastet er ment å sikre at den nedre grensen for uføregrad på 20 prosent skal være en reell nedre grense.

Banklovkommisjonens flertall foreslår at det, som i folketrygden, skal være et fribeløp for arbeidsinntekt på 0,4 G, jf. lovutkastet § 9-10 tredje ledd første punktum. Utkastet innebærer at bare inntekt utover den fastsatte inntekten etter uførhet med tillegg av dette beløpet medfører reduksjon av uførepensjon som nevnt ovenfor. Flertallet viser til at «fribeløpet på 0,4 G ble valgt fordi dette framsto som en rimelig avveining mellom hensynet til at samlet inntekt ikke skal kunne bli for høy i forhold til tidligere inntekt og hensynet til motivering til å prøve seg i arbeid».

Et mindretall i Banklovkommisjonen (medlemmene Juliussen, Mildal og Skomsvold) støtter ikke forslaget om et fribeløp på 0,4 G. Disse medlemmene viser til at et fribeløp kan føre til en vesentlig økning av kompensasjonsgraden og mener at «[f]or liten forskjell på lønn og samlet kompensasjon ved uførhet kan motvirke arbeidslinjen». Disse medlemmene mener også at et fribeløp skaper insentiv til å søke så høy uføregrad som mulig. Videre vises det til at det i forslag til uførepensjon for offentlige tjenestepensjonsordninger ikke er foreslått å ha fribeløp i tilfeller der det ikke utbetales uføretrygd fra folketrygden.

Avkortning av løpende uførepensjon som følge av inntektsfradrag i uførepensjonen innebærer at det frigjøres midler. Et flertall i Banklovkommisjonen foreslår i lovutkastet § 9-10 tredje ledd fjerde punktum at slike midler som frigjøres som følge av inntektsfradrag i varig uførepensjon fra år til annet, som følge av at friinntekten overstiges, skal overføres til foretakets premiefond.

Et mindretall i Banklovkommisjonen (medlemmene Heldal, Kierulf Prytz og Søyland) mener at avkortningen i uførepensjon for arbeidsinntekt utover fribeløpet i prinsippet er en videreføring av endring i uføregrad i gjeldende regelverk, og uttaler videre:

«Hvis avkortede midler som følge av forbedret helsesituasjon skal gå til premiefondet, mens pensjonsleverandøren må bære risikoen for forverret uføresituasjon får vi en asymmetri som er uheldig for risikobaserte uførepensjoner. Disse medlemmene foreslår derfor at midler frigjort som følge av arbeidsinntekt inngår i pensjonsinnretningens risikoresultat og at lovutkastet § 9-10 tredje ledd endres tilsvarende.»

4.5.1.3 Høringsinstansenes syn

Finans Norge, Norwegian Insurance Partner og YS støtter avkortning ved arbeidsinntekt over 0,4 G. Finans Norge støtter også at uføregraden kan settes ned på bakgrunn av lønnsinntekt. Finans Norge mener også at uførepensjon som avkortes mot arbeidsinntekt bør være del av risikoresultatet i pensjonsinnretningen, slik tilfellet er ved nedsettelse av uføregrad etter dagens regler. Videre uttaler Finans Norge:

«En slik løsning henger naturlig sammen med at eventuell økning i utbetalt uførepensjon som følge av reduksjon i arbeidsinntekt også inngår i risikoresultatet. Dette er også på linje med den løsningen som vil innføres for offentlige tjenestepensjonsordninger. Endring i uføregraden inngår også etter dagens regler i risikofondet. Vi kan ikke se at forslaget om å endre dette etablerte prinsippet har gode grunner for seg. Dersom avkortede midler skal inngå i premiefondet vil pensjonsinnretningene være tjent med å endre uføregraden hyppigere, noe som i tilfelle ikke bygger opp under arbeidslinjen.»

Finanstilsynet, NIP og Pensjonskasseforeningen støtter flertallet i Banklovkommisjonens vurderinger av at frigjorte midler som følge av inntektsfradrag i uførepensjonen, bør overføres til premiefondet. Finanstilsynet peker på at forsikringsbransjen har langvarig praksis (40–50 år) for en slik løsning. Videre skriver Finanstilsynet at følgende momenter trekker i retning av flertallets løsning:

«Foretaket har betalt premie i henhold til det forsikringstekniske beregningsgrunnlaget for full uførepensjon etter pensjonsplanen. Dette tilsier at frigjort uførepensjon ved samordning mot arbeidsinntekt bør komme pensjonsordningen til gode, og dermed godskrives foretakets premiefond.

En endring av fast og lang bransjepraksis (der frigjort uførepensjon godskrives premiefond), vil favorisere pensjonsinnretningene på bekostning av kundene.

Frigjort uførepensjon som har sammenheng med endring i uføregrad, har historisk sett blitt avregnet mot risikoresultatet, et prinsipp hele Banklovkommisjonen mener skal videreføres. Samordning mot arbeidsinntekt (som ikke skyldes endret uføregrad, men har andre årsaker) har etter Finanstilsynets mening ingen fellestrekk med en slik type risiko.»

Finanstilsynet gir for øvrig uttrykk for at utkast til lovregler om fradrag for arbeidsinntekt fremstår som komplisert og vanskelig tilgjengelig, og anbefaler at lovteksten omarbeides og forenkles.

Arbeidsgiverforeningen Spekter, Hovedorganisasjonen Virke (Virke) og NHO går i mot fribeløpet på 0,4 G (som er i samsvar med disse organisasjonenes representanters særmerknad i utredningen). Disse mener fribeløpet bidrar til for høy samlet kompensasjonsgrad og at det kan gi insentiver til å få innvilget så høy uføregrad som mulig. Virke mener at fribeløpet i hvert fall bør reduseres til 0,2 G.

Akademikerne mener at de foreslåtte fradragsreglene vil kunne få uheldige konsekvenser for personer som blir delvis uføre og deretter fåren individuell lønnsutvikling i stillingen de fortsetter å arbeide i som er bedre enn veksten i G. Inntektsveksten i den gjenværende stillingen vil ifølge Akademikerne kunne føre til at delvis uføre relativt raskt vil oppleve å få redusert uførepensjonen på grunn av at lønnsinntekten blir høyere enn inntektsgrensen, uavhengig av om stillingsandelen i den gjeldende stillingen endres. Akademikerne viser til at denne effekten kunne vært unngått dersom det blir tatt hensyn til at visse grupper kan forvente å få en lønnsutvikling etter uførheten som vil være større enn veksten i G når inntekt etter uførhet skal fastsettes. Akademikerne peker på at en mulig løsning kan være å justere lovteksten slik at inntekt etter uførhet reguleres enten med veksten i G eller med individuell lønnsvekst, dersom denne er høyere enn G-veksten.

Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon mener at man må kunne tjene inntil 1 G fra «varig tilrettelagt arbeid» (VTA). Tilsvarende synspunkter anføres fra LO.

4.5.1.4 Departementets vurdering

Formålet med uføretrygd fra folketrygden, og uførepensjonen fra en tjenestepensjonsordning, er å erstatte bortfall av arbeidsinntekt ved uførhet. Dersom den som mottar uføretrygd og uførepensjon har arbeidsinntekt, vil det derfor være naturlig å vurdere om denne inntekten skal føre til reduksjon i uføreytelsene. På den annen side bør det legges til rette for at uføre som har restarbeidsevne, kan utnytte denne uten å risikere å miste uførepensjonen eller at eventuell arbeidsinntekt får betydning for uføregraden. Dette er et av hovedhensynene bak ny uføretrygd i folketrygden.

Banklovkommisjonens flertall har foreslått en kombinasjon av et fribeløp for arbeidsinntekt og en forholdsmessig, ikke «krone for krone», avkortning av uførepensjon for arbeidsinntekt over fribeløpet. Mindretallet i Banklovkommisjonen og enkelte høringsinstanser har tatt til orde for å fjerne fribeløpet på 0,4 G fordi dette bidrar til å øke den maksimale oppnåelige kompensasjonsgraden i uførepensjonsordningene.

Departementet viser til at regler om fribeløp på 0,4 G finnes både i folketrygden og i de offentlige tjenestepensjonsordningene, og at de samme hensyn om å stimulere til å kunne prøve seg i arbeidslivet uten å risikere tap av uførepensjon gjør seg gjeldende i privat sektor. Stortinget har nylig vedtatt at det skal være et slikt fribeløp i de offentlige ordningene, og departementet mener at det ikke er særlige grunner som taler for at offentlige og private ordninger bør utformes ulikt på dette punktet.

Departementet foreslår på denne bakgrunn å følge opp Banklovkommisjonens utkast om at pensjonsgivende arbeidsinntekt utover den inntekten etter uførhet som er lagt til grunn med tillegg av 0,4 G skal føre til avkortning i uførepensjonen, uten at dette fører til revurdering av uføregraden, jf. lovforslaget § 8-9 første ledd og § 8-4 annet ledd.

I de offentlige tjenestepensjonsordningene gjelder regelen om et fribeløp på 0,4 G bare for personer som mottar uføretrygd fra folketrygden. Banklovkommisjonen har i sitt utkast ikke foreslått en tilsvarende avgrensning og etter utkastet vil derfor alle som mottar uførepensjon fra tjenestepensjonsordningen, uavhengig av om de også mottar uføretrygd fra folketrygden, kunne ha en inntekt på 0,4 G uten at størrelsen på uførepensjonen reduseres. Som det også er vist til i Prop. 202 L (2012–2013) avsnitt 4.9.4 må størrelsen på fribeløpet ses i forhold til den inntekten som er bortfalt, samt at fribeløpet ikke graderes med uføregrad. I Prop. 202 L (2012–2013) avsnitt 4.9.4 ble det lagt til grunn at dersom personer uten noen ytelse fra folketrygden også skulle ha et fribeløp, ville det være nødvendig å gradere fribeløpet med uføregraden. Dette ville komplisere regelverket, og det ble derfor vedtatt at fribeløpet på 0,4 G er forbeholdt personer som også mottar uføretrygd fra folketrygden, se blant annet lov om Statens pensjonskasse § 29 første ledd annet punktum. Etter departementets vurdering gjør de samme hensyn seg gjeldende også for uførepensjon fra private tjenestepensjonsordninger. Departementet foreslår derfor at det inntas en tilsvarende bestemmelse i lovforslaget § 8-9 første ledd annet punktum.

Departementet vil ikke foreslå å følge opp utkastet § 9-6 annet ledd annet punktum som åpner for at pensjonsinnretningen skal revurdere uføregraden på bakgrunn av uførepensjonistens inntektsutvikling. Departementet viser til at et viktig element i den nye uføretrygden i folketrygden er at uføregraden ikke endres selv om arbeidsinntekten overstiger det som var forutsatt ved innvilgelsen. I stedet gjøres det en forholdsmessig avkortning i selve utbetalingen av uføretrygden. Det er lagt opp til tilsvarende regler i lovforslaget her og for de lovfestede offentlige tjenestepensjonsordningene, jf. omtalen ovenfor.

For at det skal lønne seg å arbeide skal avkortningen i uførepensjonen ikke skje «krone for krone». I stedet skal avkortningene være lik overskytende inntekt multiplisert med forholdet mellom uførepensjonen ved 100 prosent uføregrad og inntekten før uførhet. Eventuelle barnetillegg blir avkortet etter samme forhold, jf. lovforslaget § 8-10 femte ledd.

Departementet foreslår i likhet med Banklovkommisjonen at uførepensjonen fra tjenestepensjonsordningen faller bort dersom arbeidsinntekten blir høyere enn 80 prosent av inntekt før uførhet (oppregulert med senere endringer i G). Dette følger av lovforslaget § 8-9 tredje ledd. Dette må ses i sammenheng med forslaget om at det i den enkelte ordning kan fastsettes at den nedre grensen for uførhet ikke kan være lavere enn 20 prosent.

Departementet slutter seg til Banklovkommisjonens vurderinger, som også støttes av Finanstilsynet, om at inntektsfradraget som gjøres i uførepensjonen skal overføres til foretakets premiefond, jf. lovforslaget § 8-9 første ledd siste punktum.

Enkelte høringsinstanser har tatt opp spørsmålet om inntekter fra «varig tilrettelagt arbeid» (VTA) skal føre til reduksjon i uførepensjonen fra private tjenestepensjonsordninger. I forarbeidene til uførereformen i folketrygdloven er det lagt til grunn at deltakere i VTA mottar uførepensjon og at inntekter fra slikt arbeid ikke skal føre til reduksjon av uføretrygden. Det er lagt opp til å regulere dette nærmere i forskrift til folketrygdloven. Etter departementets vurdering er det naturlig å behandle inntekter (også omtalt som «bonuslønn») på tilsvarende måte i de private tjenestepensjonsordningene. Departementet vil vurdere behovet for nærmere forskriftsregler om dette.

Departementet vil for øvrig ikke åpne for at delvis uføre skal få regulert inntekten etter uførhet med det høyeste av veksten i G eller individuell lønnsvekst, slik Akademikerne har tatt til orde for, da dette vil innebære en individualisering av en kollektiv ordning.

4.5.2 Informasjon om arbeidsinntekt

4.5.2.1 Gjeldende rett

Regler om at det skal gjøres forholdsmessig fradrag i uføretrygd og uførepensjon dersom uførepensjonisten har arbeidsinntekt, innebærer at hhv. NAV og pensjonsinnretningene må ha informasjon om den enkelte uførepensjonists arbeidsinntekt. Det er bare NAV, Skattedirektoratet og Statistisk sentralbyrå som har tilgang til inntektsopplysninger gjennom a-ordningen (felles rapporteringsordning for bl.a. ansettelses- og inntektsforhold til NAV, Skatteetaten og Statistisk Sentralbyrå). NAVs tilgang til inntektsopplysninger er regulert i en egen lov om arbeidsgivers innrapportering av ansettelses- og inntektsforhold m.m. (a-opplysningsloven).

Stortinget har vedtatt at medlemmer i de lovfestede offentlige tjenestepensjonsordningene som mottar uførepensjon selv skal underrette pensjonsinnretningen (for eksempel Statens pensjonskasse) om forventet inntekt og inntektsendringer, jf. lov 7. mars 2014 nr. 5, SPK-loven § 30 tredje ledd. Pensjonsinnretningene vil ha behov for opplysninger om inntekten for å kontrollere om pensjonen blir riktig. Det er derfor også vedtatt at pensjonsinnretningene får elektronisk tilgang til inntektsopplysninger direkte fra skatteetaten gjennom en endring i ligningsloven (ligningsloven § 3-13 nr. 8). Dersom det er avvik mellom den inntekten uførepensjonisten har oppgitt og den faktiske inntekten vedkommende har hatt, er det lagt opp til at pensjonen skal justeres, ved et etteroppgjør. Etteroppgjøret skal foretas på årsbasis. Det kan fastsettes nærmere regler om etteroppgjør i forskrift.

4.5.2.2 Banklovkommisjonens utkast

Banklovkommisjonen viser til at det ikke vil la seg gjøre for pensjonsinnretningene å få tilgang til a-ordningen (tidligere kalt «EDAG») uten at det skjer gjennom en lovhjemmel. Banklovkommisjonen gir uttrykk for at det vil være «en krevende oppgave å utrede konsekvensene av en mulig tilgang for pensjonsinnretningene til informasjon fra EDAG-systemet eller fra NAV vedørende avkortning av uføretrygd på grunn av inntekt i utredningen her». Banklovkommisjonen viser til at dette reiser en rekke prinsipielt viktige spørsmål knyttet til blant annet personvern, informasjonsflyt og informasjonssikkerhet. Videre uttaler Banklovkommisjonen (NOU 2013: 12 avsnitt 10.2.2):

«Banklovkommisjonen legger til grunn at en gjennomføring av regler om fradrag for arbeidsinntekt i uførepensjon forutsetter en elektronisk og løpende tilgang til inntektsinformasjon for pensjonsinnretningene. Dette informasjonsbehovet vil langt på vei svare til det behov for informasjon om arbeidsinntekt som NAV har i forbindelse med inntektsfradragsreglene i uføretrygden og som skal dekkes gjennom EDAG-systemet. Banklovkommisjonen forutsetter derfor at det settes i gang et arbeid for å vurdere muligheter og lovhjemmel for tilgang til slik informasjon for pensjonsinnretningene.»

4.5.2.3 Høringsinstansenes syn

Aktuarforeningen mener at det bør vurderes tilsvarende regel som for offentlige pensjonsordninger for «for mye utbetalt pensjon» slik at det utformes regler om etteroppgjør i form av fradrag i fremtidige utbetalinger, samt taushetspliktunntak tilsvarende det som er foreslått for de offentlige ordningene gjennom en endring i ligningsloven.

Finanstilsynet og Kommunal- og moderniseringsdepartementet støtter Banklovkommisjonens vurdering om at pensjonsinnretningenes behov for tilgang til informasjon bør utredes videre. Datatilsynet legger til grunn at konsekvenser for personvernet og informasjonssikkerhet blir utredet nærmere og tillegges tilstrekkelig vekt.

Finans Norge mener at det er behov for at pensjonsleverandørene får tilgang til lønnsinformasjon fra a-ordningen og at dette krever en utredning som Finansdepartementet må sette i gang.

4.5.2.4 Departementets vurdering

Departementets forslag om at uførepensjonen skal avkortes forholdsmessig mot arbeidsinntekt, innebærer at pensjonsinnretningene har behov for tilgang til informasjon om uførepensjonistens eventuelle arbeidsinntekt. Departementet har derfor vurdert ulike alternativer for hvordan pensjonsinnretningene kan få tilgang til denne informasjonen.

A-ordningen og blant annet NAVs tilgang til inntektsopplysningene er regulert i en egen lov om arbeidsgivers innrapportering av ansettelses- og inntektsforhold m.m. (a-opplysningsloven). Ifølge lovens § 1 er formålet blant annet å gi «offentlige etater» tilgang til opplysningene som er innrapportert fra arbeidsgiver. Det er som nevnt ovenfor Arbeids- og velferdsetaten (NAV), Skattedirektoratet og Statistisk sentralbyrå som har tilgang til opplysningene. Departementet er enig i at det isolert sett ville vært hensiktsmessig om pensjonsinnretningene kunne sikres tilsvarende tilgang til inntektsopplysninger som NAV har i medhold av a-opplysningsloven. Finansdepartementet uttalte imidlertid i a-opplysningslovens forarbeider at spørsmålet om også andre etater enn de som er nevnt ovenfor, skal gis tilgang til ordningen, i så fall bør utredes særskilt og med etterfølgende høring (Prop. 112 L (2011–2012) avsnitt 9.10.4.2). Finansdepartementet viste videre til at «opplysningsbasen som blir foreslått oppretta, vil ha ei omfattande samling av personopplysningar, og at endringar i tilgangen til opplysningar frå denne basen bør gjerast i form av ei lovendring». Banklovkommisjonens vurderinger er også i tråd med dette. Det synes således å være enighet om at det ikke i denne proposisjonen kan legges frem forslag til regler om at pensjonsinnretninger skal få tilgang til inntektsopplysninger med hjemmel i a-opplysningsloven uten at dette har vært utredet. Departementet viser til at de vurderingene som allerede er gjort om hvilke etater som skal ha slik tilgang, kan tilsi at det heller ikke er opplagt at private pensjonsinnretninger på sikt kommer til å få tilsvarende tilgang som de offentlige etatene som etter a-opplysningsloven i dag har tilgang. Departementet viser også til at heller ikke pensjonsinnretninger med offentlig tjenestepensjon er gitt tilgang.

Etter departementets vurdering synes behovet for tilgang til inntektsopplysninger å være det samme innenfor både offentlig og privat tjenestepensjon. Departementet har derfor sett hen til, og kommet til at det bør foreslås en tilsvarende løsning som den som nylig er vedtatt for de lovfestede offentlige tjenestepensjonsordningene. Aktuarforeningen har også vist til og tatt til orde for denne løsningen i sin høringsuttalelse. Dette innebærer at det i lovforslaget inntas en bestemmelse om at medlem som mottar uførepensjon fra pensjonsordningen, selv skal opplyse pensjonsinnretningen om sin forventede arbeidsinntekt og endringer i denne. Det vises til lovforslaget § 8-9 annet ledd.

Både i folketrygdens uføretrygd og i de lovfestede tjenestepensjonsordningene er det lagt opp til at det skal foretas etteroppgjør dersom medlemmet har fått utbetalt for lite eller for mye uførepensjon sammenlignet med inntekten. Departementet foreslår at det inntas tilsvarende bestemmelser i lovforslaget her, jf. lovforslaget § 8-9 fjerde ledd annet til sjette punktum.

Departementet foreslår også et tilsvarende unntak fra ligningslovens taushetsplikt for pensjonsinnretninger med tjenestepensjonsordning etter foretakspensjonsloven, innskuddspensjonsloven og tjenestepensjonsloven som det som nylig er vedtatt for pensjonsinnretninger med offentlig tjenestepensjon. Pensjonsinnretningene vil ha behov for opplysninger om inntekten i etterkant for å kunne kontrollere om pensjonen er riktig beregnet. Forslaget innebærer at ligningslovens taushetsplikt ikke er til hinder for at pensjonsinnretningen får opplysninger om brutto arbeidsinntekt for personer som mottar uførepensjon fra pensjonsinnretningen. Det er presisert at taushetsplikten gjelder tilsvarende for den som får opplysningene. Det vises til lovforslaget del I og forslag til endring av ligningsloven § 3-13 nr. 8.

4.6 Oppregulering av uførepensjonsytelser

4.6.1 Gjeldende rett

Etter foretakspensjonsloven § 5-10 første ledd skal alderspensjonen reguleres årlig ved at midler som er tilført pensjonistenes overskuddsfond benyttes som engangspremie for tillegg til pensjonen. Etter annet ledd skal uførepensjoner gis samme prosentvise tillegg som alderspensjoner under utbetaling. Pensjonistenes overskuddsfond tilføres midler som stammer fra overskudd på premiereservene knyttet til pensjoner under utbetaling, jf. foretakspensjonsloven § 2-1 første ledd bokstav e.

Etter § 5-10 tredje ledd kan det fastsettes at personer som mottar uførepensjon også skal få sin alderspensjonsrettighet regulert med midler fra pensjonistenes overskuddsfond. Denne reguleringen skal i tilfelle være av samme prosentvise størrelse som reguleringen av pensjoner under utbetaling. Fjerde ledd fastsetter at reguleringen i det enkelte år ikke skal overstige den prosentvise veksten i folketrygdens grunnbeløp (G). Tillegget til pensjonene kan likevel være høyere i et enkelt år for å sikre at reguleringen i dette året og de to foregående årene i snitt blir lik reguleringen av G i disse tre årene.

Foretakspensjonsloven § 5-11 gir foretaket anledning til å forplikte seg til å skyte til midler dersom midlene i pensjonistenes overskuddsfond ikke er tilstrekkelige til å regulere pensjonene i tråd med veksten i G.

Loven § 5-12 fastsetter at dersom midlene i pensjonistenes overskuddsfond i et år overstiger det beløp som trengs til engangspremie for tillegg til pensjoner skal resten av midlene tilføres premiefondet, senest ved utgangen av året.

4.6.2 Banklovkommisjonens utkast

Banklovkommisjonen mener at reguleringen av uførepensjonsytelser bør finansieres av avkastningen på forvaltningen av den avsatte premiereserven for uførepensjon som er kommet til utbetaling. Dette innebærer at det i utgangspunktet ikke skal være premiebetaling for reguleringen.

For å motvirke at oppreguleringen blir for høy i år med god avkastning foreslår Banklovkommisjonen av skattemessig hensyn at årlig oppregulering ikke skal kunne overstige endringen i grunnbeløpet i folketrygden. Eventuelt overstigende avkastning skal etter utkastet føres til et reguleringsfond for uførepensjon. Midlene i dette fondet skal brukes til å finansiere oppregulering i år hvor avkastningen er lavere enn endringen i grunnbeløpet, jf. lovutkastet § 9-11. Etter utkastet kan arbeidsgiverforetaket påta seg ansvaret for den årlige oppreguleringen i samsvar med endring av grunnbeløpet. Dette innebærer i tilfelle at regulering som ikke kan dekkes av avkastningen eller av midler i reguleringsfondet, skal dekkes ved innbetaling fra arbeidsgiverforetaket.

4.6.3 Høringsinstansenes syn

Aktuarforeningen og Finans Norge legger til grunn og mener det bør presiseres at det er avkastning utover beregningsrenten og etter eventuell avsetning til tilleggsavsetninger som skal benyttes til pensjonsregulering. Aktuarforeningen viser også til at det kan oppstå et overskudd på risikoresultatet, og antar at dersom det er valgt en produktvariant med overskuddsdeling av risikoresultat skal også en andel av risikoresultat tilføres reguleringsfondet.

Aktuarforeningen mener det bør være mulig å etablere ett pensjonsreguleringsfond for alle pensjoner under utbetaling, slik man har løst det med pensjonistenes overskuddsfond for foretakspensjon i dag. Også Finans Norge ber om en avklaring av forholdet mellom reguleringsfondet etter lovutkastet og pensjonistenes overskudd i foretakspensjonsloven.

Aktuarforeningen viser videre til at i foretakspensjonsloven overføres midler fra pensjonistenes overskuddsfond som ikke benyttes til årets pensjonsregulering til premiefondet og mener det bør innføres et tak på hvor stort et reguleringsfond kan bli. Aktuarforeningen uttaler videre:

«Hvordan midlene i henholdsvis regulerings- og pensjonsreguleringsfond skal behandles i forbindelse med opphør av ordningen synes uklart og bør tas inn i loven, slik dette er gjort i foretakspensjonsloven, se § 15-3».

Utbetalende innskuddsfritak i henhold til tjenestepensjonsloven § 2-1 annet ledd bør også kunne reguleres på samme måte som utbetalende uførepensjon, ifølge Aktuarforeningen. Akademikerne mener også at en mulighet for regulering av innskuddsfritak ved uførhet bør tas inn i loven. Akademikerne mener videre at det i foretakspensjonsloven og tjenestepensjonsloven må sikres at alders- og etterlattepensjoner reguleres når medlemmet er blitt ufør.

Finans Norge tar opp spørsmålet om hvilken beregningsrente som skal benyttes ved premieberegningen for uførepensjon etter lovforslaget og viser til at uten nærmere regulering av dette forholdet vil det være den til enhver tid gjeldende maksimale beregningsrente fastsatt i medhold av forsikringsvirksomhetsloven som blir styrende. Finans Norge skriver videre i denne sammenhengen:

«Adgang til å benytte beregningsrenter over null vil i realiteten innebære premierabatter som gis på bekostning av regulering av uførepensjoner gjennom oppnådd avkastning. Finans Norge vil påpeke at for arbeidstakerne vil det være en fordel at avkastningen går til regulering av uførepensjon for å sikre en bedre kjøpekraftsutvikling for uførepensjonistene.

Finans Norge mener at premier og avsetninger i den nye uførepensjonen bør fastsettes på et nullrentegrunnlag.»

Telepensjonistenes Landsforbund viser til at Finanstilsynet i forbindelse med pensjonsinnretningenes opptrappingsplaner til nytt dødelighetsgrunnlag har uttalt at alt avkastningsoverskudd på kollektivporteføljene skal benyttes til oppreserveringsplaner, og uttaler at dette kan ha konsekvenser også for reguleringen av uførepensjonsytelser. Telepensjonistenes Landsforbund ber om at Finansdepartementet og Finanstilsynet sikrer alders- og uførepensjonsytelser minst reguleres slik at ytelsene opprettholder sin realverdi, også i oppreserveringsperioden. Videre uttales det at:

«Telepensjonistene har vært opptatt av at oppreguleringen av pensjonene skal være en varig ordning og ikke slik at pensjonene svinger opp eller ned alt etter utviklingen i overskuddet. For å presisere dette er det i foretakspensjonsloven brukt uttrykket: «engangspremie for årlig tillegg til.» Vi ber om at tilsvarende bestemmelser tas inn i § 9-11 eller at en på en annen måte sikrer dette.»

Telepensjonistenes Landsforbund mener også det bør være adgang for foretaket til å skyte inn midler til regulering av pensjonene bare de år økonomien tillater det, uten å forplikte seg til en fast årlig regulering, da sistnevnte blant annet kan medføre krav til balanseføring av pensjonsforpliktelser.

4.6.4 Departementets vurdering

Departementet er enig i Banklovkommisjonenes vurderinger av at regulering av uførepensjonsytelsene i utgangspunktet skal skje ved den avkastningen som oppnås på forvaltningen av den porteføljen som premiereserven for uførepensjon under utbetaling inngår i. Departementet viser til, som også Aktuarforeningen er inne på i sin høringsuttalelse, at det her er snakk om avkastningsoverskudd, det vil si avkastning utover beregningsrente og etter eventuell avsetning til tilleggsavsetning. Videre vil også et eventuelt overskudd på risikoresultatet inngå i reguleringen. Overskuddet som oppnås skal benyttes til regulering av ytelsene inntil veksten i G, eller, i tilfelle overskuddet er høyere enn det som skal til for å regulere ytelsene i tråd med lønnsveksten, tilføres et reguleringsfond. Midlene i reguleringsfondet skal etter lovforslaget benyttes til å dekke regulering i år der overskuddet ikke er tilstrekkelig til å oppnå regulering i tråd med lønnsvekst. Banklovkommisjonen foreslo at midlene kan brukestil dette formålet. Denne ordningen for regulering av uførepensjonsytelsene vil bidra til en viss utjevning av veksten i ytelsene over tid. Departementet viser til lovforslaget § 8-10 første og annet ledd.

Videre slutter departementet seg til at arbeidsgiverforetaket kan påta seg å garantere at uførepensjonen får en viss regulering. Dersom foretaket påtar seg slik garanti står det ansvarlig for å tilføre nødvendige midler til regulering dersom årets overskudd og midlene i reguleringsfondet ikke strekker til.

Departementet er enig med de høringsinstansene som har uttalt at det kan bli behov for å kunne sette et tak på størrelsen på reguleringsfondet. Departementet foreslår derfor en hjemmel for Kongen til å fastsette et slikt tak, og slik at eventuelle overskytende midler tilføres premiefondet for pensjonsordningen. Tilsvarende hjemmel finnes i tjenestepensjonsloven §§ 4-7 og 4-14 om henholdsvis reguleringsfond og pensjonsreguleringsfond for alderspensjonsordninger. Det vises til lovforslaget § 8-10 fjerde ledd.

Departementet legger videre til grunn at foretak som oppretter både alderspensjon- og uførepensjonsordning etter tjenestepensjonsloven, kan opprette ett fond som fungerer både som alderspensjonsreguleringsfond etter tjenestepensjonsloven § 4-14 og som reguleringsfond for uførepensjon under utbetaling etter lovforslaget § 8-10 annet ledd forutsatt at alle pensjoner under utbetaling får samme prosentvise tillegg fra midlene i dette reguleringsfondet, jf. også tilsvarende bestemmelser om regulering fra pensjonistenes overskuddsfond i foretakspensjonsloven.

Departementet er enig i Finans Norges høringsmerknad om at det vil være reglene om maksimal beregningsrente fastsatt i medhold av forsikringsvirksomhetsloven som er bestemmende for hvilken beregningsrente som kan tillates i premieberegningen for uførepensjon etter lovforslaget her. Departementet vil ikke foreslå egne regler om premieberegningen i produktregelverket, selv om en lovfastsetting av bruk av «nullrente» isolert sett vil sikre at all avkastning over null går til regulering av uførepensjonsytelsene. Departementet viser til at dersom arbeidsgiverforetak og pensjonsinnretning er enig om at en «nullrente» vil gi det beste mulige uførepensjonsproduktet, er det anledning til å inngå slike avtaler innenfor forsikringsvirksomhetslovens gjeldende regler.